lørdag 30. juni 2012

Kit på ferie: kuer, firehjuling og lykke

Som dere har fått med dere har jeg forlatt Melbourne for noen dager. Jeg trengte å komme meg unna storbyen og kjenne frisk luft i nesa igjen. Jeg trengte også å komme meg bort fra det klaustrofobiske lille rommet mitt, og selv om Chisholm College er et veldig koselig sted å være, og de som bor der er stort sett bra folk, så er det greit å få en pause fra college-livet, også.

Jeg har reist til en gård ved en by som heter Foster. Foster ligger i Gippsland. Jeg er fremdeles i staten Victoria, men et godt stykke unna Melbourne. I dag kjørte vi til Port Albert og jeg fikk kjenne på lukten av hav og høre måker igjen. Jeg lukket øynene og kjente sola i ansiktet, og i noen få sekunder sto jeg på kaia i Tromsø, i fjæra i Dåfjord, på moloen på Aker brygge, ombord i båten utenfor Helgøy. Når jeg åpnet øynene igjen kjente jeg et aldri så lite sukk fra hjertet, og en varm hånd i min. Det er godt å kjenne på savnet av Norge, for selv om det er tilstede så er det ikke overdøvende. Jeg er fremdeles der jeg vil være, jeg trives fremdeles i Australia på tross av en ganske hard start på det første semesteret mitt.

Og kanskje nettopp fordi jeg hadde en hard start, trengte jeg en ferie. Da er det veldig fint at det finnes snille gutter som sier "hei, familien min har en gård noen timer herfra, det er kanskje ikke så mye, men det er hjemme og du trenger ikke møte noen om du ikke vil. Det kan hende du vil kjede deg, for det er veldig stille der". Jeg omtrent ropte "ja" før han var ferdig med å snakke. Så nå er jeg her. På en gård ute i bushen i Australia, med to hunder, tre katter og tre hundre kyr. Jeg herjer rundt på firehjuling, lærer å kjøre bil, hjelper til med å samle inn kuer til melking, helt alene, bare meg og nesten hundre kuer, og jeg fikk det til, selv om det regner og jeg ikke så mer enn en meter foran meg, jeg drikker kaffe hver morgen og ser utover gården, og om kveldene drikker vi te, noen ganger drikker vi øl, fyrer i peisen, spiser druer og spiller Triominos mens vi spiller gamle vinlylskiver og synger med på både Bob Dylan og Neil Young. Jeg har ikke sovet så godt på måneder.

Om det fremdeles skulle være noen tvil; jeg er veldig, veldig, veldig lykkelig.

fredag 29. juni 2012

I got a fast car to anywhere

La meg presisere at jeg aldri har hatt en ordentlig kjøretime i hele mitt liv, først av alt. Jeg har øvelseskjørt et par ganger, men det begynner å nærme seg åtte år siden. Siden den gang har jeg så vidt satt foten på en pedal. Jeg er også noe håpløs når det kommer til alt med motor. Så langt i mitt liv har jeg krasjet en båt, to mopeder, tryna på en pocket bike og sist jeg kjørte bil trenger vi ikke snakke høyt om. Men i dag, dere, i dag skjedde det fantastiske:


Helt uten å kræsje, uten å kjøre av veien, og jeg kvelte bare motoren en gang og det var når jeg friket ut over at vi nærmet oss porten og fremdeles hadde førti kuer foran oss.

torsdag 28. juni 2012

Ever been to an Australian farm before?









Nei, jeg har ikke det. Men noe sier meg at det ikke blir den siste gangen.

onsdag 27. juni 2012

And if you see right over there, behind that mountain? That's the pacific ocean

Jeg våkner i en spinkel enkeltseng, i et rotete gutterom med blått tak. Fra døra lyser et ansikt med blå øyne og rufsete hår. Han smiler mot meg og sier at frokosten står på bordet når jeg er klar. Jeg kler på meg svarte jeans og en genser, tykke sokker og samler håret i en hestehale. Tusler ut på kjøkkenet og forsyner meg med kaffe. Kjenner at skuldrene senker seg litt mer hvert sekund. Vi spiser frokost og jeg hører resten av familien planlegge dagen. Kuer og kalver som må skilles, kviger som må flyttes til et nytt beite, hvem som må melkes og når.

Jeg fikk være med på alt sammen. Jeg har kjørt traktor og firehjuling, fått gjørme i håret og ansiktet, klappet hunder og kost på katter, hjulpet til med kuene og fått pusten slått ut av meg av den fantastiske naturen som er her.

Jeg har med andre ord forlatt Melbourne for noen dager. Jeg er veldig lykkelig og har for første gang på flere uker smilt så mye at jeg er støl i ansiktet.

mandag 25. juni 2012

And all that you have is your soul

Harene i Australia er på størrelse med bikkjer
er det jeg tenker mens jeg lener meg over gjerdet og kaster opp på gressplenen fordi jeg har drukket altfor mye kaffe og jeg har ikke spist på et døgn
noen har stjålet maten min og jeg orker ikke gjøre noe med det
i dag tidlig drakk jeg melk rett fra kartongen, men den var sur og jeg brakk meg over søppla
og etter det har jeg ikke klart å spise noe
og jeg orker ikke bry meg om det
i morgen har jeg eksamen
og jeg orker ikke bry meg om det
på kjøkkenet er det fest og de skriker, og de er levende og de er tyve år gamle
og jeg er eldst i tårnet mitt
men det klarer jeg av en eller annen grunn å bry meg om
jeg føler meg som et fossil
just don't fuck it up sa eksen min
neida, sa jeg
og tre uker senere, gjett hva
jeg har ødelagt alt igjen
jeg sover ikke lenger, og jeg blir så helsikes paranoid når jeg ikke sover, så jeg overanalyserer alt
bortsett fra oppgavene mine som jeg har sluttet å gjøre
og det kan hende jeg stryker i cinema studies
og jeg orker ikke bry meg om det
you're running away again
sier kompisen min,
og han har rett,
men jeg orker ikke bry meg om det.

Galskap og eksamen

Det er tjueto timer til eksamen. Det er omtrent tjuefem timer til jeg slenger ryggsekken over skulderen og setter meg i en bil som skal kjøre meg to timer sørover. Det er tjueåtte timer til jeg skal se utover kysten og le høyt.

Men før det skal jeg lese omtrent hundre sider og skrive to tusen ord. Galskap finnes i mange former; dette er en av dem. Nå skjer det, folkens. Pust inn, pust ut, bring it.

søndag 24. juni 2012

I'm the fucking epitome of healthy living

Som en fortsettelse av innlegget jeg skrev i dag tidlig:


Jeg skyller ned smertestillende med sprit, mens jeg venter på den sunneste maten jeg har spist hele uka: kylling og ris i feit saus. Jeg er en student og jeg lever som en. Jeg utsetter alle oppgavene mine til siste liten og må ta igjen med å sprengjobbe i siste liten, jeg har et usunt forhold til koffein og sigaretter, jeg har et usunt forhold til alkohol, og en generelt dårlig livsstil. Hver gang noen spør meg om jeg har tenkt til å slutte å røyke sier jeg ja, det har jeg, jeg lover å slutte, det er bare det at "I'll quit when I'm dead". Jeg er fullstendig klar over hvor dårlig dette er for meg. Jeg er fullstendig klar over at jeg ødelegger for meg selv. Jeg vet hva dette gjør med kroppen min. Problemet er vel bare det at jeg bryr meg ikke. Eventuelt at jeg ønsker det velkommen.

lørdag 23. juni 2012

Why do you insist on doing the things that will destroy you?

Det er seint, klokka er mye, men det er alltid happy hour et sted i Melbourne. Vi sitter på en liten bar i sentrum og jeg har akkurat kjøpt en øl. Jeg snakker med en mann som forteller meg om livsstilsendringer og hvor viktig det er at man behandler kroppen sin bra. "Mhm" sier jeg og tar en stor slurk av ølen min. Han ser skeptisk på meg og spør meg om jeg vet hva jeg spiser. Han spør meg om jeg vet hvor viktig det er å drikke nok vann. Å ta vare på seg selv, fordi denne kroppen er den eneste vi har og det vi gjør med den kommer til å merke oss for alltid. Jeg nikker og drikker mer øl. Tror du ikke på meg, spør han. Joda, sier jeg. Joda, jeg gjør det. Men du snakker til en jente som bor på college og normalt er full to ganger i uka, røyker femten sigaretter om dagen, lever på energidrikker og hvitt brød, og et sunt måltid er de gangene jeg slenger en kopp fryste erter med i pastavannet. Jeg skjønner hva du sier, og jeg er enig med deg, men det betyr ikke at jeg vil leve som deg.

Han ser lenge på meg før han sier "you're going to regret that when you get older". Jeg setter fra meg ølen og tar på meg jakka, så fisker jeg ut sigarettpakken min og en lighter. Jeg snur meg mot døra, men før jeg går triller ordene ut av munnen min. People keep saying that. I keep proving them wrong.

torsdag 21. juni 2012

Dear La Trobe University: you can fuck off and die

La meg prøve å gjøre en lang historie veldig kort:

Jeg tar en Bachelor of Arts. Dette betyr at jeg velger selv hva jeg vil studere og kan plukke relativt fritt i emner. Slutten av graden min vil bestå av en "major" og en "minor", eller en "double major". Altså, hovedfaget(ene) mine gjennom årene som er det jeg velger å fordype meg i. Dette passer meg aldeles utmerket. Planen min var først å starte med arts, altså det jeg gjør nå, og deretter hoppe over på en ren media grad. Jeg ombestemte meg omtrent en uke etter at jeg kom hit, og la opp studieløpet mitt til å ende med en "double major" i media og gender studies. Frem til i dag. Jeg fikk en epost i dag tidlig fra universitet, som jeg akkurat har lest og der står det blant annet:

"it is proposed to  discontinue a number of areas of study within the Bachelor of Arts.  These are Art History, Gender, Sexuality and Diversity Studies, Indonesian, Linguistics (at an undergraduate level only, not in research) and Religion and Spirituality"

"Archaeology, Legal Studies and Media Studies have stand-alone degrees and will no longer be offered as
a separate major within the Bachelor of Arts"


Flere har spurt meg hva i all verden jeg skal gjøre nå. Svaret er: drikke en flaske gin, gråte og legge meg.

Ikea

Når man har skikkelig hjemlengsel er det veldig greit å ha venner med bil og mye tålmodighet. Stå opp tidlig, en time i bil hver vei, kø, regnvær og bøttevis med mennesker selv om det er midt på dagen. Verdt det.


Svenske kjøttboller, potetmos, brun saus og tyttebærsyltetøy. Jeg stønnet høylydt og skammet meg ikke i et sekund. I kveld skal jeg spise svenske knekkebrød og drikke ripssaft. Lenge leve Ikea.

tirsdag 19. juni 2012

Vinterhjerte

Jeg går turer rundt campus til jeg får gnagsår på tærne og fingrene er iskalde. Det snør ikke i Melbourne, men vinden er fremdeles kald og frostrøyken står ut av munnen min. Føttene mine bærer meg videre og jeg kjenner skuldrene senke seg for hver meter jeg går. Jeg kjenner at jeg blir roligere og at hodet mitt endelig, endelig, endelig er stille. Kaoset legger seg og det ufattelig slitsomme vanviddet av et tankekjør jeg har båret på så lenge begynner faktisk å letne. Det hjelper nok godt at Australia er et ufattelig vakkert land og at jeg hører på musikk som varmer et kaldt vinterhjerte. I tilfelle dere er nysgjerrige, her er spotifylinken og bildet under sier sitt.

All's not lost

De siste tjuefire timene har jeg lest til eksamen, skrevet oppgaver, farget håret, spilt playstation, sovet ti timer og spist minst fire epler. Nå hører jeg på Thomas Dybdahl - All's not lost og drikker kaffe. Jeg tror jeg tar dette med eksamen litt mer avslappet enn resten av universitetet, og det føles egentlig helt greit. Frem til fredag, tipper jeg. Da eksploderer jeg vel i stress og forvandler meg til en liten skjelvende ball, men enn så lenge er himmelen blå og kaffen er perfekt bitter, og i går fikk jeg varm høst-sol rett i ansiktet og det føltes fantastisk.

søndag 17. juni 2012

Casual sex Thursday

video

Det finnes mange ting man ikke burde skrive om på Internett. Dette er en av dem.

Just do what feels right, at the moment

Psykologen og jeg sitter på kontoret hennes en ettermiddag sent i mai. Sola skinner inn vinduet og jeg har lent meg bakover i stolen. Jeg ser på hendene mine og snakker om å ikke vite hvem jeg er lenger, og om at jeg plutselig er tilbake i et mønster og en klesstil jeg hadde som sekstenåring.

"After what happened, I just feel like I have to find myself again. It feels like I'm lost at sea.. Like I don't know who I am anymore. So I'm kind of re-living my teenage years.. Is that.."

Psykologen ser på meg og smiler. "It's normal. Don't worry about it, just do what feels right at the moment. And anyway, the nose piercing suites you". Jeg smiler og ser ut av vinduet igjen. Kanskje det ikke er så farlig. Kanskje det ikke betyr noe i det hele tatt. Utvikling er utvikling selv om du gjentar den samme prosessen to ganger.  Kanskje jeg bare kan la dette skje uten å overanalysere det. Kanskje jeg bare kan være meg selv, hvem enn det nå er, og kanskje jeg er barnslig, kanskje jeg nekter å bli voksen, men hvem bestemmer hva det betyr å være voksen, uansett? Kanskje dette er den jeg er som voksen. I svarte jeans, hettegenser, med flakete neglelakk, slitte sko og en kilo svart eyeliner. Det viktigste her i livet er å være lykkelig og alle må finne sin egen vei. Det viktigste i livet er å være lykkelig, og lykken er opp til hver enkelt.

lørdag 16. juni 2012

Snø på Mars

Det er midt på natta og vi ligger i den spinkle enkeltsengen min som knirker hver gang jeg snur meg. "Her" sier han og tegner en sirkel med pekefingeren sin på magen min, "her er området vi bor i, og her" sier han og trekker pekefingeren sin mot navlen min, "her er innsjøen". Han tegner og forklarer mens han bruker kroppen min som lerret. Fingrene hans er rue etter årevis med gårdsarbeid. Når han stryker fingrene sine over ribbeina mine ler jeg lavt fordi det kiler. Jeg strekker ut hånden min og rusker ham i håret. Så kryper jeg enda nærmere, enda dypere inn i armkroken hans og sukker lavt.

Morgenen etter våkner vi seint. Jeg setter meg opp i senga og åpner laptopen. Denne sangen minner meg om deg, sier jeg og setter på Dumdum Boys. Han smiler mot meg og lyden av gitar og trommer strømmer ut fra høyttalerne. Jeg ser at han prøver å forstå, prøver å få det til å gi mening. "Jeg skjønner ikke hva de sier" mumler han. "Jeg vet det" sier jeg og kysser han forsiktig på panna mens jeg nynner med på sangen.


Jeg er like hel
etter i går kveld,
det var da jeg forstod,
at det aldri blir oss to.

Det er til å gråte av,
Vi er skipbrudne på hvert vårt hav.
Og vi får aldri svar,
over radioen sa de
at det snør på Mars.

onsdag 13. juni 2012

Fights, sleepless nights & heart aches




Thom Yorke synger I am all the days you chose to ignore.
Jeg griner på biblioteket og tenker at selv om jeg valgte riktig, gjør det vondt likevel.
Dette er livet mitt, ett sekund om gangen. Pust inn & pust ut. Repeat as desired.

tirsdag 12. juni 2012

There is a bomb in here

Når jeg reiste fra Norge hadde jeg valget mellom to laptoper; Mini, eller Monster. Mini er bitteliten. Han er så liten at jeg kan ha ham i håndveska. Egentlig heter han HP Compaq Mini. Selv om han er liten er han veldig praktisk. Monster, derimot, er som navnet hans sier, et monster av en laptop. Fantastisk til spill, filmer og ting du trenger stor skjerm til. Men han er veldig vanskelig å drasse med seg til andre siden av verden. Derfor forble han hjemme.

Det jeg oppdaget når jeg kom til Australia er at det tidvis er vanskelig å skrive oppgaver på Mini. Litt fordi han er liten, litt fordi en del programmer bare ikke vil fungere uansett hva jeg gjør. Derfor bruker jeg mye tid på biblioteket når jeg skriver. Alle programmene jeg trenger er installert, jeg har alle bøkene jeg trenger rundt meg, ofte ikke mer enn ti meter unna. Det er stille, det er rolig og ingen banker på døren min for å bomme sigaretter eller spørre meg om et eller annet meningsløst. På biblioteket kan jeg konsentrere meg. Bortsett fra i dag, da. I dag la noen igjen en lapp på biblioteket hvor det sto "there is a bomb in here". Det var nok mest på tull, men man kan jo ikke ta den sjansen. Derfor gikk alarmen og hele biblioteket ble evakuert, sammen med området rundt. Alle ble jaget ut og det var politi i både bil og helikopter over hele campus. Skikkelig action, med andre ord. Null studie, med andre ord. Jeg er selvfølgelig veldig lite fornøyd med dette. La meg demonstrere ansiktet mitt når jeg forsto hva som forgikk:


Jeg var så sint. Jeg var så ufattelig gretten og misfornøyd. Etter å ha ventet i en time utenfor biblioteket gikk jeg hjem og fikk utløp for noe av frustrasjonen på Facebook. Dette er hva jeg skrev:

To the fucking retard responsible for the bomb threat to the library, causing the entire agora to evacuate: if I ever find you I'll tear your piece of shit heart out and feed it to the ducks in the moat. I hope you spend the rest of your miserable life stepping on lego while violently vomiting. Fuck stain.

Så fant jeg ut at det nytter ikke å være sint for noe du ikke kan gjøre noe med. Derfor gjorde jeg det eneste fornuftige:


Nevnte jeg at jeg må ha skrevet 2000 ord før i morgen? Dette blir morsomt, dere. Jeg kommer garantert til å angre i morgen, men fuck it. Skål da, folkens!

I won't fall in love with falling

Ting går aldri som planlagt. Sola skinner i Melbourne, det er slutten av semesteret og jeg skriver oppgaver til fingertuppene mine blir numne og halsen er tørr etter tre liter kaffe om dagen. Om nettene går jeg turer rundt campus, noen ganger med selskap, men oftest alene. Jeg kan se karlsvogna herfra og det føles godt å vite at vi alle er under det samme stjernetaket. 





And judges don't say
What you want to hear
So I'll write my fears
And I don't believe
In talking just to breathe
And falling selfishly


Jeg fortsetter å gå selv om jeg er sliten, selv om, eller kanskje fordi, jeg har skrubbsår på hjertet. Det er ikke så farlig hvor jeg havner hen til slutt, så lenge jeg beveger meg fremover.

mandag 11. juni 2012

Musikk, drinker, venner, konserter og Australia: bilder siden sist

Dere vet, og jeg vet, at jeg er ikke akkurat noen fotograf, men det er så fint med bilder likevel. Her har dere en liten bilde-oppsummering fra mai og juni:

Jeg har skypet en del med denne unge mannen. Åh, Kollektivet med rare i, jeg savner dere:


En helg dro jeg til Melbourne Aquarium. Der var det haier på størrelse med biler og skilpadder som passet i håndflaten min. Det var dyrt, men verdt det: 


Så ble jeg syk og drakk ingefær og sitron-te i en uke:


Jeg var fremdeles syk, men når MuteMath spiller på Corner Hotel så er det ikke mulig å ligge hjemme og synes synd på seg selv. Herregud, for en konsert. 


Noe av det beste med Melbourne er at restaurantene er åpne hele natta.  


Denne teksten 


Fikk meg til å sitte slik:


Syttende mai:



Det er søndag og William og jeg dro på markedet på campus. 



Denne automaten fortjener mye julingen, og tro meg, det fikk den.


Klokka er tre på natta, jeg er sint, trøtt og sliten. Å nekte meg godteri nå er direkte farlig.


Jeg vet jeg burde skrive oppgaver, jeg vet jeg har eksamen snart, men Ringenes Herre er alltid mer fristende.


Denne mannen har reddet meg mange ganger. Mange, mange, mange ganger. Han holder meg i hånda når jeg er redd, forklarer meg ting jeg ikke forstår i pensum, hører på meg når jeg er frustrert og lei meg, hjelper meg med oppgavene mine og når alt bare er teit og vanskelig kjøper han meg øl:


En fredag morgen våknet jeg med dette bildet på telefonen. Jeg aner ikke hvem sin caps det er og jeg husker ikke at bildet ble tatt. 


Hvordan pynte soverommet sitt i ekte student-stil: 


Jeg har ikke lenger tall på hvor mange timer jeg har brukt foran dette pianoet, men det begynner å bli en del:


Livet blir litt lettere når kjekke menn spiller Tom Petty and The Heartbreakers til deg klokken fire på natta:


Robert Frost og et glass riesling på en fredag kveld: 


Muligens min nye favorittdrink. At noe skulle tippe French 75 av tronen hadde jeg aldri forestilt meg, men vi har en utfordrer her. Drinken består av rom, ingefær-øl, lime og honning:


Konsert på en fredag og jeg er lykkelig med store drinker og ny kjole:


Søndager slik søndager skal være: biltur, iskrem og kaffe:


Hei Australia, jeg er ganske forelska i deg:


lørdag 9. juni 2012

Ab imo pectore: summen av alle tekstene/ tankene som det aldri blir noe av.

Hvordan kan stillheten være så høylydt? Det er summen av alle ordene jeg ikke klarer å si høyt. Det er følelsen av oksygen som eksploderer gjennom blodårene mine. Det er lungene mine som brister av volum for deretter å klappe sammen i magesekken. Det er håret på armene mine som reiser seg mot genseren min. Det er hjertet som slår i takt med musikken. Det er hjertet som pumper nådeløst videre bak ribbeina mine. Det er blodet som nå plasker nede i føttene mine et sted. Det er nikotinen som rasper gjennom luftrøret mitt klokken fem om morgningen etter en natt uten søvn. Det er sulten som gnager på beina mine etter ikke å ha spist på et døgn. Det er fingretuppene mine som stryker mot de glatte tangentene på pianoet. Det er stemmen min som brister når jeg forsøker å snakke. Det er blyanten som knekker mellom fingrene mine når jeg knoter ned noter på gult papir.


Tankekvern. Det er kanskje det jeg burde kalle det. Alle tankene i hodet som slåss mot hverandre. Alle tankene som sliter meg ut. Alle spørsmålene jeg ikke vet om jeg vil ha svar på. Jeg overanalyserer og vurderer den samme situasjonen fire ganger fordi jeg ikke vet om jeg er paranoid, eller om jeg faktisk har rett. Jeg vet ikke hva jeg trenger. Jeg vet ikke om det betyr noe at mennesker ikke alltid er den du tror at de er. Bryr jeg meg egentlig om hvorfor? Bryr jeg meg om de brutte løftene? Bryr jeg meg om alle disse menneskene? Jeg vet ikke.


Innerst i hjertet. Der hvor alt det fine deler plass med alt det stygge. Helt innerst, der hvor sommerfuglene og navn skrevet på silkepapir bor. Det stille rommet hvor man må hviske for ikke å skremme det. Flak av gammel maling og tapet. Der hvor noen har forsøkt å male over, men det går ikke. Hvor mye galskap er det plass til i et lite hjerte? Hvordan måler vi galskap? Hvordan måler vi noe som helst som ikke passer inn i litersmål eller på en vekt? Hvordan måler vi noe man ikke kan ta på?


"Stop over-analysing everything. Some things in life are simple"
"I can't help it. It's who I am. What I do"

Jeg vet hva som er viktig for meg. Jeg vet hva jeg tror på. Til helvete med resten. 

torsdag 7. juni 2012

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

La meg bare få dette helt klart: jeg aner ikke hva jeg driver med.

Noen ganger, som i veldig ofte, lurer jeg på hva hjertet mitt egentlig holder på med. Jeg forstår meg ikke på meg selv. Jeg forstår ikke hvorfor jeg dreier i de retningene jeg gjør.

Jeg pleide å være veldig sikker på dette. Jeg hadde alle svarene om meg selv. Ti år i psykiatrien gjør deg ofte i stand til å analysere deg selv, eller i stand til å motta andres analyser av deg. Jeg pleide å ha svar på hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde. Hvorfor jeg svarte på den måten, hvorfor jeg ble sint, hvorfor jeg ble usikker, hvorfor jeg hadde en unormal reaksjon på det normale. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg finner ikke ord som beskriver hvor skummelt det er å ikke vite. Å ikke forstå. Hvor skummelt det er å ikke være ett hundre prosent i kontroll eller klar over meg selv. Jeg forstår at noen mener det er sunt å være usikker på og forske på seg selv. Jeg forstår hvordan dette kan være positivt for andre, for min egen del sitter jeg nå med hendene i fanget og lurer på hvem jeg er.

Ting går ikke alltid som planlagt, heldigvis, for da hadde livet vært ufattelig kjedelig. Men ting går aldri som planlagt, og derfor er det veldig skummelt.

Det som startet som en liten flørt endte i et endeløst prosjekt som handler om selvransakelse. Dere vet allerede hva dette betyr, gjør dere ikke? På tide å finne frem bibelen igjen.

onsdag 6. juni 2012

You live, you learn. You love, you burn. You win, you lose. Becoming you.

Ting går virkelig ikke alltid som planlagt. Alt det jeg trodde var sannhet og for sikkert står for fall og følelsene mine og tankene mine endrer seg så fort at jeg får whiplash av meg selv. Jeg vet ikke hva noe av dette betyr enda. Jeg vet ikke hva jeg synes om det eller hvor viktig det er for meg.

Mens jeg prøver å finne ut av de store og små tingene i livet drikker jeg kaffe, går lange turer rundt campus, hører på Billie Holiday og smiler forsiktig. Det er høst i Australia men vår i hjertet.

Det eneste som er sikkert er at vi blir født og at vi dør. Takk og lov for det.

mandag 4. juni 2012

Syltetøy i går og syltetøy i morgen, men aldri syltetøy i dag

Jeg gjør det i morgen.
Det tar jo ikke mer enn en times tid.
Herregud, hvor vanskelig kan det være?
Jeg orker ikke nå, jeg gjør det etterpå.

Alt dette er ting jeg har sagt til meg selv gjennom april og mai. Frem til i går ettermiddag. I går sa jeg noe sånt som "åh fy faen, jeg er så inn i granskauen fucked". En portefølje, ti oppgaver, to tusen ord og refleksjons notat. Deadline: fjerde juni. Bare å hive seg rundt, med andre ord. Jeg dro med meg notatene mine og pensum opp på studierommet, etter et lite stopp i brusautomaten for å hente alle energidrikkers mor; nemlig Mother. Folk har visst fått infarkt av å drikke for mange, men det har ikke jeg planer om, for da blir jeg veldig blakk. Er dere klar over hva det koster å kjøre ambulanse her nede eller? Uansett. Jeg åpnet den første boksen, et tomt word dokument og brukte deretter en halvtime på å stirre i veggen. Jeg var helt tom. Jeg hadde ingenting. Jeg stirret litt på de som var rundt meg, i pensum og på nett. Så begynte jeg bare å skrive det første som slo meg inn i hver oppgave. Rundt i åttetiden var det på tide med mer energi, så jeg drakk enda en Mother og tenkte at potetgull er jo lagd av potet, sikkert gode greier. I ellevetiden tok jeg en pause, spiste en halv middag og unnet meg selv en tyve minutters lang gåtur rundt campus. Ved midnatt var jeg tilbake i studierommet. Jeg lette opp kilder, prøvde å hente inspirasjon, tvang andre til å fortelle meg hva de mente om tekstene og helte nedpå Mother som en alkoholiker med fri tilgang bak baren og hørte på Slipknot for å holde meg våken. Jeg hamret ned ideer om pathos, logos og ethos, skrev om Lille Rødhette fire ganger, skrev en novelle om været, et dikt om havet og en monolog fra en gammel, irsk mann. Jeg måtte ta røykepauser for å holde meg våken. På slutten var jeg så sliten at jeg visste nesten ikke hva jeg drev med engang. Refleksjonsnotatet vil jeg aldri se for mine øyne igjen. Endelig, klokken syv i dag tidlig trykket jeg de magiske ordene "save" og deretter "print" før jeg satte på Animal og tok seiersdansen mens jeg pakket sammen tingene mine. Fy faen. En helsikes intens natt, fem energidrikker, tyve sigaretter og 2450 ord. Jeg var faktisk stolt når jeg gikk derfra. Det føltes faktisk akkurat som de sa, og jeg anbefaler alle å høre på sangen:


For å overbevise meg selv om dette er noe jeg absolutt aldri skal finne på å gjøre igjen dokumenterte jeg prosessen:


Her er vel klokka rundt to, tenker jeg. Alle de andre hadde gått hjem og jeg hadde rommet for meg selv.


Tre av de fem energidrikkene jeg helte ned. De to første boksene lå allerede i søppeldunken. 


Rundt klokken fem, og jeg mangler sekshundre ord.  Utrolig trøtt og sliten, savner senga. Jeg satt og telte hvert enkelt ord og dobbeltsjekket wordcount, for det kan da ikke bare være 127 ord her? Det må jo være mer enn det? Nei. Wordcount lyver aldri. Jeg begynte faktisk nesten å gråte.


Jeg kunne lovet dere og meg selv at jeg aldri skal utsette oppgavene mine til siste sekund, noensinne, etter dette. Jeg kunne også lovet dere sola på et sølvfat, skyfri himmel hver bursdag og gratis tannlege innen 2014. Det bare skjer ikke. 

søndag 3. juni 2012

Tenk positivt! Eller, hvordan gjøre meg forbanna på fem sekunder.

Semesteret er snart ferdig. Jeg har en ufattelig mengde oppgaver jeg burde ha skrevet, burde skrive men når jeg våkner opp om morgenen orker jeg ikke. Jeg bare skrur av alarmen og legger meg igjen. Jeg går fremdeles på over halvparten av forelesningene og tenker at noen burde gi meg en jævla medalje for å holde ut med forelesere som kommer tyve minutter for sent til sin egen forelesning, og deretter bruke bing for å finne google, og så igjen googler youtube istedenfor å bare skrive youtube.com. Jeg forstår det ikke og jeg lurer på hva disse menneskene egentlig gjør på universitetet. Det er greit at du ble født før krigen, men når du er smart nok til å undervise på et av de beste universitetene i Melbourne burde du ha klart å følge med såpass at du kan bruke internett på en fornuftig måte. Hva feiler det folk. Ettersom jeg har denne ufattelige mengden med oppgaver som jeg nå har utsatt i sikkert åtte uker er det klart at ikke engang Supermann hadde klart å skrive dem alle før fristen, så jeg måtte søke om special consideration for utsettelse, noe som egentlig tar tre sekunder. Jeg fyller ut et skjema hos counseling service og psykologen min sier at det ikke er et problem, hun skjønner godt at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Så må jeg gå til de med ansvaret for hvert fag jeg søker utsettelse hos, og det er litt som å finne nåla i høystakken. Selv om de sier at de skal være på kontorene sine, så er de jo aldri der, ikke engang når man mailer dem og sier at man vil møte dem. Jada, sier de. Så går du dit også er døra låst og ingen hjemme. Jeg klarer endelig å jakte ned foreleseren min og prakker på henne erklæringen fra psykologen. Hun begynner å spørre og grave og jeg forteller henne at jeg har prøvd å maile mentoren min men han svarer ikke, og jeg har prøvd å komme innom kontoret ditt men du var ikke her. Hun ser bare skeptisk på meg og spør enda mer om hvorfor jeg trenger en utsettelse, hvorfor har jeg ikke klart å skrive oppgavene mine i tide. Jeg er så drittlei alt sammen, det er sent, jeg har vært våken lenge, jeg er tom for energi og jeg vil bare hjem til sengen min og Skins, jeg vil bare legge meg under dyna. Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg mumler at ting ikke er så greit, jeg har vært deprimert og klarer ikke konsentrere meg. I det hun åpner kjeften, angrer jeg så hardt at jeg ønsker meg en sånn time-turner som McGonagall hadde, for nå begynner dama å legge ut om å tenke positivt og om å fylle seg selv med varme og lys, og jeg nikker og smiler og tenker at om jeg bare later som jeg er enig så kanskje jeg får en utsettelse. Jeg angrer intenst på at jeg ikke bare sendte henne en mail istedenfor, jeg vil ikke være her. Hun preker videre og jeg begynner å bli lei av henne og det evige maset hennes om å tenke positivt, når hun ikke bare tråkker i salaten, men tar løpefart og lander i den med et mageplask, og sier at mennesker egentlig er deprimerte fordi de er bortskjemte og jeg er altfor ung til å kunne ha opplevd smerte og jeg er sikkert bare lei meg fordi jeg savner mammaen min, men dette er universitetet og nå skal vi være voksne som vokser oss sterke med varme tanker og fremtiden vår. Jeg har mest lyst til å at jeg hater meg selv og har lyst til å dø, men jeg holder kjeft og begynner å grine av ren frustrasjon istedenfor. Hun tror at hun endelig har nådd gjennom til meg og trøster meg ved å si at det blir bedre, bare tenk positivt. Inne i hodet mitt har jeg allerede drept henne på femten forskjellige måter med redskaper som ligger rundt på skrivebordet hennes og nå ser jeg for meg at jeg slår henne ihjel med leksikonet i bokhylla. Hun skriver under på skjemaet for special consideration og jeg sier tusen takk, kaller henne for et fittetryne og forteller henne at det betyr kjære venn på norsk. Hun smiler bredt og ønsker meg lykke til og gjentar enda en gang at jeg må bare tenke positivt så blir alt så mye bedre. 

Du skal aldri, absolutt aldri, undervurdere verdien av å kunne tenke positivt. Men å fortelle et deprimert menneske at bare du tenker positivt så blir alt så mye bedre føles som et slag i trynet og som en latterliggjøring av andres helse. Om det hadde vært så enkelt at jeg bare kunne "tenke positivt" og så ble jeg frisk så hadde jeg vært frisk for ti år siden. Tror dere virkelig at jeg vil ha det sånn her? Tror dere jeg våknet en morgen og bestemte meg for at "faen så kjipt det er å ha det bra, heretter skal jeg bare tenke negativt"? Å fortelle et deprimert menneske at om du bare tenker positivt så går det over er omtrent like nyttig som å fortelle en person med to knekte ben at det sikkert blir bedre om du prøver å løpe det av deg. Seriøst. Gi faen.

fredag 1. juni 2012

Meningsmålingen er oppe og går

Fordi jeg burde lese til eksamen og skrive oppgaver har jeg nå lagt ut meningsmålingen om hva jeg burde drikke for å feire at jeg er ferdig med eksamen. Meningsmålingen blir stående til klokken 12 på formiddagen, den 26 juni, for da er eksamen over og det er altså på høy tid å innta obskure mengder med alkohol. Jeg tror ikke jeg har hatt meningsmåling oppe på minst et år, så dette kan bli spennende. Jeg krysser fingrene og ber innstendig om at vinneren ikke blir Tequila. Vi får se.

And then we'll understand, we held gold dust in our hands

Ting går ikke alltid som planlagt, sier kompisen min. Vi står på kjøkkenet og blander drinker og jeg forteller han om hvordan uka har vært. Jeg forteller han om oppgavene, forelesningene, tutorials jeg forsov meg til. Han ser på meg med et spørrende blikk, for han vet, og jeg vet, at det er noe annet som viktigere akkurat nå.

Vi tømmer glassene og går til studentbaren.Jeg har på meg den røde kjolen for første gang i Australia. Jeg kjenner det myke stoffet mot lårene mine hver gang jeg beveger meg. Det er den siste torsdagen i semesteret, som betyr at alle kommer til å være på studentbaren i kveld. Forfengeligheten har atter en gang tatt over og jeg har sminket meg, satt opp håret, lakket neglene og av grunner ikke engang jeg forstår; tatt på meg de fine strømpene jeg kjøpte i fjor sommer, og pent undertøy. Kompisen min smiler av meg og sier at alle jenter er penere når de selv føler seg fine. Joda, sier jeg. Joda. Slapp av, sier han. Du er pen.

Vi drikker øl og danser. Hver gang vi går ut for å røyke ser jeg på telefonen min. Kompisen min rister på hodet. Jeg blir introdusert til nye mennesker. Jeg smiler, snakker, prøver å henge med i samtalene. Jeg klarer faktisk å få noen til å le. Vi kjøper mer øl og noen hyler tequila i øret mitt. Ok da, sier jeg. Mer øl. Jeg går ut for å røyke igjen og støter på noen fra klassen. Jeg blir stående å prate med dem en stund, kompisen min kommer bort han også, og etterhvert har vi overtatt hele bordet. Jeg blir sittende ved siden av en gutt som forteller meg om bandet sitt og om albumet de skal gi ut. Vi snakker lenge. Vi ler. Når kompisen min drar meg med til baren for å kjøpe øl ser han spent på meg. That guy was totally flirting with you, utbryter han. Jeg smiler og finner frem penger. Han ser nøye på meg. Rister på hodet. "You're still hung up on that guy, aren't you? He's.." og jeg avslutter setningen for ham. "He's leaving, I know. Trust me, I know" sier jeg og stirrer på en ølflaske ved bardisken som plutselig ble veldig spennende og viktig. Vi kjøper øl og går tilbake til de andre. Vi drikker og danser til baren stenger. Jeg tusler hjemover igjen. Opp den lille bakken, opp trappene og inn på rommet mitt. Sparker av meg skoene og røsker av meg strømpene med et sukk. Jeg vet at jeg ikke får sove, så jeg går ut igjen. Setter meg på asfalten og tenner kveldens hundrede sigarett, minst. Jeg vet jeg burde slutte, men jeg får meg liksom ikke til det. Så kommer lyden jeg hadde gitt opp å høre. Jakkelommen min vibrerer. Jeg fomler litt med glidelåsen til lomma, og drar ut telefonen. Leser meldingen og reiser meg opp igjen. Så går jeg ned trappen og ut på gresset, mot de andre studentboligene med et smil om munnen.

Ting går ikke alltid som planlagt. Derfor må man nyte de gode øyeblikkene når de oppstår, selv om det gir en mer å savne når de er borte.