onsdag 29. februar 2012

Hva jeg faktisk driver med i Australia

I dag gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke har skrevet noe om hva jeg skal drive med de tre årene jeg skal bo i Australia. Jeg skal studere, det har vel de fleste fått meg seg. Men hva og hvordan har jeg ikke sagt noe om. Jeg holder på med en Bachelor of Arts. Jeg har valgt ut fire emner som jeg skal studere, ihvertfall i år. Planen var å søke meg over til en Bachelor of Media neste år, men jeg har blitt litt usikker. Jeg må nesten se det an. De fire emnene jeg har valgt er Professional Writing, Intro to Screen and Sound analysis, Constructing Communication og Sex, Gender and Identity. De tre første er mediefag og den siste er ren og skjær egen interesse og nysgjerrighet. Jeg har sakset ut de første setningen av kursbeskrivelsen fra hjemmesiden til La Trobe, i tilfelle dere er litt nysgjerrige:

Professional Writing:
"Learning to write well brings benefits within and beyond university. This interdisciplinary unit offers you the opportunity to strengthen your academic and professional writing skills." 

Veldig greit, veldig rett frem. Den første oppgaven er på 1000 ord og skal leveres om tre uker. Hjelp. 

Intro to Screen and Sound analysis:
"In this subject students will learn the basic tools and techniques of screen analysis."
Jeg starter hver mandag klokken ti med film eller serier. Helt utrolig fantastisk. Noe av det vi skal gjennom er Be kind, rewind, Kiss kiss bang bang, Twin Peaks, True Blood og Spirited Away. Det gjør ikke meg noe. 

Constructing Communication:
"Constructing Communication introduces ways of understanding Communication and Media which are the basis for undergraduate courses within the Media Studies Program." 
Herregud, jeg aner ikke hva jeg driver med. Jeg ble fortalt at det var lurt å ta faget om jeg skulle søke overføring til media. Faget i seg selv virker jo interessant nok, men det er helt ufattelig mye å lese. 

Sex, Gender and Identity:
"We ask how sex/gender identities in their diversity are formed, represented and lived out in our private, professional and public interactions. We explore debates about how we see, are seen, or not seen as men and women by analysing the places, authorities and knowledges that link sex/gender relations to power and social justice."

Åh, som jeg gleder meg! Midt i blinken, rett i hjertet. 


Jeg har en forelesning i hvert fag hver uke, vanligvis på en time. Jeg har også tutorials hver uke i alle fag. Tutorials er mye mer krevende enn forelesning. Vi er faste grupper som jobber med stoffet, veiledet av en mentor. Jeg trodde den første uken skulle være litt rolig, men der tok jeg feil. Jeg hadde en tutorial klokken ni i dag tidlig og jeg klarte så vidt å henge med i svingene. Jeg har fremdeles ikke fått kjøpt alle bøkene eller kommet meg helt i orden, men det er ikke langt igjen. Jeg er fremdeles litt ør over at jeg faktisk er her. Litt perpleks. Men fremdeles lykkelig. Er det noe dere lurer på forresten? Fyr løs!

søndag 26. februar 2012

Den første uken i Australia

Etter at jeg endelig fikk en ny telefon med et akseptabelt kamera har jeg tatt bilder av omtrent alt. Litt fordi kameraet faktisk er bra, men kanskje mer fordi jeg er litt turist fremdeles. Jeg tenkte vi kunne kikke litt:

Dette er utsikten fra soverommet mitt




Toga party


Lille Jacinta som tar vare på meg og forteller meg hvor jeg skal kjøpe grønnsaker og fersk fisk, hvor jeg burde kjøpe kjøkkenutstyr og hvordan jeg skal finne frem på campus. 




Flinders street station, en av de største i Melbourne mener jeg å huske. 


Disse bildene ble tatt under The Amazing Race



En av jentene jeg er mest sammen med, Anna. 


Åh, sangria, jeg elsker deg. Rødvin, lemonade, fersken, appelsin og isbiter. 


Orientationweek. Vi skulle bruke dykkebriller med styrke og deretter kaste en tennisball på blikkbokser. Jeg bommet grasalt og fikk bare trøstepremie. 



Gjengen som vi når har kalt Britsh Empire. Vi har til og med vår egen facebook gruppe. 


Capture the flag, jeg var på det røde laget. Vi vant faktisk.


British Empire utnytter muligheten for gratis mat atter en gang. 


Herregud. Absinth på kjøkkenet. Ingen vet hva som skjedde med resten av flasken med absinth eller sjokoladekaken som sto i kjøleskapet


Pub crawl i Melbourne


Den første tiden i Australia har så langt vært veldig bra. Jeg kan fremdeles ikke helt tro at jeg er her. Det hele blir vel mer virkelig i morgen når de første ordentlige forelesningene starter. Orientationweek er over, nå skal jeg faktisk gjøre det jeg kom hit for. Jeg har sommerfugler i magen og svetteperler i panna. Bring it. 

lørdag 25. februar 2012

Jeg er tom for ord og jeg smelter bort, men jeg får ikke lov til å si noe om det.

Kanskje det er varmen som gjør det. "Du kan jo ikke klage, det er faktisk minusgrader hjemme i Norge!". I dag holdt jeg på å besvime på rommet mitt. Jeg satt på kontorstolen min og skulle reise meg for å fylle på vannflasken min for sikkert femte gang i dag. Jeg strakk hånda ut etter flaska og begynte å reise meg. Så ble alt svart og flimrete, og gulvet reiste seg opp og slo meg i ansiktet. Det er 37 grader her i dag. Når du besvimer av varme er det faktisk lov til å klage litt. Når det er så varmt at du ikke klarer å følge med, du blir desorientert, du vet at du burde spise, men du orker egentlig ikke, så du ender med å presse i deg en pære på dagtid og ender med å ta igjen sultfølelsen på kvelden. Du går rundt og fantaserer om badekar fylt med isbiter, og skikkelig kaldt vann, for det finnes faktisk ikke kaldt vann i springen i Australia, tro det eller ei. Når det er så varmt at sminken din svetter bort før du kommer deg ut døra og du ender opp med å se ut som Alice Cooper før du i det hele tatt når forelesningen, når du svetter så mye at du må dusje to ganger om dagen, alle klærne dine må vaskes en gang i uka fordi du må skifte hele tiden, for du kan jo ikke gå rundt i klær som lukter gammel svette, når du svetter så mye at du ikke klarer å holde kulepennen din.. Da er det faktisk lov til å klage litt.

onsdag 22. februar 2012

Det er en ganske unik egenskap vi har, det å kunne leve og dø samtidig.

Midt mellom forelesning og sosialt liv

Jeg tror jeg er forelsket i Australia. Når dette er skoleveien min er det ganske hardt å faktisk ikke bli forelsket:

Gold Canary

Australia er et merkelig land, og et sært kontinent. Eller, det er vel ikke merkelig for de som er herfra, men for meg er alt nytt. Jeg bruker en time ekstra i butikken fordi jeg ikke aner hva jeg ser på. Merkelig og fargerik frukt jeg aldri har sett før, kengurukjøtt, et kø system uten like og alle spør meg om hvordan jeg har det. Jeg elsker det. Jeg står opp rundt åtte hver dag, spiser to brødskiver og drikker kaffe. Så tusler jeg rolig avgårde til enda en orientering, enda en velkomstrunde, enda et foredrag som skal forsikre meg om at universitet er her for meg, jeg kan spørre om jeg trenger hjelp, skriv ned disse telefonnummerene, denne epostadressen, husk å melde flytting, husk å møte opp. Etter noen timer spiser jeg lunsj i gresset og heller ned enda en liter kaffe og gjerne noen store slurker vann. Jeg går gjennom campus, ler av de rare dyrene, smiler til folk som bor i samme hus som meg, hilser på nye mennesker, fra Australia, fra Canada, fra USA, fra Sverige og fra over alt i hele verden. Jeg tusler gjennom verden med Gold Canary i ørene og kjenner lykkefølelsen bre seg i magen.

mandag 20. februar 2012

Jeg vet hva dere venter på

Jeg er singel og hele facebook vet det. Trafikken på bloggen skjøt i været den kvelden det ble offisielt. Jeg er ikke overrasket, og jeg skjønner at folk er nysgjerrige. Det er greit.

Men jeg har ingen ord til dere. Kanskje senere. Kanskje om noen dager, kanskje neste uke. Akkurat nå prøver jeg som best jeg kan å ta vare på meg selv i et nytt land, på et nytt kontinent, med nye mennesker og alt det andre som følger med når du starter på universitetet. Jeg er fremdeles litt sjokkskadet og nå er jeg singel på toppen av det hele.

Men la meg dempe et par spekulasjoner med en gang: ingen av oss har vært utro. Vi er fremdeles venner. Jeg er fremdeles ufattelig glad i gutten jeg har kalt "Kjæresten" i nesten ett år. Vi snakker fremdeles sammen hver dag. Han er fremdeles den jeg vender meg til. Han er fremdeles en del av meg og han er fremdeles i hjertet. Men vi er ikke sammen lenger, og jeg trenger litt tid til å la det synke inn. Jeg kommer tilbake til det, men akkurat nå trenger jeg å ligge rett ut i gresset med Lykke Li på maks volum og vite at det ordner seg snart, og ingen av oss er ødelagt for alltid.

lørdag 18. februar 2012

The Amazing Race

I dag har jeg løpt gatelangs i Melbourne sammen med andre internasjonale studenter. Universitetet har sin egen versjon av The Amazing Race, som går ut på at du får ledetråder til steder du må komme deg til og oppgaver du må fullføre før du får neste ledetråd. Etter alle premiene var delt ut og vinneren kåret (vi vant ikke, for å si det sånn), skulle jeg egentlig dratt rett tilbake til campus for å delta på et møte med de jeg bor sammen med. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ga faen, men det føltes godt. Jeg vandret gjennom tilfeldige gater i Melbourne og bare var. Jeg spiste sushi til lunsj, drakk kaffe på en benk og leste aviser i en park. Jeg var ufattelig sliten etter all løpingen, men det gjorde liksom ikke noe. Det føltes godt å bare gå. Ta inn følelsen av byen. Vite at jeg skal bo her. Dette er riktig. Dette er ikke en ferie. Dette er livet mitt.

fredag 17. februar 2012

Wait till you see my smile

Jeg er seksten år gammel og sitter på kontoret til rådgiveren på Vestby videregående. Jeg sier at jeg vet ikke helt hva jeg, men noe kreativt. Noe annet enn dette. Jeg vil mer. Hun ser på meg og smiler omsorgsfullt og jeg hater henne. Jeg vet at hun egentlig prøver å skåne meg, men jeg hater henne. "Det kan hende det lønner seg å drømme litt smått i starten. Sånn at du ikke tar på deg for mye og blir skuffet. Gjør noe lett, Marthe. Ikke gjør livet ditt vanskeligere enn det allerede er". Jeg går ut derifra og tenker bare vent.


Jeg er atten år gammel og sitter på et kontor hos NAV. Jeg er sykemeldt fordi jeg er for deprimert til å fikse livet mitt. Vi snakker om hva jeg skal gjøre når jeg blir bedre. Jeg sier at jeg vil studere. Saksbehandleren sier at det er en veldig god idé. Kanskje jeg kan bli førskolelærer. Kanskje jeg kan ta noen enkle kurs fra NAV. Kanskje det finnes en enkel løsning. Jeg går ut derifra og tenker at det er ikke rart dette landet er fullt av uføretrygdede tyveåringer når drømmene dine blir redusert fra fjell til sandkorn på to minutter.

Disse episodene skal gjenta seg gjennom årene. Sats smått, vær forsiktig, du er tross alt syk, det er ikke sikkert du kan gjennomføre planene dine, det er ikke alltid lurt å utfordre seg selv, sats trygt, vi tror ikke at du kommer til å klare det, du er dømt til å bli uføretrygdet for du er ikke smart/ flink/ bra/ god nok. 

Alicia Keys sier det veldig bra i sangen "Wait till you see my smile"

When the wind is blowing in your face
Sometimes in life you don't see straight
Pray to him
He will show

When your head is in a certain place
Nobody around to make you say
Stand strong and you will grow

Wait til you see my smile
Wait til they see your smile

Don't they love to see you down
Kick you while you're on the ground
Don't let emotions show

People always speculate
Don't let it get in your way
See they say things they don't know

Wait til you see my smile
Wait til they see your smile

Hey
So you're doing better now
Everybody comes around
But you don't really need them
Cause you're stronger
And you're better
And you're ready for whatever
Sing

Wait til you see my smile
Wait til they see your smile


Bare vent.

torsdag 16. februar 2012

God morgen Australia, god natt Norge

Tidsdifferansen mellom Norge og Australia er ti timer og jet lag tar livet av meg. I går kveld sovnet jeg klokken ni, totalt utmattet. Jeg rakk omtrent å snu meg i senga før jeg snorket. Men jeg vet at det blir bedre. Om en ukes tid er vel døgnrytmen på plass igjen.

Det er selvfølelig andre nordmenn her, men det regnet jeg også med. Så langt har jeg møtt to nordmenn og selvfølgelig en drøss med svensker. De er overalt.

Naboen min er verdens snilleste. Hun låner meg mat og bestikk. I går kjørte hun meg rundt i tre timer så jeg kunne kjøpe diverse mat og småting. Det viktigste jeg har kjøpt så langt er brød, kaffe og en kopp.

Det er orienteringsuke her nede, så det er ikke så mye spennende å skrive om enda.

Men det er fugler her. Selvfølgelig er det det. Men de er overalt og de bråker mye. I går så jeg en skilpadde. Da fniste jeg litt for meg selv, og smilte så mye at jeg trodde ørene skulle dette av.

Jeg vet at dette er veldig random og kanskje ikke så fascinerende, men jeg er fremdeles sjokkskadet over at jeg faktisk er her. Jeg klarer ikke ta det inn over meg. Herregud. Australia, og jeg er her.

Og sånn helt til slutt, slik så jeg ut på Gardermoen før jeg reise:

tirsdag 14. februar 2012

Jeg er fremme i Australia. Jeg har det bra. Jeg har det faktisk veldig, veldig bra. Men adapteret og laderen til laptopen min vil ikke leke sammen, så dette er antageligvis det eneste jeg får oppdatert på noen dager. Universitet tar godt vare på meg, naboen min er kjempegrei og jeg har et appelsintre utenfor døren min. Australia, jeg elsker deg litt allerede.

søndag 12. februar 2012

Ok. I morgen flytter jeg til Australia. Pust inn. Pust ut. Satan. Nå skjer det.

torsdag 9. februar 2012

Og herregud, nå skjer det, i morgen tidlig reiser jeg til Oslo og deretter til Australia. Jesus Kristiansen. Er det mulig. Australia.

tirsdag 7. februar 2012

Australia: Check

Kommet inn på universitet: Check.
Takket ja til plassen: Check.
Flybillett fra Tromsø til Oslo: Check.
Flybillett til Melbourne: Check.
Studentbolig: Check.
Henting på flyplassen: Check.
Visum: Check.
Legeattest: Check.
Pakket sekk: Eh. Litt? Kanskje? Faen. Tyve kilo er vanskelig greier.

Det kan hende det blir litt dårlig oppdatering de neste dagene, men jeg antar dere forstår hvorfor. Jeg løper stort sett i sirkler og glemmer hva jeg holder på med, hvor jeg skal og hva jeg driver med. Hvert tiende sekund. Det er veldig mye som skal ordnes når man skal flytte til andre siden av verden, og det attpåtil på en uke. Herregud. Jeg skal flytte til Australia.

Dette er følelsen jeg har i hjertet

Skru lyden på maks. Tro meg. 



Sigur Rós - Glósóli

lørdag 4. februar 2012

Australia

Lånekassen har ringt og jeg kan dra. Så hvorfor skriver jeg ikke om hvor lykkelig jeg er?

Fordi det har gått galt tusen ganger frem til nå. Jeg tør ikke feire skikkelig før jeg er der. Før jeg har fått studentbolig (herregud, det er ikke sikkert jeg får studentbolig, infarkt og angst), før flybilletten er bestilt, før jeg har kommet meg gjennom tollen, før jeg har registrert meg, før jeg faktisk er der, på en forelesning og ingen skriker "Hei du, hva faen gjør du her, du har ikke kommet inn, pell deg hjem til Norge!". Det har gått galt tusen ganger frem til nå, og jeg er veldig skjør etter en vinter med ensomhet og skuffelser, blodslit og selvskading.

Men jeg er veldig glad. Jeg måtte sette meg ned på gulvet og gråte av lykke da jeg fikk beskjeden. Tårene bare rant og jeg hadde kolibri vinger i hjertet. Mellom tårene ropte jeg til sjefen min at jeg ikke kan jobbe lenger, hun må finne noen andre til å ta vaktene mine. For jeg var faktisk så sikker på at jeg ikke fikk reise at jeg sa ja til jobb fremover. Men nå skjer det, jeg kan reise, jeg må bare ordne flybillett og studentbolig.

Jeg krysser fingrene for at det ikke går galt tusen ganger til før jeg er der. Det er bare at all erfaring tilsier at jeg ikke kommer meg noen vei. Så om, hvis, når, jeg er i Australia, så tro meg, da skal jeg feire, og det blir ordentlig champagne, ikke bare cava, jeg skal danse, jeg skal skrike og hyle og jeg skal endelig kjenne på friheten jeg har lengtet etter så lenge jeg har levd. Men det blir først når jeg er der.

Kryss fingrene, folkens.

fredag 3. februar 2012

Burde-burde-burde

Jeg burde sprette champagnen som står i kjøleskapet. Jeg har tross alt fått grønt lys fra lånekassa om at jeg kan reise, de støtter meg, jeg har studielån.
Jeg burde rydde og vaske leiligheten, vi får besøk i morgen og kjøkkenet er tredje verdenskrig.
Jeg burde strengt tatt dusje, jeg har vært på jobb i dag, og jeg lukter sikkert ikke godt.
Jeg burde også skrive ferdig dette blogginnlegget, men jeg sitter og ser på folk jeg ikke kjenner på Facebook.
Jeg burde rydde soverommet mitt, jeg får nesten ikke opp døra fordi det er så mye klær på gulvet.
Jeg burde skrive tiggebrev til alle i mine rike slektninger og spørre om jeg kan låne penger til flybilletten til Australia.
Jeg burde ta en reality-check, for jeg har ingen rike slektninger.
Jeg burde levere tilbake boken jeg har lånt på biblioteket.
Jeg burde gjøre veldig mange nyttige og konstruktive ting.

Men jeg er altfor sliten. Jeg sto opp klokken fem i dag og var på jobb fra seks. I dag har vært en berg- og dalbane av følelser og jeg trenger et stort glass gin, Harry Potter på lydbok og sengen min.

Så nær, så fjern

Lånekassen ringte meg i dag mens jeg sto på jobb. De har ombestemt seg og vil nå innvilge søknaden min. Jeg kan reise. Nå gjenstår bare ett problem: jeg har ikke råd til flybilletten.

Vil noen kjøpe gitaren min?

onsdag 1. februar 2012

Stuck in the Waltz

Jeg sov omtrent fire timer natt til i dag. Fire timer fylt av mareritt, angst og tåke. Klokken fem slepte jeg beina ut av senga og plantet dem på det iskalde gulvet. Jeg har ikke varmeovn. Det blir kaldt av sånt. Rundstykkene jeg bakte for to dager siden var steinharde og smakte sandpapir. Frokost vel fortært. Så meg selv i speilet, og konkluderte raskt med at sminken fra i går helt fint holder i dag. Samme faen. Veien til jobb var iskald. Det er glatt. Jobben er stressende og hektisk. Vi er bare to stykker, og det går bra lenge, så lenge at jeg tenker at i dag blir bra, kanskje vi kan gå tidlig. Så er det tid for lunsjpause. Jeg tar telefonen opp fra veska og ser at jeg har tre ubesvarte anrop. "Faen" sier jeg høyt. Jeg prøver å ringe tilbake. Det er Lånekassa, men ingen kan fortelle meg hvem som har ringt eller hva de ville. Jeg må bare vente, eller prøve å ringe sentralbordet men der er det lang kø. "Men jeg er jo på jobb, for helvete! Dere kan ikke bare leke gud og tro at alle skal bøye seg etter deres tid!" raser jeg inn i telefonrøret. Jeg blir så sint at jeg faktisk legger på. Noen minutter senere ringer det igjen. Om jeg kan sende en bekreftelse på at jeg virkelig har vært så syk at jeg ikke kunne fullføre på normert tid? Jeg spør hva de trenger. Hun svarer at hun vet ikke. Det er opp til meg. Jeg stønner og prøver å forklare at jeg har en hel jævla mappe med papirer, og det hadde vært bortkastet å sende hele permen nedover. Kan hun i det minste si hva som hadde vært relevant? Nei, hun kan ikke det. Vi legger på og jeg går på do og griner. Så spiser jeg lunsjen min kald mens jeg prøver å lese en avis, men jeg får ikke med meg hva som står på noen av sidene. Vi ender med å jobbe halvannen time overtid med et solid løfte om at det blir enda mer å gjøre i morgen, og det er ingen andre som kan jobbe. Jeg sleper bena hjemover og når jeg kommer hjem er jeg så sliten at jeg synker ned på en stol foran datamaskinen. Jeg rekker å strekke ut hånda for å skur på skjermen før både stolen og jeg ender på gulvet med et brak. Bena mine sparker bort i permene som står på gulvet og jeg får et risp på underarmen. Faen, sier jeg høyt. Faen faen faen.