torsdag 27. februar 2014

Somehow we're going somewhere/ I'll find my way home

Det er rart hva man savner når man er tusen mil hjemmefra. Som lyden av snø under skoene en kald morgen.


onsdag 26. februar 2014

Om å danse i undertøyet til Taylor Swift: We are never, ever, ever getting back together

Det gjør vondt å falle, men vi reiser oss igjen. Det gjør vondt å føle seg brukt, uønsket og mindreverdig, men ingen har sagt at du må høre på det. Det finnes ingen regel som sier at du faktisk er alle, eller noen, av disse tingene. Og ingen kan noensinne ta fra deg begeistringen, den eksplosive gleden, den fantastiske følelsen av å huske at livet er faen ikke over enda, det finnes over hundre land der ute, tusenvis av byer og millioner av mennesker som bare venter på at du skal oppdage dem alle. Og ingen, absolutt ingen, kan ta fra meg gleden jeg finner i å hyle med til Taylor Swift når hun synger I knew you were trouble when you walked in, og enda bedre, Katy Perry når hun synger at you're gonna hear me roar. Jeg danser rundt i undertøyet, lager duckface til speilet og bruker hårbørsten som mikrofon. Tacky som helvete, men det fungerer. For spesielt interesserte finnes hele Spotify listen her.

Det finnes mange måter å ta tilbake livet sitt. Dette er en av dem.

tirsdag 25. februar 2014

Pauserom

Jeg er litt mett på Internet om dagen. Litt mett på hele livet, egentlig. Det er den siste uken før semesteret starter og istedenfor å løpe på smellfylla og herje rundt Melbourne sitter jeg å leser Madame Bovary i hagen og drikker kaffe. Jeg har en telefonregning jeg skulle ha betalt, og attpåtil en helt ny telefon jeg burde skru på og finne ut av hvordan fungerer. Istedenfor orker jeg ikke å ta initiativ, så jeg bruker den gamle med store sprekker i skjermen. Jeg burde sikkert ha svart på epost og brev, tatt ansvar, reist meg opp og.. ja, hva da egentlig?

Så jeg blir sittende. Blir liggende. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare sliten.

Det går over. Alt går alltid over.

søndag 16. februar 2014

All is love, all is lies

Det er så stille i hodet mitt. Som om alle tankene har rent ut et sted. Som om ingenting kommer gjennom. Som om hele verden bare er hvit støy. Som om livet stoppet, vi bare har ikke merket det enda.

Selvfølgelig står ikke livet mitt stille. Det gjør det aldri. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg klarer ikke interessere meg for det. 

Jeg våkner og jeg sover. Jeg drikker kaffe. Spiser middag. Kaster bort to timer på Internett. Leser tre sider i en bok. Legger den fra meg igjen. Vasker tøy og lar det henge på snora i tre dager. 

Ta deg sammen. Jeg hører meg selv si det mens jeg ligger på gulvet inne på soverommet. Jeg burde betale regninger. Ta oppvasken. Svare på tekstmeldinger fra venner som vil ha meg med ut. Istedenfor snur jeg meg rundt og blir liggende. 

Det går over. Selvfølgelig gjør det det. Thomas Dybdahl synger don't sleep away the daylight og don't lose yourself. Akkurat nå føles det som om jeg gjør begge, men jeg skriver det ned. At det ikke skal være sånn for alltid. 

Don't lose yourself. 
Don't lose yourself. 

torsdag 13. februar 2014

Årskavalkade: Juli, August og September

Januar til mars kan leses her
April til juni kan leses her.

Juli:
Jeg startet juli med å skrive det lange nyhetsbrevet om livet i Australia. Mannen jeg hadde truffet i juni fikk kallenavnet Mr. Marble og vi dro på vår første date. Jeg var to timer forsinket og hadde hjertet i halsen. Han tok det med et smil og heldigvis for meg fortsatte han å smile selv om jeg mistet lommeboken min i gulvet og sølte gin over hele fanget hans. I starten av juli var det vinterferie fra universitetet og jeg hadde mengder av tid til rådighet. Vennegjengen har som tradisjon å ha to store middager i året og vi hadde hele kalaset hjemme hos oss. Det var flere kilo mat, og flere dager med oppvask, men vi tok det med et smil. Herrefred, for en gjeng. Uken etter hadde Bobby, Sham og jeg Star Wars maraton ettersom jeg aldri har sett filmene før. Så kom Anna på besøk fra USA og det var Chisholm College tendenser i stua. Vi skrek-sang til Call me maybe, drakk goon og hadde "deep and meaningfull" samtaler til langt på natt. I slutten av juli kjørte Mr. Marble og jeg to timer ut fra Melbourne, opp til Yarra Valley og Lake Mountain. Vi var så utrolig heldige og fikk se noe som virket umulig på dette kontinentet: snø. Ekte snø som falt ned fra himmelen og smeltet på tunga. Jeg var fra meg av lykke i flere dager.

Soundtrack: The Glitch Mob - Warrior Concerto


Anna og jeg i kjent Chisholm Call me maybe stil

Lake Mountain

Følelsen av å fange snøfnugg på tunga
August: 
I august var vinterferien min over og jeg var tilbake på skolebenken. Melbourne var iskald og jeg lengtet etter våren. Det virket som om halve verden hadde bursdag og vi dro på fester i forskjellige bydeler hver helg. Så ble huset vi bor i lagt ut for salg og resten av august gikk med til å rydde og vaske hver eneste dag, lange dager på universitetet og sene kvelder i sofaen med Game of Thrones, sjokolade og rødvin. 

Soundtrack: Fugees- Fu-Gee-La

Kaffepause på La Trobe

Det første tegnet på vår

September: 
I starten av september hadde kroppen min gått rundt på jorda i et kvart århundre. Natten før satt vi på studentbaren og jeg fikk så mye gratis øl at jeg klarte hverken gå, snakke eller se rett. Morgenen etter ble jeg hentet av Bobby, som kjørte meg til universitetet så jeg kunne printe ut og levere en oppgave. Jeg var bakfull og grinete helt til vi kom frem og sto på plassen foran biblioteket. For midt i folkehavet satt et kjent fjes og smilte til meg. André hadde reist fra andre siden av verden og nå sto han her, i det Australske livet mitt og smilte til meg. Jeg feiret bursdagen min med en fest som varte i nesten 24 timer, i huset vårt. Jeg lagde 200 gelé shots, fem liter sangria og tre liter punch. Dagen etter hadde vi hele ti gelé shots igjen. Alt annet var drukket opp og jeg tok det som et tegn på en bra fest. 
September var i det hele tatt en fin måned. Vi dro på comedy nights rundt om i sentrum, drakk vin og gode drinker, spiste uendelige mengder dumplings og jeg lo til jeg grein. 


Bursdagsmiddag på The Horn


Brettspill kveld på terrassen

onsdag 12. februar 2014

Trouble & Havoc

Og, selvfølgelig, i det jeg skriver om lykken, faller det hele sammen. Dette skulle tross alt være en blogg om knuste hjerter.

Vi traff hverandre en av de mest vindfulle kveldene i juni. I juli stoppet han meg i et lyskryss for å kysse meg. I desember spilte vi Scrabble med foreldrene mine. I januar løftet han meg opp fra senga iført Supermann kostyme og mens jeg la armene mine rundt halsen hans tenkte jeg at jeg elsker denne mannen, som finner på så mye galskap og som alltid kan få meg til å le, selv når jeg er sint eller gjennom tårene. På søndag gjorde vi det slutt.

Jeg har grått og ledd en del om hverandre de siste dagene. Noen ganger kjennes det ut som om hjertet mitt har slitt seg løst og har falt tusen meter ned i brystkassa. Jeg smiler, fremdeles. Det er nesten som om det ikke har slått meg med full kraft enda. Som om jeg ikke har innsett alvoret. At det ikke er mer. Jeg føler meg både knust og samlet. En liten del av livet mitt har sluttet å eksistere. Det finnes ikke lenger.  Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Til noe.

Livet er en slags døs akkurat nå. Jeg føler meg tom og tiltaksløs, men jeg vet at når universitetet starter igjen om to uker kommer alt til å gå så fort at jeg ikke rekker å snu meg rundt en gang. Jeg får bare henge med, selv om hjertet går i halv takt.

fredag 7. februar 2014

For hva det er verdt

Det er stille her inne. Mest fordi jeg vet ikke hva jeg skal skrive om lenger. Det er så mye som skjer i livet mitt, men så lite jeg vet hvordan jeg skal skrive om. Det kjennes ofte som om hver uke er en ny lærdom. Det er så mye som forandrer seg i livet mitt at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg tror det meste ligger i at jeg omtrent aldri sitter stille lenger. Jeg vet at jeg kommer til å være utslitt om noen uker, men akkurat nå er det sommer og jeg lever i tretti plussgrader og korte kjoler. Jeg ler med magen og noen dager tenker jeg at jeg vil bli her for alltid. Andre dager vil jeg bare hjem. Jeg vet ikke hva som skjer fremover eller om alt kommer til å gå bra til slutt.

Det jeg vet er dette:
Jeg er fremdeles skeptisk til nye situasjoner
Men jeg lever
Jeg stoler på mennesker
Jeg elsker.

Det er ikke mye jeg mer jeg kan be om.
Jeg føler meg ikke helt hjemme på internet om dagen. Jeg tror at jeg, som alltid, kommer sterkere tilbake på et senere tidspunkt. Og hver gang jeg skrive akkurat det tar det en uke før hjernen er så utmattet av tekst at jeg binge blogger. Men akkurat nå prøver jeg å forholde meg til et liv som er både strevsomt og fullt av lykke, samtidig. Jeg har det veldig fint. Jeg tror og håper at det er også det viktigste.

mandag 3. februar 2014

Hervey Bay og stjernene

Vi er på ferie i Queensland. Det er den siste natta før hjemreise og bussen går ikke før halv to. Vi kjøper tre øl hver og setter oss på stranda. Vi ser på havet slå innover sanden, en seilbåt langt der ute som dupper forsiktig i bølgene, nattehimmelen og hverandre. Vi snakker om alt vi har opplevd og at ferien snart er over. Om noen timer skal vi sette oss på bussen til Brisbane og deretter til Melbourne. Om noen dager skal Kim sette seg på et fly til Norge og jeg skal bli igjen i Australia. Alt vi har er nå.

"Jeg veit ikke hva som skjer i resten av livet mitt, men jeg veit at jeg har det jævelig bra akkurat nå"
"Er det ikke det som teller, da?"
"Jo. Det er det jeg har prøvd å si så lenge. Det er det som teller. At det er nå"
"Da har vi det bra, da"
"Ja. Vi har det bra".

Hervey Bay, Queensland, Januar 2014. 
Det viktigste i livet mitt er ikke hvor mye jeg tjener eller hvor fin bilen min er. Det viktigste i livet mitt er ikke hvilket universitet jeg går på eller hvilken bydel jeg bor i. Det viktigste for meg, i livet mitt, er at jeg har det bra, hva enn det betyr. I januar var det å sitte på en sandstrand i Hervey bay sammen med Kim og se på stjernene.