mandag 31. oktober 2011

fredag 28. oktober 2011

Lykken i livet er å være ti år gammel og lese hestebøker.

På onsdag var jeg innom en bruktbutikk her i Tromsø. Nede i kjelleren var det mangfoldige meter med bøker. Jeg kikket gjennom og lette som vanlig etter de bøkene jeg vil ha, men som er utsolgt fra forlaget og som ingen trykker lenger. Jeg fant ingen av dem, men i en litt skeiv bokhylle som kunne trengt et strøk maling lyste barndommen min mot meg: Pennyklubben. Nesten alle bøkene i Whitebrook serien. Jeg hvinte høyt og rødmet deretter kraftig. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke løpe ned to gamle damer på vei til hylla. Jeg plukket med meg "En hjemløs på Whitebrook" og var ti år gammel og lykkelig hele veien hjem. Jeg har startet å lese, og jeg må innrømme at boken  kanskje ikke fenger like mye nå som for tretten år siden, men sjarmen er der. Så dere får ha god helg, jeg har installert meg i sofakroken med rødvin, rolig jazz og Cindy's kamp for å få bo på Whitebrook.

tirsdag 25. oktober 2011

Wintergirls

"Jeg bare fatter ikke poenget med selvskading. Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe sånt mot sin egen kropp?"
Andre sier det alltid bedre enn meg.


"Why? You want to know why? Step into a tanning booth and fry yourself for two or three days. After your skin bubbles and peels off, roll in coarse salt, then pull on long underwear woven from spun glass and razor wire. Over that goes your regular clothes, as long as they are tight. Smoke gunpowder and go to school to jump through the hoops, sit up and beg, and roll over on command. Listen to the whispers that curl into your head at night, calling you ugly and fat and stupid and bitch and whore and the worst of all: 'a disappointment.' Puke and starve and cut and drink because you need an anesthetic and it works. For a while. But then the anesthetic turns into poison and by then it's too late because you are mainlining it now, straight into your soul. It is rotting you and you can't stop. Look in a mirror and find a ghost. Hear every heartbeat, scream that everysinglething is wrong with you. 'Why?' is the wrong question. Ask 'Why not?'"
~Wintergirls, Laurie Halse Anderson

mandag 24. oktober 2011

Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine

Dette, mine damer og herrer, er en French 75:


Dette er min nye favorittdrink. Mitt nye kildevann, livseliksir, som spinaten til Skipper'n, som peanøttene til Superlangbein, som den magiske drikken til Getafix, og ikke minst, til syvende og sist, mitt kryptonitt. Det er noe helt eget med en French 75. Den smaker så godt, den bobler så fint og morgenen etter våkner du og aner ikke hvor du er, hvordan du kom deg hjem, eller hvorfor i all verden du har skrevet telefonnummeret til Kongehuset på underarmen din, eller hvorfor du har vesken full av lakrissnører og julemarsipan. Jeg liker ikke lakris, engang.

Du trenger:
Gin
Champagne/ Cava (billigere enn du tror, en helt grei flaske cava koster rundt hundrelappen)
Sitronjuice (her er det lov til å jukse litt med de gule sitronflaskene folk bruker i te, så lenge du blander det med neste ingrediens, men bruk aller helst sitron. Det smaker mye bedre)
Sukkerlake ( typisk sukkerlake er dobbelt så mye sukker som vann, altså 6 dl sukker på 3dl vann. Varm i en kasserolle til sukkeret løser seg opp. Det tar ca to minutter. Sukkerlaken holder seg fint på en flaske i kjøleskapet i to måneder)

Slik gjør du:
Optimalt sett har alle en shaker hjemme. I virkeligheten er det ikke slik. Det er egentlig ikke så himla farlig, og vi kommer til det snart. Finn deg et glass og fyll på med noen isbiter. Du starter med 3 cl gin, og fyller deretter opp med 3 cl sitronjuice. Det der med cl er egentlig ikke så farlig, så lenge du har like mye gin som sitron. Kjekt, ikke sant? Så tar du ca 1,5 cl sukkerlake, litt mer om du liker søte drinker men pass på å ikke overdrive her. Om du har en shaker, do the  boogie, om ikke så rører du litt kraftig. Det er ikke verre enn det. Til slutt topper du med champagne/ cava.

Du står fritt fram til å mikse og trikse litt til du finner ut av det. Noen liker mer gin, andre liker mer cava.

Tada, verdens beste drink. Men la meg advare dere; dette her smeller, og det smeller hardt. Det holder gjerne med en i timen, og du trenger ikke drikke særlig annet ved siden av. Den smaker søtt, fruktig og bittelitt syrlig og virker så uskyldig. Alcohol hath no fury like gin and champagne.

(pst: en liten takk til barndomsvenninne og bartender Eir som alltid vet hva jeg trenger, og hvordan man skal lage det)

søndag 23. oktober 2011

Universitet i Australia ombestemte seg

De godtar ikke kompetansebevis. Bare vitnemål. Kunne de ikke sagt det tidsnok så jeg kunne meldt meg opp til matteeksamen? Nå går jeg og henger meg i dusjen.

lørdag 22. oktober 2011

Jeg hater bacon

Dette er meg mens jeg utsetter å legge meg, selv om jeg er stuptrøtt fordi jeg sto opp før seks i dag tidlig:


Jeg gjesper hvert tiende sekund og ser snart dobbelt. Men jeg må faktisk legge meg snart. For det første skal jeg opp før seks i morgen også, for det andre må jeg ta medisinen min for å sove. Når jeg først har tatt medisinen min er jeg totalt hjernedød i omlag syv timer. Det kan hende jeg våkner om du snakker til meg, men jeg klarer ikke reise meg opp om det så gjaldt en Radioheadkonsert, og det sier vel sitt. Jeg skal forresten lage mat til hundre mennesker i morgen. Åtti av dem skal på død og liv spise en halvtime før vi stenger. Av disse vil antageligvis tyve bruke en evighet og enda fem igjen vil skjelle meg ut fordi det er tomt for bacon ti minutter etter at frokosten faktisk har stengt. Jeg sluttet å jobbe i bar fordi jeg fikk lyst til å slå ned mennesker. Jeg sluttet med renhold fordi jeg ble sliten av tunge løft og hardt kroppsarbeid generelt. Nå gjør jeg begge deler. En vakker dag kommer jeg til å kombinere dem. Jeg kommer til å slå til noen med en stekepanne. Antageligvis han jævla idioten som klager over at det er tomt for bacon, samtidig som han søler en halv kilo eggerøre på gulvet fordi han glaner på puppene mine. Nevnte jeg at jeg nå hater bacon?

torsdag 20. oktober 2011

It's a cold and it's a broken Hallelujah

Jeg går på jobb, jeg stresser, jeg løper, jeg jobber hardt, i pausene tenker jeg at jeg får faen ikke godt nok betalt for dette, men jeg gjør vel antageligvis det, hvis ikke hadde jo fått bedre betalt, non?

Når jeg kommer hjem er jeg utslitt. Jeg legger fra meg matvarene jeg har kjøpt på butikken. Stabler i kjøkkenskapet, setter på plass i kjøleskapet, prøver å sortere i fryseren. Så ser jeg en episode eller to med House. Som regel drikker jeg et glass rødvin. I femtiden logger jeg meg på nett, for vi har bare gratis nett etter fem. Hurra for telenor. Vi venter fremdeles på ordentlig nett. Et sånt som ikke detter ut hele tiden. Mens jeg leser epost og vurderer smått å skrive et eller annet, drikker jeg et halvt glass rødvin. Så starter jeg på middagen. Thai, pizza, risotto eller bare en gryte. Vi spiser middag og snakker om dagen, håp, drømmer, bekymringer og alt midt mellom. Så spiller guttene et eller annet, mens jeg ser enda en episode House og kaster bort tid på nett. Mens jeg drikker enda et lite glass rødvin. Så legger vi oss.Vinen sløver sansene og lar meg sove. Kjæresten holder rundt meg og etterhvert sovner jeg, bare for å våkne annenhver time av mareritt som etterlater meg til et skjelvende klump midt i madrassen. Noen kvelder vurderer jeg en vodka. Noen netter vurderer jeg rom. Jeg lar som regel være, men tanken ligger i bakhodet. Kombinasjonen medisiner og alkohol pleier som regel å slå meg ut nok til å sove hele natten gjennom. Så lenge jeg bare drikker nok.

Kompisen min så litt usikkert på meg her en dag.

"Marthe.. Har du et alkoholproblem?"
"Is it a bird? Is it a plane? Oh no, it's the obviousmobile!!"

Velkommen til mitt nye standardsvar. Velkommen til mitt liv.

(jeg vet at det ikke er smart. Jeg vet at dette er snarveien inn i en avhengighet. Jeg vet at ingenting blir bedre. Baby, I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Men alle trenger søvn. Så holdt kjeft)
Hei verden, livet mitt er kaos, alt er kaos, skatteetaten er kaos, strøm, internett, post, regninger, nettbank, kontoer, alt er kaos.

Pust inn. Pust ut. Det er det jeg gjør mens jeg legger meg på minnet at det blir lite jul i år.

Livet mitt består fremdeles av House og rødvin.

tirsdag 18. oktober 2011

Dette er livet mitt

Noen har stjålet lommeboken min. Jeg har et nødpass i veska for å kunne kjøpe røyk og alt annet du må være over atten for. Jeg har pengene mine i en vott. Alt er borte. Ja, jeg har sperret kortet. Ja, jeg har politianmeldt. Ja, jeg fikk beskjed om at jeg like så greit bare kunne kjøpe en ny lommebok med en gang. Ja, jeg er sint. Så dette er livet mitt. Rødvin og House:

lørdag 15. oktober 2011

Who's gonna ride your wild horses?

Jeg vet at vi ikke er sammen lenger. Jeg vet at vi er over. Men jeg vet ikke om du har glemt meg enda. Jeg vet ikke om du tenker på meg lenger.

Tenker du på meg når du er alene midt på natten? Tenker du på meg når du står på en fest i leiligheten til kompisen din og alle synger med til den sangen jeg liker så godt. Savner du meg da? Savner du meg når du sitter på toget og hører på ipoden din, og de sangene jeg har vist deg kommer opp, savner du meg da? Når du ligger alene og våken i sengen din og ikke får sove, savner du meg da? Savner du armene mine rundt deg? Husker du at jeg alltid ville ligge ytterst, men at jeg sakte beveget meg over til din side av sengen, helt til jeg til slutt lå over deg? Når du leser i avisen om en sak jeg pleide å irritere meg over, tenker du på meg da? Når du husker hvordan jeg pleide å reagere når jeg leste avisene hver søndag morgen, smiler du da? Om du husker meg i det hele tatt. Om du savner meg i det hele tatt. Om du i det hele tatt tenker på meg. Gjør du det?

Nothing to win & Nothing left to lose

Jeg er i Oslo, jeg puster inn høstluft, jeg smiler i sola, jeg drikker øl og kaffe, jeg klemmer på verdens beste mennesker, jeg er lykkelig, vi er her, det er her vi skal være, det er dette som er livet mitt, det er her jeg hører hjemme.

Jeg er i Oslo, byen med alle spøkelsene, jeg smiler i sola, men når mørket kommer er spøkelsene på plass, hvorfor dro jeg hit, hvorfor fortsetter jeg å dra hit, hjertet gjør vondt, jeg savner Tromsø, jeg går gatelangs og kjenner på de vonde minnene, jeg er aldri redd når jeg går alene i Tromsø, men i Oslo kaster jeg et blikk bakover mellom hvert gatehjørne, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg gjør, jeg kommer til å dø i denne byen.

Can't live, with or without you.



torsdag 13. oktober 2011

Hei Oslo

Jeg har savna deg.

tirsdag 11. oktober 2011

Jeg stresser meg halvt ihjel. Jeg jobber, jeg prøver å lære, jeg prøver å lære bort, jeg prøver å fungere. Jeg prøver å være der for alle, alle menneskene mine, alle i familien min, alle vennene mine, jeg prøver å støtte, hjelpe, pleie, forsikre, jeg vet at de trenger det, jeg vet at jeg burde stille opp, andre har vært der for meg, det er min tur å være der for andre. Det er bare det at jeg er så sliten.

Jeg har mareritt. Grusomme, horrible mareritt som vekker meg hver natt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kunne jo snakket med psykologen min. Om jeg hadde en. Jeg har gått uten behandling siden mai. Jeg tar medisinene mine. Jeg kjenner at hjertet størkner. Jeg går på jobb, jeg lager mat, jeg rydder, jeg vasker bord, jeg sjekker vaktlista, og midt mellom eggerøren som står i ovnen og en fat med ost jeg må fylle på tenker jeg at kanskje jeg dør i en bilulykke i morgen, kanskje det blir fint, jeg burde ta inn posten, herregud, kommer det flere gjester nå, har jeg nok kaffe, kanskje jeg skal gi faen i Australia, kanskje jeg skal gi faen i Oslo, kanskje jeg skal sulte meg i hjel under dyna, jeg har en telefonregning jeg må betale, jeg fikk ikke lønn denne måneden, faen det er tomt for kjøttpålegg, jeg håper alt ikke er forgjeves, jeg håper jeg har nok tøymykner, jeg vet ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvor jeg er, herregud, hva er det som skjer med meg, jeg har ikke tid til et angstanfall nå, jeg har ansvar for maten i dag, satans jævla flashback, ok jeg kan gjøre dette, hvor satte jeg formfettet, jeg må få ryddet de bordene, en to tre, pust inn, pust ut, jeg klarer dette, opp på beina, du ble født med dem av en grunn, bruk dem til å gå med.

Og mens hjertet størkner og fryser, går verden videre, det viktigste av alt er at vi lever, selv om vi kun eksisterer for en periode.

torsdag 6. oktober 2011

Jeg er midlertidig litt uten internett. Det betyr at jeg er innom omtrent en halvtime om dagen, litt av og på. Jeg tror det bedrer seg snart.

I mellomtiden puster jeg inn høstluft, hører på Sigur Rós, leser bøker og drikker te. Fordi det er det høsten handler om for meg.

Jeg håper dere har det bra, og hvis ikke, håper jeg dere får det bedre. Fordi det er det livet handler om. Å gjøre ting bedre.

mandag 3. oktober 2011

Hvis du bare skal høre en sang fra Jónsi, la det bli denne

Når jeg hører denne sangen er jeg femten år, har kjærlighetssorg, gråter og kjemper noe som føles som tusen forskjellige kriger samtidig.

Når jeg hører denne sangen er jeg tjueen år gammel, på randen av alt, på bar bakke med kofferten i hånda og klar til å forlate alt jeg kjenner.

Når jeg hører denne sangen er jeg tjuetre år gammel og usikker på om det jeg gjør er rett, eller om jeg bare ødelegger igjen.









You grow, you grow like tornado
You grow from the inside
Destroy everything through
Destroy from the inside
Erupt like volcano
You flow through the inside
You kill everything through
You kill from the inside

You'll...
You'll learn to know

I wonder if I'm allowed ever to see
I wonder if I'm allowed to ever be free

søndag 2. oktober 2011

Om å være suicidal

Advarsel: Det er ikke sikkert du vil lese dette. Det er ikke sikkert du vil vite disse tingene om meg. Jeg tror dette innlegget kan virke triggende for mange med psykiske problemer. Du er hjertelig velkommen tilbake en annen dag, når jeg skriver om blomster og kjærlighet, men her og nå skriver jeg om å være ødelagt, med håndledd fulle av kutt og et ønske om å sovne og aldri våkne igjen. Dette blogginnlegget hører sammen med denne spillelisten i spotify. 


Hvordan føles det å være suicidal?

Det føles som livet mitt. Jeg vet ikke hvordan man er noe annet. Jeg kan ikke huske et liv uten å være deprimert. Jeg kan ikke huske et liv uten psykiske problemer. Jeg vet ikke hvordan det er. Det er ikke slik at jeg må holde igjen meg selv hver eneste dag. Det er bare at det starter så forsiktig. Så veldig, veldig forsiktig.

Det starter med at du ikke ler like høyt lenger. Ting er liksom litt kjedeligere. Du lar oppvasken stå lengre enn du pleier. Du ignorerer regningene dine. Du slutter å å ta initiativet til å møte vennene dine, og når dere først møtes drikker du alltid for mye og ender gråtende på asfalten, eller så drikker du ingenting i det hele tatt og går hjem tidlig mens du lurer på hva faen vitsen egentlig er. Jeg hater alt ved dette. Jeg hater at jeg kjenner følelsen så godt. Jeg hater at jeg ikke vet hvordan det er å være et menneske uten selvmordstanker.

Når jeg ser bakover er det slik:

Jeg er elleve år og jeg hater alt. Jeg hater faren min som aldri er der, selv om han alltid lover "neste gang, neste gang". Jeg hater moren min som ikke skjønner noe som helst. Jeg hater skolen, antageligvis mest av alt klassen jeg går i, som gjør at jeg gråter på do i friminuttene, som gjør at alt jeg orker når jeg kommer hjem er å drømme meg bort i Penny-klubben bøker om Cindy og Glory, jeg hater psykologen som jeg bare lyver til uansett, det er ikke så vanskelig å leke lykkelig. Over sengen min, rett under taket, er det et ventilasjonsrør man kan skru av enden på. Der inne ligger alle hemmelighetene mine. Dagboken min, en liten tøypose med penger i tilfelle jeg vil rømme, og en eske med tabletter jeg har samlet opp. En kveld tømmer jeg esken med tabletter utover skrivebordet mitt og spiser dem, én etter én. Dagen etter våkner jeg sent og er i dårlig form. Moren min tror jeg har omgangssyke. Jeg gråter i dagesvis. Ikke fordi jeg har forsøkt å begå selvmord, men fordi jeg ikke klarte det.


Jeg vet at det er noe galt med meg, for barn skal ikke ha det slik. Alt jeg vil er å forsvinne.

Jeg har akkurat fylt tretten år og noen kjører to store fly inn i to tårn i Amerika. Moren min følger situasjonen på tv hjemme, og på skolen har vi ett minutts stillhet. Jeg har to tanker i hodet; stakkars, stakkars mennesker, ingen fortjener å dø på den måten. Og jeg skulle ønske det var meg.

Jeg vet at det er galt å føle det slik. Jeg skulle ønske jeg kunne dø før dagen gryr.


Jeg har akkurat fylt femten år og bor på et psykiatrisk behandlingshjem i Tanum. Jeg klarer ikke noen ting som helst. Jeg klarer ikke stå opp, jeg klarer ikke legge meg, jeg klarer ikke lese bøker, jeg orker ikke se filmer, det finnes ikke mening med noen ting i verden, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, hvorfor vente? Hvorfor utsette det uunngåelige? Om nettene sitter jeg i vinduskarmen med en flaske tequila og en tyvepakning, ferske kutt på armene, tårene renner stille nedover kinnene og Pink Floyd eller Radiohead spiller i bakgrunnen. Jeg holder meg fast i musikken.

I'm not here, this isn't happening. I'm not here, I'm not here. 
In a little while, I'll be gone. 

Is there anybody out there?


Jeg er femten år gammel og bor på en institusjon. Jeg har fått tildelt en fosterfamilie jeg ikke tåler trynet på. Miljøterapeutene sier at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, saksbehandleren min ignorerer meg, psykologene sier at jeg har adhd, og selv sier jeg ingenting, jeg bare skriver. Jeg fyller notatblokkene mine med rop om hjelp, tegninger og håpløse skriblerier som alle omhandler angst, depresjoner, selvmordstanker og kaos. Jeg forteller avdelingslederen at jeg har veldig vondt i ryggen og vil til legen. Til legen sier jeg at jeg har vondt i ryggen, men også at jeg sliter med å sove fordi jeg har mareritt. Jeg forteller ingenting om psykiske problemer eller barnevern. Han skriver ut resepter for både ryggen og søvnen. Jeg henter dem selv på apoteket. Jeg gir de smertestillende tablettene til miljøterapeuten og beholder sovemedisinen for meg selv. En måned senere har jeg samlet opp all smertestillende med å late som jeg tar dem når jeg får dem og spytte dem ut igjen. Jeg har oppbevart dem i en hul bamse på rommet mitt. En helt normal, overskyet dag våren 2004 setter jeg meg på sengekanten og spiser enda en gang alle tablettene jeg har og skyller ned med en flaske vodka. Dagen etter blir jeg kjørt i ambulanse til Ahus. Jeg husker ingenting av de neste tre dagene. Jeg blir ikke innlagt på psykiatrisk avdeling, jeg blir ikke tilbudt en psykolog, men blir holdt under nøye oppsyn der jeg ligger på gangen på Ahus, full av slanger og ledninger, og tårer og snørr renner, men jeg gir så faen og det eneste jeg tenker er at i det sekundet jeg kommer ut herfra skal jeg hoppe foran flytoget, for da er det ingen som kan sy meg sammen etterpå. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så ufattelig ensom.

Jeg vet at jeg ikke burde ha det sånn, men kjære gud, om du er der, om du hører meg, jeg ber deg, la meg få slippe. Vær så snill, alt jeg vil er å slippe. Kjære gud, hva må jeg gjør for at du skal la meg dø?


Jeg er sytten år gammel og bor for meg selv. Jeg våkner av mareritt hver natt. Jeg blør neseblod på skolen og besvimer på do mens jeg kaster opp og griner av utmattelse. Jeg har spurt om å få flere psykologtimer, men det er uaktuelt. Man kan bare få én time i uka, uansett hvor syk man er. Det er reglene. En morgen våkner jeg opp og sier høyt nå klarer jeg ikke mer. Jeg tenker ikke engang. Jeg kan dette mønsteret innen nå. Jeg setter meg på sengekanten og heller i meg tabletter. Barnevernet finner meg. Denne gangen blir det Aker sykehus. Jeg legges ikke inn på psykiatrisk. Jeg får ikke tilbud om en psykolog. Jeg bare er der i tre dager. Så reiser jeg hjem igjen. Det var det.


Don't feel bad for me, I want you to know
Deep in the cell of my heart I will feel so glad to go. 


Det er ikke nødvendigvis det at jeg vil dø. Jeg bare orker ikke leve lenger. 


Jeg er nitten år gammel og bor i Oslo. Hver uke reiser jeg med toget til Lillestrøm, fordi psykologen min holder til der. Vi snakker om alt som gjør vondt, alle minnene som skriker mot meg i marerittene, alle minnene som manifesterer seg i flashbacksene jeg hater, vi snakker om depresjonen som gjør meg hul innvendig om som får meg til å gi faen i alt. Jeg er nitten år gammel og mørkeredd. Jeg er ikke redd for monstrene som gjemmer seg under senga. Jeg er redd for monstrene som gjemmer seg inne i hjertet og bare kommer ut når jeg er alene under dyna. Jeg tar tre forskjellige medisiner hver dag for å holde meg selv gående, for å holde depresjonen i sjakk, for å kunne sove, for å slippe flashbacks og for å kunne gjøre noe annet enn å skrike ned i putene hver eneste natt. Jeg går ned ti kilo på tre uker og vennene mine forteller meg hvor godt jeg ser ut. Jeg får spørsmål om hva superdietten min er. Som regel svarer jeg vagt at jeg har byttet ut vanlig pasta med fullkorn og at jeg går mer. Sannheten er at jeg har sluttet å spise, fordi alt smaker bare sand uansett. Jeg går rundt i en tåke. Jeg sover to timer om natten, og tre timer på dagtid. Jeg venter med å sove til jeg er så utslitt at jeg ikke drømmer lenger. Til slutt glir drøm og virkelighet over i hverandre. Det kalles utmattelse. En kveld går jeg fra kontoret til psykologen og ned til tog stasjonen igjen. Jeg venter på perrongen. En metallisk stemme gjaller over høyttaleren. Vennligst hold avstand til spor én, passerende tog. Flytoget, tenker jeg. Verdens raskeste tog. Metall i stor fart. Menneskekroppen er en skjør innretning. Muskler og fett. Jeg går sakte mot sporet. Jeg hører toget allerede. Jeg er halvveis bevist over at kroppen min beveger seg nærmere kanten. Blodet mitt bruser i ørene. Jeg kan gå videre, eller jeg kan stå stille. Jeg kan satse på at jeg dør, eller jeg kan bare la alt være. Hva om jeg overlever? Men jeg kan ikke overleve. Ikke et tog. Jeg blir dratt ut av tankene mine av en mann som står og skriker til meg. Jeg hører ikke hva han sier, men han ser sint ut. Det tar noen sekunder før adrenalinet mitt legger seg nok til at jeg forstår hva som foregår. Han holder meg fast i albuen og spør meg om jeg er riktig klok. Unnskyld, sier jeg. Jeg tenkte ikke. Han slipper til slutt taket i albuen min. Det svir og jeg er sikker på at jeg kommer til å få blåmerker. Jeg skjønner plutselig hva jeg har gjort. Hvor nær jeg har vært. Jeg mumler et stille takk til mannen som tok tak i meg, før jeg snur meg og går ned trappen, og løper ut av stasjonen. Jeg kaster opp bak et sykkelstativ. Så setter jeg meg ned og griner mens jeg både forbanner min egen feighet og lurer på hva faen det er som er galt med meg.

Her kommer følelsen du trodde du hadde glemt. Jeg har overlevd tre bilulykker, fire år med barnevern, tolv år i psykiatrien, en voldelig ekskjæreste og et liv som tydeligvis ikke heger på grep. Overlever jeg meg selv?


Jeg er tjueen år gammel. Jeg lever i et vakuum. Jeg har sluttet å bry meg. Maten smaker sand. Vennene mine snakker til meg, men jeg hører ikke hva de sier. Telefonen min ringer men jeg orker ikke svare den. Jeg finner på unnskyldninger for å slippe å møte folk. Jeg låser meg inne på rommet mitt. Jeg lever i en glasskule. Jeg har stengt av hele verden. Ute er det vår. Gresset gror seg tykt og saftig, det spirer og gror overalt rundt meg. På bussen ser jeg nyforelskede jenter som smiler ned i jakkene sine, og gutter som sjenert stryker dem over armen. Små, lette kyss. Jeg snur meg bort, og tenker at all tid er forbi. Jeg er alt og jeg er ingenting. Jeg er et monster og jeg håper for guds skyld verden går under i 2012. Jeg ser livet mitt forsvinne. Jeg slutter å bry meg. Jeg møter ikke opp på skolen. Jeg leser ikke til eksamen. Jeg drikker vodka, øl og røyker sigaretter mens jeg blir bitter, og ensom. Redningen denne gangen var både forventet og en overraskelse. Jeg ligger i senga med håndledd fulle av sår, og et håndkle for å dekke over så jeg ikke ødelegger lakenet. Jeg ligger helt stille mens jeg ser ut vinduet. Halsen min er sår og luften rasper i lungene. Jeg vet at musikken er på i bakgrunnen, men jeg har ikke hørt etter på en stund. Jeg kjenner igjen melodien. Coldplay. Jeg tenker på hvor lenge det er siden Roskilde, siden den konserten hvor jeg trodde at alt skulle ordne seg, at alt hadde ordnet seg, og jeg tenker at jeg trenger nye minner til denne sangen som betyr så jævla mye for meg, og Chris Martin synger Lights will guide you home, og kanskje jeg er psykotisk, kanskje jeg er religiøs, kanskje alt dette bare er galskap, but if you never try, you'll never know, jeg innser hva jeg må gjøre, og jeg reiser meg igjen, etter fire måneder fanget i min egen hjerne og mitt eget råtne hjerte forstår jeg hva som må skje, det er som om jeg våkner skikkelig for første gang på flere måneder, jeg tar frem telefonen og ringer moren min.
Mamma? Hei. Ka du trur om æ fløtte heim?


Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Jeg har fremdels disse dagene. Dager hvor jeg må holde igjen. Dager hvor jeg må ringe kjæresten og sier at du må komme hit, til meg, nå med en eneste gang. Det kommer til å være sånn en stund fremover, men ikke for alltid. Veit dere hvorfor? Fordi ingenting er for alltid, og fordi jeg er bedre enn dette. Jeg vet at jeg kan få dette til. Jeg vet hvem jeg er, og jeg er faen meg sterkere enn dette. Jeg må bare huske å fortelle det til meg selv på de dårlige dagene.