tirsdag 28. mai 2013

Hello, I'm in Delaware

Først av alt trenger du denne sangen.

Oslo, sommer 2010:
Jeg reiser meg opp fra senga og trår ut av en tilsynelatende endeløs depresjon. Jeg setter på City and Colour, pakker sammen rommet mitt og flytter til Tromsø. På flyet nordover kjøper jeg en liten boks Ringnes øl for femti kroner og åpner notatblokka. "Nå skjer det" skriver jeg. Så skrur jeg på ipoden og bruker pekefingeren til å søke frem sangen jeg vil høre. Jeg lener meg tilbake i setet og trykker play, og ser ut av vinduet mens Dallas Green synger so there goes my life, passing by with every exit sign.

Tromsø, vinter 2012:
Jeg sier opp jobben, pakker ned enda et rom, enda et liv, og gjør meg klar til å flytte til andre siden av verden. Mens jeg pakker ned både leiligheten og ryggsekken hører jeg på The Clash, Kate Nash og Tom Waits. Men når jeg setter meg ned i flyet som skal ta meg med til Oslo er det bare en sang som gjelder.
Jeg prøver å overbevise meg selv om å puste rolig mens Dallas Green synger at it's been so long, sometimes I wonder how I will stay strong. 

Oslo, Februar 2012:
Jeg er i Oslo i noen dager før jeg knuseklemmer vennene mine, vinker farvel til byen min og hulker ned i genseren til gutten som har støttet meg gjennom hele prosessen og som nå må se meg gå gjennom porten merket med "Utland" på Gardermoen. Jeg gråter meg gjennom hele tax free avdelingen og gråter fremdeles mens jeg går om bord i flyet. Så sette jeg meg ned i setet, og når kapteinen skrur av skiltet med som signaliserer at vi skal ha setebeltene på, fisker jeg ipoden ut av ryggsekken og scroller fort ned til "C" og trykker på City and Colour. Jeg lukker øynene og kjemper mot tårer laget av både sorg og lykke mens Dallas synger and there goes my life, passing by with every departing flight, og jeg tenker at det er så altfor sant.

Melbourne, høst 2013:
Det er tidlig på dagen og jeg er fremdeles trøtt. Det har regnet hele natten, og nå er lufta klam og det er kaldt og varmt samtidig, og jeg blir svett bare av å ta på meg jakka, men hver gang jeg tar den av får jeg gåsehud på ryggen. Vi går mot bussen og jeg tenker at beina mine veier sikkert åtte tusen tonn, og det kan da umulig være meningen at dette livet skal være så tungt, alt er alltid det samme, jeg driver å kaster bort livet mitt og jeg vil aller helst bare gå hjem og legge meg, nå orker jeg faktisk ikke dette her lenger, og mens jeg fremdeles kjefter må meg selv i mitt eget hode snur jeg meg og leser skiltet til en gate på andre siden av veien. Jeg bråstopper og klarer ikke holde tilbake et lite gisp. "Du er nødt til å ta et bilde av meg" sier jeg til kompisen min. Noe annet går bare ikke. Jeg trenger dette i livet mitt. Jeg er her, alt som skjer er nå og my body aches and it hurts to sing, and no one is moving, and I wish that I weren't here tonight, but this is my life.





Livet blir sjeldent akkurat slik som vi hadde planlagt. Jeg tror at noe av grunnen er at vi ofte planlegger litt for mye og at vi har så altfor store forventninger til hva som kommer til å hende, om bare dette går i orden først. Vi har nok alle kommet lengre enn vi kunne ha drømt om og det fortjener vi en stjerne i boka for, hele gjengen. Jeg har omtrent åtte hundre kroner igjen av studielånet mitt, jeg kommer til å stryke i et fag, jeg kan fint lite om filosofi, bilmotorer eller drivhuseffekten, men jeg har gått ned Delaware street i Melbourne og sunget it's been so hard, so many times, so far apart. She walks the night, how many hearts will die tonight. And will things have changed? I guess I'll find out in seventeen days. 

I dag satte jeg en stjerne i kalenderen min og drakk et glass rødvin mens jeg tenkte på alt jeg har forlatt, alt som har forandre seg og alt jeg savner. Så tenkte jeg på hvor langt jeg har kommet, hva som må gjøres fremover og hva veien min videre burde være.

And I will see you again, I will see you again, a long time from now. 

søndag 26. mai 2013

We were dead before the ship even sank

"You know how sometimes you feel like if you open your eyes, you become a new person?"
"Yeah?"
"Don't open your eyes".


onsdag 22. mai 2013

Oh God everyone is a fucking Napoleon

Etter mer enn femten år i terapi, utallige behandlingsformer, medisiner og alskens alternative metoder kan jeg forteller dere at det er lite som er så rensende som å sette på Ani DiFranco's Living in clip så høyt som stereoen makter, og grine skikkelig ut over fem dagers oppvask. For min egen del er det obligatorisk å synge med, men det ser du an selv. Pass på å ha en liten øl tilgjengelig etterpå så du kan puste litt og komme deg til hektene. Det beste er at det er gratis (uten øl, altså) og praktisk, også føler man seg så mye bedre etterpå.

søndag 19. mai 2013

Fra notatblokken #15

09.04.13 La Trobe
Only love can break your heart.

Det er høst i Melbourne og hjertet mitt verker. Spurvehjertet. Kaninhjertet. Hjertet som brister og hjertet som blør. Hjertet som er knust og reparert med super-lim  Hjertet som nesten ga opp men som faen meg overlever alt. Hjertet som er fryst til is men som fremdeles banker der inne. Hjertet som slår, både metaforisk og bokstavelig. Hjertet jeg trodde hadde blitt til en stein men som fremdeles har sommerfugl-vinger.

15.04.13 Flinder Street Station

The abnormal becomes normal, and like this, your prison becomes your safe-space.

22.04.13 La Trobe

Jeg vet ikke hvordan man er normal lenger.
Alt som skjer, skjer nå. Alt vi er, er det vi er nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg skjønner ikke hvordan det er meningen at jeg skal leve, eller hvordan jeg skal fikse alt dette. Jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt etter alt dette. Våkner jeg en dag og tenker at det er greit? Eller vil bitterheten sive inn i fremtiden min? Kan jeg forandre dette?

13.05.13 La Trobe

Hvem er du nå, Marthe?

Pain
You know you're right, oh you know you're right

Hvor mange ganger må du lære? Når skal du begynne å høre på deg selv? Det er så mye i livet jeg nekter meg selv når jeg fortsetter denne selvdestruktiviteten. Har jeg virkelig tenkt til å sløse bort livet mitt?

14.05.13  La Trobe

Oh my God, it was a million years ago. You're dumbstruck baby.
Når skal denne galskapen ende? Hvor mange ganger har jeg spurt meg selv om det?
Lykken finnes. Jeg vet ikke hvor jeg går videre herfra, men så lenge utviklingen går fremover og ikke bakover er jeg fornøyd. Herfra må det gå videre.

15.05.13 Preston

Jeg kan ikke fortelle noen om dette, for det finnes ikke ord. Hvordan kan livet være det vakreste og styggeste som finnes, samtidig?

Hold on to what you need, we've got a knack for fucked up history


Februar
Jeg våkner av bilene som kjører ned Wellington street. Lyden plager meg ikke lengre, selv om den er mer effektiv enn all verdens vekkerklokker. Jeg setter meg opp og ser ned på kroppen min. Jeg ser skrubbsåret på kneet, de gamle kuttene på armen og blåmerkene på hoftebeinet, og mens jeg lar synet av den nye kroppen min synke inn tenker jeg at blåmerker og arr er bare fargene fra livet mitt. Det er opplevelsene i livet mitt, malt på denne stakkars kroppen som jeg lar ta støyten for alt hjernen ikke klarer å hanskes med. Denne stakkars kroppen som er full av gamle arr og skader og som jeg nå konstant kjører på sparebluss, fordi livet er for kort og jeg er for selvdestruktiv til å bry meg om at jeg ødelegger det eneste som virkelig er mitt eget, og som jeg skal leve med til den dagen jeg dør. Jeg har aldri før vært så svak og jeg har aldri før vært så sterk.

Mars
Bobby og jeg går langs vannet ved universitetet. Jeg snakker om hvordan de siste ukene har vært. At jeg ikke har visst hva jeg skal gjøre, og at noen ganger kjennes det ut som om hele verden faller i hodet på meg. Jeg drikker alt for mye, jeg leser ikke, jeg skriver ikke, jeg tar ikke vare på livet mitt. Jeg følger ikke med på forelesninger, i notatblokken min står det fint lite om konsekvensene av kapitalisme i sør-Amerika, men desto mer om rødvin og unge menn med fregner på nesa og mykt hår. Jeg har tilbragt de siste ukene med hodet i sanden og en flaske øl i hånda stort sett hver dag. Jeg forteller alt dette til Bobby, og mens jeg snakker innser jeg at selv om jeg er lykkeligere enn noensinne, er jeg samtidig så ute å kjøre at jeg holder på å kaste livet mitt i vasken.

April
Jeg sitter på bussen fra sentrum til Preston og sola steiker gjennom vinduet, selv om det er april og snart høst  i Australia. Jeg ser ut over byen jeg bor i og tenker at jeg har vært her i over ett år nå. Noen ganger kjennes det ut som om jeg kom for tre uker siden, andre ganger er jeg overrasket over at jeg ikke har bodd her i minst ti år. Jeg tenker på menneskene som bor her, i dette landet og denne byen. Jeg har ikke vært her i mer enn et år men allerede nå vet jeg at det er mennesker i dette landet jeg ikke kommer til å savne når jeg reiser igjen. Allerede nå, etter bare et lite år, er det mennesker i dette landet og denne byen jeg helst vil unngå. Allerede nå, etter bare et lite år, er det mennesker i dette landet og denne byen jeg ikke vil reise fra.

Mai
Vi sitter nede ved elven Yarra en sen kveld. Jeg har fire cider i veska og det er varmt selv om det er høst i Australia. Jeg ser nedover elva og tenker på en lignende elv i Oslo, som strekker og kveiler seg gjennom byen. Jeg tenner enda en røyk, åpner en cider og ser på skyskraperne mot nattehimmelen. Han setter seg inntil meg og jeg lener hodet mitt mot skulderen hans. Vi sitter i stillhet og jeg tenker at jeg er langt over tusen mil hjemmefra, i en by med over fire millioner mennesker og minst like mange måker, og selv om hjemlengselen tidvis slår gjennom meg som ei kvass slegge, så er det her jeg skal være nå. Tusenvis av mil hjemmefra, alene i en verden som tidvis skremmer vettet av meg, i et kaotisk liv som tidvis går over stokk og stein. Jeg må lære meg å ta kontrollen over dette monsteret av et liv som de siste månedene har gått totalt av skinnene. Det må være greit å ikke ha total oversikt absolutt hele tiden, men dette grenser tett opptil en galskap og selvdestruktivitet jeg er ferdig med å la meg selv delta i. Jeg må være her, i denne byen, men jeg kan ikke la den ødelegge meg. Jeg trenger ikke et nytt Oslo. Jeg trenger en sterkere versjon av meg selv og det får jeg ikke om jeg fortsetter på denne måten. Jeg har gått ned denne veien før, og det endte ikke godt forrige gang. Alt dette flyter gjennom hodet mitt, og jeg presser gloen av sigaretten ned i gresset før jeg dytter kompisen min i skulderen og sier kom igjen, nå går vi videre. For det er slik jeg skal leve livet mitt. Når man er ferdig med å være et sted, så går man videre.


Soundtrack: Modest Mouse - Spitting venom

lørdag 18. mai 2013

Hipp hipp, hurra

I går feiret jeg 17 mai med norske og Australske venner i huset vårt i Melbourne. Det var kake, knekkebørd med jarlsberg, brød, hjemmelaget smør, lapskaus og kjøttboller. Vi sang "Ja, vi elsker", danset og drakk rødvin og champagne til morgentimene. Dette er alt jeg har tenkt til å gjøre i dag: 


Fosterstilling, kaffe og hodepine. Gratulerer med dagen, folkens. 

mandag 13. mai 2013

Leggetid for utslitte jenter med "flink pike" syndrom

Ting jeg orker å bry meg om i dag:
- at vi endelig har en støvsuger som faktisk fungerer.
- at det er meldt sol til helga.
- at jeg fikk en A på oppgaven min i Gender and Development.

Ting jeg ikke orker å bry meg om i dag:
- absolutt alt annet her i verden.

lørdag 11. mai 2013

onsdag 8. mai 2013

Dette er livet mitt

Det er uke ni av tretten i dette semesteret og jeg vurderer å endre adressen min på Facebook til "La Trobe university, the library".

tirsdag 7. mai 2013

"Nå orker jeg ikke mer" sier jeg til kompisen min.
Men jeg gjør jo det. Vi gjør jo alltid det.

fredag 3. mai 2013

Livet gjennom telefonen/ bilder/ YOLO

Som jeg har skrevet tusen ganger før: dere vet, og jeg vet, at jeg er ikke akkurat noen fotograf. Men det er jo så artig med bilder likevel, og nå er det en god stund siden sist jeg har lagt ut en samling av dem, som dette. Her kommer det en del bilder jeg har tatt med telefonen, og jeg burde virkelig ikke legge ut noen av dem. Nå ja. YOLO og så videre.


Ja, altså, onesies. Jeg veit ikke hva greia er, men den er nå der. Her er min danske kompis Mathias i panda-versjonen.


For noen uker siden satte jeg meg i bilen med Bobby og vi kjørte rundt til vi fant en park vi ville gå tur i. Vi endte opp på sørsiden av Melbourne og gikk på oppdagelses-tur.


Dette er meg og Adriana, aka Drino, aka Sparkletits. Det stakkars kvinnemennesket klemmer meg når verden er teit, hører på meg når jeg trenger å snakke og lar meg være sprø og politisk ukorrekt når jeg har drukket et lite glass vin for mye. 


Disse bildene ble tatt på en av festene våre i "Beast City", som er huset til tre av kompisene mine.


Høy musikk, slåsskamp-dansing, head banging, svette, tårer, harde kyss og fuck you., I won't do what you tell me. En ting skal de ha, denne Australske ungdommen. De kan å feste.



Når du først skal være turist må det gjøres skikkelig. En dag i dyrehagen var et kjærkomment avbrekk fra universitetet.


Så hadde vi housewarming for det nye huset mitt! Det var påske og jeg lagde lykter av hermetikkbokser og pyntet kastanjetreet vårt med gult og lilla.








Dette er et utrolig dårlig bilde, men vi spiller beer pong. Dette er "The House Team", så guttene jeg står sammen med er altså de jeg bor med. Vi tapte forøvrig så det sang, noe som er tydelig på ansiktuttrykkene våre. Disse guttene her er forøvrig mer enn gull verdt og de fortjener en medalje hver, minst. 


Vinnerlaget i goon (billig hvitvin) pong. 


Møt Australias dreamteam når det gjelder overnattings-fester, neglelakk, dårlig sladder og rødvin.


Omtrent hver eneste kveld sitter jeg i sofaen på verandaen vår og ser på dette. Du finner sikker en finere utsikt der ute, men dette er hjemme mitt. Jeg bor her. Den tanken gjør meg ganske så lykkelig.


Utenfor biblioteket på universitetet, med kaffen klar. 


Bobby og jeg drakk en øl eller tre på Federation Square. Det var fremdeles varmt i lufta og jeg var i fredags-humør. 


I splitter ny kjole, veldig klar for Post Secret (jeg gråt nesten hele veien gjennom). 


Klokka er seint, jeg ser ut som en retard, men herregud så bra vi har det.


Adriana og jeg er på enda en fest i Beast City. Når Adriana og jeg slår oss sammen, aller helst med noen flasker vin, ler vi til vi bokstavelig talt ikke puster lenger.  

Den ene av guttene jeg bor med er av typen praktisk anlagt som trives med å lage ting. En bar, for eksempel. Så nå har vi en hjemmesnekret bar i garasjen. Baren heter forøvrig "The Bat Cave" og vi er evig takknemlige for alle donasjoner til pynt, utstyr og innhold.


Å innvie en bar er hardt arbeid og krever blant annet at man løfter hverandre. Slike er livet i Australia. 


Fordi lykken i livet er en Nirvana genser, kaffe og sigaretter, selv om man snart er tjuefem og ikke femten. 


God morgen! Sa du kaffe? Ja takk, mer kaffe. 


Jeg kjøper stort sett kaffen min på det samme stedet hver eneste dag, som  igjen betyr at jeg tilbringer en del tid sammen med de som jobber der. Sammen har vi nå kommet opp med verdens beste kaffe: i denne koppen er det fem shots med espresso, tre skjeer med varm melk og to sukkerbiter. De kalte det et flytende hjerteinfarkt. Jeg kaller det frokost.


Biblioteket, på universitetet, sent på kvelden, og ja takk, mer kaffe. 


Jeg tok dette bildet en sen kveld mens jeg fikk fra universitetet og hjem. Noen ganger er det de små tingene i livet, som at skiltene er på Engelsk. Noen ganger er det fint å bli minnet på at verden forandrer seg og at selv om jeg savner Norge, så er det veldig fint å bo her nede, også. 

onsdag 1. mai 2013

Fra notatblokken # 14

Og før jeg visste ordet av det var det høst i Melbourne.
Livet mitt skal gå videre, også etter dette.
Denne høsten skal være vakker. Jeg er der jeg vil være. Jeg lever ut drømmene mine. Håpet som ble til sannhet. Ønsket som gikk i oppfyllelse.

Jeg kan ikke fortsette å tenke i selvdestruktive mønstre. Jeg kan ikke fortsette å leve på denne måten.

Tusen kalde netter uten deg. Vi vet ikke hvem vi er lengre. Vi elsker ingenting og minst av alt oss selv.

Det er faktisk ikke alt i livet mitt jeg orker å engasjere meg i. There was a light, and now it has gone out.
Noen broer ble bygget for å brennes.

Warpaint synger "I never changed my mind" og jeg spør meg selv om hvem av oss som lyver mest til seg selv, eller den andre.

Det finnes mye her i verden det er verdt å leve for.
Det finnes mye her i verden det er verdt å dø for.
Nå gjelder det bare å finne balansen.