onsdag 28. desember 2011

Ferie

Julen er over, og jeg er overlykkelig over alle gavene jeg har fått. Kjærestens overraskelse som jeg hentet på julaften var et barskap. Han var også meget fornøyd og smilet satt løst hos oss begge hele kvelden.

Mellom julaften og nå har jeg flydd, kjørt tog, vært i Oslo, delt ut julegaver, drukket øl, sovet på sofa og flydd enda litt mer og kjørt enda litt mere tog. I dag kom vi frem til Brighton og her blir vi til neste år.

lørdag 24. desember 2011

God Jul

I dag tidlig våknet jeg til en tekstmelding fra posten hvor det sto at pakken min endelig hadde kommet til Hansnes. Med pakken min mener jeg selvfølgelig julegaven jeg har bestilt til kjæresten min, som jeg har gått og ventet på. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde gitt opp håpet på å få den før nyåret, men heldigvis. Heldigvis. Etter at jeg hadde lest meldingen, jublet høyt og sjekket åpningstidene på nett, løp jeg ned trappen og inn på kjøkkenet. Jeg forklarte moren min at pakken endelig hadde kommet, kan vi please hente den, vær-så-vær-så-vær så snill? Det er tross alt bare jul én gang i året, så stefaren min kjørte meg etter frokost, og både pakken og jeg var i hus rett før Tre nøtter til Askepott. Kjæresten, som er hos sin familie, på andre siden av fjellet, kom innom for å levere julegaven min. Jeg tok han i hånda og leide han ut i gangen, hvor pakken hans sto. Jeg kan jo ikke avsløre hva det er, for han har ikke åpnet den enda, men la meg bare si at den veier elleve kilo. Den er ganske stor, med andre ord. Kjæresten skjønte ikke at den var til han. Smilet hans når han forsto at den var hans, den store gaven, antageligvis den største gaven under treet i år, det smilet gjorde alt stresset verdt det.

Jeg skal straks løpe ned til familien min igjen, vi skal drikke litt kaffe, snart spise middag og deretter åpne gaver. Jeg var bare innom for å si at julen i år er veldig fin, at jeg trives, at jeg er lykkelig, jeg har kanskje ikke perfekt julestemning hele tiden, men det er faktisk ikke påkrevd heller. God jul.

fredag 23. desember 2011

Amor Fati

What if a demon were to creep after you one day or night, in your loneliest loneness, and say: "This life which you live and have lived, must be lived again by you, and innumerable times more. And there will be nothing new in it, but every pain and every joy and every thought and every sigh— everything unspeakably small and great in your life—must come again to you, and in the same sequence and series." Would you not throw your self down and curse the demon who spoke to you thus? Or have you once experienced a tremendous moment, in which you would answer him: "Thou art a god, and never have I heard anything more divine!"

- Nietzsche, The Gay Science (1882)

torsdag 22. desember 2011

I'm ready now, I'm ready now

I dag skal jeg pakke ned enda et rom. Enda en del av meg. Jeg har det travelt, jeg stresser, jeg har ikke nok bananesker, jeg har ikke avispapir, jeg har ikke teip. Det er bittelille julaften, og jeg tilbringer dagen i pappesker. Dette er livet mitt. Glenruben tok et bilde av meg når han var i Tromsø, og jeg tror det matcher sinnstemningen min i dag.


Det er så mye mer jeg vil si, men ordene har rømt fra meg. Hodet er totalt kaos. Jeg lar noen andre snakke for meg: Scala & Kolacny Brothers - Use Somebody.

tirsdag 20. desember 2011

Jeg har det bedre i dag enn jeg hadde det i går. Veldig mye bedre. Jeg pakker inn julegaver, hører på rolig musikk og husker å puste med magen. Jeg er fremdeles litt skjør, fremdeles litt sår, hodet er fremdeles litt kaos. Så enn så lenge får dere et bilde av meg fra veldig, veldig lenge siden: Jeg er 17 år gammel og på en telttur med gode venner, og forsøker så godt jeg kan å ikke slå meg selv i ansiktet:


Dere får også litt pausemusikk, i dag fra James Blake. Låta heter Measurements, og er helt utrolig fantastisk. Det var bare det jeg ville si.  

søndag 18. desember 2011

Kjæresten fikk kjøleskapsmagneter i adventsgave

Her kommer den delen hvor jeg sier noe viktig.
Her kommer den delen hvor jeg deler noe av meg selv.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe morsomt.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe med et poeng.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe som får deg til å tenke.
Her kommer den delen hvor jeg gir opp, tar to ibux og legger meg på sofaen.

torsdag 15. desember 2011

Og her er litt reklame mellom sporten og været

Jeg er litt tom om dagen. Brannsåret er plagsomt, men veldig overlevbart. Jeg har bare fire dager med jobb igjen før jeg tar juleferie. Jeg burde søke om studentbolig i Australia, men jeg bare utsetter det dag etter dag. Egentlig burde jeg være overlykkelig fordi livet mitt endelig ser ut til å ordne seg, men det hele oppleves som et ekstremt antiklimaks og jeg lurer på hvor jævla bortskjemt jeg egentlig er som ikke klarer å sette pris på livet mitt.

Så mens jeg går gjennom nok en eksistensialistisk (si det fort fem ganger) krise, så får dere et bilde av meg og litt pausemusikk. Bildet er tatt på innflyttingsfesten min på holmen i Oslo. Jeg er nitten år gammel, håpløst deprimert, men livet er likevel fylt med lysglimt og små forelskelser. Jeg drikker mengder hvit te, spiser nudler til middag, gjør det strålende i samfunnsfag men stryker i tysk. Om et fire måneder skal livet mitt endre seg drastisk, men det vet jeg selvfølgelig ingenting om.


Dagens pausemusikk er Trees av Twenty One Pilots, en sang jeg har hørt på minst en gang om dagen i snart et år, av et band som fortsetter å overraske meg. Verken sangen eller bandet er for alle, og jeg skjønner det, men jeg elsker det. Den nyeste skiva er absolutt verdt å sjekke ut, den kan høre den på spotify blant annet. 

onsdag 14. desember 2011

Brannsåret på ville veier

Brannsåret mitt har nå begynt å utvikle seg i nye og lite morsomme retninger. Det har sprukket opp og huden flaker og faller av. Skikkelig delikate greier. Dette er jo kanskje ikke helt greit når jeg tross alt jobber på et kjøkken, så jeg tok telefonen fatt og ringte til fastlegen. Eller, jeg prøvde å ringe fastlegen.

Først satt jeg et kvarter i telefonkø før jeg faktisk fikk snakke med noe med puls. Jeg sier hei, og navnet mitt og sier at jeg gjerne vil snakke med fastlegen min. Beskjeden er at fastlegen er ute i permisjon. Jaha ja. Vel, hun har vel en vikar da? Fastlegen har en vikar, men denne vikaren er veldig opptatt. Jeg kan ikke få en legetime før jul. Det må nok vente til nyåret. Og med det var vel egentlig samtalen over, mente hun som satt på legekontoret. Jeg spør om de ikke har satt av noe tid til hastesaker? Njaaa. Njo. Men altså, om det haster så mye hadde vel jeg allerede dratt til legevakten? Trekk pusten dypt, og en og to og tre og fire... Jeg kjente jeg ble skikkelig irritert. Jeg svarer at jeg allerede har vært på legevakta og at all oppfølgning da tross alt skal skje med fastlegen. "Men hun har permisjon, og det er ingen ledige timer før på nyåret". Jeg fikk nok. "Jeg har et brannsår på hånda som flaker og blør, og jeg jobber på et kjøkken. Jeg vil helst ikke mate gjestene med min egen hud". Da ble det brått stille i andre enden. Jeg hørte at hun hamret på et tastatur, og fikk deretter beskjed om å ringe tilbake i morgen.

Så med andre ord har jeg den store gleden av å kunne tilbringe morgendagen i enda en telefonkø, men jeg satser på at vikaren er litt hyggeligere enn resepsjonisten. Akk, den store gleden ved å prøve å kontakte hvem som helst i det offentlige helsesystemet.

mandag 12. desember 2011

søndag 11. desember 2011

Ett døgn senere

Det er visst slik med brannsår at de får en dypere rødfarge etterhvert. Jeg tok to bilder av hånden min istad, og kjæresten mener han ser en markant forskjell. Jeg er litt usikker. Nå ja, her er de ihvertfall:



Jeg er bare glad for at det ikke gjør like vondt lenger og at jeg klarer å bevege hånda normalt. 

lørdag 10. desember 2011

Ting jeg gjør på jobb del 2

I dag tidlig presterte jeg å helle kokende vann over hånden min. Jeg skylte med kaldt vann og tenkte at det går seg til. Etter en halvtime gjorde det fremdeles noe inn i helsikes vondt, så jeg gikk i skapet og fant burn aid, som er en gelé, som skal virke lindrende og kjølende. Det gjorde den jo. I hele ti sekunder. Etter rundt en times tid fant jeg ut at dette her er ikke greit, jeg kan ikke gå sånn her, jeg klarer jo ikke dra av plasthanskene uten å nesten grine. Jeg ringte kjæresten og spurte pent om han kunne kjøre meg på legevakta, og han sa heldigvis ja. Tyve minutter senere sto jeg på utsiden av legevakta med en sykemelding i den ene hånda og en kremtube i den andre. So is das leben


Slik ser hånda ut, snart ti timer senere. Det svir og verker som faen. Vel vel. Jeg går i det minste ikke på krykker. 

fredag 9. desember 2011

Kjære julenissen (og Lindorff)

Det eneste jeg virkelig ønsker meg til jul er penger. Jeg lover at jeg ikke skal bruke dem på fyll og fanteri. Alle pengene skal gå til et fond som heter "Alle regningene som har blitt sendt til feil adresse og nå har blitt videresendt til Lindorrf". Dette er virkelig det absolutt eneste jeg ønsker meg til jul. Og verdensfred, da. Hallo. Er ikke bare egoistisk, heller.


Jeg begynte seriøst å grine på jobb i dag. Den stakkars mannen som jobber på Lindorff tok det hele med stoisk ro og sa med myk stemme at han kunne gi meg en liten betalingsutsettelse. Så sa vi god jul til hverandre og la på, og deretter la jeg hodet i armene mine og lot det stå til med snørr og tårer i fem minutter. Jeg ville aller helst ta heisen til åttende etasje og hoppe utfor et vindu, men vi har tross alt nesten tre hundre gjester i morgen og da passer det seg dårlig å tørke blod på fortauet. Dessuten hadde sikkert sjefen blitt sint, for hvem skulle da lagt opp mat til i morgen? 

onsdag 7. desember 2011

Jeg tenker at jeg vet ikke hvem jeg er lenger

Hva tenker du på?

Jeg står opp hver morgen, til lukten av kaffe med kanel, til en kjæreste som lager frokost og serverer den på senga til meg, så jeg skal slippe å gå ut av senga før jeg får i meg mat og varme. Både vennene og kollegene mine sier at jeg er heldig, og at jeg kanskje er litt bortskjemt. Ja, sier jeg, jeg er nok veldig bortskjemt. Jeg er veldig heldig, sier jeg og smiler. Det de ikke vet, men som kjæresten har forstått er at jeg hater å stå opp. Jeg hater følelsen av å våkne til en ny dag, våkne til vissheten om at jeg er stuck i den jævla dritten her, det forbanna livet mitt som faen meg aldri løser seg og som føles totalt verdiløst og bortkasta. Jeg hater det så mye at jeg tidvis griner ned i kaffekoppen mens jeg gruer meg til å gå ut av senga. Familien min har i alle år ledd av at jeg er så vanskelig å vekke. Men hvem faen er det som vil våkne og gå ut av senga når du aller helst bare vil ligge der og forsvinne? Hvem faen vil stå opp når du egentlig skulle ønske at du bare kunne legge deg ned og dø?

Jeg kaver rundt i snøen og regner i Tromsø etter jobb. Jeg kjøper julegaver jeg tror noen vil like, selv om jeg ikke alltid er helt sikker på hvem. Jeg trekker kortet og tenker at jeg pakker dem inn i morgen. I morgen, i morgen. Å pakke inn julegaver pleide å være noe jeg gledet meg til. Noe jeg kunne kose meg med en hel kveld mens jeg hørte på Frank Sinatra og nynnet med. Jeg brukte lang tid, lagde sløyfer og minst to forskjellige bånd, rundt et papir som skulle matche i farge. I år har jeg kjøpt gavepapir på nille til en krone stykket, maks fem per kunde. Det skal jo bare rives av, uansett. Jeg har kjøpt julepynt jeg ikke lenger husker hva er. Jeg har ingen interesse av det. Hva er poenget? Om fem uker skal det pakkes ned igjen.

Jeg vet ikke hva som skjer med meg lenger. Jeg har alltid funnet en slags barnslig glede i julen. Jeg har alltid likt å handle julegaver, selv om det er stressende og lange køer, selv om jeg blir svett mens jeg står i kø inne på altfor trange butikker på kjøpesenteret, jeg har alltid elsket å finne gaver som jeg vet at vennene mine kommer til å like, jeg har alltid brukt altfor mye penger på julepynt og juggel, jeg har alltid elsket å pynte hjemmet mitt. Selv i den svarteste jævla gjørma av en depresjon har jeg klart å finne et lyst sted i hjertet som fylles av ro, glede og julestemning. Eller noe lignende. Jeg vet ikke lenger.

Jeg tenker at jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

tirsdag 6. desember 2011

Alt gjør ikke like vondt hele tiden

I dag har jeg drukket rødvin, bakt rundstykker og sett Poirot. Det er kanskje ikke hæla i taket og cava, men det er bra nok for meg.

mandag 5. desember 2011



The Butterfly Effect

søndag 4. desember 2011

Jeg klarer meg, det gjør jeg visst alltid.
Jeg er bare sliten.
Det går bra. Det må det gjøre. Til slutt.

lørdag 3. desember 2011


Thirteen

wisawall:

Girl, Interrupted
Girl Interrupted



Prozac Nation





Breakfast at Tiffany's

fredag 2. desember 2011

Jeg vet jeg ikke har blogget mye i det siste, men jeg står opp kvart over fem, jobber fra seks og klokken tre sovner jeg på sofaen. Det kommer snart mer, jeg lover. Jeg må bare få litt energi først.