mandag 20. oktober 2014

You, the people, have the power to make this life free and beautiful, to make this life a wonderful adventure

Jeg skal hit igjen. Dette er standarden jeg har satt for meg selv, for jeg vet at livet mitt kan være så godt. Selv om jeg ikke har det helt greit akkurat nå, vet jeg at jeg kan få det til fordi jeg har gjort det før. Jeg har allerede klart det før, derfor må det være mulig å gjøre det igjen. Hver gang jeg gjør dette, blir det lettere. Jeg må bare gjennomføre.

Denne sommeren må handle om å ta vare på meg selv. Dette er kritisk. Jeg må høre på kroppen min og ta hensyn til kroppens behov. Dette er fundamental selvrespekt.

Jeg må hvile mer. Jeg må lære meg å si nei, og jeg må lære meg å skru av skikkelig. Nå går hjernen i konstant høygir.

Jeg må spise sunnere, uten å bli opphengt i nummeret må vekta. Her må det være konstant omsorg og stor takhøyde.

Jeg burde helt seriøst slutte å røyke. Herregud. Faen i satans helvete.

Forståelse, aksept og tålmodighet. Ansvar, utvikling og fremgang. Omsorg, hensyn og tillit. Humor, glede og tilfredshet. Det er dette som er nøkkelen. Jeg må gi meg selv rom til å vokse og jeg klarer ikke det om jeg stresser meg ihjel. Jeg må investere tiden min bedre og ta mer tid til meg selv. Mer hensyn til mine egne behov. Jeg må være i stand til å satse på meg selv. Jeg må ta vare på meg selv.

Det er livet mitt det handler om. Det er på tide å respektere det.

"From which we’ll rise over love,
And over hate,
Through this iron sky,
That’s fast becoming our minds.
Over fear and into freedom.
Freedom!"


mandag 13. oktober 2014

I've seen this room & I've walked this floor

Og hver gang vi ramler sammen, reiser vi oss opp igjen. Det er derfor vi er så herdet. Det er derfor vi er så harde. Det er vi som skal stå igjen til slutt. Det er oss de heier på. Du klarer litt til. Bare stable deg selv på beina også går du videre. Sånn. Kom igjen. Nå går vi.

søndag 12. oktober 2014

Banks - Beggin for thread

Kom igjen, hjertet. Du klarer en vår til.



So I got edges that scratch
And sometimes I don't got a filter
But I'm so tired of eating
All of my misspoken words
I know my disposition gets confusing
My disproportionate reactions fuse with my eager state
That's why you wanna come out and play with me, yeah
Why?

Stooped down and out, you got me beggin for thread
To sew this hole up that you ripped in my head
Stupidly think you had it under control
Strapped down to something that you don't understand
Don't know what you were getting yourself into
You should have known, secretly I think you knew

fredag 10. oktober 2014

I climbed a mountain and I turned around / And I saw my reflection in the snow-covered hills/ Fleetwood Mac

Mai, 2014
La Trobe University, Melbourne.

I dag hadde jeg et sånt øyeblikk. Jeg sto foran speilet i gangen, i den nye ull kjolen jeg kjøpte på Savers for noen uker siden, med et mørkeblått sjal rund skuldrene, og en sixpence dratt på skrått over håret. Piercing i nesa, mørkt, nesten lilla, hår nedover ryggen. Jeg kjente på en stolthet. Jeg innså at sytten år gamle meg ville vært fornøyd med dette resultatet. Med den jeg har blitt. Ikke fordi jeg har en kjole som viser frem leggene mine, ikke fordi jeg har gått ned tyve kilo i vekt de siste to årene og ikke fordi jeg farget håret mitt for to dager siden. Fordi jeg fremdeles ser en yngre Marthe der inne. Jeg ser henne i speilet noen ganger. Et gjenskinn av hvem jeg pleide å være. Det gjør meg glad. Livet mitt har forandret seg så mye siden jeg var sytten. Absolutt til det bedre, men ikke uten en del katastrofale situasjoner og øyeblikk som jeg bokstavelig talt trodde skulle ta livet av meg. Men det er likevel bedre nå. Det er så mye bra i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange fine ting i hverdagen min. Jeg forsto ikke da, hvor godt jeg kunne ha det nå. Noen ganger, når jeg ser tilbake på hvordan ting var da, forstår jeg ikke hvordan alt ble til det det er nå. Jeg har klart å bli et menneske jeg liker, i en hverdag jeg får velge selv. Det var dette jeg ville ha og nå har jeg fått det. Jeg husker hvordan jeg så for meg en lykkelig fremtid som syttenåring. Jeg visste ikke om det i det hele tatt eksisterte men jeg hadde et slags bilde av meg selv og hvordan livet mitt skulle se ut. Nå er jeg her. Jeg gjør de tingene jeg ville gjøre. Det gikk faktisk slik som jeg ville. Jeg fikk det til. Sytten år gamle Marthe fikk det til. Nå må tjueseks år gamle Marthe stå løpet ut.  

onsdag 8. oktober 2014

Om den syke kroppen og eventyrlysten i hjertet

Det er vår i Melbourne og hjertet er rastløst. Jeg prøver å holde meg selv samlet frem til jeg er ferdig med siste eksamen. Jeg prøver å ikke gi slipp på det siste jeg har av sunn fornuft for det er bare fire uker igjen til semesteret er ferdig, men føttene verker etter strender og kroppen vil både ha hvile og eventyr. De neste fire ukene må jeg holde eventyrlysten i tømme. Det har vært så mye annet så langt dette semesteret. Jeg har både vært syk og deprimert. Jeg sover dårlig. Jeg har gått ned tyve kilo det siste halvannet året. Deler av håret mitt falt av fordi jeg stresset så mye. Jeg har hatt så vondt i magen og bekkenet at jeg har skreket meg selv våken. I natt gjorde det så vondt at jeg kastet opp. Legen finner ikke ut hva som er galt med meg og det i seg selv stresser meg. Jeg har vært for syk til å studere skikkelig og nå henger jeg etter, og det stresser meg selvfølgelig enda mer.

I tillegg har livet vært litt vanskelig på andre områder. Jeg tror det holder på å løsne litt, men ikke helt knirkefritt. Jeg er i ferd med å skape det livet jeg selv vil ha og jeg har begynt å innse at det er en del harde valg og konfrontasjoner som følger med det. Det er greit. Jeg kan stå for den jeg vil være og det jeg tror på. Om en stund kommer jeg til å se tilbake på alt dette og si "ja, det var litt galskap akkurat da, men det gikk fint". Frem til da prøver jeg en ny teknikk jeg lærte fra psykologen min: ta et steg tilbake og si "ikke mitt ansvar". Pust med magen. Også en gang til.

For det er vår i Melbourne og hjertet er rastløst. Det er så mye mer i livet mitt som står foran meg, rett over dørstokken. Jeg må bare ha eksamen og skrive oppgaver og åtte tusen andre ting først. Men snart. Snart, snart, snart.

Soundtrack: The 1975 - Chocolate (Aucostic Version) 

mandag 6. oktober 2014

Uforutsette Pauser

Jeg skriver ikke på internett lenger fordi jeg ikke føler meg hjemme her. Kanskje trangen min til å flytte på meg har manifestert seg her, også. Kanskje jeg har vokst fra Uforutsette Hendelser. Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg føler også at det er så mye i livet mitt jeg ikke kan skrive om. Ikke fordi det er skamfullt, men fordi det ikke er noe andre har noe med. Jeg har blitt en mer privat person.

Jeg føler også at jeg har forandret meg mye det siste året og jeg lot ikke bloggen helt være med. Jeg klarte ikke å skrive om det da og nå som ting går litt på skeiva føles det liksom som om det er for sent. Eller at det ikke er noen vits. Men det er det jo. I dag ble jeg minnet på et løfte jeg ga meg selv for tre år siden. Jeg savner jo å skrive, jeg bare tar meg aldri tiden til det lenger.

Kanskje det hører sammen med et løfte jeg ga til legen min for to uker siden; at jeg skal stresse mindre og ta mer tid til meg selv.