søndag 29. desember 2013

I går kveld kjørte Bobby og  jeg moren min og kjæresten hennes til Tullamarine og ønsket dem god reise hjem til Norge. I dag var vi tilbake for å ønske velkommen til Australia til Kim. Jeg vet at jeg har sagt det før: livet mitt i Australia er mange ting, men kjedelig blir det nok aldri.

onsdag 25. desember 2013

Årskavalkade 2013: Januar til mars.

Januar: 
Jeg startet det nye året i Tromsdalen til en fantastisk utsikt over byen og med fyrverkeri og champagne. I løpet av resten av januar hadde jeg tre jobber, trakk to visdomstenner og brukte mye tid på å ligge i senga på Hansnes og være deprimert. Noen helger klarte jeg likevel å komme meg inn til Tromsø så jeg fikk sett gamle venner som jeg hadde savnet gjennom hele året i Australia. I slutten av januar pakket jeg kofferten og dro til Evje og Kristiansand, før jeg til slutt endte opp i Oslo.

Soundtrack: William Elliot Whitmore - Who stole the soul


Hansnes i januar

Partners in crime, Nordens trekløver og to av menneskene jeg MÅ se hver gang jeg er hjemme

Julestemning i Evje

Oslo, mitt Oslo 





Februar: 
Jeg skrev mye om Oslo i februar, både på godt og vondt. Oslo var fult av både spøkelser og kjærlighet, men det var godt å få komme tilbake til byen min som et annet menneske. Jeg hadde bare en uke til rådighet og forsøkte så godt jeg kunne å klemme alle menneskene jeg var glad i. Jeg fikk låne en leilighet på Sofienberg, helt gratis, og jeg tror det hadde mye å si for trivselen (tusen hjertelig takk, Gunhild!). Før jeg skulle reise igjen hadde jeg enda en avskjedsfest på Kristiania. Det ingen visste var at dette ville bli den siste, for nå har Kristiania lagt ned og jeg fikk ikke engang sagt ordentlig farvel. Jeg er fremdeles litt trist over akkurat det. Uansett, avskjedsfesten min var en fantastisk kveld med en helg mengde fine folk. Denne gangen klarte jeg nesten å ikke gråte. Sjette februar satte jeg på flyet fra Gardermoen med nesa mot Melbourne igjen.

Avskjedsfesten på Kristiania

Utsikten fra leiligheten jeg fikk låne på Sofienberg

Grünerløkka en kald januarkveld. 




På Tullamarine lufthavn sto Bobby, Sham og han med håret og ventet på meg. Vi klemte hverandre og gråt, og jeg tenkte at nå blir alt så mye bedre. Dagene i Melbourne gikk sakte og var fylt med solskinn, sangria, late dager i forskjellige parker og venner jeg ikke hadde sett siden november. Så hadde han med håret og jeg en siste runde og jeg sa at nå orker jeg ikke mer, vi kan aldri være kjærester igjen. Sånn ble det, også.
I midten av februar reiste jeg på ferie til Apollo bay med en haug mennesker jeg likte og var glad i. Vi badet i havet, spiste ufattelige mengder god mat og jeg ble solbrent på under ti minutter.

Apollo Bay



Etter at vi alle kom hjem til Melbourne tok livet mitt en ny retning. Jeg satte antageligvis verdensrekord i smell-forelskelse og var fortapt i et menneske jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hadde ikke vært så forelsket på fire år og jeg hadde glemt intens kjærligheten kan føles. Livet mitt ble etterhvert veldig komplisert. Vennegjengen som jeg likte så godt gikk i full oppløsning. Det nytter ikke å skylde på noen, men ingen av oss blir noengang den samme. Det var en sterk lærdom om livet, mennesker og hvor mye som kan forandre seg på kort tid.

Soundtrack: Janove  Ottesen - This city kills


Mars:
Universitet åpnet og jeg var klar for ett nytt semester. Trodde jeg, ihvertfall. I mars skrev jeg at livet er vanskelig, men det er vi som lever det. Så ble livet mitt så vanskelig at jeg ikke ville leve det lenger. Den første uken i mars gikk omtrent alt til helvete, samtidig. Jeg forsto ikke hvor jeg skulle gjøre av meg midt i kaoset. En ettermiddag satte jeg meg ned på et bad og helte i meg en flaske gin og en boks tabletter. Heldigvis for meg har jeg gode venner i både Norge og Australia, og denne gangen var det tre australske gutter som var redningen. På sykehuset måtte jeg ha en skikkelig alvorsprat med en lege som sa at om jeg var veldig heldig kom jeg ikke til å ha permanente skader, men han kunne ikke love noe. Først da forsto jeg hvor selvdestruktiv og ødelagt jeg var. Jeg skrev en tekst om hendelsen og avsluttet den med å si at jeg måtte lære meg å leve igjen. Det lille håpet jeg hadde i hjertet var et stearinlys i en snøstorm, men jeg tok vare på det.

I mars flyttet jeg inn i huset jeg bor i nå, som vi har kalt Valhalla. Vi hadde en helsikes fest for å advare nabolaget og jeg gikk amok med streamers og lykter i hagen. Resten av mars prøvde jeg å gjøre ting som gjorde meg glad. Jeg gikk på konserter, leste bøker og drakk mye kaffe. Jeg dro på fester selv om jeg var skråsikker på at jeg kom til å hate det. Jeg endte stort sett opp med å ha det fint, likevel. Rart med det der. En søndag dro vi til Melbourne Zoo og jeg så en kjempeskilpadde for første gang i mitt liv. Etterpå dro vi til Cho Gao som har to for én pris på drinker hver søndag. Fin helg.

Adriana og jeg på en av de beste festene i 2013

Kjempeskilpadden og meg

Guttene og jeg på dåpen av Valhalla




I slutten av mars satte jeg meg ned med en kopp kaffe og notatblokken min. Oppgaven var klar: jeg skulle lære meg å leve. Jeg skrev utallige lister med forskjellige mål og kategorier. Det første jeg bestemte meg for var at jeg måtte ta vare på meg selv. Enda viktigere, jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle ta vare på meg selv. Jeg begynte å aktivt kjempe mot en depresjon som hadde fått lov til å bo i kroppen min alt for lenge. Nok var nok. Mars var en helt forferdelig måned, men når jeg ser tilbake forstår jeg hvor mye som skjedde, både i livet og i hjertet. Jeg vet ikke hva det er med mars og april, men uansett hvor jeg er i verden virker det som om disse to månedene er de vanskeligste. Heldigvis blir det bedre.

Soundtrack: Mumford & Sons - The Cave

tirsdag 24. desember 2013

Julaften i Australia

Jeg våknet til den store dagen med hodepine etter gårsdagens førjulsfest. Mamma hadde snakket med de jeg bor sammen med, så jeg våknet også til en julestrømpe fylt med godteri. Jeg har sett Tre nøtter til Askepott, drukket kaffe og spist Troika. Steika står i ovnen, Sølvgutten synger i bakgrunnen og det er tretti grader. Det er ikke mye i Melbourne som minner om norsk jul, men det gjør heller ikke så mye. I dag ser jeg slik ut:



I Australia feirer man forøvrig jul på denne måten: Aussie Jingle Bells.

fredag 20. desember 2013

Hold ut. Det er verdt det.

For ett år siden lå jeg hjemme i senga på Hansnes i mørket og strøk hendene over blåmerkene mine. Jeg husker jeg tenkte at det skulle hett noe annet enn "blåmerker", for ordet er virkelig ikke passende. De såkalte blåmerkene mine var lilla, gule og varianter av rødt. Om jeg klemte hardt nok på dem var det som om jeg kunne klemme på blåmerkene som var i hjertet og sinnet, også. Overgangen fra australsk vår til norsk vinter var tung. Kroppen var vant til tretti grader og solskinn. Nord-Norge bydde på minusgrader og speilholke. En morgen falt jeg på isen utenfor huset vårt og slo meg så hardt at jeg ikke klarte å røre meg. Jeg visste ikke hva jeg følte sterkest; savnet etter Australia eller utmattelsen av den konstante krigen mot mørketiden og sinnsstemningen den kan føre med seg. Jeg falt både på isen og rett ned et sort hull av en tilværelse. Livet i Norge var fult av gamle spøkelser i alle byer og kompliserte forhold til mennesker jeg ikke lenger visste hvordan jeg skulle forholde meg til. Det gjorde vondt i kroppen og vondt i sjela. Ting føltes meningsløst og jeg måtte minne meg selv på at jeg en gang lovet å aldri ta selvmord i jula, for da kan mamma aldri ha en fin jul lenger. Jeg måtte minne meg selv på det løftet mens jeg lå på knærne foran våpenskapet til stefaren min og bannet fordi han har gjemt nøklene på et annet sted enn jeg trodde. Jeg måtte minne meg selv på det løftet mens jeg gikk over broen fra Tromsdalen og til øya. En gang i løpet av nyåret laget jeg et nytt løfte til meg selv. At jeg skulle lære meg å leve igjen.

I går natt gikk jeg på eventyrutflukt med Adriana, i det lille tettstedet Blairgowrie ute ved kysten av Victoria. Jeg satt i sanden og drakk rødvin mens vi hørte på havet slå innover klippene og månen var feit og blank på himmelen. Det trenges ikke gatelys i Blairgowrie, og det ville uansett ødelagt synet av bukta i mørket. Jeg vet at jeg kommer til å huske den kvelden for resten av livet. Det skjedde ikke noe som vil endre livet mitt for alltid. Jeg tok ingen avgjørelser, jeg fortalte ikke hemmeligheter, vi snakket ikke om den dypere meningen med livet eller om hvorvidt det finnes et liv etter døden. Det trengtes ikke, heller. Vi satt der i sanden, med en flaske rødvin og så på stjernene og månen, i en bukt på den australske kysten. Det viktigste som skjedde var at jeg var i stand til å innse at jeg har det bra. Det har tatt lang tid, men jeg har det faktisk veldig bra. Jeg hopper ikke over månen av lykke hele tiden men jeg gråter ikke ned i rødvinsflaska lenger.

Jeg vet at jula kan være en vanskelig høytid for mange, av flere forskjellige årsaker. Jeg kan ikke love deg gull og grønne skoger men jeg kan si at det er verdt det. Hold ut. Det er så uendelig, ufattelig verdt det.

torsdag 19. desember 2013

Julekort fra Blairgowrie

Desember i Australia er virkelig ikke det samme som desember i Norge. Jeg har tatt med meg mamma og kjæresten hennes til et lite tettsted på kysten av Victoria. Jeg drikker kaffe til frokost og vin til middag. Jeg har lest femti sider i en bok, blitt solbrent på ryggen, bygget sandslott, ramlet i en busk, spilt Scrabble (og vunnet), spist epler og badet. Det finnes mange måter å være lykkelig på. Dette er en av dem. 


mandag 16. desember 2013

Lørdag kveld kjørte Bobby og jeg fra Bundoora til Tullamarine flyplass, og fant en parkeringsplass ved ankomsthallen. Litt over klokken ett åpnet slusene seg og de første reisende kom gående ut. Jeg hadde sommerfugler i magen og etterhvert kink i nakken etter å ha speidet etter dem. Så kom de, til slutt. Jeg kjente henne igjen selv om alt jeg så var håret og ryggen. Jeg kjente henne igjen selv om det er et år siden jeg så dem sist. Jeg kommer til å kjenne henne igjen for resten av livet mitt. Munnen min åpnet seg og jeg tenkte ikke et sekund på at jeg ropte et av de mest universelle ordene i hele verden, at det ikke er hennes eget navn. Mamma ropte jeg og løp fremover, så fort at jeg nesten mistet skoene, rett inn i de varme armene hennes. Mamma sine armer som er de eneste i verden som kan klemme meg så alt annet går bort. Og akkurat det gjorde mamma. Hun klemte meg så alt annet i verden forsvant og jeg sto på en flyplass i Australia og gråt uhemmet av savn og kjærlighet. Det er ikke så farlig med julestemningen lenger. Mamma er her. Hun ordner.


mandag 9. desember 2013

Det er to uker til jul og i går kjøpte jeg solkrem opp til faktor femti, før jeg dro til St. Kilda beach og drakk gin tonics og fem glass vann fordi jeg trodde jeg skulle svime av i varmen. Hvordan får man julestemning av dette?

tirsdag 3. desember 2013

You will never grow bitter. You blossomed, instead.

Vi sitter på uteserveringen på Father's Office og ser utover byen. Under oss ligger Swanston street og byens største og vakreste bibliotek. Det er sent og jeg har drukket to gin soda for mye når jeg forteller om at jeg er redd for å være bitter. Jeg er redd for at fortiden min skal ligge og murre inne i hjertet for resten av livet. Jeg er redd for å stole på alt og alle, og kanskje aller mest meg selv. Det er så mye faenskap som hjemsøker meg både i søvne og når jeg dagdrømmer. Jeg ler av det mens jeg forteller om det, spøker, tenner en sigarett og drikker mer gin. Han ser på meg og jeg slutter å le umiddelbart. Det ligger ikke humor i blikket hans. Ikke sinne eller irritasjon, heller. Jeg blir nervøs, som alltid, fordi jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg skjønner ikke hva han vil. Han trekker meg nærmere og holder fast ansiktet mitt så jeg ikke kan se bort, og sier at jeg kan aldri bli bitter. Det er for sent. Jeg blomstrer, istedenfor.

Det høres så tåpelig ut, men så nært og så ekte, og jeg vet at han mener det, jeg vet at det er mitt valg nå, og jeg trenger ikke å være sint for alt som har skjedd med meg. Jeg kan godta det og gå videre med livet mitt. Det føles så godt, men samtidig så jævelig vanskelig. Et sted inne i brystkassa brenner det, og flammene sprer seg opp i halsen og tårekanalene. Jeg vil ikke gråte, for jeg hater å være så åpen. Jeg hater å ta plass, å vise frem følelsene mine foran en hel verden som ikke er invitert. Jeg samler sammen det jeg har av krefter mens jeg sitter der, samler sammen hele det store forsvaret mitt, den høye muren og den tykke veggen, men det går ikke. Istedenfor sitter jeg på en uteservering i Melbourne og kjenner at jeg gråter av lykke, håp og stolthet. Og litt gin.

søndag 1. desember 2013

I don't care what your problem is, just don't make it mine

"Det er virkelig ikke så satans vanskelig" sier jeg til Bobby mens jeg fester plast-lokket over kaffen min og tørker bort de to dråpene som triller nedover fingrene mine. "Jeg godtar en hel haug sære ting og det koster meg ingenting å være der for vennene mine men det er klart jeg har 'retningslinjer', eller, det er klart jeg har noen slags prinsipper på hva jeg tillater og hva jeg ikke fikser". Bobby hjelper meg å bære kaffen ut i agoraen og jeg fomler atter en gang etter en lighter nede i skulderveska. "Hva er reglene da? Hva er Marthe's ti bud?". Jeg ler litt og sier at det er virkelig ikke vanskelig.

"I don't care what your problem is, just don't make it mine".