fredag 29. juli 2011

Hvis du ikke liker livet ditt, så gjør noe med det

Dette er noe jeg har snakket mye om, både med venner og med tilfeldige mennesker, ofte på fylla. Det virker som om alle jeg møter har et aspekt i livet sitt de ikke trives med. De kan gjerne legge ut i flere timer om hvor fælt alt er, og hvor lite det nytter å prøve. Hvordan alt og alle motarbeider dem. Det er jobben, det er foreldrene, det er den stusslige leiligheten, det er vennene, det er utseendet, you name it. Ja vel, sier jeg. Så gjør noe med det. Når jeg kommer med praktiske forslag, blir stemningen en annen. De blir spakere. Det er visst ikke så ille likevel. Det er så vanskelig å forandre livet sitt. Det er så mye stress. Det passer ikke akkurat nå. Nei vel. Når passer det da? Når skal du ta tak i livet ditt å gjøre noe med det? For tro meg, hvis du virkelig vil, så er det ikke umulig. Hvis du virkelig vil, så får du det til.

Hvis du ikke liker hvordan du ser ut, så gjør noe med det. Klipp håret, finn deg nye klær, eller begynn å tren. Ja, det er hardt å omstille seg nye vaner. Men hvis du virkelig vil opp eller ned i vekt, så klarer du det. Jeg er overvektig fordi jeg er for glad i mat. Om jeg virkelig ville ned i vekt, måtte jeg spist mindre og trent mer. Men jeg fortsetter å være overvektig fordi jeg elsker pasta og fløte, og fordi jeg er for lat for å trene. Det er helt og holdent min egen feil. Og for guds skyld, beinbygning betyr maks en halv kilo. Jeg har ikke stor beinbygning, og det har ikke du heller. Vet du hvem som hadde stor beinbygning? Dinosaurene.

Jeg sleit når jeg bodde hjemme. Moren min og jeg kom ikke overens, jeg fikset ikke de jeg gikk på skole med og Blaker og jeg var rett og slett ikke kompatible. Istedenfor å syte de neste fire årene gjorde jeg noe med det. Nå skal det sies at jeg gikk veldig drastisk til verks; jeg rømte hjemmefra i en alder av fjorten. Det er ikke noe jeg nødvendigvis vil anbefale til andre tenåringer, men personlig var jeg så ufattelig lei at jeg ikke så noen annen utvei.

Hvis du har et problem med foreldrene dine, så si ifra til noen. Prøv å få noen til å hjelpe deg. Å rømme hjemmefra burde være absolutt siste utvei, og konsekvensene av det er enorme. De er livsvarige. Men for noen er det faktisk verdt det.

Om du går på videregående, har du flere muligheter. Søk deg til en skole langt unna. Skaff deg oversikt over hva du kan få i stipend og lån. Skaff deg en ekstrajobb. Finn deg en billig hybel. Ja, det er mye stress. Ja, du må antageligvis flytte langt. Ja, du må kanskje krangle med foreldrene dine om å flytte ut. Men hvis det virkelig er så forferdelig å bo hjemme, så er det vel verdt det? Hvis ikke, slutt å klag.

Er du over atten og går på videregående, gjelder mye av det samme som over. Du kan også søke sosialstøtte. Du har faktisk krav på et minstebeløp i måneden for å klare deg. Det er mye papirarbeid. Du må søke hver eneste måned. Du må ha kopi av kontoutskrifter, kopi av husleiekontrakt, bekreftelse på at du går på skole og en menge andre papirer du kommer til å bli drittlei av. Men hvis du virkelig ikke klarer å bo hjemme lenger, så er det vel verdt det? Hvis det er for mye stress, så bli hjemme. Men ikke fortell meg om hvor forferdelig det er. Latskap kommer du ikke langt med her i livet, og minst av alt hjemmefra.

Om du er over atten og ikke går på skole, så finn deg en jobb. Finner du ingen etter et halvt år? Da har du enten for høye krav, eller du leter ikke hardt nok. Jeg kjenner mangfoldige mennesker som ikke akkurat er direktører i Statoil. Men vet du hva? De vil heller stå i kassa på Rimi enn å flytte hjem. Hvis du ikke er villig til å ta en såkalt drittjobb, kan ikke situasjonen hjemme være så ille som du skal ha det til.

Hvis du er drittlei byen du bor i, så spar deg opp penger og flytt. Det er faktisk så enkelt. Du kan enten finne noe å studere et annet sted, eller jobbe deg opp en del penger som du setter på sparekonto. Når tiden er inne selger du det du ikke trenger, gir bort det du ikke får solgt og kaster resten. Pakk sekken, bruk sparepengene til husleie de første tre månedene og finn deg en jobb. Om du ikke får en jobb, meld deg arbeidsledig hos NAV. De kan ikke kreve at du skal flytte tilbake til der du kom fra så lenge du har meldt flytting. Sånn er det bare.

Vil du reise til et annet land, rundreise i Asia, studere i utlandet, og/ eller lignende? Det er ikke vanskelig. Studier i utlandet finner du på null komma niks. Du har antageligvis råd til minst ett år. Om du bare vil reise en stund, så gjelder det samme som over. Finn deg en jobb og spar opp penger. Har du ikke nok etter at alle utgifter er betalt? Tell hvor mange øl du kjøper i måneden. Tell hvor mange sigaretter du har kjøpt. Slutt å kjøpe deg klær som er dyre, Fretex har godt utvalg. En kaffe ute koster tjuefem kroner, det kan du kjøpe en hel pose for på butikken. Hvis det er for slitsomt å spare opp penger fordi du heller vil bruke dem i Norge, så beklager. Da har du faktisk ikke lyst nok til å reise.

Jeg vet at jeg får det til å høres veldig enkelt ut akkurat nå, men vet du hva? Jeg har gjort disse tingene. Fordi bryet var verdt det. Slitet var verdt det. Jeg rømte hjemmefra, jeg søkte sosialstøtte, jeg tok en ekstrajobb på videregående, jeg flyttet til en annen by og jeg reiste på ferie til blant annet Wales, Thailand og Ungarn.


Det er ikke likt for alle. Alle stiller ikke med samme vilkår. Noen får mer drahjelp enn andre. Men du kan ihvertfall prøve. Ingen kommer til å forandre livet ditt for deg. Du kommer ikke til å våkne i morgen tidlig med en fiks klar leilighet midt i sentrum med alle utgifter betalt. Du kommer ikke til å våkne i morgen med femten tusen på konto som du kan bruke til hva enn du vil. Men hvis du virkelig vil noe, så jobb for det. Hvis du virkelig vil noe, så legg sjelen din i det. Du må bestemme deg for det, og gjennomføre. Så enkelt, og så vanskelig. Lykke til.

Disclaimer: Klart du skal få lov til å snakke om ting som er vanskelig. Det trenger vi alle en gang i blant. Dette gjelder de forbanna idiotene som klager over den samme situasjonen hver forbanna dag uten å gjøre en dritt med det. Du veit, han idioten som alltid snakker om at "fatter'n var en rolling stone".

torsdag 28. juli 2011

Hide and seek

Dette er det som gjør meg levende:

Jeg puster inn smaken av saltvann

Jeg går barføtt i gresset

Jeg kjenner varmen fra asfalten

Jeg skjærer meg på kniven når jeg kutter grønnsaker

Jeg leser avisene og kjenner tårene presse fra langt nede i magen

Jeg kaster stein i fjæra og får sand under neglene

Jeg sover ikke lenger

Jeg drømmer istedet

Jeg lever i et kaos av papirer, paragrafer, dokumenter, behandlere og tidsfrister jeg ikke får gjort noe med

Jeg legger merke til blikkene jeg får på butikken

Jeg ligger flatt ut på stuegulvet og hører på Melissa Etheridge

Jeg trekker pusten hardt inn, klemmer rundt håndleddet og kjenner hjertet drønne i brystkassa.

Jeg er. 

mandag 25. juli 2011

De siste dagene har vært tunge. Det har vært tårer, redsel og sorg.

Jeg har vært så redd. Så ufattelig redd. Jeg har fortvilt ringt vennene mine. Jeg har sendt tekstmeldinger. Jeg har tatt kontakt via facebook og twitter. Jeg har holdt fast i håpet, og blitt overmannet av fortvilelse. Ettersom dødstallet steg har jeg kjent en klo av is rundt hjertet. Hva er det som foregår? Hva i all verden er det som skjer? Hvor ble det av uskyldige, lille Norge? Mitt lille Norge.

Jeg har vært lettet hver gang jeg ser at vennene mine er i live. Så kommer skyldfølelsen. Skammen. Hvordan kan jeg sitte her og være lettet, når så mange andre får sin verste frykt bekreftet? Jeg har følt meg lykkelig når jeg får kontakt, men samtidig uendelig egoistisk. Men jeg kan ikke noe for det. At vennene mine lever betyr så ufattelig mye for meg. For første gang har jeg virkelig kjent på frykten av å miste dem.

Samtidig har jeg mistet. Det kan hende jeg må reise tilbake til Oslo tidligere enn det jeg trodde. Jeg orker ikke gå i detaljer. Jeg har ikke ord. Det finnes ikke ord.

Det er en selvfølgelighet at mine tanker går ut til ofrene og deres pårørende. Det bare føles så platt når jeg sier det. Jeg skulle ønske jeg hadde flere ord. Jeg skulle ønske jeg kunne ta vare på dem. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe aktivt istedenfor å sitte her og tenke.

Men jeg kan gjøre noe. Jeg kan vise omsorg, og omtanke. Jeg kan sørge for at demokratiet lever videre. Jeg kan bevise at uansett hva, så står vi sammen. Sammen i sorgen og sammen i tiden som kommer.

søndag 24. juli 2011

Jeg har ikke ord

Ta vare på hverandre.

onsdag 20. juli 2011

Ha det bra, Oslo

Dette er den siste natten min i Oslo. Jeg skal drikke en kopp te, ta en røyk og legge meg. I morgen skal jeg stå opp tidlig, pakke sekken min og klokken to tar jeg toget til Gardermoen.

Jeg fikk ikke gjort halvparten av det jeg hadde lyst til i Oslo. Jeg fikk ikke kjøpt noen bøker, jeg fikk ikke badet, jeg fikk ikke sett på stjernene, jeg fikk faen ikke drukket øl i frognerparken engang.

Men jeg har spist sushi, jeg har ledd til jeg har grått, jeg har vært turistguide, drukket mengder med øl, kjøpt meg nye sko, kjøpt meg ny kjole, gått fra grünerløkka til majorstua, kjørt trikk, spist tapas, drukket rødvin og jeg har fått klemme på de beste menneskene i hele verden.

Alt i alt er jeg faktisk veldig fornøyd. Ha det bra, Oslo.

mandag 18. juli 2011

Sexytaaaaaim

Jeg føler ofte at jeg burde vært tynnere. Penere. Søtere. Jeg liker ikke å bli tatt bilde av om jeg har en dårlig dag. Jeg prøver alltid å skjule magen min. Jeg er alltid bevisst på hvordan jeg ser ut. Jeg har et typisk smil som er til for bilder. Det er tydelig at jeg poserer, men jeg kan ikke noe for det. Hjernen min kobler ut alt annet og det eneste jeg tenker er herregud, ikke se ut som en jævla tard nå. Alt dette her er egentlig veldig slitsomt. I tillegg er det nytteløst. Jeg ser nå engang ut som jeg gjør, med noen kosekilo, det venstre øyet er større enn det høyre, nesen min er skeiv og det forbanna håret er det bare å gi opp. Det er ikke noen vits i å late som om jeg er en modell fordi bildene skal legges ut på facebook. Folk flest burde uansett ta seg selv litt mindre høytidelig. La meg demonstrere:


Jeg foreslår at dette er den nye standard-posen min. Sexy, ikke sant?

søndag 17. juli 2011

Here, beneath my lungs, I feel your thumbs press into my skin again

Det regner i Oslo. Jeg drar sjalet tettere rundt meg og kjenner at jeg fryser på bena. T-banen mellom majorstua og omtrent hva som helst i hele byen går ikke, det er buss for bane, og selv om det tar mye lengre tid, gjør det meg ingenting. Jeg sitter på bussen i regnet og ser på menneskene rundt meg, menneskene på gata, gutten med iskrem, en dame med en ødelagt prikkete paraply, en kjempestor mann med en bitteliten hund, turister med kamera og alle de andre helt vanlige menneskene som lever livet sitt, og kanskje de ikke tenker over det engang, at dette er enda en dag i regnet i Oslo, byen som tar livet av meg og får meg til å leve samtidig, byen jeg har savna så mye, byen jeg gleder meg til å reise fra, byen jeg pleide å kalle hjemme, men som jeg har nå har flyttet fra. Så setter jeg på Radical Face og tenker at det er helt greit at det regner i Oslo, for snart skal jeg dra, uansett.


Like a row of captured ghosts over old dead grass
Was never much but we made the most
Welcome home


Ships are launching from my chest
Some have names but most do not 
If you find one, please let me know what piece I've lost

lørdag 16. juli 2011

Noen dager handler bare om å ikke gi opp.

Twenty One Pilots med Isle of Flightless Birds på repeat, hundre sigaretter, kaffe og tørk tårene, kom deg på beina, livet går videre.

You're soul knows both sides, and it's time you pick your battles, and I promise you this is mine. 

fredag 15. juli 2011

Bilder siden sist

Den gamle telefonen min døde rett etter Roskilde, så jeg har fått låne en annen. Den tar litt bedre bilder enn den forrige, noe jeg selvfølgelig har forsøkt å utnytte til det fulle. Så jeg tenkte vi kunne se litt gjennom hva jeg har gjort i det siste, dokumentert fra telefonen. Så, siden sist har jeg:


Brukt den hvite kjolen jeg kjøpte i Danmark. Den er laget av lin, må strykes hver dag og blir skitten om du ser på den. Dette kan være den mest upraktiske kjolen jeg noensinne har kjøpt.


Kjøpt nye sko. Det var velfortjent, og jeg har faktisk ingen andre sko som i det hele tatt ligner. I tillegg var de på salg. De av dere som kjenner meg vet at jeg nå bare prøver å rettferdiggjøre prisen for meg selv. Nei, jeg hadde egentlig ikke råd til dem. Men de er veldig fine, da.


Jeg har også kjøpt meg en ny veske. Jeg hadde vel strengt tatt ikke råd til den, heller.


Jeg har vært på fest, hvor vi kjørte trikset "pupper/ t-skjorte = koppholder"


Jeg har kjøpt meg enda en ny kjole. Denne er ikke fult så upraktisk, bortsett fra at det er halterneck. Jeg gruer meg til å finne en bh som gjør at jeg faktisk kan bruke denne kjolen.


Jeg har spist middag, og i ettertid angret hardt. Det var nok en del citrus i den sausen, for kroppen klødde og ville ikke samarbeide de neste timene. Men maten var god, da.


Jeg har spilt "Idiot" med Stian



Vi hadde en kjempekoselig kveld på Bare Jazz


Jeg tapte forresten ganske kraftig. Stian har tre kort, jeg har halve kortstokken.


Jeg har vært en del sammen med denne unge mannen


Og selvfølgelig har jeg kjøpt enda et par sko. Disse er enda mer upraktiske enn den hvite kjolen, men jeg elsker dem.

Moby Grape - Never

Noen dager må man bare legge seg rett ned i senga og huske hvor god, gammeldags, ordentlig musikk faktisk kommer fra. Herfra:

torsdag 14. juli 2011

Ferie, sa du?

Dette er livet mitt i Oslo: jeg prøver å rekke alt, jeg prøver å møte alle, jeg har savnet så mange, telefonen renner nesten over av tekstmeldinger, jeg får invitasjoner til hagefester, middager, øl i sola, lunsj, kino, en rask kaffe, jeg svarer ja til alt, selv om jeg vet at jeg ikke rekker det, jeg sier ja til å stå opp klokken ni, jeg sier ja til fire timer søvn, jeg sier ja til å løpe fra majorstua til grønland, jeg sier ja til å være kronisk utslitt, jeg sier ja til dype mørkeblå ringer under øynene jeg ikke skjønner hvordan jeg skal sminke bort, jeg sier ja til å glemme å spise på fjorten timer fordi jeg rett og slett ikke rekker det.

Noen dager våkner jeg opp og er så støl og sliten at jeg ikke forstår hvordan jeg skal komme meg opp trappa for å lage kaffe. Jeg sovner på trikken. Jeg klarer ikke følge med på samtalen rundt meg fordi jeg drømmer om sengen min. Men det er verdt det. Selvfølgelig er det verdt det, ellers hadde jeg ikke blitt her en uke til. Dere må bare unnskylde meg om jeg enten kommer litt for sent til en avtale eller ikke orker hæla i taket og full haloi. Jeg er veldig glad for å være i Oslo, og jeg er veldig glad for å være omringet av menneskene jeg har savnet siden januar. Jeg er bare jævelig sliten.

onsdag 13. juli 2011

La oss skrive historier

Dette er livet mitt i Oslo: Jeg drikker øl til klokka fem på natta, går tur gjennom byen, drikker kaffe fra et pappbeger, spiser salat, tusler langs Aker Brygge, spiser middag med gode venner, ler, tar t-banen til Ellingsrud, røyker nesten en tyvepakning om dagen, ser på menneskene, spiser is, går forbi steder med historie, min historie, historier jeg aldri har fortalt, men som ligger bakerst i hjertet og som skal varme meg gjennom hele den kommende vinteren.

tirsdag 12. juli 2011

Dette er livet mitt i Oslo: jeg spiser lunsj, drikker rødvin, drikker øl, kjører trikk, møter venner, hører på The Smiths, ligger i gresset, får gnagsår, griller, ler, smiler og noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg dro herfra.

mandag 11. juli 2011

Notat fra i fjor sommer

Jeg har to laptoper. Den ene heter Monster. Monster er veldig stor og fylt til randen med musikk, bilder, serier og alt annet merkelig jeg har lagret siden 2008. Den andre laptopen heter Mini, og er som navnet sier, ganske liten. Jeg har nesten ikke brukt Mini siden i fjor sommer, men siden jeg er ute og reiser er han mer praktisk. Tidligere i dag gikk jeg gjennom en mappe full av notater jeg skrev i fjor sommer, da jeg trodde hjertet mitt skulle revne. Denne teksten er skrevet på Gardermoen, den dagen jeg flyttet fra Oslo til Tromsø. 


Hva skal det bli av oss? Fra ingenting har du kommet, til ingenting skal du bli.
Hele hjertet mitt kommer til å revne. And all that could have been.

Hvor mange skal jeg ødelegge? Gabba Gabba, The Wretched. Velkommen. Nå vet du hvordan det føles.
How do I feel this good sober? Jeg kommer til å dø av dette.

Ja. Jeg kommer til å dø av dette. Gardermoen er som det alltid har vært. Nå reiser jeg. Jeg vet lite om hva som venter men føkk it. Jeg orker ikke Oslo lenger, uansett. Natta er min, kvelden er ung, alt for deg min kjære Frøken Alkohol.
Kvalme i magen, gåsehuden, klump i halsen & tårer i øynene. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk skal
reise. At jeg faktisk skal flytte. Hva i all verden er det jeg holder på med?
Dette er galskap. Bo på Hansnes en liten stund, bo i Tromsø en liten stund. Flytte fra dette landet om en liten stund. Jeg kommer til å råtne om jeg blir boende i dette landet. Jeg kommer til å råtne og bli en bitter, gammel drittkjerring. Reis for faen.
Kanskje en fordel å bli frisk først?

Tiden flyr fra meg. Jeg er 21 år, men jeg føler meg eldgammel. Tungsinn. Tungtvann.
Det kjennes som om livet allerede er over. Som om det ikke er mer igjen.

"Jeg ble redd du skulle ta livet av deg"

Dette er virkeligheten. Dette er livet mitt.
Og snart skal det kanskje ende. Cause everything is never as it seems.
Skylder jeg på noen? Både ja og nei. Could it be worse? Ja, det kunne det nok. Men det gjør vondt
nok som det er. Jeg elsker deg, jeg elsker deg ikke. Du elsker ikke meg, Tror jeg?
Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting lenger. Kitty the Brave. Er det sant? Er jeg henne? Jeg lurer på
om jeg tok livet av henne for en stund siden. Lights will guide me home.

søndag 10. juli 2011

Hold fast

La meg fortelle dere noe viktig: det nytter ikke å gi opp. 

Når det regner bøtter og spann og du er klissvåt helt inn til beinet, mascaren din renner tykke striper nedover kinnet ditt og håret er et kråkereir, så hold fast. 
Når du mister telefonen din i bakken og batteri og simkort flyr avgårde, og du har mest lyst til å legge deg på en benk og grine, så hold fast. 
Når du løper etter bussen og tryner så vinflasken knuser i vesken din og boken din blir ødelagt, så hold fast. 
Når du skjærer deg på et glasskår og innser at det eneste du har lyst til er å skjære deg igjen, så hold fast. 
Når hun bak kassa på bunnpris er en drittkjerring som nekter å hjelpe deg med noe som helst og ser på deg som om hun skulle ønske du bare døde på stedet, så hold fast.
Når regningene strømmer på og bankkontoen er tom for penger, inkassoene fyller opp vinduskarmen og mastercardet er overtrukket for lenge siden, så hold fast. 

Hvorfor? Fordi alle disse tingene er ikke enden på livet ditt. Du blir aldri igjen like ung som det du er i akkurat dette sekundet, noe som betyr at du kommer aldri igjen til å måtte oppleve denne dagen på nytt. Pust inn, pust ut, og hold fast. Det nytter ikke å gi opp og du er sterkere enn du tror. Bare hold fast. 

lørdag 9. juli 2011

And I find you spinning round in my brain, Like the bubbles in a glass of champagne.

Kjæresten min og jeg har sett hverandre omtrent hver eneste dag siden vi faktisk ble kjærester. I dag tidlig reiste han hjem til Tromsø. Jeg er fremdeles i Oslo. Det er et tomrom her og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Foto: Caroline

onsdag 6. juli 2011

Akkurat som dette

Jeg er en dårlig blogger om dagen. Jeg skriver ikke. Jeg legger ikke ut bilder. Jeg forteller ingenting.

Men jeg puster. Jeg lever. Jeg drikker vin og spiser jordbær. Jeg går i skjørt og lave sko. Jeg tar trikken gjennom byen min. Jeg knuseklemmer de beste folka, og hjertet banker hardt inne i brystkassa. Vi ler til vi griner, vi ler med hele kroppen, vi ler oss inn i sommernatta og jeg tenker at dette er livet mitt, og dette burde alltid være sånn her. 

mandag 4. juli 2011

Vindmøllen på Roskilde, 2011

Hei verden. Jeg er i Oslo igjen. Jeg har dusjet, spist middag og drukket to glass vin. Nå skal jeg straks legge meg, med armene rundt kjæresten, og forhåpentligvis sove natten gjennom for første gang på ti dager.

Vindmøllen på Roskilde, 2011