torsdag 29. november 2012

Soloppgangen i Amsterdam kunne vært fantastisk men jeg er opptatt med å gråte på do

Først var jeg stuck i Melbourne fordi det var feil navn på billetten og jeg grein mens jeg drakk gin tonic og tenkte at nå går alt til helvete. Dagen etter kom jeg meg ombord på et fly, først åtte timer til Kuala Lumpur og deretter tretten timer til Amsterdam. Om halvannen time tar jeg flyet videre til Oslo og blir henta på Gardermoen. Jeg fant akkurat ut at alle regningene mine ble trukket i dag og ikke for to uker siden, takk skal du faen meg ha, Chisholm College, så jeg er helt ufattelig skinnmager blakk og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så ufattelig glad for at jeg endelig skal hjem og skal se vennene mine, samtidig som jeg er så uendelig frustrert og sliten, herregud jeg er så sliten og dødtrøtt og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre når alt blir sånn her, når livet mitt blir for mye, når alt bare raser sammen og der kom Schiphol inn på lista over flyplasser jeg har grått på.

tirsdag 27. november 2012

Happiness is the best thing in the world

“I don’t know enough,” replied the Scarecrow cheerfully.

“My head is stuffed with straw, you know, and that is why I am going to Oz to ask him for some brains.”

“Oh, I see,” said the Tin Woodman. “But after all, brains are not the best things in the world.”

“Have you any?” inquired the Scarecrow.

“No, my head is quite empty,” answered the Woodman, “but once I had brains, and a heart also; so, having tried them both, I should much rather have a heart”


------


"All the same," said the Scarecrow, "I shall ask for brains instead of a heart; for a fool would not know what to do with a heart if he had one."

"I shall take the heart," returned the Tin Woodman; "for brains do not make one happy, and happiness is the best thing in the world."

mandag 26. november 2012

Hei Norge.

I kveld skal jeg pakke om sekken min. Jeg skal gå gjennom den en siste gang og bestemme meg for hva som blir med til Norge og hva jeg legger igjen. I kveld skal jeg drikke vin med vennene mine. I kveld skal jeg klemme dem så hardt at de ikke får puste. I morgen skal jeg stå opp tidlig. Jeg skal sjekke at jeg har alt, og deretter sjekke det en gang til, bare i tilfelle. Bobby og Sham skal hente meg og sammen skal vi kjøre til Tullamarine. Jeg skal sjekke inn, ta en siste røyk og deretter begynne reisen hjem. Tretti timer. Når jeg går ombord i flyet og vi endelig har kommet opp i lufta skal jeg sette på denne sangen:



Do you think about me now and then?
Do you think about me now and then?
Oh, now I'm comin' home again
Maybe we could start again

fredag 23. november 2012

The only solution is to stand and fight

I går drakk vi øl og Bacardi Breezers, jeg dansa med Amy og etterpå satt jeg inntil Sham og sa at dette er faktisk livene våre, herregud så fort det går. Vi skålte og jeg lo og var så helsikes lykkelig, og etterpå fortalte han med håret meg at han har hatt sex med noen andre, en jente vi begge kjenner, selv om han sier at han elsker meg så ligger han med noen andre, dette er beviset på hans evigvarende kjærlighet, og jeg kjente monsteret som bor i magen min brøle, og jeg visste ikke hvem jeg helst ville ta livet av, han eller meg selv, så jeg helte like så greit drinken min nedover ansiktet hans, akkurat som på film, men det de glemmer å vise på film er at etterpå står du der med det jævla tomme glasset i hånda, og du griner på dass, og sminken legger seg i tjukke striper nedover ansiktet ditt og noen spør om det går bra og selvfølgelig sier du ja, selv om du egentlig har lyst til å slenge deg foran flytoget.

I dag skal jeg pakke ned rommet mitt og flytte til Collingwood, i morgen skal jeg ligge i parken og lese boken min og om fire dager reiser jeg hjem. Året i Australia har vært godt og vondt, akkurat som resten av livet, og jeg er fremdeles livredd for at jeg skal våkne en dag og være åtti år gammel og angre på alle sjansene jeg aldri tok.

tirsdag 20. november 2012

Then I hold too tight - Then I don't let enough light in

"So you're going home in a few days then?"
"Yeah"
"You looking forward to it?"
"Of course, I mean my friends, my family.. Everything is back home. I'll miss this as well, though"
"Do you think things will have changed since you left?"
"I don't know. Maybe"



mandag 12. november 2012

I don't even need your love

Mens musikken drønner ut gjennom høyttalerne stavrer vi oss fra baren og til dansegulvet. Jeg tråkker over knust glass og gulvet er seigt fra sukkerlake og dyre drinker som noen har sølt før oss. Vi brøyter oss bort til et bord og heller i oss halvparten av drinkene vi har kjøpt. Det er like så greit å drikke fort, for enten dulter noen borti deg, eller så skal du danse og drinker på dansegulvet er aldri en slager uansett. Vi ser på hverandre og noen hyler, vi skåler og alle roper før vi lar bunnen av glasset peke mot taket. Musikken skifter og noen roper I love this song! og drar oss mot folkemengden. Jeg kjenner igjen sangen og lar musikken fylle lungene, fylle blodårene, fylle hjertet og mens vi holder hender og ser intenst på hverandre, mens vi skriker med til Gotye, mens jeg står der midt på et dansegulv mange tusen kilometer hjemmefra går det opp for meg at det er faktisk helt sant, verden går videre, alt gjør ikke vondt for alltid og now you're just somebody that I used to know. 

Hvordan forklarer vi egentlig noe som helst?

Det var ikke meninga å stryke i Cinema studies men når alle andre skrev oppgaver var jeg opptatt med å ligge i fosterstilling på gulvet og be til gud om at verden går under i 2012.

Det var ikke meninga å gå tom for penger, men når det koster syvhundre kroner å gå til legen, som jeg tydeligvis ikke får tilbake på forsikringa blir ting vanskelig etterhvert. En solid halsbetennelse, pollen allergi og en knekt finger senere er det lite igjen i lommeboka. Når jeg går på medisiner som koster femtifem dollar for en måneds forbruk blir det ikke bare vanskelig, men et aldri så lite helvete. Alt er billig i Australia, bortsett fra at ingenting er billig her likevel. Jeg betaler mer i husleie nå enn jeg gjorde på Frogner.

Det var ikke meninga at kjærlighetslivet mitt skulle bli så forbanna komplisert men sånn går det når hjertet og hjernen vil to forskjellige ting. På dagtid er alt greit, men hver natt er det bare kaos, kaos og kaos.

Det var ikke meninga å omtrent slutte å blogge, men jeg er ingen fotograf og den siste måneden har jeg omtrent ikke skrevet noe. Ikke her, og ikke i notatblokken min. Jeg vet ikke hva som skjer. Noen dager tenker jeg at jeg vil skrive for resten av livet, andre dager tenker jeg at jeg burde få meg en "ordentlig" utdannelse, for jeg kan ikke skrive, jeg er ikke kreativ og hvem i helsike tjener penger på å skrive lenger uansett?

Det var ikke meninga å havne rett i kjelleren igjen, men psykologen min er sykemeldt, jeg har eksamen om to dager, jeg vet ikke hva "Focault's claim about homosexual identity implies for theorising same-sex desire" betyr, men jeg må finne ut av det i en helsikes fart for spørsmålet er verdt ti poeng av tretti og jeg håper jeg står på eksamen, for hvis ikke får jeg ikke lov til å overføre til den nye studieretningen jeg vil gå. Jeg er så stressa at jeg ser stjerner og jeg ligger våken til klokka fem på natta og lurer på hva det egentlig skal bli av meg og om jeg noensinne finner hemmeligheten med å være lykkelig.

Det var ikke meninga at dette skulle bli så negativt men hei, det er meg, det blir bedre snart selv om alt bare er slit akkurat nå og snart kommer jeg hjem og det første jeg skal gjøre er å spise knekkebrød med nøkkelost og drikke farris.

søndag 4. november 2012

24 dager til hjemreise.

Det er tjuefire dager til jeg lander i Oslo. Før det skal jeg ha eksamen i Gender, sex and diversity, pakke ned alle tingene mine og flytte ut av college, gå på takfest, drikke sangria i parken og garantert bli enda mer solbrent. Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, men jeg gruer meg til å reise fra alle jeg har blitt kjent med her nede. Jeg gruer meg til å være to måneder uten merkelige mennesker på trikken, Coles og Woolies, Lygon street, knuseklemmer på kjøkkenet, han med håret, filmkvelder i Thornbury, Carlton Draught, kinesisk mat klokka tre på natta, billig taxi hjem og all galskapen på Eagle bar.

Men jeg gleder meg til å se både Oslo og Tromsø igjen. Øl på Kristiania, kaffe på Bare Jazz, drinker på Verdensteateret, hamburger på Blå Rock, mormors fiskegrateng, store fester med venner, lange samtaler med broren min, våkne opp til at mamma roper "frokost" så det gjaller gjennom huset på Hansnes, nordlys, klemmer fra venner og Nøkkelost.