onsdag 27. februar 2013

Hei Verden

Dette er hvordan jeg ser ut midt på natta, uten sminke og med bustete hår, når jeg ikke får sove fordi hele verden er altfor komplisert og alt bare er kaos. Så jeg sitter i senga og hører på Mumford & Sons, og litt på regnet og bilene som er utenfor, mens jeg drikker rødvin fra syltetøyglass og ser på kattene som leker med gardinene. Jeg vet allerede nå at det blir lite søvn i natt, men det er greit. Jeg kan akseptere at jeg har disse dagene, eller nettene, hvor jeg ikke får sove, når alternativet til søvn er å ha det fint i mitt eget selskap.




You can't always get what you want

Det er så sant at det gjør vondt. Jeg trodde jeg forsto denne sangen da jeg hørte den for første gang for ti år siden. For en liten stund siden innså jeg hvor feil jeg har tatt. Om ti år til kan det alltids hende jeg endrer mening enda en gang. Frem til da spiller jeg Rolling Stones på maks volum mens jeg går gjennom gatene i Melbourne i regnet. 




Fra notatblokken

Februar, 2013

Disse tingene, følelsene, tankene, denne formen for lykke har vært forbehold andre i så mange år. Så altfor lenge. Jeg vet ikke lenger hvordan man gjør dette. Midt i dette dramaet, midt i dette forbanna kaoset jeg ikke kan se enden av, fant jeg lykken. Dette er galskap.

Please don't leave.
Please don't ever leave.

Jeg bestemmer meg for å gi faen i varsellampene. Jeg ber forsiktigheten reise til helvete. Jeg kan ikke stenge meg inne for alltid og noen sjanser må man faen bare ta.


Mellom Westgarth og Dennis har noen tagget We must be in love og jeg innser at jeg ikke har gitt noen en ordentlig sjanse siden André. Dette er helt og holdent min egen feil og det er jeg som må ta konsekvensene av det. Livet er langt, men vi er døde for alltid. Om noe skal endre seg må det skje nå.

Alle disse hustakene i byen som ikke er min enda. Alle disse menneskene.
Kan jeg bo her for alltid? Er Melbourne i hjertet mitt?
Er dette fremtiden min?
Jeg trenger ikke finne ut av dette nå. Heldigvis.

Selv om jeg ikke vet hva livet vil bli, er jeg i det minste til stede.

Er dette kjærlighet? Er dette ekte?
Hvorfor må fortiden alltid prege meg?
Hvorfor kan jeg aldri stole på noen?

Det jeg har lært er at man aldri kan stole på noen, uansett hva. Jeg har lært at selv ekte kjærlighet ikke er perfekt. Jeg har lært at å forelske seg gjør vondt. Jeg har lært at kjærlighet, forhold og følelser er direkte livsfarlige. Jeg har lært at det er det eneste som betyr noe, selv om det ikke er perfekt. Jeg kommer til å stole på noen igjen. Jeg kommer til å få hjertet mitt knust. Jeg kommer til å gråte utenfor en nattklubb klokka tre på natta. Jeg kommer til å gå gatelangs og kjederøyke sigaretter mens jeg forbanner meg selv for å noensinne elske. Jeg kommer til å gjøre alle disse feilene om igjen og om igjen, for det er ikke feil, det er sånn livet fungerer.

Dette er livet og det er vi som lever det.

mandag 25. februar 2013

And in the end, we lie awake and we dream of making our escape






No, I don't want to battle from beginning to end
I don't want to cycle or recycle revenge 
I don't want to follow death and all of his friends

torsdag 21. februar 2013

Fra en sofa i Greensborough

Jeg står i en hage i Greensborough og kjenner regnet dryppe ned i nakken min. Jeg snur hånda så jeg skjermer sigaretten min og tar enda et mage-drag. Jeg lar følelsene og tankene mine blande seg med regnet. Jeg er både sint og lykkelig. Jeg har tusen spørsmål, og jeg vet at det finnes noen der ute som har tusen spørsmål til meg også, men jeg kan ikke svare på noe som helst. Jeg lar alle spørsmålene herje med hodet mitt, herje med samvittigheten, fylle meg og sluke meg. Jeg kjenner på kaoset i hodet og spør meg selv om hvorfor alt må være så himla komplisert hele tiden. Kan vi ikke bare være lykkelige?
Jeg spør meg selv om hvem som fortjener å være lykkelig, om noe slikt i det hele tatt eksisterer. Jeg tror jo ikke på karma eller Gud, så hvordan kan jeg være en som skal dømme hva noen fortjener eller ikke fortjener? Heldigvis slipper jeg unna, men det hender fremdeles at tankene streifer meg. At jeg tenker at du skulle hatt det bedre, eller at jeg håper livet ditt faller i grus. Det finnes sikkert folk som tenker det samme om meg også. Jeg vet jo at det finnes folk som tenker det samme om meg. Jeg spør meg selv om hva som gjør oss onde eller gode. Om det har noe å si. Om det betyr noe, i det hele tatt. Om det er noe som betyr noe lenger, for hvordan skal vi klare å henge med her i verden, når hele verden kan bli snudd på hodet i løpet av en time, et kvarter, et minutt, et sekund? På både godt og vondt.

Jeg snur sigaretten opp igjen og lar regnet slukke den. Jeg trykker den hardt ned i askebegeret og går inn igjen. Sparker av meg skoene ved døra og legger meg i sofaen. Kompisen min kommer bort og ser nøye på meg før han spør om det går bra. "Jada" svarer jeg. Selvfølgelig går det bra. Jeg er bare litt fortapt, men det er vi alle, og før du vet ordet av det har verden forandret seg igjen og alt det som skjer i dag betyr ikke noe lenger. Om vi er sinte eller lykkelige, gode eller onde. Når nok tid har passert er det ingenting av dette som betyr noe lenger og vi er atter en gang stjernestøv.

mandag 18. februar 2013

Before you came into my life I missed you so bad

Det er så stille her inne om dagen og jeg vet det, jeg vet det, men jeg er altfor opptatt med å leve livet mitt til å orke å ha dårlig samvittighet for det. Jeg løper gatelangs i Melbourne i kjoler og shorts, drikker sangria i hagen, leker med kattungene våre, herregud, vi har kattunger, jeg drikker kaffe hver morgen og spiser egg til frokost. Jeg har badet i havet, vært på ferie i Apollo Bay, blitt solbrent, lest ti sider i en bok og endelig sovet i mer enn tolv timer. Dette er livet mitt i Australia og jeg elsker det.

fredag 15. februar 2013

Summertime and the living is easy

"You look really happy right now"
"I am. I really am. This is better than I dared hope for"



tirsdag 12. februar 2013

These dark and colourful dreams you can't ignore

"How was home?"
"Dark, cold, lonely and depressing"
"Wow.. That doesn't sound good"
"I know. But it's still home and I will always love it"


mandag 11. februar 2013

Oh such a perfect day

Selv om vi ikke drakk sangria i parken passet Lou Reed's 'Perfect Day' veldig godt i går. Jeg samlet sammen alle vennene jeg har savnet i Australia og dro dem med til Fitzroy Gardens. Vi drakk øl og cider, lo til vi ikke kunne stå oppreist, så på alle brudeparene som tok bilder og snakket om alt som har skjedd de siste tre månedene. Det så ca slik ut:


Disse to menneskene altså. Så ufattelig mye kjærlighet


Denne mannen fortjener nok litt kjærlighet han også.






James viser hvor mye han har savnet meg og at jeg aldri får lov til å dra igjen.



For en herlig gjeng. 



Jeg sier ikke at jeg har bedre venner i Australia enn Norge, eller omvendt. Jeg sier at jeg er utrolig heldig som kjenner så mange gode mennesker jeg kan bruke tiden min på. 

søndag 10. februar 2013

Snart, snart, snart

Jeg vet at det har vært stille her inne, men jeg har vært opptatt med å ligge i parken og drikke cider. Snart kommer det noe. Snart, snart, snart.

fredag 8. februar 2013

Australia

Jeg har landet i Australia og til og med vært her i over et døgn. Jeg burde sikkert ha skrevet noe med en gang jeg landet for å forsikre alle om at jeg kom trygt frem og at alt var bra. Istedenfor har jeg drukket sangria, vært i parken, drukket kaffe, lest avisa og hatt heteslag. Litt sånn her:



Jeg vet jeg ser ganske sliten og røff ut, men dette er dagen etter at jeg har reist i over et døgn, med helt ufattelig lite søvn, rett ut av dusjen og med et aldri så lite heteslag og en solid mengde jet lag. 
Jeg har det veldig bra ihvertfall om noen lurte på det. I dag skal jeg drikke mer sangria, spise mat på en av favoritt stedene mine og klemme mennesker jeg ikke har sett siden november. 

mandag 4. februar 2013

This city kills

Jeg sitter på kjøkkenet i leiligheten jeg har fått låne på Sofienberg og ser ut av vinduet. Snøen faller tett. Det er tung, våt snø. Jeg vet det fordi jeg sto ute på balkongen for en time siden med kaffekoppen og en røyk og så utover byen min. Byen min som jeg nå skal forlate igjen. Byen som tygger deg og spytter deg ut igjen. Byen som er nådeløst vakker og uendelig stygg. Byen som tar meg imot når jeg faller, for deretter å snu seg rundt og gi meg en på trynet. Byen min, byen min, byen min. Byen jeg skal forlate og ikke seg igjen på nesten et år. Byen som dreper meg og som vekker meg til live. Byen jeg ikke vet hvordan jeg skal ta avskjed med for hvordan tar man ordentlig avskjed med alle disse tingene?
Følelsen av Oslo i hjertet. Følelsen jeg får av å gå gjennom Sofienberg parken med Janove Ottesen på ørene. Lyden av 17 trikken som dundrer seg gjennom bydelene. Kaffen fra Fuglen. 31 bussen i rush tiden. Skøyter i Spikersuppa med varm kakao etterpå. Synet av duene på Paulus plass. Isen under beina, frostroser i kinnene. Oreo-kake fra Deli. Isen fra Dolce Vita. Solnedgangen på Aker Brygge. Kristiania, Kaffeglasset, Elsker, Blitz, Last Train, Ryes, Luna, Bob's, People's, Café Sør, Den Gamle Major, Dr. Jekyll's, Tea Lounge og alle de andre stedene jeg elsker å være. Å gå på Saga kino klokken fem på en søndag. Våkne til sirener midt på natta. Den himla fine utsikten jeg har. Jeg legger det på hjertet og håper jeg klarer å ta det frem når jeg sitter i Australia og har hjemlengsel med tårer i øynene og maskara på kinnene. Følelsen av byen min. Følelsen av snøen i nakken når jeg ser nedover Trondheimsveien og vet at om mindre enn 24 timer så er jeg ikke her lenger.  Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne flytte herfra. Noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke dro før. Jeg tror nok Janove sa det best; this city kills.


Takk for en fin uke, Oslo. I morgen reiser jeg og blir borte til desember. Ta vare på deg selv til jeg kommer tilbake, ok? Jeg har ikke råd til å miste deg.

Friheten

Mens venninnen min og jeg tuslet rundt i Oslos gater gikk vi forbi det eneste stedet jeg tror noen gang vil ansette meg; Norges Kommunistiske Parti, Friheten. Dette gjorde meg så lykkelig at jeg måtte ta bilde av det:


Dette er selvfølgelig bare fjas, men jeg har vært så alvorlig de siste dagene at jeg trengte å være litt tullete. Som noen av dere kanskje også legger merke til har jeg klipt av meg halve håret og farget det omtrent svart og lilla. Sånn går nu dagan.

lørdag 2. februar 2013

Sekshundretusen og meg.

Jeg går gjennom byen som dreper meg med Bon Iver på ørene. Jeg har et ukes-kort i veska, men det føles bedre å bruke beina. Jeg går fra Majorstua til Aker Brygge og fra Sofienberg til Grønland. Jeg kjenner at jeg har savnet dette. Jeg har savnet å gå gjennom denne byen. Det er noe helt eget her. Det skjer noe eget med meg her. Det er så mange tanker som får utløp mens jeg går. Jeg tenker på han med håret og hvordan det blir å komme ned til Australia, selv om jeg vet at jeg egentlig har lagt han bak meg. Vi vil jo ikke ha hverandre lenger, så hvorfor er han i hodet mitt? Jeg tenker på at jeg skal begynne på et nytt studie som jeg ikke aner hva kommer til å bringe. Jeg driver sånn halvveis å utdanner meg til å bli arbeidsledig men jeg tror jeg vil like det bedre enn å være siviløkonom. Jeg tenker at fremtiden er alltid usikker, og vi aner aldri hva som kommer til å skje med oss. Jeg tenker at jeg burde slutte å stresse så mye, men det er så lett å si, men vanskelig å gjøre noe med. Jeg tenker at livet er langt og vi lever det bare i en begrenset periode, så når alt dette er over, når jeg er ferdig med studiene, når jeg trenger en jobb, på slutten av denne perioden, hvem er jeg da? Hvor bor jeg hen da? Alle disse tankene raser gjennom hodet mens jeg ser byen jeg både elsker og hater forsvinne under beina mine, meter for meter. Alle disse tankene holder meg med selskap mens jeg går gjennom byen som er min, bare min, og sekshundretusen andre sin.

fredag 1. februar 2013

Tigerstaden

Jeg har skrevet mye om Oslo. Byen som gir meg liv og byen som dreper meg. Byen som har tvunget seg inn i hjerterota og klamret seg fast i sjela. Byen jeg alltid kommer tilbake til. Byen hvor jeg vokste opp. Oslo, mitt Oslo. Jeg tror aldri jeg kommer til å klare å fortelle akkurat hva denne byen betyr for meg, men det er greit. Man kan ikke klare alt her i verden. La oss si det sånn; jeg elsker å være her men jeg gleder meg til å reise.