onsdag 28. mars 2012

Sensible Heart

"It is very important that you do not let him break you. Life goes on, even after something like this".

Livet i Melbourne går videre, selv om jeg står igjen og er sjokkskadet. Selv om jeg føler meg nummen og ødelagt. Som om jeg aldri kommer til å være lykkelig, noen sinne, i resten av mitt liv, igjen. Livet går videre. Jeg går på forelesninger, jeg danser på nattklubber, jeg drikker øl, jeg gråter på trikken, jeg barberer leggene mine, jeg skriver oppgaver, bruker tre timer på å skrive to setninger, jeg låser meg inne på toalettet på biblioteket og klyper meg selv til jeg husker hvordan man puster. Jeg har ringer under øynene og blåmerker på bena. Livet går videre. Jeg kjøper billetter til konserter i mai, jeg prøver å planlegge neste semester, jeg presser meg selv til å i det minste prøve å lese tekster jeg vet vi skal gjennomgå neste uke. Halvparten av meg vil aller helst forsvinne. Den andre halvparten vet at livet går videre, selv etter noe som dette.

tirsdag 27. mars 2012

Every move is magic

Jeg har sagt ja til å gå ut, selv om jeg har mest lyst til å forbli inne. Vi drikker øl fra store plastmugger som koster ti dollar stykket, det er alltid happy hour et sted i Melbourne, det er alltid et åpent dansegulv, en bar, en bakgård, festen er ikke over før sola står opp og speiler seg i skyskraperne. Jeg tar en slurk av ølen min og ser utover dansegulvet. Det er stappfullt av unge jenter i høye sko og korte kjoler, gutter med trange jeans og skjorter, noen hviner, noen kliner og jeg tenker at de ser så jævla lykkelige ut. Bare vent til i morgen når fylleangsten og hodepinen slår deg som murvegg. Gutten jeg har snakket med i to timer står ved siden av meg. Han lener seg inntil meg og legger hodet sitt mot nakken min.

"Dance with me"
"No"
"Come on, dance with me"
"No"
"Just once. What's the worst that could happen?"
"I'm worse than Bambi on ice. Trust me.

Han ler og lar hånden sin gli nedover fra skulderen min til håndleddet. Forsiktig trekker han meg mot dansegulvet og jeg gir opp, jeg smiler, men jeg gir opp, greit, om han har så helvetes lyst til å bære meg til legevakta så greit. Musikken drønner mot oss og jeg kjenner bassen i brystkassa. Han leder oss lenger ut på gulvet, midt i folkemassen og snur seg. Jeg kjenner hendene hans på hoftene mine. Vi beveger oss forsiktig fra side til side, først sakte, men etterhvert mer bestemt, i takt med musikken, i takt med bassen, i takt med hverandre. Han smiler mot meg og jeg kaster på håret. "I really can't dance!" roper jeg. Han ler av meg og tar tak i armene mine. Han spinner meg rundt og jeg blir stående med ryggen mot ham. "Just follow my moves" sier han og presser seg inntil meg. Vi danser i noen minutter og jeg kjenner at jeg er litt lei allerede. Jeg har aldri vært flink til å danse. Det er en kunstform forbeholdt mennesker med balanse og i det minste et snev av koordinasjons-evne. Musikken fader ut og en ny låt begynner. Det tar tre sekunder fra jeg hører stemmen hans til jeg snur meg. Ikke stemmen til gutten jeg danser med. Stemmen hans. Jeg stopper opp og trekker pusten helt ned, forbi lungene, forbi magen, oksygenet i kroppen min eksploderer ut i blodårene mine. Jeg legger en hånd på skulderen til gutten jeg danser med og går mot han. Han ser først litt forvirret ut. Jeg beveger hoftene mine, bena mine, han har ikke noe valg, akkurat nå er han kun her for min underholdning, han er en dansepartner, ikke et menneske, jeg presser meg mot ham og han ser på meg med trillrunde øyne. Han matcher bevegelsene mine, jeg ser at han blir ivrig og lar han legge en hånd på ryggen min. Kroppene våre er varme og svette, han holder fast i toppen min og jeg har gitt slipp på all sømmelighet for lenge siden, jeg lar kroppen min få utløp for all aggresjonen jeg har følt så altfor lenge, jeg føler meg fri, ingen kan stoppe meg, hendene mine strekker seg mot taket, Kanye West og Katy Perry synger, jeg er ikke her lenger, men jeg er levende. Jeg danser med tårer i øynene og presser unna alle minnene, jeg danser med hele kroppen, jeg danser fordi det betyr frihet, fordi jeg er ikke knust enda, fordi denne kroppen tilhører meg og jeg kan faen meg gjøre akkurat hva jeg vil. Låta tar slutt og vi blir stående midt på dansegulvet, andpustne og slitne. Jeg tar tak i albuen hans og drar han med meg ut på terrassen. Vi møter de andre vi er der sammen med og jeg heller opp to glass øl før jeg tenner kveldens tyvende sigarett. Han ser på meg. "I don't care what you think, but don't ever let anyone tell you that you can't dance". Jeg smiler forsiktig og ser utover Melbourne og tenker at livet er kanskje ikke den festen vi hadde forestilt oss, men mens vi er her burde vi i det minste prøve å danse nå og da.

søndag 25. mars 2012

I dont want to follow death and all of his friends.

Vi løper hånd i hånd over lyskryss i Fitzroy, jeg mister skjerfet mitt på bakken og du plukker det opp, bilene tuter og jeg ler med hele kroppen, vi når andre siden av veien, du gisper etter luft, og jeg gir deg tre sekunder før jeg trekker i hånden din og vi setter avgårde igjen. Vi når supermarkedet, de lukker dørene bak oss og sikkerhetsvakten rister på hodet og ser oppgitt på oss men slipper oss gjennom. Du kjøper øl, jeg kjøper cider, vi sier takk og god natt, og så går vi hjem til deg. Vi sitter oppe hele natten i bakgården din med stearinlys på bordet og klaprende hjerter i brystkassa. Jeg tenner den neste sigaretten med den forrige, og smiler når du sier at de greiene der kommer til å ta livet av deg, "that's the point" sier jeg, og nå smiler du også. Du forteller om familien din, brødrene dine, lillesøsteren din, hvordan de er så nære men så langt borte. Jeg forteller om Norge, om nordlyset, om Roskilde og om at jeg solgte alle bøkene mine, all musikken min, alt det jeg brydde meg om for å flytte til Australia. Vi sovner tidlig neste morgen, utslitte men glade og jeg tenker at dette er det jeg kom hit for, dette er grunnen til at jeg flyttet, dette er slik livet mitt skal være. And in the end, we lie awake and we dream of making our escape.

lørdag 24. mars 2012

Om jeg overlevde meteorittkrateret, overlever jeg alt.

Noen ganger må man gå tilbake, bakover i tid, innover i seg selv, og finne frem styrken. Den rene, men brutale styrken som ligger i oss alle. Styrken som har fått oss dit vi er i dag, styrken som skal fortsette å bære oss fremover. Det er det jeg gjør i dag. Jeg kan kommer over dette. Jeg kan stå oppreist etter dette fordi jeg vet jeg hva jeg har vært gjennom, jeg lever enda, jeg er her, faen heller, vinflasker i asfalten og et hjerte som brøler etter frihet. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet hvor jeg kommer fra og jeg vet at det skal mer til for å knekke meg.

Våren 2010, Paris. Om jeg overlevde meteorittkrateret, overlever jeg alt.

Jeg har vært sterk før. Jeg kan være sterk igjen.

fredag 23. mars 2012

Keep swimming

Jeg vet ikke hvordan det er meningen at jeg skal leve lenger. Jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg forstår ikke hvorfor disse tingene fortsetter å skje med meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle dette livet som aldri slutter å gjøre vondt. Jeg klarer ikke se andre i øynene. Jeg klarer ikke se meg selv i øynene. Jeg vil kaste denne kroppen fra meg. Jeg vil ikke bo i meg selv lenger. Det handler ikke om å ville dø. Det handler om å ikke forstå hvordan man kan fortsette å leve. Jeg aldri rømme fra dette, fordi jeg kan aldri rømme fra meg selv. Jeg må akseptere at dette er kroppen min. Enten må jeg lære å elske meg selv igjen, eller så må jeg gi opp denne kroppen for alltid. Jeg er fanget i meg selv og jeg kan ikke gjøre noe med det.

"You gotta keep swimming"
"Fisk"
"..fisk?"
"Yeah.. It's norwegian. Fish. Fisk"
"Ok. Then be a fish".
"Ok. I'll be a fish"

torsdag 22. mars 2012

"Write something, it will make you feel better"

Jeg er så tom for ord at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er så ufattelig, utrolig redd. De to siste dagene er tåke. Jeg skulle aldri ha flyttet hit. Jeg skulle ikke ha drukket. Jeg skulle slått hardere. Jeg vil hjem. Jeg vil krype sammen i en liten ball. Jeg vil ikke puste lenger. Jeg vil at alt dette skal forsvinne. Jeg vil forsvinne.


tirsdag 20. mars 2012

Non, je ne regrette rien

Det er sent på kvelden, det er under to dager til deadline, det er over to tusen ord igjen og innholdet i whiskeyflasken minsker stadig. Jeg tusler ut på kjøkkenet med glasset i hånden og en av de jeg bor sammen med kjenner lukten. Hun spør meg hva jeg drikker og jeg svarer selvfølgelig at jeg drikker whiskey. Tullamore Dew, for å være nøyaktig. Hun ser på meg med store øyne og sier at "drinking whiskey while writing assignements might not be such a good idea, you know.."

Mitt store svar: 


mandag 19. mars 2012

And I need your loving like the sunshine

Soundtrack: Beck - Everybody's gotta learn sometime


Change your heart, look around you: 
Om det er noe å forandre. Tomheten i meg vokser. Jeg ser tilbake på ting jeg har skrevet før, på perioder hvor jeg skrev hver dag, hvor jeg klarte å få ordene til å gi en mening, en sammenheng. Jeg skrev om spurvehjertet, kaninhjertet, følelsen av å være levende, følelsen av å bli knust, kjærlighetssorger, historier fra barnevernet, historier om tenåringskjærlighet, skjør og vakker som den er. Nå står ordene stort sett stille.


Everybody's gotta learn sometime:
Livet mitt står ikke på vent lenger. Tiden går så ufattelig fort, og en morgen våknet jeg opp og innså at jeg har vært her en måned allerede. Noen ganger kjennes som jeg har vært her hele livet. Andre ganger kjennes det som om jeg landet i går. Jeg burde skrive oppgaver, jeg burde lese pensum, jeg burde følge meg på forelesningene. Istedenfor drikker jeg kaffe og whiskey, røyker tyve sigaretter om dagen og stirrer blankt ut i lufta. Jeg må skrive tre oppgaver før torsdag og det eneste jeg har er et halvt utkast. Jeg må fikse livet mitt og jeg har ikke engang et halvt hjerte.

søndag 18. mars 2012

Fall down seven times, stand up eight.

Fra notatblokken:

09.02.12
Tromsø flyplass
Radiohead - Where I end & you begin
Nå skjer det visst. Jeg flytter. Til Australia. Dette er galskap. Jeg aner ikke hva jeg driver med. Jeg vet ikke hvem jeg er.

I will eat you alive, there'll be no more lies. 


Kanye West - Blame Game

At the end of it, we both are wrong. Somebody help. What was I supposed to do?
All of the lights. 
I can't love you this much. 


Kan man noen gang glemme? Glemme helt? Eller vil jeg ha spøkelser i hjertet for alltid?

Jeg elsker deg, jeg elsker deg ikke
                       du elsker meg ikke

I hope you're feeling happy now. 
Hold on to the dream.

Creative writing. Jeg kommer til å klare det. Tror jeg. Kanskje. Og vet du hva, om det ikke funker så drar jeg bare hjem igjen.

I've been here for too long
I guess this is groing up.

Jeg har drømt om dette så lenge. Alt som gjenstår er fire dager og en tretti timer lang flytur.
There's a powerline and I want to taste it. 


12.02.12 London, Heathrow

Gardermoen er slik:
Jeg kjøper et magasin og en farris, slik jeg alltid gjør. Ove og jeg er kanskje to hundre meter fra hverandre, men det føles som tusen mil. Jeg gråter når jeg går gjennom porten hvor det står "Utland/ International". Jeg går gjennom en tax-free avdeling som stinker av parfymeri og jeg tenker at det er altfor lyst her, alle kan se meg og tårene mine. Vi går ombord i flyet og jeg vet at jeg burde føle noe, at det burde kile i magen, men alt jeg tenker er at kjæresten min sitter på et SAS fly i andre enden av terminalen, og at vi skal hver vår vei.


13.02.12 Flyet mellom Hong Kong og Melbourne.

Så jeg flyr fra Oslo til London og fra London til Hong Kong. Fire land på to dager. Turen til Hong Kong tar en evighet. Jeg får ikke sove og bena mine verker. Sidemannen min er høflig, men igler seg på plassen min. Nettopp det at han er så høflig gjør at jeg ikke orker å bli sur. Til slutt er vi fremme i Hong Kong og jeg løper gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg rekker det fint. Jeg kjenner at jeg er tørst og kjøper en flaske vann. Så husker jeg reglene. Jeg åpner flasken og tar noen store slurker vann før jeg kaster flaska i søpla. Man kan faen ikke ta med seg en jævla dritt inn til Australia.

13/14.02.12 Australia. Tror jeg.

Jeg vet ikke hva klokka er i Norge. Jeg vet ikke hvilken dato det er. Jeg tror vi flyr over Australia nå. Jeg vet ikke hvilken tidssone kroppen min er i. Jeg har reist i snart tretti timer. Tror jeg. Jeg ser uendelig med horisont fra flyet. Solen er på vei opp og himmelen er tusen sjatteringer av rosa, lilla og oransje. Det blir lysere for hvert sekund. Jeg klarer så vidt å rive øynene bort fra vinduet for å skrive. Dette er andre siden av verden. Dette er mitt nye liv. Dette er Australia.

lørdag 17. mars 2012

Alle de eksistensielle krisene

Det hender jeg tenker at jeg ikke vet hvem jeg er lenger. Samtidig er jeg den jeg alltid har vært.

Jeg tror egentlig aldri at jeg vet hva jeg holder på med. Jeg bare gjør ting. Som å flytte til andre siden av verden. Jeg bare gjorde det. De fleste jeg har snakket med sier at jeg enten er modig, eller tøff, eller "det hadde jeg aldri klart". Det var egentlig ikke så vanskelig. Jeg bare gjorde det.

Kanskje er emosjonelt avskåret fra resten av verden. Fra resten av livet mitt. Det føles sånn noen ganger. Når jeg bare kan legge alt bak meg og gå videre. Bare slippe taket. Jeg dro fra alle jeg kjente, alt jeg visste hva var, alt jeg var sikker på. Det var så lett. Jeg tror aldri jeg kommer til å få nok. Jeg tror jeg kommer til å fortsette å reise resten av livet. Jeg kommer til å flytte annenhvert år. Jeg håper aldri jeg får barn.

Vi flyttet mye. Jeg flyttet mye. Jeg vet ikke hva hjemme betyr. Jeg vet ikke hvor jeg er fra. Jeg ble født i Tromsø, men vi bodde mest i Oslo. Så flyttet vi til Blaker. Etter det flyttet jeg Akershus rundt. I det minste er det litt lettere her. Nå er jeg bare fra Norge.

Jeg vet ikke hva alt dette betyr. Jeg vet ikke hva noenting betyr. Det har jeg vel aldri visst, heller. Jeg sover og jeg våkner. Dette er det eneste som er konstant i livet mitt. Pust inn. Pust ut. Repeat as desired.

lørdag 10. mars 2012

And I was born to destroy you

Jeg gjør dette hver gang. Jeg blir lei, jeg blir deprimert, jeg stirrer på meg selv i speilet til jeg blir blind. Jeg føler meg fanget og innesperret i min egen kropp, jeg får lyst til å spytte på mitt eget speilbilde. Innerst inne vet jeg at dette bare er symptomer. Jeg overfører frustrasjonen inne i meg til det jeg faktisk kan se, som er min egen kropp. Ettersom selvskading ikke akkurat er en positiv måte å takle hverdagen på, må jeg finne andre ting. Jeg vet ikke hvor mange hårfarger jeg har hatt det siste tiåret. Eller hvor mange piercinger. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har endret meg selv. Det skjer omtrent alltid spontant. Spenningen, frustrasjonen, elektrisiteten i meg bygger seg opp til jeg eksploderer en dag og gjør noe drastisk. Ikke noe ekstremt, selv om det har skjedd, tattoveringer er ikke akkurat noe du kan endre, bare noe nytt. Noe som endrer meg.

"Hey.. Do you have any available appointments for today?"
"Yes, we just had a cancellation".
"So.."
"If you have the time, I can do it now?"
"Sure, yeah.. All right".

Femten minutter senere lå halvparten av håret mitt på gulvet. Det knallrøde ravnehåret som kjæresten elsket. Det lange håret som broren min pleide å tupere. Bølgene, krøllene, det lange håret som nådde langt ned på ryggen ligger nå i en støvsuger. Svisj, svusj, tyve centimeter kortere hår.

onsdag 7. mars 2012

God has left me anyway

Jeg burde skrive noe, tenker jeg. Så jeg tusler ut på kjøkkenet og setter på vannkokeren. Åpner skapet og tar ut presskannen og kaffe. Mens vannet koker måler jeg opp kaffe, aldri med eksakt mål, men en skvett her og en liten slump ekstra, det blir som regel greit. Så heller jeg vannet over i presskannen og rydder bort det jeg har brukt. Jeg deler tross alt kjøkken med elleve andre. Jeg går sakte tilbake til rommet mitt, forsiktig så jeg ikke søler kaffe overalt. Setter meg ned. Åpner chrome. Åpner bloggen. Trykker "nytt innlegg". Deretter blir det stille. Alt jeg har opplevd de siste ukene forsvinner. Ingenting er interessant nok. Alle ordene mine har forlatt meg og jeg sitter igjen, ensom og alene, som et barn som har mistet foreldrene sine på Tusenfryd. Jeg har mistet meg selv i verdens beste fornøyelsespark. Jeg har mistet ordene. Jeg har hørt om skrivesperre, jeg har opplevd det før, jeg vet hva det er, men det har aldri vært så massivt før nå. Jeg har aldri vært så ransaket og tom som jeg føler meg nå. Ordene vil ikke henge sammen, vil ikke forme setninger, bokstavene har mistet sin mening. Historiene jeg vil fortelle kommer aldri fram. Kjærlighetssorgen, noe jeg alltid har vært i stand til å skrive om tidligere, råtner fast i hjertet. Jeg klarer ikke behandle den, jeg klarer ikke bearbeide den når jeg ikke kan skrive om den, når jeg ikke klarer å sette følelsene i system, gi tankene form og mening, det går ikke alt er bare evigværende tomt, og det er så jævelig ekkelt. Jeg klarer ikke grine engang og satan skal vite at er det noen som kan grine, så er det meg.

Men nå er alt bare tomt. Ekko i hjertet. Kaffen blir kald. God has left me anyway.

Soundtrack: Susanne Sundfør - The Brothel

søndag 4. mars 2012

Let's dance dance dance the night away

Jeg vet at jeg burde skrive noe, jeg vet hva jeg burde skrive, jeg har minst fire utkast liggende, jeg har ord og setninger, men jeg har liksom ikke ork. Jeg er ukonsentrert og ufokusert, det har regnet i tre dager, men i dag er det sol, endelig. I natt danset jeg gjennom Melbourne, drakk øl, lo med magen, lo med hjertet, og tenkte at om jeg dør nå, er det greit, jeg har gjort det jeg skulle i livet, jeg har bevist at jeg får til, jeg har flyttet til andre siden av verden, slå den du.