onsdag 31. august 2011

Photoshoot i Oslo

Noen mennesker er dyktigere bak kamera enn andre. Mens jeg var i Oslo bestemte Glenruben seg for å ha en veldig impulsiv photoshoot tre minutter før vi skulle være ute av døra. Her kommer resultatet:







Jeg ble kjempefornøyd og positivt overrasket. Det er nemlig tidlig på dagen, etter natt med dårlig søvn og lite sminke. Glenruben advarte med på forhånd om at kameraet var fra før krigen engang og at han var usikker på filmen. Vel, det beviser jo bare at at nyere teknologi ikke alltid er så mye bedre enn den gode gamle. Hva syntes dere?
Det er mye jeg vil si. Det er mange ord som sitter fast i halsen i dag. Men noen historier ikke er mine. Noen historier er ikke opp til meg å fortelle.



Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men du må kjempe. Du har så mye å leve for. Du har så mange som venter på deg. Jeg er her for deg når du kommer ut. Ikke slipp taket.

tirsdag 30. august 2011

Livet handler om avgjørelser. Valg. Den du er blir definert ut fra de valgene du tar. Alle må gjøre det de føler er rett. Jeg må lære meg å stole på magefølelsen. Jeg må ta de valgene som jeg føler er riktig for meg. Ikke sant? Selv om det er vanskelig. Selv om det gjør vondt. Det er det livet handler om. Gjøre det riktige selv om det riktige gjør vondt. Følg drømmen. Ta sjansen. Lev livet.

Dette er hva jeg tenker når jeg ligger flatt ut i sengen min og hører på Ani DiFranco. Dette er hva jeg tenker når jeg går tur alene i mørket. Disse tankene hjemsøker meg helt ned i marerittene.

Jeg vet hva jeg vil. Jeg vet hva jeg gjør. Det er ikke sikkert det er verdt det, men faen heller. Jeg har bare ett liv. Jeg kommer til å angre når jeg er førti år gammel og arbeidsløs. Jeg kommer til å angre når den eneste som vil ansette meg er lokalavisa i Hurum.

Eller kanskje jeg kommer til å takke meg selv når jeg holder min første bok i hånda og kan bla gjennom sider med tekst jeg har skrevet selv.

Vi må alle ta egne valg. Det er det som gjør oss til individer, istedenfor masser.  Uansett hva som skjer med oss, uansett hvor alt dette ender og uansett hvor vi er om femti år, kan vi se tilbake og si "jeg tok mitt eget valg og jeg er stolt over det".

Jeg kan, ihvertfall. Jeg skulle ønske flere gjorde det samme.

mandag 29. august 2011

I wish I could/ Just watching you go

Noen dager vil man helst ligge under dyna med James Blake på full guffe, stirre ut i ingenting, høre på regnet, holde rundt minst fire puter og nå og da spise et knekkebrød eller drikke kakao.

I dag er det totalt umulig. Flyet mitt går om fem timer, og innen den tid må jeg pakke kofferten, levere nøkler, kle på meg, og komme meg fra majorstua til Gardermoen. Jeg har i tillegg klart å bli skikkelig forkjølet, så jeg har lett feber, snørrer, og lungene mine ligger snart på kjøkkengulvet om jeg fortsetter med denne hostinga.

Det regner i Oslo. Det regner i hjertet. Jeg krysser fingrene for at denne dagen bare blir borte og forsvinner.

lørdag 27. august 2011

Det regner i Oslo

Vi sitter på kjøkkenet på majorstua med hver vår kaffekopp og hører på Ella Fitzgerald og Louis Armstrong synge Summertime

Dette er livet mitt, ett øyeblikk om gangen.

onsdag 24. august 2011

La meg fortelle dere om akkurat nå

Jeg sitter i en gammel, men fantastisk pen leilighet på majorstua. Det er minst tre meter under taket, og høye, brede dører i alle rom. Vi sitter på kjøkkenet og hører på jazz og regnet som sildrer ned utenfor vinduet. Broren min har bakt kanelboller og det lukter godt langt ut i gangen. Jeg drikker dagens siste kopp kaffe. Jeg er sliten, men på en god måte. Jeg vet at de neste dagene kommer jeg til å løpe rundt hele Oslo med skyhøy puls og konstant stressknute i nakken. Jeg vet at de neste dagene kommer jeg til å ha alt for mange avtaler, men jeg vet også at de neste dagene blir fine, selv om det blir mye trikk, buss og bane. Knuseklemmer og dype rødvinsglass.

Men akkurat nå sitter jeg på kjøkkenet til broren min og hører på jazz og lar lyden av regnet, og av Oslo, dysse meg sakte i søvn. Hei Oslo. Jeg har nok savna deg.

Dette er meg i Oslo

tirsdag 23. august 2011

Asaf Avidan - Reckoning Song

Denne sangen. Virkelig. Bare ta deg de små minuttene den varer og hør på den. Stemmen hans løsner på stingene jeg har sydd i hjertet mitt. Ordene hans gjør at jeg sitter våken til klokken fem på natta og googler ferier, homestay i Thailand og den transsibirske jernbanen.





No more tears, my heart is dry
I don't laugh and I don't cry
I don't think about you all the time
  But when I do - I wonder why 


Here I go again - the blame
The guilt, the pain, the hurt, the shame
The founding fathers of our plane
That's stuck in heavy clouds of rain.

One day baby, we'll be old
Oh baby, we'll be old
And think of all the stories that we could have told.

mandag 22. august 2011

Typisk mandag

Først glemte jeg at jeg skulle til tannlegen.
Så husket jeg at jeg ikke har noen koffert til Oslo-turen.
Etter det kom jeg på at jeg reiser om to dager.
Og at jeg ikke har pakket eller ordnet husly for hele turen.
Jeg skulle roe meg ned over en røyk.
Men jeg har visst forstuet tommelen eller fått senebetennelse igjen, for jeg må bruke to hender på lighteren.
Det gjør så vondt at jeg klarer ikke skjære brød ordentlig.
Så den var den frokosten.
Brødet mitt smaker også muggent, selv om jeg bakte det i går.
Alt i alt, så savner jeg å være fem år og at mamma tar seg av alt.
Men jeg er ikke fem år.
Jeg er tjueto år gammel og overarbeidet selv om jeg er arbeidsledig.
Slå den du, internett.

torsdag 18. august 2011

Om å ha fortiden på armen

Vi er en hel gjeng som er ute, gode venner og en del bekjente. Vi har drukket to eller tre øl hver. Jeg er klar for å slappe av med vennene mine, klar for å le, klar for en kveld med godt humør. Jeg har på meg det store, svarte skjørtet og en blå singlet. Lave sko og håret i en flette. Hvorfor er dette viktig? Fordi jeg kler meg som alle andre, uansett hvordan kroppen min ser ut.

Vi sitter rundt et bord. En gutt jeg har møtt noen ganger før sitter ved siden av meg. Vi ler og prater litt. Jeg lener meg ned for å hente opp vesken min som ligger ved siden av stolen. Jeg tar vesken på fanget og leter etter en lighter. Jeg legger merke til at gutten ser litt rart på meg. Så tar han tak i den venstre armen min og stryker den forsiktig med tommelen sin. Han ser meg rett i øynene og rister forsiktig på hodet mens han smiler. Jeg kniper leppene sammen og trekker munnvikene opp i et innbitt smil, mer falskt enn puppene til Pamela. Så snur jeg meg andre veien og spør om noen har en lighter.

Jeg vet hva det smilet skulle bety. Det skulle være en trøst. Han prøvde å si at han synes synd på meg. Smilet betyr "uff da, stakkars deg". Det var ment som en vennlig gest.
Det er bare det at det ikke oppfattes sånn.

Å riste på hodet betyr "nei". Du sier nå "nei" til en veldig stor del av meg. Når du rister på hodet, fordømmer du handlingen jeg har utført. Jeg har fortiden min på armen, og du dømmer den før du vet hvem jeg er. Du aner ikke hva jeg har gått gjennom, eller hva jeg ikke har gått gjennom, du har ikke peiling på hvorfor jeg har skjært meg, du vet faktisk ingenting om meg. Men du velger å si "nei". Du rister på hodet. Jeg ser ikke på som en trøst. Jeg ser på det som frekt.

For det første, så er dette her så ufattelig lite din sak. Du har ingenting med dette å gjøre. Jeg kommer ikke brasende inn i dine psykiske problemer og begynner å dømme dem. Det er nemlig ganske uhøflig. For det andre, dette er min kropp. La meg gjøre som jeg vil med den. Hvis jeg velger å skjære i den, så la meg det. Jeg velger arr over den schtøgge tribal-tatoveringen din når som helst. Hva du synes er penest, gir jeg ganske faen i. For det tredje, når du rister på hodet føler jeg skam. Fordi jeg ikke ser ut som deg. Vet du hvor jævelig det er? Det er en forferdelig følelse, som også er nytteløs. Man kommer ingen vei med det. Du klarte akkurat, uten et ord, å minne meg på en hel fortid jeg ikke vil tenke på og ikke har tenkt til å prate om. For det fjerde: du trigget meg akkurat til å ville skjære mer. Gratulerer.

tirsdag 16. august 2011

All that I know is I'm falling, falling, falling, falling.

Roskilde 2011:

Det regner. Vannet sildrer ned i støvlene mine, ned i nakken, langs ermene på jakka, overalt er det bare vann og gjørme. Kjæresten og jeg står under et tre utenfor Cosmopol. James Blake spiller og teltet er fullt. Vi er kalde og våte, men det gjør ikke noe. Vi står under et tre, hånd i hånd, og hører på James Blake som spiller The Wilhem Scream. Kjæresten og jeg vugger sakte frem og tilbake mens James Blake synger I don't know about my dreams. I don't know about my dreamin anymore. Jeg lener meg inntil ham og kjenner regnet som gjør håret mitt til en våt floke, jeansene mine klistrer seg fast til låret mitt, jeg har mascara på kinnet, James Blake synger I don't know about my love. I don't know about my loving anymore. Jeg er kald og våt inn til skinnet, vi synker lengre ned i gjørma, støvlene våre er møkkete, jeg har grus på hendene. Jeg klemmer hånda til kjæresten  litt ekstra. Han snur seg mot meg og lener seg frem. Jeg lener meg mot ham. Vi kysser. Jeg kjenner varmen dampe fra ansiktet hans. Det er et tungt, vått kyss. Jeg presser kroppen min mot hans. Vi er alt. Vi er ingenting. Jeg forsvinner inn i kysset. Alt rundt oss teller ikke lenger. Vi er to hjerteslag, to par hender, to tunger, to mennesker, ett kyss. James Blake synger All that I know is I'm loving, fallin, loving, loving. Might as well love.

mandag 15. august 2011

Fordi jeg savner dere

Når alt er vondt er det kjekt å kunne se tilbake på dager som var fine, og jeg tror det er akkurat det vil skal gjøre i dag. La oss grave litt tilbake i arkivet:


Disse bildene ble tatt på bursdagen min i 2008. Jeg savner alle disse menneskene. Det var en veldig bra fest, jeg lo mye, vi sang, vi danset, og la oss på morgenkvisten en gang. 

Thailand 2008. Jeg hadde aldri vært så langt hjemmefra før. Alt var uvant. Maten, skikkene, språket, kulturen, prutingen, menneskene og naturen. Jeg hadde store øyne og prøvde å ta alt inn over meg. Lykken i livet er en Singha på balkongen i Thailand, med godt selskap og vissheten om at i morgen blir enda bedre enn i dag, selv om i dag var fantastisk. 


2005 var på mange måter vondt, men på enda flere måter veldig godt. Noen vennskap holder livet ut.


Noen bilder egner seg kanskje på internet. For anstendighetens skyld. Til helvete med anstendigheten, de beste kveldene er når alle ler, alle smiler og alle ser ut som idioter på absolutt alle bildene. For faen.


Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg savner dere. Jeg savner den tiden av livet mitt da jeg ikke våknet av mareritt hver eneste natt, jeg savner å gå rett på gode venner midt i storgata helt tilfeldig, jeg savner å drikke øl på Kristiania, og jeg savner å knuseklemme de beste folka i hele verden. Jeg har det egentlig helt greit, jeg er ikke ulykkelig, ikke bekymre dere, jeg bare savner dere litt, og kanskje litt ekstra når jeg har mareritt om at dere blir borte for meg. For det er det jeg har mareritt om. At jeg skal miste dere, alle sammen, på grusomme måter. Hver eneste natt.


Nobody said it was easy, no one ever said it would be this hard. 

søndag 14. august 2011

Tori Amos sier det alltid bedre enn jeg klarer selv: I got something to say you know, but, nothing comes.

Silent all these years.

lørdag 13. august 2011

Frøken Alkohol med nye blåmerker

Jeg var på fylla i natt. Dette er overarmen min. Jeg husker ikke dette.


torsdag 11. august 2011

Ønskeliste

Som kjæresten er så flink til å minne meg på, har jeg bursdag snart. Tradisjonen tro skal jeg legge ut en ønskeliste, men dette året blir litt annerledes. Jeg flytter til Australia i februar, og derfor ønsker jeg meg ikke så mye ting. Noe er det jo så klart, men hvis du ikke vet hva du vil kjøpe, så ikke gi meg noe ræl bare fordi jeg skal få gleden av å pakke det opp. Jeg har allerede brent en søppelpose med ting jeg ikke har plass til. Jeg setter pris på omtanken, virkelig, jeg bare ser ikke helt poenget. Send meg heller et pent kort.

Så, hva er det jeg faktisk ønsker meg?

Jeg har laget en ønskeliste på etsy., som dere kan se på. Noe av det koster litt, annet er overraskende billig.
Jeg vil gjerne ha en presskanne, ala den her.
Jeg samler på alt fra Eva Solo. Jeg har 1L karaffelen og fire glass. Aller mest ønsker jeg meg te-kannen.
Dette smykket. Herregud.
Denne genseren. Husk at jeg er en skikkelig kvinne, med alt det som hører til (dette betyr str L).
Jeg kunne også tenke meg denne jakka. Vi fortsetter trenden med denne, denne og selvfølgelig denne. 
Et kamera av denne typen.
Parfyme, så lenge det ikke er en veldig tung duft. Laura Biagotti er en slager, men gjerne noe annet også.
Jeg ønsker meg veldig, veldig få bøker. Jeg solgte akkurat tre kasser av de jeg allerede hadde, fordi jeg ikke har plass til dem. Så, de eneste bøkene jeg faktisk ønsker meg, med mindre du er et helt genial og finner noe du veit jeg vil like, er disse her. 

Gavekort. På alt. Tromsø kino, H&M, Platekompaniet, Vero Moda, vinmonopolet, euro sko, diverse nettbutikker og alt annet vi har her i Tromsø. Gavekort er antageligvis det beste. Da kan jeg selv plukke ut noe jeg liker, og har plass til, du slipper å stresse rundt halve byen for å finne noe du tror jeg kommer til å like. Med mindre du liker å stresse rundt. Du skal få lov til det om du absolutt vil.

Flybilletter til Oslo, og også gjerne besøk derfra.

Fine kort og overraskelser er alltid på ønskelisten. Alltid, alltid, alltid.

Det er like så greit å lage en liste med ting jeg ikke ønsker meg:
Billig bodylotion fra nille.
Nips og pyntegjenstander. Det burde være unødvendig å si det flere ganger, men jeg har ikke plass til det.
T-skjorter med trang, rund hals. Det kler meg ikke, jeg har aldri brukt det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Jeg ser ut som en sprengt hvalross med pupper fra halsen til navlen.

Sånn, da var årets ønskeliste på plass. Det kan være jeg har glemt noe, men pytt sann. Dere kan se tidligere ønskelister om dere trykker på taggen "ønske" til høyre, under "Jeg skriver om".

onsdag 10. august 2011

Burde-burde-burde

Jeg burde pakke ut alle klærne mine.
Jeg burde flytte alle møblene mine dit de egentlig skal stå.
Jeg burde hjelpe til med vaskingen nede.
Jeg burde skrive en huskeliste over ting jeg må kjøpe.
Jeg burde betale regninger.
Jeg burde svare tusen eposter.
Jeg burde stable inn i oppvaskmaskinen.
Jeg burde søke jobber.
Jeg burde ta tak i livet mitt og gjøre noe aktivt.

Istedet bare sitter jeg her og scroller ned facebook, twitter, artige, reddit og lolcats. Ca sånn her:


Dørstokkmila er faen meg den lengste av dem alle. 

mandag 8. august 2011

Like moving pictures, I lost your trail

I dag var ikke min dag. Jeg våknet midt mellom mareritt og angstanfall, fortsatte dagen med flashbacks som rev hjertet mitt i filler, og jeg har brukt mange timer på å holde meg selv fast. Jeg forteller meg selv at det nytter ikke å være selvdestruktiv. Det løser ingen problemer. Jeg blir ikke et bedre menneske av det. Ingenting blir bedre av at jeg ødelegger for meg selv.

Alle prosjektene mine har gått i stå.
Jeg har mistet motivasjonen.
Jeg har sluttet å bry meg.

God has left us anyway

De siste fire månedene har vært en enorm opptur. Høsten kom tidlig i år. 

søndag 7. august 2011

En litt usammenhengende oppdatering om livet og sånn

Jeg er her. Jeg skriver ikke så mye, men jeg er her.
Livet løper avgårde med meg. Dagene går så altfor fort. Jeg rekker ikke tenke meg om engang. Jeg står opp, knipser med fingrene og så er det på tide å legge seg igjen. Det er ihvertfall slik det kjennes ut.
Jeg har flyttet tilbake til Tromsø sentrum. Jeg bor i huset til et vennepar, på et loftsrom med skråtak. Jeg har ikke gardiner enda, men det gjør ikke noe. På fredag kjøpte jeg et lite skrivebord for en hundrelapp, så nå kan jeg faktisk sitte oppreist ved laptopen. Vanligvis ligger jeg i senga og strekker nakken til jeg får migrene.

Jeg har ingen jobb. Jeg må finne meg et vikariat eller noe. Jeg vil ikke sitte på intervju og lyve. "Jada, klart jeg vil jobbe her i minst ett år, har ikke noen andre planer". Jeg flytter i februar. Ingen vil ansette noen på heltid som bare skal jobbe et par måneder. Jeg finner ut av det. Jeg er ikke så altfor bekymret.

For noen uker siden fikk jeg invitasjon til reunion. Barneskole-reunion. Jeg skal tydeligvis tilbake til Oslo. Jeg har ikke sett noen av disse menneskene siden jeg var tretten. Jeg vet ikke hva jeg forventer. Jeg aner ikke hvordan de har utviklet seg. Jeg har jo ikke snakket med dem. Det virker som om vi bare skal møtes og si hei til hverandre. Ikke noe langvarig pine med kleine taler og kåringer av klassens ditt og klassens datt. Hvis det blir bra, så er jo det fint. Hvis det ikke blir bra tar jeg en øl og går videre. Det som er fint med å være voksen er at når folk er teite kan du gå hjem. Det kunne man ikke som barn. Jeg liker å være voksen.

Det er fremdeles lyst i Tromsø. Lyst til langt på natt. Jeg sover ikke noe særlig. Jeg våkner av mareritt hver eneste natt. Kjæresten blir bekymret og vet ikke helt hva han skal gjøre for at jeg skal ha det lettere. Det er egentlig ikke så mye man får gjort. Det er lenge siden jeg var så plaget med mareritt. Men jeg vet at om en stund, så går det over. Marerittene kommer ofte i perioder. Dette er tydeligvis en tung periode. Om noen uker, eller kanskje mindre, har jeg bare mareritt en gang i uka. Eller enda mindre. Det går over. Det må det nesten gjøre. Jeg kan ikke være en zombie for alltid.

Det er ingen sammenheng i denne teksten. Men jeg er her. Jeg har det bra. Det er bare det at jeg er veldig sliten og livet mitt løper avgårde med meg, og jeg henger liksom litt etter. Men det blir bedre. Det gjør det alltid. God sommer.

onsdag 3. august 2011

Velkommen til Nord-Norge

Jeg har byttet ut høye sko med støvler. Jeg har byttet ut skjørt med bukser. Jeg har byttet ut cava med øl. Jeg har byttet ut lange kvelder på Kristiania med fisketurer i båt. Jeg er fremdeles den jeg alltid har vært, men nå ser jeg sånn ut en fredagskveld:

mandag 1. august 2011

Det er sommer og jeg er fremdeles ung

Det er august. Det kjennes ut som om sommeren snart er over. Hva har jeg gjort? Hva har jeg opplevd? Hvem har jeg møtt? Tiden har liksom gått så fort.

Men sånn er det faktisk alltid. Tiden løper alltid fra oss. Vi legger alltid store planer for sommeren, i år skal jeg spise enda mer is, i år skal jeg bade, i år skal jeg drikke hvitvin til langt på natt, vi legger alltid disse planene om at i år skal bli tusen ganger bedre enn i fjor, og til slutt har sommeren kommet og gått uten at vi har fått gjort halvparten av det vi har tenkt på. Men det er faktisk alltid sånn. Så jeg forteller meg selv at det viktigste er de små øyeblikkene, de gode klemmene, at jeg er solbrent på skuldrene, er at håret mitt er fullt av saltvann, at solbrillene sitter på nesa, at det er øl i kjøleskapet og at selv om jeg ikke reiste til Berlin eller Madrid, har det vært en helvetes fin sommer, likevel.

Det viktigste er at sommeren ikke er over enda.