lørdag 31. august 2013

Valg, kommunepolitikk og verdens undergang.

Jeg vet at det er valg der hjemme, og jeg tror dette er det eneste jeg kommer til å skrive om det. Jeg trodde det skulle bli et helvetes ork å få stemt, men det viste seg faktisk til å være enklere i Australia enn hjemme. Vi ringte konsulatet og spurte om vi trengte timeavtale, men så lenge vi kom mellom ti og to var det greit. Vi tok bussen til Kew, rotet litt med å finne inngangen (som forøvrig er rett ved bussholdeplassen under et gult bygg som ser ut som et hotell,  for andre som bor i Melbourne) og tok heisen opp. Inn på kontoret, vis frem passet og kryss av her, stempel der, svisj og ferdig.



Så glade var vi når vi var ferdige! Vi feiret med lunsj på et sted over gata og jeg drakk rødvin selv om det var midt på dagen, som i og for seg egentlig ikke er så uvanlig. Det var i det minste godt og ha det unnagjort.


Det er litt vanskelig å henge med på alt som skjer der hjemme når man bor på andre siden av verden. Jeg leser avisene hver dag, ofte flere ganger om dagen med det blir helt annerledes når man ikke er der eller diskuterer det med andre. Bortsett fra Susanne og Joppe er det liksom ikke så mange jeg kan snakke norsk politikk med her nede. For å sjekke forholdene hjemme gikk jeg inn på Facebook og til gruppen til hjemkommunen min, Karlsøy. Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg tenkte at det er godt det er lørdag og klokka er over fem så jeg kan ta meg en øl, for det ser ut som verden er på tur til å gå under hjemme. Jeg visste faktisk ikke at alle som jobber på rådhuset mitt er udugelige og inkompetente, og det viser seg at vi ikke har ordentlig demokrati engang! Det blir tatt avgjørelser under bordene og det er visst mye hemmeligheter innad i det som ikke lenger er et demokrati, men nå et rent tyranni. Vi lever i et helt forferdelig land og verre enn dette kunne vi faktisk ikke hatt det. Herfra går det bare til helvete, folkens. Skål og god helg.

mandag 26. august 2013

Everything that happens is from now on

"You seem so much happier now. And the way you talk about it.. "
"Yeah, but don't worry though. It's not like I wake up every morning, bursting with life. It's not like I live in some Marry Poppin's world where everything is fucking tea and biscuits. Some days I wake up and I want to set shit on fire. Some mornings I just want to hide away from everything. Some mornings I wake up and I want to die."
"So why don't you?"
"Because I'm better than that."


lørdag 24. august 2013

Utbrent

Den siste uka har flydd avgårde. Jeg har hatt eksamen, innsett at jeg har tatt meg vann over hodet med filosofi faget mitt, skrevet ut en notatblokk, hatt skuldrene på nivå med ørene og i dag sa det visst stopp for kroppen min, så nå sitter jeg her med feber, hoste, tett nese og hodepine. Jeg skulle hørt på meg selv for lenge siden, men sånn blir det noen ganger. Jeg har også klart å inngå et kompromiss med meg selv; jeg burde virkelig ikke stresse og lese til eksamen når jeg er syk og attpåtil på en lørdagskveld men jeg klarer ikke ta helt fri heller, så da blir det dokumentarer om den kalde krigen. Ti voksenpoeng til meg og god helg til deg.

mandag 19. august 2013

All I want for Christmas is a kangaroo steak

Den siste uken har vært stressende og det føles som om livet mitt bestemte seg for å bli kjempe komplisert på absolutt alle områder samtidig, og i dag hadde jeg mest lyst til å dra hjem fra universitetet og se på Black Books i fem timer istedenfor å lese. Da var det fint å logge på Facebook på slutten av dagen og bli møtt med en ny beskjed fra mamma, hvor det sto at det blir Australsk jul.

Dette betyr at jeg ikke kommer hjem til Norge til jul. Jeg kommer ikke til å feire nyttårsaften i Tromsø, eller Oslo for den saks skyld. Jeg vet faktisk ikke om jeg kommer hjem til Norge før i desember 2014. Det aller beste hadde jo vært å feire Australsk jul her, og ta igjen med en norsk sommer men det kan jeg ikke ta stilling til akkurat i dag for å si det sånn. Det blir uansett minst ett år til jeg kommer hjem.

Jeg gleder meg ufattelig mye til en Australsk sommer. Sommer i det hele tatt, egentlig. Jeg har ikke sett sommer siden 2011 og det begynner å bli farlig lavt med D-vitamin for den stakkars kroppen min. Jeg gleder meg til å se hvordan Melbourne er om sommeren, og i jula, og jeg gleder meg til å vise fram byen min til familien min.

Det betyr samtidig at jeg ikke får sett de norske vennene mine på en stund. En veldig lang stund. Muligens halvannet år, eller to år sammenlagt. Dette er ingen enkel avgjørelse, men livet er så helvetes kort og jeg trenger en Australsk sommer før jeg flytter herfra. Dette er den siste muligheten jeg har.

Jul. I førti plussgrader på stranda. Herregud, folkens. Dette blir det bare galskap av og jeg gleder meg. Dette er antageligvis den beste beskjeden jeg har fått i hele år.

fredag 16. august 2013

Suck my kiss

Det er offisielt helg og jeg skal på footy kamp! Jeg har bestemt meg for at uka får være så kjip den bare vil, men denne helgen skal være awesome. Sånn er det bare. Så om nå bare Hawthorne kan slå Collingwood, aller helst med mer enn 50 poeng, så er det greit. Jeg lader opp med gamle helter og dansing på soverommet for nå trenger jeg ærlig talt helg.

torsdag 15. august 2013

Stress

Jeg trodde jeg var ferdig med at ting skulle gå galt denne uken. Jeg tok selvfølgelig grundig feil. Aller helst vil jeg legge meg i senga med en god bok og slappe av, men sånt har jeg ikke tid til, for jeg må vaske huset før agenten fra leiefirmaet vårt kommer i morgen, for huset jeg bor i skal selges. Når jeg er ferdig med å vaske hus må jeg høre gjennom forrige ukes forelesning i sosiologi en gang til. Aller helst burde jeg lese boken, men jeg har ikke råd til å kjøpe den (hallo, $80 for en helsikes bok?), for studielånet som skulle vært her i juni er fremdeles ikke på konto, men jeg kan ikke vente lenger, for jeg har eksamen om seks dager. I et siste desperat forsøk på å få lest til eksamen lånte jeg penger av en venn for å få kjøpt den jævla boka, men den er selvfølgelig utsolgt fra alle avdelinger, bortsett fra Albury som er en fin tre timers kjøretur herfra, hver vei. Jeg har ikke engang sertifikatet. Jeg har tre andre fag jeg burde lese til, skrive oppgaver om og følge med på, men jeg klarer ikke. Hver gang jeg prøver å høre på forelesninger eller lese noe, forsvinner konsentrasjonen og hjernen alle andre veier og helst mot det såkalte sosiale livet mitt, som egentlig er ganske all right, med et par soleklare unntak. Jeg trøster meg med at det er bedre nå enn for et halvt år siden, selv om det egentlig ikke sier så mye.

Alt dette gjør meg sliten. Jeg er utkjørt. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg, for hvordan i all verden skal dette gå bra? Jeg har grått tre ganger i dag, bare fordi jeg er så helsikes utmattet. Jeg vet at om en uke er det verste av dette stresset borte, men frem til da er jeg veldig lite morsom å leve med. Jeg er gretten og humørsyk, eier ikke humor og vil aller helst bare at alle skal være stille. Det er ikke et menneske jeg liker å være, så jeg prøver å ta meg sammen og ikke eksplodere hver gang noen tråkker litt i salaten men jeg når bristepunktet så utrolig mye fortere når jeg er så stressa som dette.

På den positive siden har jeg gått på alle tutorials denne uken, selv om jeg hadde mest lyst til å gå hjem og gråte under dyna. For ett år siden hadde jeg ikke kommet meg ut av senga engang. Det har blitt bedre siden da, og jeg vet at det skal bli enda bedre etter dette. Frem til da banner jeg mens jeg tar oppvasken og sovner på bakerste rad i filosofiforelesningen og drømmer om ferie.

tirsdag 13. august 2013

Stargazing

Noen ganger går alt til helvete, samtidig. Du mister bussen, det regner, du er tom for sigaretter og det er ikke happy hour lenger, du krangler med noen du liker i en sidegate bak en restaurant mens tilfeldige mennesker går forbi og ser på deg og hører deler av samtalen og du lurer på hvor jævla borte enkelte folk kan være, du har sløst bort pengene dine på øl du ikke har råd til, det er hull i skoene dine, det er hull i hjertet, det er tomt i sjela, alt er feil,  du veit ikke hvor noen har blitt av og aller minst deg selv, livet ditt er mislykka og nå sitter du i en satans rennestein tusen mil hjemmefra og griner mens du spør deg selv om hvor i helvete det ble av det der livet du liksom skulle leve.




Det er greit. Alle knekker nå og da. Folk griner i rennesteiner over hele verden, hver eneste dag. Det går bra. Sitt stille i fem minutter, tørk tårene, snør skoene, og så fortsetter du videre. Reis deg opp, rist av deg støvet og gå videre. Det viktigste er ikke at du griner i en rennestein, det viktige er at du går videre etterpå.  Alt er ikke perfekt hele tiden, og ingen mennesker kan være på sitt beste konstant. Du er ikke den første og du er ikke den siste. Som Oscar Wilde sa: "We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars".

Game Over

"What do you think will be left of us if we break up? What kind of stories will we tell our friends? What will be the soundtrack of our relationship?" -, August, 2012. 

Dette er sangen jeg hører på hver gang jeg tenker på deg og hvem vi er nå. Dette er sangen jeg hører på når vi leker katt og mus på biblioteket. Du går forbi meg med skuldervesken din, litt klosset, og i det du svinger rundt hjørnet klarer du ikke å motstå fristelsen og ser rett mot meg. Jeg ser deg som en grå tåke i sidevinkelen og fortsetter å lese om slavehandel i Karibien. Dette er sangen jeg hører når jeg ser deg på andre siden av Eagle bar, med en søt nittenåring i armkroken. Du ser unnskyldende på meg, som om du ikke kan noe for at hun nå prøver å kline med deg igjen, og når den popsangen jeg vet at du hater blir spilt inne hyler hun av lykke og jeg ser hvor flau du blir, og tenker at dette er alt som er feil med deg og med oss og alt vi har blitt. Dette er den sangen jeg hører på når jeg tenker på at vi er antageligvis noe av det mest patetiske som noengang har eksistert, men samtidig noe av det ærligste. Vi ødela hverandre, for all del, men vi lærte noe også. Vi lærte at kjærligheten gjør oss blinde, at vi elsker uten å ville det, at vi lyver uten å mene det, at vi sårer hverandre når vi selv føler oss sårbare og at ingenting er så vakkert som to mennesker som er i stand til å elske hverandre til verden faller sammen og det eneste som eksisterer er stjernestøv. Vi lærte også at du aldri kan stole på noen, minst av alle de du elsker, at vi aldri vil være i stand til å tilgi hverandre fult og helt, at tid ikke løser noe som helst mellom oss to, og at ingenting er så grotesk og makabert som den kjærligheten vi påsto skulle vare for evig og som istedenfor gjorde oss til bitre, hatefulle mennesker. Dette er sangen jeg hører på hver gang jeg vurderer å la deg slippe til i livet mitt igjen. Dette er sangen jeg hører på når jeg i et svakt øyeblikk spør meg selv om hva som gikk så ufattelig galt mellom oss. Dette er den siste sangen du får lov til å ødelegge.

fredag 9. august 2013

Can I have the seasons of my life?

Jeg kjenner lukten før jeg er halvveis ned gata. Det kiler i nesa, blodet strømmer fortere og jeg kjenner at det sitrer i kroppen. Nå er det snart vår i Melbourne og jeg er så klar for å pakke bort ullgensere og strømpebukser. Jeg er klar for skjørt og kjoler. Jeg er klar for lange dager i parken med sangria og aviser, badminton, tennis, å ta trikken til St. Kilda og bade, bli overtalt til å droppe forelesninger til fordel for dagsturer til andre siden av Victoria, dyrehager og fornøyelsesparker, sol, varme, å plukke blomster i veikanten, plante tomater i vinduskarmen, gå barføtt i gresset, ligge i hengekøya og se kroppen få farge. Nå er det bare noen skarve uker igjen og jeg er så sugen på sommer at det gjør vondt innvendig. Så mens kroppen hungrer etter vår og solskinn, trøster jeg meg med at det har startet blomstre rundt omkring i Preston og denne sangen. Dere der hjemme må love meg å nyte sommeren så lenge den varer, jeg har nemlig ikke kjent ordentlig varme siden mars. Nå er det vinter. Snart er det vår.