søndag 27. januar 2013

Oslo, mitt Oslo

I dag tidlig våknet jeg passelig bakfull i en seng i Kristiansand. Etter intens stress-pakking, krangling med kofferten og en flytur jeg helst vil glemme (to timer forsinka fordi et annet fly kjørte utfor rullebanen på Kjevik), og reisen fra Gardemoen sto jeg endelig her. I byen min. Byen min som er mørk og full av svart snø. Byen min som har sin egen lukt etter regnet. Byen hvor jeg vokste opp. Byen jeg skal bo i den neste uka.

Det er plass til flere byer i hjertet mitt og det er godt å være hjemme.

fredag 25. januar 2013

Feriemodus

Jeg vet at det plutselig ble stille her inne, og at jeg har latt bloggen ligge litt noen dager.

Noen ganger må man bare leve istedenfor.
Jeg har reist fra det kalde nord til det enda kaldere Sørlandet. Jeg sitter i en liten bygd med et par tusen innbyggere, i et hus med fem hunder, et barn og to gode voksne som jeg har kjent siden jeg var født. Jeg drikker kaffe og leser avisa. Vi tusler litt rundt, uten mål og mening. Bare kjenner på at det er godt å være sammen igjen. I morgen reiser jeg til Kristiansand og på søndag flyr jeg til Oslo.

Det kan hende det blir litt stille her inne, men man må jo tross alt ut å leve litt for å ha noe å skrive om.

tirsdag 22. januar 2013

Fra Notatblokken

Januar 2013, Verdensteateret, Tromsø. 

Love, love is a doing word.
Hvordan skriver man noe som helst om kjærligheten? Den største klisjeen av dem alle? Noe som ikke er skrevet fra før.

Nå reiser jeg snart. Tilbake til Oslo og tilbake til Australia.

Forandrer jeg meg alltid? Blir jeg mer voksen? Hvor mange voksne er lykkelige? Jeg ser at de rundt meg ler og smiler. Er jeg en av dem? Noen dager merker jeg ikke mørket. Jeg er friskere nå enn før. Heldigvis. Er det håp for andre, må det være håp for meg. Er det håp for meg, må det være håp for andre. Jeg er ikke bare friskere, jeg er lykkeligere. De er like men samtidig er det en vesentlig forskjell. 24 år. Student i Australia. Nå med kort hår. Streng. Bestemt. Snill. Gode klemmer og faste håndtrykk. Musikk. Bøker. Sommerfugler. Rødvin og kaffe. Og helt til sist, PTSD.

"Love will tear us apart" på vinyl. Tre ganger. Nå kyler jeg snart platespilleren til Verdensteateret ned trappa. Er det et jævla tegn eller hva? Jeg kan ikke gå ut å røyke hver eneste gang, det blir for obvious.

Man godtar den kjærligheten man tror man fortjener. Ensomheten er en tung byrde å bære. Men det må være verdt det. Stillhet. Det finnes så mye å være redd for. Kjærligheten burde ikke være en av de tingene.

I loved you in the best way possible.

Jeg vet at jeg er urettferdig. Jeg vet at jeg stiller umenneskelige krav. Kan noen som helst elske gjennom dette. Kan jeg elske meg selv etter dette?

Hjertet overlever faen meg alt.

mandag 21. januar 2013

Om å være sliten

Jeg ligger flatt ut i senga etter jobb. Jeg er sliten. Jeg er sliten av betennelsen i munnen som faen ikke slipper taket. Jeg er sliten av å spise smertestillende til frokost, lunsj og middag. Jeg er sliten av jobb. Jeg er sliten av marerittene som herjer og hjemsøker meg hver natt. Jeg er sliten av å våkne minst fire ganger hver eneste natt. Jeg er sliten av å ha dårlig samvittighet for å eksistere. Jeg er sliten av å gå tre kilometer frem og tilbake til jobb hver dag. Jeg er sliten av å ikke kunne føle tærne mine, fordi isen har sevet inn i støvlettene mine og jeg er våt til oppover leggen. Jeg er sliten av å tenke på hva som venter meg i Australia og hvordan i all verden jeg skal fikse det forbanna clusterfucket jeg har rotet meg inn i.
Jeg er så sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg har egentlig ikke tid til å hvile. Det er for mye som må gjøres. Det er så mange papirer jeg må printe og fylle ut. Det er så mange jeg må snakke med. Det er så mange e-poster jeg må sende. Det er så mye jeg må huske. Det er så mye som skal fikses og ordnes. Det er så mye jeg burde ha gjort, men jeg trekker dyna over hodet og blir liggende. Jeg kjenner at det renner tårer nedover kinnet men jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg er for sliten til å holde meg selv igjen fra å gråte. Jeg for sliten til å klare noe som helst. Jeg vet at dette går over. Jeg teller dagene til jeg skal reise fra Hansnes og til Evje. Jeg teller dagene til jeg skal fly til Oslo for andre gang. Jeg teller dagene til jeg skal reise fra den forbanna søla og isen, fra kulden og det fantastiske nordlyset, fra vennene mine og familien min, alle de jeg er så glad i, alle spøkelsene, alt jeg jeg elsker og alt jeg hater. Jeg teller dager til livet mitt begynner igjen.

søndag 20. januar 2013

Trekløver

Med god drikke og gode venner blir livet fort et godt sted å være. Disse to varmer godt i kalde Tromsø-netter, og jeg veit allerede nå at jeg kommer til å savne dem som faen i året som kommer. Jeg savnet dem nemlig i hele fjor. Tromsøs beste trekløver.



torsdag 17. januar 2013

Et godt eksemplar på "manglende struktur"

"Kanskje jeg burde skrive mer" tenker jeg mens jeg ser kaffemaskinen vår spy ut enda en mengde brunt slim ned i koppen min. Jeg har tross alt søkt om å bli overført til en ny studieretning på universitetet, og jeg tviler på at det blir noe særlig kreativ skriving der. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg søkte i det hele tatt. Jeg tenkte vel at det var smart å stå igjen med noe annet enn en Arts degree. Nå skal jeg tydeligvis utdanne meg til å redde verden, jeg, som ikke kan redde meg selv engang. Jeg har drept utallige potteplanter, betaler aldri regningene mine i tide, sniker på bussen, mister unger i gulvet, og katten min tok faktisk selvmord da jeg var ni år gammel. Hvem i all verden skal jeg kunne hjelpe når jeg sliter med å dra meg selv ut av senga? Hvem i all verden skal jeg kunne hjelpe når mitt eget liv faller sammen rundt meg?
Men så står jeg der da, med kaffekoppen i den ene hånda og røyken i den andre. Og tenker at kanskje jeg burde skrive mer. Kanskje jeg burde gjøre noe ut av alle ideene som svømmer rundt i hodet mitt. Kanskje jeg burde skrive ned den historien om Vilde, for jeg vet at hun ville likt det. Kanskje jeg burde skrive den teksten om å være glemt også, men den er verre, for da må jeg gi av meg selv, og selv om jeg elsker det, så hater jeg det. Jeg skjønner ikke hvordan andre får det til, når de skriver om seg selv så andre forstår. Jeg skjønner ikke hvordan enkelte mennesker har et så fantastisk godt lag med ord, men jeg skulle ønske at jeg var en av dem. Når jeg skriver om meg selv blir det bare masse grining og det innerste rommet, og den litt vanskelige fortiden og en hel helvetes drit jeg aldri klarer å forklare til noen, for hvordan får du andre mennesker til å forstå at du prøvde å ta livet av deg som elleveåring selv om ingen kunne finne ut av hva som var galt med deg? Jeg skulle også ønske at jeg klarte å samle nok ideer til å skrive en hel bok, selv om den hadde gjort seg best som brensel. Jeg står der og ønsker og ønsker, men jeg veit at det blir ikke noe av noenting med mindre du gjør en innsats for det, og ærlig talt, er det noe jeg er dårlig på så er det å gjøre en innsats for noe. Mens jeg står der og tenker på hvor lite innsats jeg gjør, og hvor lat jeg er går det opp for meg at jeg kanskje kommer til å savne å skrive med veiledning, og at en av grunnene til at jeg har søkt overføring til et studie jeg nesten ikke vet hva dreier seg om, er at jeg er livredd. Jeg er livredd for å ta en ubrukelig utdannelse og jeg er vettskremt for at jeg skal stå der om noen år med papir i hånda som sier "god grammatikk, og grei bruk av virkemidler. Litt manglende struktur, men god språkforståelse". For om jeg bruker tre år på dette og det viser seg at jeg ikke er god nok har jeg kastet bort nesten en million norske kroner på et papir som ikke er verdt blekket som er brukt på det, og jeg kommer til å ende opp med en kassajobb på Spar Ringvassøy for resten av livet. Men verden? Verden trenger alltid å reddes. Mennesker trenger alltid hjelp. Om jeg ikke får meg jobb etter denne utdannelsen kan jeg i det minste skylde på kapitalismen og kyniske mennesker istedenfor mitt eget manglende talent innen skriving og manglende struktur.

onsdag 16. januar 2013

Go straight to hell, boys

Jeg skrev egentlig en lang tekst om hvorfor jeg er singel, hvorfor det er best akkurat nå og hvordan det føles. Når jeg var ferdig så jeg på teksten og tenkte at dette kan jo egentlig oppsummeres fortere og bedre av noen andre enn meg:


tirsdag 15. januar 2013

Hei verden

Jeg har skrevet om dette før. Jeg vet at det er mangel på D vitamin. Jeg vet at det er mangel på sol. Jeg vet at det er fordi jeg er ensom og isolert i en liten bygd i Nord-Norge. Jeg vet at det er fordi jeg er vant til å være omringet av venner, sol, øl og galskap.

Men jeg er så jævla lei. Jeg er så sliten. Jeg blir gående med en ufattelig menge idiotiske tanker og bekymringene vokser som ugress. Når jeg i tillegg har så vondt at jeg gråter av det forbanna kjøttsåret bakerst i kjeften som faen ikke vil gro, blir det hele litt mye. I dag knakk jeg sammen i trappa hjemme. Jeg sto der i stillongs og genser, med håret til alle kanter og kjente tårene renne nedover kinnene mens jeg ropte til mamma og spurte om det fantes mer smertestillende i huset før jeg må amputere hele forbanna hodet for å få slutt på faenskapen.

Dette er meg i dag:



Sånn ser jeg ut når jeg er så sliten at jeg mest vil sove i tre dager. Med bustete hår og mascara på kinnet. 
Jeg vet at jeg burde skrive "det blir bedre, det blir alltid bedre" men akkurat i dag har jeg ikke overskuddet til å klare å tenke positivt. Men jeg krysser av enda en dag på kalenderen. Nå er det ni dager til jeg skal til Evje og tolv dager til Oslo. Tyve dager til Australia. Det går nok fortere enn jeg kan forestille meg. Enn så lenge får jeg spise ibux og paracet, lese bøker og høre på Radiohead, og gi meg selv lov til å gi opp litt, så lenge jeg ikke gir opp helt. 

mandag 14. januar 2013

Nordlyset er vakkert men gode klemmer varmer bedre

Dagene går forbi i stillhet på Uforutsette Hendelser. Dagene går stort sett forbi i stillhet i livet mitt også. Jeg jobber, kommer hjem, drikker kaffe, og to dager i uken jobber jeg enda litt mer. Jeg har konstant vondt i kneet og nå også på venstre side av munnen og ansiktet. Sånn går det når du trekker to visdomstenner på samme side, og den ene må skjæres i fire fordi røttene sitter for dypt.
Dette er livet mitt. Jeg jobber, jeg drikker kaffe, jeg leser bøker, jeg ser på nordlyset, og hver eneste kveld blir jeg stående på trappa med kaffekoppen i hånda og tenke at "det der, det burde jeg ha skrevet om". Men som dere ser, så blir det liksom ikke til det.

Det viktigste jeg gjør hver dag er å telle ned dagene til jeg skal sette meg på flyet igjen. Både det ene, det andre og det tredje. Kom fort, tenker jeg. Nordlyset er vakkert men gode klemmer varmer bedre.

torsdag 10. januar 2013

Årskavalkade 2012: oktober til desember

Januar til mars kan leses her.
April til juni kan leses her.
Juli til september kan leses her.

Oktober:
Oktober var den måneden med minst blogginnlegg. Hele åtte ganger klarte jeg å skrive noe her inne. Jeg skrev dog mye ellers. Semestrene i Australia er kortere enn i Norge, så vi hadde siste undervisnings-dag i månedsskiftet oktober - november, noe som betydde at alle oppgavene måtte skrives i november. Jeg fikk min første A, i faget "writing your life". Målet er å kunne skrive om episoder fra ditt eget liv, og jeg valgte å skrive en veldig vanskelig tekst som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å publisere, hverken her på bloggen eller noe annet sted. Jeg leverte oppgaven med hjertet i halsen og gikk rett hjem og la meg under dyna. I ettertid var det jo verdt det og jeg feiret med champagne. Jeg leste også en annen tekst høyt fra klassen. Meningen er egentlig at man skal få feedback etterpå og diskutere teksten. Klassen min satt sjokkskadet og lamslått og så på meg. Det var feedback nok, på en måte. Jeg ville helst diskutere virkemidler, struktur og grammatikk, men slik ble det nå ikke. Sånn går det når du lar all grusomheten renne ut. Jeg måtte også finne en måte å redde karakteren min i media på, etter ugudelig mye fravær. Jeg fikk god hjelp av en mann med talent på miksebrett, et piano og ei jente med en fantastisk stemme. Det tok fire timer og en flaske rødvin, men jeg var fornøyd nok med resultatet og jeg tror den oppgaven er den eneste grunnen til at jeg besto.
Det var selvfølgelig mye annet som skjedde, også. Han med håret og jeg gjorde det slutt og ble sammen igjen minst fem ganger og jeg trodde virkelig jeg skulle rive av meg håret i frustrasjon. Jeg dro på fester med jentene fra college, Bobby og Sham, og en hel haug andre jeg ble bedre og bedre kjent med. Jeg dro på semesterball i fin kjole og fri bar. Jeg endte med å gi faen i etterfesten og stakk på et helt annet naschpiel, noe jeg ikke angrer ett sekund på. Jeg hadde også fest på rommet mitt en kveld. Fire stykker presset inn på ti kvadratmeter. Det gikk helt greit, selv om naboen kanskje ikke var så fornøyd. Jeg fikk en pakke i posten av mamma, med norsk mat og bamsen min. Han flyttet rett inn i senga og var en veldig stor trøst utover sommeren. Jeg solgte også sjelen min for en smultring og merket absolutt ingen forskjell. Så kom den store galskapsfesten hvor alle endte opp med å være altfor fulle, og dramaet som fulgte etterpå var et mareritt. Jeg ga faen og ba minst tre mennesker reise til helvete de neste ukene. Man har faen bare ett liv og jeg akter ikke å kaste det bort på meningsløst sladder. I slutten av oktober begynte hjemlengselen å melde seg og jeg tok for meg av grøten og Freia kakaoen mamma hadde sendt nedover.


Bamse og jeg hilser hjem


Dagen vi spilte inn til media oppgaven


Vi fem hadde en av de beste kveldene det semesteret


Men dette overgikk vel det meste. 


Jeg har akkurat solgt sjelen min



Grøt på kjøkkenet en sen kveld


Åh, Australia. Jeg elsker deg.


Chishom ball 



November:
November startet med festen over alle fester; Halloween. Jeg var utkledd som The Mad Hatter fra Alice i Eventyrland i et kjempestort tyllskjørt og korsett. I løpet av festen fant jeg Lady Gaga, Jesus, flere pirater, en lege, Miss Piggy og et hav av andre karakterer. Jeg lo så mye at jeg hadde sår hals og vi holdt det gående til åttetiden dagen derpå. Så var det bare å hive seg over pensum, for jeg skulle ha eksamen i gender studies! Jeg leste om Wilchins, Butler og Foucault, klasseskille, menneskerettigheter, Australsk lov og teorier om identitet og kjønn til jeg var svimmel av alle begrepene og på slutten satt jeg på gulvet mitt og gråt hysterisk fordi jeg ikke husket når ekteskapsloven ble redigert sist. Det måtte et par saftige glass rødvin til for å berolige meg. Selve dagen gikk jeg inn, satte meg ned og skrev syv sider på én time. Jeg hadde krampe i hånda i over en time etterpå og feiret selvfølgelig årets siste eksamen med en kanne cider på studentbaren. Resten av den kvelden er litt uklar, men vi hadde det ihvertfall morsomt. Men siden det var siste eksamen, betydde deg også at det snart var tid for hjemreise. Jeg begynte å pakke ned tingene mine litt etter litt. Resten av tiden prøvde jeg å se så mange som mulig, klemme så mange som mulig, gjøre så mye som mulig. Vi reiste på hyttetur, spiste på Nandoos, hadde "Norwegian Food Day", dro på bok-lansering og burlesque show, spilte kort og drakk kaffe, drakk øl i parken, drakk vin hjemme hos SJ, drakk cider hjemme hos Bobby og Sham. Vi satt våkne til langt på natt og ingen av oss tenkte på morgendagen og ingen av oss ville dra hjem. Jeg satt og hadde hjemlengsel samtidig som jeg begynte å tenke på å bli i Australia lengre enn tre år. Det er rart hva godt selskap kan gjøre med både drømmer og planer. Det var en siste kveld i studentbaren med gratis shots, dansing, synging og det fantastiske øyeblikket hvor jeg helte cideren min over han med håret. De som sto rundt oss forsto ikke hva som foregikk før det var for sent, og da hadde jeg allerede snudd meg og gått min vei, rett til baren og sa "fem tequila-shots, takk". Jeg fikk enda en gang oppleve gleden av å holde på med flyttelass i bakrus for dagen etter kjørte Bobby og jeg flyttelasset mitt til SJ, og hadde overraskelsebesøk av en edderkopp i bilen. Edderkoppen var så inn i helsikes stor at jeg hylte så høyt at vi nesten kjørte av veien i ren panikk. Welcome to Australia, you might get killed, liksom. De siste dagene bodde jeg hjemme hos SJ som lot meg låne gjesterommet. SJ har høner i hagen, gror sine egne gresskar og lager krutt-kaffe. Vi kommer i det hele og det store veldig godt overens. Tiden gikk så utrolig fort og jeg hadde klump i halsen flere ganger enn jeg har lyst til å huske. Så kom dagen jeg egentlig skulle reise hjem, men som endte med at flyet mitt dro uten meg på grunn av en feil i billetten min. Jeg trodde jeg skulle dø av panikk, angst og frustrasjon. Heldigvis har jeg en handlekraftig mamma som fikk meg på et fly dagen etterpå. Så sto jeg der, da. På Gardermoen i seksten minus, med den tynne college jakka og sekken på ryggen. Jeg var i Norge igjen og det kjentes ut som om hele verden var snudd på hodet, noe den jo var. Ihvertfall for meg.


The Mad Hatter


Alice og Miss Piggy


Dagen før eksamen så slik ut


Veldig fornøyd med å være ferdig med eksamen


Bobby prøver å svelge en regnbue


En av de siste kveldene på college. Jeg kommer til å savne den gjengen her neste år.


Jeg dekket langbord og dro frem fiskeboller, leverposte, Norvegia og knekkebrød


Aller fineste Bobby og Sham


Jeg badet for første gang i Australia


Jeg savner de folka her, også


Fy faen. Herregud og fy faen. 


Øl til frokost i Collingwood



SJ og meg


På vei til flyplassen


Når jeg ikke kom med flyet gikk jeg rett i baren. Jeg fikk en double up gin tonic gratis fordi bartenderen syntes så synd på meg.



Desember:
Jeg ble hentet på Gardermoen og kjørt rett til Kollektivet med det rare i. Det var både godt og merkelig å komme tilbake til Oslo. Jeg gikk gjennom den gamle byen min og så på alt som var forandret, og alt som egentlig var det samme gamle. Oslo og jeg har et litt ambivalent forhold, men denne gangen holdt vi oss på den gode siden. Oslo var vri åtter, knuseklemmer, en bror som alltid har tid, pizza, sushi, latterkramper, intens kulde og venner jeg har savnet så mye at hjertet truet med å sprenge seg ut gjennom brystkassa. Jeg var i en konstant lykkerus og smilte til jeg hadde vondt i ansiktet. Mens jeg var i Oslo fikk jeg også tatt et solid oppgjør med fortiden min. Jeg skjønte ikke hva som foregikk der og da, men to dager senere pustet jeg lettet ut og kjente at noe i meg slapp taket. Jeg hevet hodet og så fremover for første gang på lenge. Jeg kjente på en frihetsfølelse som forandret alt. Forandret meg. Jeg kjente det, jeg visste det, jeg var så inn i helsikes brennsikker og det er jeg enda. Det er rart hva som kan skje på et døgn. Jeg vet at dette blir veldig kryptisk, men denne historien må dere få en annen gang. Desember og jeg gikk nådeløst videre, og så var det tid for meg å sette meg på enda et fly, enda lenger nordover. Jeg klemte på broren min og kompisen min, og så satte jeg meg på toget til Gardermoen igjen. Så sto jeg på enda en flyplass med sekken på ryggen, den femte på en uke, og kjente lukta av havet slå mot neseborene. "Heime" hvisket jeg lavt for meg selv. Moren min kom mot meg og jeg innså hvor mye jeg hadde savnet henne. Vi gråt begge to. Så kjørte vi utover til Hansnes. På Hansnes var mye det samme. Jeg startet på jobb dagen etter at jeg kom hjem. Før jeg visste ordet av det hadde jeg tre vaskejobber. Etter en måned med mye avslapping i sola og et sakte liv, ble overgangen til hverdagen veldig tøff. Det var både mørkt og kaldt på Hansnes, og jeg måtte gå tre kilometer til jobb hver dag, jobbe syv timer, og deretter gå tre kilometer tilbake, i regn, sludd og snø. To ganger i uka måtte jeg vaske på kveldstid i tillegg. En kveld lå jeg på gulvet foran peisen og grein av ren utmattelse. Men livet er hardt og vi lever det, og det var bare å bite tennene sammen og komme seg på neste jobb. Det begynte å nærme seg jul og vi pyntet og vasket hjemme. Mamma kjøpte nye cd'er med julemusikk og jeg spilte Sølvguttene så det ristet i veggene. Jeg skrev i notatblokken som aldri før, og på bloggen skrev jeg om å ha vinterdepresjon og om at Norge har blitt for lite
Julaften kom og gikk, og tradisjonen tro var jeg på vinnerlaget i brettspillet vi alltid spiller på julaften. Jeg hadde noen dager fri i romjula og var hos bestemor på ordentlig fiskemiddag. Jeg spiste hjemmelaga fiskegrateng og fiskeboller til jeg nesten rullet av stolen. Etterpå tro vi på puben og jeg angrer fremdeles på den siste ølen. Så kom nyttårsaften som ble feiret i Norge for første gang på tre år for min del. Vi spiste kalkun, drakk cava og så på fyrverkeriet ved Ishavskatedralen. Ved midnatt klemte jeg en venn jeg har hatt siden jeg var seksten og savnet intenst i Australia. Vi holdt festen gående til klokken ti på morgenen dagen etterpå, og jeg snublet i seng lykkelig og fornøyd, med Harry Potter på ørene. En veldig god avslutning på et veldig godt år. 


Kongekrabbe, som er noe av det beste jeg vet.

Kusine og fetter er ikke glade i å tape i spill


Notatblokken som fikk gjennomgå



Hansnes er et vakkert sted

Mamma og meg på julaften



Stebror, stefar og stesøster på julaften.



Sent på kvelden, julaften. 



Det var faktisk slutten på årskavalkaden for 2012. Jeg tror ikke på nyttårsforsetter men jeg håper at 2013 blir fylt av venner, ballonger, konserter, ferier, reise, bedre karakterer, mindre drama, mer nestekjærlighet, mer fremgang, mer tålmodighet og at jeg alltid skal huske at det blir bare bedre herfra. 

onsdag 9. januar 2013

Finns det en så finns det flera

Jeg legger meg rett ut på gulvet i stua, foran peisen, og spiller musikken så høyt at jeg kjenner det i brystkassa. Mens musikken fyller kroppen tenker jeg at livet er langt og vi lever det, alle sammen. Vinteren er hard for alle, ikke bare for meg. Alle føler seg ensomme nå og da. Det er lov til å være sint. Det er lov til å gråte. Det er lov til å le. Verden går videre og alt gjør ikke like vondt for alltid. Det er lov til å gjøre feil nå og da, så lenge du lærer av det. Noen feil må gjøres flere ganger. Det er lov til å være svak. Det er lov til å være sterk, og noen ganger er det faktisk vanskeligere å tillate seg selv å være sterk enn svak. Verden går videre. Vi går videre. Hjertet overlever, av en eller annen merkelig grunn, alt. Alltid.  Og finnes det en, så finnes det flere. 





mandag 7. januar 2013

Årskavalkade: Juli til September

Del en: januar til mars
Del to: april til juni


Juli:
I starten av juli reiste jeg fra Foster og tilbake til Melbourne. Vi hadde vinterferie og dagene på college gikk sakte. Jeg prøvde å se enda mer av Melbourne og satte et mål om å drikke kaffe eller spise lunsj i minst fire bydeler. Det gikk helt fint, selv om jeg tok toget i feil retning minst to ganger. Jeg lo mest av det, for da fikk jeg jo sett enda mer av byen. Jeg farget håret rødt igjen og kjøpte en ny kjole. Jeg ble mer og mer sikker på at selv om jeg tidvis var ensom, føltes det bedre å være ensom i Australia enn ensom i Tromsø. Jeg ble bedre kjent med folk jeg allerede hadde truffet, og dro på fester som var fulle av galskap. En kveld havnet jeg på en innspilling til en studentfilm, og en natt måtte jeg stoppe kompisen min fra å kjøre i fylla. Det var forøvrig den kvelden jeg nesten knakk ankelen fordi jeg var sikker på at jeg kunne hoppe lengre enn tre meter. Jeg kan ikke hoppe lengre enn halvannen. Jeg dro også på grillfester, avskjeds-fester, vin-fester og rølpefester. Jeg lo mye mer enn jeg hadde gjort på lengte og det føltes utrolig godt å vite at livet er langt og at det blir bare bedre. Min aller vakreste Anna skulle reise tilbake til Amerika og jeg grein i tre dager og det hender jeg gråter litt enda. Bedre jente skal du leite lenge etter. I slutten av juli gikk jeg på en smell i kjærlighetslivet og bestemte meg for at jeg trengte to uker. To uker med helvete, savn og kjærlighetssorg og så var det nok. Jeg tok en Bridget Jones og drakk meg full på vin, mens jeg sang kleine Celine Díon låter og røykte to hundre sigaretter. Det var ikke hundre prosent over etter to uker, men så traff jeg han med håret som det har blitt skrevet mye om i ettertid.


Fra Qualia Longue



De lekre bartenderne på Qualia


Lunsj i Richmond


Fra Yarra river



Rice og SJ som begge passet på meg midt i helvete 


Mer fra Yarra 



Fester med galskap


Fester med rølp


Avskjedsfesten til Anna


Aller vakreste Anna


SJ og en bitteliten flaske Tsing Tao



August:
I august startet den andre semesteret på universitetet og jeg fikk hendene fulle med oppgaver og pensum igjen. Han med håret og jeg ble et tema både på bloggen og på college. Planen var egentlig at vi skulle ta det rolig for å se hvordan det gikk, om det var noe der. En dag satt vi midt på gressplenen foran biblioteket og jeg tenkte at nå gir jeg faen, om jeg har lyst til å råkline med gutten som får hjertet mitt til å slå salto, så blir det sånn. Noen lastet opp et bilde av oss på Facebook hvor vi sto veldig tett og hemmeligheten som egentlig aldri var så hemmelig, gikk i tusen knas. Vi begynte å forberede oss på valget på universitetet, som vi begge skulle stille i. Midt i det hele gikk jeg fremdeles ukentlig til samtaler hos en psykolog og begynte å gjøre store fremskritt. Det føltes godt og jeg var veldig stolt. Jeg skrev flere sider i notatblokken enn innlegg på bloggen. Sidene er fylt med Pink Floyd og tanker om det å bli eldre, mot det å bli voksen. Det er også flere sider om selvstendighet og hva det betyr. Den nye naboen min og jeg dro til grafitti-gaten i Melbourne og jeg fikk en idé til enda en tatovering. Det var flerfoldige fester og kvelder på studentbaren, noe som muligens gikk utover den første oppgaven jeg leverte i antropologi, men livet er kort og døden er for alltid. I slutten av august dro jeg på en fest jeg kommer til å huske for resten av livet, med øl, dansing, videre til en nattklubb med et jazzband og følelsen av at dette er livet mitt, det er nå og jeg elsker det. Jeg sto på dansegulvet og strakte hendene mot himmelen mens jeg lo av glede. Den følelsen skulle jeg ønske jeg kunne tappe på flaske og spare utover vinteren.


Fra en av temafestene våre


Gutta på "The Loft" viser hvordan man skal drikke med stil


Kaffe i vårsola


Fra grafitti-gaten



September:
I starten av september hadde jeg bursdag. Jeg hadde plutselig blitt tjuefire uten at noen advarte meg om at livet skulle gå så helsikes fort. Jeg feiret med gjengen og fikk flere gaver, blant annet en flaske whisky. Så var det siste innspurt i valget og jeg var så stressa at jeg nesten ikke fikk puste. Vi tapte, men det var kanskje like så greit. Jeg gikk turer rundt campus med Veronica Maggio, Infected Mushroom og Bon Iver på ørene. Han med håret og jeg begynte å være mer sammen med Bobby og Sham noe som er det beste vi noengang gjorde. Vi fire kunne ta over verden fra hagen, med en sekser øl hver og en drøy mengde sigaretter. Vi snakket om livet før og etter døden, hvorfor man burde kjøre på høyre side av veien, hvorfor katter har haler og alle de andre livsviktige spørsmålene man har her i livet. Jeg mistet interessen for antropologi pensumet og måtte tvinge meg selv til å ihvertfall skrive en halv oppgave så jeg kunne sove med god samvittighet. På den andre siden var jeg ufattelig ivrig i gender studies, som alltid, så kanskje det veide opp. Jeg lagde selvportrett i Exploring creative media og det var antageligvis den beste oppgaven jeg lagde hele semesteret. Jeg skrev om han med håret på bloggen og vi var offisielt sammen på Facebook i hele tre uker eller så. Jeg prøvde å skape orden i livet mitt, men mislyktes helt avsindig. Hele livet mitt var galskap og jeg følte tidvis at jeg bare sto utenfor å så på en film av noen andres liv. Når jeg skriver det sånn høres det negativt ut, men jeg hadde det liksom bra likevel. Jeg lærte mye i september, både om meg selv og om andre. Jeg følte meg tryggere på meg selv og på vennene mine. Det ble varmere for hver dag som gikk og en natt gikk vi gjennom Melbourne i sandaler og så på kakaduene, og drakk øl under et palmetre, og jeg trengte ikke ha på meg jakka lenger. Jeg kjente at Melbourne begynte å komme seg godt inn i hjerterota, og samtidig både gruet og gledet jeg meg til å reise tilbake til Norge.


Midt på natta og jeg skal skrive antropologi oppgave. 


Fra campus


Bursdagen min


Dagen jeg forsto at Melbourne og jeg kommer til å høre sammen en stund.