onsdag 27. mars 2013

Hjerteslag og vinflasker

Før målte jeg hvor mye jeg elsker deg ved å telle antall slag hjertet mitt hoppet over når du kysset meg. Nå teller jeg de tomme vinflaskene på kjøkkenbenken.

mandag 25. mars 2013

Catch a moth hold it in my hand/ Crush it casually

De siste ukene har søvn vært en mangelvare. Når de andre menneskene i dette landet, denne byen og dette huset sover, sitter jeg ute i hagen med en flaske Little Creatures Bright Ale og røyker fem sigaretter etter hverandre mens jeg hører på denne sangen:

Crystal Castles - Affection





tirsdag 19. mars 2013

I got a stone where my heart should be, And nothing I do will make you love me

Jeg er deprimert, jeg har kjærlighetssorg, jeg er suicidal, men jeg lever, jeg puster, og noen kvelder skriker jeg ned i madrassen mens jeg klorer opp håndleddene mine og river i håret mitt, jeg skriker og gråter, tårer og snørr renner, men jeg skriker fordi jeg ikke har gitt opp enda, fordi dette er ikke slutten, det kommer mer smerte etter dette, livet kommer til å gjøre vondt etter dette også, livet kommer til å gjøre så uendelig vondt at jeg kommer til å ønske at jeg døde den onsdagen for to uker siden, jeg kommer til å ønske at verden ikke var mer, at jeg ikke eksisterte lenger, jeg kommer til å gråte igjen og igjen, heldigvis, fordi jeg gråter fordi dette kommer til å skje, og ikke fordi jeg skal dø i morgen. Jeg skal ikke dø i morgen eller neste uke, eller om en måned eller om tre år, jeg skal ikke dø før om noe som kjennes ut som en evighet. Det er derfor jeg gråter. Håpet er menneskets verste fiende. Vi tviholder på det selv om vi blir skuffet igjen og igjen, vi fortsetter fremover, selv om veien bak oss er et endeløst hav av sorg og skuffelser. Det er derfor vi fortsetter å leve. Fordi vi håper og tror at verden, og livet, blir bedre, selv etter dette.

Jeg gråter og skriker skjellsord ned i madrassen fordi jeg vet at det kommer mer smerte etter dette. At jeg vet at det kommer mer smerte etter dette betyr at jeg er innstilt på å fortsette å leve gjennom det, selv om det gjør vondt. Tanken på å fortsette gjennom dette livet skremmer meg så mye at jeg tidvis må ligge i fosterstilling og fokusere på å ikke besvime. Men jeg fortsetter å leve. Jeg puster fremdeles. Jeg håper fremdeles.

Håpet vi bærer på innsiden av oss er det absolutt styggeste og vakreste som finnes. Jeg har så lyst til å rive det istykker og knuse det for alltid, samtidig som jeg vil ta vare på det og sperre det inne i små glassflasker så det aldri skal forsvinne fra meg. Jeg vet at det finnes sunnere og sikkert bedre måter å leve på. Dette er alt jeg vet. Dette er alt jeg kan. Dette er livet mitt og dette her er sånn jeg lever. Med hjertet og håpet, begge to på bristepunktet, begge av dem svikter nå og da, men ingen av oss har tenkt til å gi opp enda.

mandag 18. mars 2013

This is our decision, to live fast and die young

"You seem pretty happy for someone who was released from the hospital a few days ago"
"What did you expect me to do? Lie down and die?"
"That's not what I meant"
"I know, I'm sorry. I'm just trying to move on with my life"
"You nearly ended it"
"And now I'm here, alive, breathing, and moving on"
"Really?"
"Yes. Really. Now shut up and.."
"Yeah, I know, pass you the gin"


søndag 17. mars 2013

I natt satt jeg på en stor madrass med to venner, i et varehus i Brunswick, og mens bandet spilte og folk rundt oss drakk øl og jeg strakte meg ut etter lighteren min, tenkte jeg at om livet mitt kunne vært mer som dette ville det være lettere å leve. Så forsto jeg at dette er jo livet mitt, det er jo dette jeg gjør. Så kanskje det ikke er så vanskelig, likevel.

torsdag 14. mars 2013

Jeg må lære meg å leve igjen

Jeg takler dagene langsomt. Jeg går på forelesninger. Noen dager møter jeg venner. Jeg prøver å gjøre de riktige tingene, prøver å være sosial når jeg orker, prøver å være positiv. Ofte blir jeg liggende på gulvet og se opp i taket. Det er greit. Jeg kaster bort de siste varme dagene på å gjøre ingenting, men det er greit. Jeg kan ikke være hundre prosent hele tiden. Jeg kan ikke være over alt og frempå akkurat nå. Jeg må prøve å ta vare på meg selv. Jeg må huske hvorfor jeg flyttet hit. Jeg må huske alt det som er viktig for meg. Jeg må lære meg å leve igjen.




And I will die alone
and be left there.
Well I guess I'll just go home,
Oh God knows where.
because death is just so full
and man so small.
Well I'm scared of what's behind
and what's before.

And there will come a time,
you'll see, with no more tears.
And love will not break your heart,
but dismiss your fears.
Get over your hill and see
what you find there,
With grace in your heart
and flowers in your hair.

onsdag 13. mars 2013

Det er en mager trøst, men det gjør fremdeles godt, at man kan se Orions belte fra både Australia og Norge. Så er jeg ikke så langt hjemmefra, likevel.

mandag 11. mars 2013

Jeg er utrolig takknemlig for alle meldingene, e-postene og kommentarene jeg har fått de siste dagene.
Det har betydd veldig mye for meg. De siste dagene har jeg prøvd å puste rolig og hente meg inn igjen. Jeg vet at dette kom som et sjokk for veldig mange, og det kom litt som et sjokk for meg også.

Jeg kommer meg gjennom det. Jeg trenger bare litt tid.

lørdag 9. mars 2013

Målet mitt for 2013 er å overleve


Livet går, som jeg har sagt før, aldri som planlagt. Absolutt aldri. Mens jeg var hjemme i Norge så jeg frem til å komme ned til Australia igjen. Jeg så for meg lange dager i parken, bade i havet, gode klemmer og glade venner. Alt dette skjedde jo også, forsåvidt. Men for noen uker siden tok det slutt. For noen uker siden gikk omtrent alt til helvete, samtidig. Vennegjengen min falt fra hverandre. Det var misforståelser, sladder, utroskap, sinte ord og vonde følelser. Forholdet jeg trodde skulle bli så fantastisk tok slutt på en dramatisk måte. Jeg mistet fem venner på to uker. Jeg klarte ikke holde følge med mitt eget liv. Jeg lot en spiseforstyrrelse jeg ikke har vedkjent meg ta over livet mitt, jeg skar meg selv og slo blåmerker på både lår og håndledd. Jeg hadde angstanfall fire ganger i uka. Jeg drakk vin, øl og sprit, og alt det andre jeg tok trenger vi ikke engang å snakke om. Sunt var det ihvertfall ikke. Jeg mistet livsgnisten og jeg mistet oversikten. Jeg prøvde å ta vare på meg selv men jeg måtte gi opp. Om det er fordi jeg er svak eller om det er fordi verden ble for mye vet jeg ikke. Kanskje en kombinasjon av begge. Resultatet er det samme uansett.

Som regel tar jeg medisinene min hver kveld, men når alt faller sammen hender det jeg må fylle på midt på dagen. På onsdag hadde jeg et helsikes angstanfall og tenkte at dette her går ikke, ta deg et glass gin og noe beroligende, en betablokker, også puster du igjen. Jeg satte meg ned på badegulvet og ristet forsiktig på boksen med tabletter, tok en og skylte ned med gin. Vanligvis går dette greit. Det er ikke sunt å skylle ned betablokkere med alkohol, det skjønner da til og med jeg, og der ligger også problemet. Jeg sluttet ikke å skylle ned betablokkere med gin før boksen nesten var tom.

Jeg ble kjørt til et sykehus nord i Melbourne. De neste timene var jeg koblet til maskiner som overvåket hjerterytmen min, pusten og hemoglobin nivået i blodet mitt. Blodtrykket mitt ble målt hvert femtende minutt. Jeg hadde tolv forskjellige ledninger festet på kroppen og en kanyle i hver arm. Hver gang jeg holdt på å sovne gikk det en alarm fordi hjertet mitt slo førti fem slag i minuttet. Når jeg våknet neste morgen ble jeg fortalt at det hadde vært nede i tretti. Ironien er perfekt. Jeg ga opp på hjertet, så hjertet mitt ga opp på meg.

Jeg måtte ha en alvorsprat med legen på intensive care unit dagen etterpå. Han fortalte meg at jeg er heldig som ikke har en hjerneskade. Jeg er heldig fordi kroppen min reagerte med å kaste opp noe av det med hjelp av kull når vi kom til sykehuset. Vi vet ikke enda om jeg har permanente skader på hjertet. Jeg må tilbake til en spesialist og undersøkes. Enn så lenge er reseptene mine på betablokkere fryst. Jeg må møte opp hos psykologen min to til tre ganger i uka. Jeg må passe på meg selv.

I dag vet jeg ikke hva jeg syntes er mest skummelt. At jeg kunne ha dødd eller at jeg overlevde.

I desember skrev jeg at det var to ting jeg håpet jeg kunne lære meg i 2013; slutte å ha det travelt og slutte å kaste bort hjertet mitt på idioter. Tre måneder inn i året har jeg feilet på begge områder. Jeg kan velge å se på dette som et nederlag eller jeg kan sette meg nye mål. Jeg velger det siste. Jeg velger å si at mitt nye mål for 2013 er å forsøke å ta bedre vare på meg selv. Målet mitt for 2013 er å be om hjelp når jeg trenger det, slutte å hate meg selv, slutte å rakke ned på meg selv, slutte å kaste meg selv ut i endeløse netter av selvdestruktivitet og slutte å kaste bort livet mitt på denne måten. Jeg må lære meg å leve.

Målet mitt for 2013 er å overleve.

Soundtrack: Jonathan Boulet - You're a Animal

I will sing this song
I will soldier on
And on and on and on

You will get here what's coming
Screaming out for all we need
'til we know what was coming
Now it's time for us to scream

You're a animal
You're eyes in the wild
If we fail to pace
Longing to remain
Can you hear the sounds
Your arms burnt in town
Everyone you love
Loves you until now




//Pst: Om du havnet her fordi du føler deg nedbrutt, kan du finne hjelp hos en av disse hjelpetelefonene. Jeg har ringt flere av dem, flere ganger og jeg har aldri angret. Du trenger ikke si mer enn du vil, du kan snakke om været og du kan også si ha det bra om du ikke vil snakke med dem mer.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 815 33 300
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

fredag 8. mars 2013

These secrets that we know, that we don't know how to tell

"So what are you going to do now?"
"What I always do. Survive, and then write about it"
"Really?"
"Yeah. Writing is the only thing that makes sense these days. I've given up on everything else"



onsdag 6. mars 2013

Det er en vedtatt sannhet at det er først når vi mister noe at vi forstår hvor mye det var verdt.
Jeg tror dette er en sannhet vi må lære flere ganger.
Jeg tror jeg har mistet noe jeg aldri kan få tilbake og den sannheten gjør så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal snu meg.


tirsdag 5. mars 2013

Some nights

Jeg tar toget gjennom Melbourne med musikk på ørene, jeg kjenner lyden av gitar og trommer gjennom kroppen, jeg hopper av på Parliament og løper ned La Trobe street, lufta lukter gumtrees og kaffe, svetten samler seg i nakken og vinden løfter håret mitt og jeg er levende, i denne byen, i dette landet, jeg dytter meg selv nådeløst videre med sting i brystet, asfalten koker, det samme gjør blodet, jeg er her fremdeles, selv om i fjor var helvete, selv om februar i år gjorde så vondt at jeg ikke fikk puste, selv om kompisen min ser på meg og sier you are the most fucked up girl I have ever met, for selv om det er sant og jeg innser hvor fucked up jeg er, selv om jeg er tjuefire år gammel med skrubbsår på hjertet, selv om jeg ikke alltid klarer å ta vare på meg selv så er jeg her fremdeles og det er det faen meg ingen som kan ta fra meg.

søndag 3. mars 2013

Livet er kort. Døden er for alltid.

Noen dager ligger jeg rett ut i senga og ser i taket, selv om det er de siste dagene av ferien og skyfri himmel ute. Noen netter drikker jeg en flaske gin mens jeg røyker minst tredve sigaretter i en hage nord i Melbourne. Noen kvelder sovner jeg inntil en mann jeg tror jeg har forelsket meg i. Noen kvelder sovner jeg alene mens jeg holder rundt dyna og gråter fordi jeg vil hjem.

Livet er vanskelig, men det er vi som lever det. Vi har bare ett liv og om jeg ikke passer på kommer det til å være over før jeg får tenkt meg om. Livet er kort. Døden er for alltid. Jeg må leve nå nå nå.

fredag 1. mars 2013

The National - Racing like a pro







Your mind is racing like a pro, now
oh my god it doesn't mean a lot to you
one time you were a glowing young ruffian
oh my god it was a million years ago

You're dumbstruck baby
you're dumbstruck baby now you know
you're dumbstruck baby
you're dumbstruck baby now you know



Noen ganger må jeg ligge rett ut i senga med en øl i hånda og høre på The National. I dag er en sånn dag.