fredag 27. juli 2012

Some days I wake up and just say "fuck everything"

Alt er en jævla klisjé. Jeg er en jævla klisjé. Denne kjærlighetssorgen over noe som aldri tok sted er en klisjé. Måten jeg velger å takle det på er en klisjé. Jeg bestemmer meg for å takle det på den samme måten som jeg alltid har gjort når hjertet mitt elsker for mye. Jeg kaster meg selv nådeløst ut et mentalt sammenbrudd, ass over tits som kompisen min sier, jeg orker ikke engang bekymre meg over hva som skjer. Jeg drikker gin og vodka, hvitvin og øl, jeg gir faen, alt kan drikkes i kveld, alt kan helles ned så lenge jeg ikke trenger å huske noe, så lenge jeg ikke trenger å være meg selv lenger, alt kan drikkes og alt kan glemmes. "Du har virkelig ikke tenkt til å fylle tredve" sier kompisen min og rister på hodet. Jeg orker ikke å si noe, litt fordi jeg ikke har et godt comeback, mest fordi smaken av tequila fortsatt svir nedover halsen min. Jeg lener meg inntil ham og spør om han har sett Breakfast at Tiffany's og han sier nei, jeg sier at det er synd, for i kveld heter han Fred og han må love meg at vi ikke går hjem før jeg er full. To uker, sier jeg til kompisen min. Jeg lener meg hardt mot brystkassen hans og sier at jeg gir meg selv to uker til å bli ferdig med dette. To uker til å være et totalvrak og chaos on legs, to uker hvor jeg er sint, to uker hvor jeg drikker til jeg kaster opp og slår skrubbsår på knærne, to uker hvor alt bare er et helvete. To uker, men etter dette skal jeg være tilbake på beina igjen. To uker og etterpå skal jeg være voksen, ta ansvar, betale regninger og lese pensum, spise fornuftig, stå opp klokken åtte, sove skikkelig og holde opp med dette faenskapet som føles så fantastisk men som tar livet av meg sekund for sekund. This is your life and it's ending one minute at a time. Etter dette skal jeg fremdeles stå oppreist og tro på kjærligheten, tro på et bedre liv, tro på at en vakker dag skal jeg også være lykkelig.

Frem til da drikker jeg jägerbombs, tequila shots, rom og alt annet som holder over ti prosent alkohol mens jeg slår meg selv halvt ihjel og ser studielånet mitt forsvinne i bankautomater og rennesteiner. Frem til da hører jeg på Bon Iver og forbanner meg selv for å falle for noen i det hele tatt, spesielt noen som er så ufattelig forskjellig fra meg selv. Frem til da våkner jeg av mareritt som får meg til å skrike lydløst ned i madrassen og en uhelbredelig evne til å ende på legevakta med et håndkle rundt armen og mascara rennende nedover ansiktet. Velkommen til helvete, folkens. Velkommen til kjærlighetssorgen. Eller, som Ghost pleide å si: Welcome back to depression. Will you have the same as usual? 


This my excavation and today is kumran
Everything that happens is from now on
This is pouring rain
This is paralyzed

I keep throwing it down two-hundred at a time
It's hard to find it when you knew it
When your money's gone
And you're drunk as hell

Jeg er tom for ord

Den siste timen har jeg prøvd å skrive noe om denne sangen og denne oppførselen:


Jeg har atter en gang glorifisert den uendelige depresjonen og ulykkelige kjærligheten, alt er en føkkings klisjé, jeg er den største klisjeen av dem alle, jeg er forelska i en kar som ikke vil ha meg, han kan ikke noe for det, men det kan ikke jeg heller, så jeg løser det hele med å drikke meg sanseløs, ligge med tyveåringer med rufsete hår og knallblå øyne, a metric fuckton of drugs, og et brennende ønske om å havne i en ordentlig slåsskamp for første gang på fem år.

Dette er alt jeg har. Det blir bedre. Jeg kommer ikke til å dø av dette. Det er selvfølgelig totalt latterlig og bortkastet, og en ufattelig barnslig oppførsel. Men det er nå engang mitt liv og jeg håper for guds skyld jeg dør før jeg fyller tredve.

onsdag 25. juli 2012

And who the hell was I

Dette skulle aldri skje. Dette var ikke meningen. Dette var ikke med vilje. Du skulle aldri bety noe og jeg skulle ikke knytte meg til deg. Vi skulle ikke ha noe sammen. "Look, it's young and pretty! I'm gonna take it home and break it!" sa jeg til kompisen min. Nå er det motsatt, bortsett fra at jeg hverken er young eller pretty. Jeg føler meg som et fossil og jeg er omringet av nittenåringer som hviner til hverandre midt på natta, i korte skjørt og som ler med hele kroppen. Dette er det du vil ha og jeg er ingenting.

Denne sangen skulle aldri handle om deg. Denne sangen var noe annet før deg. Denne sangen passer ikke til deg, men den fantastiske ironien er at jeg elsker denne sangen og deler av meg er forelsket i deg, og vi er ikke laget for hverandre, vi passer ikke, ser du ikke hvor perfekt det er? Ser du ikke hvor fantastisk ironisk det hele endte opp til å bli? Jeg har sett min del filmer og lest en uendelig mengde bøker, men jeg kan faktisk ikke finne en mer ironisk ende på det hele.


Jeg håper du tenker på meg hver gang du setter deg i den blå lenestolen. Jeg håper du tenker på meg hver gang du spiller på den nye gitaren din. Jeg håper du tenker på meg hver gang noen snakker om Fight Club. Jeg håper du tenkte på meg når du lå med henne.

tirsdag 24. juli 2012

Turn down the lights, turn down the bed, Turn down these voices inside my head

Ting går aldri som planlagt.
Jeg fikk hjertet mitt brutalt knust i dag tidlig.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive denne historien.
Jeg er ikke klar til å skrive om dette enda.
Kanskje snart.
Kanskje allerede i morgen.
Kanskje aldri.
Enn så lenge har jeg sår på armen, blåmerker på beina og et ødelagt hjerte.
Jeg drikker hvitvin som om det er vann og spiser valium som om det er godteri.
Jeg er på forhånd lei meg for alt jeg kommer til å finne på de neste ukene og hvordan innholdet på bloggen blir.


Det eneste som står igjen er ordene. Alltid.


Cause I can't make you love me if you don't
You can't make your heart feel something it won't
Here in the dark, in these final hours
I will lay down my heart and I'll feel the power
But you won't, no you won't
'Cause I can't make you love me, if you don't

mandag 23. juli 2012

Everything

Vi sitter utenfor et hus nord i Melbourne. Inne er det full fest og gutter som roper, jenter som hyler og noen setter på den jævla Skrillex låta for femte gang i kveld og jeg tenner enda en røyk og lurer på hva jeg skal svare på spørsmålene som aldri blir sagt høyt, men som ligger i lufta. Jeg lener meg fremover og legger hodet mitt på skulderen hans. Jeg tenker at folk skjønner ikke, eller kanskje det er jeg som ikke forstår, jeg har nok en gang blitt kalt modig fordi jeg turte å flytte til andre siden av verden. Hver eneste gang smiler jeg og sier at det var ikke så vanskelig, jeg ville jo reise. Det er lett å holde kontakten over nett og det er flere nordmenn på universitetet. Om man virkelig vil, så får man til. Man må bare stole på seg selv. Han stryker meg over håret og sier at jeg er tøff. Jeg lener meg bakover igjen og sier at jeg er ikke tøff, jeg er redd, jeg også. Jeg er ikke hundre prosent hardcore hele tiden, det er det ingen som er. Jeg driter meg ut og roter det til like ofte, eller oftere enn andre. Jeg er livredd for en hel haug av ting og det gjør at jeg ikke klarer å leve livet mitt skikkelig.

- What are you afraid of?
- Everything. 

torsdag 19. juli 2012

The end of nights we tried to die.

Og plutselig er du her. Jeg har ikke tenkt på deg på lenge. Veldig, veldig lenge. Minnene av deg strømmer gjennom meg og jeg blir stående stille under stjernetaket mens jeg hører en trikk dundre gjennom gatene i det fjerne og min egen pust som blander seg med lyden av Bon Iver i ørene. Det gir ingen mening at jeg skal tenke på deg nå. Ingenting av dette burde minne meg om deg. Ingenting av dette har noen sammenheng med deg. Jeg har ikke sett deg på flere år. Jeg skjønner ikke hvorfor du er her nå. Jeg veit ikke engang om du vet hvor jeg er. Jeg vet ikke om du tenker på meg lenger, i det hele tatt.

Jeg husker alle gangene jeg kunne sende deg en tekstmelding med en sang jeg ville du skulle høre, og du svarte på samme måte.
Jeg husker alle gangene jeg kunne sende deg en tekstmelding med et punktum, bare så du skulle vite at jeg var der.
Jeg husker alle gangene jeg kunne ringe deg midt på natta og si hei det er meg, jeg står nede, kan du komme å låse opp?
Jeg husker alle togturene våre frem og tilbake.
Jeg husker brevene vi skrev til hverandre. For jeg har dem enda, i en egen konvolutt, låste inne på et loft.
Jeg husker alle dagene jeg våknet opp i rommet ditt og tenkte at vi to, vi er faen meg for alltid.

Men det var du som sa det best: all tid er forbi.

mandag 16. juli 2012

Ferie

Jeg er tilbake i Melbourne, men jeg har fremdeles fri fra universitetet. Jeg bruker dagene på å være stille, gå lange turer, høre på She & Him,  drikke øl med venner og lese, lese, lese. Litt sånn her:


Et glass god Riesling og Robert Frost gjør meg til et lykkelig menneske.

Pst: jeg vet det har vært stille her inne. Jeg trengte bare litt ferie fra å skrive. Snakker om ferie, har dere fine sommerferier der hjemme/ hvor enn dere er i verden?

onsdag 11. juli 2012

I'll save my soul, save myself

Når virkeligheten, kjærligheten og livet er vanskelig snører jeg skoene, tar på meg en tykk jakke og stabler beina fremfor meg i minst to timer. Jeg går gjennom gater jeg aldri har sett før, under skilt og lykter, hekk og hagelangs. Jeg fortsetter å gå med gnagsår på føttene og gnagsår på hjertet. Mens jeg går innser jeg sakte men sikkert hva som må til for å gjøre livet mitt bedre, hvor jeg selv må ta ansvar og hva jeg må gjøre for å fikse opp i rotet jeg har skapt rundt meg. På vei hjem setter jeg meg ved vannet, hører på Tracy Chapman og røyker tre sigaretter på rad.

Standing at the point
The road it cross you down
What is at your back
Which way do you turn
Who will come to find you first
Your devils or your gods

All you folks think you run my life
Say I should be willing to compromise
I say all you demons go back to hell
I'll save my soul, save myself

Når hjertet gjør vondt må jeg minne meg selv på hvorfor jeg er her og hva som er viktig for meg. 
Selv om jeg griner så jeg tror ansiktet mitt skal falle av klokka tre på natta, står jeg fremdeles oppreist. Selv om det kjennes ut som noen har slått hull i lungene mine, er jeg fremdeles der jeg ville være. Dette er livet mitt, ett øyeblikk om gangen og jeg har kommet altfor langt til å la de små tingene ødelegge meg. Den eneste som kan leve livet mitt er meg. 

tirsdag 10. juli 2012

It's complicated: kjærlighetsliv og fylleflauser

video

Åh herregud, for et fantastisk stillbilde. Nå ja. Kos dere, jeg skal finne dyna igjen.

søndag 8. juli 2012

Material Girl

De sier at lykken ikke kan kjøpes for penger, og det har de nok helt rett i. Men jeg føler meg tusen ganger bedre med nyfarget rødt hår, nye svarte jeans og et tykt lag eyeliner. Nytt smykke, og nytt armbånd. En attitude som kanskje ikke er helt ny, men det er en stund siden sist jeg så den. Jeg går gjennom gatene i Melbourne med solbrillene på nesa og håret løst. Jeg føler meg bra, derfor ser jeg bra ut. Jeg flørter hemningsløst med baristaer og bartendere, jeg smiler til han som sitter ovenfor meg på trikken og hun som som går forbi i rulletrappa.
Lykken kan ikke kjøpes for penger, men det kan ti sekunder med økt selvtillit og noen ganger er ti sekunder godt nok.

lørdag 7. juli 2012

Frøken Alkohol og eksamen

Resultatet av meningsmålingen ble slik:

Cava
  24 (53%)
 
Cosmopolitan
  18 (40%)
 
Moo Brew Pilsner
  4 (8%)
 
Erdinger Weissbier Dunkel
  6 (13%)
 
Schneider Weisse Meine Hopfenweisse
  7 (15%)
 
Murray’s Angry Man Pale Ale
  3 (6%)
 
HaandBryggeriet Fyr & Flamme
  7 (15%)
 
Chimay Bleue 2011
  5 (11%)
 
Duvel
  6 (13%)
 
Murray’s Heart of Darkness ‘Oak Aged’
  2 (4%)
 
HaandBryggeriet Haandbakk
  6 (13%)
 
Guinness
  5 (11%)
 
Nøgne Ø Indian Saison
  7 (15%)
 
Tequila
  11 (24%)
 



Jeg tok topp tre, og drakk derfor først sprudlevin, deretter noe som lignet en Cosmo og tequilaen fant sin vei ned etter klokken to engang. Jeg kan love dere at den shotten med tequila, den smakte faen ikke godt. Sprudlevinen gikk derimot ned litt for lett. I dag er jeg et vrak som kun er i stand til å være horisontal og spise knekkebrød med leverpostei.

So tonight let's set the world on fire


Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt aldri mer tequila, men jeg lærer jo tross alt aldri.

torsdag 5. juli 2012

And now I just sit in silence

Jeg er tilbake i Melbourne. Ferien var herlig. Jeg er tom for ord som kan forklare hva jeg føler og hvordan jeg tenker. Ordene jeg vet ikke hvem jeg er lenger er ikke nødvendigvis sanne, men jeg har følt det så lenge at selv om jeg vet hvem jeg er, sår jeg konstant tvil i meg selv. Man lærer så lenge man lever. Jeg har lært at asfalt ikke gjør meg lykkelig, men det betyr ikke at jeg takler resten av livet omgitt av jorder, heller. Jeg har lært at jeg fremdeles har mye igjen å lære.

Soundtrack: Twenty One Pilots - Car Radio

tirsdag 3. juli 2012

We're just wasting time, where's the finish line?

Det er to år siden jeg flyttet fra Oslo. Det er snart et halvt år siden jeg flyttet til Australia. Det er tre måneder til jeg fyller tjuefire. Før jeg vet ordet av det har tiden flydd avgårde fra meg og livet mitt har endret seg drastisk. 
Hvorfor føles det alltid sånn? 




Hon vill, men kan inte sova

Hvem er vi når vi er alene?
Når ingen er der til å dømme oss?
Eksisterer vi mer, eller mindre, når vi er alene?

Hva om tvil over egne evner egentlig er aksept over egen inkompetanse? Hva om inkompetanse er bygget på tvil? Å innse at man faktisk ikke er i stand til å fullføre, eller i det hele tatt starte på drømmene sine. Fordi man ikke er smart nok, eller fordi man ikke har nok viljestyrke. Er mangel på viljestyrke et tegn på menneskelig svakhet? Eller er mangel på viljestyrke egentlig redsel for det ukjente?

Ingenting er for alltid og det er like så greit. Om to dager reiser jeg tilbake til storbyen, i høye sko og korte skjørt og lar all gjørma ligge igjen på dørstokken her i Foster. Jeg elsker å være her, men alle gode ting tar slutt en dag. Det eneste vi har er minnene. Det eneste vi har for alltid, er tankene. Det eneste vi har er det som lever i oss, som ikke kan mistes eller brennes. Alt annet er materialistiske goder som vi mesteparten av tiden ikke engang trenger. Det eneste vi har for alltid, all den tid vi lever, er oss selv. 

Disse tankene driver meg til vannvidd mens jeg teller stjerner og hører kalvene rope etter mødrene sine.
Disse tankene driver meg til vannvidd når jeg kryper tilbake i sengen og drar dyna over meg.
Disse tankene driver meg til vannvidd mens jeg hører pusten hans og kjenner varmen av brystet hans mot ryggen min.
Disse tankene kommer til å ta livet av meg en dag.