fredag 28. mars 2014

The worst things in life comes free to us

Jeg forteller meg selv at jeg er ikke deprimert, jeg er bare sliten. Jeg er bare utslitt fordi jeg er syk. Jeg har ikke kjærlighetssorg, jeg er bare ikke forelska eller interessert i å bli det. Jeg forteller meg selv at jeg har det veldig bra, at det ikke er noe å være lei seg for og at hjemlengselen kommer til å gå over, ensomheten er misforstått, tårene skyldes noe annet, for jeg har det bra. Det går over. Jeg har det egentlig veldig godt og jeg er ikke deprimert. Jeg er ikke syk. Jeg er bare sliten. Det går over. Alt går over. Så husker jeg K, som var en så stor del av livet mitt i 2012 og den gangen jeg sa at jeg hadde det bra, jeg er ikke deprimert, "I'm just tired" og K som sa at den unnskyldningen er det ingen som burde tro på lenger.


Jeg sa alle disse tingene til meg selv i dag. Jeg er ikke deprimert, bare sliten. Men når Ed Sheernan synger The A Team og at  And they say, She's in the Class A Team, Stuck in her daydream, Been this way since eighteen, But lately her face seems, Slowly sinking, wasting, Crumbling like pastries er det et øyeblikk som om det hele faller sammen og jeg lar sannheten synke inn, sakte, som gift i blodårene. Det føles som om jeg drukner i mitt eget liv, som om alle følelsene tar over og som om jeg bærer rundt på en tung skygge som fargelegger hele livet mitt i svart og grått. Det går over. Dette skal også gå over. Jeg skal klare dette også, selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå. Jeg skal klare dette livet om jeg så må bite tennene sammen gjennom tårene. 

torsdag 27. mars 2014

Noen ganger slutter jeg å være forelsket i verden

Jeg er så fullstendig klar over at tjue-åra handler om eksistensielle kriser, om å finne ut av hvem man er og hva man vil, om å lage seg et liv man er fornøyd med og om å finne sine egne grenser og begrensninger. Jeg vet dette. Jeg forstår dette. Jeg er bare så lei av alt. Jeg er bare så himla lei av absolutt alt.

Jeg er så lei av å måtte forklare hvem jeg er og hvorfor jeg er sånn. Jeg er lei av å måtte forklare absolutt alle aspekter av livet mitt til mennesker jeg ikke kjenner men som jeg prøver å bli kjent med. Jeg kan historiene på rams. Bare gi meg riktig stikkord. Jeg har forklart ting hele livet mitt. Eller, jeg har forklart hele livet mitt, til mange forskjellige mennesker, veldig lenge. Fra dialekter, barnevern, psykiatri og familie relasjoner til norsk lov, valgene jeg tar i livet mitt som voksen og hvorfor du absolutt aldri må finne på å ta på halsen min. Jeg forklarer hvorfor jeg snakker som jeg gjør, med et hint av britisk engelsk istedenfor den typiske norske. Jeg forklarer om Norge og hvorfor jeg har bodd i Oslo i sytten år, selv om jeg ble født i Tromsø. Jeg forklarer hvorfor jeg tar av meg skoene når jeg går inn i et hus, hvorfor enkelte ting er uvant for meg i det Australske hverdagslivet, hvorfor ler av enkelte engelske ord, hvor vanskelig det er å følge med på forelesninger når de foregår på et annet språk som i tillegg er akademisk, hvorfor jeg ikke forstår noe av det Australske utdanningssystemet og hvorfor jeg savner Norge. Jeg forklarer om det tunge og vanskelige, fordi det kommer opp. Fordi jeg blir spurt. Fordi det er viktig for meg. Jeg forklarer hvorfor armen min er full av arr. Jeg forklarer hvorfor jeg skygger unna når noen blir høylydte. Jeg forklarer hvorfor jeg ikke lar noen ta på meg uten at jeg har sagt det er greit, jeg vil helst ikke klemmes engang. Jeg forklarer hvorfor jeg er så tydelig på grensesetting, hvorfor jeg ikke vil bidra til et samfunn hvor Cosmopolitan styrer hva som er greit og hvordan jeg skal se ut, hvorfor det er viktig at vi ser på språket vi bruker når vi snakker om menn og kvinner og hvorfor det må skje en endring. Jeg forklarer hvorfor jeg ikke ler når noen forteller vitser om voldtekt, hvorfor det er viktig at vi slutter å tenke på kjønn som kun "kvinne" og "mann", og hvorfor jeg bruker livet mitt på å utdanne meg innenfor noe som folk flest har en mening om, men som mest sannsynlig ikke kommer til å gi meg den jobben jeg drømte om som tenåring. Jeg forklarer hvorfor likestilling handler om mer enn barselpermisjon og lønn, hvorfor det ikke er greit at menn kan unnskylde seg med at de hadde drukket litt for mye mens kvinner som drikker kan skylde seg selv. Jeg forklarer fordi folk spør. Fordi jeg ikke vet om noen annen måte å endre noe på. Fordi jeg ikke vet om noen annen måte å endre livene våre. Jeg forklarer, prøver å være tålmodig, prøver å finne ordene som får dette til å gi mening. Jeg forklarer og forklarer til det er tomt på innsiden og til jeg er så utslitt at ordene aldri kommer seg noe annet sted.

Jeg vet ikke når jeg gikk fra sint tenåring til engasjert feminist og til å utdanne meg i alt som jeg vil endre, men jeg er rimelig sikker på at de henger sammen. Jeg er rimelig sikker på at jeg kommer til å gjøre dette for resten av livet. Men jeg er nødt til å finne en måte som ikke sliter meg ut. Det føles som jeg står ved en skillevei, hvor jeg enten går hundre prosent inn i dette eller gir fra meg hele ansvaret og utdanner meg som bedriftsøkonom.

Og jeg vet hva jeg vil, jeg vet at dette er viktig for meg og at jeg ikke skal gi opp, men jeg er så sliten og så lei.

tirsdag 25. mars 2014

Jeg ligger utslått på sofaen med influensa. Jeg har oppgaver som skal skrives og artikler som skal leses, men det skjer ikke. Jeg klarer ikke. Istedenfor ligger jeg på sofaen med papir, smertestillende og feber. Det går over. Alt går over.

onsdag 19. mars 2014

Do it for heaven's sake

Noen ganger blir ting litt borte for meg. Jeg opplever så mye, det er så mye som skjer, så mye å håndtere og ta inn, at jeg ikke klarer å holde følge i mitt eget liv. Det er godt å gi seg ende over i galskapen og la livet gå dit det selv vil, men det er ikke en langvarig løsning. Ikke når jeg allerede har et svimlende beløp i studiegjeld og føler meg gammel som tjuefem-åring i et klasserom fult av tenåringer. Jeg prøver å balansere livet mitt, slik at jeg har tid til det jeg  gjøre og fremdeles ork til det jeg vil gjøre, istedenfor å gjøre som jeg selv vil og deretter være for sliten til å gjøre det jeg burde. Jeg tror ikke dette er unikt eller spesielt, det er bare der jeg er i livet mitt akkurat nå.

Lucy Swann har rett. Now I'm old enough to make my own decisions. Do it for heavens sake. 


fredag 14. mars 2014

Himmelen faller

Klokken er snart fire på natten og dette er spørsmålene jeg stiller meg selv:

Har jeg valgt riktig studieretning? Jeg kan mye om antropologi, sosiologi og kjønn, men ingenting om økonomi, medisin eller juss. Hva skal det bli av meg?

Jeg bor i Australia, men så mange av de jeg elsker bor hjemme i Norge. Jeg er flere tusen mil unna alt jeg bryr meg om. Kommer de til å huske meg når jeg kommer hjem? Kommer de til å se en annen vei? Kommer det til å bli sånn at nå er jeg bare enda et menneske som engang forlot dem? Har jeg blitt en av de som alltid drar? Som alltid reiser? Som aldri kommer helt tilbake?

Kommer jeg til å klare å tilpasse meg en tilværelse i Norge noen gang? Vil jeg alltid lengte etter mer? Etter noe annet? Kommer noensinne til å være fornøyd med noe som helst?

Har jeg det bedre med eller uten kjæreste? Jeg har sagt nei til å bli bedre kjent med så mange, fordi jeg orker ikke. Jeg orker ikke flere mennesker i livet mitt. Er det noe galt med det? Å ville bruke mer tid på de som allerede er der? Trenger jeg virkelig noen andre. Hjernen sier nei, hjertet er ensomt.

Kommer ensomheten til å hjemsøke meg for alltid?

Er det her jeg skal være?
Gjør jeg verden til et bedre, eller verre sted, ved å være en del av den?
Betyr det noe?
Betyr jeg noe?
Tror du, at vi må være her til vi dør?

onsdag 12. mars 2014

Nå om dagen

Leser jeg mest pensum og når jeg har tid og ikke lar skyldfølelsen ta meg, Madame Bovary. 
Hører jeg på denne playlisten på Spotify.
Gleder jeg meg til Queens of the Stone Age og Nine Inch Nails konserten på lørdag.
Spiser jeg ufattelige mengder med tahini.
Og drikker enda mer kaffe.
Drømmer jeg om norsk sommer.
Ønsker meg en ny jakke som kan brukes på regntunge dager.
Ser jeg slik ut:




torsdag 6. mars 2014

Florence i mitt hjerte



"Happiness hit her like a train on a track
Coming towards her stuck still no turning back
She hid around corners and she hid under beds
She killed it with kisses and from it she fled
With every bubble she sank with her drink
And washed it away down the kitchen sink"

søndag 2. mars 2014

Just keep swimming

Jeg husker ikke når jeg så Finding Nemo for første gang, men jeg husker at jeg elsket den. Spesielt likte jeg Dory, den fantastiske blå fisken som aldri ga opp. Jeg tok ordene "just keep swimming" fra Dory, og de ble et nytt mantra.

Universitetet starter på mandag og jeg har ikke forberedt meg. Just keep swimming.
Det er den andre mars og pengene jeg har overført fra den norske kontoen til den australske er ikke fremme enda, og husleia skulle vært betalt i går. Just keep swimming.
Jeg hadde besøk fredag kveld og etter to gin tonic for mye var en en gjestene sveiseblind nok til å prøve å gå gjennom en glassdør i huset vårt. Just keep swimming.
Den glassdøren koster femtenhundre dollar. Just keep swimming.
Lørdag morgen skulle jeg åpne vinduet på soverommet mitt, vinduet som alltid sitter fast, vinduet man alltid må bruke litt makt med, og selvfølgelig brukte jeg nok makt til at hele vinduet knuste. Just keep swimming.
Det er knust glass i hele hagen og på soverommet. Just keep swimming.
Psykologen min reiser bort neste uke og blir borte i tre måneder. Just keep swimming.


For å være ærlig tar jeg det meste av dette med slående ro. Om jeg stresser for mye melder angsten seg og det har jeg tross alt ikke tid til. Det er for mye annet som må fikses. For to år siden hadde jeg krise-maksimert det hele og vært en skjelvende klump på kjøkkengulvet. I dag har jeg ringt huseieren, støvsugd, drukket kaffe, dusjet og tatt oppvasken. Just keep swimming.