mandag 28. november 2011

Brighton

Og når det snør som faen, og det sludder, det regner, det pisser ned, og du er så helt inn i helvetes drittlei absolutt alt sammen, så er det veldig greit å kunne plukke frem laptopen og si ok, nå drar vi til Brighton. Jeg har ikke verdt der før, jeg kjenner ingen som bor der, men de har karuseller hele året, en kjempestor strand vi uansett ikke får brukt (men det gjør ikke noe, for det er en strand uansett) og et museum med Salvador Dalì. Så i år feirer vi nyttårsaften i Brighton. Fordi alt er bedre enn det jævla drittlandet her, hvor det snør og regner, og du blir pissblaut bare du ser ut vinduet.

fredag 25. november 2011

Australia

, sier jeg til kollegaen min. Det er nå det skjer. Jeg har sendt inn svarbrevet. Jeg har sagt ja til plassen jeg har blitt tilbudt. Ja, jeg møter opp. Ja, jeg tar disse fagene. Ja, jeg kommer til Australia. I februar. I starten av februar. Om snart. Om veldig, veldig snart. Jeg vet ikke om jeg føler meg mer levende eller med død siden i fjor. Jeg vet ikke om jeg går fremover eller i sirkler. Men jeg vet at jeg er. Jeg vet at jeg skal legge alt dette bak meg. Jeg vet at om jeg ikke reiser så dør jeg. Om jeg ikke reiser er ingenting verdt det. Bare prøv å stoppe meg tenker jeg for meg selv. Og andre sier det alltid bedre enn meg. Denne gangen er det Lykke Li:



And I get weak, I get weary
I miss sleep, I get moody
I'm in thoughts, I write songs
I'm in love, I walk on

So, fingers crossed, my time is coming now
Don't you go, my baby begs me so
Time will fly, upon my baby's back
Time will fly, upon my baby's back

onsdag 23. november 2011

Hei hå, nå er det jul igjen

Hver bursdag, hver jul. Blir dere ikke lei av disse ønskelistene? I år har jeg prøvd å gjøre det enkelt.

Jeg ønsker meg at verden blir et bedre sted.
Jeg ønsker meg at alle tar seg bedre tid til hverandre.
Jeg ønsker meg at alle gjør en innsats for å hjelpe hverandre.

Oi. Skulle jeg bare ønske meg ting som faktisk er fysisk mulig? Greit. Her.

Jeg ønsker meg en HTC Desire. Eller en sensation.
Jeg ønsker meg alt, bortsett fra vannkaraffelen hos Eva Solo.
Jeg ønsker meg en flybillett til Australia.
Jeg ønsker meg en flybillett og hotell i Oslo.
Jeg ønsker meg jeg hjelp til å planlegge en eventuell avskjedsfest.
Ellers ønsker jeg meg ting fra denne listen og også herfra.

Det kan også være kjekt å se på tidligere ønskelister. De finner dere:
Her
Det ligger en til her
Og jaggu har jeg ikke enda en som kan leses her

Jeg har stort sett gitt opp å liste opp ting jeg ikke ønsker meg. Dere kjenner meg vel såpass godt innen nå? Ikke billig lotion fra nille, ingen nips, ingen pyntegjenstander, ikke t-skjorter med trang hals (jeg har for mye "former" til at det ser pent ut), og boken Endelig Ikke-røyker er et dødfødt prosjekt.

Hva vil dere ha til jul?

mandag 21. november 2011

Vi är inte såna som i slutet får varann

Om det hadde vært slik at du kunne sett hvor mange ganger jeg har trykket på navnet ditt på facebook hadde jeg aldri turt å se deg i øynene igjen. Ikke at jeg ser deg i øynene så ofte lenger. Ikke at jeg ser deg i det hele tatt. Det hender jeg drømmer om deg. De dagene er jeg alltid veldig stille. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt om jeg hadde møtt deg. Jeg vet ikke om vi noen gang møter hverandre igjen. Men om du leser dette, så vit at jeg alltid tenker på deg når jeg hører denne: 

søndag 20. november 2011

73 kilo ren sexmaskin

Se min kjole, den er altfor liten,
alt hva jeg eier, det er trangt som den.
Det er fordi jeg elsker sjokolade, 
og fordi at Freia er min venn!




Neida. Jeg er faktisk ikke så glad i sjokolade. Men jeg drikker mye øl og spiser mye pasta med fløtesaus, sopp i fløtesaus, fiskesuppe med fløte og rømme, og generelt så spiser jeg egentlig veldig mye mat. Bortsett fra at bunaden min ikke passer lenger gjør det meg ingenting å være en stor jente. Dette her er ikke overflødig fett. Dette her er faen meg 73 kilo rein sexmaskin, bitches. Om du mener jeg er for stor, er det fordi du ikke takler mengden awesome jeg utgjør. Om du mener jeg burde slanke meg burde du finne andre ting å mene noe om. Jeg vil ha kroppen min slik den er. Med former, fett, arr og blek hud. Fordi jeg er meg. Vi lever i et samfunn som setter uendelig mengde med krav til hvordan vi skal se ut, og spesielt til kvinner. Jeg er så lei av det. Det må gå ann å være seg selv, uansett hvordan man ser ut. Jeg orker ikke være med på jaget. Jeg orker ikke føle meg dårlig fordi jeg er en størrelse large eller extra large. Kroppen min har det veldig fint og jeg liker hvordan jeg ser ut. Det holder for meg, og det er det som er viktig.

fredag 18. november 2011

Ting jeg gjør på jobb

Jeg jobber på et hotellkjøkken. Jeg lager frokost til et varierende antall gjester, rydder etter dem og legger opp mat til neste dag. Ofte er vi to stykker på jobb, er det ekstremt mange gjester er vi tre, og noen ganger jobber jeg alene. Jeg starter på jobb klokken seks i ukedagene og syv i helgene. Når jeg kommer på jobb har jeg én time til å gjøre alt klart til gjestene kommer. Derfor foretrekker jeg å jobbe sammen med andre. Det blir mindre stress, jeg får bedre tid og hvis jeg mot formodning skulle gjøre noe galt, og da må gjøre det på nytt. For det er utrolig mye som kan gå galt klokken seks på morgenen, spesielt etter bare fire timer søvn og medisin-hangover.

Ettersom vi lager mat til rundt seksti-sytti mennesker i slengen sier det seg selv at vi ikke kan stå med en stekepanne og lage egg og bacon. Her må det kraftigere maskiner til. Vi har en ovn som er større en et vanlig kjøleskap. Denne ovnen er helt fantastisk. Den har tre funksjoner: kok, som egentlig betyr damp (egg, eggerøre, tomatbønner, kjøttboller),  kok/stek (tining av brød), og stek (bacon, speilegg, brød). Du trykker på funksjonen du vil ha og skrur på et hjul for å regulere minutter. Ovnen er så fantastisk at på slutten av dagen vasker den seg selv. Men så vet vi jo alle at det er ikke utstyret som teller, men hvordan du bruker det. Når du har litt over femti morgengretne mennesker ute i frokostsalen som alle vil ha bacon og kokt egg samtidig, og som klager høylytt over at vi ikke har Edamerost. Vi har Norwegia, Jarlsberg, vanlig brunost, Port Salut og brie. Men ikke Edamer. Uansett, så står det nå femti mennesker og vil ha kokt egg, de vil ha bacon, de vil ha hodet mitt på et sølvfat, og de vil ha det nå. Aller helst skulle de hatt det i går. Da hender det at det blir mye stress på kjøkkenet, vi løper frem og tilbake, rundt hverandre og i ring. Jeg spurter fra døra og bort til ovnen. Jeg slenger i fire brett bacon, trykker på start og begynner å knekke egg i de spesiallage brettene. Jeg har nesten fylt et helt brett med speilegg før jeg får tenkt meg om. Det forrige jeg satte i ovnen var egg til koking. Bacon skal stekes. Husket jeg å trykke på stek? Dagens første "satan i peishælvete" gjaller ut fra kjøkkenet.

Vi lager alltid eggerøre fra bunnen av. Her skal det ikke være noe feridigmiks eller halvfabrikat. Så hver formiddag knekker jeg tretti egg i en stor bolle. Jeg knekker dem først i en skål, gjerne tre i slengen, så heller jeg eggene over i bollen. Dere vet, i tilfelle eggeskall. Jeg kaster skallene rett i matsøpla. Her en dag var jeg usedvanlig sliten etter en lang dag med mye gjester. Jeg begynte på eggerøra. Ut med tretti egg, frem med bolle og skål. Jeg knekte egg etter egg, kastet skallet i søpla og egg i bollen. Trodde jeg. Jeg var litt borte i mine egne tanker da jeg så at det egentlig var litt lite egg i den der bollen. Så jeg så ned i skålen hvor det heller ikke var noen egg. Jeg sto faktisk og knakk egg rett i søpla. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å le høyt av meg selv og min egen idioti.

Ute i frokostsalen har vi en stor dispenser som har plass til både eple- og appelsinjuice. Se på bildet på dispenseren, press glasset mot bøylen under bildet, motta eple eller appelsinjuice. Med mindre jeg har hatt det travelt og satt feil pose i dispenseren. Da kan du ende med å få appelsinjuice når du ville ha eple, og omvendt.

Fra matsalen og inn til kjøkkenet er det en svingdør slik at vi skal kunne bruke begge hendene til å bære store fat, uten å fomle med dørhåndtaket. Når det plutselig kommer et megastort rush med folk rett før stengetid sier det litt pang og vi må få ut mye mat veldig fort. Kok noen egg, hent et brød og få ut mer ost og syltetøy.  Problemet mitt er at jeg er smått distré og det hender jeg glemmer en klut eller en grytevott i frokostsalen. Da er det bare å snu i døra og hente det. Problemet med svingdøra er at den svinger. Problemet med å jobbe på et hotell er at du kan ikke skrike "helsikes jævla forpulte dør-satan" når du løper rett på nevnte svingdør og tror du har knekt nesa igjen.

Når man jobber på et kjøkken må man selvfølgelig vaske mye. Vi har en stor vask ved siden av oppvaskmaskinen. Over vasken henger det en sånn fin slange som er en mini høytrykksspyler. Vi skyller alt mulig med den. Stålformene vi har mat i, fat, glass, skåler, you  name it. Problemet oppstår når jeg glemmer at mye vann med høyt trykk ned i en skål betyr vann i retur. Det betyr også at alt innholdet i skålen også kommer mot deg i firehundre kilometer i timen, brennhett og skåldende. Sild i håret? Check. Syltetøy i øyet? Check. Yoghurt i ansiktet? Check.

Ettersom vi vasker en del blir det jo litt vann på gulvet. Inne på kjøkkenet har vi skli-sikkert gulv. Det er veldig kjekt. Det er bare at jeg er jo som nevnt distré og glemmer at skoene mine er våte når jeg går ut i frokostsalen. For to uker siden var jeg på full fart ut i frokostsalen med en kurv full av brød. Jeg strener av gårde og merker selvfølgelig at det er glatt tre sekunder for sent. Jeg merker at jeg sklir, men jeg har ingenting å ta tak i for å holde meg på beina. Jeg hører selv at jeg utstøter et slags vræl som egentlig minner mest om en strandet sel med panikkangst, og mens jeg kjenner at beina forsvinner under meg og jeg er i fritt fall mister jeg selvfølgelig brødkurven i skikkelig Donald Duck stil. Jeg ser at det flyr brød og rundstykker i alle retninger før jeg kjenner en infernalsk smerte fra baken og opp til skuldrene. Jeg blir liggende og kave, fremdeles som en strandet sel, i noen sekunder mens jeg ønsker meg et stort svart hull og et snev av verdighet. Jeg prøver å rette på skjorta som nå selvfølgelig er over navlen min, jeg prøver å snu meg så jeg får reist meg opp, jeg prøver å ikke enten le eller grine veldig høyt. Jeg mumler noen banneord og reiser meg. Samtlige gjester i frokostsalen ser på meg som om jeg er spøkelse. Jeg ropte så høyt, ja? Ja. Jeg gjorde nok det. Jeg kremter, samler sammen brødene som ligger utover gulvet og forsvinner rødmende inn på kjøkkenet igjen mens jeg ramser opp alle stygge ordene jeg kan inni meg.

Er det rart jeg er sliten når jeg kommer hjem fra jobb?

onsdag 16. november 2011

To do liste for i morgen

  • Ringe Nav Utland i forhold til medisiner og helse i Australia
  • Ring psykologen og si at hei, du skulle fikse medisiner, hvorfor skjer det ingenting?
  • Send flere skjemaer til Australia
  • Tryll frem 3000 kroner til depositum i Australia
  • Ring Lånekassa og spør dem hvor faen de har sendt den der regningen hen
  • Ring Statens Innkrevingssentral og be veldig, veldig pent om betalingsutsettelse 
  • Tryll frem omlag 45.000 kroner
  • Sørg for å gjenta enda en gang at sjefen at du kan ta alle vakter fremover. Absolutt alle vaktene, om så gjelder julaften. 
  • Avlys jula
  • Få hysterisk angstanfall og gråt til du kaster opp

tirsdag 15. november 2011

Jeg vet ikke hva dere vil at jeg skal si. Vi lever og vi dør. Det som er mellom er opp til dere.

Hør her: jeg kan ikke fikse noe som helst for noen andre enn meg selv. Når jeg sier noe, eller svarer på et spørsmål så betyr ikke det at jeg har rett. Jeg har ikke nødvendigvis den beste løsningen. Jeg vet ikke hva som fungerer for noen andre enn meg selv. Noen ganger vet jeg ikke hva som er best for meg selv, engang. Jeg kan bare si hva jeg tenker og tror. Det betyr ikke at dere burde høre på det. Jeg har samlet en del av spørsmålene jeg har fått på mail og formspring i det siste. Jeg er ikke en lege, psykolog eller rådgiver. Jeg har ingen utdannelse. Jeg er bare tjuetre år gammel, med litt for mye fortid og altfor lang erfaring med spørsmål ingen kan svare på. Jeg har ikke noe særlig svar, jeg heller, men vi kjører på likevel:

Kommer livet til å være vondt for alltid? Kanskje. Jeg håper ikke det. Jeg tror det blir bedre, men noen ting kommer nok alltid til å være vondt.
Er det mulig å slutte med selvskading? Ja, men det tar lang tid og det kan hende du trenger hjelp til det.
Er det noe galt i å være forelsket i samme kjønn? Nei. Det har det heller aldri vært.
Er det vanskelig å komme ut av skapet? Ja. Og nei. Det spørs på hvordan du gjør det, og hvem du kommer ut til.
Er det mulig å hate og elske noen på samme tid? Ja. Jeg har gjort det lenge, og gjør det enda.
Hvordan takler man kjærlighetssorg? Jeg vet ikke. Jeg drikker meg dritings og gjør dumme ting. Jeg takler det med andre ord ikke i det hele tatt.
Trenger jeg en psykolog? Jeg vet ikke. Kanskje. Alle trenger å snakke med noen nå og da.
Er det skummelt å være innlagt? Nja. Den første gangen man er innlagt er det litt skummelt. Det spørs på hvor du er og hvor flinke de er. Det er også en ekstremt stor forskjell på lukket akuttpsykiatrisk og åpne langtidsavdelinger.
Hvordan takler man selvmordstanker? Med en god psykolog, te og Donald Duck kryssord. Det er ihvertfall sånn jeg gjør det.
Kommer jeg noengang til å forelske meg igjen? Jeg vet ikke. Er du under femti? Antageligvis, ja. Men hvis du leter etter noen å elske, blir det bare feil. Tro meg.
Er det verdt det? Jeg vet ikke. Men det er ikke noe vits i å legge seg ned og gi opp. Ingenting blir bedre av det.

Jeg vet ikke hva dere vil høre. Jeg vet ikke hva dere vil at jeg skal si. Alle må fikse livene sine selv, og ingenting skjer med mindre du gjør noe med det. Det er sikkert ingen trøst, men sånn er det bare. Når alt gjør vondt må man bare gjøre det man vet at funker. Ring en venn, ring en psykolog, legg kabal, hør på Norah Jones eller se en Harry Potter film. Og les Donald. Det funker nemlig alltid.

mandag 14. november 2011

Kong Vinter

I dag tidlig våknet jeg til dette:


Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

Jeg må opp tidlig i morgen. Jeg må fungere. Jeg har ting jeg skal gjøre. Jeg burde legge meg. Jeg må sove.



Klokka er halv fire og jeg blir sittende her foran laptopen og lese Dagbladet fire ganger etter hverandre, stalke ukjente på Facebook og google ting jeg ønsker meg til jul. Jeg kommer til å trenge mye kaffe i morgen.

fredag 11. november 2011

Om tekstene "Fra notatblokken"

I det siste har jeg skrevet litt under taggen "Fra notatblokken". Dette er tekster som jeg, merkverdig nok, tidligere har skrevet ned i notatblokkene jeg alltid drasser rundt på. Noen av dem er nye, andre er gamle. Veldig gamle. Noen kommer jeg til å datere, andre må nesten få stå fritt. Hvorfor skriver jeg dem inn på bloggen nå? Vel, hvorfor ikke? Dette er bare enda en side av meg, men som dere kanskje ikke har sett så mye til før. Jeg trenger bare å skrive det ut her, for nå flytter jeg snart. Jeg kan ikke ta med meg ti år med dagbøker til et annet land. Jeg har ikke plass i kofferten, og i mellomtiden skal alt lagres i en falleferdig låve. Det er ingen garanti for at bøkene i det hele tatt er lesbare når jeg kommer hjem.

Ting som er kjekt å vite når jeg legger ut tekster fra notatblokken:
Dette kan være gamle tekster. Vi snakker 2005 her.
Jeg kan ha vært veldig dårlig når jeg skrev disse tekstene. Antageligvis var jeg nok det, for det er da jeg skriver mest på papir. God periode? Tre sider i måneden. Dårlig periode? Tre hele bøker på tre uker. Det betyr ikke at jeg er like dårlig nå.
La meg nå understreke en gang til: Tekstene kan være gamle og gjelder ikke lenger. Disse tekstene er fulle av depresjoner, håpløshet, hjertesorg og rett og slett bunnløs sorg. Jeg svartmalte alt en periode. Ikke bruk mye energi og tid på å gjette dere frem til hvem de kanskje kan handle om, med mindre jeg skriver noe annet.

Sånn, da håper jeg det var oppklart. Jeg håper tekstene kanskje kan hjelpe noen andre enn meg, eller at de kanskje kan gi et nytt perspektiv på ting jeg har skrevet om tidligere.

Fra notatblokken

Er dette virkeligheten?

Hva gjør mest vondt? Kjærligheten eller spøkelsene? Nåtiden eller fortiden? Det viktigste er hva du fokuserer på. Samtidig er hjernen og hjertet et bunnløst hav av sorg, og livet er vinden som skaper storm. Og alle vet at været er det ingen mennesker som rår over.

"Vi stammer fra lange rekker av mennesker som er dømt til aldri å møtes"

Jeg venter på at du skal ringe meg. Jeg sitter her, på denne kafeen, med pennen i hånda og venter på deg. Jeg vet ikke hvor du er eller hva du gjør. Jeg vet at vi er i den samme byen, under det samme stjernetaket, men du ringer ikke til meg.

Noen dager spør jeg meg selv om det er verdt det. All denne ventingen på noe som  aldri skjer.

Klamme hender og varme kyss. Hva skjedde med oss?
Gikk det galt den kvelden vi lå sammen? Gikk det galt den morgenen jeg sølte varm kaffe på skjorten din? Eller var det den natten jeg fortalte deg alle hemmelighetene mine?
Og hvorfor er det alltid jeg som gjør noe galt?

torsdag 10. november 2011

Kaffe og avis

Problemet med å være ekstrahjelp er at man først jobber ræva av seg. Etterpå jobber man ingenting på en uke. Døgnrytmen min er ødelagt, jeg vet ikke hvilken dag det er eller om jeg burde ha gjort noe i går. Jeg tenker ofte at det ordner seg vel og bruker dagene mine til dette:


Uten sminke, med bustete hår, men med rød neglelakk. Verden ville vært et veldig trist sted om man ikke kunne lest lokalavisa og drukket kaffe. Verden ville også vært et veldig trist sted om man ikke kunne tjuvstartet julen med det nye albumet til She & Him på spotify

onsdag 9. november 2011

I got a little black book with my poems in

Fra notatblokken:

Virkeligheten er relativ. Perspektiv og begrep. Det som er rett for meg trenger ikke være riktig for andre. Vedtatte sannheter.

Hva er permanent?
Hva er midlertidig?

Vil jeg alltid rømme? Er det dette som er livet mitt? Jeg er redd for å ende opp ensom fordi jeg ikke klarer å stå i situasjoner. Jeg fucker opp og rømmer. Hver jævla gang. Jeg vet hvorfor det er sånn, men hva skal jeg gjøre for å fikse det? Tvinge meg selv til å bli? Tvinge meg selv til å bli værende i et ulykkelig forhold? Tvinge meg selv til å bli værende i en ulykkelig by? Det høres ikke ut som en løsning. Men hva er løsningen, da?

I don't know, I don't know. Damien Rice synger til meg mens jeg lener hodet mot bussruta. Why the fuck is this day taking so long? I don't know you anymore. 


Meningen med livet er å være lykkelig.

Havet kaller tapte sjeler hjem.

Jeg har overlevd tre bilulykker, en voldelig kjæreste, psykisk mishandling, tolv år i psykiatrien, tre år i barnevernet og tre overdoser. Overlever jeg meg selv?

Hssh, ikke skrem lykken!

Det ser ut som om ting ordner seg. Jeg skal til en ny psykolog på fredag, og universitet i Australia.. Vet dere, jeg har ikke peiling. Jeg kan nemlig gjøre dette og deretter fordype meg slik.  Jeg har sagt ja, men jeg aner ikke hva jeg driver med. Nå krysser jeg bare fingrene for at alt funker. Jeg feirer det lille steget fremover med en kopp kaffe og en røyk, for jeg vet at hvis jeg spretter champagnen faller hele dritten over om en uke, uansett.

mandag 7. november 2011

Høst, vinter, spillkveld og Spotify

Det er noe midt mellom høst og vinter. Snart er det visst til og med jul, selv om det fremdeles ikke snør skikkelig i Tromsø. Gresset er fremdeles grønt, men nordlyset er her og kinnene mine er blussende røde etter å ha gått hjemmefra og til jobb. I helgen hadde jeg besøk fra Oslo. Vi har drukket vin til middag og cava til frokost. Vi har lekt turister i Tromsø og vært bakfulle på hver vår sofa, sladret, ledd og snakket til klokken seks på morgenen. På lørdag spilte vi Trivial Pursuit og Besserwisser sammen med en hel gjeng hjemme hos oss. Kompisen fra Oslo klarte til og med å briljere med kunnskaper om alt fra litteratur til film. Jeg klarte derimot å miste oss tre poeng fordi jeg svarte feil på et spørsmål om fotball. Hvorfor er det alltid spørsmål om fotball? Nå ja. I anledningen ingenting som helst har jeg laget en spilleliste i Spotify med fine coversanger. Den heter "Everything is just a copy of a copy of a copy" og passer bra til rolige kvelder med te eller rødvin. Sjekk den ut, og anbefal meg gjerne andre fine sanger. God mandag, forresten.

fredag 4. november 2011

Har du prøvd å gå på matbutikken etter noen glass cava?

Ha gjerne med deg en smått vulgær kompis som du kan fnise med. Billig men god underholdning.

onsdag 2. november 2011

Mon Cherie, it was never to be

Aller helst skulle vi bodd i Paris, i fine leiligheter med fire meter under taket og en peis i annenhvert rom. Vi skulle hatt balkonger hvor vi kunne sitte hele natten og drikke rødvin som vi kjøpte for noen usle euro. Vi skulle spist blåskjell, pasta og baguetter. Vi kunne tatt metroen sammen til jobb, bakfulle og med rufsete hår. Vi skulle gått på nattklubber, på koselige restauranter, fine barer og bittesmå hull i veggen hvor de bare selger vin og muligens et glass oliven. Vi skulle eid hele jævla verden, du og jeg.

 Nå er vi på hver vår side av kloden. Jeg bare håper du er lykkelig og at du får Paris av noen andre enn meg.

tirsdag 1. november 2011

Teori og praksis: Om å skifte psykolog

Teori: Det er egentlig veldig lett å skifte psykolog. Helt egentlig. Alt du trenger å gjøre er å ringe til poliklinikken og si at du vil snakke med teamlederen til psykologen din. Når du får snakke med teamlederen forteller du at du vil skifte og hvorfor. Vær forberedt på noen spørsmål om hvor lenge du har gått der, hva som er grunnen til at du vil skifte og hva du ser for deg at kan være annerledes med en annen psykolog. Så skriver psykologen din et refordelingsnotat og saken din, altså deg, blir tatt opp på neste inntaksmøte som vanligvis er en gang i uken.

Praksis: Det er klin umulig å få en ny psykolog. Jeg ringte teamlederen i slutten av august og fortalte at jeg ville skifte psykolog. Jeg fortalte om manglende oppfølgning, at psykologen min så vidt visste hvem jeg var, at hun tydeligvis ikke har peiling på traumebehandling og at alt vi har snakket om så langt er meningsløst svada som ikke har gitt meg utbytte i det hele tatt. Teamlederen sier ja og ha, og at han skal ta dette videre, men det er noe ventetid. Fire til seks uker. Minst. Er det en hastesak? Jeg sier at jeg kan vente litt, men ikke så altfor lenge. Han ber meg si hvorfor han skal prioritere meg. Jeg blir helt stille. Dette er ikke det jeg trenger. Jeg vil ikke "stjele" plassen til noen som trenger den mer enn meg. Ikke press meg til dette. Jeg hater å ta plass. Jeg hater å være i veien. Hvorfor er jeg alltid i veien? Til slutt kremter jeg og sier at jeg sliter med selvmordsproblematikk, om det har noe å si. Han sier ok, og at han skal ringe tilbake snart.

Det går fire uker. Jeg ringer og spør om de har funnet noen ny enda. Det har de ikke, men han ringer når de har funnet noen.

Det går seks uker. Jeg ringer og sier at tiden er ute. Hvorfor har ingen tatt kontakt enda? Han sier at han ikke vet, men at han skal undersøke nærmere.

Det går åtte uker. Så ringer telefonen. Det er ikke teamlederen som ringer, men den gamle psykologen! Hun starter med å si at det er lenge siden sist og hun vil at jeg skal komme inn til ny time. Jeg kjenner at jeg blir smått irritert og vurderer å legge på. Jeg svarer at jeg ikke er interessert i en ny time, ettersom saken er oppe til refordeling. Hun sier at hun ikke skjønner hva hun har gjort galt og at jeg må komme inn så vi kan snakke om det. Jeg svarer kort at jeg ikke har lyst til å ta det med henne, men hun kan snakke med teamlederen som jeg har hatt kontakt med. Jeg sier rett ut at dette her er jævelig kleint. Hun blir barnslig og starter en slags "tyve spørsmål" og en halvveis utspørring/ delvis utskjelling. Jeg blir sint og sier hardt at jeg kommer ikke til en ny time hos henne, bare skriv det forbanna refordelingsnotatet. Så kommer delen som sjokkerer meg mest: "refordeling av saken? Det har jeg aldri hørt om"! Unnskyld meg, men what? Jeg tror jeg har møtt sauer med bedre hukommelse. Jeg kan ikke tro at dette skjer. Jeg avslutter samtalen med å si at hun burde snakke med teamlederen sin, og så legger jeg på.

To uker senere ringer jeg teamlederen og forteller om episoden. Han sier at dette er ikke bra. Jeg spør hvorfor jeg ikke har fått noen ny psykolog enda. Han trekker litt på det og sier til slutt at den gamle ikke har skrevet noe refordelingsnotat. Og han har ikke fått fulgt det opp. Jeg begynner nesten å grine. Men han sier at han skal ta det opp på møtet. I dag. Jeg skal få en ny psykolog. I morgen. I morgen.

Det går en uke. Jeg ringer. Det går to uker. Jeg ringer. Det går tre uker. Jeg ringer. Teamlederen er opptatt. Teamlederen er i møte. Teamlederen driver med gruppeterapi. Teamlederen kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Kan jeg ta imot en beskjed? Så jeg legger igjen beskjed etter beskjed. Og gjerne enda en beskjed.

I dag sa det stopp. Jeg er sliten. Jeg er lei. Jeg har mareritt etter mareritt, jeg gråter på jobb, og hver kveld ligger jeg som et slakt i sofaen fordi jeg ikke orker noe annet. I dag fikk jeg et angstanfall på jobb, foran omtrent alle kollegene mine, midt i lunsjen. Etterpå prøvde jeg frustrert å ringe denne teamlederen for å forklare at nå, nå, må det faen meg skje noe. Dere kan jo gjette på hva svaret var. Teamlederen var opptatt, kan jeg legge igjen en beskjed?

Jeg har brukt store deler av kvelden på å google privatpraktiserende psykologer i Tromsø. Jeg har ikke rett til det, det vil si kommunen betaler ikke for det, for vi kan jo lage et veddemål om når det forbanna refordelingsnotatet ble skrevet, om det har blitt det i det hele tatt. Ventetiden min starter nemlig når det er stemplet. Så jeg må betale for det selv, men jeg gir faen. Jeg gir faen i hva det koster. Jeg får ta meg en ekstra jobb, for alternativet til ikke å få behandling kan dere lese om i "Om å være suicidal". Jeg driter i hva det koster, fordi alternativet er snart å kaste meg fra Tromsbrua.

Pst: Om du havnet her fordi du føler deg nedbrutt, kan du finne hjelp hos en av disse hjelpetelefonene. Jeg har ringt flere av dem, flere ganger og jeg har aldri angret. Du trenger ikke si mer enn du vil, du kan snakke om været og du kan også si ha det bra om du ikke vil snakke med dem mer.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 815 33 300
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321