torsdag 26. september 2013

Chromatics - I'm on fire

Det hender jeg tror jeg skal miste forstanden totalt. At hele hjernen og alle tankene skal eksplodere og et sted bak øret er det noen som skriker skingrende høyt. Det hender jeg må ligge på gulvet mitt og puste i noen minutter til denne coverlåta av Chromatics.


fredag 20. september 2013

Limb by limb and tooth by tooth

"I know I am completely exhausted..but I feel so guilty and useless if I'm not there for my friends"
"But what happens if you're not there for yourself? Who is going to take care of you?"
"I know you're right. It's like those emergency oxygen masks in aircraft's. You need to put on your own  before you can help others. Maybe that's why it feels like I'm suffocating".


onsdag 18. september 2013

Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months - Oscar Wilde

Sånn i tilfelle noen der ute tror at de er alene om å føle seg som en hval i prøverommet til hvilken som helst klesbutikk hvor de selger klær merket med størrelse extra large, som i virkeligheten betyr en Amerikansk størrelse fire. Seriøst moteverden. Get fucked.


Det tok en gin eller tre for å få verden i balanse etter den turen der. Kroppen min er kanskje ikke i skalaen super modell men vi er nødt til å holde opp med det jævla slankepresset. At jeg ikke passer inn en størrelse 38 tommer er greit nok, men at denne kroppen ikke skal inn i en extra large? Hva med jentene som er større enn meg? Hva faen heter størrelsene deres? Jeg veit det, fordi jeg har vært der. Jeg veit det, fordi jeg ble gal av det. Jeg veit hvordan det føles å ha en sunn og normal kropp  som ikke er større enn normalen men som fremdeles blir kategorisert som "extra large". Du er ikke bare litt feit, liksom. Du er ekstra feit. Ekstra i veien. Ekstra tjukk. Etter det er du ekstra ekstra tjukk. Ikke bare tjukk eller ekstra tjukk, du er trippelt feit. Hva faen?

Det er så ubegripelig for meg at jeg i det hele tatt orker å bry meg om det, men den litt skadede delen av hjernen min sitter fremdeles og gnåler om at hvis jeg ikke passer inn i et teit forbanna system med mål og tøy som ikke passer kroppen min, så er jeg liksom ikke like mye verdt lenger. Jeg trenger å be den stemmen der om å få seg en enveis billett til helvete. Det her er kroppen min og jeg er glad i den. Den gjør ikke alltid det jeg ber den om, men for å være ærlig så hadde ikke jeg gjort det heller etter alt jeg har latt den gå gjennom. Men det er nå enda den kroppen jeg er født med og jeg er nødt til å slutte å kritisere den. Så skjer det, da. At jeg står i et prøverom med en kjole halvveis over puppene og føler meg som verdens største feilgrep og har mest lyst til å grine fordi at ingenting passer og kroppen er så teit.
Den kroppen her er min. Det er jeg som eier den. Det er årevis siden jeg sluttet å høre på massemedia når det gjaldt hva jeg skulle høre på eller hva jeg skulle stemme, så hvorfor skal jeg høre på moteverden når de påstår at jeg er ekstra stor? Jeg har jo aldri stolt på dem uansett. Kroppen min er akkurat passelig for meg. Jeg får plass i den og den er sånn passelig sunn. Det burde, og det skal, holde mer enn nok for meg. Så kan de forbanna størrelsene seile sin egen sjø sammen med resten av forventningene om hvordan kvinner skal se ut. Jeg gidder ikke å bry meg lenger. En gang til alle sammen: Seriøst moteverden. Get fucked.

søndag 15. september 2013

You better dance all night/ You gonna make it right / Until we all fall down

Livet er for kort til å sove bort våren, eller hvilken som helst annen årstid, så jeg skriver oppgaver på dagen og danser meg gjennom Melbourne i korte kjoler om nettene. De dagene jeg våkner sent løper jeg rundt i sentrum på dagtid og tilbringer nettene på biblioteket og drikker tre dollars energidrikker fra automatene fra busstasjonen på universitetet mens jeg leser til neste eksamen, som dette semesteret aldri er mer enn tre uker unna. Det er en hårfin balanse, men det går, det går, selv om jeg tror leggene skal kollapse av krampe og lungene faller sammen av sigaretter og bronkitt. Jeg pleide å gå ut om nettene fordi jeg ville drikke bort alt det som gjorde meg uthult og sliten, alt det vonde som satt fast i sjela. Som om jeg kunne drikke nok vodka til å sette fyr på både halsen, lungene og hjertet. Som om jeg kunne drikke vodka til det sluttet å gjøre vondt. Nå går jeg ut fordi verden er min lekeplass, det er alltid happy hour et sted i Melbourne og når jeg ser utover det nye hjemmet mitt fra en roof top bar i denne ufattelige byen med fire millioner mennesker, tenker jeg at dette er det livet jeg skulle ha, hele tiden. Det er så jævla langt fra perfekt og noen dager våkner jeg og tenker at alt kommer til å gå til helvete og det gjør det helt sikkert også, men frem til da skal jeg se mennesker på størrelse med maur nede i gatene, solnedgangen speilet i skyskrapere og danse til beina verker hver gang de spiller The Dirty Heads - Dance all night

fredag 13. september 2013

And we were singing in the lights, the lights

Noe av det vakreste her i verden er musikk. Noe av det tristeste her i verden er at vakreste ofte forblir uhørt.


onsdag 11. september 2013

Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor

"Jeg trodde ikke du kom til å komme" sier jeg gjennom tårene og ler. Han smiler ned mot meg og tørker bort tårene med håndbaken. "Klart det" sier han og stryker meg over håret. Så tar jeg André i hånda og tenker at livet mitt i Australia er en hel mengde med ting, men kjedelig blir det nok aldri.

fredag 6. september 2013

Et kvart århundre Marthe, nå også med kaffetrakter

I dag fyller jeg tjuefem år. Det er litt rart men mest morsomt. Jeg har allerede fått gave og blitt gratulert, og det er så koselig! Etter tjuefem år blir jeg tydeligvis fremdeles litt satt ut når jeg får så mye oppmerksomhet.

I dag skal jeg bake kanelboller og lage gelé shots, spise middag med venner i Collingwood og drikke sangria. Først av alt skal jeg lage kaffe, for guttene jeg bor sammen med har gått av skaftet og kjøpt en kaffetrakter med en haug programmer og knapper og jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang:



Det er en ting jeg har lyst til å si før jeg må gå bort fra laptopen og faktisk leve livet mitt: jeg trodde ikke jeg skulle fylle tjuefem som femtenåring. Jeg var sikker på at innen 2013 måtte jeg klare å ta meg sammen nok til å blåse ut innholdet i kraniet mitt. Jeg er så jævelig glad for at jeg tok meg sammen og forandret livet mitt istedet. Jeg har aldri vært lykkeligere enn nå og jeg er glad for at jeg får oppleve det. Jeg trenger ikke noen annen bursdagsgave enn det.

onsdag 4. september 2013

Ønskelister og postkort

Jeg fyller 25 år på fredag og så snart livet slutter å være mer hektisk enn Tusenfryd i fellesferien skal jeg ta det inn over meg, for det er en del her å ta tak i. Frem til da løper jeg rundt på sparebluss og kjenner på sommerfuglene i magen, for på lørdag skal jeg feire og på søndag skal jeg hvile, men først skal jeg skrive oppgaver og lese til eksamen, og mest sannsynlig sovne på forelesning med nesa ned i notatblokken.

Jeg har fått spørsmål om hva jeg ønsker meg. Jeg har pleid å skrive ønskelister før bursdagen min hvert år, men jeg orker det ikke lenger. Det jeg ønsker meg aller mest her i verden kan ikke kjøpes for penger, og av det materielle jeg ønsker meg er det liksom så lite som er viktig. Jeg mener, jeg har jo det jeg trenger? En seng og en komfyr, klær på kroppen og en telefon. Etter det går det meste greit. For spesielt interesserte har jeg en liste med alt jeg liker på Internet på Amazon, men det er mest for min egen del. Om jeg må være ufattelig spesifikk ønsker jeg meg rødvin, firkløver, bøker og en globus. Ja, og postkort selvfølgelig, men det ønsker jeg meg alltid.