fredag 28. juni 2013

New Zealand

Avgjørelsen om å reise til New Zealand ble tatt ganske på sparket. Jeg hadde flaks og gode venner som gjorde turen tilnærmet lik gratis og når man har muligheten må man jo bare kjøre på.

Flyplassen i Melbourne var et helvete uten like og jeg var omtrent fire minutter unna å miste flyet mitt. Hva er det med meg og disse flyene? Det blir visst bare verre med årene. Men jeg rakk heldigvis flyet, og med hjertet i halsen og svette i nakken satte jeg og Qantas kursen mot Wellington. Flyturen tok tre timer og førti minutter som er en drøm i forhold til evighetsflightene mellom Australia og omtrent alle andre land. Jeg gikk gjennom tollen og så sto jeg der. I Wellington, New Zealand. Så langt hjemmefra har jeg aldri vært før, i hele mitt lille liv. Jeg tok bussen mot sentrum og fant frem til der kompisen min jobber, heisen opp i sjette etasje, og en skikkelig knuseklem fra en mann jeg ikke har sett siden februar.




Slik ser jeg ut når jeg feirer at jeg er ferdig med semesteret og endelig har ferie. Jeg feiret med min absolutte favoritt whisky; en atten år gammel Laphroaig. 

Dagen etter jeg ankom Wellington begynte det virkelig å storme. Det regnet nedover, sidelengs og baklengs og vi lo mens vi løp mellom museum og kaffebarer. Stormen kom antageligvis ikke uventet for de som faktisk er fra Wellington men jeg hadde helt glemt å sjekke værmeldingen før jeg reiste hjemmefra. Mens jeg var i New Zealand gikk det også opp for meg at jeg ikke eier ett eneste par vanntette sko. Når vi gikk gjennom byen så vi nedblåste trær og alskens hagemøbler som hadde flydd avgårde.




Men selv om det stormet hardt de første tre dagene av ferien min fikk jeg se sola til slutt. Når skyene forsvant forsto jeg hvorfor folk fra Wellington er så glade i byen sin. Jeg forelsket meg litt i både by-sentrumet og naturen. 






I Wellington fant jeg også min nye favoritt-bar, som heter Alice. Temaet for baren er selvsagt Alice i Eventyrland. Det var sitater malt på veggen, utdrag fra bøkene i menyen og drinkene hadde navn etter karakterer, sitater og kapitler. De største drinkene var ment for to og ble servert i tekanner med kopper. 





Uansett hvor jeg gikk var det noe å feste øynene på. Vi gikk på museum og kunstutstillinger, konserter og ut i naturen. Det meste var gratis og konserten betalte vi vel fem dollar for. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Nattelivet i Wellington er også absolutt noe av det bedre jeg har sett og byen i seg selv er koselig. Jeg tror nærmest jeg har blitt små-frelst. 








Dette bildet var det absolutt siste jeg tok før jeg reiste tilbake til Australia. Jeg humret godt for meg selv på flyplassen og smilte stort sett hele turen hjem, som var mye mer avslappet og komfortabel enn reisen dit. 


Jeg stortrivdes i Wellington og jeg kunne godt tenke meg å reise tilbake dit, men kanskje nærmere sommeren neste gang. Det stormer visstnok ikke så mye på den siden av året. 

onsdag 26. juni 2013

This could easily be all you ever get

Jeg er hjemme fra New Zealand. Jeg hadde det utrolig fint der, men uansett hvor godt det er med ferie føles det alltid godt å sove i sin egen seng. Jeg har ikke mer undervisning på en stund men livet fortsetter å være komplisert nå og da. I dag valgte jeg å gi faen og å nyte livet mitt. Så her er jeg, i en hengekøye i Australia, med en god bok og en kopp te i høst-sola.

lørdag 22. juni 2013

Don't let it get you

Jeg forelsker meg ofte i nye byer, og i går åpnet både hjertet mitt og himmelen seg for Wellington.

torsdag 20. juni 2013

New Zealand

Hei verden. Så her står jeg da, foran parlamentet i Wellington, omtrent så langt hjemmefra som jeg kan komme. Det er selvfølgelig den verste stormen på årevis for øyeblikket men det tar jeg med slående ro. New Zealand, liksom. Jeg tror dette er det beste beviset jeg har på at ting blir bedre og at man kan komme jævelig langt om man bare orker, prøver og aldri, aldri, aldri gir opp.

tirsdag 18. juni 2013

With all the colors you want, with all the colors in the world.

"So what do you like so much about Melbourne that you decided to come back here for two more years?"
"New York might be the city that never sleeps, but Melbourne is the city that never shuts up. We seem to have a lot in common". 



Soundtrack: Team Me - Riding my bicycle 

fredag 14. juni 2013

Tredje og siste runde av "oppgave og stress helvete"

Det siste døgnet har jeg skrevet 1600 ord om antropologi, klasseskille, rasisme og historien bak det hele. Jeg har spist tre pakker nudler, toast med ost og skinke, drukket mer kaffe enn jeg har lyst til å innrømme og generelt ikke vært helt tilstede eller akkurat lett og  leve med. Heldigvis leverte jeg oppgaven min for en time siden og har nå offisielt vinterferie. Klokka er to på ettermiddagen og jeg skal endelig legge meg, og jeg skal sove med så ufattelig god samvittighet for første gang på tolv uker.

torsdag 13. juni 2013

Can I please get a tripple-shot long mac?

Jeg trodde jeg kunne slutte å drikke kaffe, men det kan jeg faktisk ikke. Det er absolutt umulig å  kutte ned på kaffe-inntaket to uker før alle oppgaver skal inn. Jeg våkner av en drøm som handler om eksamen, jeg sovner med ark strødd rundt i senga fordi jeg har overbevist meg selv om at jeg kan lese og ta inn nytt stoff på absolutt alle døgnets tider som selvfølgelig bare er tull og vas, jeg lærer aldri noe nytt etter midnatt når jeg sitter og dupper med hodet og har tippex på håndbaken. 1500 ord og 24 timer til frihet, jeg er så jævelig sliten at jeg forstår ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang, dette går den veien høna sparker, men det finnes alltid kaffe, og fordi jeg er  heldig og det finnes noen i Norge som kjenner meg godt, så finnes det også en plate med Firkløver i skapet. Vi sees på andre siden av dørstokken, nå må det skrives.


tirsdag 11. juni 2013

Evig student

Korrekturlesing, kildekritikk, research, seine netter på biblioteket, kaffe og te, epler og fersken, gul markør pen, blekkflekker på fingrene, såre muskler, stress nakke, sære drømmer om sensor og eksamen, en døgnrytme som ikke henger på greip og fire dager til frihet.



søndag 9. juni 2013

Duvchi - Turtleduvs

Jeg har hørt på denne låte på repeat i snart fem uker. Hver dag, flere ganger om dagen. Jeg får ikke nok.

You think that love grows
Silently darling
Come on be reasonable
You have made me sing

Like wind when it blows so hard
On a friend, on a turtledove

And you and me are what they might call turtledoves
But you best believe we will lose some feathers
Yeah, you and me are what the man call turtledoves
But even a dove need to face bad weather



torsdag 6. juni 2013

Amor Fati / Fra Notatblokken #16

I det jeg trodde jeg var ferdig med hele jævla Australia kommer Melbourne tilbake og tar meg med storm.

Jeg er der jeg skal være. Australia er hjemme nå. Jeg bor og lever her. Jeg tilhører her. Livet mitt er her, hundretusen mil unna alt jeg kjenner til og alt det som var så trygt. Å flytte til Australia er det smarteste jeg noen gang har gjort for meg selv.

Jeg er muligens syk og skjør. Noen dager våkner jeg med hjertet i halsen og angst for å leve. Noen kvelder gråter jeg meg i søvn. Noen netter ligger jeg våken og tenker at alt er tapt og at det ikke er vits i å fortsette dette livet som tidvis kan gjøre så ufattelig, grusomt vondt.

Men noen dager våkner jeg av at sola har sneket seg inn på soverommet mitt og det er varmt i nakken. Noen dager våkner jeg med løvebrøl i hjertet. Noen kvelder føler jeg en sakte tilfredshet bre seg i brystkassa. Noen netter ler jeg til jeg ikke får puste. Noen netter sitter jeg våken helt til daggry fordi livet er bare nå og vi kan ikke sove bort sommernatta. Noen dager ser jeg ut over Melbourne og tenker at ingen i hele verden kan være så lykkelig som jeg er akkurat nå.

Det finnes håp for alle. Alt er ikke fortapt. Jeg tror faktisk ikke noe er tapt, det er bare utvikling. Jeg tror at hver dag er en seier. Jeg tror helt og fullt på at dette livet kan være det beste som finnes, for vi har bare ett, og det er akkurat nå det skjer. Det er nå vi lever og vi er det viktigste som finnes for oss selv. Dette livet tilhører meg, det er jeg som lever det og den vissheten og tanken er kanskje det vakreste i hele verden.

onsdag 5. juni 2013

Det store overveldende ingentinget.

"Jeg elsker deg" hvisker jeg ut i den overveldende intetheten. Tomheten svarer med stillhet og jeg tenker at å være alene kan velges eller velges bort, men ensomheten kan ingen rømme fra.

tirsdag 4. juni 2013

Set your arms down

"The hardest thing is life is knowing which bridge to cross and which to burn"

David Russel 


søndag 2. juni 2013

"Mamma? Kan du komme ned hit og bare fikse alt sammen?"

De siste dagene har jeg drukket så mye kaffe at jeg har kastet opp. Jeg har lest til øynene svømmer. Jeg har skrevet til jeg har fått krampe i hendene. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg for bibliografier, statistikker, om konklusjonen min er riktig, om jeg virkelig kan skrive en oppgave om Japansk kultur, om jeg har vært tydelig nok og i marerittene mine stryker jeg på alt og har minst åtte tusen stavefeil i en oppgave på to tusen ord. Jeg er med andre ord rimelig utkjørt og sliten. I dag sa det kraftig stopp. Alt var feil, alle var teite, oppgaven ga ikke mening og jeg hadde mest lyst til å gi opp hele utdanningen min. Jeg gjorde det eneste jeg kunne; jeg ringte mamma. Og jeg grein. Jeg hulket meg gjennom omtrent hele samtalen og gaula at det er bare å gi opp, jeg kommer aldri til å få jobb, jeg kommer til å stryke i alt og jeg burde bare pakke sammen tingene mine og flytte hjem, for dette her får jeg aldri i verden til.

Heldigvis er moren min en ganske rolig dame som tok det hele på strak arm. Hun beroliget meg og minnet meg på at folk stryker faktisk i fag hele tiden. Det er flust av dårlige karakterer der ute, det er stressende å studere, og det gjør gjerne ekstra vondt når man bor på andre siden av verden og alt man savner er så himla langt borte. Verden kommer ikke til å spontan eksplodere om du stryker på eksamen. Du kommer ikke til å våkne opp uten ben eller armer selv om du får dårlige karakterer. Det er faktisk ikke verdens undergang. Og, kanskje viktigst, det finnes alltid kakao. Hun har helt rett, og stryker jeg så stryker jeg, om jeg får dårlige karakterer så får det bare være, dette semesteret er snart over og jeg snart kan jeg få puste ut og sove i mer enn fem timer uten å ha dårlig samvittighet.

Alle knekker nå og da. Det er greit. Grin til du ikke orker lenger, ta deg en dusj og drikk en kopp kakao. Også kan det være kjekt å fjerne sminken før du går ut av soverommet så de du bor med ikke tar feil av deg og Alice Cooper.





I’ve watched you slowly winding down for years, You can’t keep on like this, Now is as bad of time as any

"See you soon" sier jeg, og snur meg bort. Så går jeg nedover gata mens tårene triller og mascaraen renner, og dette er bare enda en dag, enda et brustent hjerte og Imogen Heap har så altfor rett når hun synger at

Here's the day you hoped would never come
Don’t feed me violence, just run with me
Through rows of speeding cars
The paper cuts, the cheating lovers
The coffee’s never strong enough
I know you think it’s more than just bad luck

There, there, baby
It’s just text book stuff
It’s in the ABC of growing up
Now, now, darlin’
Oh don’t lose your head
'Cause none of us were angels
And you know I love you, yeah


og jeg vet ikke hvor veien går herfra, men hjertet overlever faen meg alt.