torsdag 6. juni 2013

Amor Fati / Fra Notatblokken #16

I det jeg trodde jeg var ferdig med hele jævla Australia kommer Melbourne tilbake og tar meg med storm.

Jeg er der jeg skal være. Australia er hjemme nå. Jeg bor og lever her. Jeg tilhører her. Livet mitt er her, hundretusen mil unna alt jeg kjenner til og alt det som var så trygt. Å flytte til Australia er det smarteste jeg noen gang har gjort for meg selv.

Jeg er muligens syk og skjør. Noen dager våkner jeg med hjertet i halsen og angst for å leve. Noen kvelder gråter jeg meg i søvn. Noen netter ligger jeg våken og tenker at alt er tapt og at det ikke er vits i å fortsette dette livet som tidvis kan gjøre så ufattelig, grusomt vondt.

Men noen dager våkner jeg av at sola har sneket seg inn på soverommet mitt og det er varmt i nakken. Noen dager våkner jeg med løvebrøl i hjertet. Noen kvelder føler jeg en sakte tilfredshet bre seg i brystkassa. Noen netter ler jeg til jeg ikke får puste. Noen netter sitter jeg våken helt til daggry fordi livet er bare nå og vi kan ikke sove bort sommernatta. Noen dager ser jeg ut over Melbourne og tenker at ingen i hele verden kan være så lykkelig som jeg er akkurat nå.

Det finnes håp for alle. Alt er ikke fortapt. Jeg tror faktisk ikke noe er tapt, det er bare utvikling. Jeg tror at hver dag er en seier. Jeg tror helt og fullt på at dette livet kan være det beste som finnes, for vi har bare ett, og det er akkurat nå det skjer. Det er nå vi lever og vi er det viktigste som finnes for oss selv. Dette livet tilhører meg, det er jeg som lever det og den vissheten og tanken er kanskje det vakreste i hele verden.

1 kommentar:

  1. Jeg trengte å lese dette. Tusen takk <3

    ~ Geisha

    SvarSlett