mandag 29. desember 2014

Sydney may have a nice harbour but Rutherglen has a great port


Jeg startet julaften i svømmebassenget, dro videre til en vingård og etterpå drakk vi portvin og fisket. Jeg har padlet kayak, slengt meg fra en huske ut i elva, spilt piano, lest Bad Monkey av Carl Hiaseen, ledd så mye at jeg er støl, bakt pepperkaker, sett Grevinnen og Hovmesteren og sovet i tolv (!) timer i strekk. Familien til Emmy har tatt vare på meg og sørget for at jeg aldri manglet noe. Jeg reiste fra Rutherglen i går ettermiddag og savner det allerede. Men nå er det Melbourne som skal utforskes og leves i. Det er den siste sommeren min her. Nå gjelder det. Nå kjører vi. 


















video





søndag 21. desember 2014

God jul fra Victoria

Jeg sitter på et tog mot Rutherglen. Jeg blir borte en uke, uten Internett og telefon dekning. Det passer meg utmerket.


torsdag 18. desember 2014

Bare sett på musikken og skriv. Bare skriv det du tenker på.

I slutten av november leverte jeg den siste oppgaven min i år. Noen dager senere ble det slutt mellom meg og en jente jeg ikke har hatt lyst til å skrive om her inne. Ikke fordi hun ikke er viktig, men fordi jeg ikke orker å utlevere hele kjærlighetslivet mitt på internet lenger. Det var greit, men rart og selvfølgelig trist. Noen dager etter det igjen våknet jeg av beskjeden om at hun var i en ambulanse fordi hun hadde tatt en overdose på tabletter. Høres det kjent ut? Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Jeg kastet kaffekoppen i veggen og husker lite fra de tre neste timene. Hele jævla virkeligheten ramlet sammen og jeg var i Oslo men i Melbourne, låst inne på en institusjon men i min egen hage. På Ullevål sykehus men fremdeles liggende på bakken, tusen mil fra Norge. Strobelights and blown speakers, fireworks and hurricanes. Jeg forstår at det ikke gir mening, fordi jeg klarte ikke å finne noen mening selv, mens det hele sto på. Jeg klarte egentlig ikke finne noe annet enn en rivende sterk whisky og deretter en veldig kald dusj. Det har vært litt sånn siden. Jeg klarte ikke håndtere fortiden og minnene, redselen, skyldfølelsen og angsten og ihvertfall ikke at bestevennen min kalte meg for ondskapsfull og hjerteløs fordi jeg ikke klarte å dra til sykehuset. Fordi jeg sa stopp og fordi jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe. For jeg kan faktisk ikke det. Jeg klarer det ikke. And I’m so down, caught in the middle. Dette gjør meg til et forkastelig menneske. Hun har det bra. Det går greit. Men jeg mistet en kjæreste og en bestevenn, samtidig. Jeg snakker ikke lenger med de to menneskene jeg pleide å tilbringe hver eneste dag med. Det svir og det er ensomt. The worst things in life come free to us.


Samtidig måtte jeg finne et nytt sted å bo. Andy skulle reise til Sverige og kjæresten til Callum er gravid. Vi sa opp kontrakten på huset og jeg startet en intens jakt på et sted å bo. For jeg kan ikke bo med guttene lenger. Det går jo ikke. Men vi har bodd sammen i tjueen måneder og det er det lengste jeg har bodd på ett sted på tretten år. Disse to guttene, Andy og Callum, er de to menneskene jeg har levd med. De har vært familien min. Someone to cover, safe from the rain. Vi skapte et fantastisk hjem. Jeg vil si det igjen så det synker inn, for dette er så viktig. Dette har så stor betydning for meg. Dette er det lengste tidsrommet jeg har delt et hus med andre mennesker på tretten år. Andy og Callum. Hjemmet vårt i Bayliss street. Valhalla som vi døpte det når vi flyttet inn. Forrige mandag kom huseieren og rev opp alle gulvene fordi det skal pusses opp. Hjemmet vårt finnes ikke lenger. Vi er ikke mer. Trioen eksisterer ikke lenger. Det føles helt jævelig tomt. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve det, i det hele tatt. At jeg har fått bo med to så utrolig flotte mennesker. Jeg savner dem allerede. All I want is to be home.

Jeg har tilbragt de siste tre ukene gråtende over pappesker. Jeg hater å flytte. Det bringer opp så mye grums. Så mye vondt. Jeg har hatt lyst til jævla mye destruktive greier men jeg lar det stort sett være. Jeg har drukket opp restene av barskapet men det måtte vi jo uansett. Jeg har derimot ikke selvskadet. Jeg har ikke drukket meg sanseløs og kastet opp i en rennestein. Det kommer ikke til å være sånn her for alltid. Det skal bli bedre. Jeg skal opp fra dette også. Can the child within my heart rise above?
Can I sail through the changin' ocean tides? Can I handle the seasons of my life?

Jeg orker veldig lite om dagen, annet enn det som er absolutt nødvendig. Mellom flashbacks, mareritt, flytting, samlivsbrudd og noe de visstnok kaller høytid er det veldig lite jeg klarer å gjøre. Kroppen er fremdeles på etterskudd og jeg vet ikke hva som foregår men håret har i det minste sluttet å falle ut. Det er jo noe i seg selv. You kill from the inside, destroy everything, from the inside. Det gjør fremdeles vondt. Jeg er fremdeles svimmel. Nå har det snart gått ett år og vi er fremdeles ikke nærmere noe svar. Jeg orker ikke bry meg om det lenger. Det nytter ikke å ta smertestillende, for ibuprofen og paracetamol fungerer ikke og alt som er sterkere kaster jeg opp igjen. Det er til å bli gal av. Så det er det jeg driver med. Blir gal og prøver å håndtere det best mulig. And we always come back to this.

Akkurat nå sitter jeg på gulvet i det nye rommet mitt i Brunswick. Jeg flyttet ut fra huset vårt i Preston forrige fredag, har bodd hos Chris noen dager og i dag kjørte Max og jeg flyttelasset mitt over til Brunswick. I natt skal jeg pakke ut fra pappesker og kofferter til jeg finner dynetrekket mitt. I morgen skal jeg på jobb. På lørdag skal jeg kjøpe julegaver og på søndag reiser jeg til Brimin, hvor de ikke har telefondekning eller internet. Australia kan være morsomt, sånn sett. Jeg vet ikke når jeg kommer tilbake til Melbourne. Planen min er å sitte på en brygge å fiske i en uke. Det eneste jeg ønsker meg til jul er at alle tar vare på seg selv, stillhet, åtte timers sammenhengende søvn og muligheten til å lese en bok. Alt annet er bonus. Jeg vet at dette er mørkt. Jeg vet at det blir bedre. Kom igjen. Stable sammen beina. Nå går vi videre.


"Hey heart on the road again
Moving on... forward
See the stars, won't break the bones
They're in the car... on the highway
It's so magical feeling, that no one's got a hold 
Your heart can list the all, happiness you know

This is your heart, it's alive
It's pumping blood
It's your heart, it's alive
It's pumping blood
And the whole wide world is whistling"

Spotify Soundtrack

mandag 15. desember 2014

Fra Notatblokken # 22

Jeg blar gjennom notatblokken for å se over året mitt. Livet mitt. 2014 er snart over og jeg prøver å huske hva jeg har gjort i år. Hva jeg har tenkt og hvem jeg har tenkt på. Det er de samme navnene som går igjen, noen av dem over flere sider, andre over flere år. Har det ikke alltid vært slik? Er det ikke alltid det samme? Nei, Marthe, det er ikke. Det er ikke alltid sånn. Du bare føler det sånn akkurat nå fordi du alltid tillater folk å tråkke på deg på den samme måten. Dette handler ikke om at livet alltid går i sirkler, dette handler om at du fremdeles godtar å bli behandlet som dritt av mennesker som påstår at de elsker deg. Det er to veldig forskjellige ting. Det fine er at sannheten kan du faktisk gjøre noe med. Du kan slutte å la folk tråkke på deg. Du kan slutte å invitere mennesker som mishandler deg tilbake inn i livet ditt. Det kan jo fort hende ting blir litt bedre på den måten, selv om det er tunge oppgjør som må bli tatt først. Men sånn vet jeg at det alltid er. At noen ganger gjør det vondt å gjøre gode ting for deg selv, Det er verdt det. Det må virkelig være verdt det.


 Jeg vet ikke hva jeg håper på for 2015 eller hva jeg egentlig har sett for meg. Men ikke dette. Det skal være noe annet enn dette. Det var alt for mye som gjorde vondt i 2014. Alt for mye jeg ikke hadde sett for meg. Store, tunge avgjørelser. Avskjeder.

Hjertet skriker i brystkassa. Skriker at jeg skal gi opp. Skriker at jeg skal gå videre. At jeg fortsatt skal presse meg selv opp og fram. At jeg ikke skal gi opp. Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp. Men snart må jeg få kaste ting i veggen igjen for all denne frustrasjonen må få utløp noe sted. At dette må havne utenfor kroppen snart, for jeg orker ikke gå å bære på alt dette faenskapet lenger.


Jeg vet at dette går over. Jeg vet at alt kommer til å løse seg og at det meste handler om stress og om å rydde opp i livet mitt. Jeg har ikke sittet stille siden februar. Det er det jeg innser når jeg blar bakover i notatblokka. At dette året har gått slag i slag og jeg har ikke hatt muligheten til å gjøre noe for meg selv på evigheter og alt for lenge. En gang tidligere i år skrev jeg at jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg tror faktisk det er det jeg holder på med selv om alt bare er kaos akkurat nå. Jeg tror jeg holder på å finne ut av en del ting, og det gjør vondt, det gjør godt og det gjør meg til et annet menneske som forhåpentligvis er bedre rustet til å takle verden. Jeg må bare bryte meg løs først.

Soundtrack: Seinabo Sey - Younger 


torsdag 11. desember 2014

Delaware flashbacks

Dette er den siste kvelden i huset vårt i Bayliss street. Chris er her for å hjelpe meg med å pakke og for å holde meg med selskap. Jeg står på kjøkkenet og synger mens jeg tar oppvasken. Chris snur seg fra kjøleskapet og spør hva han skal ta ut. Alt må spises i kveld, for i morgen må vi dra. Vi må flytte. Andy sitter på et fly til Sverige. Callum skal flytte til Fairfield med Kris, for de skal ha barn. Jeg skal flytte til et hus i Brunswick. Det er bare i kveld som er igjen og vi skal gjøre vårt beste for å utnytte det. Jeg tenker over hva vi kan spise, hva som passer sammen og hva som er i kjøkkenskapet. Osten er i kjøleskapet og det er brød på benken. Det er peanøttsmør og Nutella under vasken og honning i skapet. Vi har iskrem, rom, jordbærsyltetøy, aprikosmarmelade og teriyaki saus.  Det er også to glass sorte oliven i kjøleskapet. Ett med rosmarin og timian og det andre med sitron og hav salt. Det er to forskjellige glass, med avrevne merkelapper og teip på siden. I pickled those myself so we should really eat those, sier jeg. Og innser umiddelbart at vi ikke skal høste oliven fra vår egen hage neste år. Fordi vi ikke kommer til å bo her lenger.

Soundtrack: City & Colour - Hello, I'm in Delaware

tirsdag 9. desember 2014

Hei til alle dere som fremdeles leser her inne

Jeg vet ikke hvem dere er lengre. Jeg pleide å ha litt oversikt, mye fra kommentarer og litt fra gjettverk. Nå aner jeg ikke. Det gjør egentlig ingenting, eller, det er fint med alle dere som er her, uansett hvem dere er. Men til poenget. Til dere som fremdeles leser her inne. Dere som følger med norske øyne på et liv i Australia. Det har seg slik at verden driver å faller sammen litt. Hjertet går i halv takt. Livet er veldig sårt. Jeg ønsker meg ikke mye til jul, annet enn dere. Jeg ønsker meg ikke materielle ting, jeg vil ikke ha dyre sko eller vesker, jeg trenger ikke flere kaffetraktere eller håndmiksere. Jeg trenger kjærlighet, ro og omsorg. Jeg trenger en heiagjeng. Kan jeg få det? Kan jeg vær så snill å få en julehilsen fra dere som fremdeles er her? En fin julesang eller fine minner dere har fra jula, kanskje. Det er ikke så farlig med hva det er, så lenge det er der. Resten skal jeg klare selv, jeg må bare vite at dere er her og at det finnes noen som ønsker meg godt. Jeg vet det jo egentlig. Det er bare litt vanskelig å huske det når jeg er tusen mil hjemmefra og med skrubbsår på sjela.

onsdag 3. desember 2014

Det blir bedre

Det er ikke et fullstendig kollaps. Jeg har bare snublet litt. Jeg har et hus jeg kan flytte inn i. Jeg har en jobb jeg kan gå til. Jeg har studielånet for neste år. Men jeg har ikke en kjæreste lenger og jeg mistet samtidig et vennskap som har vært en del av livsgrunnlaget mitt de siste to årene. To veldig store deler av livet mitt ble borte, samtidig. Jeg prøver fremdeles å justere meg til en hverdag uten dem, samtidig som jeg holder på med flytting. Jeg herjer også med en del flashbacks om dagen, og natten for den del. Jeg husker ikke sist jeg sov åtte timer i strekk. Jeg klarer ikke spise ordentlig. At det er jul har jeg ikke tid til å ta inn over meg. Ihvertfall ikke i trettifem grader. Det er en del annet styr jeg må takle, som at visumet mitt som holder på å gå ut. Jeg har selvfølgelig tatt tak i det men å få tak i disse menneskene er et helsikes slit. Kroppen er fremdeles skjør og sår. Det har vært bedre de siste tre ukene. Tirsdag var dog et soleklart unntak, ettersom jeg nesten besvimte på sofaen til en venn mens jeg var på besøk. Hinsides ubehagelig og noe flaut. I dag tidlig holdt jeg på å kaste opp mens jeg tok oppvasken. Legene forstår ikke hva som foregår og det gjør ikke jeg heller. Uansett. Jeg prøver å si at ting er litt vanskelig akkurat nå. Det går greit, men livet er vanskelig. Det bare er sånn noen ganger. Det blir bedre. Opp på beina igjen. Med omsorg, kjærlighet og forståelse; opp på beina igjen. Kom igjen, hjertet. Ditt tapre jævla satan. Kom igjen, kroppen. Vi kom hele veien hit. Vi klarer litt til.

Soon after Christmas

I wanted so to have you
And I wanted you to know
I wanted to write songs
About how we're walking in the snow



But there's no snow this winter
There's no words for what I feel for you
It's not enough though it's too much
Why must it always be like that?


Jeg er på andre siden av verden og det er jul uten snø. Om jeg var friskere, ville jeg lagt planer for hvordan jeg skulle feire. Sørge for at det fantes noe som minner om hjemme selv om jeg skal feire jul her nede.. Men jul og familie er så fjernt, så langt unna. Først må jeg flytte ut av huset vårt og sørover i byen. Flytte fra Callum og Andy, og hjemmet vårt. Jeg må finne ut av hvorfor det ikke skjer noe med visumet mitt. Jeg må melde meg opp i fag til neste år. Det er så mye annet, også. Det er et kjærlighetsforhold som tok slutt, et vennskap som ble bittert, et bekjentskap som ble farlig og en kulturforskjell jeg fremdeles ikke har helt taket på. De siste ukene har vært galskap og nå trenger jeg å lade batteriene, holde fast og tidvis slippe taket. Jeg har det helt tydelig ikke godt om dagen og jeg jobber med å ta være på meg selv, men det er vanskelig. Det blir ikke en hvit jul dette året og det er greit. Det kan hende det blir en mer ensom jul enn jeg hadde forestilt meg, og det er også greit. Det er egentlig ikke så farlig at det er jul. Det er verre med mangelen på snø, fjell og hav. Det kan hende at dette er hjemlengsel. Det kan hende dette ikke gir mening. Det får være greit, det også.

tirsdag 2. desember 2014

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Så jeg gjør begge, om hverandre. Det må bare få være sånn noen ganger.