tirsdag 25. september 2012

Statusoppdatering.

Dagene forsvinner før jeg rekker å tenke meg om. I Australia er det endelig vår og snart sommer. Det blir varmere hver dag, men det regner fremdeles. Jeg har mid-semester break, selv om vi er i slutten av semesteret allerede. Over ferien er planen selvfølgelig å lese alt det jeg ikke har hatt tid til, gjøre oppgavene jeg ikke har rukket over og å se mer av Melbourne. Så langt har jeg lest The Neverending Story, drukket øl og spist knekkebrød. Livet går så uendelig fort, tiden bare forsvinner gjennom fingrene mine og i dag er det nitti dager til jul.

Jeg rekker liksom ikke se meg rundt engang før livet mitt forandrer seg, eller går videre, jeg vet ikke helt hva som egentlig skjer men jeg står ihvertfall ikke stille.

Vi tapte valget så det sang, men det var morsomt å være med, likevel. Jeg har fått meg jobb, selv om det ikke er så ofte, eller godt betalt, så er det i det minste en jobb. Jeg skriver på en håpløs oppgave i antropologi som jeg ikke forstår hvordan jeg skal fullføre, men det blir vel noe til slutt. Jeg vurderer å endre graden min annenhver dag, for selv om jeg elsker det jeg driver med er det vanskelig å se for seg at noen vil ansette meg på slutten av alt dette. Jeg prøver å få en samtale med en studieveileder, men jeg er visst ikke den eneste som er forvirret eller fortvilet, for køene er lange og selv om jeg helst vil ha det unnagjort før neste semester så ser det dårlig ut. Når alt blir for mye og angsten for livet, kjærligheten og verden blir for mye, knytter jeg skolissene og tar beina fatt. Jeg går fremdeles turer rundt campus, stadig lengre og nye ruter, nye områder, nye nabolag og jeg kjenner at hjertet og skuldrene blir lettere mens jeg går. Jeg skrur på musikken og stenger av stresset. Jeg hører litt på Bon Iver, en del på Madrugada og City and Color, og når alt kjennes håpløst lar jeg Trent Reznor hamre i ørene mine mens jeg går fort og hardt gjennom Bundoora, med nevene knyttet og ild i øynene. Når jeg kommer hjem legger jeg meg rett ut i senga og kjenner på hvor godt det er å være rolig. Hvor godt det er å være levende.

Livet går fort i Australia. Snart er det sommer. Snart er det eksamen. Snart er det jul. Snart kommer jeg kanskje hjem.

søndag 23. september 2012

Mm, det här är värt att dö för, Jag tror mitt hjärta blöder

I natt satt jeg inntil han der med håret i en hage i Preston, det var bål i en blikk-tønne, gitar, banjo, allsang, øl og store glis. Fargede lamper som skinte svakt på husveggen, historier fra en kar som har reist verden rundt og en tysk jente med svarte øyne. Lufta luktet søtt og mens han med håret strøk meg over ryggen lente jeg meg inntil halsen hans og hvisket at om det fortsetter sånn her så reiser jeg aldri hjem igjen. Dette er de beste dagene i livet mitt.

Veronica Maggio - Mitt hjärta blöder

Åh nej
Nu ser du mig
Jag måste rota i väskan efter mod
Jag är så hög
Jag kunde dö
För jag kan göra det som ingen gjort
Som ingen gjort

Dom stänger men ingen bryr sig
Blir blind när alla lampor lyser
Mm, det här är värt att dö för
Jag tror mitt hjärta blöder
(Dom stänger här men ingen bryr sig)
Blir blind när alla lampor lyser
Mm, det här är värt att dö för
Jag tror mitt hjärta blöder

fredag 21. september 2012

Stillhet

"Du pleide jo å skrive hele tiden"
"Mhm"
"Det gjør du ikke nå lenger"
"Nei"
"Nei?"
"Nei"

Jeg gjør visst ikke det. Men jeg lever mer.

søndag 16. september 2012

There is a light and it never goes out

Før jeg vet ordet av det viser det seg at han med de blå øynene, han med håret, han jeg lærte å si "kjæreste" men som ikke var kjæresten likevel, skulle vise seg å bli akkurat det.

Det er seint på natta en gang i august. Vi har drukket på studentbaren og skal videre ut. Vi er syv stykker som skal prøve å få plass i bitteliten bil. Vi blir stående på parkeringsplassen en liten stund og diskuterer hvordan vi skal gå frem. "Faen heller" sier jeg og hopper inn i bagasjerommet. Man lever bare en gang og baren er ikke åpen hele forbanna natta. Han med håret ser på meg og rister på hodet. Tilbyr seg å bytte, så kan jeg sitte på fanget til noen andre i bilen. Jeg smiler og sier nei, når jeg først har sagt at jeg skal, så blir det sånn. Han rister på hodet enda en gang og klatrer inn etter meg, for han kan tross alt ikke være dårligere enn en jente. "Du får det alltid som du vil, du" sier han mens de lukker døra. Jeg ler og drar han inntil meg. Mens vi ligger der i mørket, tett mot hverandre lener han seg ned og nynner lavt i øret mitt mens han stryker meg over håret. Det tar meg et sekund før jeg innser at han synger The Smiths. And if a ten ton truck crashes in to us, to die by your side, oh, the pleasure, the privilege is mine. 

"Who was that guy?". Spørsmålet kommer hver gang. Jeg stønner og forbereder meg på en ny krangel. Jeg vet at det kommer, uansett hva jeg sier. Jeg er irritabel og han er sjalu, selv om han ikke vil innrømmet det selv. Jeg sier, som jeg alltid gjør, at det var bare en jeg kjenner fra uni, det betyr ingenting, det er bare en venn. Han sier jaha, og det er jo greit da, men jeg hører det på tonen hans, han liker det ikke og jeg føler meg som en idiot men jeg klarer ikke la være, heller. Jeg snur meg mot ham og sier at jeg må få lov til å ha venner. Han er enig, han vil jo helst at jeg skal ha et helt land med venner, han skulle bare ønske at flere av dem ikke skulle være tiltrukket av meg. Vi har begge rett, og vi tar begge feil. Han blir sjalu av ingenting, men jeg gjør ikke ting lettere for noen av oss.

Vi krangler over ting som ikke betyr noe. Vi krangler om hvordan ting skal behandles, gjenstander, mat, hva som helst, for alt er et symbol og alt kan tolkes dobbelt. Vi krangler om hvem som har rett og feil i politiske debatter, hvordan man best kan få frem et argument, hvordan internasjonale konflikter skal løses og om hvordan man burde behandle hverandre som mennesker. Vi krangler om å krangle.

Men han holder meg i hånda når det er kaldt. Han blir hos meg selv når jeg skriker at han kan reise til helvete. Han venter til stormen stilner av før han kryper opp i senga og holder rundt meg mens jeg hvisker at jeg er lei meg for det, jeg er så ufattelig lei meg for det, jeg veit ikke hvordan jeg ble om til dette monsteret av et menneske, men det er ikke meningen at det skal gå ut over han. Han ser på Mummitrollet med meg selv om han ikke forstår hva som foregår eller hva de sier. Han sier ja til å høre det samme kapittelet om igjen i lydboka, fordi jeg sovnet forrige gang. Når jeg er trist og redd holder han rundt meg og presser hendene sine hardt inntil meg mens han hvisker at han er her, han skal ikke gå noe sted, han skal bli, her, hos meg. 

Vi krangler og griner, gjør det slutt mens vi skriker til hverandre, hyler at nå orker jeg ikke lenger, jeg fikser ikke det her, jeg for gammel for dette, men en time senere begraver jeg hendene mine i håret hans mens jeg gråter ned i jakkekraven og hulker at han kan ikke å fra meg, han kan ikke forlate meg nå og han smiler gjennom tårene og jeg kjenner hendene hans skli opp under t-skjorta, han hikster og holder meg fast, hardt mens han sier at han aldri kommer til å forlate meg, for han trenger meg like mye som jeg trenger ham.

Han der med håret og de blå øynene, han som ikke var kjæresten min har plutselig blitt det likevel. Jeg er ganske sikker på at dette eksploderer i ansiktet mitt før jul en gang, og da helst med brask og bram, champagne og hæla i taket, døds-ønsker og krigshyl. Frem til da forsøker jeg å nyte hverdagen med en kjæreste etter å ha vært singel i mer enn et halvt år. Det er uvant, men det er verdt det. Jeg tror kanskje til og med jeg liker det.

torsdag 13. september 2012

Hjemlengsel

Det er vår i Australia, noe som betyr at det regner, blåser og hagler. Sola titter frem en gang i timen, lurer oss til å kle av oss jakkene, finne frem solbrillene og snøre conversene. Etter femten minutter pisser det ned som om Gud har drukket fjorten halvlitere igjen og jeg står igjen søkkblaut med mascara rennende nedover kinnene mine og en intens lengsel etter peisen hos mamma, det oransje pleddet mitt og frokostene stefaren min lager med egg, bacon og kaffe. Når hjemlengselen griper meg hardest er det vanskelig å leve på andre siden av verden. Når hjemlengselen fryser blodårene mine til is, er det viktig å ha en back up plan. Jeg rasjonerer knekkebrødene mamma har sendt meg. Jeg har kun lov til å spise to per uke, og jeg nyter dem sakte med en tynn skive Jarlsberg som jeg kjøper på Coles. Syv dollar for en bitteliten trekant med ost. Jeg drikker Freia kakao fra pose mens jeg hører regnet tromme mot ruta og Ole Paus synger om mitt lille land. Når alt er feil og verden går mot meg drikker jeg solbær-toddy og gjemmer meg under dyna. Det er de små tingene som gjelder og som får meg til å huske at selv om jeg er langt unna alt som er kjært, alt som har gjort meg til den jeg er, alle de som har hjulpet meg gjennom helvete og ut igjen, så er det faktisk ikke helt borte. Det er ikke tapt. Det er bare på andre siden av verden og det kommer fremdeles til å være der når jeg kommer hjem. Enn så lenge minner jeg meg selv på hvor lei jeg var av slaps og snø, hvor vondt jeg fikk av livet mitt i Norge og hvor kald vinden i Oslo kan være. Selv om jeg har hjemlengsel vil jeg ikke hjem helt enda. Det er plass til to land i hjertet mitt, og Australia er ett av dem.

onsdag 12. september 2012

Life just happened as I was waiting for something else

Jeg vet jeg burde blogge, men laptopen min er fremdeles herpa og livet mitt er fylt med dette:

fredag 7. september 2012

En oppsumering av det siste året og hurra, 24!

Vanligvis prøver jeg å poste et innlegg på selve dagen, eller dagen før. I år er laptopen min som sagt ødelagt, så jeg sitter her med engelsk tastatur og knoter med ctrl + c og ctrl + v. Litt komplisert, som dere sikkert forstår.

Uansett, jeg har hatt bursdag og det er på tide med et eget innlegg!
For å gjøre ting litt lettere for meg selv tenkte jeg at de som har lyst kan se en oppsummering av livet mitt frem til fylte 22 år her, og de som har lyst kan snoke på hva jeg gjorde i fjor her.

Så kan vi ha en liten oppsumering av det siste året til slutt:

Etter at jeg fylte 22 fikk jeg en jobb på et hotell i Tromsø. Det var hardt arbeid, men jeg likte det. Jeg sto opp tidlig nesten hver dag og sovnet utslitt på sofaen nesten hver kveld. Jeg vet ikke helt hva det var med jobben som fikk meg til å trives, men morsomt var det nå likevel. Etterhvert flyttet jeg inn med to gutter, hvor av den ene var kjæresten min. Høsten var vond og jeg skrev et av de vanskeligste blogginnleggene jeg noensinne har publisert, Om å være suicidal. Så reiste jeg til Oslo og ble frastjålet lommeboken min natten før jeg skulle fly. Meget praktisk. Vakreste Geisha kom på besøk og det var mye cava og en helsikes bytur. Vi drakk vin og satt oppe til seint på natt. Før jeg visste ordet av det var det både vinter og jul. Jeg sklei ned bakken utenfor jobb og trodde jeg hadde knekt hele forbanna ryggen og var gul og lilla i to uker. Deretter helte jeg kokende vann over hånden min og var sykemeldt i en uke. Julen ble feiret med familie og tredje juledag reiste vi til Brighton og feiret nyttårsaften. Herre min hatt, jeg lo til jeg ramlet av en sofa den natten. Vi reiste tilbake til kalde Norge, han jeg var sammen med reiste på havet og fem uker senere ringte Lånekassa og sa ok, du kan reise. Jeg trommet sammen venner og bekjente i Oslo, klemte dem til de ikke fikk puste, og den tolvte februar satte jeg meg på et fly til London, og deretter til Hong Kong, før jeg til slutt endte opp i Melbourne, den fjortende februar klokken 07:35, med sekken på ryggen, passet i hånda og et hjertet som dundret i brystkassa.

Australia var ufattelig varmt og luftfuktigheten gjorde at håret mitt sto rett ut. Forholdet mitt tok slutt, og jeg tok fatt på livet som student i fremmed land, og forsøkte å finne frem i Melbourne. Det første semesteret ble det mye goon, Eagle bar og Reddit meet-ups. Jeg trivdes for det meste og for hver dag som gikk følte jeg meg sterkere og mer sikker på at det var her jeg ville være. Tretten uker gikk fort forbi og plutselig hadde jeg eksamen. Jeg besto med glans og fem timer etter eksamen sjanglet jeg inn i bil som tok kjørte meg tre timer sørover og ferien min startet. Jeg tilbrakte nesten to uker på en gård med kuer, hunder, katter og en fantastisk natur som fikk meg til å glede meg til resten av årene mine her nede. Etter ferien min reiste jeg tilbake til Melbourne og hadde noen få late dager før semester to startet. Den siste tiden har det vært mye Trivia-kvelder, litt romanse, en stor mengde college-drama og neste uke er det valgkampanje. Jeg har nok å henge fingrene i, med andre ord. Helt til slutt kan dere få noen bilder fra Australia:





Jentekveld med vin, sprit og atter mer sprit.




Alternativ klesstil den samme jentekvelden







En kveld fant vi en hund som hadde rømt, stakkars. Han hadde heldigvis telefonnummeret sitt i halsbåndet.




Jeg våknet opp med et vondt kne en morgen




Grafitti-gaten i Melbourne er fantastisk og absolutt verdt en tur











Hvordan lage selvportrett:
Fire aviser, limstift, saks, fargeblyanter og en flaske vin.




Mini etter selvmord nummer to



Klokken er tre over midnatt, sprett champagnen.





Etter en flaske champagne, 24 år gammel, i sengen inne på rommet mitt.




Kookaburra. De er så stygge at de er søte





Herregud. Fylla i Australia, dere.

Det var altså det siste året i tekst og med en del bilder. Jeg kan ikke tro at jeg er tjuefire. Jeg føler meg eldgammel og altfor ung samtidig. Jaja. I Australia er det vår og jeg er fremdeles ung.

onsdag 5. september 2012

Stille før stormen

Bloggen er stille, fordi laptopen min avgikk med døden enda en gang. Det skjer noe her snart, jeg lover. I mellomtiden kan dere kanskje gjøre som meg? Sprett champagnen, fyr opp musikken og snør skoa, for i Australia er det faen meg endelig vår og vi blir faktisk ikke yngre. 

lørdag 1. september 2012

Videoblogg om å ikke ha en kjæreste lenger, bursdag og studentvalge


video

Vinterhjerte/ Vårhjerte

Vinteren er over og det er vår i Australia.
Jeg har lært han med det rufsete håret å si "kjæreste" selv om vi egentlig ikke er kjærester.
Jeg har lært at jeg kan ikke være lykkelig med noen andre før jeg kan være lykkelig med meg selv.


Jeg tusler gjennom gatene i Melbourne og trekker lufta dypt ned i lungene. Det lukter friskt av blomster og jeg kjenner på følelsen av å være levende. Våren er her, og sola skal varme hjerte mitt.