tirsdag 29. oktober 2013

Hjemmeeksamen, dag tre

Jeg har hjemmeeksamen i International Relations: Theories of World Politics (prøv å si det fort fem ganger) om dagen. Eller, ut dagen og frem til klokken fem i morgen. Jeg har hatt hjemmeeksamen før men aldri på universitetsnivå. Forståelig nok er det mye fosterstilling, kaffe, sigaretter og panisk hamring på tastaturet i huset vårt. Som alltid blir det litt galskap når jeg er såpass stressa og attpåtil skriver om et emne jeg bryr meg om (use Feminist IR theory to critically analyse the global sex trade). Jeg går rundt og snakker med meg selv mens jeg heller mer kaffe i koppen. Etter fire kopper kaffe hender det jeg roper mer enn jeg snakker, spesielt i ren skjær frustrasjon over enten pdf filer som ikke vil la seg åpne, kilder som er umulige å spore eller ren mangel på inspirasjon. Etter time på time med nesa ned i boka og redigering av setninger som til slutt blir meningsløse blir man gjerne litt sprø. I går satt jeg på biblioteket og lo høyt for meg selv av min egen dårlige humor og hvor ubrukelig jeg tenker at halvparten av verden kan være, for det er ikke annet å gjøre når jeg har mest lyst til å gråte over alt som er feil med verden. Det hender resten av denne verden blir litt tåke under hjemmeeksamen. Utseende sluttet jeg å bry meg om på fredag en gang. Jeg går rundt i shorts, stor t-skjorte, ullsokker og tøfler hjemme. Det hender jeg kjører den samme looken på universitetet også, for den saks skyld. Krigsmaling i ansiktet får det være det samme med, håret er plassert i et kråkereir på toppen av hodet. Det er vel ikke så nøye, men kombinert med mangelen på søvn og blekkflekker i ansiktet, samt rosa markørpenn over halve armen ser det virkelig ikke ut som om jeg har kommet langt fra barnehagen, eventuelt lukket avdeling. Det føles litt som om jeg er klar for en runde på lukket avdeling snart, for verden henger ikke helt på greip etter fire timer søvn og rett opp av senga klokka syv på morgenen. Jeg biter tennene sammen og minner meg selv på at det bare er en måned igjen av stress og så er det endelig ferie.




Ja, jeg har et halvt duckface. Ja, jeg veit at soverommet mitt er kaos. Ja, jeg vet at dette ikke akkurat er mitt mest sjarmerende utseende men det er vel akkurat det som er poenget. Hilsen stressa student, dag tre av hjemmeeksamen. 

torsdag 24. oktober 2013

Wanna hold my pet snake?

Annah spurte om festene i Australia er forskjellige fra festene i Norge. Ja. Det er de:


Jeg trodde aldri jeg skulle høre noen si "wanna hold my pet snake" og faktisk svare ja. Australia, altså.

mandag 21. oktober 2013

Here's the day you hoped would never come

Tidligere var det Oslo og hjertet som kranglet. Så annerledes alt skulle ende opp og bli.

"Oslo" hvisker hjertet forsiktig. Det har sneket seg innpå de siste ukene. Det startet med lengselen etter norsk iskrem på varme dager. De har god is i Australia, det er ikke det. Men noen ganger er det bare Kræsj Pink som er bra nok.

"Oslo" banker hjertet forsiktig mens jeg pakker bort vinterstøvlettene. "Ikke nå" svarer jeg og ser etter enda en plastpose. Jeg trenger nok ikke de på en stund.

"Oslo" sier hjertet, må med trass i stemmen. Jeg ruller sammen ullgenseren og legger den over i posen med alt som skal bæres ut i boden. "Hysj", svarer jeg bryskt. "Ikke enda".

"Oslo" spør hjertet undrende en sen kveld på biblioteket. Jeg burde skrive oppgaver og lese til eksamen, men jeg sitter og ser på bilder av bryllupet til venninnen  min istedet. Hun er på andre siden av verden og har giftet seg med mannen hun elsker. Jeg sitter i et støvete rom, fult av døde hvite menns kunnskap, i Australia.

"Oslo" verker hjertet når jeg ser på kalenderen og teller måneder til jeg kan sette føttene på norsk jord igjen. Litt fordi det er lenge til, men mest fordi jeg ikke vet når det er. Hjertet verker og undrer, for om det gjør vondt å være tusen mil hjemmefra etter åtte måneder, hvordan skal det da klare seg etter seksten? Eller etter tyve?

Hjertet verker etter alt som er kjent, og alle jeg kjenner. Etter frisk hav luft og syriner. Etter norske stemmer og dialekter på butikken, norske skilt og de sære, norske reklamene. Hjertet roper der inne i brystkassen når jeg prøver å forklare meg selv at livet er kort og det er ikke sikkert jeg får muligheten til å oppleve en Australsk sommer igjen. Jeg skal til Queensland og Sorrento. Jeg skal ligge i hengekøyen i hagen og smøre meg inn med solkrem på julaften. Jeg skal fylle kroppen, minnet og hjertet med opplevelser. Jeg skal lese bøker og spille bass, fordi livet er for kort til å ikke gjøre det.

Hjertet roper etter Oslo og det umulige har skjedd. Oslo og hjertet er enige, men kroppen skal være i Australia i flere måneder. "Senere", sier jeg til hjertet. Senere, men ikke nå.

Soundtrack: Imogen Heap - Speeding Cars

lørdag 19. oktober 2013

Nå er det vår, snart er det sommer

I Australia er vi halvveis mellom vår og sommer. Jeg er solbrent på tre forskjellige steder og hver natt blir det varmere. Jeg sliter med å holde konsentrasjonen i mer enn fem minutter for i hjernen har jeg allerede ferie og er på stranda i Queensland. I mellomtiden har jeg flyttet fra biblioteket til hagen min, fordi sommeren er for kort til å sitte inne i et lufttett rom med hundre andre studenter når bøkene kan leses med gress mellom tærne. 



onsdag 9. oktober 2013

Det er så mye jeg skulle ha sagt. Det er så lite jeg sier.

Det er uke ti av tretten på universitetet og jeg skriver oppgaver og leser til eksamen. Noen kvelder sovner jeg med boka i senga. Noen kvelder gir jeg faen og løper gjennom gatene i Melbourne med nikotin og eksos i lungene, rusa på livet og billig øl. Det føles godt å leve et liv som jeg har valgt selv. Det hender det er vondt å være tusen mil hjemmefra.

Det hender jeg ligger i senga og gråter av grunner jeg selv ikke forstår. Det hender angsten setter inn midt i en forelesning, eller på en fest eller bare hjemme. Noen dager våkner jeg opp og forstår ikke hvordan det er meningen at jeg skal leve dette livet som fortsetter å være unødvendig komplisert og tidvis fullt av helvete.

Det hender jeg ler så mye at hele kroppen er mør dagen etterpå. Noen dager våkner jeg og forstår ikke hvordan jeg kan ha gått fra å ha det så vondt til å få det så godt. Noen kvelder sitter jeg ute i hagen min og ser sola gå ned, og tenker at selv om jeg er tusen mil hjemmefra så er det her jeg er lykkelig. I dette landet, og i dette livet. 

Jeg tror jeg blir friskere for hver dag som går, men jeg har ikke tid til å skrive noe om det. Jeg tar meg ikke tid til å skrive noe om det. Senere, når jeg jeg føler meg sikrere, kanskje. Når jeg ikke er livredd for at dette eventyret skal være akkurat det. Bare et eventyr som ender når virkeligheten setter inn. Jeg tror ikke det, for nå har jeg hatt det så fint, så lenge. Livet er fremdeles vanskelig, jeg tar fremdeles medisiner og går i terapi hver uke, men jeg drømmer ikke om å dø lenger. Jeg drømmer om resten av livet mitt istedet.

mandag 7. oktober 2013

Pusterom

Noen ganger er jeg så trøtt og utslitt at jeg må sette meg ned og bare puste i noen minutter før jeg klarer å gå videre med alt jeg skal, må og burde gjøre på universitetet. I dag ble jeg sittende her i nesten en time.

tirsdag 1. oktober 2013

Studentlivet er virkelig ikke bare fest på college

Alle de kule barna hadde det morsomt og dro på fest i mid-semester ferien, bortsett fra Kit som satt på biblioteket og skrev oppgave i Theories of World Politics.