tirsdag 31. januar 2012

Well these tired eyes, Just want to remain closed

Jeg går gjennom Tromsø og det er kaldt. Nesetippen er snart blå og kinnene mine brenner av kulde. Det kjennes som om fingrene mine faller av snart. Litt til, tenker jeg. Snart hjemme. Jeg tar hendene ut av jakka og angrer nesten umiddelbart. Jeg fomler etter røykpakken og en lighter. Må snu meg for å skjerme flammen fra vinden. Håret mitt blåser foran leppene mine. Jeg rister på hodet for å få det unna. Skyver skuldrene fremover for å skape mer ly. Når jeg endelig får fyr på sigaretten snur jeg mot vinden igjen. Jeg får snøfokken rett i ansiktet og hutrer. Jeg røyker med høyre hånd. Den venstre hviler over ipoden i jakkelomma. Lissie synger og jeg stavrer beina fremfor meg, et steg av gangen, hele veien hjem.


Danger will follow me now
Everywhere I go
Angels will call on me
And take me to my home
Well this tired mind
Just wants to be lead home

And I fall on my knees
Tell me how's the way to go
Tell me how's the way to see
Show me all that I could be

Jeg nynner forsiktig med. Fortell meg hvordan jeg skal være. Fortell meg hvem jeg skal bli. Show me all that I could be. 

mandag 30. januar 2012

Du kan umulig ha det så vondt når du ler så høyt

Det er rart, det der. Med hvor syk eller lykkelig jeg kan være innenfor et døgn. Eller, det er rart hvor syk eller lykkelig jeg får lov til å være innenfor et døgn. For man kan jo ikke smile om man er deprimert? Man kan vel ikke planlegge fremtiden sin selv om man er suicidal? Selvfølgelig kan man det. 

Det virker dog som om ikke alle er enige i det. Jeg kan jo umulig ha det vondt, når jeg klarer å vise livsglede. Folk sier også de rareste, og mest sårende, ting.

"Hvordan kan du først være suicidal, men deretter være over-lykkelig?"
"Du kan ikke først si at alt er forferdelig og samme kveld dra på fest".
"Du kan ikke først være kjempeglad fordi noe går bra for så å begynne å gråte tre timer etterpå".

Hvorfor kan jeg ikke det? Hvorfor kan ikke jeg få lov til å være både deprimert og full av liv samtidig? Om jeg kan være trist og sint samtidig, må jeg også kunne være trist og glad samtidig, eller innenfor en time, eller innenfor tre minutter. Det må være lov til å kunne kjenne på flere deler av følelsesspekteret sitt. Fordi det er lov til å tenke to ting samtidig og alle mennesker er sammensatte. Det betyr ikke at jeg er mindre syk, og det betyr heller ikke at gleden jeg føler er mindre ekte. At jeg klarer å være glad, klarer å smile, prøver å skape meg et liv er et tegn på at jeg blir friskere. Burde ikke andre være glade på mine vegne istedenfor å sette spørsmålstegn ved hvor syk jeg faktisk er?

Jeg fant noe som heter "Smertepasientens Jantelov", men den passer like godt for personer med psykiske problemer:

Smertepasientens Jantelov:
• Du er ikke riktig syk hvis du har det godt inn imellom.
• Du har ikke riktig vondt hvis du viser for mange tegn på livsglede.
• Du er ikke riktig syk, hvis du ikke er takknemmelig for andres interesse for din sykdom.
• Du har ikke riktig vondt hvis du avviser andres gode råd.
• Du er ikke riktig syk hvis du ikke prøver alle tenkelige behandlingsformer du blir foreslått.
• Du har ikke riktig ondt, hvis du avviser andres tilbud om å gjøre noe for deg.
• Du er ikke riktig syk hvis du er skeptisk, tvilende og kritisk overfor det etablerte behandlersystem
• Du er ikke riktig syk hvis medisinen ikke virker.
• Du er ikke riktig syk hvis du glemmer å være syk på den måte andre forventer at du er syk på.
• Du har ikke riktig vondt hvis du viser at du noen ganger kan være ovenpå.
• Du er ikke syk nok hvis du ikke blir i din syke rolle, så man vet hvor man har deg.

lørdag 28. januar 2012

Meningen med livet er lørdager

Lørdager er til for å våkne tidlig, men ligge i senga til klokken elleve. Høre på musikk, kose på kjæresten, kysse og stryke hverandre i håret. Myk hud under neglene. Stavre seg ut av senga og sette på ovnen og vann til koking. Rundstykker, egg, laks og leverpostei, melk og te og farris. Tenne lys. Høre på radio mens man spiser og bare smile lurt. Spise til man er så mett at man nesten vil legge seg igjen, men gå en tur istedet. Dette er det lørdager ble skapt for. Dette er meningen med livet.


Kjæresten kom på overraskelsebesøk. Tirsdag kveld la jeg meg tidlig fordi jeg måtte på jobb dagen etter. Sent på kvelden, eller kanskje natta, kom han krypende opp i senga og la seg ved siden av meg. Når jeg våknet trodde jeg at det var en drøm. Kjæresten er jo på Røst, han er jo på havet, han er ute og fisker. Han ligger ihvertfall ikke her og holder rundt meg. Jeg var så sikker på at det var en drøm at jeg snudde meg bort og dro dyna tettere rundt meg. Når vekkerklokken ringte onsdag morgen og han fremdeles var i sengen min begynte jeg å gråte. Jeg spurte flere ganger om det var sant, om han virkelig var her. Han klemte meg hardt så jeg skulle tro på det. Resten av dagen fløt jeg omtrent på en rosa sky. Lykkeboblen sprekker dessverre allerede om to dager. Da reiser han tilbake igjen. Men i det minste er han her nå. Og det er lørdag.

mandag 23. januar 2012

Kan jeg få mer av dette?




Thailand 2008


En sommer full av hyttetur og puslespill, 2007


Roskilde 2008


Roskilde 2006


Jeg fylte 21 år, kledd som Tingeling


Herregud, jeg savner broren min. 





Fransk frokost 2010



lørdag 21. januar 2012

Jeg burde seriøst drikke mindre og skrive mer.

tirsdag 17. januar 2012

Er dette lov? + Er dette greit?

Er dette lov, tenker jeg.

Jeg har så mange ufattelige gode venner som friker ut av tingene jeg skriver her inne. Ordene om hvor ødelagt jeg er. Sannheten om hvor knust jeg føler meg. Er dette ok? Er det egentlig greit?

Gang på gang må jeg fortelle meg selv at dette her, er faktisk, mitt fristed. Et sted må jeg også få lov til å dumpe den emosjonelle bagasjen. Ett sted må det være greit for meg også. Kanskje jeg må finne en mellomting. Kanskje jeg må kutte ned på noe? Men da kutter jeg samtidig ned på meg selv. Er det det jeg vil? Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk ikke det. Så. Det må være greit for meg å dumpe litt av meg selv her inne. Men. Det må være greit at vennene mine ikke tror jeg er på randen av selvmord og setter en hel himmel og helvete i gang. Selv om, seriøst folka, den gangen dere gjorde det, så trengtes det, jeg bare gjorde det selv først. Kanskje jeg er friskere enn jeg tror.

Jeg er så ufattelig takknemlig for alle tilbakemeldingene jeg har fått i det siste, både på kommentarer og sms. Dere får meg til å holde ut litt ekstra. Jeg håper dere vet det. Jeg håper dere skjønner det. Jeg håper en dag jeg klarer å si "tusen takk" ansikt til ansikt. Jeg vet ikke om jeg får sagt "takk" ordentlig. Jeg sliter med det etter en fosterfamilie som gikk til satans da jeg var femten. Det bare henger igjen. Barnslig, jeg vet det. Så jeg sier takk her inne, istedenfor ansikt til ansikt. Går det bra? Er det greit?

lørdag 14. januar 2012

Det blir bedre

Dagene sleper seg videre. Jeg er litt tom for ord. Det skjer det også, i blant. Selv om kroppen er hoven og sår, og psyken har noen skrammer prøver jeg å ta vare på meg selv. Store kopper med te, fine filmer, Vidar Vang og fantastiske minner som dette gjør vinteren litt lysere:






Tusen takk til alle som har ringt og sendt meldinger. Det varmer veldig godt i hjertet, selv om jeg ikke klarer å svare på dem.

fredag 13. januar 2012

Hei. Jeg er visst gal igjen. Det ordner seg. Pust med magen. Ikke vær bekymret. Jeg klarer meg.

Silent my song

I natt var jeg på legevakten i Tromsø og måtte sy ti sting. Akkurat nå har jeg tre adrenalin-sprøyter i blodet. Jeg vet ikke hvem jeg er, eller hvem som akkurat har sydd, men det er greit. Det er føkkings awesome. Forstår dere hvor ødelagt jeg er? Jeg føler ikke en jævla dritt. Jeg er avhengig av et fix fra legevakta for å føle meg levende. Cutting through my spirit, making me relax. Jeg er tilbake på stadiet jeg var som femtenåring. Bortsett fra det faktum at jeg er tjuetre. Bortsett fra at det er mer alvorlig denne gangen. Jeg skjærer til jeg ser at det ikke kommer dypere. Jeg skjærer til jeg ser bein.  And you seek pain like it's a pleasure. Jeg er ikke i stand til å føle noe annet enn det som skjer fysisk. I can't tell if i am living or just holding on. Jeg har sluttet med alt. Virkelig. Jeg vet at jeg har sagt at jeg kommer meg gjennom dette også. Men jeg gjør jo tydeligvis ikke det. Når jeg sitter på legevakta klokken syv om morningen på en fredag og syr minst ti ( jeg sluttet å telle) jævla sting, så er det jo helt tydelig at jeg ikke kommer meg gjennom dette. Det gjør vondt langt inn i sjela. Faen heller. Jeg skriker lydløst. Jeg har sluttet å leve. Hvorfor ikke slutte å eksistere?

torsdag 12. januar 2012

Eneste ruta jeg kan fanges i er bussen eller tv'n

Kom igjen. Reis deg. Syng. Løp. En gang til. Ett slag hardere. Du kommer deg gjennom dette også.

Jeg våkner i to-tiden på ettermiddagen. Lydboken jeg satte på i går kveld står fremdeles på. Jeg setter meg opp i senga for å skru den av. Det kjennes ut som taket har ramlet ned gjennom hodet mitt. Jeg stønner mens jeg strekker ut hånda og trykker mute. Formen er gjennområtten. Etter to timer drar jeg meg selv ut av senga og inn i stua. Resten av kvelden forsvinner i ingenting. Enda en dag er kastet bort. Jeg tar et bilde av meg selv for å være sikker på at jeg skal huske disse dagene. For at det ikke skal være totalt bortkastet. For at selv om alt føles jævelig akkurat nå, skal jeg huske det, for det betyr at jeg fremdeles lever.

mandag 9. januar 2012

Shattered Dreams

Jeg har offisielt gitt opp Australia. Lånekassen svarer ikke. Jeg har sendt fire mailer. Når jeg ringer sier de at de skal svare på mailen når de har tid. Jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke mer. Det er stille på bloggen fordi livet mitt står stille. Jeg drikker meg sanseløs og er bitter. Jeg ringer kjæresten min og gråter. Jeg sovner klokken seks om morningen, etter en natt med filmer jeg glemmer og klump i halsen. Jeg har gitt opp. Alt jeg vil er å krype sammen i en liten ball og gråte. Så derfor er det akkurat det jeg gjør.

Til alle dere som har heiet på meg: unnskyld.
Til alle dere som har trodd på meg: unnskyld.
Til alle dere som har prøvd å muntre meg opp: unnskyld.

Sue Ellen - Shattered Dreams:

Woke up to reality
And found the future not so bright
I dreamt the impossible
That maybe things could work out right


Nothing but shattered dreams, shattered dreams,
Feel like I could run away, run away
From this empty heart

fredag 6. januar 2012

Jeg våkner sent. Strekker ut hånda. Famler etter noen som ikke er der. Husker. Drar puten hans mot meg. Klamrer meg fast i lukten av han. Snur meg og åpner laptopen. Setter på James Blake, og legger meg ned igjen. Så drar jeg dyna over hodet og blir liggende i to timer til.

Crease your pride, telling lies, that you're not on your own. 

torsdag 5. januar 2012

Lykke Li - Silent my song

Alle burde ta seg tiden til Lykke Li og låta Silent my song. Musikken som dirrer i brystkassa. Tekstene slår som et godstog gjennom hjertet. Gåsehuden brer seg som et teppe over huden. Blodet sildrer gjennom kroppen. Lykke Li som fortsatt overrasker meg. Lykke Li som gjør at pusten stopper, kroppen svever og i et lite øyeblikk står hele verden bom fast og ingenting er virkelig.

I can't tell if i am living or just holding on
'Cause wicked games heeds wicked winners
Kick me 'til I drop


--
And you seek pain like it is pleasure
Like a work of art
When I'm your painting, I'm your treasure
Purest of them all
And call it love or call it murder
Kill me quietly
Close the door and take it further
Where no man has been



Ta deg fem minutter til å høre Lykke Li. Hun fortjener det. 


onsdag 4. januar 2012

Kjæresten og havet

Det er starten av 2012. Det er starten av året. Det er starten av sesongen. Kjæresten og tre andre menn har reist avgårde til Røst. Der skal de fiske sei og torsk til kvota er tatt. Det er fri kvote på sei, og de vil ha 130 tonn torsk. De kommer antageligvis til Tromsø en snartur mellom februar og mars, før de reiser tilbake og er borte til over påske. Det er lenge, det.

Februar. Mars. Jeg teller på fingrene. To, tre, fire, hvor mange helger, hvor mange torsdager, hvordan kan jeg få tallet til å bli lavest mulig. Jeg skal teoretisk sett være i Australia da, men lånekassa svarer ikke engang, jeg har gitt opp. Februar, mars, det har ikke gått et døgn engang og kroppen min verker, februar, mars, hvorfor sa jeg ikke "jeg elsker deg" enda en gang til før han dro? Februar, mars, hvorfor er dere så langt borte?

Et lite knippe Brighton

Vi er hjemme igjen fra Brighton, etter over tolv timer med tog, fly, taxi og en god porsjon stress. Begge flyene og toget var forsinket. Men endelig er vi hjemme. Kjæresten har pakket ut av feriekofferten og inn i båt-baggen. Han reiser i morgen tidlig, noe jeg er redd for at både bloggen og hjertet vil lide av fremover. Uansett, her har dere et lite knippe bilder fra Brighton:



Hotellet var kjempefint og rommet var mye større enn vi trodde



Den første solnedgangen på lenge.




Kjæresten var utmattet den første dagen og sovnet faktisk før han kom seg under dyna


Kaffe og avis. Den beste måten å starte dagen på.


"Hvor er vi nå egentlig?"



Om jeg noen gang skal eie en bar kan den godt pyntes som dette. Baren heter forøvrig The Hobgoblin.


Brighton Pier. Karuseller på en brygge. Ikke trygt. Forstå det den som kan.


Kjæresten klarte å klamre seg fast i over tretti sekunder og vant meg en bamse. Han var den første den dagen. 




Brighton på kveldstid.


Nyttårsaften. Hvor mange flasker kan du gjemme i en jakke? Tre. 


Ok, litt brisen. Bittelitt bare. Vi feiret nyttårsaften med nye venner fra reddit. Det var kinect, kortspill, mye latter og en god porsjon lykke. Rett før midnatt løp vi ned til stranden. Fyrverkeri, cava, asti, klemming og klining. Bra kveld.


Herregud, sol. Savn. 





Denne butikken hadde mengder av saker med tema fra Wizard of Oz, Alice in Wonderland og Peter Pan. Vi måtte bare gå før jeg kjøpte et te-sett til over tusen kroner. 



Det som startet med bare en liten øl


Endte med litt mye øl. Kvelden før vi skulle reise, så klart.



Jeg kan ikke helt tro på at dette var i dag tidlig. 


Oppsummert var Brighton veldig bra. Jeg tror så absolutt jeg reiser tilbake dit. Sånn forresten: jeg brukte mer på taxfree i Norge enn jeg gjorde på nyttårsaften i Brighton. Bare nevner det, liksom.

søndag 1. januar 2012

Godt nytt år

Jeg husker ikke dette:


men det var veldig gøy.