mandag 29. desember 2014

Sydney may have a nice harbour but Rutherglen has a great port


Jeg startet julaften i svømmebassenget, dro videre til en vingård og etterpå drakk vi portvin og fisket. Jeg har padlet kayak, slengt meg fra en huske ut i elva, spilt piano, lest Bad Monkey av Carl Hiaseen, ledd så mye at jeg er støl, bakt pepperkaker, sett Grevinnen og Hovmesteren og sovet i tolv (!) timer i strekk. Familien til Emmy har tatt vare på meg og sørget for at jeg aldri manglet noe. Jeg reiste fra Rutherglen i går ettermiddag og savner det allerede. Men nå er det Melbourne som skal utforskes og leves i. Det er den siste sommeren min her. Nå gjelder det. Nå kjører vi. 


















video





søndag 21. desember 2014

God jul fra Victoria

Jeg sitter på et tog mot Rutherglen. Jeg blir borte en uke, uten Internett og telefon dekning. Det passer meg utmerket.


torsdag 18. desember 2014

Bare sett på musikken og skriv. Bare skriv det du tenker på.

I slutten av november leverte jeg den siste oppgaven min i år. Noen dager senere ble det slutt mellom meg og en jente jeg ikke har hatt lyst til å skrive om her inne. Ikke fordi hun ikke er viktig, men fordi jeg ikke orker å utlevere hele kjærlighetslivet mitt på internet lenger. Det var greit, men rart og selvfølgelig trist. Noen dager etter det igjen våknet jeg av beskjeden om at hun var i en ambulanse fordi hun hadde tatt en overdose på tabletter. Høres det kjent ut? Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Jeg kastet kaffekoppen i veggen og husker lite fra de tre neste timene. Hele jævla virkeligheten ramlet sammen og jeg var i Oslo men i Melbourne, låst inne på en institusjon men i min egen hage. På Ullevål sykehus men fremdeles liggende på bakken, tusen mil fra Norge. Strobelights and blown speakers, fireworks and hurricanes. Jeg forstår at det ikke gir mening, fordi jeg klarte ikke å finne noen mening selv, mens det hele sto på. Jeg klarte egentlig ikke finne noe annet enn en rivende sterk whisky og deretter en veldig kald dusj. Det har vært litt sånn siden. Jeg klarte ikke håndtere fortiden og minnene, redselen, skyldfølelsen og angsten og ihvertfall ikke at bestevennen min kalte meg for ondskapsfull og hjerteløs fordi jeg ikke klarte å dra til sykehuset. Fordi jeg sa stopp og fordi jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe. For jeg kan faktisk ikke det. Jeg klarer det ikke. And I’m so down, caught in the middle. Dette gjør meg til et forkastelig menneske. Hun har det bra. Det går greit. Men jeg mistet en kjæreste og en bestevenn, samtidig. Jeg snakker ikke lenger med de to menneskene jeg pleide å tilbringe hver eneste dag med. Det svir og det er ensomt. The worst things in life come free to us.


Samtidig måtte jeg finne et nytt sted å bo. Andy skulle reise til Sverige og kjæresten til Callum er gravid. Vi sa opp kontrakten på huset og jeg startet en intens jakt på et sted å bo. For jeg kan ikke bo med guttene lenger. Det går jo ikke. Men vi har bodd sammen i tjueen måneder og det er det lengste jeg har bodd på ett sted på tretten år. Disse to guttene, Andy og Callum, er de to menneskene jeg har levd med. De har vært familien min. Someone to cover, safe from the rain. Vi skapte et fantastisk hjem. Jeg vil si det igjen så det synker inn, for dette er så viktig. Dette har så stor betydning for meg. Dette er det lengste tidsrommet jeg har delt et hus med andre mennesker på tretten år. Andy og Callum. Hjemmet vårt i Bayliss street. Valhalla som vi døpte det når vi flyttet inn. Forrige mandag kom huseieren og rev opp alle gulvene fordi det skal pusses opp. Hjemmet vårt finnes ikke lenger. Vi er ikke mer. Trioen eksisterer ikke lenger. Det føles helt jævelig tomt. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk oppleve det, i det hele tatt. At jeg har fått bo med to så utrolig flotte mennesker. Jeg savner dem allerede. All I want is to be home.

Jeg har tilbragt de siste tre ukene gråtende over pappesker. Jeg hater å flytte. Det bringer opp så mye grums. Så mye vondt. Jeg har hatt lyst til jævla mye destruktive greier men jeg lar det stort sett være. Jeg har drukket opp restene av barskapet men det måtte vi jo uansett. Jeg har derimot ikke selvskadet. Jeg har ikke drukket meg sanseløs og kastet opp i en rennestein. Det kommer ikke til å være sånn her for alltid. Det skal bli bedre. Jeg skal opp fra dette også. Can the child within my heart rise above?
Can I sail through the changin' ocean tides? Can I handle the seasons of my life?

Jeg orker veldig lite om dagen, annet enn det som er absolutt nødvendig. Mellom flashbacks, mareritt, flytting, samlivsbrudd og noe de visstnok kaller høytid er det veldig lite jeg klarer å gjøre. Kroppen er fremdeles på etterskudd og jeg vet ikke hva som foregår men håret har i det minste sluttet å falle ut. Det er jo noe i seg selv. You kill from the inside, destroy everything, from the inside. Det gjør fremdeles vondt. Jeg er fremdeles svimmel. Nå har det snart gått ett år og vi er fremdeles ikke nærmere noe svar. Jeg orker ikke bry meg om det lenger. Det nytter ikke å ta smertestillende, for ibuprofen og paracetamol fungerer ikke og alt som er sterkere kaster jeg opp igjen. Det er til å bli gal av. Så det er det jeg driver med. Blir gal og prøver å håndtere det best mulig. And we always come back to this.

Akkurat nå sitter jeg på gulvet i det nye rommet mitt i Brunswick. Jeg flyttet ut fra huset vårt i Preston forrige fredag, har bodd hos Chris noen dager og i dag kjørte Max og jeg flyttelasset mitt over til Brunswick. I natt skal jeg pakke ut fra pappesker og kofferter til jeg finner dynetrekket mitt. I morgen skal jeg på jobb. På lørdag skal jeg kjøpe julegaver og på søndag reiser jeg til Brimin, hvor de ikke har telefondekning eller internet. Australia kan være morsomt, sånn sett. Jeg vet ikke når jeg kommer tilbake til Melbourne. Planen min er å sitte på en brygge å fiske i en uke. Det eneste jeg ønsker meg til jul er at alle tar vare på seg selv, stillhet, åtte timers sammenhengende søvn og muligheten til å lese en bok. Alt annet er bonus. Jeg vet at dette er mørkt. Jeg vet at det blir bedre. Kom igjen. Stable sammen beina. Nå går vi videre.


"Hey heart on the road again
Moving on... forward
See the stars, won't break the bones
They're in the car... on the highway
It's so magical feeling, that no one's got a hold 
Your heart can list the all, happiness you know

This is your heart, it's alive
It's pumping blood
It's your heart, it's alive
It's pumping blood
And the whole wide world is whistling"

Spotify Soundtrack

mandag 15. desember 2014

Fra Notatblokken # 22

Jeg blar gjennom notatblokken for å se over året mitt. Livet mitt. 2014 er snart over og jeg prøver å huske hva jeg har gjort i år. Hva jeg har tenkt og hvem jeg har tenkt på. Det er de samme navnene som går igjen, noen av dem over flere sider, andre over flere år. Har det ikke alltid vært slik? Er det ikke alltid det samme? Nei, Marthe, det er ikke. Det er ikke alltid sånn. Du bare føler det sånn akkurat nå fordi du alltid tillater folk å tråkke på deg på den samme måten. Dette handler ikke om at livet alltid går i sirkler, dette handler om at du fremdeles godtar å bli behandlet som dritt av mennesker som påstår at de elsker deg. Det er to veldig forskjellige ting. Det fine er at sannheten kan du faktisk gjøre noe med. Du kan slutte å la folk tråkke på deg. Du kan slutte å invitere mennesker som mishandler deg tilbake inn i livet ditt. Det kan jo fort hende ting blir litt bedre på den måten, selv om det er tunge oppgjør som må bli tatt først. Men sånn vet jeg at det alltid er. At noen ganger gjør det vondt å gjøre gode ting for deg selv, Det er verdt det. Det må virkelig være verdt det.


 Jeg vet ikke hva jeg håper på for 2015 eller hva jeg egentlig har sett for meg. Men ikke dette. Det skal være noe annet enn dette. Det var alt for mye som gjorde vondt i 2014. Alt for mye jeg ikke hadde sett for meg. Store, tunge avgjørelser. Avskjeder.

Hjertet skriker i brystkassa. Skriker at jeg skal gi opp. Skriker at jeg skal gå videre. At jeg fortsatt skal presse meg selv opp og fram. At jeg ikke skal gi opp. Selvfølgelig skal jeg ikke gi opp. Men snart må jeg få kaste ting i veggen igjen for all denne frustrasjonen må få utløp noe sted. At dette må havne utenfor kroppen snart, for jeg orker ikke gå å bære på alt dette faenskapet lenger.


Jeg vet at dette går over. Jeg vet at alt kommer til å løse seg og at det meste handler om stress og om å rydde opp i livet mitt. Jeg har ikke sittet stille siden februar. Det er det jeg innser når jeg blar bakover i notatblokka. At dette året har gått slag i slag og jeg har ikke hatt muligheten til å gjøre noe for meg selv på evigheter og alt for lenge. En gang tidligere i år skrev jeg at jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg tror faktisk det er det jeg holder på med selv om alt bare er kaos akkurat nå. Jeg tror jeg holder på å finne ut av en del ting, og det gjør vondt, det gjør godt og det gjør meg til et annet menneske som forhåpentligvis er bedre rustet til å takle verden. Jeg må bare bryte meg løs først.

Soundtrack: Seinabo Sey - Younger 


torsdag 11. desember 2014

Delaware flashbacks

Dette er den siste kvelden i huset vårt i Bayliss street. Chris er her for å hjelpe meg med å pakke og for å holde meg med selskap. Jeg står på kjøkkenet og synger mens jeg tar oppvasken. Chris snur seg fra kjøleskapet og spør hva han skal ta ut. Alt må spises i kveld, for i morgen må vi dra. Vi må flytte. Andy sitter på et fly til Sverige. Callum skal flytte til Fairfield med Kris, for de skal ha barn. Jeg skal flytte til et hus i Brunswick. Det er bare i kveld som er igjen og vi skal gjøre vårt beste for å utnytte det. Jeg tenker over hva vi kan spise, hva som passer sammen og hva som er i kjøkkenskapet. Osten er i kjøleskapet og det er brød på benken. Det er peanøttsmør og Nutella under vasken og honning i skapet. Vi har iskrem, rom, jordbærsyltetøy, aprikosmarmelade og teriyaki saus.  Det er også to glass sorte oliven i kjøleskapet. Ett med rosmarin og timian og det andre med sitron og hav salt. Det er to forskjellige glass, med avrevne merkelapper og teip på siden. I pickled those myself so we should really eat those, sier jeg. Og innser umiddelbart at vi ikke skal høste oliven fra vår egen hage neste år. Fordi vi ikke kommer til å bo her lenger.

Soundtrack: City & Colour - Hello, I'm in Delaware

tirsdag 9. desember 2014

Hei til alle dere som fremdeles leser her inne

Jeg vet ikke hvem dere er lengre. Jeg pleide å ha litt oversikt, mye fra kommentarer og litt fra gjettverk. Nå aner jeg ikke. Det gjør egentlig ingenting, eller, det er fint med alle dere som er her, uansett hvem dere er. Men til poenget. Til dere som fremdeles leser her inne. Dere som følger med norske øyne på et liv i Australia. Det har seg slik at verden driver å faller sammen litt. Hjertet går i halv takt. Livet er veldig sårt. Jeg ønsker meg ikke mye til jul, annet enn dere. Jeg ønsker meg ikke materielle ting, jeg vil ikke ha dyre sko eller vesker, jeg trenger ikke flere kaffetraktere eller håndmiksere. Jeg trenger kjærlighet, ro og omsorg. Jeg trenger en heiagjeng. Kan jeg få det? Kan jeg vær så snill å få en julehilsen fra dere som fremdeles er her? En fin julesang eller fine minner dere har fra jula, kanskje. Det er ikke så farlig med hva det er, så lenge det er der. Resten skal jeg klare selv, jeg må bare vite at dere er her og at det finnes noen som ønsker meg godt. Jeg vet det jo egentlig. Det er bare litt vanskelig å huske det når jeg er tusen mil hjemmefra og med skrubbsår på sjela.

onsdag 3. desember 2014

Det blir bedre

Det er ikke et fullstendig kollaps. Jeg har bare snublet litt. Jeg har et hus jeg kan flytte inn i. Jeg har en jobb jeg kan gå til. Jeg har studielånet for neste år. Men jeg har ikke en kjæreste lenger og jeg mistet samtidig et vennskap som har vært en del av livsgrunnlaget mitt de siste to årene. To veldig store deler av livet mitt ble borte, samtidig. Jeg prøver fremdeles å justere meg til en hverdag uten dem, samtidig som jeg holder på med flytting. Jeg herjer også med en del flashbacks om dagen, og natten for den del. Jeg husker ikke sist jeg sov åtte timer i strekk. Jeg klarer ikke spise ordentlig. At det er jul har jeg ikke tid til å ta inn over meg. Ihvertfall ikke i trettifem grader. Det er en del annet styr jeg må takle, som at visumet mitt som holder på å gå ut. Jeg har selvfølgelig tatt tak i det men å få tak i disse menneskene er et helsikes slit. Kroppen er fremdeles skjør og sår. Det har vært bedre de siste tre ukene. Tirsdag var dog et soleklart unntak, ettersom jeg nesten besvimte på sofaen til en venn mens jeg var på besøk. Hinsides ubehagelig og noe flaut. I dag tidlig holdt jeg på å kaste opp mens jeg tok oppvasken. Legene forstår ikke hva som foregår og det gjør ikke jeg heller. Uansett. Jeg prøver å si at ting er litt vanskelig akkurat nå. Det går greit, men livet er vanskelig. Det bare er sånn noen ganger. Det blir bedre. Opp på beina igjen. Med omsorg, kjærlighet og forståelse; opp på beina igjen. Kom igjen, hjertet. Ditt tapre jævla satan. Kom igjen, kroppen. Vi kom hele veien hit. Vi klarer litt til.

Soon after Christmas

I wanted so to have you
And I wanted you to know
I wanted to write songs
About how we're walking in the snow



But there's no snow this winter
There's no words for what I feel for you
It's not enough though it's too much
Why must it always be like that?


Jeg er på andre siden av verden og det er jul uten snø. Om jeg var friskere, ville jeg lagt planer for hvordan jeg skulle feire. Sørge for at det fantes noe som minner om hjemme selv om jeg skal feire jul her nede.. Men jul og familie er så fjernt, så langt unna. Først må jeg flytte ut av huset vårt og sørover i byen. Flytte fra Callum og Andy, og hjemmet vårt. Jeg må finne ut av hvorfor det ikke skjer noe med visumet mitt. Jeg må melde meg opp i fag til neste år. Det er så mye annet, også. Det er et kjærlighetsforhold som tok slutt, et vennskap som ble bittert, et bekjentskap som ble farlig og en kulturforskjell jeg fremdeles ikke har helt taket på. De siste ukene har vært galskap og nå trenger jeg å lade batteriene, holde fast og tidvis slippe taket. Jeg har det helt tydelig ikke godt om dagen og jeg jobber med å ta være på meg selv, men det er vanskelig. Det blir ikke en hvit jul dette året og det er greit. Det kan hende det blir en mer ensom jul enn jeg hadde forestilt meg, og det er også greit. Det er egentlig ikke så farlig at det er jul. Det er verre med mangelen på snø, fjell og hav. Det kan hende at dette er hjemlengsel. Det kan hende dette ikke gir mening. Det får være greit, det også.

tirsdag 2. desember 2014

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Så jeg gjør begge, om hverandre. Det må bare få være sånn noen ganger.

søndag 30. november 2014

Tangled up in blue

Det er tretti tre grader i Melbourne. De spiller julesanger på kjøpesenteret, avbrutt av reklame for solkrem og bikinier. Det er så fjernt, men så godt. Jeg blir litt satt ut av det. Det minner meg på hvor langt jeg er hjemmefra. Det sluttet jeg å tenke over på en regelmessig basis for to år siden. Det er merkelig hvor fort man kan venne seg til noe nytt.

Hjemme er det snø i fjellet og jeg er på andre siden av verden. Dette er første gang jeg skal feire jul alene. Jeg har ingen planer for julaften. Det plager meg ikke nevneverdig. Jeg er mer stresset over at jeg trenger et nytt sted å bo om to uker og jeg har foreløpig ingenting å gå til. Jeg må søke nytt visum ettersom jeg blir neste semester også. Jeg har is i magen og en halv reserveplan. Jeg fikser dette, også.

Hele semesteret har jeg gått rundt å tenkt at når eksamen er over og oppgavene er levert inn skal livet mitt bli så lett. Når jeg har levert inn oppgavene mine kan jeg slappe av. Da er det bare små ting som må vedlikeholdes. Ingenting stort. Selvfølgelig ble det ikke sånn. Jeg vil heller holde på med diskursanalyse enn å rydde i mitt eget liv akkurat nå. Det er veldig mye foran meg som må fikses akkurat nå og jeg er egentlig veldig sliten. Skrøpelig. Jeg vet at jeg kommer sterkere tilbake. Jeg vet at jeg finner veien ut av dette også.

Jeg trenger bare en god natts søvn, kruttkaffe og tre mirakler.

søndag 23. november 2014

Amor Fati

Der er noe med det der og møte seg selv i døra. Det er noen situasjoner som gjentar seg, uansett hvor mye jeg prøver å unngå dem. Det er noen spøkelser som faen ikke vil dø.

"And the grass was so green against my new clothes
And I did cartwheels in your honour
Dancing on tiptoes
My own secret ceremonials
Before the service began
In the graveyard doing handstands



And I heard your voice
As clear as day
And you told me I should concentrate
It was all so strange
And so surreal
That a ghost should be so practical
Only if for a night"

lørdag 22. november 2014

Bare litt til, hjertet. Det går bra, det her. Kom igjen. Du klarer dette, også.

tirsdag 11. november 2014

So dose me up, once is not enough, I can still see the ground


And from this highrise view looking down on you, I'm not the one wasting my time 


 


lørdag 8. november 2014

Noen ganger må jeg sitte veldig stille og holde fast i virkeligheten. Det er så lett å falle inn i selvdestruktivitet, det er så lett å gi faen, det er så lett å la faenskapet ta overhånd. Jeg kan høre meg selv skrike innvending. Jeg holder hardt rundt mitt eget håndledd. Spenner musklene. Biter sammen tennene. Jeg skal klare dette også. Jeg trenger ikke drikke meg halvt ihjel engang.

fredag 7. november 2014

Sorry that they broke your crown, Took your heart and put you down

Mint Royale spiller i bakgrunnen, jeg ligger flatt ut på gulvet og snart er semesteret over. Snart skal jeg puste med lungene, våkne uten panikk angst, drikke kaffe fordi jeg vil og ikke må, snart skal presset senkes, snart skal jeg smile når jeg legger meg om kvelden, det er bare den siste innspurten igjen. Denne sommeren er det mye som skal skje og det er så mye godt i vente. Snart skal jeg reise meg fra asken og la beina beseire asfalt, med rød leppestift og svart eyeliner, korte skjørt og selvtillit herifra til månen. Snart skal jeg reise meg opp igjen og ta enda et krafttak i livet mitt, fordi jeg fortjener det. Snart, snart, snart.





"Sorry that the skies fell in
And the stars and moon left your eyes
Sorry I changed my mind about you

Sorry that the lines didn't meet
Full of story pages that are incomplete

I'm sorry for the precious times I wasted

We're sheddin lies, you'll wipe your eyes
We're lighting fires, all the way to downtown
Journey's long, we're on our own
I'll keep you warm, all the way to downtown

Rest your head from weariness, oh
Rest your head from breaking your bones
Rest your head from weariness, oh
Rest your head rest your head, oh"

mandag 20. oktober 2014

You, the people, have the power to make this life free and beautiful, to make this life a wonderful adventure

Jeg skal hit igjen. Dette er standarden jeg har satt for meg selv, for jeg vet at livet mitt kan være så godt. Selv om jeg ikke har det helt greit akkurat nå, vet jeg at jeg kan få det til fordi jeg har gjort det før. Jeg har allerede klart det før, derfor må det være mulig å gjøre det igjen. Hver gang jeg gjør dette, blir det lettere. Jeg må bare gjennomføre.

Denne sommeren må handle om å ta vare på meg selv. Dette er kritisk. Jeg må høre på kroppen min og ta hensyn til kroppens behov. Dette er fundamental selvrespekt.

Jeg må hvile mer. Jeg må lære meg å si nei, og jeg må lære meg å skru av skikkelig. Nå går hjernen i konstant høygir.

Jeg må spise sunnere, uten å bli opphengt i nummeret må vekta. Her må det være konstant omsorg og stor takhøyde.

Jeg burde helt seriøst slutte å røyke. Herregud. Faen i satans helvete.

Forståelse, aksept og tålmodighet. Ansvar, utvikling og fremgang. Omsorg, hensyn og tillit. Humor, glede og tilfredshet. Det er dette som er nøkkelen. Jeg må gi meg selv rom til å vokse og jeg klarer ikke det om jeg stresser meg ihjel. Jeg må investere tiden min bedre og ta mer tid til meg selv. Mer hensyn til mine egne behov. Jeg må være i stand til å satse på meg selv. Jeg må ta vare på meg selv.

Det er livet mitt det handler om. Det er på tide å respektere det.

"From which we’ll rise over love,
And over hate,
Through this iron sky,
That’s fast becoming our minds.
Over fear and into freedom.
Freedom!"


mandag 13. oktober 2014

I've seen this room & I've walked this floor

Og hver gang vi ramler sammen, reiser vi oss opp igjen. Det er derfor vi er så herdet. Det er derfor vi er så harde. Det er vi som skal stå igjen til slutt. Det er oss de heier på. Du klarer litt til. Bare stable deg selv på beina også går du videre. Sånn. Kom igjen. Nå går vi.

søndag 12. oktober 2014

Banks - Beggin for thread

Kom igjen, hjertet. Du klarer en vår til.



So I got edges that scratch
And sometimes I don't got a filter
But I'm so tired of eating
All of my misspoken words
I know my disposition gets confusing
My disproportionate reactions fuse with my eager state
That's why you wanna come out and play with me, yeah
Why?

Stooped down and out, you got me beggin for thread
To sew this hole up that you ripped in my head
Stupidly think you had it under control
Strapped down to something that you don't understand
Don't know what you were getting yourself into
You should have known, secretly I think you knew

fredag 10. oktober 2014

I climbed a mountain and I turned around / And I saw my reflection in the snow-covered hills/ Fleetwood Mac

Mai, 2014
La Trobe University, Melbourne.

I dag hadde jeg et sånt øyeblikk. Jeg sto foran speilet i gangen, i den nye ull kjolen jeg kjøpte på Savers for noen uker siden, med et mørkeblått sjal rund skuldrene, og en sixpence dratt på skrått over håret. Piercing i nesa, mørkt, nesten lilla, hår nedover ryggen. Jeg kjente på en stolthet. Jeg innså at sytten år gamle meg ville vært fornøyd med dette resultatet. Med den jeg har blitt. Ikke fordi jeg har en kjole som viser frem leggene mine, ikke fordi jeg har gått ned tyve kilo i vekt de siste to årene og ikke fordi jeg farget håret mitt for to dager siden. Fordi jeg fremdeles ser en yngre Marthe der inne. Jeg ser henne i speilet noen ganger. Et gjenskinn av hvem jeg pleide å være. Det gjør meg glad. Livet mitt har forandret seg så mye siden jeg var sytten. Absolutt til det bedre, men ikke uten en del katastrofale situasjoner og øyeblikk som jeg bokstavelig talt trodde skulle ta livet av meg. Men det er likevel bedre nå. Det er så mye bra i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange fine ting i hverdagen min. Jeg forsto ikke da, hvor godt jeg kunne ha det nå. Noen ganger, når jeg ser tilbake på hvordan ting var da, forstår jeg ikke hvordan alt ble til det det er nå. Jeg har klart å bli et menneske jeg liker, i en hverdag jeg får velge selv. Det var dette jeg ville ha og nå har jeg fått det. Jeg husker hvordan jeg så for meg en lykkelig fremtid som syttenåring. Jeg visste ikke om det i det hele tatt eksisterte men jeg hadde et slags bilde av meg selv og hvordan livet mitt skulle se ut. Nå er jeg her. Jeg gjør de tingene jeg ville gjøre. Det gikk faktisk slik som jeg ville. Jeg fikk det til. Sytten år gamle Marthe fikk det til. Nå må tjueseks år gamle Marthe stå løpet ut.  

onsdag 8. oktober 2014

Om den syke kroppen og eventyrlysten i hjertet

Det er vår i Melbourne og hjertet er rastløst. Jeg prøver å holde meg selv samlet frem til jeg er ferdig med siste eksamen. Jeg prøver å ikke gi slipp på det siste jeg har av sunn fornuft for det er bare fire uker igjen til semesteret er ferdig, men føttene verker etter strender og kroppen vil både ha hvile og eventyr. De neste fire ukene må jeg holde eventyrlysten i tømme. Det har vært så mye annet så langt dette semesteret. Jeg har både vært syk og deprimert. Jeg sover dårlig. Jeg har gått ned tyve kilo det siste halvannet året. Deler av håret mitt falt av fordi jeg stresset så mye. Jeg har hatt så vondt i magen og bekkenet at jeg har skreket meg selv våken. I natt gjorde det så vondt at jeg kastet opp. Legen finner ikke ut hva som er galt med meg og det i seg selv stresser meg. Jeg har vært for syk til å studere skikkelig og nå henger jeg etter, og det stresser meg selvfølgelig enda mer.

I tillegg har livet vært litt vanskelig på andre områder. Jeg tror det holder på å løsne litt, men ikke helt knirkefritt. Jeg er i ferd med å skape det livet jeg selv vil ha og jeg har begynt å innse at det er en del harde valg og konfrontasjoner som følger med det. Det er greit. Jeg kan stå for den jeg vil være og det jeg tror på. Om en stund kommer jeg til å se tilbake på alt dette og si "ja, det var litt galskap akkurat da, men det gikk fint". Frem til da prøver jeg en ny teknikk jeg lærte fra psykologen min: ta et steg tilbake og si "ikke mitt ansvar". Pust med magen. Også en gang til.

For det er vår i Melbourne og hjertet er rastløst. Det er så mye mer i livet mitt som står foran meg, rett over dørstokken. Jeg må bare ha eksamen og skrive oppgaver og åtte tusen andre ting først. Men snart. Snart, snart, snart.

Soundtrack: The 1975 - Chocolate (Aucostic Version) 

mandag 6. oktober 2014

Uforutsette Pauser

Jeg skriver ikke på internett lenger fordi jeg ikke føler meg hjemme her. Kanskje trangen min til å flytte på meg har manifestert seg her, også. Kanskje jeg har vokst fra Uforutsette Hendelser. Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg føler også at det er så mye i livet mitt jeg ikke kan skrive om. Ikke fordi det er skamfullt, men fordi det ikke er noe andre har noe med. Jeg har blitt en mer privat person.

Jeg føler også at jeg har forandret meg mye det siste året og jeg lot ikke bloggen helt være med. Jeg klarte ikke å skrive om det da og nå som ting går litt på skeiva føles det liksom som om det er for sent. Eller at det ikke er noen vits. Men det er det jo. I dag ble jeg minnet på et løfte jeg ga meg selv for tre år siden. Jeg savner jo å skrive, jeg bare tar meg aldri tiden til det lenger.

Kanskje det hører sammen med et løfte jeg ga til legen min for to uker siden; at jeg skal stresse mindre og ta mer tid til meg selv.


tirsdag 30. september 2014

Så stille har det aldri vært her inne før. Jeg tror jeg kommer tilbake snart. Jeg trenger bare å samle meg litt først.

søndag 7. september 2014

Jeg er ofte redd for å skrive om livet mitt på internet, fordi det allerede er så jævla mye galskap og styggedom der ute og jeg vet ikke om jeg orker å bidra til det.

lørdag 23. august 2014

Troublemaker

"Why do you insist on breaking the rules?"
"I don't, though. I don't insist on breaking any rules. Sometimes it just happens"



tirsdag 19. august 2014

I'll never look back, never give up / And if it gets rough, it's time to get rough

Oslo, Juli 2014

"Bare ett år igjen nå. Hva skal du gjøre når du er ferdig med bachelor graden din? Kommer du hjem?"
"Tja. Jeg veit ikke helt enda. Jeg tipper jeg finner ut av det etterhvert. Det skal bli litt av et eventyr, det også".



Soundtrack: Haim - Falling 

lørdag 16. august 2014

She makes the sound, the sound the sea makes to calm me down

Jeg skriker ut i ingentinget. Jeg både eksisterer og finnes ikke. Jeg bryter ned alt rundt meg, men betyr ingenting. Jeg betyr for mye i forhold til hva jeg får til. Hva jeg utretter. Jeg blir gal av dette. Hva slags forbanna liv er dette? Det eneste jeg har. Jeg elsker det, helt egentlig. Egentlig, egentlig, egentlig. Klart jeg elsker det. Jeg elsker jo ingenting. Derfor elsker jeg alt. Det hele føles så meningsløst og så ekte, samtidig. Hva er denne mellomtingen? Hva er denne perioden? Jeg kjenner ikke denne typen galskap og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Det får meg til å føle meg mindre. Dummere. Svakere. Fordi jeg må hanskes med en ny type depresjon. Er det ikke dette depresjon gjør, da? Alt og akkurat dette? Jeg vet ikke. Ikke, lite og ingenting. Jeg er ingenting. Fatter du hva slags frihet det er? Å være ingenting? Jeg skulle ønske vi kunne bli her. At alt bare ble borte. Men det er ikke slike verden fungerer. Du kan ikke forbli ingenting, for da blir ingenting om til deg.

Og en gang til.



fredag 15. august 2014

Selvfølgelig løste det seg. Selvfølgelig ble alt bedre.

Kroppen har dog sagt stopp. Det er rett før våren setter igang i Australia og for første gang på flere uker er det skyfri himmel og solskinn på kroppen. Jeg klarer å nyte det i omtrent en halvtime før jeg må legge meg igjen, med hostesaft og papirtørkle. Jeg har influensa og vil helst bare hoppe over noen dager til jeg blir frisk igjen. Det går selvfølgelig ikke, men i mellomtiden skal jeg se Orange is the new black, drikke vann og spise valnøtter. Det er et liv, det også.

onsdag 6. august 2014

I want to be someone else or I'll explode

I dag er visst en sånn dag. Klokken er ikke engang ett og jeg har kranglet med to venner, skreket til den ene, skreket til meg selv og kjent på store, stygge følelser som ikke fører noe godt med seg. Jeg vet at dette ikke varer evig og jeg vet at det blir bedre, men i dag kan aller helst bare bli borte. I dag kan helt fint slutte å være i dag og bli om til i morgen. Nå. Med en eneste gang.


Radiohead - Talk Show Host

tirsdag 29. juli 2014

Knows everybody's disapproval/ I should've worshiped her sooner

Melbourne er både stygg og vakker og minner meg om Oslo. Jeg går gjennom byen med neon lykter speilet i skyskrapere hvor det alltid er happy hour et sted og klubbene aldri trenger å stenge, byen med grafitti og high brow art, hvor det lukter kaffe uansett hvilken tid av døgnet det er, byen som jeg aldri kommer til å fange men som alltid vil bo i hjertet. Våren kommer om fem uker og dette er det siste året mitt i Melbourne. Byen er hard, men jeg skal elske den for oss begge. Det er for sent til å la være.


Take me to church
I'll worship like a dog at the shrine of your lies
I'll tell you my sins and you can sharpen your knife
Offer me that deathless death
Good God, let me give you my life



onsdag 23. juli 2014

Hverdagskaos

Jeg er tilbake i Melbourne og har vært her i nesten en uke. Tiden har flydd avgårde før jeg i det hele tatt har rukket å snu meg rundt. Jeg har endelig pakket ut av kofferten og vasket litt tøy, vært sammen med folk jeg har savna og fått sovet litt. Det at jeg bare har sovet "litt" er noe av grunnen til at det har vært så stille her inne. Dette er første gang i hele mitt liv at jet lag har vært så forstyrrende. Jeg våkner og sover litt på timeplan, mest på måfå og håper at det retter seg opp. I dag våknet jeg klokken halv syv, som i for seg er greit. Det er ihvertfall bedre enn natt til mandag, for da våknet jeg klokken tre på natten og fikk ikke sove igjen. Det går seg til etterhvert tenker jeg. Jeg har fem dager ferie igjen før forelesningene starter, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg får hvile. Livet mitt er, som vanlig, litt kaos om dagen. Mens jeg var i Norge lånte jeg en datamaskin med virus, så banken min har selvfølgelig stengt tilgangen min til nettbanken og jeg må opprette nytt passord, men det får jeg kun gjort etter at de har sendt meg nye koder. Som tar en stund når det skal sendes til Australia. Fordi jeg ikke har tilgang til nettbanken får jeg jo ikke betalt regninger, så nå har Vodafone stengt telefonen min. Oh joy. Det har vært litt kluss med å melde meg opp i fag, fordi jeg ikke har bestått et politikk fag på basisnivå/ første års nivå. Jeg har bare fra andreåret og opp, så det måtte gjøres manuelt. Men nå er selvfølgelig de beste tidspunktene til tutorials tatt for lenge siden, så hvordan jeg skal få timeplanen til å gå opp er et lite mysterie. Nevnte jeg forresten at jeg kom hjem til vann, strøm OG gassregning. Og at det er tomt for alt i huset etter at jeg har vært i Norge? Det går seg til. Alt går seg til. Jeg trenger bare en kopp kaffe først, så er det ikke måte på hvor mye jeg kan ordne.

torsdag 17. juli 2014

tirsdag 15. juli 2014

Oslo i hjertet

Oslo er vemodig vakkert i regnet. Jeg vil ikke reise herfra. Jeg er ikke klar til å forlate byen min. Jeg er ikke klar for å sette meg på flyet igjen og reise fra venner og sommer, fra byen jeg hater og elsker. Jeg er ikke klar for Melbourne igjen, men nå er det bare to dager til jeg reiser herfra. Så i kveld skal jeg holde rundt byen min. I kveld skal jeg la alt synke inn. I kveld skal jeg elske Oslo med hele hjertet. Jeg skal ta 30 bussen fra Torhov, ned forbi løkka og inn til sentrum. Jeg skal drikke øl på Kulturhuset, i penkjole og svarte sko. Jeg skal skåle med folk jeg ikke får sett på evigheter og gudene vet hva de gjør frem til neste gang. Hva de driver med, hvordan de forandrer seg, mer enn de allerede har gjort. Hvem de er da. Hvem jeg kommer til å være. Men det skal jeg ikke bekymre meg for i kveld. I kveld skal jeg le, høyt, og være meg selv i den byen jeg vokste opp i. I byen som skapte meg. I Oslo, mitt lille, store, vakre og stygge Oslo.

mandag 7. juli 2014

Speil og spøkelser

Oslo er både fortid og nåtid. Så kjent, men så uvant. Befriende og anstrengende. Så nostalgisk, samtidig som jeg lager nye minner. Jeg har møtt meg selv litt i døra, på godt og vondt. Det var hit jeg ville. Det var dette jeg skulle. Det er godt å være hjemme, selv om Oslo er full av spøkelser. Jeg burde strengt tatt være vant til det.


DumDum Boys - Hei, det er meg

fredag 4. juli 2014

If you blink, it's gone

De første to dagene i Oslo gikk så fort. Det føles som on jeg landet for en halvtime siden, men plutselig er det fredag. På onsdag fikk jeg endelig sitte i en park og drikke øl og det var så godt. Jeg fikk klemme på kjentfolk, og jeg lo, vi danset, jeg så solnedgangen fra Aleksander Kiellands plass, drakk kaffe midt på natta for å klare å holde meg våken, for jeg ville ikke sove. Jeg har en snikende følelse av at Oslo kommer til å være litt sånn. At jeg absolutt ikke vil sove, bare sitte i en park, eller på en uteservering, eller på et hustak, med kjente fjes jeg har drømt om, med de vennene jeg har savna så lenge. Lenge leve Nespresso maskinen. Lenge leve Oslo sommeren.

onsdag 2. juli 2014

Er dere klare, Oslo?

Nå er det, i teorien, seks og en halv time til jeg skal stå opp. Det er ti timer til flyet mitt går. Det er tolv timer til flyet skal lande på Gardermoen, og jeg vil anta tretten timer til jeg står i Oslo, mitt Oslo.
Jeg er egentlig ikke klar til å reise fra Hansnes, men nå har jeg ikke tid til å være her lenger. Det er en annen by som venter på meg. Et annet hjem. Mitt hjem.



"Sola skinner og jeg er så glad
Det er fordi jeg treffer deg i dag
Sola skinner og jeg er så glad

Jeg har med pils og jeg har med prince
Og alle prevensjoner som finnes
Jeg har med pils og jeg har med prince i dag

Jeg husker da vi møttes for første gang
Det var sol og sommer og fuglene sang
Og jeg var full av dritt, og du var drita full
og det var kjærlighet ved første..."

mandag 30. juni 2014

Notat, buss fra Tromsø til Hansnes

Er det mulig å være så lykkelig? Er det lov til å ha det så godt?

Dette er ikke en ekstatisk lykke hvor jeg hopper sidelengs på kjøkkenet. Dette er ikke en eksplosiv lykke som får meg til å hyle av latter. Dette er ikke følelsen av å ha sett et band live. Dette er ikke beskjeden om at jeg har fått stipendet tidligere enn jeg trodde. Det er lite som er spesielt med dette øyeblikket, og det er derfor det er så godt. Dette er en rolig, salig, lykke. Dette er følelsen av å ha et liv som er så godt, at jeg trenger ingenting ekstra. De siste to ukene har jeg gjort helt normale ting, som likevel er ting som jeg har savnet mens jeg har vært i Australia. Jeg har sett venner og familie på Ringvassøya og Tromsø, og det har vært så godt. Jeg har sett at de har det bra. De er trygge og livene deres går videre. Ikke at jeg trodde noe annet, men det er godt å få det bekreftet. Jeg har vært i en bursdagsfest, snakket med folk jeg har kjent i over tyve år, bodd hos kusinen min en helg, klemt på en kar som har redda meg en gang eller tre på fylla, snakket med folk som får meg til å føle at jeg passer inn. At jeg tilhører. Jeg har spist maten til bestemor, såpass mye at jeg har gått opp tre kilo. Men det trengtes. Jeg har slappet så mye av at kroppen min endelig har gått ut av panikk-modus og jeg har fått mensen for første gang på et halvt år. Jeg vet ikke om det sier mer om livet mitt i Australia eller hvor mye jeg har klart å slappe av siden jeg kom hjem til Norge. Jeg har drukket vin og øl, hørt måkeskrik, sett reinsdyr, både frydet meg og vært forbannet over midnattssola, lest to bøker, gitt faen i oppgaven jeg må skrive fordi jeg har fremdeles tyve dager igjen, ledd så det har gjort vondt, gått tur i fjæra, hørt på enda flere vinyler, vært på fest, vært ute på byen, diskutert filosofi og kjønn, diskutert lokal-ferga, spist torsketunger, prøvd å finne ut av hvorfor torsker i det hele tatt har tunger, og som jeg nå begynner å innse, forelsket meg i livet mitt igjen. Jeg har det så ufattelig godt. Jeg har det så godt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, fordi det er akkurat her jeg skal være. Jeg reiser videre om noen dager, og jeg gleder meg til Oslo. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke får sove om natta, men jeg er glad for at jeg har vært på Hansnes så lenge. Jeg trengte dette. Det er tydelig at kroppen min trengte dette. At jeg trengte dette. At jeg trengte å komme hjem.

Jeg har skrevet mye om hvor vondt det kan være å ha flere steder i hjertet. Hvor vondt det kan gjøre å føle seg dratt mellom forskjellige land og byer. Nå innser jeg at det er liten velsignelse i det. Smerten kan bøtes på, ved å innfri savnet. Og den følelsen er så god at det er verdt ventetiden.

torsdag 26. juni 2014

"Ja, er det godt å ha kommet hjem? Ka du driv med om dagan?"













Jeg går tur, drikker kaffe, snakker med familie og venner, skriver litt på en oppgave, hører på vinyl så høyt at det rister i veggene, leser bøker og noen ganger husker jeg å ta frem telefonen og ta et bilde av et fjell jeg har savnet.

søndag 22. juni 2014

Jeg tenker ofte at det er det jeg bryr meg mest om, som jeg skriver minst om. Fordi det er så viktig. Fordi jeg må passe på at det blir ordentlig når jeg skriver om. Det er vel sånn med ting som ligger nært hjertet. Om jeg hadde vært tøffere ville jeg tatt løpefart og hoppet rett i det. Eller om jeg var flinkere til å skrive. Men så er det ikke sånn, og det får bare være sånn, enn så lenge. En dag revner det vel.

mandag 16. juni 2014

Here, beneath my lungs, I feel your thumbs, press into my skin again

Det er noe helt eget med det å være i nord, med å være omgitt av fjell, fjorder, sol og snø, om sommeren. Jeg har bare vært her en dag, men jeg er roligere allerede. Det varer sikkert ikke lenge, så jeg nyter det mens jeg kan. Søvn blir det lite av, men det gjør ikke noe. Jeg kan sove i graven.

Sleep don't visit, so I choke on sun, and the days blur into one
And the backs of my eyes hum with things I've never done

Sheets are swaying from an old clothesline
Like a row of captured ghosts over old dead grass
Was never much, but we've made the most
Welcome home



Ships are launching from my chest
Some have names but most do not
If you find one, please let me know what piece I've lost

Peel the scars from off my back
I don't need them anymore
You can throw them out or keep them in your mason jars

I've come home

Tekst fra Radical Son - Welcome home

søndag 15. juni 2014

Postkort fra Kjevik: Homeward bound


Men nå er det ikke bare en drøm eller et ønske. Nå er jeg på vei til Hansnes, om alt bare går som det skal. Snart går flyet. Snart er jeg hjemme.

lørdag 14. juni 2014

Norge, mitt Norge

Jeg er trygt fremme i Norge. Jeg har jetlag og er sliten etter trettifem timer med flyplasser og lite søvn, men jeg har det veldig godt. Jeg sitter i Evje og nyter sola i ansiktet. Gudmoren min har laget kaffe og den eneste planen vi har i dag er å grille. Jeg har det så godt. Jeg har det så utrolig, ufattelig godt. I morgen reiser jeg til Tromsø og skal bo hos moren min en stund. Det skal bli godt å komme dit, også. Det norske telefonnummeret mitt har visst blitt blokkert fordi jeg ikke har brukt det på atten måneder, men det er ikke så nøye. Jeg kan fikse det senere. Etterhvert. En annen dag. Nå skal jeg legge meg i sola og lese en bok. God sommer.

torsdag 12. juni 2014

Postkort fra Tullamarine

Nå skjer det endelig. Jeg skal fly gjennom tre land i over tretti timer, men det er verdt det. Jeg er så jævlig klar.

onsdag 11. juni 2014

First world problems

Det er allerede sent i Australia. Jeg pakker mens jeg ser Doctor Who og drikker rødvin, mens Heba holder meg meg selskap. Jeg burde sikkert ha lagt meg allerede, og jeg skal gå tilbake til rødvinen om et øyeblikk, men jeg ville bare fortelle noe først. Jeg ville skrive ned hvor godt jeg faktisk har hatt det de siste ukene. Jeg har vært stressa og deprimert, og jeg har grått litt her og der, men det hører liksom med eksamen for meg uansett. Men samtidig med alt det som har vært ubehagelig, så har jeg også hatt det veldig godt. Bobby og jeg har skrevet oppgaver og hørt på Taylor Swift, Chris har vært på besøk, vi har hatt en hel gjeng over hver mandag for å se Game of Thrones, og to ganger i uka våkner jeg med det lange håret til Heba mot ansiktet mitt og de myke hendene hennes i mine. Det har vært lange kvelder på biblioteket hvor det har vært fristende å sette fyr på både bøker og kontorer, men  Caffeine har både kruttsvart kaffe og sjokoladekake med nøtter, så det løste seg liksom på et vis. Jeg har gått turer i Melbourne i høstsola, kost på hunder og geiter, og drukket rødvin på uteserveringer. Det har vært en veldig fin høst. De siste dagene har jeg ledd så mye at jeg er støl i magen. Jeg gleder meg utrolig mye til å komme hjem, for jeg trenger Norge nå. Jeg trenger både Tromsø og Oslo og jeg trenger hvile. Men det føles godt å vite at jeg reiser fra Australia med et smil, og med savn i brystet. Som jeg sa på min egen avskjedsfest i går kveld, I got such a first world problem, which is that I have the best friends in the world, but they are situated all over the world.

søndag 8. juni 2014

Lunch i det grønne

Er det noe jeg savner med Oslo så er det grilling og øl i Frognerparken om sommeren. Jeg tror faktisk det er fem år siden sist. Jeg er så helsikes gira på en skikkelig fin Oslo-sommer. Det er så mange ansikter jeg savner, så mange mennesker jeg vil klemme. Det er så mye fint å glede seg til. Lange turer langs Akerselva, iskrem på Aker brygge, latterlig dyr øl som du kjøper bare fordi det er sol på uteserveringen, kaffe på Bare Jazz, konserter over alt, lyden av trikken og måkene når vi går hjem, øl i Slottsparken, øl på Kontraskjæret, lyden av vennene mine når de ler, alle av dem, lyden av t-banen, stasjonen på Majorstua, Stortinget, gatemusikantene langs Karl Johans gate og alt annet som gjør Oslo til Oslo. DumDum Boys sier det best:

"Lunsj i det grønne gresset stikker meg på ryggen
Jeg går i barndommen hjertet verker - stort og stygt
Jeg ville ikke bade her hvis jeg var deg
Harpe i himmelen, jeg ser det for meg
Du merker det vel, feil lukt og feil farge
Her nede har alt feil lukt og feil farge
Her nede har alt feil lukt og feil farge
Her nede har alt feil lukt og feil farge"



torsdag 5. juni 2014

Eksamen, research proposal, hovedoppgaver, essay, refleksjons-notat og minst ti kilder per oppgave.

Jeg har det egentlig bra. Jeg har det faktisk ganske godt. Jeg er bare så stressa at jeg ikke har tid til å føle det. Om en uke setter jeg meg på et fly mot Norge. Før det skal jeg skrive seks tusen ord og ha eksamen. Herregud.

torsdag 29. mai 2014

Hvordan dø lykkelig av mat overdose:

Nøkkelost, brunost med bringebærsyltetøy, leverpostei på brødskive med agurk, Jarlsberg og tomat med salt og pepper, Mils majones, Friele kaffe for faen, solbær toddy, bamsemums, kvikk lunsj, seigmenn, Freia alt i hele verden, Nidars favoritter, Smash, Troika, Firkløver, risengrynsgrøt, havregrøt, rømmegrøt, elg gryte, finnbiff, torsketunger, tørr fisk og øl, Mack, Hansa, god sushi (den ene tingen du skulle tro et land plassert på enden av Asia skulle få til), remulade, gulrotstuing, bestemors fiskegrateng, all maten bestemor lager, mammas gratinerte kylling med pesto og fetaost, rugbrød, røkt laks med bløtkokt egg eller majones, røkt ørret, stjerne bacon, kyllinggryte fra Bali, Mexikansk gryte, Snøfrisk med røkt laks, Big One pizza,  multekrem, wiener i lompe, bacon pølse, stekt løk, Idun grov sennep, svinekoteletter, lapskaus, tyttebærsyltetøy, sodd, Farris, råkost salat, rødkål, surkål, kålrabistappe, kjøttkaker i brun saus, vafler, Gilde salami, Kornbrød, skinkeost, rekeost, baconost, gräddost, ridderost, Bixit med sjokolade, Gjende kjeks, og alt det andre jeg skal spise i Norge. To uker igjen til avreise.

søndag 25. mai 2014

And I can tell it's going to be a good day

Kaffe, vann, musikk og nettaviser. En sakte morgen. Muligheten til å ikke stresse seg ihjel den første timen. Jeg klager over mye her i verden og glemmer hvor godt jeg har det. God søndag.


fredag 23. mai 2014

Syttende mai i Melbourne

"So what do people do on Norwegian constitution day?"
"Oh, there are parades, we dress up in bunad, waive some flags around.."
"Wait, what's a bunad?"
"I'll show you a photo later. Anyway, we drink champagne for breakfast and.."
"Wait, champagne for breakfast?"
"Yeah well, it's constitution day, so it's kind of expected. Then there's the parade in most cities and family lunches, and more drinking, ice cream, pølse i lompe, and the russ going absolutely crazy"
"Putin comes to Norway to celebrate?"
"No, it's.. Here, just have some champagne"













Syttende mai var champagne frokost, ha på, brunost, makrell i tomat og en solid mengde gin. Vi hadde flagg, fløyte, bløtkake, potetløp, sekkeløp og quiz. Attende mai våknet jeg med en infernalsk hodepine og følte meg mer norsk enn jeg har gjort på flere måneder.

mandag 19. mai 2014

Big Scary - Luck Now




You see my love is no formal position
You say my love is just cold repetition re-done


I fear that I’m another acquisition
I fear that I’m now just pure imposition my love

You see that I’m losing the heart
You see that I’m losing more heart every day

I remember the heat at the start
Then the sound of my feet as I walk on my way

You see my love is no formal position
You say my love is just cold repetition re-done
I fear that I'm another acquisition
I fear that I'm now just pure imposition my love
You see that I'm losing the heart
You see that I'm losing more heart every day
I remember the heat at the start
Then the sound of my feet as I walk on my ways
Read more at http://www.songlyrics.com/big-scary/luck-now-lyrics/#XF3EQYYRu5YEjqAq.99
You see my love is no formal position
You say my love is just cold repetition re-done
I fear that I'm another acquisition
I fear that I'm now just pure imposition my love
You see that I'm losing the heart
You see that I'm losing more heart every day
I remember the heat at the start
Then the sound of my feet as I walk on my ways
Read more at http://www.songlyrics.com/big-scary/luck-now-lyrics/#XF3EQYYRu5YEjqAq.99

tirsdag 13. mai 2014

Weektenitis

I dag fikk jeg endelig levert antropologi oppgaven min om norsk svart metall som subkultur. Som betyr at det er på å tide å begynne å sprengjobbe med årets siste oppgave i historie, som teoretisk sett skal leveres før fredag. Men først, bare et lite glass rødvin. 

søndag 11. mai 2014

Hei verden

I går drakk jeg fem glass champagne, tre glass rom og ingefær øl, og en avsindig mengde øl. Innen i morgen må jeg skrive en oppgave om antropologiske trekk i norsk svart metall som subkultur.






Jeg er så jævla smart.