mandag 30. april 2012

Snart.

Snart. Jeg hører stemmen hans gjenta ordet. Snart. Han skal ringe. Vi skal snakkes igjen. Det blir ikke like lenge til neste gang. Han lover. Det skjer aldri.

Noen ganger, når jeg ligger alene i mørket med dynen pakket tett rundt meg, og kjenner den kalde luften i ansiktet, kan jeg høre stemmen din igjen. Det skjer ikke like ofte som før. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg tenker mest på deg når det snør. Heldigvis snør det ikke i Melbourne. Kanskje jeg kan glemme deg snart. Jeg lover å glemme deg. Snart.

søndag 29. april 2012

Puppene mine gir meg problemer. What else is new.

"I didn't know breasts could grow horns" sier kompisen min. Jeg skjønner ingenting før jeg kommer inn døra og ser meg i speilet. Jeg har gått rundt med horn stående ut av t-skjorten min i over en time og ikke lagt merke til det selv. Jeg har virkelig en sånn dag.

onsdag 25. april 2012

You're a walking Murphy's law, you know that?




Ja, jeg vet det. Helseforsikring er forresten kjekt. Spesielt når du ikke har det. Jeg tror nok aldri jeg kommer til å klage på at det er dyrt å gå til legen i Norge igjen. Men effektivitet, det har de faktisk forstått i Australia. Hele seansen tok under en time, undersøkelser, røntgen, resultat og formaninger om å teipe sammen fingrene i ti dager. Kjekt jeg bare har TRE oppgaver jeg skal skrive i helgen, da. Det landet her kommer til å ta livet av meg.

mandag 23. april 2012

“If you live to be 100, I hope I live to be 100 minus 1 day, so I never have to live without you.”

Det hender det er vanskelig å leve på andre siden av verden. Det hender jeg må ta meg selv i nakken for å komme meg ut døra. Heldigvis finnes det fine mennesker på andre siden av dørstokken. Selv om jeg savner halve Norge, viser det seg at det finnes fine mennesker i Australia, også. De siste ukene har sett slik ut:


















Piglet: "Pooh, how do you spell love?" Pooh: "You don't spell it, you feel it."”

fredag 20. april 2012

Om jeg kan få smertestillende for hodet, kan jeg jeg få smertestillende for sjela?

"Are you trying to kill your liver?" Vi står på kjøkkenet. Jeg har akkurat tatt to smertestillende og legger fra meg brettet på kjøkkenbenken. Han lager te, jeg fyller enda en vannflaske som jeg setter i kjøleskapet, for det er nemlig umulig å få kaldt vann i springen i Australia. Jeg henter ut en av de kalde som allerede står der og knekker ut to smertestillende til fra brettet. "You know you're only supposed to take two at the time, right?" sier han fra andre siden av kjøkkenbenken. "Come off it. They're only like two hundred each, and I have a splitting headache". Han rister på hodet og jeg vet hva som kommer nå, han har sagt det før, jeg ser det på ansiktet hans, jeg teller inni meg og en, to tre... "Well, perhaps if you didn't treat your body the way you do.." og jeg hører ham fremføre den samme regla om at jeg burde sove mer enn fem timer om natta, slutte å sove en halvtime på dagtid  "and don't even get me started on your diet, lean cuisine frozen meals are not exactly food, and perhaps you wouldn't get headaches every afternoon if you would just lay off the insane amount of coffee you insist on pouring into your body like a fish drinking water.." Jeg svelger tablettene og setter flasken tilbake i kjøleskapet. "Don't worry about it. Really, I'll be fine. Either way, there is no use in yelling at me for killing my liver. We're all just dying anyway". Jeg smiler og går mot døra. Jeg hører han sukke tungt bak meg mens han mumler noe om "bloody Norwegians, how did the Vikings even get this far, crazy people and to think that they have the peace prize..." og mens døra smeller igjen bak meg tenker jeg at det som skjer, det skjer, og det er ikke så farlig for til slutt så dør vi jo, uansett.

torsdag 19. april 2012

James Blake synger The Wilhelm Scream og jeg vet at ingenting er evig.

Jeg har visst dette lenge. Jeg visste det allerede på Roskilde i fjor sommer. Jeg visste det når jeg skrev om Ove. Jeg visste det på bussen hjem. Jeg visste det hele den sommeren. I don't know about my dreams. I don't know about my dreamin anymore. Jeg tror ikke på overnaturlige evner, jeg tror ikke på spåkoner eller snåsamannen, men av en eller annen grunn har jeg en stygg evne til å se fremtiden min nå og da. Jeg visste det allerede den sommeren. Jeg visste det mens vi sto under et tre og kysset, i regnet, i gjørma, i Danmark. Jeg visste at denne sangen kommer til å følge meg og akkurat nå er den det vakreste jeg vet om, men den kommer ikke alltid til å handle om kjærlighet. Den kommer ikke alltid til å handle om oss. I don't know about my love. I don't know about my loving anymore. Jeg fikk så rett at det gjør vondt og jeg visste det allerede den gangen jeg trykket publish syttende august tjue elleve. All that I know is, I'm falling, falling, falling, falling. Might as well fall in.

mandag 16. april 2012

Jeg burde lese pensum. Jeg burde skrive oppgaver. Jeg burde konsentrere meg. Jeg burde gjøre det jeg kom hit for.

Jeg blir liggende i senga. Jeg skrur av alarmen. Jeg snur meg med ryggen til verden. Noen timer senere kravler jeg ut av senga. Tusler inn på badet, går på do, vasker hendene, vasker ansiktet og fyller opp vannflaska igjen. Så går jeg inn på rommet mitt igjen, legger meg i senga og setter på musikken. Thom Yorke fyller hodet mitt, fyller kroppen min og jeg tenker at om jeg ligger helt stille, absolutt stille og ikke puster, så kanskje dette bare er en vond drøm. Kanskje jeg bare forsvinner. Kanskje jeg bare kan ligge helt stille for alltid og ikke eksistere.

fredag 13. april 2012

Om å slå hull på hemmeligheten

Der. Jeg har endelig skrevet om hva som har tynget meg de siste ukene. Jeg har endelig slått hull på skammen. Slått hull i hemmeligheten. Det var så lett og samtidig, så vanskelig. Jeg har alltid skrevet om livet mitt. Jeg har alltid skrevet om situasjonene og menneskene som gjør meg til den jeg er. Dette var annerledes. Dette er så nytt, så friskt, det er et sår som fremdeles blør. Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive mer om det med det første, eller om jeg må vente en stund, eller om det kommer til å ta over bloggen totalt. Jeg vet ikke. Jeg vet veldig lite om dagen. Jeg går rundt i et slags vakuum og venter på informasjon. Venter på at kaoset skal legge seg. Venter på å føle meg som et helt, fullstendig menneske igjen. I mellomtiden skriver jeg notatblokken full, både på norsk og engelsk mens jeg tenker at tiden heler alle sår, bortsett fra de det gror betennelse i.

Universitetet tar godt vare på meg. Jeg møter en psykolog to ganger i uka. Jeg har venner både i Norge og Australia som støtter meg. Jeg sier ikke at det går bra. Noen dager våkner jeg av at jeg skriker. Noen kvelder må jeg ringe kompisen min og si at enten så må vi gjøre noe, bare snakke sammen, hva som helst, hvis ikke kommer jeg til å skjære meg igjen, og har jeg tross alt slutta med. Noen netter tenker jeg at nå orker jeg ikke mer. Om de første årene i livet mitt overhodet er representativt for hvordan resten av det kommer til å se ut er det faen meg bare å gi seg her og nå. Det her gidder jeg ikke. Om livet virkelig skal være så ufattelig vanskelig og fullt av redsel, skuffelser, sorg og den evigvarende depresjonen som jeg faen ikke blir kvitt når ting som dette bare fortsetter å skje så er det ikke verdt det. Men jeg danser fremdeles gjennom gatene i Melbourne. Jeg går på kino, jeg drikker øl, jeg skåler med kjente og fremmede, noen dager er jeg levende igjen, med et smil rundt leppene og i natt spilte jeg piano for første gang på over ett år. Jeg sier ikke at det går bra, men jeg er her. Jeg klamrer meg fremdeles fast. Tiden heler alle sår, bortsett fra de det gror betennelse i.

torsdag 12. april 2012

Please describe the attacker

Han ligger over meg. Jeg skriker. Jeg bønnfaller ham om å stoppe. Jeg roper med all kraft lungene mine kan oppdrive. Jeg skriker stopp og jeg skriker nei.

"Please turn around"

Jeg slår. Jeg prøver å vri meg unna. Han er fremdeles over meg. Jeg gjør alt jeg kan.

"Please stand still, we need to record this"

Jeg tenker at nå dør jeg. Hvordan kan jeg leve etter dette? Hvem er jeg nå?

"Just one more question"

Jeg ser på meg selv naken. Jeg kaster opp.

"Please repeat what happened"

Jeg kan ikke bøye fingeren min. Den er antageligvis knekt. Jeg orker ikke gjøre noe med det. Jeg orker ikke gjøre noenting med noe som helst. Jeg orker ikke ta vare på livet mitt.

"One more time, please"

Jeg sitter på politistasjonen. Jeg forteller den samme historien om igjen og om igjen. De samme ordene. Vi drar tilbake til rommet mitt. Klærne på gulvet forsvinner i en brun papirpose. Jeg får tilbud om å bytte rom, men jeg velger å bli. Det er viktig for meg, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg må ta tilbake livet mitt, og jeg valgte rommet mitt. Sengen min. Ingen skal kunne tvinge meg bort herfra. Dette tilhører meg.

"I'm still scanning every single crowd for his face" sier stemmen min.

Jeg får en psykolog. Hun prøver å hjelpe meg. "I was fucked up before this". Jeg gråter på trikken. Jeg gråter i dusjen. "Please call this number if you're feeling suicidal". Det er livet mitt, sier jeg. Selvfølgelig skjer noe som dette. Jeg prøver å flytte til andre siden av verden og selvfølgelig skjer noe som dette.

Hver morgen stirrer jeg på meg selv i speilet. Hver morgen ser jeg etter ham. Det skal ikke mye til. Om noen så mye som ligner, snur jeg. Jeg går en annen vei. Hvor som helst. Så jeg gråter midt under en forelesning. Jeg gråter på biblioteket.

"My lungs are caving in" sier jeg. Psykologen min ser på meg og jeg vet at jeg akkurat sa for mye.

"Can you repeat that one more time?"

Hvem er man etter dette? Hvordan blir man trygg igjen? Hvordan lever man livet sitt igjen?

"How would you describe him?"

Som et helt vanlig menneske. Og det er akkurat det som gjør så ufattelig vondt. Jeg dro hele veien til andre siden av verden bare for å bli voldtatt det første semesteret. Hvorfor er det alltid meg?

onsdag 11. april 2012

Piercing før frokost

Jeg har forsovet meg og rekker ikke spise frokost før jeg løper avgårde til trikken. Jeg fikser håret mitt mens trikken dundrer seg gjennom tre bydeler på vei til sentrum. Jeg hopper av på Swanston street og finner kompisen min sittende på en benk. "Unnskyld. Jeg sov forbi alarmen, jeg vet ikke hva som skjedde.." Han ser på meg og gir meg en klem. "Don't worry about it". Vi setter kursen mot Melbourne Central. Jeg må ha frokost og kaffe før vi kan gjøre noe som helst, og om to timer skal vi på fotballkamp. På veien opp dit går vi forbi små vietnamesiske restauranter, klesbutikker, frisørsalonger og et lokale som først ser tomt ut, men på vinduet står det "Professional Piercing & Tattoo" med store bokstaver og jeg stopper opp. Kompisen min ser på meg med store øyne. "Kom igjen, la oss gå inn" sier jeg. Han følger etter mens han rister stille på hodet. Jeg fyller ut papirene på under to minutter, betaler sekstifem dollar og under ti minutter senere går jeg ut derfra med piercing i nesa.


Jeg har savnet å ha metall i ansiktet. Jeg føler meg mer.. Vel, mer meg. Dessuten er det ikke hver dag man får en ny piercing før frokost. 

fredag 6. april 2012

Påskeferie

Universitetet har stengt over påsken, de aller fleste australske studentene har reist hjem, de fleste internasjonale har reist på ferie, campus er en spøkelsesby og jeg tusler rundt i joggebukse, sandaler og med håret i en stor tufs på toppen av hodet. Jeg sover lenge og når jeg først våkner tar jeg livet helt med ro. Drikker en kopp kaffe, hører på Ole Paus av alle ting, leser litt i en bok, blar litt i pensum. Spiser frokost klokken ett. Drikker litt mer kaffe. Jeg vet at i midten av neste uke er dette så kjedelig at jeg kommer til å fly på veggen, men akkurat nå har jeg vett nok til å sette pris på stillheten.

onsdag 4. april 2012

Retard videoblogg fra Australia

Selvfølgelig hakker den, selvfølgelig ser jeg ut som en tard hver gang den fryser og selvfølgelig ranter jeg i en evighet om ting som kanskje ikke er så veldig spennende. Dette var det beste jeg fikk til. Men hei, jeg videoblogger. Fra Australia!

mandag 2. april 2012

Ghost, pt 2

Noen ganger tror jeg at jeg er over deg. At jeg har sluttet å elske deg for mange år siden. Vi er ikke mer, og jeg trenger aldri å møte deg igjen. Vi lever på hver vår side av verden. Sannsynligheten for at vi noen sinne ser hverandre igjen er på størrelsen med at jeg noensinne går over månen barføtt. Men så legger jeg meg ned på gulvet og kjenner at jeg drukner i følelser og du er over alt selv om jeg er ensom og alene. Uansett hvor jeg snur meg, så er du der. Climbing up the walls. Den som ikke lærer av historie, er dømt til å gjenta den. Du sa det selv. Lærte du noe? For akkurat nå gjentar jeg historien vår, men jeg kan ikke se at du gjør det samme.

søndag 1. april 2012

I'm new in the city, but I'm down for the night

Jeg går bestemt gjennom gatene i Melbourne. Svarte jeans, svart topp, den brune skuldervesken, pumps, kaffekoppen av papp i hånda og solbriller på nesa. Svart eyeliner, håret løst og et halvt smil om munnen. Jeg vet at jeg kan gjøre dette. Jeg kan eie denne byen, jeg må bare komme under huden på den først. Jeg utforsker nye sider hver helg, konserter, kino, stand up show, butikker, små kaffebarer, second hand, butikker som selger alskens rot og nips, en butikk større enn en fotballbane som selger bøker, hjertet hamrer for alt jeg vil ta med meg hjem, alt jeg vet jeg ikke har bruk for, men fremdeles har lyst på, pengene brenner i lommeboken og hendene stryker over en vinylplate, M83 Hurry up, we're dreaming, plasten knitrer og jeg er for én gangs skyld fornuftig og setter plata på plass igjen, men når jeg finner Oscar Wilde The picture of Dorian Gray nøler jeg ikke, den er brukt og falmet, fem dollar, jeg smiler fra øre til øre og tenker at Ok, ikke flere bøker etter denne, jeg solgte tre kasser av dem før jeg reiste, hold opp, ikke flere bøker, og i den neste butikken plukker jeg med meg The Great Gatsby. Selvfølgelig gjorde jeg det. Fordi dette er byen min, dette er hjemmet mitt nå, jeg elsker å være omringet av bøker, og jeg kommer til å ende opp fattig, men i det minste er den brune skuldervesken min fylt med vinyl og bøker, og det er magien som gjør livet verdt å leve.