torsdag 24. desember 2015

mandag 21. desember 2015

Aussie Christmas: singlet, shorts and thongs

I dag reiser jeg fra Melbourne til et lite sted på kysten, noen timer østover. Jeg har aldri vært der før og jeg gleder meg allerede. I år som i fjor skal jeg feire jul med Emmy og familien hennes. De har flyttet siden sist, men det blir fremdeles jul i bushen. At det faktisk er jul har ikke helt gått opp for meg. Forrige uke lå temperaturen mellom tretti og førti plus, det var gin og tonic's, solkrem og bare legger. Det hviteste med jula i Australia er politikken og ikke landskapet for her er det jo ikke snø,  og slikt blir det lite julestemning av. Så jeg har gitt opp akkurat det prosjektet og fokuserer på at det er sommer down under, jeg skal på ferie og om to uker får jeg besøk fra New Zealand.
Det er klart jeg savner jula i Norge. Kram snø under vinterstøvler. Lukta av granbar og ved. Den magiske stemningen i mørket med nordlyset og fjelltoppene. Skøyter i Spikersuppa og varm kakao. Karl Johan pynta til jul. Jeg trøster meg med at jeg likevel har det veldig fint og at det skal komme mange flere år med jul hjemme. Det er jo ikke merkelig at jeg ikke har så mye julestemning når alt er så annerledes. Jula i Australia er ikke helt... ja, dere må nesten se det selv:



Nå som det er likevel er jul, er det noe jeg vil si før jeg logger av for i år. Jeg har lent meg mye på dere som leser her inne det siste året og jeg har fått utrolig mye støtte. Det har betydd veldig mye for meg og er den beste gaven jeg kunne ha fått. I tillegg fikk jeg mye hjelp på Go Fund Me siden min mens jeg var i New Zealand. På under to uker ble det samlet inn tusen dollar for å hjelpe meg med kostnadene til et nytt visum i Australia. Jeg er så takknemlig for det at jeg har ikke ord. Jeg hadde ikke klart å komme meg tilbake hit, uten dere. Som en måte å gi noe tilbake på kommer jeg til å donere ti prosent av inntekten min i desember til veldedighet. Jeg har allerede noen tanker i hodet om hva pengene skal gå til, men jeg tar gjerne imot forslag. Så håper jeg at dere får en riktig god jul, hele gjengen, hvor enn dere er i verden og hva enn jula betyr for deg. Nå tar jeg ferie, vi sees neste år!

lørdag 5. desember 2015

Den gangen du reiste deg og gikk videre

Å innse at noe av det vondeste blir om til det beste som kunne skje.
Når soloppgangen er bedre enn natta.
Når livet løser seg, litt av seg selv, litt av egen innsats.
Når livet føles som et liv og ikke en konstant krise.
Melbourne sommer, i solskinn og regn, gjerne samtidig.
Melbourne sommer, i korte skjørt og høye heler.
Melbourne sommer, med mot i brystet og håp i hjertet.


torsdag 3. desember 2015

Way out in the water, see it swimmin'

Det kan hende det finnes bedre Pixies låter der ute men hjertet vet hva hjertet vil ha.

Your head will collapse
But there's nothing in it
And you'll ask yourself


tirsdag 1. desember 2015

I get by with a little help from my friends // Bilder fra Deportation Party

Først av alt:



Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har stilt opp for meg gjennom årene. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har hjulpet meg de siste månedene. Det er helt utrolig at det finnes så mye godhet og jeg er så takknemlig for at folk er så fine. Det hjelper, på så mange måter, å vite at det finnes folk jeg kan stole på, folk jeg kan lene meg på når ting er tungt. Venner som tar i et tak, venner som henter meg på flyplassen, venner som hjelper meg å flytte, venner som holder avskjedsfester og velkommen hjem fester, at det finnes skuldre å gråte på, armer å forsvinne inn i, og varme hjerter som slår et slag for godheten og vennskap og samhold. Alt jeg drømte om som barn og tenåring. Nå har jeg det og når ting er vondt og vanskelig er det fint å vite at I'm going to get by with a little help from my friends. Før jeg dro fra Australia til New Zealand hadde vi et Deportation Party i et stort varehus i Brunswick. Herregud, så utrolig stas! Danni hadde ordnet med et band og bar, og vi solgte omtrent halvparten av alt jeg eier, inkludert stekepanner og kleshengere ettersom det var usikkert om jeg kunne komme meg tilbake. Vi lagde en donation box som samlet inn over syv hundre dollar. Jeg kunne ikke tro det. En gang i løpet av kvelden måtte jeg pinky promise at jeg skulle lage en Go Fund Me side, noe det tok meg to uker å gjøre. Jeg satte målet til tusen dollar og tenkte at dette går aldri i verden men åtte dager senere satt jeg i New Zealand og var lamslått av takknemlighet og glade tårer. Jeg håper ikke noen misforstår meg, for det handler virkelig ikke om penger, men at folk er så utrolig rause og gavmilde rører meg faktisk til tårer. De folka her vil virkelig ha meg i Australia og det var en stor drivfaktor for å komme meg tilbake igjen. Uansett, heldig som jeg er var det flere som tok bilder den kvelden så jeg tenkte vi kunne ta en titt:









Tusen takk til Carl / The Skileton 









torsdag 26. november 2015

Pang! - Walking in the sun




Cried enough tears to know
This feeling called a smile
Been walking in the dark, long enough to know
I finally see the light
I've been running long enough to know
When I finally won
Even a blind man can tell
When he's walking in the sun
Walking in the sun 

mandag 23. november 2015

Du skal ikke sove bort sommernatta

Om en uke er det offisielt sommer i Australia. Om en uke er vi faktisk i desember. Dette året har omtrent bare vært galskap og kaos og jeg er veldig klar for en (forhåpentligvis) fin sommer og et bedre år enn dette. Jeg har ikke helt gitt opp på 2015 enda. Planen er å sørge for at den siste måneden i år blir bedre enn de elleve første. Jeg fyller timeplanen med lunsj dater med venner, turer til stranda, kjekke menn og jul med Emmy. Så krysser vi fingrene for at det ikke blir flere katastrofer i år og at den Australske sommeren har gode overraskelser og et godt soundtrack. Som disse to, for eksempel.



lørdag 21. november 2015

Get back, never get back too soon

Det er vår i Melbourne og det er vår i hjertet og jeg løper gatelangs igjen, gjennom Coburg og Brunswick, ned Sydney road med The Rubens på ørene, det kiler i magen og nedover ryggraden og jeg der jeg skal være i verden og det føles endelig endelig endelig godt å være levende igjen.



lørdag 14. november 2015

JEG HAR FÅTT VISUM OG KAN REISE TILBAKE TIL AUSTRALIA

Endelig!! Beskjeden kom i går og jeg lo og gråt om hverandre og skalv så mye at jeg måtte legge fra meg laptopen. Det er nok den beste beskjeden jeg har fått i hele år. Jeg feiret med en flaske champagne på stranda, en god middag og en drink eller tre for mye. I dag har jeg måttet holde senga, for å si det sånn. Men herregud, endelig, endelig, endelig har jeg fått et visum! Jeg har styrt med det her siden august og det har gått meg så utrolig på nervene. Jeg reiser tilbake til Melbourne allerede på tirsdag så her går det fort unna. Det aller første jeg skal gjøre er å klemme på de jeg bor med. Deretter skal jeg slenge meg ned i min egen seng med en lukket dør bak meg og være helt alene i et rom, i mer enn tyve minutter, for første gang på en måned. Herregud.


onsdag 4. november 2015

Menn i mørket

Det er enda en sen natt på hostellet. Jeg ligger i senga og vrir meg i to timer før jeg gir opp. Drar på meg jeans og en genser, snører skoene og tar på meg jakka. Ute regner det lett og vinden rufser til håret mitt. Jeg går på måfå rundt i byen i mørket. Tenner en røyk, stopper i en park. Tenker for meg selv at Auckland er et helt greit sted. Jeg er på vei opp mot universitetet når jeg legger merke til ham. Han som går bak meg. Det er jo ingen grunn til å være redd men jeg krysser veien likevel. Går videre opp veien og smiler av meg selv som er så paranoid. Kaster et blikk bakover og tenker at han skal vel bare hjem eller et sted som ikke har noe med meg å gjøre. Men nå er vi på samme siden av gata igjen. Det er en tilfeldighet, tenker jeg, men lenger oppe krysser jeg gata igjen. Går mot Symonds street som er godt opplyst. Det er bare en tilfeldighet at han krysset gata, han også. Frem til han gjør det igjen. Nå banker hjertet hardt i brystkassa og jeg ransaker hukommelsen for trygge steder å gå. Fisker opp telefonen fra lomma og trykker 000, holder telefonen hardt i hånda, bare sånn i tilfelle. Den tredje gangen vi begge krysser veien har jeg fått nok. Jeg bryter ut i en slags lett jogging ned mot sentrum igjen og ser en Starbucks lenger nede i gata. Kaster blikket bakover igjen men nå er han borte. Det er da jeg innser at menn i mørket er som edderkopper; det skumleste er ikke å se dem. Det skumleste er når du først ser dem og deretter ikke vet hvor de er lengre.

tirsdag 3. november 2015

KRYSS FINGRENE FOR VISUM, VÆR SÅ SNILL

Jeg skulle egentlig vente med å søke visum til jeg visste at jeg hadde råd til det, men det blir for dumt. Så jeg tok pengene fra sparekassa og satser på en kjapp behandling av søknaden istedenfor. Så får jeg heller finne på noe magisk fra søndag av, for etter det har jeg ikke et hostell å bo på lenger. Det får bare være. Jeg kan ikke leve i usikkerheten lenger. Dette limbo opplegget hvor jeg ikke vet hva som skal skje med livet mitt driver meg til vannvidd. Bokstavelig talt. Jeg innså ikke hvor ille det var før jeg knakk skikkelig sammen på mandag og kollapset i senga klokken tre på ettermiddagen. Jeg har ikke vært så psyk på lenge og det er utrolig frustrerende. Jeg skjønner det jo og det gir mening. Livet mitt er usikkert, så jeg føler meg usikker, og det trigger en hel haug av PTSD drit som jeg aldri hadde trodd jeg måtte hanskes med igjen. En hverdag med flashbacks er en hverdag som utmatter meg. Denne delen av livet vil jeg ikke se i reprise, men jeg gjør det femti ganger om dagen likevel. Uansett, nå håper jeg bare at de behandler søknaden fort som svint så jeg kan komme meg tilbake til Australia og en hverdag som gir mening igjen.

Så vær så snill. Kryss fingrene for meg. Jeg trenger dette visumet.

søndag 1. november 2015

Ingenting er evig

Ingenting er evig. Ikke lykken, ikke depresjonen, ikke blåmerkene og ikke bakfylla. Ingenting er evig. Ikke du, ikke jeg, ikke minnene våre eller det vi har. Ingenting er evig. Ikke kaffen, ikke solskinnet, ikke rødvinen, ikke regnet. Ingenting er evig. Ikke musikken, ikke dagen, ikke livet og ikke dette. Du skal ta med deg dette. Du skal huske at du lever. Du skal huske at du er.


Ting som var fint med Auckland i går:

God kaffe
Solskinn
Fine menn med skjegg som spiller gitar
Smilende folk som vasker bilruter ved lyskryssene
Barn som har kledd seg ut til Halloween
Lukta fra havet

lørdag 31. oktober 2015

So what do you say to depression?

Not. Today. Mother. Fucker.



Det er klart det er lett å bli liggende. Det er enklere å trekke dyna tettere rundt skuldrene, snu hodet ned i puta og tenke at alt kan vente. Jeg skal jo ingenting, uansett. Men jeg vet hvor dette går. Jeg vet hvordan dette ender og det er ikke med eventyr og latterkramper. Ingenting positivt skjer på denne måten. Jeg oppdager ikke mer av dette landet fra rommet mitt. Det blir ikke eventyr av å ligge i senga og se på Netflix. Verden tar meg ikke med storm fra et rom med fire vegger og svettelukt. Det trenger ikke være en tur til Hobbiton, for det har jeg ikke råd til uansett. Det trenger ikke være ferga til Waiheke eller Rangitoto. Det trenger ikke være stort, men akkurat nå, akkurat dette, er faktisk ingenting. Det var ikke det vi ble enige om. Det er ikke sånn det skal være. Drikk opp kaffen. Samle sammen kroppen. Du trenger ikke smile men pust med magen. Gå videre. Eventyrene er rett over dørstokken. Nå reiser vi oss igjen. Kom igjen. Nå går vi.

torsdag 29. oktober 2015

En usammenhengende tankerekke på ti minutter fra et grått bygg i Auckland.

Kom. Igjen. Hjertet.

Jeg går gjennom alt jeg har gjort før. Alt jeg har overkommet, alt jeg har funnet styrke i, alt som har gjort meg til den jeg er. Jeg trekker skuldrene bakover, løfter hodet og skyter haka utover. Retter opp ryggraden, samler kreftene, samler sammen hele meg, og tørker tårene. Jeg har ikke tid til dette selv om jeg har all tid i hele verden. Jeg har så mye tid at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Ikke får jeg gjort så mye heller, jeg er stuck i Aukland uten noe særlig penger og det jeg har skal jeg bruke på visumsøknaden. Jeg lever i et vakuum mens de store avgjørelsene i livet mitt blir tatt av mennesker jeg aldri har sett og aldri kommer til å møte. Det er som å være femten igjen og det er tidvis helt jævelig. Jeg vet at ting kunne vært verre. Jeg vet så inderlig, utrolig godt at dette nesten er et luksusproblem. Når det kommer til folk som må flytte ut av land av forskjellige grunner sitter jeg på toppen av kransekaka med et pass fra Norge og en familie som faktisk kan hjelpe meg hjem om alt går til helvete. Andre mennesker rømme fra sine egne hjem som de aldri ville forlate i første omgang. Jeg føler meg både frustrert og privilegert samtidig. Det hender det er vanskelig å navigere kaoset i hodet, kontrastene som oppstår når jeg ser meg selv i sammenheng med andre. Jeg har egentlig alt jeg trenger og likevel er jeg så frustrert at jeg helst vil gi opp hele forbanna dritten. Men jeg gjør jo ikke det. Gir opp, altså. I starten ble jeg drevet videre av optimisme. Nå er det ren og skjær trass som holder meg gående. Det er ikke optimalt og det sliter meg ut men det er den eneste energien jeg har og jeg har jo faktisk ikke gitt opp enda. Det er mantraet. Fra det blir bedre til ikke gi opp.  Historien tilsier at om jeg ikke gir opp så blir dette bedre. På en eller annen måte så går dette også over og blir om til noe annet. Forhåpentligvis noe bedre.

tirsdag 27. oktober 2015

Hilsen fra Auckland og Go Fund Me

Jeg dro til New Zealand med en ryggsekk og trillekoffert, hjertet i halsen og passet i hånda. Før jeg dro lovet jeg vennene mine å ta vare på meg selv, å spise ordentlig, å sove mer enn fire timer hver natt og å nyte New Zealand så mye som mulig. Så langt vil jeg si at jeg har gjort en OK jobb med det hele. Det var tidvis vanskelig å være tusen mil hjemmefra i Australia, men etter tre år i Melbourne hadde jeg et helt liv der. En leilighet å bo i, mitt eget soverom å sove i, utrolig fine folk å bo med, en jobb å gå til, en mann jeg bryr meg om mer enn jeg kan forklare, venner jeg elsker og savner og en slags trygghet i at dette var hjemme. Ikke hjemme som i Norge, for det er jo umulig, men hjemme som i det stedet jeg har laget til mitt eget. Det stedet jeg kan fylle med det jeg vil, det stedet som fyller meg med opplevelser og en form for lykke jeg har jaktet på hele livet. Nå er jeg ikke der lenger.

Nå er jeg i Auckland og prøver noe desperat å komme meg tilbake til Melbourne. Jeg må søke visum på nytt herfra og prosessen er allerede i gang. Det er nervepirrende og tidvis utrolig frustrerende. Dyrt er det også. Det koster flere tusen bare å søke. I tillegg vil det Australske department of immigration and border protection at jeg skal ha tredve tusen på konto. Det er helt galskap. For hver dag jeg er i Auckland bruker jeg mer penger jeg egentlig ikke har. Jeg bor på et hostell og prøver å leve så sparsomt som mulig men New Zealand er ikke akkurat gratis. Hostellet i seg selv koster over tusen kroner i uka og jeg har ikke arbeidstillatelse her. Ikke vet jeg om jeg ville fått noen jobb heller. Her er vi visst mange om beinet. Det er også vanskelig å i det hele tatt vite om jeg burde se etter arbeidstillatelse og jobb når jeg så gjerne vil tilbake til Melbourne. Tilbake til det livet jeg har jobbet så jævla lange og utrolig hardt for å skape meg. Etter en del overtalelse fra venner har det blitt satt opp en Go Fund Me side hvor de som vil kan hjelpe om de vil. Jeg føler meg passelig klein med det hele, men som Mick sa "People care; they want to know how to help. Let them". Så jeg tillater meg selv å gjøre noe jeg finner vanskelig; å ta imot hjelp. Jeg vil ikke at det skal være sånn at noen føler seg tvunget til å gi noe. Jeg setter pris på alt; om det er fem kroner eller at siden blir delt på nett, fine ord og langdistanse klemmer. Det er helt utrolig at så mange mennesker har brydd seg allerede og det får meg til å huske noe veldig viktig; Det er nå det gjelder. Det er nå det skjer. Dette er livet mitt og jeg har ikke gitt opp enda.

onsdag 21. oktober 2015

Siden sist har jeg deltatt på graduation seremonien min ved La Trobe og midlertidig flytta til Auckland i New Zealand.. Livet mitt er store mengder galskap om dagen og jeg ler så jeg griner og gråter til jeg ler. Sånn går no dagan.

lørdag 10. oktober 2015

Tveeggede sverd og korte kjoler

Jeg sitter i undertøyet på sengekanten og vet at jeg har det travelt. Vet at jeg burde gjøre meg klar, kle på meg, sminke meg, pakke veska så vi kan kjøre så fort som mulig. Kjøre til min egen avskjedsfest, nummer jeg-husker-ikke-lenger, enda en sånn kveld hvor jeg skal klemme på alle jeg er glad i, ha totalforbud mot gråting men knekke rundt midnatt selv, En sånn kveld med fine ord, fine folk og livet i bevegelse. Det er vanligvis veldig fine kvelder.


Jeg håper jeg kan slutte å ha dem så ofte.

For det er vanligvis fine kvelder, men jeg betaler med hjertet hver gang.

torsdag 8. oktober 2015

Tomorrow is another day and you won't have to hide away

Forskjellen på å være femten og stuck på en institusjon vs tjue syv og såkalt voksen er ordene "rømme" vs "reise". Da jeg som femtenåring fikk nok av hele driten, tok sekken min og satte meg på toget et sted het det at jeg rømte. Nå heter det at jeg drar på ferie. Jeg reiser. Jeg tar litt tid for meg selv, uten at noen ringer fire kontorer, inkludert politiet og barnevernsvakta. Det er ingen som hyler over telefonen at jeg må komme tilbake. Det er ikke slik at jeg får husarrest i tre uker uten telefon når jeg kommer tilbake. Det er ingen sinte ord på stemplede ark som skal leses opp. Jeg bare drar. Og kommer tilbake igjen. Helt av meg selv, i mitt eget liv. Det største privilegiet vi har er frihet til å gjøre det vi selv vil. Du skjønner ikke hvor stort det privilegiet er før du mister det. Du forstår ikke hvor mye du har savna det før du får det tilbake. Det er sånt som  gjør at jeg gjemmer ansiktet i skjerfet mens jeg ser ut togvinduet på vei til Warrnambool og gråter av lykke mens Woodkid synger om å rømme fra alt og det hele. 






Woodkid - Run Boy Run

"Run boy run! This world is not made for you
Run boy run! They’re trying to catch you
Run boy run! Running is a victory
Run boy run! Beauty lays behind the hills

Run boy run! The sun will be guiding you

Run boy run! They’re dying to stop you
Run boy run! This race is a prophecy
Run boy run! Break out from society" 



tirsdag 6. oktober 2015

You're the fire and the flood// I'll always feel you in my blood

Jeg fikk ikke et bridging visa så jeg må være ute av landet om tolv dager, jeg vil flytte til New Zealand, for jeg vil jo ikke hjem, jeg har åtte tusen ting jeg må gjøre, det er nå det gjelder og nå det skjer, jeg må selge alt jeg eier, søke visum i NZ, jeg må flytte, jeg må kjøpe en billett, jeg må finne penger et sted, dette er så jævla galskap, men jeg vil jo ikke hjem, så det er nå det gjelder og det er nå det skjer, det er jeg som er ilden, det er jeg som er flommen, det er jeg som skal drive dette livet videre. Jeg samler sammen motet, samler sammen penger, reiser meg og satser nådeløst videre. Kom igjen, livet. Nå lever vi. Det er nå vi satser. Det er nå vi sprenger på. Det er nå vi trenger alt vi er, alt vi står for, alle de små delene som har falt sammen og reist seg, alle minnene om hvordan det ble bedre. Det er nå vi går videre. Det er nå livet skjer, og du skal reise deg og takle det. Du skal takle dette også, for du har vært gjennom verre. Du har opplevd helvete og tortur, men dette er ikke det samme, og det er derfor du skal takle det, det er derfor du skal gå videre. Nå. Det er nå du reiser deg og det er nå du går videre og det er nå du viser dem at det er nå det gjelder. For faen.


torsdag 1. oktober 2015

Lifetime membership // 27 Club, can I get in?

6/9-15
Soundtrack: Chløë Black - 27 Club

"So how does it feel to be 27?"
"I don't know. Normal, I guess. Then again, I don't know what I expected I would be doing at 27. It sure as hell wasn't this".



onsdag 30. september 2015

I WILL SOLDIER ON




"And on and on and on"

tirsdag 29. september 2015

Alt er vondt og vanskelig.

Søknaden på visumet mitt ble avslått, livet mitt er et kaos, den store fine vennen min gjennom ti år ble funnet død, bestemor er på sykehuset med tre brudd i ryggen, han jeg er forelska i har flyttet fire timer unna, jeg må være ute av landet om tre uker, og jeg har omtrent ikke penger og visumet jeg holder sier at jeg ikke har lov til å jobbe så jeg har ikke muligheten til å tjene noe heller, tingene mine er i tre forskjellige bydeler fordi jeg har sovet på sofa og i gjestesenger siden august, jeg er tom for energi og i dag smalt tårene til. 


Nå må ting bli bedre snart. Jeg mener det. Jeg holder fast, holder fast og holder fast. Legger med ned, gråter og reiser meg igjen. Kom igjen, livet. For faen. 

mandag 28. september 2015

Is it real, is it something that you cannot touch? Do you feel, do you feel that you feel too much?

Alt faller sammen og fortsetter å falle sammen og jeg vet ikke lenger hva jeg kan eller skal eller burde gjøre med noe som helst. Men det er vår i Australia, Emmy har en hengekøye i hagen, det er kald øl i kjøleskapet og The Rubens veit hva jeg snakker om:




torsdag 24. september 2015

Hei internet

Vi har gjort dette en gang før, for fire og et halvt år siden. Jeg trenger det igjen. Kan dere fortelle meg noe fint? Ting går litt skeis om dagen, som det så ofte gjør. Det er så mye at jeg ikke helt klarer å bearbeide det enda, og jeg blir gående litt i vakuum. Så kan dere gjøre meg en tjeneste og fortelle meg noe fint? Forrige gang fikk jeg høre familiehistorier, se elefanter, og fine lister og linker med gode ting. Det varmet så godt og det er kjølig i Melbourne om dagen.

fredag 18. september 2015

Put your arms around somebody else / And don’t punish yourself, punish yourself


Fink: Looking Too Closely: 
The truth is like blood underneath your fingernails
You don’t wanna hurt yourself, hurt yourself
By looking too closely
By looking too closely
No no no no…
No no no no…

tirsdag 8. september 2015

Kjære internet.

Det blir alltid litt sånn her. At når store, viktige ting skjer i livet mitt, så trekker jeg meg unna dere. Jeg trekker meg bort fra internet og skriver ikke om det. Ikke her. Notatblokkene fylles heller ikke med detaljer eller historier, men med konklusjoner eller råd til meg selv. Ordene fyller sidene etter et firedagers insomnia helvete. Jeg ligger våken om nettene og vurderer, veier og kjenner etter, kjenner på hva som er viktig, kjenner på grunnlaget for veien videre. Jeg setter av tid til meg selv enkelte ettermiddager. Det er så viktig. Å få være litt alene med seg selv. Å få kjenne på hvordan man har det. Så jeg tar med meg pennen og notatblokka, setter meg i en fin bar, helst et sted med uteservering så jeg kan røyke selv om jeg vet at det ikke  er bra for meg, og bestiller et glass vin. Så lar jeg alt faenskapet smøres over flere sider. Alt faenskapet og alt det gode. Setninger fra sangtekster og håp om fremtiden. Det er den beste terapien jeg vet om, selv om det noen ganger føles fruktløst. Og dette kan jeg skrive om på internet. Jeg kan skrive om obskure følelser eller om å ta tid til seg selv Og det er jo i for seg greit. Men at visumet mitt ikke gikk gjennom skriver jeg ikke om. At eksen min ikke har det bra om dagen og at det får innvirkninger i livet mitt skriver jeg ikke om. Jeg er ikke i stand til å skrive om noe som faktisk foregår, litt fordi det er for nært men mest fordi jeg klarer ikke skrive om andre personer lenger. Studiet mitt ødela meg. Å lese om viktigheten av representasjon, viktigheten i å eie stemmen som forteller om deg, riktigheten i å ikke snakke for andre, gjør at jeg ikke klarer å skrive om folk lenger. Så det blir til det her, istedet. En slags svartmaling og deretter en oppvask hvor jeg forteller at det går bra selv om det ikke går bra. Selvsentrert. Meta. Kjedelig for meg, kjedelig for dere. Det blir alltid sånn her. At det eneste jeg skriver om på internet er at jeg ikke kan skrive lenger.

fredag 4. september 2015

Kjære Melbourne Våren 2015.

Du er hjertelig velkommen og sterkt etterlengtet. Det har vært vinter i Australia, vinter i livet og vinter i hjertet de siste to ukene. Jeg gleder meg til å se deg skinne, se deg få bladene, trærne og hjertet til å vokse seg sterke. Vær så snill, fine kjære Våren; vær full av eventyr, solskinn og store smil. Hjertet trenger ikke mer vinter nå. Hjertet trenger varme.

onsdag 26. august 2015

Sjuklingen

Fra antibiotika til Codral og febernedsettende. Jeg har tusen ting jeg må gjøre, som å søke (enda) et nytt visum, finne en jobb, henge med folk jeg ikke har sett på flere måneder, vaske klær og lage middag. Det eneste jeg vil er å grave meg lenger ned under dyna med tørkepapir og dårlige tv serier.  Dette landet altså. Dette livet. Det må jo bare bli bedre.


torsdag 20. august 2015

Xo travel grrl

Åh heisann Melbourne, takk for sist. Det var jo noen måneder siden. Det ser ut som du har det bra. Jeg har ikke savna rocke stjerne livsstilen din, ihvertfall ikke helt enda. Sjarmen din og synet av deg er dog velkomment. Du er ikke så heit om dagen, for å være ærlig. Dette minner mer om en kjølig eleganse. Heldigvis vil tid løse dette problemet, noe vi lærte både i fjor og året før. Snakker om tid så var jo ikke du og jeg helt bestevenner før jeg reiste. Jeg tror det var greit med litt pause fra hverandre. Jeg føler meg mer vennlig innstilt mot deg nå og jeg håper du føler det samme. La oss være enige om å gå videre, fortsette vennskapet inn i nye eventyr og let's hug it out. Hjerte hjerte, kyss kyss fra Kit som er tusen mil hjemmefra med mer frihet og eventyrlyst enn noen gang.

mandag 10. august 2015

Take these two in the morning, these two at night, don't drive whilst on them and oh, they might make you VERY nauseous

Jeg dro til Melbourne og hadde planene klare. Her skulle det bli turer i skogen oppe i Marysville, vinkvelder med jentene, en helsikes fest for å feire at jeg var down under igjen, samt dager og netter i byen full av eventyr. Istedenfor har jeg ligget utslått på et bad med en hånd rundt toalettet, brukt pengene mine på antibiotika og hatt førti i feber. De neste to ukene skal jeg spise fire tabletter om dagen, ikke drikke alkohol, ikke anstrenge meg og ikke sitte i sola. Den der spøken om at Australia prøver å ta livet av meg begynner å bli ganske gammel og jeg spør meg selv om hvor mye spøk det egentlig er lenger.

mandag 3. august 2015

City & Colour - Hello I'm in Delaware. Igjen.






"And there goes my life
Passing by with every departing flight
And its been so hard
So much time so far apart
And she walks the night
How many hearts will die tonight
And will things have changed
I guess I'll find out in seventeen days"


Fra notatblokken, april 2015

Jeff Buckley skriker so real om igjen og om igjen. Jeg teller sprekker i husveggen, teller mennesker på trikken, teller hvor mange dager det har gått siden sist jeg så deg. Jeff Buckley synger med så mye kraft i lungene og jeg føler meg kraftløs. Synkende, levende, alltid strevende. Koffein i blodårene, ringer under øynene og sprukne lepper. Jeg maler over marerittene hver morgen, kler på meg selvsikkerheten. Snører støvlettene, snører sammen lungene, binder meg opp i en identitet jeg ikke alltid klarer å eie. Teller antall ganger jeg har gått på trynet, teller antall ganger jeg har reist meg opp igjen. Forteller meg selv at det teller ikke så lenge jeg alltid stabler sammen beina, snører støvlettene og går videre. Forteller meg selv at det er nå det teller, alt det som er so real, det som er virkelig nå. Det er nå jeg skal sparke unna marerittene og monstrene, kaoset og faenskapet. Det er nå jeg lager et bedre liv. Det er nå jeg skal slutte å være redd for å elske, slutte å være redd for å investere i livet mitt. Det er nå jeg skal leve, samme hvor vondt det gjør. 







søndag 2. august 2015

Hvor er buksa mi og hvor er skjorta mi og hva trenger jeg i Australia fremover av alle disse tingene?

Pakke ut, pakke opp, pakke ned, pakke vekk, pakke i sekk og pakke i pose, pakke i koffert og snart pakke overdose.
Det er med andre ord siste kvelden min i Norge på en stund og jeg sliter allerede med maksvekta på bagasjen og hva som skal være med ned. I morgen tidlig flyr jeg først fra Tromsø til Oslo, og deretter til Melbourne via Bangkok. Det har vært en utrolig fin tid hjemme, tusen takk til alle som har gjort ferien magisk. Ta vare på dere selv og hverandre, på gjennsyn!

Doesn't mean I'm lost

"Nå orker jeg ikke mer" hvisker jeg til meg selv. Men det gjør jeg jo. Det gjør jeg jo alltid.

lørdag 1. august 2015

Mens du sover

Vi sovner utslitte i sengen din etter en lang natt med øl og skråling. Det er sommer og nettene skal jo ikke soves bort. Jeg våkner tidlig igjen og prøver å samle tankene, prøver å huske hva vi gjorde i går. Jeg har sparket av meg strømpebuksene og revet av meg genseren, og nå ligger vi begge i undertøyet. Jeg ser ut mot rommet og hører deg puste sakte. Du har lagt en arm over meg og jeg kjenner den varme pusten din mot nakken. Det føles trygt. Jeg merker at søvnen griper taket igjen, vil dra meg under. Jeg vet at jeg burde sove mer, vet at kroppen trenger det, men jeg blir liggende våken. Tankene raser i hodet, men det gjør ikke vondt. Dette er ikke angst. Dette er ikke tungsinn. Dette er årevis med historier, minner vi har laget, steder vi har vært og ting vi har gjort. Alt vi har oppdaget sammen, alle eventyrene våre, barndommen vår som jeg nå går gjennom mens jeg ligger i armene dine og føler meg trygg, føler meg både liten og stor. Jeg skriver nattens eventyr inn i hjertet sammen med alle de andre. Jeg prøver å telle dem, prøver å lage en slags oversikt, men de er for mange. Vi har jo kjent hverandre i over tyve år nå. Mens du sover ser jeg på ansiktet ditt. Ser hvor voksen du har blitt. Skjegg, langt hår og kanskje til og med en rynke eller to. Mens du sover studerer jeg deg nøye og tenker, vet, at det har ikke noe å si hvor gamle vi er eller skal bli. Vi to skal alltid gå på eventyr sammen, om det er opp et fjell eller ned Storgata. Etterhvert blir søvnen for sterk og jeg slipper taket i bevistheten. Du beveger på deg og klemmer meg hardere i to sekunder før du puster tungt igjen. Du sover fremdeles tungt og snart vil jeg gjøre det samme.

fredag 31. juli 2015

Ned. Og opp igjen.

Det er helt greit å være levende selv om det tidvis gjør vondt.
Det som gjør vondt, gjør ikke vondt for alltid.
Hjertet vokser seg sterkt på lukten av havet og følelsen av fjell under beina.
Midnattsola skinner over fjellene, over saltvannet, over ansiktet og tidvis i sinnet.
Jeg sover lenge og tidvis med dårlig samvittighet over dagene jeg går glipp av.
Drikker kaffe, leser bøker og aviser.
Klemmer på familie.
Puster.
Lever.
Er.

torsdag 30. juli 2015

søndag 26. juli 2015

Fra Notatblokken # 25 : Lost

Selv i denne lykken, selv med alt det gode og trygge, finner den meg. Selv i denne fantastiske sommeren, med kjærlige klemmer og savnede smil, eksisterer den. Selv i alt det jeg vet at jeg fortjener, tviler jeg på meg selv. Selv her, selv nå, er det en del av meg som vil dø. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare suicidal. Jeg skjønner ikke at det går ann, jeg heller. Jeg våkner ikke med tårer i øynene, jeg skriker ikke ned i madrassen. Stort sett våkner jeg og drikker kaffe, lever og smiler, leser femti sider i en bok hver kveld. Men på dagtid, den tiden som vanligvis har vært så trygg for meg, kommer det alikevel. Jeg forstår det ikke. Jeg tror denne suicidalheten, i mangel av et bedre ord, er en muskel jeg har trent for godt. Det er en muskel som nekter å svinne hen. Flashbacksene er der, men det er de jo alltid og det skal ikke ha noe å si. Angsten river i meg noen ganger, men det er også helt greit. Jeg har levd med det så lenge at jeg vet hvordan jeg skal takle det. Dessuten er det ikke på langt nær like ille som det en gang har vært, det er nesten så jeg ikke merker det i det hele tatt. Noen netter drømmer jeg, noen netter har jeg mareritt og noen netter er det fredelig og stille. Jeg forstår ikke hvorfor det fremdeles er her, hvorfor den jævla iskloa og mattheten sitter igjen i hjertet. Det gjør meg ikke sint lenger, bare sliten. Det er urettferdig og det er feil. Det skal ikke være slik og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. All logikk vil jo tilsi at nå som alt er så bra så skal jeg ikke være suicidal lenger. Nå som jeg er så fornøyd, skal ikke lysten om å dø fortsette å jage kroppen, fortsette som gift i blodårene mine. Jeg forstår det ikke for det gir ingen mening.

Vil du dø nå, Kit? Du har fått til det du skulle. Du har nådd målene og vel over. Du har lov til å slutte nå. Du trenger ikke leve mer, om du ikke vil.

Jeg vil faktisk ikke leve mer. Men jeg har ikke planlagt å dø, heller.
Hjertet elsker både for mye og ikke nok. Jeg har hatt det så bra men jeg er så sliten. Jeg både vil og vil ikke leve mer. Jeg kjenner at jeg orker ikke. Angsten som konstant kiler i magen. Giften i blodårene. Tårene som kommer uanmeldt. Alle de sinte menneskene. Følelsen av å aldri være bra nok. Det ligger en evigvarende sorg i det. Kunnskapen om å aldri være bra nok. Bra nok for hvem? Jeg er så misunnelig på barn som var ønsket. Som ikke vokste opp med konstant fårlig samvittighet over sin egen eksistens. Over sitt eget liv.

Er dette alt? Skal det alltid være slik? Jeg er sjeldent så lykkelig som jeg har vært de siste ukene. Kanskje det er greit å gi seg mens man er på topp? Jeg har aldri fått til så mye på én gang. Et kjærlighetsliv hvor jeg har følt meg elsket av ikke bare en, men to fantastiske personer. En bestått bachelorgrad med toppkarakter. En vennegjeng som alle fortalte meg hvor mye de har savnet meg, hvor mye de vil ha meg hjem. Jeg vet ikke om det blir bedre enn dette.

Jeg føler meg så rastløs. Revet i to. Inkonsekvent. Ambivalent. Hvem er du nå, Kit?

fredag 24. juli 2015

Kjære Oslo; Noen ganger går du meg på nervene. Denne gangen har du gått meg rett i hjertet

Kjære mitt Oslo. Du som jeg har slitt med så lenge. Du som jeg har elsket å hate, hatet å elske. Denne gangen gikk det så fint at jeg nesten ikke skjønner det selv. Denne gangen var det så godt å være i deg, med alt som du er og alt du har vært.

Jeg har med andre ord vært en måned i Oslo uten å ville sette fyr på hele jævla byen, noe som kun kan beskrives som et mirakel. Jeg snakket om det med venner og vi var enige om grunnen; det er sommer i Oslo. Andy og jeg landet i slutten av juni, når alt blomstret og det er jordbær, is og øl som står i fokus. Jeg kom bare på besøk. Jeg har sluppet å stå og vente på den jævla trikken som aldri kommer, sluppet å stå ute en morgen mens snøen herjer og isvinden biter i kinnene og neglene. Da er det greit å være i Oslo. Jeg har fått en utrolig fin Oslo sommer, med alt det betyr. Jeg har vært på Huk og Bygdøy, gått langs Akerselva, spist is på festningen, drukket øl på Sara's med venner, gått over Tøyenparken til alle døgnets tider, sett Pride paraden, sovnet etter en 22 timer lang fest, våknet til frokost på bordet, klemt på venner både når jeg har trengt det og når det bare har vært fint. Jeg har møtt forståelse for at jeg har vært sliten, møtt forståelse for hvordan livet mitt ser ut akkurat nå. Vennene mine har gitt meg steder å bo, laget middag til meg, spandert øl og is på meg, sjekket at jeg har det bra og sørget for at Oslo sommeren 2015 ble så ufattelig magisk at jeg faktisk kan tenke meg å komme tilbake til den der byen som ingen kan forlate før den har satt sitt merke på deg.  Jeg har tatt litt bilder i sommer og fått noe tilsendt, så jeg tenkte vi kunne ta en kikk på denne fantastiske måneden jeg fikk tilbringe i Oslo:
Da jeg først kom til Oslo så jeg slik ut. Så dro jeg en uke til Troms og la igjen de tyngste klærne mine og mesteparten av håret. Det gjorde gått for både kofferten og sjela.



Så dro jeg tilbake til Oslo og ble ikke kjent igjen av halvparten av vennene mine. Her fra Oslo Pride Parade

Med disse to fantastiske som jeg har kjent i tretten år nå

Middag på Olivia

Herregud, denne gjengen

Med denne FANTASTISKE mannen
Vigelandsparken en skikkelig fin sommerdag 


Slik ser det ut når jeg skal lage et 'gansta face with my bitches'. Jeg hadde samlet en drøss venner på Sara og vi holdt det gående  til seint på kveld. 
"Se gangsta ut, da!"


Jeg klarte ikke holde meg alvorlig for en femmer


Fine folk

Og super sexy folk



Disse folka <3
Som får meg til å le så mye at jeg ikke klarer å sitte oppreist engang.









Fransk frokost med sprudle, baguetter, ost og hjemmelaga eggesalat

Jeg fikk hilse på Marita som jobber på Tro, Håp & Kjærlighet piercing. Herregud, så godt det var å drikke kaffe med denne fantastiske personen jeg har kjent siden jeg bodde på Jessheim. 

Middag hjemme hos Brekke familien, med ekstra kos av en liten pus. Foto av Helge Brekke. 

Fra smuget ved Blå

Dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått A på de siste fagene jeg tok ved La Trobe spanderte vennene mine cava på meg og jeg følte meg som er Superhelt. 

Andy og jeg geocachet i hele byen. Vi har klatret på statuer, over benker og på tak. Denne trodde jeg vi skulle bli kastet ut av Blå for, men det gikk greit. 

Enda en sen sommerkveld med fine folk, i en hage på Sagene


Tur langs Akerselva 
Det har som sagt vært en sjeldent god måned i Oslo. Jeg er så utrolig, ufattelig takknemlig for alt jeg har fått. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men jeg har virkelig verdens beste venner. Byen er ikke så verst, den heller.

Summertime and the living is easy

Stille, rolige dager på Hansnes. Sove lenge. Nespresso maskinen som durer på kjøkkenet. Kindle på fanget. Familien som kommer på besøk. Lukta fra havet som dirrer i neseborene. Mamma som rusker meg i håret. Stefar som spiller kabal. Ti dager igjen til Melbourne. Ti dager til med den kaldeste sommeren jeg kan huske. Det gjør ikke noe. Jeg nyter det mens jeg kan. Jeg veit jo at det går over snart, dette også. Så jeg holder fast i det mens jeg har det. Mens jeg har det så bra. 






søndag 5. juli 2015

Det er sommer i Oslo og det er sommer i hjertet

Det er sommer i Oslo og jeg tar trikken gjennom byen med Flume, med hjertet hamrende i brystkassa, så fort at det nesten er angst, så fort at jeg er redd for at noen skal se kaninhjertet mitt hamre mot ribbeina, hamre så fort at kjolen skal klapre i takt, at noen skal se hjertet mitt som raser avgårde der inne med stolthet, mot og glede. 

Det er sommer i Oslo og jeg har allerede solbrune armer og ben. Jeg smører meg med faktor femten hver morgen, sørger for et ekstra lag i nakken og på nesa for det er der jeg alltid blir brent. Jeg har gått i kjoler og skjørt og latt de tykke genserne ligge nederst i kofferten. Solbrillene er enten plassert på nesa eller øverst i veska. Jeg har gått langs Aker brygge og Sørenga, vært på Bygdøy og løkka, alle med sola i ryggen, alle med gode venner. 

Det er sommer i Oslo og byen viser seg fra sin beste side. Folk virker gladere, vi ler og smiler mer. Folk reiser seg for de eldre og gravide på bussen, ølen flyter langs Oslo's gater, det er iskrem på tilbud og jordbær selges på annethvert hjørne. 

Det er sommer i Oslo og jeg er så glad at jeg nesten gråter av det. Jeg har danset meg gjennom natten i hvit kjole og heler, jeg har klemt på så mange mennesker jeg har savnet så lenge, sett dem le, sett dem klemme hverandre også, disse her folka som jeg har delt så mye med, de her folka som har kjent meg så lenge og som jeg fremdeles lager nye minner med. Det er så godt å få lov til å være med dem, så godt å vite at vi fremdeles er venner etter alle disse årene. 

Det er sommer i Oslo og jeg har trengt dette så lenge. Jeg har det så mye bedre og jeg føler meg mer til rette og hjemme enn på lenge. Det er sommer i Oslo, det er øl i kjøleskapet og is i fryseren. Det er sommer i Oslo og jeg skal være her i to uker til. Solkrem og kjole på, med solbrune legger og håp i hjertet. Det er nå jeg lever og det er jeg skal være. 


fredag 26. juni 2015

Jeg har reist til Oslo og helt lagt fra meg internet. Andy og jeg skulle vel strengt tatt reise til Bygdøy og se på turistattraksjoner. Istedenfor har vi drukket øl på Blå og funnet Geocacher. Det føles godt å være tilbake her, selv om det er mye stress de første dagene. I kveld skal jeg sette meg på Cafe Sara, drikke øl og klemme folk jeg er glad i. I morgen skal jeg se Pride paraden. Det er slik Oslo alltid burde være. Det er dette som er det beste med Oslo. God sommer, Oslo. Jeg har savna deg.

lørdag 20. juni 2015

I gaze at the horizon, In the mirror of the sea, I gaze at the horizon, There’s no one here but me

Tittel fra Vidar Vang - Going over that mountain 

Ullundertøy, vannflaske, nøttemiks og Kvikk Lunsj. Melkesyre i beina, spreng i låra, høy puls og lite pust. Ingen biler, ingen kaffe latte eller høye heler. Det er ikke trikken eller toget, unger i barnevogn eller selgere på gata. Det er lukta fra havet og fjellet, blanda med svette og jord. Fire og en halv time, gjennom elver, myr og steinrøys, tvert opp fjellet Tromtind.  Det er så jævla verdt det, hver eneste gang.



Det er et helt annet liv en Melbourne. Det er følelsen av å være hjemme.