tirsdag 30. juli 2013

Neste gang jeg ser deg

Jeg tror det er enkelte ansikt og ansiktsuttrykk jeg vil huske til den dagen jeg puster ut for siste gang, og et av dem var ansiktet ditt den dagen vi gjorde det slutt og jeg så ryggen din forsvinne blant hundrevis av de andre på universitetet til du bare var en rygg i folkehavet av studenter. Jeg husker mitt eget ti minutter senere, de tre sekundene jeg så det i refleksjonen av et vindu før jeg snudde meg bort og dro håndbaken over kinnet mitt for å tørke bort tårene og maskaraen som fortsatte å renne, selv om jeg med innbitt stemme kommanderte meg selv til å slutte å gråte. Jeg husker at jeg tenkte at det er ikke slik jeg vil at du skal huske meg, med røde øyne, gråtkvalt, hikstende og med tårer og snørr på håndbaken. Jeg tenkte tilbake på det senere og sa til meg selv at neste gang må det være annerledes.

Neste gang jeg ser deg skal jeg være tøff og selvsikker. Neste gang jeg ser deg skal jeg sitte sammen med vennene mine og alle ler av noe jeg akkurat har sagt, så du kan se at jeg er morsom selv om jeg aldri klarte å si noe morsomt til deg. Neste gang jeg ser deg skal jeg være på vei til en forelesning, med det røde håret mitt skinnende i sola og som alltid en kaffekopp i hånda, og jeg skal være glad, og ikke stressa, for hver eneste gang du var rundt meg klarte jeg ikke å puste ordentlig og jeg klarte aldri å slappe av rundt deg. Neste gang jeg ser deg skal jeg være på vei til å møte noen i sentrum, med finkjolen på og perfekt eyeliner, og jeg skal være lykkelig og det skal være så ufattelig tydelig at jeg har gått videre og at livet mitt er perfekt nå, selv om du ikke er her, selv om jeg var sikker på at hjertet mitt skulle implodere av galskap, sorg og selvdestruktivitet den dagen vi gjorde det slutt. Neste gang jeg ser deg skal jeg ikke gråte, men le. Alt dette har jeg tenkt alle disse månedene. Alt dette har jeg forestilt meg. Jeg har regissert det til døde i hjernen min og den ene situasjonen er mer lykkelig Hollywood-drama enn den forrige, og jeg er selvfølgelig perfekt i alle disse illusjonene, alle disse fantasiene om hvordan livet mitt skal være.

Neste gang jeg så deg var i en mørk kinosal, rett før du satte deg ned i setet tre rader foran meg. Jeg kjente igjen ansiktet ditt i det lille sekundet det tok deg å se bakover, selv om du så rett forbi meg i mørket. Så snudde du deg fremover igjen og når filmen var ferdig og jeg hadde tatt på meg jakka og så nedover hadde du allerede forsvunnet. Neste gang jeg så deg varte i tre sekunder og stikk imot det jeg hadde trodd, følte jeg verken glede eller sinne. Den store episke situasjonen, vendepunktet, ble om til et anti-klimaks som var over før det i det hele tatt begynte. Neste gang jeg så deg, så jeg deg i tre sekunder, og deretter så jeg videre.

søndag 28. juli 2013

42

Jeg nyter den siste resten av ferien min til det fulle med å sove lenge, store kopper te og bøker i hagen, Star Wars maraton med Bobby og Sham, kaffe midt på dagen med venner jeg nesten ikke har sett hele semesteret, besøk fra USA og noen kvelder går jeg rundt i sentrum med et smil jeg hadde glemt at fantes. Neste uke starter universitetet opp igjen og jeg løper rundt og prøver å ordne timeplaner og forelesninger og fag. Det føles veldig godt og jeg har det utrolig bra, men det blir liksom ikke så mye jeg kan skrive om.

Så jeg tenkte jeg kunne spørre: er det noe dere lurer på? Noe om Australia eller universitetet eller Norge eller hvordan man lager risotto, for eksempel? Jeg er dog lite god på sport og verdenshistorie, så sånt får dere bruke internet til.

tirsdag 16. juli 2013

Ikke alle mandager er like harde.

I går tidlig tok jeg toget hjem fra byen etter å ha vært våken i over tyve timer. Jeg så sola speile seg i skyskrapere nede i sentrum og i vannet ved Merri Creek, og i vinduet foran meg. På andre siden av vognen satt det et eldre ektepar og hver gang hun smilte, smilte han også. Da tenkte jeg for meg selv at uansett hvor vanskelig livet mitt kan komme til å bli, så er det verdt det hele veien om jeg kan være så lykkelig når jeg blir gammel, jeg også.

onsdag 10. juli 2013

Frokost på senga

Det jeg har gledet meg mest til gjennom hele semesteret er å lese bøker, som ikke har med pensum å gjøre, uten å få dårlig samvittighet. Det er en fantastisk følelse av frihet og lykke som brer seg i kroppen når det første jeg gjør hver morgen er å koke kaffe og fylle vannflaska før jeg kryper opp i senga igjen med en god bok. Her er jeg med Extremely loud & incredibly close av Jonathan Safran Foer, en tidlig morgen. Bøker til frokost er en luksus flere skulle hatt tid til og en fantastisk måte å starte dagen på. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette hver dag, resten av livet, men jeg nyter det så lenge det varer.



fredag 5. juli 2013

With all the colors that you want

"What's the difference between Melbourne and where you're from?"
"Everything is bigger here. The skyscrapers, the monuments, even the cows."
"Does that make you feel small?"
"Sometimes. But I'm bigger in Melbourne, too. Just on the inside."



tirsdag 2. juli 2013

Nyhetsbrev fra Australia

Det var så mye forskjellig jeg hadde tenkt til å skrive om og så mye som bare rant ut av seg selv. Jeg tror dette ble mer et nyhetsbrev enn noe annet, og det ble også veldig mye lengre enn planlagt.

De siste ukene har vært fine, med et selvklart unntak fra alt stresset som slutten av semesteret fører med seg. Jeg har funnet meg ordentlig til rette i huset vi bor i. Andy, Callum og jeg fungerer godt sammen. Vi spiser ofte middag sammen og bytter på å lage mat til hverandre. Vi vasker opp sammen, går på butikken sammen og tar vare på hverandre. Forrige onsdag hadde Callum bursdag og ettersom jeg skulle reise til New Zealand  grytidlig den dagen ble det til at jeg bakte en kake som vi gjemte så godt vi kunne i kjøleskapet. Ti minutter over midnatt banket Andy og jeg på døren til Callum med kake, champagne og presanger. Jeg blir rolig og lykkelig av å bo med fine mennesker som jeg på kort tid har blitt så glad i. Vi tre har faktisk klart å skape det jeg har manglet så mange ganger i livet mitt: et ordentlig hjem.

Slik ser det ut på soverommet mitt. Både det norske flagget og et piratflagg, fairy-lights, bøker og bamsen mamma sendte meg i fjor. 

Callum, jeg og Andy 


Det at guttene er så gode å bo sammen med og at vi har det så morsomt sammen veier opp for mye av det som feiler huset. Det er sprekker i nesten alle veggene, dørene er skeive og gulvet på kjøkkenet og stua ser ut som det har fått seg en runde juling av et pæredrita fotballag. Det hender krana i vasken ramler av, men alle tre har lært hvordan man fikser det, så det er jo egentlig ikke noe problem lenger. For noen uker siden kom det endelig noen og så på dusjen vår. Nå kan jeg dusje uten å måtte stille temperaturen hvert femtende sekund og det går lengre tid mellom hver gang dusjen bestemmer seg for å gå fra akkurat passe varmt til enten det varmeste punktet i helvete (ofte kalt lava-satan når jeg hyler ut om morgenen), eller til antarktisk isvann som gjør at du nesten tror du har fått vann direkte fra en isbre. Huset har også en planløsning som tidvis er litt bak mål. Lysbryteren til do er på kjøkkenet og persiennen på badet er det egentlig ingen som helt vet hvordan fungerer. Vi har to kjøleskap av en merkelig grunn, og altfor mange bord og stoler. Vi plukker opp det meste av møbler gratis fra naboer og familie. Andy har også bygget sin egen bar i garasjen, komplett med barstoler, en sofa, bilder og dart. Andy er ganske praktisk sånn sett. Det er ofte han som må reparere og fikse her og der. Callum og jeg er som regel de som lager mest mat. Callum og Andy vasker opp oftere enn jeg gjør fordi de er kjappere, men jeg tar igjen med å bake rundstykker, focaccia og kaker og de får selvfølgelig spise så mye de vil. Vi lager ofte mat til vennene våre også. Til helgen går årets galskap-prosjekt av stabelen. Da skal vi lage mat til over tretti mennesker og de skal alle spise her, hjemme hos oss. Huset vårt har vi forøvrig døpt Valhalla.

Selv om det er mye som er galt med huset er jeg fremdeles glad for å bo i det. Vi har fargede lys ute på terrassen, en stor sofa, et bord og stoler, alt sammen under tak. Vi har hengekøye som jeg er en flittig bruker av og et stort kjøkken. Jeg trives mye bedre nå som jeg bor her, enn det jeg gjorde på college. 

Chris, Adriana og Andy en veldig sen kveld hjemme hos oss.


Jeg holder fremdeles kontakt med noen få av de jeg bodde med på Chisholm, men de fleste kuttet jeg rett av. Det gjelder forøvrig for en del andre mennesker jeg tidligere hadde i livet mitt. Jeg orket bare ikke mer. Det siste året har det vært så mye.. mye. Av alt. Det har vært par som har gått fra hverandre, venner som krangler, misforståelser, "nå eller aldri", folk som hvisker bak ryggen på hverandre og i det hele og store et emosjonelt drama som jeg til slutt så meg mett på. Jeg ble helt utmattet av å måtte leve livet mitt på den måten. Jeg orket ikke mer. I dag styrer jeg klart unna alt som lukter overdramatiserte konflikter. Jeg orker ikke kaste bort livet mitt på det, rett og slett. Folk får bare klare seg selv, om det skal være så forbanna episke, katastrofale situasjoner annenhver uke. Om det er så ille, så får du gjøre noe med det. Det handler ikke om å ta seg sammen, det handler om å ta ansvar for seg selv, uansett hva det betyr for hver enkelt.  

Det med ansvar for seg selv er ofte en balanse som er hard å finne. Det handler litt om å ta vare på seg selv, om å være sin egen venn, å være streng når man trenger det, men også myk når verden er tung og hard mot deg. Jeg forsto blant annet at jeg var på vei til å kjøre kraftig utfor stupet en gang i juni. I løpet av de siste månedene av 2012 raste jeg ned i vekt. Jeg visste ikke helt hva som foregikk med denne rare kroppen som plutselig hadde blitt så liten. Jeg gikk opp på vekta og så at jeg hadde mistet seksten kilo. Haka hang plutselig nede på gulvet. Når jeg kjente ordentlig etter så jeg jo at klærne mine kanskje hadde blitt litt store og at ansiktet var mindre. Jeg begynte å virkelig bry meg om hva jeg spiste. Jeg tenkte at så lenge jeg spiste skikkelig, hjemmelaget, sunn mat så var alt i orden. Jeg spiste egg, ost og tunfisk, mye salat og rent kjøtt. Jeg spiste gode menger og tok sunne valg når jeg spiste på campus. Vennene mine og de rundt meg begynte å legge merke til at jeg ble mindre. De fleste av dem gratulerte meg og fortalte meg hvor fin jeg hadde blitt. En og annen tok tak i meg og spurte om jeg hadde det greit. Klart det, sa jeg. Skal bare gå ned en halv kilo til.  Jeg ble etterhvert opphengt i tallet på vekta. Jeg skrev ned hva jeg veide og lagde menyer og planer for hva jeg skulle spise, hvor mye og når. Jeg nektet meg selv alt som het sukker, brød, honning, ingen ris eller pasta, og i en periode kuttet jeg ut alle meieriprodukter. Jeg mente selv at jeg hadde et sunt forhold til mat og min egen kropp, men jeg forsto at jeg måtte revurdere den innstillingen etter at jeg en morgen sto på kjøkkenet og gråt fordi eplet mitt veide over 150 gram og da var det for mange kalorier. Jeg kunne stirre på meg selv i speilet i over en halvtime uten å merke at tiden gikk. Jeg ble mer og mer opphengt i hvordan jeg så ut og jeg klarte aldri å slappe helt av i min egen kropp. Jeg begynte å kjefte på meg selv for å spise for mye eller ville ha mer mat. Lavmålet kom da jeg sto i et prøverom og vurderte å plukke opp selvskading, som jeg tross alt er ferdig med, fordi jeg ikke passet inn i en bukse i størrelse ti. Nå går det til helvete, tenkte jeg og innså hvor langt jeg hadde latt presset om vekta ta over livet mitt. Det var ren, skjær galskap. Jeg tok meg selv i nakken, og tok ansvar. En morgen våknet jeg, brølte at "nå er det faen meg nok med det jævla kjøret", og mens jeg fremdeles var i pysjen plukket jeg opp hele den forbanna vekta og heiv den rett i søpla. Så rev jeg ned arket hvor jeg pleide å skrive opp vekten min hver tirsdag, og samtidig rev jeg ned alle arkene med regler jeg har laget for meg selv det siste halvåret. Jeg angrer ikke et sekund.

Etter at jeg tillot meg selv å drikke rødvin og sjokolade ser jeg gladere ut, selv når jeg prøver å se ut som jeg er sint. 

Det føles godt å være i stand til å ta ansvar for seg selv og sin egen mentale helse. Jeg er mye flinkere til å ta være på meg selv nå enn jeg var før. Jeg passer på meg selv og lager små rom hvor jeg kan få puste ut. Jeg sier nei til mennesker jeg vet at ikke er bra for meg og jeg er flinkere til å si at nå er jeg sliten, så jeg må gå hjem. Jeg prøver også å være snillere med kroppen min. Jeg gir den nok mat og jeg passer på at jeg sover så godt som mulig. Jeg har slitt med søvnen siden jeg var bare barnet, og det er fremdeles netter hvor jeg ligger våken og ser i taket. Men jeg har blitt flinkere til å legge til rette for en god natts søvn og det gjør faktisk en liten forskjell. Jeg er flinkere til å ta medisinene mine, noe som også hjelper godt på, både for kropp og sjel.

Noe som også føles godt er å klare å holde kontakten med flere der hjemme. Farmor og jeg snakker sammen omtrent en gang i uka, noen minutter hver gang. Vi spør stort sett om det samme hver gang, men det  gjør ikke noe. Det er ikke så farlig hva vi snakker om, så lenge vi kan høre stemmene til hverandre. Jeg spør ofte om været og om hun har vært ute i hagen. Farmor spør også om været, og om jeg har fått kjæreste enda. Jeg svarer alltid med et værvarsel og sammenligner med Norge, og sier at jeg skal si ifra neste gang jeg får en kjæreste men at hun trenger ikke krysse fingrene. Jeg har det nemlig fint med å være alene.

For første gang siden jeg vet ikke når, har jeg det utrolig godt, helt alene. Jeg savner ikke å ha noen andre i livet mitt. Jeg våkner og sovner stort sett alene. Noen ganger sover kompisen min Chris over, og selv om det er fint å sove inntil og nært noen merker jeg at jeg trives best alene. Jeg har ikke lenger noe jag i kroppen om å måtte finne noen å leve livet mitt med. Jeg ser aller helst at ingen endrer på det, heller. Jeg ble spurt om å bli med på date for to uker siden. Jeg sa at vi kan godt drikke kaffe sammen, men jeg vil ikke date noen akkurat nå. Reaksjonene skal jeg spare dere for, men det får nå bare være. Om menn eller kvinner ikke engang er interessert i et eventuelt vennskap istedenfor et forhold kan det være det samme. Jeg har virkelig ikke lyst til å være sammen med noen andre enn meg selv akkurat nå.
Det føles godt å være fult og helt min egen person. Det er jeg som tar alle avgjørelsene i mitt liv. Ingen foreldre, saksbehandlere, fosterforeldre, lærere eller partnere. Alt i livet mitt tilhører meg og det passer meg utmerket.

Hengekøyen og føttene mine en solfylt dag i hagen. 

Jeg deler jo dog livet mitt litt med andre. Jeg hadde en fantastisk mengde gode venner hjemme i Norge, og jeg forstår ikke hvordan jeg har vært så heldig med vennegjengen min i Australia. Jeg trodde at jeg kan da umulig møte så mange flotte mennesker på begge sider av verden, jeg må ha fått min andel gode venner innen nå. Så feil kan jeg heldigvis ta. Livet mitt er fylt av så mye uhemmet moro og galskap. Vi raider nabolaget for gratis møbler med en liten toyota, har latterkramper på butikken, jentekvelder hvor vi gir bort alle klærne vi ikke bruker lenger og gir bort resten til veldedighet, tar av til Taylor Swift i bilen, møter hverandre mellom forelesninger for lunsj og øl, spionerer på veilederne våre, har fester med de rareste temaer, vi danser oss gjennom verden med hvitvin i plastflasker og skrubbsår på knærne og jeg forstår ikke hvordan det er meningen at jeg skal forlate disse menneskene en dag i den altfor nære fremtiden. Jeg vet nemlig at jeg må hjem en dag. Jeg kan ikke bli i Australia for alltid og det gjør både litt godt og litt vondt å vite at har truffet så mange gode mennesker i begge land, og at alle disse fantastiske menneskene ser ut til å like meg også.


Jentekvelden vår.


Chris og jeg byttet nasjonalitet for en kveld.


Når jeg var hjemme over jula, var det mange som sa at jeg hadde forandret meg. Ikke bare hadde jeg blitt så tynn, men jeg hadde plutselig blitt voksen. Jeg vet ikke om det er sant, for jeg føler meg ikke nødvendigvis eldre. Men jeg føler meg sikrere. Jeg vet bedre og jeg tar livet mer med ro. Jeg både smiler og ler mer. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt, og det føles godt å vite at jeg har gått fra å være så utrolig redd og usikker, og tidvis helt oppslukt av en tilsynelatende evigvarende depresjon, til å være bestemt, selvsikker og en person som setter klare og tydelige grenser, både for meg selv og andre. Fra den skarve, lille femtenåringen som skrek så høyt og var så utrolig sint, til å snart være tjuefem, med mot i brystet og håp i hjertet. Om livet mitt fortsetter på denne måten har jeg ingenting å være redd for lenger. Om livet fortsetter å bli bedre på denne måten, skal dere slippe å være redde for meg. Det tror jeg nok dere kan allerede, for jeg har vært hos legen som offisielt har friskmeldt hjertet og jeg lurer på hvor mye som skal til før jeg snart kan friskmelde meg selv. Både for hjertet og sjela, fortiden, det innerste rommet og angsten. Alt det vonde der inne. Den svarte, tykke gjørma som jeg har dratt meg selv gjennom de siste femten årene. Det er snart ikke mer igjen av noe av det. Det betyr ikke at jeg er helt frisk enda, for jeg våkner fremdeles av mareritt regissert av satan selv, jeg har flashbacks og angst, og noen kvelder har jeg mest lyst til å hoppe foran toget. Men jeg våkner oftere og oftere til en helt vanlig hverdag (om noe sånt finnes i livet mitt), og jeg våkner oftere med et smil enn med redsel. Kanskje det er fordi jeg flyttet til Australia. Kanskje det er fordi jeg har jobbet så hardt. Kanskje det er fordi jeg ble voksen. Mest sannsynlig er det litt av alle tre og enda mer. Det viktigste er at jeg faktisk holder på å nå målet.

Lykkelig i min nye favoritt bar etter endt semester. 

På bildet over har Chris og jeg funnet en bar som serverer French 75, som jo er favorittdrinken min. Vi snakket om livene våre, hvor mye som har forandret seg for oss begge og hvor fantastisk spennende fremtiden kan være. Dette var kanskje en av de beste dagene i livet mitt. Jeg vet ikke lenger, fordi det begynner å bli så mange av dem.

Så derfor er det litt stille her inne om dagen. Jeg er mest opptatt med å jobbe meg fremover med min egen helse, drikke hvitvin med vennene mine, lage mat til guttene jeg bor med, ligge i hengekøya, utforske Melbourne og nyte livet mitt. Det blir ikke så mye blogg av det, men jeg smiler desto mer. 


When things don't feel right I lie down like a tired dog, licking his wounds in the shade


Nå som jeg har ferie har lagt til meg en av verdens beste vaner. Det er så enkelt som å starte hver dag med en kopp te i senga mens jeg hører på denne låta av Beirut og sakte, sakte åpner gardinene og lar meg selv våkne til enda en dag i livet mitt.

When I feel alive 
I try to immagine a careless life
a scenic world where the sunsets are all
breathtaking