søndag 26. august 2012

So what do you miss from back home?

Alt, svarer jeg. Jeg savner nesten alt. Jeg savner leverpostei og havregryn. Jeg savner brunost på knekkebrød  og kullsvart kaffe. Jeg savner mormors lettsaltede torsk med  gulrotstuing. Jeg savner mammas kylling og fetaost med pesto. Jeg savner fiskegrateng og kokt potet med soft flora, for smøret i Australia er ikke det samme som hjemme. Jeg savner Oslo om våren og Tromsø om vinteren. Jeg savner syriner og nordlyset. Jeg savner å høre norsk uten å skvette. Jeg savner late dager i Frognerparken og lange netter på Helgøy. Jeg savner Klassekampens Julemesse.  Jeg savner Brämhults juice og Mack øl. Jeg savner å kunne ringe vennene mine klokken tre på natta.

So what's life like in Norway, spør kompisen min. Jeg forteller om å vokse opp midt i Oslo-gryta. Om å gå seg bort på Bislett, om å løpe etter luftballonger, om nordmarka, om å spille i korps, om å sykle langs Akerselva med for store sko og vinden i håret, og en følelse av absolutt frihet. Jeg forteller han om Kollektivet med det rare i. Jeg forteller om den gangen vi hadde Champagne-vors og Fransk Frokost. Jeg forteller om skiltet jeg stjal i fylla. Jeg forteller om eventyr på Løkka, dager på Bare Jazz og kvelder på Møllers. Om den gangen vi sendte Pat ned rulletrappene på Oslo S, jeg forteller om en båt på Aker brygge, fester i en bitteliten leilighet på Majorstua, dager i kollektivet på Holmen, den gangen det brant i bygården vår, sommeren jeg trodde jeg ble voksen men så ble jeg bare atten, likevel. Jeg forteller om bartendere og baristaer, t-banen som sto en hel jævla vinter, Kongsskogen, avstandsforelskelser, kjærlighetssorger, drama og en vennegjeng som er mer komplisert enn jeg tidvis har lyst til å tenke på. Jeg forteller om den gangen jeg trodde jeg skulle dø, men hjertet overlever faen meg alt. Jeg forteller om den gangen vi drakk en flaske vodka på deling som syttenåringer og trodde vi var verdensmestere. Jeg forteller om Roskilde og champagne-cosmo, kaffekuer, oversvømte telt, gjørme i støvlene og konserter som overgikk alle forventninger. Jeg forteller om konserter på trikken i Oslo, om å se det samme bandet tre ganger på én dag, om øl på People's, øl på Kaffeglasset, øl på Sara's, øl i parken og øl på fest, øl på grønland, øl på hauketo og øl på frogner. Jeg forteller om lange klemmer, gode klemmer, vonde klemmer og veldig nødvendige klemmer. Jeg forteller han om alle vennene mine.

Don't you miss your friends, spør han. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg savner Kollektivet med det rare i så mye at jeg tror hjertet mitt skal sprenge seg ut av brystkassa. Jeg savner å lage kaffe til dem, jeg savner å bake rundstykker klokken syv på morgningen etter netter uten søvn. Jeg savner å kunne banke på døra til Glenruben når hele verden er vond og vanskelig. Jeg savner å finne Timo i stua, sittende med et pledd og en kopp grønn te. Jeg savner Geisha og alle latterkrampene våre. Jeg savner broren min, jeg savner hunden hans, jeg savner hopptårnet, jeg savner Skansen, jeg savner samboeren hans, jeg savner vennene våre. Jeg savner Ove, jeg savner Jessica, jeg savner kusinene mine, jeg savner familien min, jeg savner farmor og mormor, jeg savner mamma og stefaren min, jeg savner å ringe Are og si nå MÅ vi drikke øl, jeg savner Stina, jeg savner Trym, jeg savner alle vennene mine som har passet på meg, som har gjort dagene mine lysere, alle folka jeg har drukket med, alle folka jeg har spandert øl på, alle de som har spandert øl på meg, alle jeg har sunget med, alle jeg har ledd med, alle jeg har gått hånd i hånd med fra Kristiania til Kaffeglasset med, alle jeg har våkna opp etter naschpiel med, alle de gangene vi har sett oss rundt og sagt fy faen folka, vi er ikke riktig rett, alle jeg har drukket kaffe med, alle jeg har vært på fest med, alle jeg har ledd sammen med, alle de folka som har sin egen lille plass i hjertet, i det innerste rommet, der minnene og sommerfuglene bor.

Så klart savner jeg dem. Så klart savner jeg dere. Jeg har tross alt det beste vennene i hele verden.

lørdag 25. august 2012

When everyone was busy living their lives, I was busy loving you

Alt er litt galskap om dagen. Bursdagen min nærmer seg med stormskritt og jeg har en konstant midt-tyve-års-krise. Alle andre ler av meg, men jeg føler meg eldgammel.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ble dratt inn i politikken på universitetet, men nå stiller jeg tydeligvis til valg. Jeg er livredd og kjempespent. Jeg vet ikke hva jeg holder på med, men jeg burde virkelig finne ut av det for vi lanserer kampanjen på mandag og valget er om to uker.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg ble dratt inn i kjæresteforholdet mitt som også skremmer livet av meg. Ikke på en negativ måte, mer på en slags "hva er det jeg holder på med, jeg trodde jeg hadde bestemt meg for å være singel en stund" måte. Tydeligvis ikke. Det eneste jeg vet er at det er kaos og at vi krangler, kysser, gråter, holder hverandre så hardt at vi ikke får puste, og at to die by your side is such a heavenly way to die.

Jeg må finne meg en jobb og det fort som faen, for nå er det tomt for penger og sannsynligheten for at jeg kommer hjem til jul blir mindre og mindre for hver dag som går. Jeg forstår ikke hvor alle pengene ble av, antageligvis til legen som krever tusen kroner for å kikke ned i halsen min og si "halsbetennelse". Kanskje det er lege jeg skulle ha blitt.

Alt er kaos og galskap, men det er det faen meg alltid, og jeg står her midt i det hele med kaffekoppen i den ene hånda og sigaretten i den andre, og mens jeg puster inn og ut, drar nikotinen ned i lungene tenker jeg at i det minste er jeg i Australia og nå er det vinter, snart er det vår, livet går videre, ting går aldri som planlagt, livet er hardt, men veit dere hva, vi lever det likevel.

onsdag 22. august 2012

I could write it better than you ever felt it

Du veit ikke hva du har før du mister det, og du ser ikke alle sider av noen før du blir uvenn med dem.
Jeg tror nok det er trygt å si at jeg ikke har kjærlighetssorg lenger.
Hjertet mitt har forlatt deg og gått videre til noen andre som faktisk bryr seg.
Men det betyr ikke at du burde behandle meg som luft. At du skal se rett gjennom meg som om jeg ikke eksisterer. At du skal behandle meg som noe som ikke har en verdi. At du skal nekte meg retten til å være et menneske i ditt nærvær.
Ironien er at jeg alltid har vært luft for deg. Jeg burde ikke skrive om deg engang, for nå fortsetter du å være en del av denne bloggen. Du fortsetter å være en del av meg.

Husker du den gangen jeg sa at jeg kunne skrevet en bok om deg?
Det er fremdeles sant.
Men som alt annet når det gjaldt oss, tviler jeg på at du noen gang hadde lest den.

Soundtrack: Fall Out Boy - Hum Hallelujah


So hum hallelujah, just off the key of reason
I thought I loved you,  it's just how you looked in the light
A teenage vow in a parking lot, til tonight do us part
I sing the blues and you swallow them too

søndag 19. august 2012

I can see for miles, miles, miles

- So what's different between Norway and Australia?
- Everything.


lørdag 18. august 2012

Årets ønskeliste

Det er tre uker til bursdagen min, og det er på tide med årets ønskeliste. Jeg tror dette er den eneste tradisjonen jeg alltid klarer å følge. Jeg veit at det blir vanskeligere med gaver nå som jeg bor i Australia, men jeg har faktisk løsningen, noe dere snart får se.

Aller mest ønsker jeg meg flybillett hjem til jul. Etter et par turer til legen, ekstern harddisk og mine kjære naboer på college som ikke skjønner forskjellen på "mitt" og "ditt" (jeg har gitt opp å kjøpe melk og brød, jeg får ikke spist det selv uansett) begynner studielånet å bli farlig smått.
På andreplass kommer besøk fra gode venner og familie.
På tredjeplass er et kamera. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har helt ufattelig lyst på et Polaroid/ instant kamera. Hendene verker etter det. Jeg bruker lunsjpausene mine til å se på dem og fantaserer om å kunne lime inn bilder i notatblokken min bare sekunder etter at jeg tar bildene. Jeg ønsker meg også et speilreflekskamera, men vanlige digitalkamera er jeg litt ferdig med. De har ingen sjarm, kvaliteten er ofte dårlig og telefonen min fungerer like greit. Polaroid kamera, derimot. Åh Gud.
Jeg ønsker meg boken til Linnéa Myhre.
Jeg har også Amazon listen min. Der finnes både stort og smått i forskjellige prisklasser.
Jeg har en annen liste på Etsy. Mye fryd for øyet.
Hjemmestrikket skjerf og votter. Det er faktisk kaldt i Australia også, noe jeg ikke forutså.
Jeg veit at det kan bli dyrt å sende tunge ting helt til Australia. Løsningen er postkort jeg kan henge på veggen, eller brev jeg kan ta vare på og lese på tunge dager.
Personlige ting som varmer hjertet. Det hadde vært fint. Det hadde faktisk vært finest av alt.

Jeg tror denne ønskelisten er den korteste noensinne, antageligvis fordi det er lettere å linke til Amazon og Etsy. Kjæresten sier jeg er rar som poster ønskelisten min på internett, jeg forklarte at det er tradisjon og at jeg kjenner flere som gjør det samme. Jeg føler meg uansett litt kravstor og bortskjemt akkurat nå. Jeg trøster meg selv med at jeg burde feire at jeg har overlevd så langt i livet. Kanskje jeg burde ønske meg en medalje. Etter å ha overlevd et halvt år i et land med edderkopper, slanger, skorpioner, krokodiller, hai, giftige maneter og billig hvitvin skal gudene vite at jeg fortjener en.

Så, om dere skulle føle for å sende meg et postkort eller presang:

La Trobe University
Chisholm College
Bundoora
3086
Victoria
Australia


fredag 17. august 2012

God has left me anyway

Livet går videre, aldri akkurat som planlagt, og det er visst like så greit. Det er mye jeg burde skrive om, mye jeg burde fortelle, for eksempel at jeg stiller til valg på universitetet selv om jeg lovet meg selv et rolig studieår. Jeg burde fortelle dere om dramaet på college og hvor lei jeg er av det, eventuelt hvor barnslig det tidvis er. Jeg burde fortelle dere om at jeg plutselig havnet backstage etter en konsert. Jeg burde fortelle dere om han der med det rufsete håret og de blå øynene. Jeg burde fortelle at jeg visstnok har en kjæreste selv om jeg ikke aner hva som skjedde. Jeg burde forteller dere om kvelder med øl og cider, netter med krangler som ender i gråt mens vi hulker at vi elsker hverandre og at vi må slutte å gjøre dette mot oss selv. Jeg burde fortelle dere om fester som ender i galskap, fester som foregår på et hardere plan enn i Norge, fester hvor jeg har sagt ok, dette her er faktisk for mye for meg, nå går jeg hjem, eller de andre festene hvor jeg har ledd høyt av det hele og styrtet vodka rett fra flaska, kvelder på utesteder hvor dørvakta hadde muskler herfra til Spania, dansing og shots, et band på scenen og en jente med blond hår og myke lepper som smakte jordbær.

Livet mitt går videre. Jeg bare klarer ikke skrive om det. Ordene har forlatt meg. Kanskje jeg har mistet teken.  Kanskje jeg er ferdig. Kanskje det ikke er mer å skrive om.

onsdag 15. august 2012

Spørsmål om alt og ingenting

Nå begynner det å bli kraftig lenge siden jeg har fylt ut en av disse listene og jeg har tyve sider jeg burde lese før i morgen. Perfekt timing, med andre ord. Listen er hentet herfra. 

Kor gamal er du om fem år? Akkurat fem år: 28. Om fem år og tre uker: 29.
Kven var du minst to timar rundt i dag? En søt gutt med rufsete hår og blå øyne
Kor lang er du? Passet mitt sier 175, virkeligheten er vel mer 173.
Kva var den forrige filmen du såg? The Wall
Kven ringte du sist? Han der med håret.
Kven ringte deg sist? Samme som over
Ka stod på den forrige sms’en du fekk? "Come to sat night gig?"
Føretrekk du å ringa eller senda sms? Ringe er definitivt mer effektivt, men sms har sine fordeler.
Er dine foreldre gifte eller skilte? De giftet seg aldri, men gikk fra hverandre før jeg ble født.
Når såg du mamman din sist? Den niende februar, i fire-tiden. Herregud. Savn.
Kva farge har du på augene? Stort sett blå, grønne nå og da.
Når våkna du i dag? Rett før åtte i dag tidlig.
Kva er din favorittjulesang? Frank Sinatra - Have yourself a merry little Christmas.
Kva er din favorittplass? Det er vanskelig, det. Paris, Bare Jazz, Helgøy, Dåfjord og Verdensteateret.
Kva plass likar du minst? Enkelte deler av Oslo kan jeg fint være foruten resten av livet. Møllers, for eksempel.
Kvar trur du at du er om ti år? Om jeg får det som jeg vil: lykkelig.
Kva skremte deg mest om natta som liten? Tanken på at mamma skulle dø.
Kva fekk deg til å le hardt seinast? Fjeset til en jeg bor sammen med da jeg fortalte at vi spiser reinsdyr i Norge.
Kor stor er senga di? 120, tror jeg. Bitteliten.
Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar
Søv du med eller utan klede? Undertøy, stort sett.
Kor mange puter søv du med i senga? To
Kor mange land har du budd i? To.
Kvar har du budd? Åh herregud. Ok. Forskjellige steder i Tromsø, Hansnes, flere steder i Oslo, Blaker, Siggerud, Skogbygda, Ski, Tanum, Jessheim, Minnesund, Vestby, Son og nå i Melbourne.
Likar du sko, sokkar eller berrføtt? Tøfler.
Er du sosial? Litt vel mye, tidvis. Jeg er også flink til å si nei, nå trenger jeg alene-tid.
Kva er din favorittis? Pistasj.
Kva er din favorittdessert? Jeg tror ikke jeg har noen.
Likar du kinamat? Åh ja.
Likar du kaffe? Jeg er i overkant glad i kaffe.
Kva drikk du til frukost? Kaffe og vann. Hver dag.
Søv du på nokon spesiell måte? Stort sett på siden.
Kan du spela poker? Nei. Jeg er håpløs.
Likar du å kosa? Jeg er veldig glad i kos, så lenge det føles naturlig og med rett person.
Er du eit avhengighetsmenneske? Ja.
Kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Nei, men jeg kjenner flere med bursdag to dager før og to dager etter.
Vil du ha born? Err. Kan jeg svare igjen om tre år?
Kan du nokon andre språk enn norsk? Jeg snakker engelsk hver dag. Jeg kan bittelitt tysk og enda mindre spansk.
Har du nokon gong vore i ein ambulanse? Hehe. Ja. Det har jeg.
Føretrekk du havet eller eit basseng? Havet.
Kva brukar du helst pengar på? Reise, bøker og mat.
Eig du dyre smykker? Jeg har ett smykke som er verdt over tusenlappen. Det er til gjengjeld det smykket jeg bruker mest.
Kva er ditt favorittprogram på tv? Jeg ser lite på TV, men om jeg må velge blir det QI.
Kan du rulla med tunga? Ja.
Kven er den morsommaste personen du kjenner? Jeg har en barndomsvenn fra nord som alltid får meg til å gapskratte. Jeg har også en over gjennomsnittet morsom kusine.
Søv du med kosedyr? Nei, men om jeg hadde hatt bamsen min her hadde svaret vært ja.
Kva har du som ringelyd? With every heartbeat - Robyn.
Har du klesplagg frå du var liten? Jeg mener mamma har tatt vare på noe.
Kva har du nærast deg no som er raudt? Sekken min.
Flørtar du mykje? Hemningsløst med alle bartendere og baristaer.
Kan du bytta olje på bilen? Jeg har ikke sertifikatet engang, så nei.
Har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei.
Kva var den forrige boka du leste? 1984 av George Orwell.
Leser du avisa? Hver dag, flere ganger om dagen.
Abonnerer du på noko magasin? Nei.
Dansar du i bilen? Jepp.
Kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Triple J.
Kva var det siste du skreiv ned på eit papir? "Lunch with Eamon at 1".
Når var du i kyrkja sist? Julaften.
Er du lykkelig? Det der er det vanskeligste spørsmålet i hele verden. Så ja, med forbehold.

Frøken Alkohol og en flaske med gin

"I thought you said your two weeks of being fucked up were over"
"Darling, I'm the most fucked up person you have ever met. I'll probably be like this for quite some time. Now, shut up and pass me the gin"


torsdag 9. august 2012

Havet

"Can you smell the ocean?"
"Yeah.. It smells like home"

onsdag 8. august 2012

Love out of lust

Bloggen står stille selv om livet mitt går videre. Ikke bare går det videre, men det endrer seg fortere enn jeg noensinne kunne forestilt meg.

Mine to uker med selvdestruksjon er over. Jeg klarte det. Virkelig. Jeg har totalt ødelagt meg selv. Jeg satte antageligvis verdensrekord i helvete på to bein, men det var verdt det. I starten var det en unnskyldning for å drikke bort problemene mine. Så fortsatte alt å forsvinne.  Alt gikk til helvete. Alt ble svart. Jeg drakk mer og det eneste som gjorde meg i stand til å puste var gin og beroligende tabletter fra esker med trekant-varsel. Midt i alt dette, midt i dette infernoet, midt i hjertesorgen, midt i kaoset fant jeg meg selv. Det høres ut som en klisjé uten like, og det er det nok. Men sant er det likevel. Jeg er snart tjuefire år gammel og jeg tror kanskje, at for første gang i hele livet mitt, så håper jeg og tror jeg på at jeg kan være lykkelig, jeg også.

Det blir bedre, dere. Det blir bare bedre herfra.

torsdag 2. august 2012

I'm sorry. I love you.

Okei folkens, laptopen min er delvis fungerende igjen. Jeg kan høre på musikk, jeg kan skrive, jeg kan blogge og alt dette skal skje, jeg har tyve tusen ord på lager, jeg vet ikke om  noen leser dem, men de må ut. Så når dette er ferdig, på mandag, når mine to uker dedikert til selvdestruksjon er over, sett deg ned og hold fast. All denne angsten må havne et sted, alle historiene, denne depresjonen, denne ufattelige sorgen, det knuste hjertet som fremdeles slår i brystet mitt, blodig og sønderrevet, alt dette må havne et sted. Her. Det er her jeg skriver. Det er her jeg lever.

En dag snart skal jeg skrive historien om et brev som sluttet med I'm sorry. I love you. Snart. Snart-snart-snart. Fire dager igjen. Fire dager med helvete. Fordi vi lever bare en gang, og livet er nå nå nå.