tirsdag 29. april 2014

Fra Notatblokken #17

I fell out of myself when I fell in love with you
I love, but I am not in love.


Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på. Jeg godtar og forstår det, men jeg kan ikke late som om det er behagelig. Jeg spør meg selv om hvem jeg er, alene eller sammen med andre. Hvem jeg er, i motsetning eller likhet med de rundt meg. Det er et spørsmål om egenverdi og tilhørighet. Om å lage sin egen vei.

Om det ikke allerede er klinkende klart; jeg aner ikke hva jeg driver med.
Burde jeg ha funnet ut av det? Har jeg ikke alt jeg kunne ønske meg?

Whatever could it be, that has brought me to this loss?

Hjertet kollapser ikke. Beina gir ikke etter. Kroppen min har blitt hard.
Jeg lærer mer, men sannheten er ikke like tøff å svelge lenger. Kanskje fordi det er så lite som overasker meg. Er det dette de kaller arroganse? Er det dette de kaller bitterhet? Har jeg sluttet å bry meg fordi det ikke lenger er noe som skal overkommes? Må alt være en kamp, alltid?
Kanskje det var en superhelt jeg skulle ha blitt.

Jeg, som faen ikke dør når jeg skal engang. Jeg, som aldri dør når jeg burde.

Jeg har ikke lyst til å dø. Jeg har ikke lyst til å ta livet av meg. Jeg vil ikke stoppe å leve.
Jeg trenger bare litt avstand fra meg selv.

Kan det være slik at det er Norge som er redningen? Skal ironien virkelig være så perfekt?
At Oslo skal føles trygt igjen. At Hansnes skal gi meg ro.

Everybody's gotta learn sometime.

fredag 18. april 2014

And if time flies past, fly with it

"It's not love, it's this other, kind of different.. I don't know"
"What does it feel like?"
"Like it doesn't matter. Like it's ok, kind of not, kind of is, but it'll be all right"
"You think?"
"Yeah. Yeah, I do"


mandag 14. april 2014

Om alt, men ingenting som helst

Jeg vet ikke helt hva jeg driver med om dagen. Jeg utsetter alt som er viktig. Jeg føler meg sliten. Tom. Jeg trodde jeg var klar for et nytt semester, men nå er jeg usikker. Jeg vil hjem. Jeg savner Norge. Savner Oslo og alle som bor der. Savner Tromsø og utsikten. Savner Verdensteateret så mye at det gjør vondt i brystet. Jeg vil lese norske aviser og ta bussen på norske veier. Jeg savner å forstå alt som blir sagt. Ikke bare i rene ord, men meningen. Kontekst. Historie. Hva alt egentlig betyr. Her er alt så fremmed. Her er jeg så fremmed.

Og noen ganger så jævla alene.

Jeg våkner og jeg sover. Jeg går på en haug forelesninger som jeg ikke forstår noe av. Prøver å skrive noe vettugt og smart om internasjonale organisasjoner og økonomi, men ender opp med en smørje av politisk kliss som ikke henger sammen. Noen dager skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder. Hvorfor er jeg her? Hvorfor studerer jeg dette? Jeg kommer aldri til å få noen jobb.

Jeg har begynt å gråte på helt tilfeldige tidspunkter igjen. Det plager meg. Ikke at jeg gråter, sånn generelt. Det er helt greit med tårer nå og da. Det som plager meg er hva som ligger i det. Hva det betyr. Emosjonell ubalanse sa psykologen. For mange følelser som ikke føles konstruktive, tenkte jeg. For mange følelser som ikke er positive. Det renner litt over. Men det er greit. Jeg tillater at er der. Det skjer stort sett når jeg er alene, så det plager ingen andre enn meg. Upraktisk, men jeg tåler det. Om jeg begynner å bli sint for meg selv for det, kommer jeg ingen vei. Såpass vet jeg fra før.

Jeg vet ikke hva jeg driver med. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg skriver dette. Hvem i all verden kunne ha noen interesse av å lese dette? Hvorfor skriver jeg noe som helst, i det hele tatt? Jeg forstår ikke hva livet mitt er på vei til å bli. Jeg har ikke noen plan eller oversikt, og det hele føles litt meningsløst.

Jeg forstår at jeg er tjuefem år gammel og at dette er en standard oppskrift. Jeg forstår at det sannsynligvis kommer til å gå over og at i den store sammenhengen er det ikke så farlig. Jeg vet at det går over. Jeg bare forstår ikke hvorfor det må være sånn i det hele tatt.

tirsdag 8. april 2014

Dette er det eneste jeg hører på. Dette er det eneste som gir mening.



onsdag 2. april 2014

Jeg er ikke død og livet mitt er nå

Det er fremdeles varmt i Melbourne. Jeg drikker kaffe og går på forelesninger. Prøver å følge med. Prøver å lære. Prøver å være. Det gjør ikke vondt noe sted, men det gjør vondt overalt. Jeg har tusen ting jeg burde ha gjort og et hav av dårlig samvittighet. Det nytter ikke. Det er ikke måten jeg vil leve på. Det er ikke slik livet mitt skal være. Dette er ikke hva vi ble enige om, hvisker jeg til meg selv mens jeg sitter på en forelesning om forskningsmetoder og kjenner den ujevne pusten, sitringen i blodårene, det tunge og svarte i hjertet. Dette er ikke det jeg ble enig med meg selv om. Jeg plukker opp skulderveska og kaffekoppen og går ut forelesningen, mot gressplenen bak universitetet. Jeg legger meg ned i gresset og putter høretelefonene i ørene, og setter på Alt J's Taro. Jeg puster. Lukker øynene. Husker. Lever. Lærer. Er.