søndag 29. desember 2013

I går kveld kjørte Bobby og  jeg moren min og kjæresten hennes til Tullamarine og ønsket dem god reise hjem til Norge. I dag var vi tilbake for å ønske velkommen til Australia til Kim. Jeg vet at jeg har sagt det før: livet mitt i Australia er mange ting, men kjedelig blir det nok aldri.

onsdag 25. desember 2013

Årskavalkade 2013: Januar til mars.

Januar: 
Jeg startet det nye året i Tromsdalen til en fantastisk utsikt over byen og med fyrverkeri og champagne. I løpet av resten av januar hadde jeg tre jobber, trakk to visdomstenner og brukte mye tid på å ligge i senga på Hansnes og være deprimert. Noen helger klarte jeg likevel å komme meg inn til Tromsø så jeg fikk sett gamle venner som jeg hadde savnet gjennom hele året i Australia. I slutten av januar pakket jeg kofferten og dro til Evje og Kristiansand, før jeg til slutt endte opp i Oslo.

Soundtrack: William Elliot Whitmore - Who stole the soul


Hansnes i januar

Partners in crime, Nordens trekløver og to av menneskene jeg MÅ se hver gang jeg er hjemme

Julestemning i Evje

Oslo, mitt Oslo 





Februar: 
Jeg skrev mye om Oslo i februar, både på godt og vondt. Oslo var fult av både spøkelser og kjærlighet, men det var godt å få komme tilbake til byen min som et annet menneske. Jeg hadde bare en uke til rådighet og forsøkte så godt jeg kunne å klemme alle menneskene jeg var glad i. Jeg fikk låne en leilighet på Sofienberg, helt gratis, og jeg tror det hadde mye å si for trivselen (tusen hjertelig takk, Gunhild!). Før jeg skulle reise igjen hadde jeg enda en avskjedsfest på Kristiania. Det ingen visste var at dette ville bli den siste, for nå har Kristiania lagt ned og jeg fikk ikke engang sagt ordentlig farvel. Jeg er fremdeles litt trist over akkurat det. Uansett, avskjedsfesten min var en fantastisk kveld med en helg mengde fine folk. Denne gangen klarte jeg nesten å ikke gråte. Sjette februar satte jeg på flyet fra Gardermoen med nesa mot Melbourne igjen.

Avskjedsfesten på Kristiania

Utsikten fra leiligheten jeg fikk låne på Sofienberg

Grünerløkka en kald januarkveld. 




På Tullamarine lufthavn sto Bobby, Sham og han med håret og ventet på meg. Vi klemte hverandre og gråt, og jeg tenkte at nå blir alt så mye bedre. Dagene i Melbourne gikk sakte og var fylt med solskinn, sangria, late dager i forskjellige parker og venner jeg ikke hadde sett siden november. Så hadde han med håret og jeg en siste runde og jeg sa at nå orker jeg ikke mer, vi kan aldri være kjærester igjen. Sånn ble det, også.
I midten av februar reiste jeg på ferie til Apollo bay med en haug mennesker jeg likte og var glad i. Vi badet i havet, spiste ufattelige mengder god mat og jeg ble solbrent på under ti minutter.

Apollo Bay



Etter at vi alle kom hjem til Melbourne tok livet mitt en ny retning. Jeg satte antageligvis verdensrekord i smell-forelskelse og var fortapt i et menneske jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hadde ikke vært så forelsket på fire år og jeg hadde glemt intens kjærligheten kan føles. Livet mitt ble etterhvert veldig komplisert. Vennegjengen som jeg likte så godt gikk i full oppløsning. Det nytter ikke å skylde på noen, men ingen av oss blir noengang den samme. Det var en sterk lærdom om livet, mennesker og hvor mye som kan forandre seg på kort tid.

Soundtrack: Janove  Ottesen - This city kills


Mars:
Universitet åpnet og jeg var klar for ett nytt semester. Trodde jeg, ihvertfall. I mars skrev jeg at livet er vanskelig, men det er vi som lever det. Så ble livet mitt så vanskelig at jeg ikke ville leve det lenger. Den første uken i mars gikk omtrent alt til helvete, samtidig. Jeg forsto ikke hvor jeg skulle gjøre av meg midt i kaoset. En ettermiddag satte jeg meg ned på et bad og helte i meg en flaske gin og en boks tabletter. Heldigvis for meg har jeg gode venner i både Norge og Australia, og denne gangen var det tre australske gutter som var redningen. På sykehuset måtte jeg ha en skikkelig alvorsprat med en lege som sa at om jeg var veldig heldig kom jeg ikke til å ha permanente skader, men han kunne ikke love noe. Først da forsto jeg hvor selvdestruktiv og ødelagt jeg var. Jeg skrev en tekst om hendelsen og avsluttet den med å si at jeg måtte lære meg å leve igjen. Det lille håpet jeg hadde i hjertet var et stearinlys i en snøstorm, men jeg tok vare på det.

I mars flyttet jeg inn i huset jeg bor i nå, som vi har kalt Valhalla. Vi hadde en helsikes fest for å advare nabolaget og jeg gikk amok med streamers og lykter i hagen. Resten av mars prøvde jeg å gjøre ting som gjorde meg glad. Jeg gikk på konserter, leste bøker og drakk mye kaffe. Jeg dro på fester selv om jeg var skråsikker på at jeg kom til å hate det. Jeg endte stort sett opp med å ha det fint, likevel. Rart med det der. En søndag dro vi til Melbourne Zoo og jeg så en kjempeskilpadde for første gang i mitt liv. Etterpå dro vi til Cho Gao som har to for én pris på drinker hver søndag. Fin helg.

Adriana og jeg på en av de beste festene i 2013

Kjempeskilpadden og meg

Guttene og jeg på dåpen av Valhalla




I slutten av mars satte jeg meg ned med en kopp kaffe og notatblokken min. Oppgaven var klar: jeg skulle lære meg å leve. Jeg skrev utallige lister med forskjellige mål og kategorier. Det første jeg bestemte meg for var at jeg måtte ta vare på meg selv. Enda viktigere, jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle ta vare på meg selv. Jeg begynte å aktivt kjempe mot en depresjon som hadde fått lov til å bo i kroppen min alt for lenge. Nok var nok. Mars var en helt forferdelig måned, men når jeg ser tilbake forstår jeg hvor mye som skjedde, både i livet og i hjertet. Jeg vet ikke hva det er med mars og april, men uansett hvor jeg er i verden virker det som om disse to månedene er de vanskeligste. Heldigvis blir det bedre.

Soundtrack: Mumford & Sons - The Cave

tirsdag 24. desember 2013

Julaften i Australia

Jeg våknet til den store dagen med hodepine etter gårsdagens førjulsfest. Mamma hadde snakket med de jeg bor sammen med, så jeg våknet også til en julestrømpe fylt med godteri. Jeg har sett Tre nøtter til Askepott, drukket kaffe og spist Troika. Steika står i ovnen, Sølvgutten synger i bakgrunnen og det er tretti grader. Det er ikke mye i Melbourne som minner om norsk jul, men det gjør heller ikke så mye. I dag ser jeg slik ut:



I Australia feirer man forøvrig jul på denne måten: Aussie Jingle Bells.

fredag 20. desember 2013

Hold ut. Det er verdt det.

For ett år siden lå jeg hjemme i senga på Hansnes i mørket og strøk hendene over blåmerkene mine. Jeg husker jeg tenkte at det skulle hett noe annet enn "blåmerker", for ordet er virkelig ikke passende. De såkalte blåmerkene mine var lilla, gule og varianter av rødt. Om jeg klemte hardt nok på dem var det som om jeg kunne klemme på blåmerkene som var i hjertet og sinnet, også. Overgangen fra australsk vår til norsk vinter var tung. Kroppen var vant til tretti grader og solskinn. Nord-Norge bydde på minusgrader og speilholke. En morgen falt jeg på isen utenfor huset vårt og slo meg så hardt at jeg ikke klarte å røre meg. Jeg visste ikke hva jeg følte sterkest; savnet etter Australia eller utmattelsen av den konstante krigen mot mørketiden og sinnsstemningen den kan føre med seg. Jeg falt både på isen og rett ned et sort hull av en tilværelse. Livet i Norge var fult av gamle spøkelser i alle byer og kompliserte forhold til mennesker jeg ikke lenger visste hvordan jeg skulle forholde meg til. Det gjorde vondt i kroppen og vondt i sjela. Ting føltes meningsløst og jeg måtte minne meg selv på at jeg en gang lovet å aldri ta selvmord i jula, for da kan mamma aldri ha en fin jul lenger. Jeg måtte minne meg selv på det løftet mens jeg lå på knærne foran våpenskapet til stefaren min og bannet fordi han har gjemt nøklene på et annet sted enn jeg trodde. Jeg måtte minne meg selv på det løftet mens jeg gikk over broen fra Tromsdalen og til øya. En gang i løpet av nyåret laget jeg et nytt løfte til meg selv. At jeg skulle lære meg å leve igjen.

I går natt gikk jeg på eventyrutflukt med Adriana, i det lille tettstedet Blairgowrie ute ved kysten av Victoria. Jeg satt i sanden og drakk rødvin mens vi hørte på havet slå innover klippene og månen var feit og blank på himmelen. Det trenges ikke gatelys i Blairgowrie, og det ville uansett ødelagt synet av bukta i mørket. Jeg vet at jeg kommer til å huske den kvelden for resten av livet. Det skjedde ikke noe som vil endre livet mitt for alltid. Jeg tok ingen avgjørelser, jeg fortalte ikke hemmeligheter, vi snakket ikke om den dypere meningen med livet eller om hvorvidt det finnes et liv etter døden. Det trengtes ikke, heller. Vi satt der i sanden, med en flaske rødvin og så på stjernene og månen, i en bukt på den australske kysten. Det viktigste som skjedde var at jeg var i stand til å innse at jeg har det bra. Det har tatt lang tid, men jeg har det faktisk veldig bra. Jeg hopper ikke over månen av lykke hele tiden men jeg gråter ikke ned i rødvinsflaska lenger.

Jeg vet at jula kan være en vanskelig høytid for mange, av flere forskjellige årsaker. Jeg kan ikke love deg gull og grønne skoger men jeg kan si at det er verdt det. Hold ut. Det er så uendelig, ufattelig verdt det.

torsdag 19. desember 2013

Julekort fra Blairgowrie

Desember i Australia er virkelig ikke det samme som desember i Norge. Jeg har tatt med meg mamma og kjæresten hennes til et lite tettsted på kysten av Victoria. Jeg drikker kaffe til frokost og vin til middag. Jeg har lest femti sider i en bok, blitt solbrent på ryggen, bygget sandslott, ramlet i en busk, spilt Scrabble (og vunnet), spist epler og badet. Det finnes mange måter å være lykkelig på. Dette er en av dem. 


mandag 16. desember 2013

Lørdag kveld kjørte Bobby og jeg fra Bundoora til Tullamarine flyplass, og fant en parkeringsplass ved ankomsthallen. Litt over klokken ett åpnet slusene seg og de første reisende kom gående ut. Jeg hadde sommerfugler i magen og etterhvert kink i nakken etter å ha speidet etter dem. Så kom de, til slutt. Jeg kjente henne igjen selv om alt jeg så var håret og ryggen. Jeg kjente henne igjen selv om det er et år siden jeg så dem sist. Jeg kommer til å kjenne henne igjen for resten av livet mitt. Munnen min åpnet seg og jeg tenkte ikke et sekund på at jeg ropte et av de mest universelle ordene i hele verden, at det ikke er hennes eget navn. Mamma ropte jeg og løp fremover, så fort at jeg nesten mistet skoene, rett inn i de varme armene hennes. Mamma sine armer som er de eneste i verden som kan klemme meg så alt annet går bort. Og akkurat det gjorde mamma. Hun klemte meg så alt annet i verden forsvant og jeg sto på en flyplass i Australia og gråt uhemmet av savn og kjærlighet. Det er ikke så farlig med julestemningen lenger. Mamma er her. Hun ordner.


mandag 9. desember 2013

Det er to uker til jul og i går kjøpte jeg solkrem opp til faktor femti, før jeg dro til St. Kilda beach og drakk gin tonics og fem glass vann fordi jeg trodde jeg skulle svime av i varmen. Hvordan får man julestemning av dette?

tirsdag 3. desember 2013

You will never grow bitter. You blossomed, instead.

Vi sitter på uteserveringen på Father's Office og ser utover byen. Under oss ligger Swanston street og byens største og vakreste bibliotek. Det er sent og jeg har drukket to gin soda for mye når jeg forteller om at jeg er redd for å være bitter. Jeg er redd for at fortiden min skal ligge og murre inne i hjertet for resten av livet. Jeg er redd for å stole på alt og alle, og kanskje aller mest meg selv. Det er så mye faenskap som hjemsøker meg både i søvne og når jeg dagdrømmer. Jeg ler av det mens jeg forteller om det, spøker, tenner en sigarett og drikker mer gin. Han ser på meg og jeg slutter å le umiddelbart. Det ligger ikke humor i blikket hans. Ikke sinne eller irritasjon, heller. Jeg blir nervøs, som alltid, fordi jeg ikke forstår hva som skjer. Jeg skjønner ikke hva han vil. Han trekker meg nærmere og holder fast ansiktet mitt så jeg ikke kan se bort, og sier at jeg kan aldri bli bitter. Det er for sent. Jeg blomstrer, istedenfor.

Det høres så tåpelig ut, men så nært og så ekte, og jeg vet at han mener det, jeg vet at det er mitt valg nå, og jeg trenger ikke å være sint for alt som har skjedd med meg. Jeg kan godta det og gå videre med livet mitt. Det føles så godt, men samtidig så jævelig vanskelig. Et sted inne i brystkassa brenner det, og flammene sprer seg opp i halsen og tårekanalene. Jeg vil ikke gråte, for jeg hater å være så åpen. Jeg hater å ta plass, å vise frem følelsene mine foran en hel verden som ikke er invitert. Jeg samler sammen det jeg har av krefter mens jeg sitter der, samler sammen hele det store forsvaret mitt, den høye muren og den tykke veggen, men det går ikke. Istedenfor sitter jeg på en uteservering i Melbourne og kjenner at jeg gråter av lykke, håp og stolthet. Og litt gin.

søndag 1. desember 2013

I don't care what your problem is, just don't make it mine

"Det er virkelig ikke så satans vanskelig" sier jeg til Bobby mens jeg fester plast-lokket over kaffen min og tørker bort de to dråpene som triller nedover fingrene mine. "Jeg godtar en hel haug sære ting og det koster meg ingenting å være der for vennene mine men det er klart jeg har 'retningslinjer', eller, det er klart jeg har noen slags prinsipper på hva jeg tillater og hva jeg ikke fikser". Bobby hjelper meg å bære kaffen ut i agoraen og jeg fomler atter en gang etter en lighter nede i skulderveska. "Hva er reglene da? Hva er Marthe's ti bud?". Jeg ler litt og sier at det er virkelig ikke vanskelig.

"I don't care what your problem is, just don't make it mine".

lørdag 30. november 2013

All my life I wasn't trying to get on a highway, I was wondering which way to go

Jeg tar bussen fra Richmond til La Trobe, gjennom denne byen som jeg aldri kommer til å eie men som jeg fremdeles har lært meg å elske. Det er verdt det. Jeg ser ut av ruta og på byen jeg bor i. Lave hustak, kaffebarer, parker, utesteder, fylliker, horer, barnehagebarn og businessmenn, studenter, hipsters, og fem millioner mennesker som puster, sover og drømmer i denne byen. Hjertet banker i brystkassa og jeg har for lenge siden innsett at Melbourne vil være en del av meg for alltid. Jeg får lov til å være her i noen år, jeg får lov til å bli kjent med denne fantastiske byen og et hav av mennesker jeg vet at livet mitt hadde vært et tristere sted uten. Australia og Melbourne er bra for hjertet, bra for sjela og veldig, veldig bra for tjuefem år gamle jenter som er gira på livet, konserter, kultur, god gin, heite menn og søte jenter som ler med hele kroppen.

Det er sommer i Melbourne fra og med i morgen og frem til mars. Jeg er så jævla klar.

mandag 25. november 2013

Hei.. Er du våken?

Hjemlengsel er når du bruker opp hele månedens tellerskritt på én samtale til Norge.

fredag 22. november 2013

Famous last words

Det skulle vise seg at matforgiftningen min var litt mer komplisert. Det var en nyrebetennelse. Fra mandag til torsdag har jeg stort sett vært et ubrukelig vrak i sofaen hjemme i huset vårt. Jeg har hatt feber, spist antibiotika og smertestillende, hatt en religiøs opplevelse med varmeflasker, drukket fire liter vann om dagen og sett en absurd mengde dårlig tv. Hvorfor finnes det ikke en eneste kanal som klarer å vise skikkelig tv før klokka fem på ettermiddagen? Vi har jo minst femten av dem! Uansett, eksamen måtte vente og det måtte dessverre planen min om å se Leonard Cohen også. Ja, jeg er bitter. Nei, jeg vil ikke snakke om det. Jeg er uansett mye bedre nå og over helga har jeg planer om å være mer aktiv enn å gå frem og tilbake fra butikken. Frem til da skal jeg, nå som jeg har tatt til vettet og gått gjennom harddisken min, kose meg med gode tv-serier og sjokolade.

tirsdag 19. november 2013

Helmaks, Egon!

Jeg kom tilbake til Melbourne med solbrune armer og klar for å lese til eksamen. Mandag dro jeg på universitetet, tok en side med notater, og dro hjem med matforgiftning. Det er ikke meningen å være ekkel, men å kaste opp mens man har bronkitt er helt jævelig. Nesten verre enn å være søpledritings på Tequila. De siste femten timene har jeg vært stort sett sengeliggende og temmelig sint på denne teite kroppen som ikke klarer å bestemme seg for om den savner Norge så mye at den vil bli en isklump, eller om den tror at siden det er varmt i Australia, så burde brystkassa kjennes som en industri ovn. Jeg er ganske sikker på at det var tre hundre grader celsius rundt ribbeina mine i natt. Typisk flaks, bronkitt, matforgiftning og eksamen. Helmaks, Egon, som Benny pleide å si. Men det går bra. Jeg klarer dette, også.

Seint i går natt, med vannflaske og på jakt etter en lydbok å sovne til.




fredag 15. november 2013

St Leonard, Victoria.

"There's a whole lotta nothing out here"
"I don't mind".

onsdag 13. november 2013

Choco Pops til frokost, Dune til lunsj

På tirsdag tok jeg først toget fra Melbourne til Geelong og deretter bussen en time sørover. Vi har lånt et feriehus ved havet for noen dager. Det regner hunder og hester der ute men det er ikke så farlig. Jeg leser litt til eksamen, men mest av Dune. I dag spiste jeg Choco Pops til frokost mens jeg så på et program om hvaler på tv og leste. Det var nesten som å være på ferie hos bestemor, en kald sommer på Ringvassøy.

lørdag 9. november 2013

Det finnes ingenting annet fornuftig å si enn at at det er tjuetre timer til oppgaven min i filosofi skal leveres, det er tretti to timer til sosiologi eksamen og ti dager til historie eksamen. Jeg drikker kaffe til jeg tror jeg skal kaste opp og spiser sjokolade for å ikke gi opp totalt. Jeg aner ikke hvor mange pakker sigaretter jeg har kjøpt de siste tre ukene, for jeg vil ikke telle. Jeg vet at alle har det sånn, jeg vet at alle sliter med eksamen, jeg vet jeg ikke er alene eller unik. Jeg vet også at jeg er så jævla inn helvetes latterlig keen på ferie nå, før jeg mister forstanden og setter fyr på alle pensumbøkene mine.

tirsdag 29. oktober 2013

Hjemmeeksamen, dag tre

Jeg har hjemmeeksamen i International Relations: Theories of World Politics (prøv å si det fort fem ganger) om dagen. Eller, ut dagen og frem til klokken fem i morgen. Jeg har hatt hjemmeeksamen før men aldri på universitetsnivå. Forståelig nok er det mye fosterstilling, kaffe, sigaretter og panisk hamring på tastaturet i huset vårt. Som alltid blir det litt galskap når jeg er såpass stressa og attpåtil skriver om et emne jeg bryr meg om (use Feminist IR theory to critically analyse the global sex trade). Jeg går rundt og snakker med meg selv mens jeg heller mer kaffe i koppen. Etter fire kopper kaffe hender det jeg roper mer enn jeg snakker, spesielt i ren skjær frustrasjon over enten pdf filer som ikke vil la seg åpne, kilder som er umulige å spore eller ren mangel på inspirasjon. Etter time på time med nesa ned i boka og redigering av setninger som til slutt blir meningsløse blir man gjerne litt sprø. I går satt jeg på biblioteket og lo høyt for meg selv av min egen dårlige humor og hvor ubrukelig jeg tenker at halvparten av verden kan være, for det er ikke annet å gjøre når jeg har mest lyst til å gråte over alt som er feil med verden. Det hender resten av denne verden blir litt tåke under hjemmeeksamen. Utseende sluttet jeg å bry meg om på fredag en gang. Jeg går rundt i shorts, stor t-skjorte, ullsokker og tøfler hjemme. Det hender jeg kjører den samme looken på universitetet også, for den saks skyld. Krigsmaling i ansiktet får det være det samme med, håret er plassert i et kråkereir på toppen av hodet. Det er vel ikke så nøye, men kombinert med mangelen på søvn og blekkflekker i ansiktet, samt rosa markørpenn over halve armen ser det virkelig ikke ut som om jeg har kommet langt fra barnehagen, eventuelt lukket avdeling. Det føles litt som om jeg er klar for en runde på lukket avdeling snart, for verden henger ikke helt på greip etter fire timer søvn og rett opp av senga klokka syv på morgenen. Jeg biter tennene sammen og minner meg selv på at det bare er en måned igjen av stress og så er det endelig ferie.




Ja, jeg har et halvt duckface. Ja, jeg veit at soverommet mitt er kaos. Ja, jeg vet at dette ikke akkurat er mitt mest sjarmerende utseende men det er vel akkurat det som er poenget. Hilsen stressa student, dag tre av hjemmeeksamen. 

torsdag 24. oktober 2013

Wanna hold my pet snake?

Annah spurte om festene i Australia er forskjellige fra festene i Norge. Ja. Det er de:


Jeg trodde aldri jeg skulle høre noen si "wanna hold my pet snake" og faktisk svare ja. Australia, altså.

mandag 21. oktober 2013

Here's the day you hoped would never come

Tidligere var det Oslo og hjertet som kranglet. Så annerledes alt skulle ende opp og bli.

"Oslo" hvisker hjertet forsiktig. Det har sneket seg innpå de siste ukene. Det startet med lengselen etter norsk iskrem på varme dager. De har god is i Australia, det er ikke det. Men noen ganger er det bare Kræsj Pink som er bra nok.

"Oslo" banker hjertet forsiktig mens jeg pakker bort vinterstøvlettene. "Ikke nå" svarer jeg og ser etter enda en plastpose. Jeg trenger nok ikke de på en stund.

"Oslo" sier hjertet, må med trass i stemmen. Jeg ruller sammen ullgenseren og legger den over i posen med alt som skal bæres ut i boden. "Hysj", svarer jeg bryskt. "Ikke enda".

"Oslo" spør hjertet undrende en sen kveld på biblioteket. Jeg burde skrive oppgaver og lese til eksamen, men jeg sitter og ser på bilder av bryllupet til venninnen  min istedet. Hun er på andre siden av verden og har giftet seg med mannen hun elsker. Jeg sitter i et støvete rom, fult av døde hvite menns kunnskap, i Australia.

"Oslo" verker hjertet når jeg ser på kalenderen og teller måneder til jeg kan sette føttene på norsk jord igjen. Litt fordi det er lenge til, men mest fordi jeg ikke vet når det er. Hjertet verker og undrer, for om det gjør vondt å være tusen mil hjemmefra etter åtte måneder, hvordan skal det da klare seg etter seksten? Eller etter tyve?

Hjertet verker etter alt som er kjent, og alle jeg kjenner. Etter frisk hav luft og syriner. Etter norske stemmer og dialekter på butikken, norske skilt og de sære, norske reklamene. Hjertet roper der inne i brystkassen når jeg prøver å forklare meg selv at livet er kort og det er ikke sikkert jeg får muligheten til å oppleve en Australsk sommer igjen. Jeg skal til Queensland og Sorrento. Jeg skal ligge i hengekøyen i hagen og smøre meg inn med solkrem på julaften. Jeg skal fylle kroppen, minnet og hjertet med opplevelser. Jeg skal lese bøker og spille bass, fordi livet er for kort til å ikke gjøre det.

Hjertet roper etter Oslo og det umulige har skjedd. Oslo og hjertet er enige, men kroppen skal være i Australia i flere måneder. "Senere", sier jeg til hjertet. Senere, men ikke nå.

Soundtrack: Imogen Heap - Speeding Cars

lørdag 19. oktober 2013

Nå er det vår, snart er det sommer

I Australia er vi halvveis mellom vår og sommer. Jeg er solbrent på tre forskjellige steder og hver natt blir det varmere. Jeg sliter med å holde konsentrasjonen i mer enn fem minutter for i hjernen har jeg allerede ferie og er på stranda i Queensland. I mellomtiden har jeg flyttet fra biblioteket til hagen min, fordi sommeren er for kort til å sitte inne i et lufttett rom med hundre andre studenter når bøkene kan leses med gress mellom tærne. 



onsdag 9. oktober 2013

Det er så mye jeg skulle ha sagt. Det er så lite jeg sier.

Det er uke ti av tretten på universitetet og jeg skriver oppgaver og leser til eksamen. Noen kvelder sovner jeg med boka i senga. Noen kvelder gir jeg faen og løper gjennom gatene i Melbourne med nikotin og eksos i lungene, rusa på livet og billig øl. Det føles godt å leve et liv som jeg har valgt selv. Det hender det er vondt å være tusen mil hjemmefra.

Det hender jeg ligger i senga og gråter av grunner jeg selv ikke forstår. Det hender angsten setter inn midt i en forelesning, eller på en fest eller bare hjemme. Noen dager våkner jeg opp og forstår ikke hvordan det er meningen at jeg skal leve dette livet som fortsetter å være unødvendig komplisert og tidvis fullt av helvete.

Det hender jeg ler så mye at hele kroppen er mør dagen etterpå. Noen dager våkner jeg og forstår ikke hvordan jeg kan ha gått fra å ha det så vondt til å få det så godt. Noen kvelder sitter jeg ute i hagen min og ser sola gå ned, og tenker at selv om jeg er tusen mil hjemmefra så er det her jeg er lykkelig. I dette landet, og i dette livet. 

Jeg tror jeg blir friskere for hver dag som går, men jeg har ikke tid til å skrive noe om det. Jeg tar meg ikke tid til å skrive noe om det. Senere, når jeg jeg føler meg sikrere, kanskje. Når jeg ikke er livredd for at dette eventyret skal være akkurat det. Bare et eventyr som ender når virkeligheten setter inn. Jeg tror ikke det, for nå har jeg hatt det så fint, så lenge. Livet er fremdeles vanskelig, jeg tar fremdeles medisiner og går i terapi hver uke, men jeg drømmer ikke om å dø lenger. Jeg drømmer om resten av livet mitt istedet.

mandag 7. oktober 2013

Pusterom

Noen ganger er jeg så trøtt og utslitt at jeg må sette meg ned og bare puste i noen minutter før jeg klarer å gå videre med alt jeg skal, må og burde gjøre på universitetet. I dag ble jeg sittende her i nesten en time.

tirsdag 1. oktober 2013

Studentlivet er virkelig ikke bare fest på college

Alle de kule barna hadde det morsomt og dro på fest i mid-semester ferien, bortsett fra Kit som satt på biblioteket og skrev oppgave i Theories of World Politics.

torsdag 26. september 2013

Chromatics - I'm on fire

Det hender jeg tror jeg skal miste forstanden totalt. At hele hjernen og alle tankene skal eksplodere og et sted bak øret er det noen som skriker skingrende høyt. Det hender jeg må ligge på gulvet mitt og puste i noen minutter til denne coverlåta av Chromatics.


fredag 20. september 2013

Limb by limb and tooth by tooth

"I know I am completely exhausted..but I feel so guilty and useless if I'm not there for my friends"
"But what happens if you're not there for yourself? Who is going to take care of you?"
"I know you're right. It's like those emergency oxygen masks in aircraft's. You need to put on your own  before you can help others. Maybe that's why it feels like I'm suffocating".


onsdag 18. september 2013

Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months - Oscar Wilde

Sånn i tilfelle noen der ute tror at de er alene om å føle seg som en hval i prøverommet til hvilken som helst klesbutikk hvor de selger klær merket med størrelse extra large, som i virkeligheten betyr en Amerikansk størrelse fire. Seriøst moteverden. Get fucked.


Det tok en gin eller tre for å få verden i balanse etter den turen der. Kroppen min er kanskje ikke i skalaen super modell men vi er nødt til å holde opp med det jævla slankepresset. At jeg ikke passer inn en størrelse 38 tommer er greit nok, men at denne kroppen ikke skal inn i en extra large? Hva med jentene som er større enn meg? Hva faen heter størrelsene deres? Jeg veit det, fordi jeg har vært der. Jeg veit det, fordi jeg ble gal av det. Jeg veit hvordan det føles å ha en sunn og normal kropp  som ikke er større enn normalen men som fremdeles blir kategorisert som "extra large". Du er ikke bare litt feit, liksom. Du er ekstra feit. Ekstra i veien. Ekstra tjukk. Etter det er du ekstra ekstra tjukk. Ikke bare tjukk eller ekstra tjukk, du er trippelt feit. Hva faen?

Det er så ubegripelig for meg at jeg i det hele tatt orker å bry meg om det, men den litt skadede delen av hjernen min sitter fremdeles og gnåler om at hvis jeg ikke passer inn i et teit forbanna system med mål og tøy som ikke passer kroppen min, så er jeg liksom ikke like mye verdt lenger. Jeg trenger å be den stemmen der om å få seg en enveis billett til helvete. Det her er kroppen min og jeg er glad i den. Den gjør ikke alltid det jeg ber den om, men for å være ærlig så hadde ikke jeg gjort det heller etter alt jeg har latt den gå gjennom. Men det er nå enda den kroppen jeg er født med og jeg er nødt til å slutte å kritisere den. Så skjer det, da. At jeg står i et prøverom med en kjole halvveis over puppene og føler meg som verdens største feilgrep og har mest lyst til å grine fordi at ingenting passer og kroppen er så teit.
Den kroppen her er min. Det er jeg som eier den. Det er årevis siden jeg sluttet å høre på massemedia når det gjaldt hva jeg skulle høre på eller hva jeg skulle stemme, så hvorfor skal jeg høre på moteverden når de påstår at jeg er ekstra stor? Jeg har jo aldri stolt på dem uansett. Kroppen min er akkurat passelig for meg. Jeg får plass i den og den er sånn passelig sunn. Det burde, og det skal, holde mer enn nok for meg. Så kan de forbanna størrelsene seile sin egen sjø sammen med resten av forventningene om hvordan kvinner skal se ut. Jeg gidder ikke å bry meg lenger. En gang til alle sammen: Seriøst moteverden. Get fucked.

søndag 15. september 2013

You better dance all night/ You gonna make it right / Until we all fall down

Livet er for kort til å sove bort våren, eller hvilken som helst annen årstid, så jeg skriver oppgaver på dagen og danser meg gjennom Melbourne i korte kjoler om nettene. De dagene jeg våkner sent løper jeg rundt i sentrum på dagtid og tilbringer nettene på biblioteket og drikker tre dollars energidrikker fra automatene fra busstasjonen på universitetet mens jeg leser til neste eksamen, som dette semesteret aldri er mer enn tre uker unna. Det er en hårfin balanse, men det går, det går, selv om jeg tror leggene skal kollapse av krampe og lungene faller sammen av sigaretter og bronkitt. Jeg pleide å gå ut om nettene fordi jeg ville drikke bort alt det som gjorde meg uthult og sliten, alt det vonde som satt fast i sjela. Som om jeg kunne drikke nok vodka til å sette fyr på både halsen, lungene og hjertet. Som om jeg kunne drikke vodka til det sluttet å gjøre vondt. Nå går jeg ut fordi verden er min lekeplass, det er alltid happy hour et sted i Melbourne og når jeg ser utover det nye hjemmet mitt fra en roof top bar i denne ufattelige byen med fire millioner mennesker, tenker jeg at dette er det livet jeg skulle ha, hele tiden. Det er så jævla langt fra perfekt og noen dager våkner jeg og tenker at alt kommer til å gå til helvete og det gjør det helt sikkert også, men frem til da skal jeg se mennesker på størrelse med maur nede i gatene, solnedgangen speilet i skyskrapere og danse til beina verker hver gang de spiller The Dirty Heads - Dance all night

fredag 13. september 2013

And we were singing in the lights, the lights

Noe av det vakreste her i verden er musikk. Noe av det tristeste her i verden er at vakreste ofte forblir uhørt.


onsdag 11. september 2013

Baby I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor

"Jeg trodde ikke du kom til å komme" sier jeg gjennom tårene og ler. Han smiler ned mot meg og tørker bort tårene med håndbaken. "Klart det" sier han og stryker meg over håret. Så tar jeg André i hånda og tenker at livet mitt i Australia er en hel mengde med ting, men kjedelig blir det nok aldri.

fredag 6. september 2013

Et kvart århundre Marthe, nå også med kaffetrakter

I dag fyller jeg tjuefem år. Det er litt rart men mest morsomt. Jeg har allerede fått gave og blitt gratulert, og det er så koselig! Etter tjuefem år blir jeg tydeligvis fremdeles litt satt ut når jeg får så mye oppmerksomhet.

I dag skal jeg bake kanelboller og lage gelé shots, spise middag med venner i Collingwood og drikke sangria. Først av alt skal jeg lage kaffe, for guttene jeg bor sammen med har gått av skaftet og kjøpt en kaffetrakter med en haug programmer og knapper og jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang:



Det er en ting jeg har lyst til å si før jeg må gå bort fra laptopen og faktisk leve livet mitt: jeg trodde ikke jeg skulle fylle tjuefem som femtenåring. Jeg var sikker på at innen 2013 måtte jeg klare å ta meg sammen nok til å blåse ut innholdet i kraniet mitt. Jeg er så jævelig glad for at jeg tok meg sammen og forandret livet mitt istedet. Jeg har aldri vært lykkeligere enn nå og jeg er glad for at jeg får oppleve det. Jeg trenger ikke noen annen bursdagsgave enn det.

onsdag 4. september 2013

Ønskelister og postkort

Jeg fyller 25 år på fredag og så snart livet slutter å være mer hektisk enn Tusenfryd i fellesferien skal jeg ta det inn over meg, for det er en del her å ta tak i. Frem til da løper jeg rundt på sparebluss og kjenner på sommerfuglene i magen, for på lørdag skal jeg feire og på søndag skal jeg hvile, men først skal jeg skrive oppgaver og lese til eksamen, og mest sannsynlig sovne på forelesning med nesa ned i notatblokken.

Jeg har fått spørsmål om hva jeg ønsker meg. Jeg har pleid å skrive ønskelister før bursdagen min hvert år, men jeg orker det ikke lenger. Det jeg ønsker meg aller mest her i verden kan ikke kjøpes for penger, og av det materielle jeg ønsker meg er det liksom så lite som er viktig. Jeg mener, jeg har jo det jeg trenger? En seng og en komfyr, klær på kroppen og en telefon. Etter det går det meste greit. For spesielt interesserte har jeg en liste med alt jeg liker på Internet på Amazon, men det er mest for min egen del. Om jeg må være ufattelig spesifikk ønsker jeg meg rødvin, firkløver, bøker og en globus. Ja, og postkort selvfølgelig, men det ønsker jeg meg alltid.

lørdag 31. august 2013

Valg, kommunepolitikk og verdens undergang.

Jeg vet at det er valg der hjemme, og jeg tror dette er det eneste jeg kommer til å skrive om det. Jeg trodde det skulle bli et helvetes ork å få stemt, men det viste seg faktisk til å være enklere i Australia enn hjemme. Vi ringte konsulatet og spurte om vi trengte timeavtale, men så lenge vi kom mellom ti og to var det greit. Vi tok bussen til Kew, rotet litt med å finne inngangen (som forøvrig er rett ved bussholdeplassen under et gult bygg som ser ut som et hotell,  for andre som bor i Melbourne) og tok heisen opp. Inn på kontoret, vis frem passet og kryss av her, stempel der, svisj og ferdig.



Så glade var vi når vi var ferdige! Vi feiret med lunsj på et sted over gata og jeg drakk rødvin selv om det var midt på dagen, som i og for seg egentlig ikke er så uvanlig. Det var i det minste godt og ha det unnagjort.


Det er litt vanskelig å henge med på alt som skjer der hjemme når man bor på andre siden av verden. Jeg leser avisene hver dag, ofte flere ganger om dagen med det blir helt annerledes når man ikke er der eller diskuterer det med andre. Bortsett fra Susanne og Joppe er det liksom ikke så mange jeg kan snakke norsk politikk med her nede. For å sjekke forholdene hjemme gikk jeg inn på Facebook og til gruppen til hjemkommunen min, Karlsøy. Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg tenkte at det er godt det er lørdag og klokka er over fem så jeg kan ta meg en øl, for det ser ut som verden er på tur til å gå under hjemme. Jeg visste faktisk ikke at alle som jobber på rådhuset mitt er udugelige og inkompetente, og det viser seg at vi ikke har ordentlig demokrati engang! Det blir tatt avgjørelser under bordene og det er visst mye hemmeligheter innad i det som ikke lenger er et demokrati, men nå et rent tyranni. Vi lever i et helt forferdelig land og verre enn dette kunne vi faktisk ikke hatt det. Herfra går det bare til helvete, folkens. Skål og god helg.

mandag 26. august 2013

Everything that happens is from now on

"You seem so much happier now. And the way you talk about it.. "
"Yeah, but don't worry though. It's not like I wake up every morning, bursting with life. It's not like I live in some Marry Poppin's world where everything is fucking tea and biscuits. Some days I wake up and I want to set shit on fire. Some mornings I just want to hide away from everything. Some mornings I wake up and I want to die."
"So why don't you?"
"Because I'm better than that."


lørdag 24. august 2013

Utbrent

Den siste uka har flydd avgårde. Jeg har hatt eksamen, innsett at jeg har tatt meg vann over hodet med filosofi faget mitt, skrevet ut en notatblokk, hatt skuldrene på nivå med ørene og i dag sa det visst stopp for kroppen min, så nå sitter jeg her med feber, hoste, tett nese og hodepine. Jeg skulle hørt på meg selv for lenge siden, men sånn blir det noen ganger. Jeg har også klart å inngå et kompromiss med meg selv; jeg burde virkelig ikke stresse og lese til eksamen når jeg er syk og attpåtil på en lørdagskveld men jeg klarer ikke ta helt fri heller, så da blir det dokumentarer om den kalde krigen. Ti voksenpoeng til meg og god helg til deg.

mandag 19. august 2013

All I want for Christmas is a kangaroo steak

Den siste uken har vært stressende og det føles som om livet mitt bestemte seg for å bli kjempe komplisert på absolutt alle områder samtidig, og i dag hadde jeg mest lyst til å dra hjem fra universitetet og se på Black Books i fem timer istedenfor å lese. Da var det fint å logge på Facebook på slutten av dagen og bli møtt med en ny beskjed fra mamma, hvor det sto at det blir Australsk jul.

Dette betyr at jeg ikke kommer hjem til Norge til jul. Jeg kommer ikke til å feire nyttårsaften i Tromsø, eller Oslo for den saks skyld. Jeg vet faktisk ikke om jeg kommer hjem til Norge før i desember 2014. Det aller beste hadde jo vært å feire Australsk jul her, og ta igjen med en norsk sommer men det kan jeg ikke ta stilling til akkurat i dag for å si det sånn. Det blir uansett minst ett år til jeg kommer hjem.

Jeg gleder meg ufattelig mye til en Australsk sommer. Sommer i det hele tatt, egentlig. Jeg har ikke sett sommer siden 2011 og det begynner å bli farlig lavt med D-vitamin for den stakkars kroppen min. Jeg gleder meg til å se hvordan Melbourne er om sommeren, og i jula, og jeg gleder meg til å vise fram byen min til familien min.

Det betyr samtidig at jeg ikke får sett de norske vennene mine på en stund. En veldig lang stund. Muligens halvannet år, eller to år sammenlagt. Dette er ingen enkel avgjørelse, men livet er så helvetes kort og jeg trenger en Australsk sommer før jeg flytter herfra. Dette er den siste muligheten jeg har.

Jul. I førti plussgrader på stranda. Herregud, folkens. Dette blir det bare galskap av og jeg gleder meg. Dette er antageligvis den beste beskjeden jeg har fått i hele år.

fredag 16. august 2013

Suck my kiss

Det er offisielt helg og jeg skal på footy kamp! Jeg har bestemt meg for at uka får være så kjip den bare vil, men denne helgen skal være awesome. Sånn er det bare. Så om nå bare Hawthorne kan slå Collingwood, aller helst med mer enn 50 poeng, så er det greit. Jeg lader opp med gamle helter og dansing på soverommet for nå trenger jeg ærlig talt helg.

torsdag 15. august 2013

Stress

Jeg trodde jeg var ferdig med at ting skulle gå galt denne uken. Jeg tok selvfølgelig grundig feil. Aller helst vil jeg legge meg i senga med en god bok og slappe av, men sånt har jeg ikke tid til, for jeg må vaske huset før agenten fra leiefirmaet vårt kommer i morgen, for huset jeg bor i skal selges. Når jeg er ferdig med å vaske hus må jeg høre gjennom forrige ukes forelesning i sosiologi en gang til. Aller helst burde jeg lese boken, men jeg har ikke råd til å kjøpe den (hallo, $80 for en helsikes bok?), for studielånet som skulle vært her i juni er fremdeles ikke på konto, men jeg kan ikke vente lenger, for jeg har eksamen om seks dager. I et siste desperat forsøk på å få lest til eksamen lånte jeg penger av en venn for å få kjøpt den jævla boka, men den er selvfølgelig utsolgt fra alle avdelinger, bortsett fra Albury som er en fin tre timers kjøretur herfra, hver vei. Jeg har ikke engang sertifikatet. Jeg har tre andre fag jeg burde lese til, skrive oppgaver om og følge med på, men jeg klarer ikke. Hver gang jeg prøver å høre på forelesninger eller lese noe, forsvinner konsentrasjonen og hjernen alle andre veier og helst mot det såkalte sosiale livet mitt, som egentlig er ganske all right, med et par soleklare unntak. Jeg trøster meg med at det er bedre nå enn for et halvt år siden, selv om det egentlig ikke sier så mye.

Alt dette gjør meg sliten. Jeg er utkjørt. Jeg ligger våken om nettene og bekymrer meg, for hvordan i all verden skal dette gå bra? Jeg har grått tre ganger i dag, bare fordi jeg er så helsikes utmattet. Jeg vet at om en uke er det verste av dette stresset borte, men frem til da er jeg veldig lite morsom å leve med. Jeg er gretten og humørsyk, eier ikke humor og vil aller helst bare at alle skal være stille. Det er ikke et menneske jeg liker å være, så jeg prøver å ta meg sammen og ikke eksplodere hver gang noen tråkker litt i salaten men jeg når bristepunktet så utrolig mye fortere når jeg er så stressa som dette.

På den positive siden har jeg gått på alle tutorials denne uken, selv om jeg hadde mest lyst til å gå hjem og gråte under dyna. For ett år siden hadde jeg ikke kommet meg ut av senga engang. Det har blitt bedre siden da, og jeg vet at det skal bli enda bedre etter dette. Frem til da banner jeg mens jeg tar oppvasken og sovner på bakerste rad i filosofiforelesningen og drømmer om ferie.

tirsdag 13. august 2013

Stargazing

Noen ganger går alt til helvete, samtidig. Du mister bussen, det regner, du er tom for sigaretter og det er ikke happy hour lenger, du krangler med noen du liker i en sidegate bak en restaurant mens tilfeldige mennesker går forbi og ser på deg og hører deler av samtalen og du lurer på hvor jævla borte enkelte folk kan være, du har sløst bort pengene dine på øl du ikke har råd til, det er hull i skoene dine, det er hull i hjertet, det er tomt i sjela, alt er feil,  du veit ikke hvor noen har blitt av og aller minst deg selv, livet ditt er mislykka og nå sitter du i en satans rennestein tusen mil hjemmefra og griner mens du spør deg selv om hvor i helvete det ble av det der livet du liksom skulle leve.




Det er greit. Alle knekker nå og da. Folk griner i rennesteiner over hele verden, hver eneste dag. Det går bra. Sitt stille i fem minutter, tørk tårene, snør skoene, og så fortsetter du videre. Reis deg opp, rist av deg støvet og gå videre. Det viktigste er ikke at du griner i en rennestein, det viktige er at du går videre etterpå.  Alt er ikke perfekt hele tiden, og ingen mennesker kan være på sitt beste konstant. Du er ikke den første og du er ikke den siste. Som Oscar Wilde sa: "We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars".

Game Over

"What do you think will be left of us if we break up? What kind of stories will we tell our friends? What will be the soundtrack of our relationship?" -, August, 2012. 

Dette er sangen jeg hører på hver gang jeg tenker på deg og hvem vi er nå. Dette er sangen jeg hører på når vi leker katt og mus på biblioteket. Du går forbi meg med skuldervesken din, litt klosset, og i det du svinger rundt hjørnet klarer du ikke å motstå fristelsen og ser rett mot meg. Jeg ser deg som en grå tåke i sidevinkelen og fortsetter å lese om slavehandel i Karibien. Dette er sangen jeg hører når jeg ser deg på andre siden av Eagle bar, med en søt nittenåring i armkroken. Du ser unnskyldende på meg, som om du ikke kan noe for at hun nå prøver å kline med deg igjen, og når den popsangen jeg vet at du hater blir spilt inne hyler hun av lykke og jeg ser hvor flau du blir, og tenker at dette er alt som er feil med deg og med oss og alt vi har blitt. Dette er den sangen jeg hører på når jeg tenker på at vi er antageligvis noe av det mest patetiske som noengang har eksistert, men samtidig noe av det ærligste. Vi ødela hverandre, for all del, men vi lærte noe også. Vi lærte at kjærligheten gjør oss blinde, at vi elsker uten å ville det, at vi lyver uten å mene det, at vi sårer hverandre når vi selv føler oss sårbare og at ingenting er så vakkert som to mennesker som er i stand til å elske hverandre til verden faller sammen og det eneste som eksisterer er stjernestøv. Vi lærte også at du aldri kan stole på noen, minst av alle de du elsker, at vi aldri vil være i stand til å tilgi hverandre fult og helt, at tid ikke løser noe som helst mellom oss to, og at ingenting er så grotesk og makabert som den kjærligheten vi påsto skulle vare for evig og som istedenfor gjorde oss til bitre, hatefulle mennesker. Dette er sangen jeg hører på hver gang jeg vurderer å la deg slippe til i livet mitt igjen. Dette er sangen jeg hører på når jeg i et svakt øyeblikk spør meg selv om hva som gikk så ufattelig galt mellom oss. Dette er den siste sangen du får lov til å ødelegge.

fredag 9. august 2013

Can I have the seasons of my life?

Jeg kjenner lukten før jeg er halvveis ned gata. Det kiler i nesa, blodet strømmer fortere og jeg kjenner at det sitrer i kroppen. Nå er det snart vår i Melbourne og jeg er så klar for å pakke bort ullgensere og strømpebukser. Jeg er klar for skjørt og kjoler. Jeg er klar for lange dager i parken med sangria og aviser, badminton, tennis, å ta trikken til St. Kilda og bade, bli overtalt til å droppe forelesninger til fordel for dagsturer til andre siden av Victoria, dyrehager og fornøyelsesparker, sol, varme, å plukke blomster i veikanten, plante tomater i vinduskarmen, gå barføtt i gresset, ligge i hengekøya og se kroppen få farge. Nå er det bare noen skarve uker igjen og jeg er så sugen på sommer at det gjør vondt innvendig. Så mens kroppen hungrer etter vår og solskinn, trøster jeg meg med at det har startet blomstre rundt omkring i Preston og denne sangen. Dere der hjemme må love meg å nyte sommeren så lenge den varer, jeg har nemlig ikke kjent ordentlig varme siden mars. Nå er det vinter. Snart er det vår.


tirsdag 30. juli 2013

Neste gang jeg ser deg

Jeg tror det er enkelte ansikt og ansiktsuttrykk jeg vil huske til den dagen jeg puster ut for siste gang, og et av dem var ansiktet ditt den dagen vi gjorde det slutt og jeg så ryggen din forsvinne blant hundrevis av de andre på universitetet til du bare var en rygg i folkehavet av studenter. Jeg husker mitt eget ti minutter senere, de tre sekundene jeg så det i refleksjonen av et vindu før jeg snudde meg bort og dro håndbaken over kinnet mitt for å tørke bort tårene og maskaraen som fortsatte å renne, selv om jeg med innbitt stemme kommanderte meg selv til å slutte å gråte. Jeg husker at jeg tenkte at det er ikke slik jeg vil at du skal huske meg, med røde øyne, gråtkvalt, hikstende og med tårer og snørr på håndbaken. Jeg tenkte tilbake på det senere og sa til meg selv at neste gang må det være annerledes.

Neste gang jeg ser deg skal jeg være tøff og selvsikker. Neste gang jeg ser deg skal jeg sitte sammen med vennene mine og alle ler av noe jeg akkurat har sagt, så du kan se at jeg er morsom selv om jeg aldri klarte å si noe morsomt til deg. Neste gang jeg ser deg skal jeg være på vei til en forelesning, med det røde håret mitt skinnende i sola og som alltid en kaffekopp i hånda, og jeg skal være glad, og ikke stressa, for hver eneste gang du var rundt meg klarte jeg ikke å puste ordentlig og jeg klarte aldri å slappe av rundt deg. Neste gang jeg ser deg skal jeg være på vei til å møte noen i sentrum, med finkjolen på og perfekt eyeliner, og jeg skal være lykkelig og det skal være så ufattelig tydelig at jeg har gått videre og at livet mitt er perfekt nå, selv om du ikke er her, selv om jeg var sikker på at hjertet mitt skulle implodere av galskap, sorg og selvdestruktivitet den dagen vi gjorde det slutt. Neste gang jeg ser deg skal jeg ikke gråte, men le. Alt dette har jeg tenkt alle disse månedene. Alt dette har jeg forestilt meg. Jeg har regissert det til døde i hjernen min og den ene situasjonen er mer lykkelig Hollywood-drama enn den forrige, og jeg er selvfølgelig perfekt i alle disse illusjonene, alle disse fantasiene om hvordan livet mitt skal være.

Neste gang jeg så deg var i en mørk kinosal, rett før du satte deg ned i setet tre rader foran meg. Jeg kjente igjen ansiktet ditt i det lille sekundet det tok deg å se bakover, selv om du så rett forbi meg i mørket. Så snudde du deg fremover igjen og når filmen var ferdig og jeg hadde tatt på meg jakka og så nedover hadde du allerede forsvunnet. Neste gang jeg så deg varte i tre sekunder og stikk imot det jeg hadde trodd, følte jeg verken glede eller sinne. Den store episke situasjonen, vendepunktet, ble om til et anti-klimaks som var over før det i det hele tatt begynte. Neste gang jeg så deg, så jeg deg i tre sekunder, og deretter så jeg videre.

søndag 28. juli 2013

42

Jeg nyter den siste resten av ferien min til det fulle med å sove lenge, store kopper te og bøker i hagen, Star Wars maraton med Bobby og Sham, kaffe midt på dagen med venner jeg nesten ikke har sett hele semesteret, besøk fra USA og noen kvelder går jeg rundt i sentrum med et smil jeg hadde glemt at fantes. Neste uke starter universitetet opp igjen og jeg løper rundt og prøver å ordne timeplaner og forelesninger og fag. Det føles veldig godt og jeg har det utrolig bra, men det blir liksom ikke så mye jeg kan skrive om.

Så jeg tenkte jeg kunne spørre: er det noe dere lurer på? Noe om Australia eller universitetet eller Norge eller hvordan man lager risotto, for eksempel? Jeg er dog lite god på sport og verdenshistorie, så sånt får dere bruke internet til.

tirsdag 16. juli 2013

Ikke alle mandager er like harde.

I går tidlig tok jeg toget hjem fra byen etter å ha vært våken i over tyve timer. Jeg så sola speile seg i skyskrapere nede i sentrum og i vannet ved Merri Creek, og i vinduet foran meg. På andre siden av vognen satt det et eldre ektepar og hver gang hun smilte, smilte han også. Da tenkte jeg for meg selv at uansett hvor vanskelig livet mitt kan komme til å bli, så er det verdt det hele veien om jeg kan være så lykkelig når jeg blir gammel, jeg også.

onsdag 10. juli 2013

Frokost på senga

Det jeg har gledet meg mest til gjennom hele semesteret er å lese bøker, som ikke har med pensum å gjøre, uten å få dårlig samvittighet. Det er en fantastisk følelse av frihet og lykke som brer seg i kroppen når det første jeg gjør hver morgen er å koke kaffe og fylle vannflaska før jeg kryper opp i senga igjen med en god bok. Her er jeg med Extremely loud & incredibly close av Jonathan Safran Foer, en tidlig morgen. Bøker til frokost er en luksus flere skulle hatt tid til og en fantastisk måte å starte dagen på. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette hver dag, resten av livet, men jeg nyter det så lenge det varer.



fredag 5. juli 2013

With all the colors that you want

"What's the difference between Melbourne and where you're from?"
"Everything is bigger here. The skyscrapers, the monuments, even the cows."
"Does that make you feel small?"
"Sometimes. But I'm bigger in Melbourne, too. Just on the inside."



tirsdag 2. juli 2013

Nyhetsbrev fra Australia

Det var så mye forskjellig jeg hadde tenkt til å skrive om og så mye som bare rant ut av seg selv. Jeg tror dette ble mer et nyhetsbrev enn noe annet, og det ble også veldig mye lengre enn planlagt.

De siste ukene har vært fine, med et selvklart unntak fra alt stresset som slutten av semesteret fører med seg. Jeg har funnet meg ordentlig til rette i huset vi bor i. Andy, Callum og jeg fungerer godt sammen. Vi spiser ofte middag sammen og bytter på å lage mat til hverandre. Vi vasker opp sammen, går på butikken sammen og tar vare på hverandre. Forrige onsdag hadde Callum bursdag og ettersom jeg skulle reise til New Zealand  grytidlig den dagen ble det til at jeg bakte en kake som vi gjemte så godt vi kunne i kjøleskapet. Ti minutter over midnatt banket Andy og jeg på døren til Callum med kake, champagne og presanger. Jeg blir rolig og lykkelig av å bo med fine mennesker som jeg på kort tid har blitt så glad i. Vi tre har faktisk klart å skape det jeg har manglet så mange ganger i livet mitt: et ordentlig hjem.

Slik ser det ut på soverommet mitt. Både det norske flagget og et piratflagg, fairy-lights, bøker og bamsen mamma sendte meg i fjor. 

Callum, jeg og Andy 


Det at guttene er så gode å bo sammen med og at vi har det så morsomt sammen veier opp for mye av det som feiler huset. Det er sprekker i nesten alle veggene, dørene er skeive og gulvet på kjøkkenet og stua ser ut som det har fått seg en runde juling av et pæredrita fotballag. Det hender krana i vasken ramler av, men alle tre har lært hvordan man fikser det, så det er jo egentlig ikke noe problem lenger. For noen uker siden kom det endelig noen og så på dusjen vår. Nå kan jeg dusje uten å måtte stille temperaturen hvert femtende sekund og det går lengre tid mellom hver gang dusjen bestemmer seg for å gå fra akkurat passe varmt til enten det varmeste punktet i helvete (ofte kalt lava-satan når jeg hyler ut om morgenen), eller til antarktisk isvann som gjør at du nesten tror du har fått vann direkte fra en isbre. Huset har også en planløsning som tidvis er litt bak mål. Lysbryteren til do er på kjøkkenet og persiennen på badet er det egentlig ingen som helt vet hvordan fungerer. Vi har to kjøleskap av en merkelig grunn, og altfor mange bord og stoler. Vi plukker opp det meste av møbler gratis fra naboer og familie. Andy har også bygget sin egen bar i garasjen, komplett med barstoler, en sofa, bilder og dart. Andy er ganske praktisk sånn sett. Det er ofte han som må reparere og fikse her og der. Callum og jeg er som regel de som lager mest mat. Callum og Andy vasker opp oftere enn jeg gjør fordi de er kjappere, men jeg tar igjen med å bake rundstykker, focaccia og kaker og de får selvfølgelig spise så mye de vil. Vi lager ofte mat til vennene våre også. Til helgen går årets galskap-prosjekt av stabelen. Da skal vi lage mat til over tretti mennesker og de skal alle spise her, hjemme hos oss. Huset vårt har vi forøvrig døpt Valhalla.

Selv om det er mye som er galt med huset er jeg fremdeles glad for å bo i det. Vi har fargede lys ute på terrassen, en stor sofa, et bord og stoler, alt sammen under tak. Vi har hengekøye som jeg er en flittig bruker av og et stort kjøkken. Jeg trives mye bedre nå som jeg bor her, enn det jeg gjorde på college. 

Chris, Adriana og Andy en veldig sen kveld hjemme hos oss.


Jeg holder fremdeles kontakt med noen få av de jeg bodde med på Chisholm, men de fleste kuttet jeg rett av. Det gjelder forøvrig for en del andre mennesker jeg tidligere hadde i livet mitt. Jeg orket bare ikke mer. Det siste året har det vært så mye.. mye. Av alt. Det har vært par som har gått fra hverandre, venner som krangler, misforståelser, "nå eller aldri", folk som hvisker bak ryggen på hverandre og i det hele og store et emosjonelt drama som jeg til slutt så meg mett på. Jeg ble helt utmattet av å måtte leve livet mitt på den måten. Jeg orket ikke mer. I dag styrer jeg klart unna alt som lukter overdramatiserte konflikter. Jeg orker ikke kaste bort livet mitt på det, rett og slett. Folk får bare klare seg selv, om det skal være så forbanna episke, katastrofale situasjoner annenhver uke. Om det er så ille, så får du gjøre noe med det. Det handler ikke om å ta seg sammen, det handler om å ta ansvar for seg selv, uansett hva det betyr for hver enkelt.  

Det med ansvar for seg selv er ofte en balanse som er hard å finne. Det handler litt om å ta vare på seg selv, om å være sin egen venn, å være streng når man trenger det, men også myk når verden er tung og hard mot deg. Jeg forsto blant annet at jeg var på vei til å kjøre kraftig utfor stupet en gang i juni. I løpet av de siste månedene av 2012 raste jeg ned i vekt. Jeg visste ikke helt hva som foregikk med denne rare kroppen som plutselig hadde blitt så liten. Jeg gikk opp på vekta og så at jeg hadde mistet seksten kilo. Haka hang plutselig nede på gulvet. Når jeg kjente ordentlig etter så jeg jo at klærne mine kanskje hadde blitt litt store og at ansiktet var mindre. Jeg begynte å virkelig bry meg om hva jeg spiste. Jeg tenkte at så lenge jeg spiste skikkelig, hjemmelaget, sunn mat så var alt i orden. Jeg spiste egg, ost og tunfisk, mye salat og rent kjøtt. Jeg spiste gode menger og tok sunne valg når jeg spiste på campus. Vennene mine og de rundt meg begynte å legge merke til at jeg ble mindre. De fleste av dem gratulerte meg og fortalte meg hvor fin jeg hadde blitt. En og annen tok tak i meg og spurte om jeg hadde det greit. Klart det, sa jeg. Skal bare gå ned en halv kilo til.  Jeg ble etterhvert opphengt i tallet på vekta. Jeg skrev ned hva jeg veide og lagde menyer og planer for hva jeg skulle spise, hvor mye og når. Jeg nektet meg selv alt som het sukker, brød, honning, ingen ris eller pasta, og i en periode kuttet jeg ut alle meieriprodukter. Jeg mente selv at jeg hadde et sunt forhold til mat og min egen kropp, men jeg forsto at jeg måtte revurdere den innstillingen etter at jeg en morgen sto på kjøkkenet og gråt fordi eplet mitt veide over 150 gram og da var det for mange kalorier. Jeg kunne stirre på meg selv i speilet i over en halvtime uten å merke at tiden gikk. Jeg ble mer og mer opphengt i hvordan jeg så ut og jeg klarte aldri å slappe helt av i min egen kropp. Jeg begynte å kjefte på meg selv for å spise for mye eller ville ha mer mat. Lavmålet kom da jeg sto i et prøverom og vurderte å plukke opp selvskading, som jeg tross alt er ferdig med, fordi jeg ikke passet inn i en bukse i størrelse ti. Nå går det til helvete, tenkte jeg og innså hvor langt jeg hadde latt presset om vekta ta over livet mitt. Det var ren, skjær galskap. Jeg tok meg selv i nakken, og tok ansvar. En morgen våknet jeg, brølte at "nå er det faen meg nok med det jævla kjøret", og mens jeg fremdeles var i pysjen plukket jeg opp hele den forbanna vekta og heiv den rett i søpla. Så rev jeg ned arket hvor jeg pleide å skrive opp vekten min hver tirsdag, og samtidig rev jeg ned alle arkene med regler jeg har laget for meg selv det siste halvåret. Jeg angrer ikke et sekund.

Etter at jeg tillot meg selv å drikke rødvin og sjokolade ser jeg gladere ut, selv når jeg prøver å se ut som jeg er sint. 

Det føles godt å være i stand til å ta ansvar for seg selv og sin egen mentale helse. Jeg er mye flinkere til å ta være på meg selv nå enn jeg var før. Jeg passer på meg selv og lager små rom hvor jeg kan få puste ut. Jeg sier nei til mennesker jeg vet at ikke er bra for meg og jeg er flinkere til å si at nå er jeg sliten, så jeg må gå hjem. Jeg prøver også å være snillere med kroppen min. Jeg gir den nok mat og jeg passer på at jeg sover så godt som mulig. Jeg har slitt med søvnen siden jeg var bare barnet, og det er fremdeles netter hvor jeg ligger våken og ser i taket. Men jeg har blitt flinkere til å legge til rette for en god natts søvn og det gjør faktisk en liten forskjell. Jeg er flinkere til å ta medisinene mine, noe som også hjelper godt på, både for kropp og sjel.

Noe som også føles godt er å klare å holde kontakten med flere der hjemme. Farmor og jeg snakker sammen omtrent en gang i uka, noen minutter hver gang. Vi spør stort sett om det samme hver gang, men det  gjør ikke noe. Det er ikke så farlig hva vi snakker om, så lenge vi kan høre stemmene til hverandre. Jeg spør ofte om været og om hun har vært ute i hagen. Farmor spør også om været, og om jeg har fått kjæreste enda. Jeg svarer alltid med et værvarsel og sammenligner med Norge, og sier at jeg skal si ifra neste gang jeg får en kjæreste men at hun trenger ikke krysse fingrene. Jeg har det nemlig fint med å være alene.

For første gang siden jeg vet ikke når, har jeg det utrolig godt, helt alene. Jeg savner ikke å ha noen andre i livet mitt. Jeg våkner og sovner stort sett alene. Noen ganger sover kompisen min Chris over, og selv om det er fint å sove inntil og nært noen merker jeg at jeg trives best alene. Jeg har ikke lenger noe jag i kroppen om å måtte finne noen å leve livet mitt med. Jeg ser aller helst at ingen endrer på det, heller. Jeg ble spurt om å bli med på date for to uker siden. Jeg sa at vi kan godt drikke kaffe sammen, men jeg vil ikke date noen akkurat nå. Reaksjonene skal jeg spare dere for, men det får nå bare være. Om menn eller kvinner ikke engang er interessert i et eventuelt vennskap istedenfor et forhold kan det være det samme. Jeg har virkelig ikke lyst til å være sammen med noen andre enn meg selv akkurat nå.
Det føles godt å være fult og helt min egen person. Det er jeg som tar alle avgjørelsene i mitt liv. Ingen foreldre, saksbehandlere, fosterforeldre, lærere eller partnere. Alt i livet mitt tilhører meg og det passer meg utmerket.

Hengekøyen og føttene mine en solfylt dag i hagen. 

Jeg deler jo dog livet mitt litt med andre. Jeg hadde en fantastisk mengde gode venner hjemme i Norge, og jeg forstår ikke hvordan jeg har vært så heldig med vennegjengen min i Australia. Jeg trodde at jeg kan da umulig møte så mange flotte mennesker på begge sider av verden, jeg må ha fått min andel gode venner innen nå. Så feil kan jeg heldigvis ta. Livet mitt er fylt av så mye uhemmet moro og galskap. Vi raider nabolaget for gratis møbler med en liten toyota, har latterkramper på butikken, jentekvelder hvor vi gir bort alle klærne vi ikke bruker lenger og gir bort resten til veldedighet, tar av til Taylor Swift i bilen, møter hverandre mellom forelesninger for lunsj og øl, spionerer på veilederne våre, har fester med de rareste temaer, vi danser oss gjennom verden med hvitvin i plastflasker og skrubbsår på knærne og jeg forstår ikke hvordan det er meningen at jeg skal forlate disse menneskene en dag i den altfor nære fremtiden. Jeg vet nemlig at jeg må hjem en dag. Jeg kan ikke bli i Australia for alltid og det gjør både litt godt og litt vondt å vite at har truffet så mange gode mennesker i begge land, og at alle disse fantastiske menneskene ser ut til å like meg også.


Jentekvelden vår.


Chris og jeg byttet nasjonalitet for en kveld.


Når jeg var hjemme over jula, var det mange som sa at jeg hadde forandret meg. Ikke bare hadde jeg blitt så tynn, men jeg hadde plutselig blitt voksen. Jeg vet ikke om det er sant, for jeg føler meg ikke nødvendigvis eldre. Men jeg føler meg sikrere. Jeg vet bedre og jeg tar livet mer med ro. Jeg både smiler og ler mer. Jeg er veldig fornøyd med livet mitt, og det føles godt å vite at jeg har gått fra å være så utrolig redd og usikker, og tidvis helt oppslukt av en tilsynelatende evigvarende depresjon, til å være bestemt, selvsikker og en person som setter klare og tydelige grenser, både for meg selv og andre. Fra den skarve, lille femtenåringen som skrek så høyt og var så utrolig sint, til å snart være tjuefem, med mot i brystet og håp i hjertet. Om livet mitt fortsetter på denne måten har jeg ingenting å være redd for lenger. Om livet fortsetter å bli bedre på denne måten, skal dere slippe å være redde for meg. Det tror jeg nok dere kan allerede, for jeg har vært hos legen som offisielt har friskmeldt hjertet og jeg lurer på hvor mye som skal til før jeg snart kan friskmelde meg selv. Både for hjertet og sjela, fortiden, det innerste rommet og angsten. Alt det vonde der inne. Den svarte, tykke gjørma som jeg har dratt meg selv gjennom de siste femten årene. Det er snart ikke mer igjen av noe av det. Det betyr ikke at jeg er helt frisk enda, for jeg våkner fremdeles av mareritt regissert av satan selv, jeg har flashbacks og angst, og noen kvelder har jeg mest lyst til å hoppe foran toget. Men jeg våkner oftere og oftere til en helt vanlig hverdag (om noe sånt finnes i livet mitt), og jeg våkner oftere med et smil enn med redsel. Kanskje det er fordi jeg flyttet til Australia. Kanskje det er fordi jeg har jobbet så hardt. Kanskje det er fordi jeg ble voksen. Mest sannsynlig er det litt av alle tre og enda mer. Det viktigste er at jeg faktisk holder på å nå målet.

Lykkelig i min nye favoritt bar etter endt semester. 

På bildet over har Chris og jeg funnet en bar som serverer French 75, som jo er favorittdrinken min. Vi snakket om livene våre, hvor mye som har forandret seg for oss begge og hvor fantastisk spennende fremtiden kan være. Dette var kanskje en av de beste dagene i livet mitt. Jeg vet ikke lenger, fordi det begynner å bli så mange av dem.

Så derfor er det litt stille her inne om dagen. Jeg er mest opptatt med å jobbe meg fremover med min egen helse, drikke hvitvin med vennene mine, lage mat til guttene jeg bor med, ligge i hengekøya, utforske Melbourne og nyte livet mitt. Det blir ikke så mye blogg av det, men jeg smiler desto mer. 


When things don't feel right I lie down like a tired dog, licking his wounds in the shade


Nå som jeg har ferie har lagt til meg en av verdens beste vaner. Det er så enkelt som å starte hver dag med en kopp te i senga mens jeg hører på denne låta av Beirut og sakte, sakte åpner gardinene og lar meg selv våkne til enda en dag i livet mitt.

When I feel alive 
I try to immagine a careless life
a scenic world where the sunsets are all
breathtaking


fredag 28. juni 2013

New Zealand

Avgjørelsen om å reise til New Zealand ble tatt ganske på sparket. Jeg hadde flaks og gode venner som gjorde turen tilnærmet lik gratis og når man har muligheten må man jo bare kjøre på.

Flyplassen i Melbourne var et helvete uten like og jeg var omtrent fire minutter unna å miste flyet mitt. Hva er det med meg og disse flyene? Det blir visst bare verre med årene. Men jeg rakk heldigvis flyet, og med hjertet i halsen og svette i nakken satte jeg og Qantas kursen mot Wellington. Flyturen tok tre timer og førti minutter som er en drøm i forhold til evighetsflightene mellom Australia og omtrent alle andre land. Jeg gikk gjennom tollen og så sto jeg der. I Wellington, New Zealand. Så langt hjemmefra har jeg aldri vært før, i hele mitt lille liv. Jeg tok bussen mot sentrum og fant frem til der kompisen min jobber, heisen opp i sjette etasje, og en skikkelig knuseklem fra en mann jeg ikke har sett siden februar.




Slik ser jeg ut når jeg feirer at jeg er ferdig med semesteret og endelig har ferie. Jeg feiret med min absolutte favoritt whisky; en atten år gammel Laphroaig. 

Dagen etter jeg ankom Wellington begynte det virkelig å storme. Det regnet nedover, sidelengs og baklengs og vi lo mens vi løp mellom museum og kaffebarer. Stormen kom antageligvis ikke uventet for de som faktisk er fra Wellington men jeg hadde helt glemt å sjekke værmeldingen før jeg reiste hjemmefra. Mens jeg var i New Zealand gikk det også opp for meg at jeg ikke eier ett eneste par vanntette sko. Når vi gikk gjennom byen så vi nedblåste trær og alskens hagemøbler som hadde flydd avgårde.




Men selv om det stormet hardt de første tre dagene av ferien min fikk jeg se sola til slutt. Når skyene forsvant forsto jeg hvorfor folk fra Wellington er så glade i byen sin. Jeg forelsket meg litt i både by-sentrumet og naturen. 






I Wellington fant jeg også min nye favoritt-bar, som heter Alice. Temaet for baren er selvsagt Alice i Eventyrland. Det var sitater malt på veggen, utdrag fra bøkene i menyen og drinkene hadde navn etter karakterer, sitater og kapitler. De største drinkene var ment for to og ble servert i tekanner med kopper. 





Uansett hvor jeg gikk var det noe å feste øynene på. Vi gikk på museum og kunstutstillinger, konserter og ut i naturen. Det meste var gratis og konserten betalte vi vel fem dollar for. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Nattelivet i Wellington er også absolutt noe av det bedre jeg har sett og byen i seg selv er koselig. Jeg tror nærmest jeg har blitt små-frelst. 








Dette bildet var det absolutt siste jeg tok før jeg reiste tilbake til Australia. Jeg humret godt for meg selv på flyplassen og smilte stort sett hele turen hjem, som var mye mer avslappet og komfortabel enn reisen dit. 


Jeg stortrivdes i Wellington og jeg kunne godt tenke meg å reise tilbake dit, men kanskje nærmere sommeren neste gang. Det stormer visstnok ikke så mye på den siden av året.