tirsdag 29. mai 2012

Frøken Alkohol tar tilbake tronen

Er det én eneste ting jeg lærte i barnevernet og som både psykiatrien og NAV sørget for å friske opp med jevne mellomrom så var det dette: å krangle med offentlige kontorer, å argumentere på en logisk måte, å holde maska selv om jeg hadde lyst til å skrike, å peke på urettferdigheter og å plukke ulogiske argumenter fra hverandre med millimeter-presisjon. I dag hadde jeg endelig et møte med ledelsen på Chisholm College (det møtet som ble utsatt forrige uke), og jeg svarte på tusen spørsmål, før jeg tok ordet selv. Jeg fortalte på en veldig hyggelig og ordentlig måte hva jeg mente feilen var, hvordan den kunne rettes opp og hva som burde gjøres neste gang.

De tok  meg på alvor. Jeg ble hørt og jeg ble respektert. De var enige med meg. Alkoholforbudet er opphevet. Det er ikke så ofte jeg går fra et sånt møte med med en god følelse i magen. Om det skjer noe med forslagene mine er jo en annen ting, enn så lenge skal jeg lene meg tilbake, le høyt og synge med på denne sangen:




Jeg vil dog ikke at alle forslagene skal være bortkastede så jeg forandrer meningsmålingen fra "hva jeg burde drikke når jeg får lov" til "det første jeg drikker etter siste eksamen". Så iløpet av helga setter jeg det opp, frem til da kan dere foreslå alt dere ønsker.

søndag 27. mai 2012

There's a crack in everything, that's how the light gets in

Det regner i Melbourne. Tunge vanndråper treffer meg midt i nakken når jeg går fra biblioteket til campus. Himmelen er grå og mørk. Skoene mine er våte. Jakken min lukter våt tobakk og gamle bøker. Trærne er halvnakne. Her og der er det gule og røde blader som skjelver i vinden. Jeg blir trist av å se på dem, så jeg ser ned på bena mine istedenfor. Jeg burde kjøpe meg nye sko, men jeg har ikke råd. Jeg brukte altfor mye penger forrige måned, fordi jeg ringte farmor for å fortelle henne om oppgaven som jeg gjorde det bra på. Farmor husket ikke engang at jeg fortalte henne om hvor nervøs jeg var. Farmor husker ikke så mye lenger. Jeg blir sint når jeg tenker på det, uten at jeg forstår hvorfor. Jeg visste jo at dette kom til å skje. Jeg sparker til en stein som spretter utfor fortauet og ned i rennesteinen. Kanskje vi alle er små steiner som folk sparker så de ender i kloakken, tenker jeg. Når jeg kommer hjem sparker jeg av meg skoene og drar av meg klærne som ender opp i en haug på gulvet. Jeg vet at jeg burde henge dem opp men jeg orker ikke. Jeg skrur av lyset og  pakker meg inn i to pledd og dyna, og legger meg ned i senga. Jeg tenker at det er for tidlig for å sove, jeg skal bare varme meg litt.

Jeg våkner tretten timer senere. Musikken durer fra laptopen. Jeg snur meg rundt i senga og fomler etter mobilen. Klokken sier at jeg har sovet rett gjennom natten, uten medisiner, for første gang på lenge. Rommet mitt er uvanlig lyst selv om det er tidlig på morgenen. Det er et stort gap mellom de to gardinene mine. Leonard Cohen synger at han er mannen min, uansett hva. Jeg smiler mens jeg setter meg opp i senga og setter på Anthem. Hjertet og virkeligheten har slått sprekker. Det gjør vondt, men jeg overlever. Kanskje det er viktig i den store sammenhengen. At det gjør vondt nå, så jeg kan bli bedre senere. Kanskje jeg verdsetter livet mitt mer når jeg vet hvor vanskelig alt kan være. Kanskje jeg kan se tilbake på alt dette når jeg er eldre og si "selv om jeg er gammel og alt ikke ble som planlagt, så er jeg i det minste ikke like deprimert og usikker som jeg var tidlig i tyveårene". Kanskje det er viktig at alt slår sprekker en gang i blant. There's a crack in everything, that's how the light gets in. 

onsdag 23. mai 2012

Frøken Alkohol på pause

Jeg skjønner at ikke alle orker å se meg prate i ti minutter om hvor irritert jeg er, så oppsummeringen er som følger: ledelsen der jeg bor, Chisholm College, og jeg har hatt en liten misforståelse. Denne lille misforståelsen gjør at de har nektet meg å drikke alkohol de fire neste ukene. Jeg har klaget og skulle egentlig hatt et møte om det i dag, men det ble avlyst fra deres side. Jaja. Jeg kan vente. Jeg tviler på at de kommer til å oppheve forbudet men jeg vil i det minste prøve å rette opp i denne misforståelsen. Jeg skjønner at dette er veldig vagt, men en ting er å henge ut meg selv på internett, noe helt annet er å skrive om andre mennesker som ikke engang kan lese hva jeg skriver. Uakseptabelt. Så det får bare være vagt.


De siste fem dagene har jeg vært så forbannet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Den eneste måten å håndtere andres idioti på er humor. Etter fire uker uten alkohol kommer den første ølen/ vinglasset/ drinken til å smake ufattelig godt. Så da lar jeg det være opp til dere hva jeg skal drikke. Jeg kan få tak i nesten hva det skal være av alment internasjonalt kjent øl (Carlsberg, Budweiser, Foster, Asahi, Kirin, Tsing Tao, Urquell, Kilkenny osv), inkludert norsk øl fra Nøgne Ø og Haandbryggeriet. Jeg kommer muligens til å drikke min første øl her så hva som helst fra denne listen er greit. Om dere kjører på med forslag om øl, vin eller drinker så setter jeg opp en poll på sidelinja her. Om jeg får nok forslag hadde det jo vært morsomt med en topp tre, men vi får se hvordan det går.

(Jeg må gjøre dette til en morsom greie, ellers sprekker det for meg og da sier jeg ting jeg ikke burde si)

tirsdag 22. mai 2012

Og jeg vet ikke om det er en forbannelse
eller en velsignelse
at du kan se gjennom spillelisten min på Last.fm
og spørre rett ut
"hvorfor tenker du fremdeles på ham?"

onsdag 16. mai 2012

You know who you remind me of? Dave Grohl in fresh pots

Klokken er ni og jeg har akkurat dratt kroppen min opp av senga og ut på kjøkkenet. Noen av de jeg bor sammen med har også tidlig forelesning eller tutorials, så jeg er selvfølgelig ikke alene. Fremdeles i ørska koker jeg opp vann, vasker koppen min, og åpner posen med kaffe. Jeg sier hei eller god morgen, men det er alt. Jeg er ikke menneskelig før jeg har drukket kaffe, sånn er det bare. Problemet er bare at den første kaffekoppen, er nettopp det. Den første. Sjeldent til aldri den eneste. Jeg har fått en del kommentarer på det jeg antok var et helt normalt forbruk av kaffe eller koffeinholdig drikke. Det er kaffeflekker på genseren min innen skoledagen er over, hver dag. Jeg har konstant en pappkopp i hånda, baristaene på campus kjenner meg igjen, jeg trenger ikke si noe engang, jeg går inn døra og nikker på hodet, tre minutter senere har jeg en "necromancer sized long mac" i hånda. I går innså jeg at nesten åtti prosent av tekstmeldingene jeg sender til vennene mine på universitetet inneholder ordet "coffee". Eksemplene er:


  • Yeah, just getting coffee first.
  • Sure, coffee first?
  • On my way, had to stop for coffee.
  • I'm in the coffee lounge.
  • Be there in five, coffee.
  • I would kill for a coffee right now.
  • Shit, café is closed, no more coffee!
  • FFS, didn't have time to make coffee overslept, buy one for me as well and meet outside lec5?
  • I don't have a coffee problem, I have a stupid people problem. 
Sakte men sikkert går det opp for meg at jeg muligens har et koffein problem, likevel. Jeg bestemte meg for å dokumentere det og ga opp halvveis. Litt fordi jeg glemte det, mest fordi det var helsikes skummelt å innse hvor mye koffein jeg faktisk heller ned hver dag. Litt sånn her: 







Greit. Så har jeg kanskje et koffein problem. I dag ble jeg sammenlignet med Dave Grohl og det sier vel kanskje sitt. 

lørdag 12. mai 2012

God helg

Det beste med lørdager og søndager er at jeg kan ligge i senga helt til tolv, nesten uten dårlig samvittighet.


Hei, det er meg, uten sminke, flokete hår og med søvnen fremdeles hengende igjen i kroppen. 

torsdag 10. mai 2012

Time flies

Det er slutten av semesteret. Hvert semester varer tretten uker, her nede er det nå fredag, uke ti. Det betyr at det er to uker igjen. Det betyr at alle oppgaver må leveres snart. Det betyr at det er to uker til eksamen. To uker. Jeg er så stressa at jeg vet ikke hvor jeg er halvparten av tiden. Jeg har nærmest flyttet inn på biblioteket, de som jobber i kaffesjappa kjenner meg og vet hva jeg vil ha før jeg i det hele tatt åpner munnen, vaktene hilser på meg når jeg går forbi. Jeg tilbringer mer tid på universitet og biblioteket enn jeg gjør på mitt eget rom. Jeg har så altfor mye å gjøre, og jeg innrømmer glatt at det er min egen feil at jeg ikke startet på oppgavene tidligere, men jeg ble tross alt litt distrahert for noen uker siden og det har vært vanskelig å i det hele tatt bevege seg siden. Men uansett, oppgavene må inn, jeg nekter å summere antall ord jeg må skrive for da begynner jeg å gråte, det er bare å hive seg rundt. Siden jeg er en vandrende Murphy's Law har jeg pådratt meg en ganske drøy forkjølelse. De jeg bor sammen med mener jeg har influensa, jeg sier forkjølelse for jeg har ikke tid til å ha influensa akkurat nå. Det ser i det minste ut som jeg kommer til å blogge litt mer fremover. Det slår jo tross alt ikke feil; om jeg har tusen ting å gjøre prokrastinerer jeg med å blogge. Om jeg endelig tar til vettet og skriver oppgaver i stedenfor å blogge, så vet dere i det minste hvorfor det er så stille her.

fredag 4. mai 2012

De viktigste samtalene skjer plutselig, helt uten videre og ofte midt på natta i ukedagene.

Det er sent på natta og jeg burde ha sovet for lenge siden. Istedenfor sitter jeg foran pianoet på musikkrommet. Noe av det beste med å bo på college er at musikkrommet ligger for seg selv og alle med nøkkelkort kan låse seg inn når de vil. Så klokken halv fire på natten, etter flerfoldige glass rødvin, sitter jeg foran pianoet og lar fingrene gli forsiktig over tangentene. Ved siden av meg sitter en av guttene fra et annet college. Vi har snakket sammen på forelesninger, på gruppemøter og biblioteket. Han får visst ikke sove, han heller. Han fikler litt med telefonen sin før han setter den opp foran meg. "Can you play this one?" spør han og jeg myser mot skjermen. Joda. Jeg kan spille Nick Cave. Kanskje ikke slik det skal spilles, jeg er ikke så flink sier jeg, jeg har aldri hatt ordentlig undervisning, så det blir som det blir. Jeg fomler litt, men det går stadig fremover. Etter noen minutter kjenner jeg at jeg er varm, vifta på musikkrommet står konstant på, så jeg tar en pause og drar av meg genseren før jeg fortsetter å spille. Jeg synger forsiktig mens jeg spiller. Han sitter stille og ser på meg. Musikken drar meg inn og jeg spiller høyere. Stemmen får kraft. Mot slutten av sangen har stemmen også fått følelse. Jeg hører at stemmen min er bitter når jeg spytter ut "while sorrows pile up around you, ugly, useless and over-inflated". Sangen er over, og jeg lar hendene mine falle ned på stolsetet. Jeg har helt glemt at han er der før han han stryker tommelen sin over den venstre hånden min og spør forsiktig "what happened to you?". Jeg ser ut av vinduet, ned på pianoet, i gulvet, på armen med alle arrene og deretter ut av vinduet igjen. "I used to cut, but it's ages ago, it doesn't matter anymore.." mumler jeg og selv om det kanskje ikke akkurat er "ages ago" så orker jeg ikke gå inn på det, jeg er sliten og trøtt, jeg har drukket rødvin og egentlig er jeg litt sentimental men samtidig sjenert, jeg vil ikke plage noen med alt dette. Han rister på hodet og sier noe som overrasker meg: "that's not what I meant. What happened to your arm is obvious. I mean, what happened to you?". Den lille, men viktige forskjellen er at han klarer å skille mellom hva som skjedde med meg, og hva jeg gjorde mot meg selv. Jeg sier at det er en lang og tidvis kjedelig historie, det er seint, jeg har ikke lyst til å plage ham med dette, men han stopper meg. Vi har hele natta.

Jeg begynner å fortelle, hakkete og må hoppe frem og tilbake i tid. Jeg forteller om Blaker og hvor mye jeg hatet å være fjorten år. Jeg forteller om en barndom som kanskje ikke var så ille, men det var ikke akkurat en dans på roser, heller. Jeg forteller om skyldfølelsen som alltid gnager, om at noen ganger tenker jeg at det var grunnen til at jeg flyttet til Australia, så jeg ikke kan være i veien for noen lenger. Jeg forteller om fosterfamilien og graviditeten. Om lange netter på sykehus, med smertestillende og beroligende. Noen ganger fikk jeg dem av sykehuset, andre ganger måtte sykehuset få dem opp igjen. Jeg forteller han om ambulanser og lukkede avdelinger. Hvordan det er å være atten år, ensom, livredd og innlagt sammen med mennesker som er dobbelt så gamle som meg, psykotiske, voldelige og som kaster sin egen avføring på veggene. Jeg forteller om barnevernsinstitusjoner og saksbehandlere som gir faen. Ikke alle, selvfølgelig. Det finnes fantastiske mennesker som jobber der, jeg prøver å fremheve det positive, alle de som gjorde alt de kunne, men at etter noen år i barnevernet blir man utbrent og slutter å bli personlig med ungdommene. Det er ihvertfall slik det føles. Jeg forteller litt om faren min, om et forhold som er så uoversiktlig at jeg ikke alltid klarer å henge med selv. Jeg forteller om tidligere forhold, om en ekskjæreste som ikke alltid var like grei, om en annen som reddet livet mitt når jeg var for sliten til å innse hva jeg gjorde med meg selv. Jeg forteller om angstanfall, om å kaste opp på do mellom timene, om å våkne av neseblod, om vinflasker i badekaret, om vodkaflasker som forsvinner før jeg rekker å tenke meg om, om å våkne i mitt eget oppkast og innse at ok, så har jeg et alkoholproblem, samme faen, det er ikke vits i å gjøre noe med det, for hvem faen bryr seg uansett. Jeg forteller om å flytte fra Oslo til Tromsø, om at noen dager våkner jeg og tenker at nå dør jeg, nå orker jeg ikke mer, nå er det bare å kaste seg utfor en bro eller et tog, for dette livet er ikke skapt for meg, eller kanskje det er jeg som ikke er skapt for dette livet, uansett så er det ingen vits i å leve lenger for jeg kommer aldri til å være lykkelig uansett hvor jeg drar, hvor lenge jeg går med eller uten medisiner, hvor forelsket jeg er eller hvor mye penger jeg kaster bort på terapi som aldri gjør meg frisk. 

Ordene renner ut av meg og det føles godt. Han ser på meg, noen ganger blir øynene hans store, noen ganger smiler han og når jeg endelig slutter å snakke lener han seg frem og gir meg en klem. "I guess you've heard this a million times, but you really are" jeg rister på hodet og sier nei, ikke si det, please, ikke den jævla klisjeen, ikke enda en gang men ordene hans overdøver mine "so strong to have made it through all of that". Jeg himler med øynene og han klemmer hånden min i sin. "Just do me a favour" sier jeg, og jeg rekker ikke engang spørre før han sier "don't worry, I won't tell anyone". Jeg legger hendene mine på tangentene igjen og spiller "Death is not the end", vi smiler, og når sola står opp går jeg hjem alene, jeg sovner i det øyeblikket hodet treffer puta, utslitt, men tusen kilo lettere, lykkeligere og smilende. 

When you're standing on the crossroads
That you cannot comprehend
Just remember that death is not the end
And all your dreams have vanished
And you don't know what's up the bend
Just remember that death is not the end
Not the end, not the end
Just remember that death is not the end


Nick Cave and The Bad Seeds - Death is not the end

onsdag 2. mai 2012

Før og etter


Dette er hva jeg gjorde i går


Dette er meg i dag