torsdag 30. januar 2014

Note to self

Og når hele livet går deg midt imot og alt virker vanskelig, så hold fast på alt du tror og kjemper for. Du har bare dette livet og det blir bedre. Hjertet skal gro seg sterkt selv om det nå virker sønderslitt og en dag skal du våkne uten hundretusen stemmer som skriker bak ørene og ingen skal noensinne si at du la deg ned og ga opp. Ihvertfall ikke helt. Du skal holde holde fast selv om alt virker håpløst og fortapt. Hold fast. Hold fast. Hold fast.

mandag 20. januar 2014

Florence + deg + meg

Jeg går langs High street i Preston med Florence på ørene, og hun synger at hun er ferdig med hjertet sitt og at det er på tide å starte på nytt. I det jeg går rundt hjørnet ser jeg deg komme mot meg, og Florence synger stadig høyere mens du kommer stadig nærmere. Jeg har ikke sett deg på over en måned og sist vi snakket sammen sa du at du ikke ville mer, at du mente at det ikke var sunt for oss å snakke sammen lenger. Jeg drar ut ørepluggene og vi sier hei og hvordan går det, og jeg kjenner at dette er både kleint, vondt og fint samtidig, men jeg står der fremdeles. Jeg forteller om ferien jeg akkurat har kommet hjem fra og du sier  at du har vært opptatt og og jeg svarer at det er du jo alltid og angrer umiddelbart. Etterpå sier vi fort ha det og nå synger Florence at du aldri skal la meg slippe, aldri skal la meg gå, og jeg trykker "next" helt til Florence synger om hjertet sitt igjen og at vi må følge hjertelinjene, uansett hva. Hun vet at jeg kan det, og jeg vet at jeg skal få det til. Hjertet banker fremdeles, selv uten deg i det.

lørdag 18. januar 2014

Årskavalkade: april, mai og juni

Første del av årskavalkaden kan leses her.

April:
I løpet av april begynte oppgavene på universitetet å bygge seg opp til den vanlige, umulige mengden av ord som skulle leses og ord som skulle skrives. Jeg så ikke så mye av Australia i april, annet enn innsiden av biblioteket. Ute ble det høst og bladene falt, gule, brune og røde. Noen kvelder bestemte jeg meg for at livet må leves selv om du har fem tusen ord du burde ha skrevet og åtte tusen du skulle ha lest, så jeg inviterte til middag og fest i det nye huset mitt. Vi åpnet baren "The Batcave" som Andy hadde bygget selv (!) i garasjen vår. Jeg fikk også en pappeske full av norsk mat sendt fra mamma. Da var det snart litt lettere å være tusen mil hjemmefra. Jeg sleit litt med en resterende hjertesorg i mye av april og det farget mye av tilværelsen. Det ble litt kaos i livet og litt kaos i hjertet, og april var egentlig en måned hvor jeg ikke ville forholde meg til noe som helst. I slutten av april var det tid for "Post Secret" arrangementet i Melbourne. Hele foredraget var over på to timer, men det satt i kroppen lenge. Absolutt verdt det om du får muligheten.


Post Secret i Melbourne

Fra åpningskvelden av The Batcave



I notatboka skrev jeg at "denne høsten skal bli vakker". Samtidig skrev jeg "du har begynt å glemme hvem du er". Det kjentes tidvis som om alt jeg tidligere hadde holdt fast ved var borte. Jeg hadde akkurat blitt sluppet ut fra sykehuset, hadde kjærlighetssorg og vennegjengen min var fremdeles litt på skeiva. Jeg måtte gå mange runder med meg selv for å finne ut av hva som var viktig for meg. Jeg spurte meg selv spørsmål og tvang meg selv til å være bånn ærlig. Hva i livet mitt kunne jeg leve med? Hva i livet mitt kunne jeg ikke leve med? Når følte jeg meg lykkelig? Hvem likte jeg å være, og hvilke sider av meg selv ville jeg helst endre?
Svarene kom ikke alle samtidig og sjeldent helt av seg selv, men i notatboka er det side etter side på spørsmål, svar og utropstegn.

Soundtrack: Bastille - Flaws


Mai:
Med mai kom kulden og jeg måtte finne frem ullsokker og varme gensere igjen. Jeg fikk en A på prosjektet mitt i Gender and Development og feiret med champagne. Det føltes godt å vite at jeg kunne få toppkarakter i det jeg faktisk ville drive med fremover, og det betydde mye for selvfølelsen. Jeg jobbet så mye jeg klarte med universitetsoppgaver, men det føltes liksom aldri som om det var nok. Jeg ble redd for å ikke få til, noe som endte med at jeg ble redd for å prøve i det hele tatt. Jeg leverte noen oppgaver jeg aldri vil se igjen så lenge jeg lever. Jeg gråt og ville helst hjem til Norge. Til helvete med hele universitetet, jeg kan da jobbe på Spar resten av livet, tenkte jeg. Så måtte jeg fortelle meg selv at verdien i et menneske ligger ikke en .pdf eller word fil på en harddisk et sted, og det viktigste i livet er ikke å få en A, men å lære.

I mai var det tid for å feire den norske nasjonaldagen i Australia og jeg inviterte til fest med eggerøre og laks, fiskeboller, knekkebrød med Jarlsberg, Freia sjokolade og øl fra Haandbryggeriet og Nøgne Ø.


Joppe og Susanne holdt oppe antallet faktiske nordmenn på 17 mai i huset vårt. 



I slutten av mai skrev jeg "Hello, I'm in Delaware". Jeg hadde endelig innsett at jeg kunne være fornøyd. Jeg kunne være stolt av det jeg drev med. Jeg tok den nye tankegangen og perspektivet jeg hadde fått fra universitetet og så over mitt eget liv. Kampen handlet ikke lenger om å bli frisk men lykkelig. Så likt, men så forskjellig. Fleetwood Mac sang inn resten av høsten og jeg forberedte meg på den Australske vinteren, som året før hadde vært så grå og tung.

Soundtrack: Fleetwood Mac - Landslide

Juni: 
I juni kom regnet for fult, sammen med siste innspurt av semesteret (som forøvrig bare er tretten uker langt på universitetet mitt). Jeg leverte de siste oppgavene, hadde eksamen og etterpå sov jeg i seksten timer i strekk. Så var det klart for vinter og ferie. Jeg dro på Reddit meet up's, drakk kaffe i forskjellige bydeler og satt våken til langt på natt med besøk på sofaen i hagen vår. Vinteren var grå, men jeg lo fremdeles. Selv når jeg var gjennomvåt av flomvann og regn på tog stasjonen lo jeg. Så pakket jeg sekken og reiste på ferie til New Zealand en uke. Der stormet og regnet det enda mer, så mye at jeg endte med å måtte kjøpe meg nye sko. I Wellington besøkte vi parlamentet og hovedbiblioteket på dagtid, men hver kveld var det party boots på beina. Det regnet sidelengs og oppover, men vi ville se nattelivet. Vi dro på forskjellige barer med tema og jeg fikk en ny favoritt som heter Alice, hvor alt selvfølgelig var i Wonderland tema. Vi drakk drinker fra te kopper og leste sitater rundt på veggene. En annen kveld dro vi på ska konsert og jeg havnet på scenen, arm i arm med bassisten og skrek med til en coverlåt av Streetlight Manifesto. Da tenkte jeg at nå er alt i livet endelig verdt det, for bedre enn dette blir det ikke.

Flinders street station var pen i vintersola

Fra en kveld med party boots i Melbourne

Fra Alice bar i Wellington

Disse menneskene havnet jeg på scenen med i Wellington. Herrefaen for en kveld

To jakker, strømpebukse, bukse, skjerf, ullsokker, lue og fingervanter. Wellington var kaldt.



Men barene i Wellington var fine

Jeg gikk rundt på eggeskall en stund, fordi jeg var så redd for at den vanlige vinterdepresjonen skulle klamre seg fast i hjertet igjen. Istedenfor skjedde noe helt annet. Det var ingen lysbryter noen trykket på, eller en knapp. Det var mørkt i Melbourne men fremdeles lyst i sinnet. Jeg våknet av meg selv en morgen og innså at jeg ikke ville dø lenger. Jeg ville leve. Det lille håpet som hadde klamret seg fast så lenge hadde vokst seg større enn depresjonen. Det er så mye mer jeg kan skrive om akkurat dette, men det kan fort bli langtekkelig og kjedelig. For nå holder det å si at i slutten av juni var jeg lykkeligere enn jeg kunne huske, selv med vinteren og regnet.

Soundtrack: MGMT - Electric Feel 

fredag 10. januar 2014

We're just kids on the run

"So do you ever miss home?"
"Yeah, sometimes. Not right now though"

mandag 6. januar 2014

Hei verden

Jeg sitter på en Greyhound buss fra Cairns til Airlie. Landskapet er vakkert men det er stort sett så varmt at jeg sover. Sola gikk opp for to timer siden og det er 30 grader. I natt en gang tre tiden stoppet bussen i Cardwell som er et lite tettsted ved kysten i Queensland. Vi hadde en time før vi skulle videre, så jeg bestemte meg for å strekke på beina. Rett nedenfor veien hørte jeg havet. Jeg gikk ned til stranda, satte meg ned på en liten benk og så på på nattehimmelen. Noen ganger er det beste i livet bare å eksistere. Noen ganger er det beste i livet bare å vite at man lever det.

lørdag 4. januar 2014

Save tonight, tomorrow I'll be gone

Jeg har reist på ferie. Det er derfor det er så stille her inne. I dag gikk jeg langs stranda i Cape Tribulation og kjente at jeg ble solbrent på skuldrene. I morgen skal jeg ut til great barrier reef. Jeg har det skamfult godt og jeg nyter det.