søndag 30. desember 2012

Godt nytt år

Dette blir det siste innlegget jeg skriver i 2012. Det føles både merkelig og godt at 2013 snart skal starte.
Jeg håper dere hadde en god jul, og at dere får et godt nytt år!

fredag 28. desember 2012

Årets siste videoblogg



Jada. Århundrets thumbnail. Igjen. 

This air is too heavy to breathe

Jeg visste at dette ville skje. Jeg kjenner meg selv såpass godt og jeg vet hva som trigger meg. Jeg reiste fra en by full av sol, venner og late dager med sommerferie og iskrem, til en liten bygd i Troms, full jobb og evig mørke.

Jeg har vært vant med å ligge i sola med venner og drikke cider, snakke om været og hva vil gjøre iløpet av neste skoleår. Jeg har hatt sentrum av Melbourne under føttene mine mer eller mindre hver dag. Jeg har sovet til jeg våknet, spist vannmelon til frokost og drukket kaffe til jeg ble lei.

Nå sliter jeg både med å sove og å våkne. Jeg går rundt i halvsvime på jobb. Det er mørkt når jeg våkner, det er mørkt mens jeg går til jobb, det er mørkt når jeg går hjem og mørket fester seg i tankene mine, i hjertet mitt. Alt er et evig jævla mørke. Det er klart det er vakkert. Det er klart nordlyset er noe av det vakreste som finnes. Men alt dette mørket gjør at det blir vanskelig å se fremover. Alt dette mørket, både rundt meg og i meg, gjør at jeg blir nedstemt og at jeg blir liggende i senga istedenfor for å gå ut og.. gå ut og hva? For på Hansnes kjenner jeg nesten ingen. Alle bor i Tromsø og jeg har ikke sertifikat. Jeg sitter fast her ute. Jeg er ikke sosial lenger. Jeg bare sitter her og venter på at det skal bli slutten av januar så jeg kan reise igjen. Det betyr ikke at jeg ikke har savnet familien min, eller at jeg ikke vil være sammen med vennene mine herfra. Det betyr bare at Hansnes og jeg kommer ikke overens og det har vi vel aldri egentlig gjort.

Da er det veldig lett å gå på en smell. Jeg skjønner det jo. Jeg skjønner hvorfor jeg blir deprimert og jeg forstår at det mest sannsynligvis går over ganske fort når jeg reiser nedover til Australia igjen. Det er lett å tenke at "når du vet hvorfor du er deprimert må det jo være lett å takle det". Både ja og nei. Det er fint å vite hvorfor jeg er deprimert. Det er fint å forstå at dette ikke kom helt ut av det blå, og jeg var jo også forberedt på at dette kunne skje. Men det betyr ikke at det gjør mindre vondt. Om du faller overende og forstuer foten så vet du jo hvorfor det gjør vondt i foten din, men det blir jo ikke mindre vondt av den grunn. Selv om jeg vet hvorfor jeg blir deprimert, så blir jeg ikke mindre deprimert. Det betyr bare at jeg vet at akkurat denne følelsen, akkurat denne versjonen av uendelig tristhet vil gå over etterhvert. Frem til da biter jeg tennene sammen og tillater meg selv å kjenne på alt det vonde som ligger og råtner i hjerterota.

Soundtrack: Moddi - Rubbles

torsdag 27. desember 2012

Fra Notatblokken 15.12.12

Won't you tell me once again, how we're gonna be just friends.

Kommer det noensinne til å være en jul hvor jeg ikke er ensom? I år er jeg helt singel i jula for første gang på seks år. Jeg har ingen samboer, ingen kjæreste, ingen jeg er interessert i. Det er tomt her.

Helt singel
Helt ensom

Jeg har lært mye om meg selv det siste året, men de tøffeste sannheten har jeg lært den siste måneden.

Bon Iver synger at everyhing that happens is from now on og jeg holder hardt rundt dyna og tenker at jeg har hele dobbeltsengen for meg selv, men jeg var lykkeligere i en trang enkeltseng i Australia. Fordi det var trangt, og ikke ensomt.

I've twisting to the sun I needed to replace
The fountain in the front yard is rusted out
All my love was down
In a frozen ground

Whatever could it be
That has brought me to this loss?

This is not the sound of a new man or crispy realization
It's the sound of the unlocking and the lift away
Your love will be
Safe with me

Bon Iver - Re: Stacks

Alt går videre herfra. Vi går videre herfra. Det er greit å være ensom nå og da. Selv om det gjør så vondt at jeg ikke får puste. Jeg overlever dette også. Jeg overlever faen meg alltid, selv når jeg helst vil slippe. 

Det handler om å være lykkelig. Jeg må ha troen på at det ordner seg. Jeg må stå fast i troen på at jeg også kan være lykkelig. 

onsdag 26. desember 2012

That secret that you know, that you don't know how to tell

"Men hadde ikke du kjæreste i Australia?"
"Jo, jeg hadde det. Men det varte ikke".

Jeg hører ordene trille lett ut av munnen min. Det er jo sant. Jeg hadde en kjæreste og det varte ikke. Story of my life. The story of everyone's life, egentlig. For det varer jo aldri. Enten gjør man det slutt eller så det funker ikke, noen er utro, noen slår, noen slutter å elske hverandre, kanskje bare den ene av dem, og det er da det gjør mest vondt. Noen forhold tar slutt fordi man ikke orker mer, andre tar slutt fordi man trenger noe annet. Enten gjør vi det slutt, eller så gjør livet det slutt for oss. Noen ganger flytter vi. På grunn av skole eller jobb, eller fordi man vet at lykken ligger i en annen by enn den  man bor i. Man kan ikke fortsette å bo i en by som kveler en. Det ender aldri bra for noen. Noen ganger blir vi stående igjen alene. Noen ganger velger ingen å forlate forholdet, men vi blir stående igjen alene likevel.

Jeg ligger våken og lurer på hvor de er akkurat nå. Om han med håret ligger i sola hjemme hos Bobby og Sham. Om André sitter våken og spiller. Om hun med fregnene er lykkelig. Om han feirer jul på Hauketo i år. Om han skal reise på havet neste år. Hvor er de? Hvordan går det egentlig med dem? Har vi forandret oss, alle sammen? Stemmer vi andre partier? Leser vi andre aviser? Husker de fremdeles hvordan jeg liker kaffen min? Husker jeg hvordan de liker deres?

Hvor mange mennesker skal man dele denne ømheten med? Hvor mange ganger skal man forelske seg? Hvor mange ganger skal man få hjertet sitt knust? Hvor mange mennesker er det mulig å stole på? Jeg tenker over alle føflekkene og skuldrene jeg har kysset. Jeg tenker over alle hendene jeg har holdt. Hvor mange kopper med kaffe jeg har laget tidlig på morgningen, før sola. Hvor mange jeg har delt. Hvor mange ganger jeg har sett på et menneske og tenkt at ingenting annet betyr noe akkurat nå. Hvor mange ganger skal man si "jeg elsker deg" for første gang? Hvor mange første kyss finnes det? Hvor mange ganger skal man lære en ny person å kjenne?
Til du finner den rette?

"Den eneste konstante faktoren i alle dine feilslåtte forhold er deg selv" sa Larry Kerston og han hadde nok et poeng der. Jeg lurer på hvorfor jeg alltid tar feil. Hvorfor jeg alltid ender opp alene. Jeg lurer på hvorfor i all verden jeg kaster bort tiden min på å tenke på alt dette. Fortiden tilhører tross alt fortiden. Det er alltid smart å reflektere over hva som har skjedd og kanskje hvorfor, men dette er ikke refleksjon. Dette er mental hudfletting og jeg er drittlei av det. Jeg er nødt til å holde opp med dette før jeg mister forstanden og all tro på en mulig fremtid. I 2013 er det to ting jeg håper jeg kan lære meg. Det ene er å slutte å ha det travelt. Det andre er å slutte å kaste bort hjertet mitt til idioter.

Soundtrack: Bon Iver - Blood Bank. 

tirsdag 25. desember 2012

Julaften

På julaften i år jobbet jeg på morgningen, før jeg dro hjem og dusjet av meg svetten i iskaldt vann, ettersom ikke alle har skjønt av vi er fem i huset her om dagen. Ut av dusjen og inn i joggebuksa, foran tv'en med julestrømpe og "Tre Nøtter til Askepott". Så dro vi i kirka og jeg grein nesten når vi sang "Deilig er jorden". Hjem, spise middag, pakke ut gaver. Jeg ble veldig glad for alt jeg fikk. Jeg tror nok familien min kjenner meg godt. Jeg tror åtti prosent av gavene var bøker, vin og sjokolade. Så dro jeg til tanten min og spilte Erobreren sammen med kusiner, fetter og stebror. Laget mitt vant, noe som betyr at jeg har vært på vinnerlaget for fjerde år på rad. Jeg kan muligens ha vært litt høylydt til tider, noe som antageligvis skyldes alkoholinntaket. Det hender jeg blir veldig ivrig når jeg har drukket to flasker vin og diskuterer Nietzsche. Jeg lånte også lua til fetteren min, og siden det tross alt er jul bandt jeg en rød sløyfe rundt. Så god jul: 


søndag 23. desember 2012

Årets ønskeliste

Jeg lagde aldri noen ønskeliste på bloggen i år. Jeg har gjort det hver jul og hver bursdag, helt siden jeg startet å skrive på Livejournal. For hva i all verden skal jeg ønske meg? Jeg har tak over hodet. Jeg har mat, jeg har klær, jeg har to laptoper og to telefoner. Jeg har smykker og klokker. Jeg har Firkløver sjokolade og rødvin. Jeg har alt jeg trenger. Ikke misforstå meg, for jeg er alltid takknemlig for gavene jeg får på julaften. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg kan spørre om mer enn det jeg allerede har. 

Men om jeg skulle ønske meg noe. Om det er noe i livet mitt jeg fremdeles vil ha, om det er noe jeg lengter etter, så må det være dette:

Jeg vil reise til Paris igjen. Jeg trenger den byen en gang til. Jeg trenger Champagne og Montmartre, Louvre og The Abbey. Jeg trenger å våkne en morgen og vite at jeg er i en av de vakreste byene i verden. Jeg trenger å kjenne våren i kroppen mens jeg tusler gatelangs gjennom Paris. 

Jeg skulle ønske farmor kunne få tilbake synet. Hun likte så godt å lese aviser. 

Jeg skulle ønske farfar fremdeles var her. Det er åtte år siden han døde og jeg savner ham fremdeles. Hver dag.

Jeg ønsker meg enda et år på Roskilde, med Rælreiret, tautrekking, dø-kø, øl-kø, dusje-kø, mat-kø og egentlig kø til absolutt alt, men det gjør aldri noe på Roskilde. Du står bare i kø og synes det er greit. Jeg ønsker meg et år med like bra line up som i 2008. Jeg ønsker meg enda et sånt år hvor vi ligger utslitte på gresset og noen snur seg og sier at det er ikke så farlig om det begynner å regne, for Roskilde er faen meg Roskilde, og det er her vi vil være, med hverandre. 

Jeg ønsker å se Radiohead en gang til. Det er mange band jeg vil se før jeg dør, mange jeg ikke har sett enda. Men Radiohead må jeg se en gang til. Jeg må gråte og le. Holde rundt noen når de spiller Pyramid Song. Gråte når de spiller Climbing up the walls. Være utslitt etterpå, men elske det. Elske dem. 

Jeg ønsker meg at moren til venninnen min er kreft-fri for alltid. For hun er ikke bare moren til venninnen min, hun er min reserve-mamma og nå også, min venninne. 

Jeg ønsker at alle de jeg er glade i holder seg friske. 

Jeg ønsker meg et liv uten flashbacks og sinnsyke mareritt. 

Jeg ønsker meg et bo-kollektiv på linje med Kollektivet med det Rare i. 

Jeg ønsker meg at 2013 blir mindre komplisert og vondt enn 2012. 

Jeg ønsker meg samtidig at 2013 blir minst like morsomt som 2012, men det kan fort bli vanskelig, for 2012 var et helsikes bra år, selv om det var vondt. 

Jeg skulle ønske at verden var et bedre sted hvor folk klarte å ta vare på hverandre. Hvor vi ikke er mistenkelige mot alle som trenger hjelp. Hvor vi ikke måler menneskeverd i papirer. Hvor det er mulig å stole på folk. Jeg ønsker meg at vi er snillere med hverandre. Jeg gir faen i at vi skal være snille fordi det er jul, vi skal være greie mot hverandre fordi vi har faktisk bare ett liv og jeg har ikke tenkt til å sitte på et gamlehjem som nitti-åring og angre på alle gangene jeg var en drittkjerring istedenfor å faktisk ta meg tiden til å behandle folk ordentlig. Jeg ble oppdratt bedre enn det. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alle vennene mine og familien min lykkelige. Jeg skulle ønske jeg kunne ordne alt for dem. At jeg kunne fikse ting. At jeg var en sånn som kunne ordne opp for andre. En med løsninger. 

Jeg ønsker meg at alle har en fin jul og at neste år blir bedre enn dette, og at jeg snart kan klemme alle de jeg er glad i. 



I wish I had a river I could skate away on

Jeg har ikke julestemning i år, men det gjør ikke noe. Jeg kan ikke noe for det og jeg orker ikke bli irritert over det. Jeg tenkte likevel jeg skulle dele min favoritt julesang, som egentlig ikke er en julesang i det hele tatt. Den er altfor trist. Men det er nå engang denne låta jeg hører mest på hver jul og som alltid får meg til å tenke på skøyter i Spikersuppa, kakao, røde kinn og votter.


fredag 21. desember 2012

Dagens Facepalm

Jeg skrev egentlig et langt innlegg om både det ene og det andre, men det ble så negativt og uten sammenheng at jeg kan ikke publisere det. I dag sitter jeg sånn her:


Det finnes altså en helt drøy mengde innavla, mongoloide, tilbakestående og perverst idiotiske nepskrell der ute i verden. Jeg sverger på at jeg regelmessig har kontakt med mist halvparten.

torsdag 20. desember 2012

All of your flaws and all of my flaws, they laid out one by one / Look at the wonderful mess that we made / we pick ourselves undone

Det er så mye som gjør vondt her i verden.
Noen dager er det viktigste at man faktisk klarer å dra seg ut av senga og kle på seg, selv om det er tusen minusgrader ute og kroppen helst vil ligge under dyna i tre timer til. Minst.
Det er lov til å være stolt av hverdags-prestasjoner. Det er tross alt hverdagene som utgjør den største delen av livet vårt.

mandag 17. desember 2012

Now little baby, now let me tell you what I'm goin' to do

Noen ganger, når jeg har hele huset for meg selv og det er seint på natta, legger jeg meg foran peisen med et glass rødvin, ser i taket og sprenger hørselen min med denne låta:




lørdag 15. desember 2012

Verden er for liten

tenker jeg, mens jeg biter meg i leppa og ser inn i flammene i peisen.

Sosiale sirkler, geografiske områder, nettsider, alt er for smått til slutt, etter syv ledd kjenner vi alle hverandre, og jeg står igjen her som en helvetes tulling med fire tusen ord i hjertet og blodspreng i underleppa.

onsdag 12. desember 2012

Vinterhjerte

Er det alltid vinter i hjertet, spør jeg meg selv. Jeg startet på en Spotify spilleliste når det var vinter i Australia, og jeg hører fremdeles på den nå som det er vinter i Norge. Den er fylt med litt rock, litt alternativt, litt elektronika og en del blues, men ingen julemusikk. Sånt som jeg hører på når det er kaldt både i verden og hjertet. Derfor heter den selvfølgelig Vinterhjerte.
“In your life, you meet people. Some you never think about again. Some, you wonder what happened to them. There are some that you wonder if they ever think about you. And then there are some you wish you never had to think about again. But you do.”

— C.S. Lewis

tirsdag 11. desember 2012

You said you needed time, and you had time

Jeg sitter ute i boden med kaffekoppen og røyken min og hører på Ani DiFranco - You had time, og det er da jeg forstår det. Det gjør nesten litt vondt, men jeg har visst det lenge. Helt egentlig har jeg jo visst dette i årevis. Jeg tenker at nå er jeg bundet til to land. Tre sett med venner. På en merkelig måte, tre sett med familier. Det er Oslo, det er Tromsø og det er Melbourne. Jeg trodde aldri jeg skulle møte så mange fantastiske mennesker. Jeg trodde aldri livet mitt skulle endre seg så mye. At det skulle bli så bra.

How can I go home
with nothing to say
I know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
and what did you decide
you said you needed time
and you had time


Bobby pleier å si at når man vokser som menneske, forandrer man seg egentlig ikke, man blir mer av seg selv. Jeg vet at det kanskje ikke er sant for alle, jeg har fått det bevist på den vonde måten, men det føles riktig for meg akkurat nå. Jeg er mer av meg selv i Australia enn jeg er i Norge. Det er merkelig, for i Australia sliter jeg med språket, jeg klarer ikke alltid si det jeg vil si, jeg er ikke like kjapp i replikken, jeg klarer ikke argumentere meningene mine på samme måte som på norsk, men det kommer seg vel. I Australia er jeg ofte usikker, fordi skikkene er annerledes, fordi de gjør ting annerledes, fordi jeg er en utlending, jeg er norsk, og det er ikke her jeg vokste opp. Men jeg er mer av meg selv, likevel. I Australia er jeg tusen ganger mer hardcore og selvsikker. Jeg gir mer faen. Jeg er mer utadvent, selv om jeg er sjenert samtidig. Det er i Australia jeg lever. Jeg bor ikke i Norge lenger. Jeg kan ikke bo her mer. Kanskje om mange år, kanskje når jeg savner Norge og alt og alle som er her så mye at jeg ikke holder det ut lenger, men akkurat nå bor jeg i Australia og det er Australia som er hjemme.

You are a china shop
and I am a bull
you are really good food
and I am full
I guess everything is timing
I guess everything's been said
so I am coming home with an empty head



Jeg vet at det ikke er rettferdig. Det er vennene og familien min i Norge som har støttet meg gjennom alt det vonde og nå er det Australia som får utbytte av det. På den andre siden er jeg ikke heldig fordi jeg bor i Australia. Jeg har jobba jævelig hardt for å komme dit. Jeg har ofret mye for den lykken jeg sitter igjen med.

You'll say it's really good to see you
you'll say I missed you horribly
you'll say let me carry that
give that to me
and you will take the heavy stuff
and you will drive the car
and I'll look out the window making jokes
about the way things are


Hvordan forlater man alt som er trygt? Hvordan forlater man alle man kjenner?

Man gjør ikke det. Man reiser bort for en stund og så kommer man tilbake. Enten for en liten stund, eller for alltid. Det kjennes ut som et svik, at jeg ikke vil bo i Norge for alltid. Det kjennes ut som om jeg skuffer de jeg er glad i og som er glad i meg når jeg sier at det er veldig fint her, men jeg blir nok borte en god stund. Kanskje litt lengre enn jeg egentlig har lyst til å innrømme. Jeg trenger mer tid. Jeg trenger å reise mer. Jeg trenger å være borte fra Norge en stund. Kanskje for alltid. 

How can I go home
with nothing to say
I know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
and what did you decide
you said you needed time
and you had time

mandag 10. desember 2012

Fra notatblokken - Velkommen hjem

Mellom Melbourne og Tromsø skrev jeg fjorten sider i notatblokken min. Noe av det var dette:

28/11 15:00 Melbourne
Hang on, don't dream it's over.
En naiv del av meg håper ingen legger merke til hvordan jeg ser ut. Hvordan armen min ser ut. Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Arrene buler ut av armen, røde, rosa og lilla.

"Én stor sorg kan man holde ut, dersom man slipper alt det andre" skriver Herbjørg Wassmo. Hva er den store sorgen? Hva er det andre man skal få slippe?

Please go on with your life.
Please be happy.

Det er en forskjell på ensom og alene. Jeg er begge.
Jeg savner alt i Norge, men ikke alle nordmenn. Post Traumatisk -- Syndrom.

28/11 21:20 Kuala Lumpur

Vi lander i Kuala Lumpur og jeg kjenner at nikotinbehovet mitt har gjort meg irritable og rastløs. En av de andre passasjerene, en middelaldrende mann, presser seg opp mot meg. Jeg ser at han kommuniserer med noen tre rader fremover i flyet, men jeg er for sliten til å bry meg. Alle vil av og det går ikke fortere bare fordi han også vil ut, fort. Han presser seg enda mer mot meg selv om han en meter plass bakover, minst. Jeg er sliten, trøtt, sulten og nikotinmonsteret brøler. Jeg merker at jeg er altfor nær å miste forstanden. Egentlig vil jeg snu meg rundt og gi ham en kraftig dytt i brystkassa og brøle at han kan faen meg vente som alle andre, alle vil da for faen av det jævla flyet, det hjelper ikke å tråkke meg oppetter leggen din jævla tulling, se nå til helvete å pell deg bakover, men det er ikke verdt det. Det er faktisk ikke verdt det.

Kuala Lumpur flyplass er den største jeg noen gang har sett. Jeg tar toget mellom terminalene, med den lille røde ryggsekken i hånda. Fullmånen skinner mot meg. For tre år siden... Hadde du virkelig trodd at dette skulle være livet ditt?

29/11 Europa et sted

Hva er det med meg og all denne idiotien?
Learn to let go.
Walk on.
Forgive.
Forget.
Get the fuck over it.

04/12 Gardermoen

Alltid isolert? Hvordan blir livet mitt nå? Kommer det til å endre seg? Kommer jeg til å endre meg?

City & Colour - Coming home
What happens when I grow old,
and all my stories have been told?

Life is short,
Death is forever

Hva om jeg har forandret meg? Hva om jeg har blitt en nevrotisk, egoistisk drittkjerring, det er bare ingen som vil si noe? Er jeg mer paranoid? Mer voksen? Har jeg endret meg?

Sola ligger bak meg og jeg får ikke se den igjen før i februar.
Velkommen til mørket.
Velkommen hjem.

tirsdag 4. desember 2012

All tid er forbi

Eternal Sunshine of the Spotless Mind


"Så nå er det ferdig?"
"Ja. Jeg tror det. Eller.. Ja. Denne gangen vet jeg det vel. At det er helt ferdig"

søndag 2. desember 2012

Oslo er slik:

Jeg lander på Gardermoen og blir hentet. Vi kjører innover mot Oslo og jeg sier at det har snødd i Norge. Jeg føler meg øyeblikkelig som en idiot, det er november, i Norge, og jeg kommenterer at det faktisk har snødd her.

Oslo er litt surt på dagtid og iskaldt hver kveld. Himmelen er mørkeblå og jeg ser etter stjerner selv om jeg vet at lys forurensningen gjør at jeg ikke kan se noe annet enn neon, Freia og reklameskiltene i sentrum. Det føles godt, likevel.

Jeg har ikke månedskort i Oslo lenger så jeg går stort sett over alt. Jeg går fra Frogner til Storgata, og fra sentrum og opp igjen. En dag går jeg fra Frogner til Grünerløkka, og en annen fra sentrum til Majorstua. Bogstadveien er en slagmark av stoppskilt og midlertidige trikkestopp. Jeg hører på Bon Iver mens jeg går og kjenner vinden i nesa. Jeg smiler av julepynten og tenker at det eneste som mangler er litt mer snø. Det er lys i vinduene og juletrær på annenhvert gatehjørne. Jeg kjenner at isklumpen i hjertet smelter litt og lurer på om jeg holder på å få julestemning. Oslo er en veldig fin by i jula. Noen ganger lar jeg øynene gli over gamle bygninger og ambassader, og tenker at her kunne jeg kanskje ha bodd. Noen ganger tenker jeg at Oslo er egentlig en veldig fin by. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg dro herfra.

Jeg ser igjen venner jeg ikke har møtt på nesten ett år. Jeg blir oppdatert og informert om hva som foregår og hvordan de har det. Noen har giftet seg, noen har fått barn, og noen har stått på stedet hvil. Jeg forteller om livet i Australia og selv om jeg merker at vennene mine liker å høre om det føles det plutselig så platt. Som om det de har gjort er så mye viktigere. Som om jeg bare har vært på en ferie og ikke lært noe, mens de har gått videre med livene sine og nå gjør viktigere ting enn å drikke rødvin og spise sjokolade.

Jeg inviterer til fest på Kaffeglasset og klarer for en gangs skyld å ikke gråte på enden av kvelden. Jeg knuseklemmer alle jeg har ventet så lenge på å se. Jeg får spandert øl og prøver å snakke like mye med alle. Jeg går ut for å røyke og er aldri alene. Jeg prøver å henge med i alle samtalene og innser at jeg må gi opp. Jeg ler så mye at kinnene mine blir støle og i morgen finnes bare ikke. Jeg avslutter likevel kvelden tidlig fordi livet er kort og noen sjanser må man bare ta.

Jeg sitter der sammen med vennene mine når han kommer inn døra. Han går mot meg og smiler og jeg vet at jeg burde egentlig reise meg opp men beina mine har blitt om til gelé. Jeg lar han klemme meg og sier takk for sist. Vi blir sittende ved siden av hverandre og mens jeg forteller om noe som ikke lenger er viktig hører jeg starten på Somebody that I used to know og jeg ler høyt fordi jeg rett og slett ikke klarer å la være. Han ser på meg og jeg rister på hodet og fortsetter med historien min. Jeg vet ikke om jeg tror på noen høyere makter eller karma, men livet er ihvertfall fullt av ironi. Alltid.

Vi sitter i kollektivet med det rare i og drikker rødvin, spiller vri åtter og hører på gamle blues-låter. Humoren når stadig nye nivåer mens vi spiller og snakker om å bli knekt, være helt konge, ruter er aldri i rute og hvorfor handle på Kiwi når du kan gå på spar? Jeg kjenner at jeg blir varm innvendig og at det føles godt å være hjemme i Kollektivet med det Rare i igjen. Det er over to år siden jeg flyttet derifra men det føles fremdeles litt som hjemme.

Jeg tar t-banen og trikken bare når jeg absolutt må, men jeg innser at jeg har savnet det og i et øyeblikk er det nesten som om jeg bor her igjen. Jeg lener meg mot vinduet og ser bydeler fly forbi og tenker at det er slik det kjennes, som om disse dagene skal være for alltid, men snart er det over, snart reiser jeg videre og disse dagene er akkurat som bydeler som jeg elsker synet av og kan komme tilbake til, ihvertfall i minnene.

lørdag 1. desember 2012

Oslo-savn

Du må være borte fra noe for å savne det.
Det skulle vise seg at ti måneder i Australia var akkurat passe.
Hei Oslo.
Jeg elsker deg.