tirsdag 20. januar 2015

Fra det ene til det andre; det er sommer i Melbourne

Noen ganger løser ting seg litt av seg selv. Før eller senere går krisene over. Det er sommer i Melbourne. Jeg har gitt meg selv skikkelig ferie for første gang siden juni og det er så himla godt. Jeg bruker dagene på å bli kjent med det nye området jeg bor i, Brunswick. Det er omtrent løkka i Oslo og jeg stortrives selvfølgelig. Huset jeg har flyttet inn i er verre enn det forrige og jeg skjønner ikke at vi får lov til å bo her. Det er billigere, i det minste. Vi har en utedo, tilkoblet vann heldigvis, men likevel. Det er et toalett inne i tillegg. Det er det eneste på badet som står støtt. Flisene over badekaret har falt av og veggene henger ikke sammen. Når det regner, drypper det fra taket på kjøkkenet. Det er et temmelig stort hull i veggen på soverommet mitt. Det finnes ikke en rett vegg eller gulvflate i hele huset. Det må være sparklet sammen med magi og lag på lag med skitt og maling. Vi har ikke ordentlige vinduer på kjøkkenet og låsen på utgangsdøra setter seg vrang annenhver gang. Hagen er fantastisk, med tomatplanter, krydderurter, kål, mynte, solsikker og alskens andre blomster. Vi har også fire høns og neste uke får vi en kanin. Høsten kommer til å bli svinkald, men familien min har sendt meg ullsokker, kjoler, luer og votter. Det går seg til. Akkurat nå er det akkurat hva jeg trenger. Jeg kan hente frokost i hagen, hver eneste morgen.Huset og hagen trenger en del omsorg men det er greit, Det føles godt å bruke kroppen til noe fornuftig. Det føles godt å stå opp tidlig for å mate hønene.

Det er sommer i Melbourne og jeg føler meg levende igjen. Jeg løper igjen. I  både høye og korte sko, mellom biler og over dansegulv. Gjennom parker og langs trikkeskinner. Det er sommer og jeg ler med hele kroppen, med blomsterkroner i håret og røde lepper. Jeg har dobbelt skille etter bh og singlet på skulderen. Om to dager reiser jeg på festival sammen de jeg bor sammen med. Det er så jævla sommer i Melbourne og jeg har trengt dette så lenge. Jeg står midt i en total omveltning i midt eget liv og det er så skremmende, så nytt. Dette var ikke hva jeg hadde planlagt men midt i dette kaoset skal jeg finne styrke, Jeg kan se det komme. Jeg kjenner det i kroppen. Jeg har vært skjør og sårbar så lenge men jeg tror jeg holder på å samle meg litt. Jeg puster litt mer. Jeg savner huset vårt i Bayliss street og guttene, hver eneste dag. Det var noe helt fantastisk med med Andy og Callum, vårt utrolige Valhalla. Det finnes ingen ord for hva de to gjorde for meg. Men det er også godt. For første gang i hele mitt liv, flyttet jeg på et passende tidspunkt. Jeg fikk en ordentlig avskjed med guttene. Det var mye annet som skjedde, samtidig. Det er ferie fra universitetet, så mye av hverdagsrutinen min og mange av menneske jeg pleide å se ofte er nå fraværende. Det føles nesten som to forskjellige liv, selv om det bare er en måned siden jeg flyttet fra Preston. Fra trøtte lesesaler i Bundoora til St Kilda market og konserter i solnedgangen. Noen ting løser seg selv, andre ting må man jobbe for. Jeg løper fra kontorer og biblioteker for å printe ut dokumenter til visumsøknaden min. Forsikring, pass, studiebevis, lån. Jeg prøver å samle meg selv nok til å gjøre alt jeg burde, alt som må betales og ryddes, samtidig som kroppen fremdeles er vanskelig. Jeg er i det minste ikke like svimmel lenger så nå kan jeg løpe etter nattbussen på Swanston street en lørdagsmorgen etter en rangel. Det er sommer i Melbourne og nå går det så fort unna. Nå er det bare noen måneder igjen til jeg skal flytte herfra. Jeg er ikke klar til noe som helst. Jeg har ikke søkt på noen mastergrad, jeg har ikke snakket med noen om å flytte hjem. Jeg ignorer helst hele greia og slenger passet i veska, ekstra skjerf rundt halsen og telefonen i lomma. Det er sommer i Melbourne og jeg orker ikke sitte inne lenger. Jeg klarer ikke tenke på Norge akkurat nå. Jeg har nok med å forlenge visumet mitt og å huske solkremen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar