søndag 2. juni 2013

"Mamma? Kan du komme ned hit og bare fikse alt sammen?"

De siste dagene har jeg drukket så mye kaffe at jeg har kastet opp. Jeg har lest til øynene svømmer. Jeg har skrevet til jeg har fått krampe i hendene. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg for bibliografier, statistikker, om konklusjonen min er riktig, om jeg virkelig kan skrive en oppgave om Japansk kultur, om jeg har vært tydelig nok og i marerittene mine stryker jeg på alt og har minst åtte tusen stavefeil i en oppgave på to tusen ord. Jeg er med andre ord rimelig utkjørt og sliten. I dag sa det kraftig stopp. Alt var feil, alle var teite, oppgaven ga ikke mening og jeg hadde mest lyst til å gi opp hele utdanningen min. Jeg gjorde det eneste jeg kunne; jeg ringte mamma. Og jeg grein. Jeg hulket meg gjennom omtrent hele samtalen og gaula at det er bare å gi opp, jeg kommer aldri til å få jobb, jeg kommer til å stryke i alt og jeg burde bare pakke sammen tingene mine og flytte hjem, for dette her får jeg aldri i verden til.

Heldigvis er moren min en ganske rolig dame som tok det hele på strak arm. Hun beroliget meg og minnet meg på at folk stryker faktisk i fag hele tiden. Det er flust av dårlige karakterer der ute, det er stressende å studere, og det gjør gjerne ekstra vondt når man bor på andre siden av verden og alt man savner er så himla langt borte. Verden kommer ikke til å spontan eksplodere om du stryker på eksamen. Du kommer ikke til å våkne opp uten ben eller armer selv om du får dårlige karakterer. Det er faktisk ikke verdens undergang. Og, kanskje viktigst, det finnes alltid kakao. Hun har helt rett, og stryker jeg så stryker jeg, om jeg får dårlige karakterer så får det bare være, dette semesteret er snart over og jeg snart kan jeg få puste ut og sove i mer enn fem timer uten å ha dårlig samvittighet.

Alle knekker nå og da. Det er greit. Grin til du ikke orker lenger, ta deg en dusj og drikk en kopp kakao. Også kan det være kjekt å fjerne sminken før du går ut av soverommet så de du bor med ikke tar feil av deg og Alice Cooper.





1 kommentar: