søndag 30. desember 2012

Godt nytt år

Dette blir det siste innlegget jeg skriver i 2012. Det føles både merkelig og godt at 2013 snart skal starte.
Jeg håper dere hadde en god jul, og at dere får et godt nytt år!

fredag 28. desember 2012

Årets siste videoblogg



Jada. Århundrets thumbnail. Igjen. 

This air is too heavy to breathe

Jeg visste at dette ville skje. Jeg kjenner meg selv såpass godt og jeg vet hva som trigger meg. Jeg reiste fra en by full av sol, venner og late dager med sommerferie og iskrem, til en liten bygd i Troms, full jobb og evig mørke.

Jeg har vært vant med å ligge i sola med venner og drikke cider, snakke om været og hva vil gjøre iløpet av neste skoleår. Jeg har hatt sentrum av Melbourne under føttene mine mer eller mindre hver dag. Jeg har sovet til jeg våknet, spist vannmelon til frokost og drukket kaffe til jeg ble lei.

Nå sliter jeg både med å sove og å våkne. Jeg går rundt i halvsvime på jobb. Det er mørkt når jeg våkner, det er mørkt mens jeg går til jobb, det er mørkt når jeg går hjem og mørket fester seg i tankene mine, i hjertet mitt. Alt er et evig jævla mørke. Det er klart det er vakkert. Det er klart nordlyset er noe av det vakreste som finnes. Men alt dette mørket gjør at det blir vanskelig å se fremover. Alt dette mørket, både rundt meg og i meg, gjør at jeg blir nedstemt og at jeg blir liggende i senga istedenfor for å gå ut og.. gå ut og hva? For på Hansnes kjenner jeg nesten ingen. Alle bor i Tromsø og jeg har ikke sertifikat. Jeg sitter fast her ute. Jeg er ikke sosial lenger. Jeg bare sitter her og venter på at det skal bli slutten av januar så jeg kan reise igjen. Det betyr ikke at jeg ikke har savnet familien min, eller at jeg ikke vil være sammen med vennene mine herfra. Det betyr bare at Hansnes og jeg kommer ikke overens og det har vi vel aldri egentlig gjort.

Da er det veldig lett å gå på en smell. Jeg skjønner det jo. Jeg skjønner hvorfor jeg blir deprimert og jeg forstår at det mest sannsynligvis går over ganske fort når jeg reiser nedover til Australia igjen. Det er lett å tenke at "når du vet hvorfor du er deprimert må det jo være lett å takle det". Både ja og nei. Det er fint å vite hvorfor jeg er deprimert. Det er fint å forstå at dette ikke kom helt ut av det blå, og jeg var jo også forberedt på at dette kunne skje. Men det betyr ikke at det gjør mindre vondt. Om du faller overende og forstuer foten så vet du jo hvorfor det gjør vondt i foten din, men det blir jo ikke mindre vondt av den grunn. Selv om jeg vet hvorfor jeg blir deprimert, så blir jeg ikke mindre deprimert. Det betyr bare at jeg vet at akkurat denne følelsen, akkurat denne versjonen av uendelig tristhet vil gå over etterhvert. Frem til da biter jeg tennene sammen og tillater meg selv å kjenne på alt det vonde som ligger og råtner i hjerterota.

Soundtrack: Moddi - Rubbles

torsdag 27. desember 2012

Fra Notatblokken 15.12.12

Won't you tell me once again, how we're gonna be just friends.

Kommer det noensinne til å være en jul hvor jeg ikke er ensom? I år er jeg helt singel i jula for første gang på seks år. Jeg har ingen samboer, ingen kjæreste, ingen jeg er interessert i. Det er tomt her.

Helt singel
Helt ensom

Jeg har lært mye om meg selv det siste året, men de tøffeste sannheten har jeg lært den siste måneden.

Bon Iver synger at everyhing that happens is from now on og jeg holder hardt rundt dyna og tenker at jeg har hele dobbeltsengen for meg selv, men jeg var lykkeligere i en trang enkeltseng i Australia. Fordi det var trangt, og ikke ensomt.

I've twisting to the sun I needed to replace
The fountain in the front yard is rusted out
All my love was down
In a frozen ground

Whatever could it be
That has brought me to this loss?

This is not the sound of a new man or crispy realization
It's the sound of the unlocking and the lift away
Your love will be
Safe with me

Bon Iver - Re: Stacks

Alt går videre herfra. Vi går videre herfra. Det er greit å være ensom nå og da. Selv om det gjør så vondt at jeg ikke får puste. Jeg overlever dette også. Jeg overlever faen meg alltid, selv når jeg helst vil slippe. 

Det handler om å være lykkelig. Jeg må ha troen på at det ordner seg. Jeg må stå fast i troen på at jeg også kan være lykkelig. 

onsdag 26. desember 2012

That secret that you know, that you don't know how to tell

"Men hadde ikke du kjæreste i Australia?"
"Jo, jeg hadde det. Men det varte ikke".

Jeg hører ordene trille lett ut av munnen min. Det er jo sant. Jeg hadde en kjæreste og det varte ikke. Story of my life. The story of everyone's life, egentlig. For det varer jo aldri. Enten gjør man det slutt eller så det funker ikke, noen er utro, noen slår, noen slutter å elske hverandre, kanskje bare den ene av dem, og det er da det gjør mest vondt. Noen forhold tar slutt fordi man ikke orker mer, andre tar slutt fordi man trenger noe annet. Enten gjør vi det slutt, eller så gjør livet det slutt for oss. Noen ganger flytter vi. På grunn av skole eller jobb, eller fordi man vet at lykken ligger i en annen by enn den  man bor i. Man kan ikke fortsette å bo i en by som kveler en. Det ender aldri bra for noen. Noen ganger blir vi stående igjen alene. Noen ganger velger ingen å forlate forholdet, men vi blir stående igjen alene likevel.

Jeg ligger våken og lurer på hvor de er akkurat nå. Om han med håret ligger i sola hjemme hos Bobby og Sham. Om André sitter våken og spiller. Om hun med fregnene er lykkelig. Om han feirer jul på Hauketo i år. Om han skal reise på havet neste år. Hvor er de? Hvordan går det egentlig med dem? Har vi forandret oss, alle sammen? Stemmer vi andre partier? Leser vi andre aviser? Husker de fremdeles hvordan jeg liker kaffen min? Husker jeg hvordan de liker deres?

Hvor mange mennesker skal man dele denne ømheten med? Hvor mange ganger skal man forelske seg? Hvor mange ganger skal man få hjertet sitt knust? Hvor mange mennesker er det mulig å stole på? Jeg tenker over alle føflekkene og skuldrene jeg har kysset. Jeg tenker over alle hendene jeg har holdt. Hvor mange kopper med kaffe jeg har laget tidlig på morgningen, før sola. Hvor mange jeg har delt. Hvor mange ganger jeg har sett på et menneske og tenkt at ingenting annet betyr noe akkurat nå. Hvor mange ganger skal man si "jeg elsker deg" for første gang? Hvor mange første kyss finnes det? Hvor mange ganger skal man lære en ny person å kjenne?
Til du finner den rette?

"Den eneste konstante faktoren i alle dine feilslåtte forhold er deg selv" sa Larry Kerston og han hadde nok et poeng der. Jeg lurer på hvorfor jeg alltid tar feil. Hvorfor jeg alltid ender opp alene. Jeg lurer på hvorfor i all verden jeg kaster bort tiden min på å tenke på alt dette. Fortiden tilhører tross alt fortiden. Det er alltid smart å reflektere over hva som har skjedd og kanskje hvorfor, men dette er ikke refleksjon. Dette er mental hudfletting og jeg er drittlei av det. Jeg er nødt til å holde opp med dette før jeg mister forstanden og all tro på en mulig fremtid. I 2013 er det to ting jeg håper jeg kan lære meg. Det ene er å slutte å ha det travelt. Det andre er å slutte å kaste bort hjertet mitt til idioter.

Soundtrack: Bon Iver - Blood Bank. 

tirsdag 25. desember 2012

Julaften

På julaften i år jobbet jeg på morgningen, før jeg dro hjem og dusjet av meg svetten i iskaldt vann, ettersom ikke alle har skjønt av vi er fem i huset her om dagen. Ut av dusjen og inn i joggebuksa, foran tv'en med julestrømpe og "Tre Nøtter til Askepott". Så dro vi i kirka og jeg grein nesten når vi sang "Deilig er jorden". Hjem, spise middag, pakke ut gaver. Jeg ble veldig glad for alt jeg fikk. Jeg tror nok familien min kjenner meg godt. Jeg tror åtti prosent av gavene var bøker, vin og sjokolade. Så dro jeg til tanten min og spilte Erobreren sammen med kusiner, fetter og stebror. Laget mitt vant, noe som betyr at jeg har vært på vinnerlaget for fjerde år på rad. Jeg kan muligens ha vært litt høylydt til tider, noe som antageligvis skyldes alkoholinntaket. Det hender jeg blir veldig ivrig når jeg har drukket to flasker vin og diskuterer Nietzsche. Jeg lånte også lua til fetteren min, og siden det tross alt er jul bandt jeg en rød sløyfe rundt. Så god jul: 


søndag 23. desember 2012

Årets ønskeliste

Jeg lagde aldri noen ønskeliste på bloggen i år. Jeg har gjort det hver jul og hver bursdag, helt siden jeg startet å skrive på Livejournal. For hva i all verden skal jeg ønske meg? Jeg har tak over hodet. Jeg har mat, jeg har klær, jeg har to laptoper og to telefoner. Jeg har smykker og klokker. Jeg har Firkløver sjokolade og rødvin. Jeg har alt jeg trenger. Ikke misforstå meg, for jeg er alltid takknemlig for gavene jeg får på julaften. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg kan spørre om mer enn det jeg allerede har. 

Men om jeg skulle ønske meg noe. Om det er noe i livet mitt jeg fremdeles vil ha, om det er noe jeg lengter etter, så må det være dette:

Jeg vil reise til Paris igjen. Jeg trenger den byen en gang til. Jeg trenger Champagne og Montmartre, Louvre og The Abbey. Jeg trenger å våkne en morgen og vite at jeg er i en av de vakreste byene i verden. Jeg trenger å kjenne våren i kroppen mens jeg tusler gatelangs gjennom Paris. 

Jeg skulle ønske farmor kunne få tilbake synet. Hun likte så godt å lese aviser. 

Jeg skulle ønske farfar fremdeles var her. Det er åtte år siden han døde og jeg savner ham fremdeles. Hver dag.

Jeg ønsker meg enda et år på Roskilde, med Rælreiret, tautrekking, dø-kø, øl-kø, dusje-kø, mat-kø og egentlig kø til absolutt alt, men det gjør aldri noe på Roskilde. Du står bare i kø og synes det er greit. Jeg ønsker meg et år med like bra line up som i 2008. Jeg ønsker meg enda et sånt år hvor vi ligger utslitte på gresset og noen snur seg og sier at det er ikke så farlig om det begynner å regne, for Roskilde er faen meg Roskilde, og det er her vi vil være, med hverandre. 

Jeg ønsker å se Radiohead en gang til. Det er mange band jeg vil se før jeg dør, mange jeg ikke har sett enda. Men Radiohead må jeg se en gang til. Jeg må gråte og le. Holde rundt noen når de spiller Pyramid Song. Gråte når de spiller Climbing up the walls. Være utslitt etterpå, men elske det. Elske dem. 

Jeg ønsker meg at moren til venninnen min er kreft-fri for alltid. For hun er ikke bare moren til venninnen min, hun er min reserve-mamma og nå også, min venninne. 

Jeg ønsker at alle de jeg er glade i holder seg friske. 

Jeg ønsker meg et liv uten flashbacks og sinnsyke mareritt. 

Jeg ønsker meg et bo-kollektiv på linje med Kollektivet med det Rare i. 

Jeg ønsker meg at 2013 blir mindre komplisert og vondt enn 2012. 

Jeg ønsker meg samtidig at 2013 blir minst like morsomt som 2012, men det kan fort bli vanskelig, for 2012 var et helsikes bra år, selv om det var vondt. 

Jeg skulle ønske at verden var et bedre sted hvor folk klarte å ta vare på hverandre. Hvor vi ikke er mistenkelige mot alle som trenger hjelp. Hvor vi ikke måler menneskeverd i papirer. Hvor det er mulig å stole på folk. Jeg ønsker meg at vi er snillere med hverandre. Jeg gir faen i at vi skal være snille fordi det er jul, vi skal være greie mot hverandre fordi vi har faktisk bare ett liv og jeg har ikke tenkt til å sitte på et gamlehjem som nitti-åring og angre på alle gangene jeg var en drittkjerring istedenfor å faktisk ta meg tiden til å behandle folk ordentlig. Jeg ble oppdratt bedre enn det. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alle vennene mine og familien min lykkelige. Jeg skulle ønske jeg kunne ordne alt for dem. At jeg kunne fikse ting. At jeg var en sånn som kunne ordne opp for andre. En med løsninger. 

Jeg ønsker meg at alle har en fin jul og at neste år blir bedre enn dette, og at jeg snart kan klemme alle de jeg er glad i. 



I wish I had a river I could skate away on

Jeg har ikke julestemning i år, men det gjør ikke noe. Jeg kan ikke noe for det og jeg orker ikke bli irritert over det. Jeg tenkte likevel jeg skulle dele min favoritt julesang, som egentlig ikke er en julesang i det hele tatt. Den er altfor trist. Men det er nå engang denne låta jeg hører mest på hver jul og som alltid får meg til å tenke på skøyter i Spikersuppa, kakao, røde kinn og votter.


fredag 21. desember 2012

Dagens Facepalm

Jeg skrev egentlig et langt innlegg om både det ene og det andre, men det ble så negativt og uten sammenheng at jeg kan ikke publisere det. I dag sitter jeg sånn her:


Det finnes altså en helt drøy mengde innavla, mongoloide, tilbakestående og perverst idiotiske nepskrell der ute i verden. Jeg sverger på at jeg regelmessig har kontakt med mist halvparten.

torsdag 20. desember 2012

All of your flaws and all of my flaws, they laid out one by one / Look at the wonderful mess that we made / we pick ourselves undone

Det er så mye som gjør vondt her i verden.
Noen dager er det viktigste at man faktisk klarer å dra seg ut av senga og kle på seg, selv om det er tusen minusgrader ute og kroppen helst vil ligge under dyna i tre timer til. Minst.
Det er lov til å være stolt av hverdags-prestasjoner. Det er tross alt hverdagene som utgjør den største delen av livet vårt.

mandag 17. desember 2012

Now little baby, now let me tell you what I'm goin' to do

Noen ganger, når jeg har hele huset for meg selv og det er seint på natta, legger jeg meg foran peisen med et glass rødvin, ser i taket og sprenger hørselen min med denne låta:




lørdag 15. desember 2012

Verden er for liten

tenker jeg, mens jeg biter meg i leppa og ser inn i flammene i peisen.

Sosiale sirkler, geografiske områder, nettsider, alt er for smått til slutt, etter syv ledd kjenner vi alle hverandre, og jeg står igjen her som en helvetes tulling med fire tusen ord i hjertet og blodspreng i underleppa.

onsdag 12. desember 2012

Vinterhjerte

Er det alltid vinter i hjertet, spør jeg meg selv. Jeg startet på en Spotify spilleliste når det var vinter i Australia, og jeg hører fremdeles på den nå som det er vinter i Norge. Den er fylt med litt rock, litt alternativt, litt elektronika og en del blues, men ingen julemusikk. Sånt som jeg hører på når det er kaldt både i verden og hjertet. Derfor heter den selvfølgelig Vinterhjerte.
“In your life, you meet people. Some you never think about again. Some, you wonder what happened to them. There are some that you wonder if they ever think about you. And then there are some you wish you never had to think about again. But you do.”

— C.S. Lewis

tirsdag 11. desember 2012

You said you needed time, and you had time

Jeg sitter ute i boden med kaffekoppen og røyken min og hører på Ani DiFranco - You had time, og det er da jeg forstår det. Det gjør nesten litt vondt, men jeg har visst det lenge. Helt egentlig har jeg jo visst dette i årevis. Jeg tenker at nå er jeg bundet til to land. Tre sett med venner. På en merkelig måte, tre sett med familier. Det er Oslo, det er Tromsø og det er Melbourne. Jeg trodde aldri jeg skulle møte så mange fantastiske mennesker. Jeg trodde aldri livet mitt skulle endre seg så mye. At det skulle bli så bra.

How can I go home
with nothing to say
I know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
and what did you decide
you said you needed time
and you had time


Bobby pleier å si at når man vokser som menneske, forandrer man seg egentlig ikke, man blir mer av seg selv. Jeg vet at det kanskje ikke er sant for alle, jeg har fått det bevist på den vonde måten, men det føles riktig for meg akkurat nå. Jeg er mer av meg selv i Australia enn jeg er i Norge. Det er merkelig, for i Australia sliter jeg med språket, jeg klarer ikke alltid si det jeg vil si, jeg er ikke like kjapp i replikken, jeg klarer ikke argumentere meningene mine på samme måte som på norsk, men det kommer seg vel. I Australia er jeg ofte usikker, fordi skikkene er annerledes, fordi de gjør ting annerledes, fordi jeg er en utlending, jeg er norsk, og det er ikke her jeg vokste opp. Men jeg er mer av meg selv, likevel. I Australia er jeg tusen ganger mer hardcore og selvsikker. Jeg gir mer faen. Jeg er mer utadvent, selv om jeg er sjenert samtidig. Det er i Australia jeg lever. Jeg bor ikke i Norge lenger. Jeg kan ikke bo her mer. Kanskje om mange år, kanskje når jeg savner Norge og alt og alle som er her så mye at jeg ikke holder det ut lenger, men akkurat nå bor jeg i Australia og det er Australia som er hjemme.

You are a china shop
and I am a bull
you are really good food
and I am full
I guess everything is timing
I guess everything's been said
so I am coming home with an empty head



Jeg vet at det ikke er rettferdig. Det er vennene og familien min i Norge som har støttet meg gjennom alt det vonde og nå er det Australia som får utbytte av det. På den andre siden er jeg ikke heldig fordi jeg bor i Australia. Jeg har jobba jævelig hardt for å komme dit. Jeg har ofret mye for den lykken jeg sitter igjen med.

You'll say it's really good to see you
you'll say I missed you horribly
you'll say let me carry that
give that to me
and you will take the heavy stuff
and you will drive the car
and I'll look out the window making jokes
about the way things are


Hvordan forlater man alt som er trygt? Hvordan forlater man alle man kjenner?

Man gjør ikke det. Man reiser bort for en stund og så kommer man tilbake. Enten for en liten stund, eller for alltid. Det kjennes ut som et svik, at jeg ikke vil bo i Norge for alltid. Det kjennes ut som om jeg skuffer de jeg er glad i og som er glad i meg når jeg sier at det er veldig fint her, men jeg blir nok borte en god stund. Kanskje litt lengre enn jeg egentlig har lyst til å innrømme. Jeg trenger mer tid. Jeg trenger å reise mer. Jeg trenger å være borte fra Norge en stund. Kanskje for alltid. 

How can I go home
with nothing to say
I know you're going to look at me that way
and say what did you do out there
and what did you decide
you said you needed time
and you had time

mandag 10. desember 2012

Fra notatblokken - Velkommen hjem

Mellom Melbourne og Tromsø skrev jeg fjorten sider i notatblokken min. Noe av det var dette:

28/11 15:00 Melbourne
Hang on, don't dream it's over.
En naiv del av meg håper ingen legger merke til hvordan jeg ser ut. Hvordan armen min ser ut. Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Arrene buler ut av armen, røde, rosa og lilla.

"Én stor sorg kan man holde ut, dersom man slipper alt det andre" skriver Herbjørg Wassmo. Hva er den store sorgen? Hva er det andre man skal få slippe?

Please go on with your life.
Please be happy.

Det er en forskjell på ensom og alene. Jeg er begge.
Jeg savner alt i Norge, men ikke alle nordmenn. Post Traumatisk -- Syndrom.

28/11 21:20 Kuala Lumpur

Vi lander i Kuala Lumpur og jeg kjenner at nikotinbehovet mitt har gjort meg irritable og rastløs. En av de andre passasjerene, en middelaldrende mann, presser seg opp mot meg. Jeg ser at han kommuniserer med noen tre rader fremover i flyet, men jeg er for sliten til å bry meg. Alle vil av og det går ikke fortere bare fordi han også vil ut, fort. Han presser seg enda mer mot meg selv om han en meter plass bakover, minst. Jeg er sliten, trøtt, sulten og nikotinmonsteret brøler. Jeg merker at jeg er altfor nær å miste forstanden. Egentlig vil jeg snu meg rundt og gi ham en kraftig dytt i brystkassa og brøle at han kan faen meg vente som alle andre, alle vil da for faen av det jævla flyet, det hjelper ikke å tråkke meg oppetter leggen din jævla tulling, se nå til helvete å pell deg bakover, men det er ikke verdt det. Det er faktisk ikke verdt det.

Kuala Lumpur flyplass er den største jeg noen gang har sett. Jeg tar toget mellom terminalene, med den lille røde ryggsekken i hånda. Fullmånen skinner mot meg. For tre år siden... Hadde du virkelig trodd at dette skulle være livet ditt?

29/11 Europa et sted

Hva er det med meg og all denne idiotien?
Learn to let go.
Walk on.
Forgive.
Forget.
Get the fuck over it.

04/12 Gardermoen

Alltid isolert? Hvordan blir livet mitt nå? Kommer det til å endre seg? Kommer jeg til å endre meg?

City & Colour - Coming home
What happens when I grow old,
and all my stories have been told?

Life is short,
Death is forever

Hva om jeg har forandret meg? Hva om jeg har blitt en nevrotisk, egoistisk drittkjerring, det er bare ingen som vil si noe? Er jeg mer paranoid? Mer voksen? Har jeg endret meg?

Sola ligger bak meg og jeg får ikke se den igjen før i februar.
Velkommen til mørket.
Velkommen hjem.

tirsdag 4. desember 2012

All tid er forbi

Eternal Sunshine of the Spotless Mind


"Så nå er det ferdig?"
"Ja. Jeg tror det. Eller.. Ja. Denne gangen vet jeg det vel. At det er helt ferdig"

søndag 2. desember 2012

Oslo er slik:

Jeg lander på Gardermoen og blir hentet. Vi kjører innover mot Oslo og jeg sier at det har snødd i Norge. Jeg føler meg øyeblikkelig som en idiot, det er november, i Norge, og jeg kommenterer at det faktisk har snødd her.

Oslo er litt surt på dagtid og iskaldt hver kveld. Himmelen er mørkeblå og jeg ser etter stjerner selv om jeg vet at lys forurensningen gjør at jeg ikke kan se noe annet enn neon, Freia og reklameskiltene i sentrum. Det føles godt, likevel.

Jeg har ikke månedskort i Oslo lenger så jeg går stort sett over alt. Jeg går fra Frogner til Storgata, og fra sentrum og opp igjen. En dag går jeg fra Frogner til Grünerløkka, og en annen fra sentrum til Majorstua. Bogstadveien er en slagmark av stoppskilt og midlertidige trikkestopp. Jeg hører på Bon Iver mens jeg går og kjenner vinden i nesa. Jeg smiler av julepynten og tenker at det eneste som mangler er litt mer snø. Det er lys i vinduene og juletrær på annenhvert gatehjørne. Jeg kjenner at isklumpen i hjertet smelter litt og lurer på om jeg holder på å få julestemning. Oslo er en veldig fin by i jula. Noen ganger lar jeg øynene gli over gamle bygninger og ambassader, og tenker at her kunne jeg kanskje ha bodd. Noen ganger tenker jeg at Oslo er egentlig en veldig fin by. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg dro herfra.

Jeg ser igjen venner jeg ikke har møtt på nesten ett år. Jeg blir oppdatert og informert om hva som foregår og hvordan de har det. Noen har giftet seg, noen har fått barn, og noen har stått på stedet hvil. Jeg forteller om livet i Australia og selv om jeg merker at vennene mine liker å høre om det føles det plutselig så platt. Som om det de har gjort er så mye viktigere. Som om jeg bare har vært på en ferie og ikke lært noe, mens de har gått videre med livene sine og nå gjør viktigere ting enn å drikke rødvin og spise sjokolade.

Jeg inviterer til fest på Kaffeglasset og klarer for en gangs skyld å ikke gråte på enden av kvelden. Jeg knuseklemmer alle jeg har ventet så lenge på å se. Jeg får spandert øl og prøver å snakke like mye med alle. Jeg går ut for å røyke og er aldri alene. Jeg prøver å henge med i alle samtalene og innser at jeg må gi opp. Jeg ler så mye at kinnene mine blir støle og i morgen finnes bare ikke. Jeg avslutter likevel kvelden tidlig fordi livet er kort og noen sjanser må man bare ta.

Jeg sitter der sammen med vennene mine når han kommer inn døra. Han går mot meg og smiler og jeg vet at jeg burde egentlig reise meg opp men beina mine har blitt om til gelé. Jeg lar han klemme meg og sier takk for sist. Vi blir sittende ved siden av hverandre og mens jeg forteller om noe som ikke lenger er viktig hører jeg starten på Somebody that I used to know og jeg ler høyt fordi jeg rett og slett ikke klarer å la være. Han ser på meg og jeg rister på hodet og fortsetter med historien min. Jeg vet ikke om jeg tror på noen høyere makter eller karma, men livet er ihvertfall fullt av ironi. Alltid.

Vi sitter i kollektivet med det rare i og drikker rødvin, spiller vri åtter og hører på gamle blues-låter. Humoren når stadig nye nivåer mens vi spiller og snakker om å bli knekt, være helt konge, ruter er aldri i rute og hvorfor handle på Kiwi når du kan gå på spar? Jeg kjenner at jeg blir varm innvendig og at det føles godt å være hjemme i Kollektivet med det Rare i igjen. Det er over to år siden jeg flyttet derifra men det føles fremdeles litt som hjemme.

Jeg tar t-banen og trikken bare når jeg absolutt må, men jeg innser at jeg har savnet det og i et øyeblikk er det nesten som om jeg bor her igjen. Jeg lener meg mot vinduet og ser bydeler fly forbi og tenker at det er slik det kjennes, som om disse dagene skal være for alltid, men snart er det over, snart reiser jeg videre og disse dagene er akkurat som bydeler som jeg elsker synet av og kan komme tilbake til, ihvertfall i minnene.

lørdag 1. desember 2012

Oslo-savn

Du må være borte fra noe for å savne det.
Det skulle vise seg at ti måneder i Australia var akkurat passe.
Hei Oslo.
Jeg elsker deg.

torsdag 29. november 2012

Soloppgangen i Amsterdam kunne vært fantastisk men jeg er opptatt med å gråte på do

Først var jeg stuck i Melbourne fordi det var feil navn på billetten og jeg grein mens jeg drakk gin tonic og tenkte at nå går alt til helvete. Dagen etter kom jeg meg ombord på et fly, først åtte timer til Kuala Lumpur og deretter tretten timer til Amsterdam. Om halvannen time tar jeg flyet videre til Oslo og blir henta på Gardermoen. Jeg fant akkurat ut at alle regningene mine ble trukket i dag og ikke for to uker siden, takk skal du faen meg ha, Chisholm College, så jeg er helt ufattelig skinnmager blakk og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så ufattelig glad for at jeg endelig skal hjem og skal se vennene mine, samtidig som jeg er så uendelig frustrert og sliten, herregud jeg er så sliten og dødtrøtt og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre når alt blir sånn her, når livet mitt blir for mye, når alt bare raser sammen og der kom Schiphol inn på lista over flyplasser jeg har grått på.

tirsdag 27. november 2012

Happiness is the best thing in the world

“I don’t know enough,” replied the Scarecrow cheerfully.

“My head is stuffed with straw, you know, and that is why I am going to Oz to ask him for some brains.”

“Oh, I see,” said the Tin Woodman. “But after all, brains are not the best things in the world.”

“Have you any?” inquired the Scarecrow.

“No, my head is quite empty,” answered the Woodman, “but once I had brains, and a heart also; so, having tried them both, I should much rather have a heart”


------


"All the same," said the Scarecrow, "I shall ask for brains instead of a heart; for a fool would not know what to do with a heart if he had one."

"I shall take the heart," returned the Tin Woodman; "for brains do not make one happy, and happiness is the best thing in the world."

mandag 26. november 2012

Hei Norge.

I kveld skal jeg pakke om sekken min. Jeg skal gå gjennom den en siste gang og bestemme meg for hva som blir med til Norge og hva jeg legger igjen. I kveld skal jeg drikke vin med vennene mine. I kveld skal jeg klemme dem så hardt at de ikke får puste. I morgen skal jeg stå opp tidlig. Jeg skal sjekke at jeg har alt, og deretter sjekke det en gang til, bare i tilfelle. Bobby og Sham skal hente meg og sammen skal vi kjøre til Tullamarine. Jeg skal sjekke inn, ta en siste røyk og deretter begynne reisen hjem. Tretti timer. Når jeg går ombord i flyet og vi endelig har kommet opp i lufta skal jeg sette på denne sangen:



Do you think about me now and then?
Do you think about me now and then?
Oh, now I'm comin' home again
Maybe we could start again

fredag 23. november 2012

The only solution is to stand and fight

I går drakk vi øl og Bacardi Breezers, jeg dansa med Amy og etterpå satt jeg inntil Sham og sa at dette er faktisk livene våre, herregud så fort det går. Vi skålte og jeg lo og var så helsikes lykkelig, og etterpå fortalte han med håret meg at han har hatt sex med noen andre, en jente vi begge kjenner, selv om han sier at han elsker meg så ligger han med noen andre, dette er beviset på hans evigvarende kjærlighet, og jeg kjente monsteret som bor i magen min brøle, og jeg visste ikke hvem jeg helst ville ta livet av, han eller meg selv, så jeg helte like så greit drinken min nedover ansiktet hans, akkurat som på film, men det de glemmer å vise på film er at etterpå står du der med det jævla tomme glasset i hånda, og du griner på dass, og sminken legger seg i tjukke striper nedover ansiktet ditt og noen spør om det går bra og selvfølgelig sier du ja, selv om du egentlig har lyst til å slenge deg foran flytoget.

I dag skal jeg pakke ned rommet mitt og flytte til Collingwood, i morgen skal jeg ligge i parken og lese boken min og om fire dager reiser jeg hjem. Året i Australia har vært godt og vondt, akkurat som resten av livet, og jeg er fremdeles livredd for at jeg skal våkne en dag og være åtti år gammel og angre på alle sjansene jeg aldri tok.

tirsdag 20. november 2012

Then I hold too tight - Then I don't let enough light in

"So you're going home in a few days then?"
"Yeah"
"You looking forward to it?"
"Of course, I mean my friends, my family.. Everything is back home. I'll miss this as well, though"
"Do you think things will have changed since you left?"
"I don't know. Maybe"



mandag 12. november 2012

I don't even need your love

Mens musikken drønner ut gjennom høyttalerne stavrer vi oss fra baren og til dansegulvet. Jeg tråkker over knust glass og gulvet er seigt fra sukkerlake og dyre drinker som noen har sølt før oss. Vi brøyter oss bort til et bord og heller i oss halvparten av drinkene vi har kjøpt. Det er like så greit å drikke fort, for enten dulter noen borti deg, eller så skal du danse og drinker på dansegulvet er aldri en slager uansett. Vi ser på hverandre og noen hyler, vi skåler og alle roper før vi lar bunnen av glasset peke mot taket. Musikken skifter og noen roper I love this song! og drar oss mot folkemengden. Jeg kjenner igjen sangen og lar musikken fylle lungene, fylle blodårene, fylle hjertet og mens vi holder hender og ser intenst på hverandre, mens vi skriker med til Gotye, mens jeg står der midt på et dansegulv mange tusen kilometer hjemmefra går det opp for meg at det er faktisk helt sant, verden går videre, alt gjør ikke vondt for alltid og now you're just somebody that I used to know. 

Hvordan forklarer vi egentlig noe som helst?

Det var ikke meninga å stryke i Cinema studies men når alle andre skrev oppgaver var jeg opptatt med å ligge i fosterstilling på gulvet og be til gud om at verden går under i 2012.

Det var ikke meninga å gå tom for penger, men når det koster syvhundre kroner å gå til legen, som jeg tydeligvis ikke får tilbake på forsikringa blir ting vanskelig etterhvert. En solid halsbetennelse, pollen allergi og en knekt finger senere er det lite igjen i lommeboka. Når jeg går på medisiner som koster femtifem dollar for en måneds forbruk blir det ikke bare vanskelig, men et aldri så lite helvete. Alt er billig i Australia, bortsett fra at ingenting er billig her likevel. Jeg betaler mer i husleie nå enn jeg gjorde på Frogner.

Det var ikke meninga at kjærlighetslivet mitt skulle bli så forbanna komplisert men sånn går det når hjertet og hjernen vil to forskjellige ting. På dagtid er alt greit, men hver natt er det bare kaos, kaos og kaos.

Det var ikke meninga å omtrent slutte å blogge, men jeg er ingen fotograf og den siste måneden har jeg omtrent ikke skrevet noe. Ikke her, og ikke i notatblokken min. Jeg vet ikke hva som skjer. Noen dager tenker jeg at jeg vil skrive for resten av livet, andre dager tenker jeg at jeg burde få meg en "ordentlig" utdannelse, for jeg kan ikke skrive, jeg er ikke kreativ og hvem i helsike tjener penger på å skrive lenger uansett?

Det var ikke meninga å havne rett i kjelleren igjen, men psykologen min er sykemeldt, jeg har eksamen om to dager, jeg vet ikke hva "Focault's claim about homosexual identity implies for theorising same-sex desire" betyr, men jeg må finne ut av det i en helsikes fart for spørsmålet er verdt ti poeng av tretti og jeg håper jeg står på eksamen, for hvis ikke får jeg ikke lov til å overføre til den nye studieretningen jeg vil gå. Jeg er så stressa at jeg ser stjerner og jeg ligger våken til klokka fem på natta og lurer på hva det egentlig skal bli av meg og om jeg noensinne finner hemmeligheten med å være lykkelig.

Det var ikke meninga at dette skulle bli så negativt men hei, det er meg, det blir bedre snart selv om alt bare er slit akkurat nå og snart kommer jeg hjem og det første jeg skal gjøre er å spise knekkebrød med nøkkelost og drikke farris.

søndag 4. november 2012

24 dager til hjemreise.

Det er tjuefire dager til jeg lander i Oslo. Før det skal jeg ha eksamen i Gender, sex and diversity, pakke ned alle tingene mine og flytte ut av college, gå på takfest, drikke sangria i parken og garantert bli enda mer solbrent. Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, men jeg gruer meg til å reise fra alle jeg har blitt kjent med her nede. Jeg gruer meg til å være to måneder uten merkelige mennesker på trikken, Coles og Woolies, Lygon street, knuseklemmer på kjøkkenet, han med håret, filmkvelder i Thornbury, Carlton Draught, kinesisk mat klokka tre på natta, billig taxi hjem og all galskapen på Eagle bar.

Men jeg gleder meg til å se både Oslo og Tromsø igjen. Øl på Kristiania, kaffe på Bare Jazz, drinker på Verdensteateret, hamburger på Blå Rock, mormors fiskegrateng, store fester med venner, lange samtaler med broren min, våkne opp til at mamma roper "frokost" så det gjaller gjennom huset på Hansnes, nordlys, klemmer fra venner og Nøkkelost.

onsdag 31. oktober 2012

And none of us knew what was going on; all we knew was that it was life

"So what have you been up to lately?"
"Not much, just studying and hanging out with friends"

Trodde jeg. Helt til jeg gikk gjennom telefonen.


Bursdagsfest med århundrets photobomb. 


Når livet er vondt og vanskelig er det veldig fint å låne en hund man kan kose på.


Picnic i parken er også en god trøst. 





Kaffekopp nummer vet ikke og vår i Melbourne


Det nye favorittstedet vårt som har Engelsk øl på tapp!


Dette bildet er fra en veldig, veldig sen kveld på soverommet mitt. 


Mamma var så snill at hun sendte meg Bamse, som nå sover ved siden av meg hver natt. 


Solnedgang fra trikkestoppet rett ved meg.


På vei til semesterball. 


Bare litt lett lesning før en oppgave. 


Jeg solgte sjelen min for en smultring.


Noe jeg følte var helt greit.


Dette var forrige torsdag.


Herregud folkens.


Klokka er vel halv tre på natta og det var langt over leggetid. Vi ga faen og morgenen etter skrev jeg oppgave i århundrets bakrus. 


Bundoora er bydelen jeg bor i, og av uvisse grunner fant jeg dette skiltet veldig underholdende. 


Mamma har også sendt risengrynsgrøt


Så når klokka er fire på natta, vi får ikke sove og hjemlengselen banker hardt på døra er det bare én ting å gjøre. Grøt. 


Australia er et vakkert land. Bildet er tatt på campus, omtrent femti meter fra der jeg bor. 


Sånn går det når du leser i sola, uansett hvor mye solkrem du smører på. 


Dagens lunsj. 

Jeg tror det er veldig åpenbart at jeg poster alle disse bildene fordi jeg utsetter å gjøre oppgaven min, men pokker ta. Nå vet dere i det minste hva jeg har drevet med de siste ukene. 

Stressnivå: it's over 9000!

Innen i morgen må jeg ha laget en film om "atmosphere", det er to uker til eksamen og jeg har ikke hatt tid til å lese enda, i går leverte jeg en oppgave på 2500 ord som nesten drepte lysten min til å studere for alltid, jeg er solbrent på armene og beina selv om jeg bruker solkrem, det er pollen sesong og jeg nyser til jeg ikke får puste, jeg er totalt blakk etter å ha hentet ut medisiner som forsikringen min faen ikke dekker og det er 27 dager til jeg reiser hjem til Norge. Alt i alt føler jeg meg sånn her:



lørdag 20. oktober 2012

Livet, men hvordan leve det?

Eventyrene i Australia tar aldri slutt. Jeg burde skrive oppgaver. Jeg burde lese til eksamen. Jeg burde konsentrere meg om universitet og ikke om øl i gresset, vin og solnedganger, filmkvelder, bursdager, kjekke menn og søte jenter, solkrem, heftige kyss på et gatehjørne, dansegulv og gnagsår på tærne etter å ha gått fra sentrum til Fitzroy. Men livet bare fortsetter å skje, selv om jeg har tre innleveringer neste uke, en av dem har jeg ikke engang begynt på, og porteføljen min er en slagmark. Hva angrer jeg mest på når året er over? At jeg ikke fikk A i alle fag, eller at jeg støvet ned inne på biblioteket hele våren?

søndag 14. oktober 2012

Videoblogg, sa du? Jada, sier jeg.

Etter mye om og men har jeg endelig fått spilt inn en ny videoblogg. Jeg skravler om sko, ball, mangel på kjæreste og alt annet som faller meg inn. Kvaliteten er diskutabel men jeg klarer ikke ordne noe bedre. Advarsel: skru ned lyden før du trykker play. Jeg liker tydeligvis å rope inn i mikrofonen, samt puste veldig høylydt nå og da!


tirsdag 9. oktober 2012

Snille mammaer er fint å ha

Når hele verden går deg imot og alt bare er kaos, skrubbsår og et hjerte som verker er det fint å ha snille mammaer som sender deg alt du har savnet fra Norge:


Fire pakker knekkebrød, seks bokser leverpostei, en pakke grøt-ris, to poser med snar kokt grøt, lapskaus, to poser havregryn, kakao, to bokser fiskeboller,solbærtoddy, ballkjolen min og bamsen jeg fikk av farfar som lita jente. Jeg hylte og skreik inne på kjøkkenet og de jeg bor sammen med lurte vel på om jeg hadde mistet forstanden totalt. I kveld skal jeg spise lapskaus og om jeg klarer å vente helt til lørdag blir det lørdags-grøt med sukker og kanel!

søndag 7. oktober 2012

DumDum Boys - Rennesteinsvalsen

Når det kommer norske sanger og norske tekster er dette her noe av det beste jeg har hørt på veldig, veldig lenge. Jeg sliter alltid med å beskrive hvorfor jeg har de forholdene jeg har til musikk, men når Prepple synger aldri prøvd å redde verden, mer enn nok med meg selv smiler jeg og tenker at du og jeg, Prepple. Vi er faen meg like. Jeg har hatt et nært og kjært forhold til DumDum Boys siden jeg var seksten, og forholdet har vært nesten utelukkende positivt. Jeg så dem på Pstereo i 2010 og det var spikeren i kista for min del. Jeg er evig fortapt til Prepple, Kjartan og resten av gutta, for alltid.

Fugler er noen feige jævler
De stikker så fort det blir kaldt
Flyr man for høyt blir vingene svidd
Tro meg, jeg har prøvd alt

Mye som ei tåler dagens lys,
Minnene er som fortjent
Men hodet er et romslig sted,
Stort sett ubetjent

Husker ei hvor jeg la lista
og brått kom spiker'n i kista

I en rennestein går det bare en vei
Og jeg renner villig med
Folk smiler og vinker listig hei
Og jeg renner rolig videre





fredag 5. oktober 2012

The choices were given, now we must live them.

"Omitting the truth is the same as lying" sier jeg og røsker ned to bilder fra korktavla inne på rommet mitt. På det ene bildet har han på seg parykk og en kaptein-hatt med fjær. Jeg har på meg en politi-hatt og smiler bredt til kamera. På det andre bildet har han på seg cowboy-hatt og jeg en rød caps. Vi holder rundt hverandre på begge bildene. Jeg krøller dem sammen og kaster dem i papirkurven og tenker at der forsvinner enda et forhold, enda en tidsregning, enda et menneske, enda et kapittel av livet mitt.

Det er alltid best å være singel om våren uansett.

onsdag 3. oktober 2012

Only if for a night

I dag skrev jeg den vanskeligste teksten jeg har skrevet på veldig, veldig lenge. Om noen timer skal jeg lese den høyt for femten mennesker jeg så vidt kjenner. De vet ingenting om meg. Jeg har aldri lest noe høyt for dem før. Jeg er livredd for at jeg kommer til å grine og at de kommer til å hate teksten min og spørre meg om hva i all verden jeg gjør på universitetet og si at jeg burde dra hjem. Om enda et par timer skal jeg legge meg på gresset i tjue-syv varmegrader og puste lettet inn og ut. Frem til da skal jeg forsøke å få mer enn fem timer søvn, noe jeg ikke har hatt på en ganske lang stund.

Teksten føles forøvrig veldig slik ut:

And I heard your voice
As clear as day
And you told me I should concentrate
It was all so strange
And so surreal
That a ghost should be so practical
Only if for a night

And the only solution was to stand and fight
And my body was loose and I was set alight
But she came over me like some holy rite
And although I was burning, you're the only light
Only if for a night


Soundtrack: Florence + The Machine - Only if for a night

mandag 1. oktober 2012

Software fra Helvete

Etter at jeg byttet operativsystem fra XP til Windows 7, så vil ikke Windows Movie Maker leke med meg lenger. Det vil heller ingen andre program som man kan bruke til å ta opp video fra webcam med. Dette er hvordan jeg så ut etter to timer og fjorten mislykkede forsøk:


Veldig lite imponert. Nå gir jeg opp for i kveld. Unnskyld meg mens jeg drukner sorgene mine i en kilo pasta carbonara og en liter hvitvin. 


tirsdag 25. september 2012

Statusoppdatering.

Dagene forsvinner før jeg rekker å tenke meg om. I Australia er det endelig vår og snart sommer. Det blir varmere hver dag, men det regner fremdeles. Jeg har mid-semester break, selv om vi er i slutten av semesteret allerede. Over ferien er planen selvfølgelig å lese alt det jeg ikke har hatt tid til, gjøre oppgavene jeg ikke har rukket over og å se mer av Melbourne. Så langt har jeg lest The Neverending Story, drukket øl og spist knekkebrød. Livet går så uendelig fort, tiden bare forsvinner gjennom fingrene mine og i dag er det nitti dager til jul.

Jeg rekker liksom ikke se meg rundt engang før livet mitt forandrer seg, eller går videre, jeg vet ikke helt hva som egentlig skjer men jeg står ihvertfall ikke stille.

Vi tapte valget så det sang, men det var morsomt å være med, likevel. Jeg har fått meg jobb, selv om det ikke er så ofte, eller godt betalt, så er det i det minste en jobb. Jeg skriver på en håpløs oppgave i antropologi som jeg ikke forstår hvordan jeg skal fullføre, men det blir vel noe til slutt. Jeg vurderer å endre graden min annenhver dag, for selv om jeg elsker det jeg driver med er det vanskelig å se for seg at noen vil ansette meg på slutten av alt dette. Jeg prøver å få en samtale med en studieveileder, men jeg er visst ikke den eneste som er forvirret eller fortvilet, for køene er lange og selv om jeg helst vil ha det unnagjort før neste semester så ser det dårlig ut. Når alt blir for mye og angsten for livet, kjærligheten og verden blir for mye, knytter jeg skolissene og tar beina fatt. Jeg går fremdeles turer rundt campus, stadig lengre og nye ruter, nye områder, nye nabolag og jeg kjenner at hjertet og skuldrene blir lettere mens jeg går. Jeg skrur på musikken og stenger av stresset. Jeg hører litt på Bon Iver, en del på Madrugada og City and Color, og når alt kjennes håpløst lar jeg Trent Reznor hamre i ørene mine mens jeg går fort og hardt gjennom Bundoora, med nevene knyttet og ild i øynene. Når jeg kommer hjem legger jeg meg rett ut i senga og kjenner på hvor godt det er å være rolig. Hvor godt det er å være levende.

Livet går fort i Australia. Snart er det sommer. Snart er det eksamen. Snart er det jul. Snart kommer jeg kanskje hjem.

søndag 23. september 2012

Mm, det här är värt att dö för, Jag tror mitt hjärta blöder

I natt satt jeg inntil han der med håret i en hage i Preston, det var bål i en blikk-tønne, gitar, banjo, allsang, øl og store glis. Fargede lamper som skinte svakt på husveggen, historier fra en kar som har reist verden rundt og en tysk jente med svarte øyne. Lufta luktet søtt og mens han med håret strøk meg over ryggen lente jeg meg inntil halsen hans og hvisket at om det fortsetter sånn her så reiser jeg aldri hjem igjen. Dette er de beste dagene i livet mitt.

Veronica Maggio - Mitt hjärta blöder

Åh nej
Nu ser du mig
Jag måste rota i väskan efter mod
Jag är så hög
Jag kunde dö
För jag kan göra det som ingen gjort
Som ingen gjort

Dom stänger men ingen bryr sig
Blir blind när alla lampor lyser
Mm, det här är värt att dö för
Jag tror mitt hjärta blöder
(Dom stänger här men ingen bryr sig)
Blir blind när alla lampor lyser
Mm, det här är värt att dö för
Jag tror mitt hjärta blöder

fredag 21. september 2012

Stillhet

"Du pleide jo å skrive hele tiden"
"Mhm"
"Det gjør du ikke nå lenger"
"Nei"
"Nei?"
"Nei"

Jeg gjør visst ikke det. Men jeg lever mer.

søndag 16. september 2012

There is a light and it never goes out

Før jeg vet ordet av det viser det seg at han med de blå øynene, han med håret, han jeg lærte å si "kjæreste" men som ikke var kjæresten likevel, skulle vise seg å bli akkurat det.

Det er seint på natta en gang i august. Vi har drukket på studentbaren og skal videre ut. Vi er syv stykker som skal prøve å få plass i bitteliten bil. Vi blir stående på parkeringsplassen en liten stund og diskuterer hvordan vi skal gå frem. "Faen heller" sier jeg og hopper inn i bagasjerommet. Man lever bare en gang og baren er ikke åpen hele forbanna natta. Han med håret ser på meg og rister på hodet. Tilbyr seg å bytte, så kan jeg sitte på fanget til noen andre i bilen. Jeg smiler og sier nei, når jeg først har sagt at jeg skal, så blir det sånn. Han rister på hodet enda en gang og klatrer inn etter meg, for han kan tross alt ikke være dårligere enn en jente. "Du får det alltid som du vil, du" sier han mens de lukker døra. Jeg ler og drar han inntil meg. Mens vi ligger der i mørket, tett mot hverandre lener han seg ned og nynner lavt i øret mitt mens han stryker meg over håret. Det tar meg et sekund før jeg innser at han synger The Smiths. And if a ten ton truck crashes in to us, to die by your side, oh, the pleasure, the privilege is mine. 

"Who was that guy?". Spørsmålet kommer hver gang. Jeg stønner og forbereder meg på en ny krangel. Jeg vet at det kommer, uansett hva jeg sier. Jeg er irritabel og han er sjalu, selv om han ikke vil innrømmet det selv. Jeg sier, som jeg alltid gjør, at det var bare en jeg kjenner fra uni, det betyr ingenting, det er bare en venn. Han sier jaha, og det er jo greit da, men jeg hører det på tonen hans, han liker det ikke og jeg føler meg som en idiot men jeg klarer ikke la være, heller. Jeg snur meg mot ham og sier at jeg må få lov til å ha venner. Han er enig, han vil jo helst at jeg skal ha et helt land med venner, han skulle bare ønske at flere av dem ikke skulle være tiltrukket av meg. Vi har begge rett, og vi tar begge feil. Han blir sjalu av ingenting, men jeg gjør ikke ting lettere for noen av oss.

Vi krangler over ting som ikke betyr noe. Vi krangler om hvordan ting skal behandles, gjenstander, mat, hva som helst, for alt er et symbol og alt kan tolkes dobbelt. Vi krangler om hvem som har rett og feil i politiske debatter, hvordan man best kan få frem et argument, hvordan internasjonale konflikter skal løses og om hvordan man burde behandle hverandre som mennesker. Vi krangler om å krangle.

Men han holder meg i hånda når det er kaldt. Han blir hos meg selv når jeg skriker at han kan reise til helvete. Han venter til stormen stilner av før han kryper opp i senga og holder rundt meg mens jeg hvisker at jeg er lei meg for det, jeg er så ufattelig lei meg for det, jeg veit ikke hvordan jeg ble om til dette monsteret av et menneske, men det er ikke meningen at det skal gå ut over han. Han ser på Mummitrollet med meg selv om han ikke forstår hva som foregår eller hva de sier. Han sier ja til å høre det samme kapittelet om igjen i lydboka, fordi jeg sovnet forrige gang. Når jeg er trist og redd holder han rundt meg og presser hendene sine hardt inntil meg mens han hvisker at han er her, han skal ikke gå noe sted, han skal bli, her, hos meg. 

Vi krangler og griner, gjør det slutt mens vi skriker til hverandre, hyler at nå orker jeg ikke lenger, jeg fikser ikke det her, jeg for gammel for dette, men en time senere begraver jeg hendene mine i håret hans mens jeg gråter ned i jakkekraven og hulker at han kan ikke å fra meg, han kan ikke forlate meg nå og han smiler gjennom tårene og jeg kjenner hendene hans skli opp under t-skjorta, han hikster og holder meg fast, hardt mens han sier at han aldri kommer til å forlate meg, for han trenger meg like mye som jeg trenger ham.

Han der med håret og de blå øynene, han som ikke var kjæresten min har plutselig blitt det likevel. Jeg er ganske sikker på at dette eksploderer i ansiktet mitt før jul en gang, og da helst med brask og bram, champagne og hæla i taket, døds-ønsker og krigshyl. Frem til da forsøker jeg å nyte hverdagen med en kjæreste etter å ha vært singel i mer enn et halvt år. Det er uvant, men det er verdt det. Jeg tror kanskje til og med jeg liker det.

torsdag 13. september 2012

Hjemlengsel

Det er vår i Australia, noe som betyr at det regner, blåser og hagler. Sola titter frem en gang i timen, lurer oss til å kle av oss jakkene, finne frem solbrillene og snøre conversene. Etter femten minutter pisser det ned som om Gud har drukket fjorten halvlitere igjen og jeg står igjen søkkblaut med mascara rennende nedover kinnene mine og en intens lengsel etter peisen hos mamma, det oransje pleddet mitt og frokostene stefaren min lager med egg, bacon og kaffe. Når hjemlengselen griper meg hardest er det vanskelig å leve på andre siden av verden. Når hjemlengselen fryser blodårene mine til is, er det viktig å ha en back up plan. Jeg rasjonerer knekkebrødene mamma har sendt meg. Jeg har kun lov til å spise to per uke, og jeg nyter dem sakte med en tynn skive Jarlsberg som jeg kjøper på Coles. Syv dollar for en bitteliten trekant med ost. Jeg drikker Freia kakao fra pose mens jeg hører regnet tromme mot ruta og Ole Paus synger om mitt lille land. Når alt er feil og verden går mot meg drikker jeg solbær-toddy og gjemmer meg under dyna. Det er de små tingene som gjelder og som får meg til å huske at selv om jeg er langt unna alt som er kjært, alt som har gjort meg til den jeg er, alle de som har hjulpet meg gjennom helvete og ut igjen, så er det faktisk ikke helt borte. Det er ikke tapt. Det er bare på andre siden av verden og det kommer fremdeles til å være der når jeg kommer hjem. Enn så lenge minner jeg meg selv på hvor lei jeg var av slaps og snø, hvor vondt jeg fikk av livet mitt i Norge og hvor kald vinden i Oslo kan være. Selv om jeg har hjemlengsel vil jeg ikke hjem helt enda. Det er plass til to land i hjertet mitt, og Australia er ett av dem.

onsdag 12. september 2012

Life just happened as I was waiting for something else

Jeg vet jeg burde blogge, men laptopen min er fremdeles herpa og livet mitt er fylt med dette:

fredag 7. september 2012

En oppsumering av det siste året og hurra, 24!

Vanligvis prøver jeg å poste et innlegg på selve dagen, eller dagen før. I år er laptopen min som sagt ødelagt, så jeg sitter her med engelsk tastatur og knoter med ctrl + c og ctrl + v. Litt komplisert, som dere sikkert forstår.

Uansett, jeg har hatt bursdag og det er på tide med et eget innlegg!
For å gjøre ting litt lettere for meg selv tenkte jeg at de som har lyst kan se en oppsummering av livet mitt frem til fylte 22 år her, og de som har lyst kan snoke på hva jeg gjorde i fjor her.

Så kan vi ha en liten oppsumering av det siste året til slutt:

Etter at jeg fylte 22 fikk jeg en jobb på et hotell i Tromsø. Det var hardt arbeid, men jeg likte det. Jeg sto opp tidlig nesten hver dag og sovnet utslitt på sofaen nesten hver kveld. Jeg vet ikke helt hva det var med jobben som fikk meg til å trives, men morsomt var det nå likevel. Etterhvert flyttet jeg inn med to gutter, hvor av den ene var kjæresten min. Høsten var vond og jeg skrev et av de vanskeligste blogginnleggene jeg noensinne har publisert, Om å være suicidal. Så reiste jeg til Oslo og ble frastjålet lommeboken min natten før jeg skulle fly. Meget praktisk. Vakreste Geisha kom på besøk og det var mye cava og en helsikes bytur. Vi drakk vin og satt oppe til seint på natt. Før jeg visste ordet av det var det både vinter og jul. Jeg sklei ned bakken utenfor jobb og trodde jeg hadde knekt hele forbanna ryggen og var gul og lilla i to uker. Deretter helte jeg kokende vann over hånden min og var sykemeldt i en uke. Julen ble feiret med familie og tredje juledag reiste vi til Brighton og feiret nyttårsaften. Herre min hatt, jeg lo til jeg ramlet av en sofa den natten. Vi reiste tilbake til kalde Norge, han jeg var sammen med reiste på havet og fem uker senere ringte Lånekassa og sa ok, du kan reise. Jeg trommet sammen venner og bekjente i Oslo, klemte dem til de ikke fikk puste, og den tolvte februar satte jeg meg på et fly til London, og deretter til Hong Kong, før jeg til slutt endte opp i Melbourne, den fjortende februar klokken 07:35, med sekken på ryggen, passet i hånda og et hjertet som dundret i brystkassa.

Australia var ufattelig varmt og luftfuktigheten gjorde at håret mitt sto rett ut. Forholdet mitt tok slutt, og jeg tok fatt på livet som student i fremmed land, og forsøkte å finne frem i Melbourne. Det første semesteret ble det mye goon, Eagle bar og Reddit meet-ups. Jeg trivdes for det meste og for hver dag som gikk følte jeg meg sterkere og mer sikker på at det var her jeg ville være. Tretten uker gikk fort forbi og plutselig hadde jeg eksamen. Jeg besto med glans og fem timer etter eksamen sjanglet jeg inn i bil som tok kjørte meg tre timer sørover og ferien min startet. Jeg tilbrakte nesten to uker på en gård med kuer, hunder, katter og en fantastisk natur som fikk meg til å glede meg til resten av årene mine her nede. Etter ferien min reiste jeg tilbake til Melbourne og hadde noen få late dager før semester to startet. Den siste tiden har det vært mye Trivia-kvelder, litt romanse, en stor mengde college-drama og neste uke er det valgkampanje. Jeg har nok å henge fingrene i, med andre ord. Helt til slutt kan dere få noen bilder fra Australia:





Jentekveld med vin, sprit og atter mer sprit.




Alternativ klesstil den samme jentekvelden







En kveld fant vi en hund som hadde rømt, stakkars. Han hadde heldigvis telefonnummeret sitt i halsbåndet.




Jeg våknet opp med et vondt kne en morgen




Grafitti-gaten i Melbourne er fantastisk og absolutt verdt en tur











Hvordan lage selvportrett:
Fire aviser, limstift, saks, fargeblyanter og en flaske vin.




Mini etter selvmord nummer to



Klokken er tre over midnatt, sprett champagnen.





Etter en flaske champagne, 24 år gammel, i sengen inne på rommet mitt.




Kookaburra. De er så stygge at de er søte





Herregud. Fylla i Australia, dere.

Det var altså det siste året i tekst og med en del bilder. Jeg kan ikke tro at jeg er tjuefire. Jeg føler meg eldgammel og altfor ung samtidig. Jaja. I Australia er det vår og jeg er fremdeles ung.

onsdag 5. september 2012

Stille før stormen

Bloggen er stille, fordi laptopen min avgikk med døden enda en gang. Det skjer noe her snart, jeg lover. I mellomtiden kan dere kanskje gjøre som meg? Sprett champagnen, fyr opp musikken og snør skoa, for i Australia er det faen meg endelig vår og vi blir faktisk ikke yngre. 

lørdag 1. september 2012

Videoblogg om å ikke ha en kjæreste lenger, bursdag og studentvalge


video

Vinterhjerte/ Vårhjerte

Vinteren er over og det er vår i Australia.
Jeg har lært han med det rufsete håret å si "kjæreste" selv om vi egentlig ikke er kjærester.
Jeg har lært at jeg kan ikke være lykkelig med noen andre før jeg kan være lykkelig med meg selv.


Jeg tusler gjennom gatene i Melbourne og trekker lufta dypt ned i lungene. Det lukter friskt av blomster og jeg kjenner på følelsen av å være levende. Våren er her, og sola skal varme hjerte mitt.

søndag 26. august 2012

So what do you miss from back home?

Alt, svarer jeg. Jeg savner nesten alt. Jeg savner leverpostei og havregryn. Jeg savner brunost på knekkebrød  og kullsvart kaffe. Jeg savner mormors lettsaltede torsk med  gulrotstuing. Jeg savner mammas kylling og fetaost med pesto. Jeg savner fiskegrateng og kokt potet med soft flora, for smøret i Australia er ikke det samme som hjemme. Jeg savner Oslo om våren og Tromsø om vinteren. Jeg savner syriner og nordlyset. Jeg savner å høre norsk uten å skvette. Jeg savner late dager i Frognerparken og lange netter på Helgøy. Jeg savner Klassekampens Julemesse.  Jeg savner Brämhults juice og Mack øl. Jeg savner å kunne ringe vennene mine klokken tre på natta.

So what's life like in Norway, spør kompisen min. Jeg forteller om å vokse opp midt i Oslo-gryta. Om å gå seg bort på Bislett, om å løpe etter luftballonger, om nordmarka, om å spille i korps, om å sykle langs Akerselva med for store sko og vinden i håret, og en følelse av absolutt frihet. Jeg forteller han om Kollektivet med det rare i. Jeg forteller om den gangen vi hadde Champagne-vors og Fransk Frokost. Jeg forteller om skiltet jeg stjal i fylla. Jeg forteller om eventyr på Løkka, dager på Bare Jazz og kvelder på Møllers. Om den gangen vi sendte Pat ned rulletrappene på Oslo S, jeg forteller om en båt på Aker brygge, fester i en bitteliten leilighet på Majorstua, dager i kollektivet på Holmen, den gangen det brant i bygården vår, sommeren jeg trodde jeg ble voksen men så ble jeg bare atten, likevel. Jeg forteller om bartendere og baristaer, t-banen som sto en hel jævla vinter, Kongsskogen, avstandsforelskelser, kjærlighetssorger, drama og en vennegjeng som er mer komplisert enn jeg tidvis har lyst til å tenke på. Jeg forteller om den gangen jeg trodde jeg skulle dø, men hjertet overlever faen meg alt. Jeg forteller om den gangen vi drakk en flaske vodka på deling som syttenåringer og trodde vi var verdensmestere. Jeg forteller om Roskilde og champagne-cosmo, kaffekuer, oversvømte telt, gjørme i støvlene og konserter som overgikk alle forventninger. Jeg forteller om konserter på trikken i Oslo, om å se det samme bandet tre ganger på én dag, om øl på People's, øl på Kaffeglasset, øl på Sara's, øl i parken og øl på fest, øl på grønland, øl på hauketo og øl på frogner. Jeg forteller om lange klemmer, gode klemmer, vonde klemmer og veldig nødvendige klemmer. Jeg forteller han om alle vennene mine.

Don't you miss your friends, spør han. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg savner Kollektivet med det rare i så mye at jeg tror hjertet mitt skal sprenge seg ut av brystkassa. Jeg savner å lage kaffe til dem, jeg savner å bake rundstykker klokken syv på morgningen etter netter uten søvn. Jeg savner å kunne banke på døra til Glenruben når hele verden er vond og vanskelig. Jeg savner å finne Timo i stua, sittende med et pledd og en kopp grønn te. Jeg savner Geisha og alle latterkrampene våre. Jeg savner broren min, jeg savner hunden hans, jeg savner hopptårnet, jeg savner Skansen, jeg savner samboeren hans, jeg savner vennene våre. Jeg savner Ove, jeg savner Jessica, jeg savner kusinene mine, jeg savner familien min, jeg savner farmor og mormor, jeg savner mamma og stefaren min, jeg savner å ringe Are og si nå MÅ vi drikke øl, jeg savner Stina, jeg savner Trym, jeg savner alle vennene mine som har passet på meg, som har gjort dagene mine lysere, alle folka jeg har drukket med, alle folka jeg har spandert øl på, alle de som har spandert øl på meg, alle jeg har sunget med, alle jeg har ledd med, alle jeg har gått hånd i hånd med fra Kristiania til Kaffeglasset med, alle jeg har våkna opp etter naschpiel med, alle de gangene vi har sett oss rundt og sagt fy faen folka, vi er ikke riktig rett, alle jeg har drukket kaffe med, alle jeg har vært på fest med, alle jeg har ledd sammen med, alle de folka som har sin egen lille plass i hjertet, i det innerste rommet, der minnene og sommerfuglene bor.

Så klart savner jeg dem. Så klart savner jeg dere. Jeg har tross alt det beste vennene i hele verden.

lørdag 25. august 2012

When everyone was busy living their lives, I was busy loving you

Alt er litt galskap om dagen. Bursdagen min nærmer seg med stormskritt og jeg har en konstant midt-tyve-års-krise. Alle andre ler av meg, men jeg føler meg eldgammel.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ble dratt inn i politikken på universitetet, men nå stiller jeg tydeligvis til valg. Jeg er livredd og kjempespent. Jeg vet ikke hva jeg holder på med, men jeg burde virkelig finne ut av det for vi lanserer kampanjen på mandag og valget er om to uker.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg ble dratt inn i kjæresteforholdet mitt som også skremmer livet av meg. Ikke på en negativ måte, mer på en slags "hva er det jeg holder på med, jeg trodde jeg hadde bestemt meg for å være singel en stund" måte. Tydeligvis ikke. Det eneste jeg vet er at det er kaos og at vi krangler, kysser, gråter, holder hverandre så hardt at vi ikke får puste, og at to die by your side is such a heavenly way to die.

Jeg må finne meg en jobb og det fort som faen, for nå er det tomt for penger og sannsynligheten for at jeg kommer hjem til jul blir mindre og mindre for hver dag som går. Jeg forstår ikke hvor alle pengene ble av, antageligvis til legen som krever tusen kroner for å kikke ned i halsen min og si "halsbetennelse". Kanskje det er lege jeg skulle ha blitt.

Alt er kaos og galskap, men det er det faen meg alltid, og jeg står her midt i det hele med kaffekoppen i den ene hånda og sigaretten i den andre, og mens jeg puster inn og ut, drar nikotinen ned i lungene tenker jeg at i det minste er jeg i Australia og nå er det vinter, snart er det vår, livet går videre, ting går aldri som planlagt, livet er hardt, men veit dere hva, vi lever det likevel.

onsdag 22. august 2012

I could write it better than you ever felt it

Du veit ikke hva du har før du mister det, og du ser ikke alle sider av noen før du blir uvenn med dem.
Jeg tror nok det er trygt å si at jeg ikke har kjærlighetssorg lenger.
Hjertet mitt har forlatt deg og gått videre til noen andre som faktisk bryr seg.
Men det betyr ikke at du burde behandle meg som luft. At du skal se rett gjennom meg som om jeg ikke eksisterer. At du skal behandle meg som noe som ikke har en verdi. At du skal nekte meg retten til å være et menneske i ditt nærvær.
Ironien er at jeg alltid har vært luft for deg. Jeg burde ikke skrive om deg engang, for nå fortsetter du å være en del av denne bloggen. Du fortsetter å være en del av meg.

Husker du den gangen jeg sa at jeg kunne skrevet en bok om deg?
Det er fremdeles sant.
Men som alt annet når det gjaldt oss, tviler jeg på at du noen gang hadde lest den.

Soundtrack: Fall Out Boy - Hum Hallelujah


So hum hallelujah, just off the key of reason
I thought I loved you,  it's just how you looked in the light
A teenage vow in a parking lot, til tonight do us part
I sing the blues and you swallow them too

søndag 19. august 2012

I can see for miles, miles, miles

- So what's different between Norway and Australia?
- Everything.


lørdag 18. august 2012

Årets ønskeliste

Det er tre uker til bursdagen min, og det er på tide med årets ønskeliste. Jeg tror dette er den eneste tradisjonen jeg alltid klarer å følge. Jeg veit at det blir vanskeligere med gaver nå som jeg bor i Australia, men jeg har faktisk løsningen, noe dere snart får se.

Aller mest ønsker jeg meg flybillett hjem til jul. Etter et par turer til legen, ekstern harddisk og mine kjære naboer på college som ikke skjønner forskjellen på "mitt" og "ditt" (jeg har gitt opp å kjøpe melk og brød, jeg får ikke spist det selv uansett) begynner studielånet å bli farlig smått.
På andreplass kommer besøk fra gode venner og familie.
På tredjeplass er et kamera. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har helt ufattelig lyst på et Polaroid/ instant kamera. Hendene verker etter det. Jeg bruker lunsjpausene mine til å se på dem og fantaserer om å kunne lime inn bilder i notatblokken min bare sekunder etter at jeg tar bildene. Jeg ønsker meg også et speilreflekskamera, men vanlige digitalkamera er jeg litt ferdig med. De har ingen sjarm, kvaliteten er ofte dårlig og telefonen min fungerer like greit. Polaroid kamera, derimot. Åh Gud.
Jeg ønsker meg boken til Linnéa Myhre.
Jeg har også Amazon listen min. Der finnes både stort og smått i forskjellige prisklasser.
Jeg har en annen liste på Etsy. Mye fryd for øyet.
Hjemmestrikket skjerf og votter. Det er faktisk kaldt i Australia også, noe jeg ikke forutså.
Jeg veit at det kan bli dyrt å sende tunge ting helt til Australia. Løsningen er postkort jeg kan henge på veggen, eller brev jeg kan ta vare på og lese på tunge dager.
Personlige ting som varmer hjertet. Det hadde vært fint. Det hadde faktisk vært finest av alt.

Jeg tror denne ønskelisten er den korteste noensinne, antageligvis fordi det er lettere å linke til Amazon og Etsy. Kjæresten sier jeg er rar som poster ønskelisten min på internett, jeg forklarte at det er tradisjon og at jeg kjenner flere som gjør det samme. Jeg føler meg uansett litt kravstor og bortskjemt akkurat nå. Jeg trøster meg selv med at jeg burde feire at jeg har overlevd så langt i livet. Kanskje jeg burde ønske meg en medalje. Etter å ha overlevd et halvt år i et land med edderkopper, slanger, skorpioner, krokodiller, hai, giftige maneter og billig hvitvin skal gudene vite at jeg fortjener en.

Så, om dere skulle føle for å sende meg et postkort eller presang:

La Trobe University
Chisholm College
Bundoora
3086
Victoria
Australia


fredag 17. august 2012

God has left me anyway

Livet går videre, aldri akkurat som planlagt, og det er visst like så greit. Det er mye jeg burde skrive om, mye jeg burde fortelle, for eksempel at jeg stiller til valg på universitetet selv om jeg lovet meg selv et rolig studieår. Jeg burde fortelle dere om dramaet på college og hvor lei jeg er av det, eventuelt hvor barnslig det tidvis er. Jeg burde fortelle dere om at jeg plutselig havnet backstage etter en konsert. Jeg burde fortelle dere om han der med det rufsete håret og de blå øynene. Jeg burde fortelle at jeg visstnok har en kjæreste selv om jeg ikke aner hva som skjedde. Jeg burde forteller dere om kvelder med øl og cider, netter med krangler som ender i gråt mens vi hulker at vi elsker hverandre og at vi må slutte å gjøre dette mot oss selv. Jeg burde fortelle dere om fester som ender i galskap, fester som foregår på et hardere plan enn i Norge, fester hvor jeg har sagt ok, dette her er faktisk for mye for meg, nå går jeg hjem, eller de andre festene hvor jeg har ledd høyt av det hele og styrtet vodka rett fra flaska, kvelder på utesteder hvor dørvakta hadde muskler herfra til Spania, dansing og shots, et band på scenen og en jente med blond hår og myke lepper som smakte jordbær.

Livet mitt går videre. Jeg bare klarer ikke skrive om det. Ordene har forlatt meg. Kanskje jeg har mistet teken.  Kanskje jeg er ferdig. Kanskje det ikke er mer å skrive om.

onsdag 15. august 2012

Spørsmål om alt og ingenting

Nå begynner det å bli kraftig lenge siden jeg har fylt ut en av disse listene og jeg har tyve sider jeg burde lese før i morgen. Perfekt timing, med andre ord. Listen er hentet herfra. 

Kor gamal er du om fem år? Akkurat fem år: 28. Om fem år og tre uker: 29.
Kven var du minst to timar rundt i dag? En søt gutt med rufsete hår og blå øyne
Kor lang er du? Passet mitt sier 175, virkeligheten er vel mer 173.
Kva var den forrige filmen du såg? The Wall
Kven ringte du sist? Han der med håret.
Kven ringte deg sist? Samme som over
Ka stod på den forrige sms’en du fekk? "Come to sat night gig?"
Føretrekk du å ringa eller senda sms? Ringe er definitivt mer effektivt, men sms har sine fordeler.
Er dine foreldre gifte eller skilte? De giftet seg aldri, men gikk fra hverandre før jeg ble født.
Når såg du mamman din sist? Den niende februar, i fire-tiden. Herregud. Savn.
Kva farge har du på augene? Stort sett blå, grønne nå og da.
Når våkna du i dag? Rett før åtte i dag tidlig.
Kva er din favorittjulesang? Frank Sinatra - Have yourself a merry little Christmas.
Kva er din favorittplass? Det er vanskelig, det. Paris, Bare Jazz, Helgøy, Dåfjord og Verdensteateret.
Kva plass likar du minst? Enkelte deler av Oslo kan jeg fint være foruten resten av livet. Møllers, for eksempel.
Kvar trur du at du er om ti år? Om jeg får det som jeg vil: lykkelig.
Kva skremte deg mest om natta som liten? Tanken på at mamma skulle dø.
Kva fekk deg til å le hardt seinast? Fjeset til en jeg bor sammen med da jeg fortalte at vi spiser reinsdyr i Norge.
Kor stor er senga di? 120, tror jeg. Bitteliten.
Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar
Søv du med eller utan klede? Undertøy, stort sett.
Kor mange puter søv du med i senga? To
Kor mange land har du budd i? To.
Kvar har du budd? Åh herregud. Ok. Forskjellige steder i Tromsø, Hansnes, flere steder i Oslo, Blaker, Siggerud, Skogbygda, Ski, Tanum, Jessheim, Minnesund, Vestby, Son og nå i Melbourne.
Likar du sko, sokkar eller berrføtt? Tøfler.
Er du sosial? Litt vel mye, tidvis. Jeg er også flink til å si nei, nå trenger jeg alene-tid.
Kva er din favorittis? Pistasj.
Kva er din favorittdessert? Jeg tror ikke jeg har noen.
Likar du kinamat? Åh ja.
Likar du kaffe? Jeg er i overkant glad i kaffe.
Kva drikk du til frukost? Kaffe og vann. Hver dag.
Søv du på nokon spesiell måte? Stort sett på siden.
Kan du spela poker? Nei. Jeg er håpløs.
Likar du å kosa? Jeg er veldig glad i kos, så lenge det føles naturlig og med rett person.
Er du eit avhengighetsmenneske? Ja.
Kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Nei, men jeg kjenner flere med bursdag to dager før og to dager etter.
Vil du ha born? Err. Kan jeg svare igjen om tre år?
Kan du nokon andre språk enn norsk? Jeg snakker engelsk hver dag. Jeg kan bittelitt tysk og enda mindre spansk.
Har du nokon gong vore i ein ambulanse? Hehe. Ja. Det har jeg.
Føretrekk du havet eller eit basseng? Havet.
Kva brukar du helst pengar på? Reise, bøker og mat.
Eig du dyre smykker? Jeg har ett smykke som er verdt over tusenlappen. Det er til gjengjeld det smykket jeg bruker mest.
Kva er ditt favorittprogram på tv? Jeg ser lite på TV, men om jeg må velge blir det QI.
Kan du rulla med tunga? Ja.
Kven er den morsommaste personen du kjenner? Jeg har en barndomsvenn fra nord som alltid får meg til å gapskratte. Jeg har også en over gjennomsnittet morsom kusine.
Søv du med kosedyr? Nei, men om jeg hadde hatt bamsen min her hadde svaret vært ja.
Kva har du som ringelyd? With every heartbeat - Robyn.
Har du klesplagg frå du var liten? Jeg mener mamma har tatt vare på noe.
Kva har du nærast deg no som er raudt? Sekken min.
Flørtar du mykje? Hemningsløst med alle bartendere og baristaer.
Kan du bytta olje på bilen? Jeg har ikke sertifikatet engang, så nei.
Har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei.
Kva var den forrige boka du leste? 1984 av George Orwell.
Leser du avisa? Hver dag, flere ganger om dagen.
Abonnerer du på noko magasin? Nei.
Dansar du i bilen? Jepp.
Kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Triple J.
Kva var det siste du skreiv ned på eit papir? "Lunch with Eamon at 1".
Når var du i kyrkja sist? Julaften.
Er du lykkelig? Det der er det vanskeligste spørsmålet i hele verden. Så ja, med forbehold.