tirsdag 31. mai 2011

I morgen, i morgen, i morgen

I morgen, klokken 09.00, skal jeg åpne omslagsarket. Jeg skal lese gjennom oppgavene. Jeg skal vurdere hvilken oppgave jeg klarer best. Hvilken oppgave jeg får mest igjen for. Så skal jeg jobbe. Jeg skal sjekke og dobbeltsjekke at jeg har svart på oppgaven. Jeg skal gå gjennom alle ordene. Jeg skal være sikker på at oppgaven  min  er strukturert. Når jeg er sikker på at jeg har gjort alt jeg kan skal jeg gå hjem. Jeg skal spise middag, og så skal jeg på jobb. Når jeg er ferdig på jobb skal jeg hjem, dusje og og kle på meg nye og rene klær. Så skal jeg åpne flasken med cava som ligger i kjøleskapet. Jeg skal fylle glasset, ta med meg pleddet og legge meg i hagen. Jeg skal drikke flasken langsomt mens jeg ser på skyene som driver forbi. For da er jeg ferdig. Jeg skal ligge på gresset i hagen min i Tromsø og vite at jeg er ferdig. Uansett hvordan det gikk, uansett hvor sliten jeg er, uansett hvor mye annet jeg bekymrer meg for her i livet, så er jeg faen meg ferdig.

Men det er i morgen. I dag løper jeg rundt med hjertet i halsen og river meg i håret. Jeg aner ikke hvor noenting er, jeg er livredd for å glemme noe, jeg dør snart av hjerteinfarkt. Jeg stresser så mye at jeg vil grine. Det ser omtrent slik ut:


Men i morgen er jeg ferdig. Fy faen.

mandag 30. mai 2011

Kjæresten har bursdag

I dag fyller denne ungen mannen 22 år:



Siden han har bursdag mener han at han kan gjøre som han vil. Dette innebærer ting som å lage prompelyder på ryggen min, høre på musikk jeg ikke liker når vi kjører bil, spise jordbær og rase rundt i senga mens han lager merkelige lyder. Det er greit for meg, han har jo tross alt bare bursdag en gang i året. Jeg er bare lykkelig for at vi er like gamle, frem til september ihvertfall.

søndag 29. mai 2011

Det er søndag og jeg er hjemme fra hytteturen på Helgøy. Jeg er så sliten at jeg helst vil sove resten av kvelden, så jeg tror faktisk det er akkurat det jeg skal gjøre. Jeg skal bare vise dere en veldig fin sang først. Her:

torsdag 26. mai 2011

Eksamen, Ibsen og Helgøy

I dag hadde jeg eksamen i norsk bokmål. Jeg aner ikke hvordan det gikk, men jeg slang på litt Ibsen og noe om naturalismen, så jeg stryker nok ikke. Ibsen er aldri feil på eksamen. Nå skal jeg skru opp lyden på denne sangen enda litt til, pakke sekken og gjøre meg klar til en ny helg her ute:




Når jeg kommer hjem skal jeg lese litt til neste eksamen, spise plommer og skrive en vanskelig tekst om at jeg ikke har vært innlagt på ett år, selv om det har vært mørketid i både byen og hjertet mitt. Håper dere har en fin helg. 

onsdag 25. mai 2011

Time after time

Du har nå kommet til en blogger som er ubrukelig. I dag har jeg skrubbsår på hjertet og vil helst ligge under dyna. Frem til jeg klarer å skrive noe nyttig får dere et bilde av sola i Dåfjord og litt pausemusikk.

tirsdag 24. mai 2011

Frøken Spitfire

I dag våknet jeg til en mail fra University of Technology Sydney:

Dear Ms Pedersen


Congratulations! We are pleased to advise that your application has been received and you have been 
conditionally offered a place in the following course for the following intake:
Course: Bachelor of Arts in Communication (Writing and Cultural Studies)
CRICOS Code: 026163M
Normal Course Duration: 3 Years
Intake: Autumn 2012
Orientation starts: 13 February 2012
Classes start: 27 February 2012



The English proficiency requirement is: Academic IELTS: 7.0 overall with a writing score of 
7.0; or TOEFL: paper based: 600 overall with TWE of 5.0, internet based: 100 overall with a 
writing score of 23; or DEEP: B+; or PTE: 75

Jeg kan fremdeles komme inn i Melbourne, og da reiser jeg i juli. Hvis ikke venter jeg til februar. Jeg må ta IELTS-testen og få syv eller bedre. Det burde jeg klare. Nå skal jeg drikke cava. Skål verden!

Soundtrack: Prodigy - Spitfire

En smått kaotisk tankerekke om fremtiden, hvaler og fønikser.

Vi er ombord i båten, på tur rundt Helgøy. Jeg står ved rattet og har en hånd på gassen. Jeg setter opp farten litt. Vinden leker med håret mitt. Jeg fryser på hendene. Vi er stille og jeg lurer på om jeg skal gidde å tenne en røyk eller om jeg bare skal vente til vi er på land igjen.

Jeg tenker: Snart har jeg eksamen. Snart får jeg vite om jeg kommer inn i Australia. Tenk om jeg ikke kommer inn. Hva skal jeg gjøre da? Jeg vet ikke. Jeg vet nok ikke noe som helst. Det er litt trist, egentlig. At jeg vet så lite. Men jeg vet at det er veldig pent her ute. Kanskje jeg skal bo her og bare se på dyrelivet i et halvt år?

Jeg tenker: hvaler er sosiale dyr. Kanskje jeg skulle ha vært en hval. Da kunne jeg dratt hvor jeg ville. Hvordan tenker hvalene? Liker hvaler å se på ting? Tenker hvalen at "her var det pent, hit må jeg huske å komme tilbake senere så jeg kan se mer"? Sikkert ikke. Men hvordan vet man det? At hvalen ikke tenker sånn? Hvaler kan kommunisere over lange avstander. Det kan jo mennesker også. Telefoner og internett. Men hvaler bruker ikke teknologi. De synger til hverandre. Jeg skulle ønske jeg var en hval som kunne synge.

Jeg tenker: hvorfor sluttet jeg å høre på Kate Bush, egentlig? Fordi en del av sangene gjorde for vondt, antageligvis. Det er jo alltid sånn. Enten blir jeg lei, eller så gjør det for vondt. Jeg må slutte å legge så helvetes mye i musikken. Men jeg er bedre nå enn det jeg var. Jeg blir ikke like satt ut lenger. Men er det positivt? Ja. Nei. Jeg vet ikke. Kanskje. Betyr det at jeg blir mer voksen? At jeg slutter å bli like lykkelig som før? Har jeg blitt kaldere? Mer blasert? Det vil jeg jo ikke. Samtidig kan jeg jo ikke nekte for at det er praktisk. Jeg trenger ikke gjemme meg bort hver gang noen spiller sanger som gjør vondt. Jeg bare sitter der. Stenger av ørene og nekter musikken å slippe inn til det innerste rommet.

Jeg tenker: det innerste rommet er farlig. Jeg både kan og kan ikke forklare noen hva det innerste rommet egentlig er. Jeg kan helt fint forklare hva det er, men jeg kan ikke forklare det så noen andre faktisk forstår det. Kanskje det er like så greit? Det innerste rommet er jo noe jeg skal ha for meg selv. Silkepapir og sommerfugler.

Jeg tenker: jeg har egentlig lyst til å tatovere en sommerfugl et sted. Men det er så jævelig trashy og helvetes oppbrukt. Så da gir jeg faen. Fønikser er faktisk ganske oppbrukt, det også. Men faen da. Bare fordi noen andre har det, så kan ikke jeg ha det? Føniksen min kan da være fin selv om noen andre har noe lignende. Jeg vil jo tross alt ha den på kroppen for min egen del, ikke for noen andre. Dessuten skal jeg ha en dato lurt inn i min. Det er det da ikke så mange som har? Men det er dyrt. Jeg har ikke penger til det. Jeg burde bruke hva enn jeg har av penger på nye sko. Conversene mine faller fra hverandre. Jeg har hatt dem i tre år nå. Sko er dyrt. Jeg har ikke penger til sko. Jeg har egentlig ikke penger til noe som helst.

Jeg tenker: jeg må på jobb i morgen. Faen. Jobben min er helt grei, men faen. Jeg blir så sliten. Er det egentlig verdt det? Nav har faen meg tråkka hardt i salaten når det gjelder å få folk tilbake i arbeidslivet. De trekker jo mer av lønna enn det jeg får utbetalt. Jeg betaler for å jobbe. Idioti. Jeg må si opp snart.

Jeg tenker: snart skal jeg flytte igjen. Leiligheten er sagt opp. Jeg må begynne å flytte tingene mine utover. Helvetes mas. Flyttelass nummer husker faen ikke lenger. Det er mange tall jeg ikke husker lenger. Skoler, flyttelass, innleggelser og hjertesorger. Hvorfor holde jeg fast på tallene? Betyr de noe? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting som helst lenger. Bare at i mitt neste liv vil jeg være en hval. Hvaler er fine.

Jeg slakker ned på gassen og lar kjæresten ta over styringen av båten. Jeg har bestemt meg for å tenne den røyken. Kjæresten ser nøye på meg.
"Hva tenker du på?"
"Hm? Ingenting" svarer jeg, og tenner røyken. Absolutt ingenting.

mandag 23. mai 2011

Hyttetur til Helgøy

På fredag reiste kjæresten og jeg bort fra alt stress og mas, ut til huset deres på Helgøy. Vi har fisket, spist ufattelige mengder god mat, lest tegneserier, drukket vin og spilt Ludo. Jeg tok en liten drøss bilder som jeg tenkte dere kunne få se. Om du trykker på bildene blir de større:


Her har vi akkurat kommet frem til Helgøy. Jeg rocker overtrekksbukser og bukseseler:



Dette øl-tårnet er noe av det mest imponerende jeg har sett. Kartongen med rødvin på toppen er faktisk halvfull. Se og lær folkens, dette er skills. 


Latmannsfiske med snøret i ene hånda og øl i den andre. Her snakker vi lykke:



Ove får beskjed om å være pen foran kamera. Dette er hva han gjør:


Vi skal gå tur og tenker at det er kjekt å kle på seg litt. Ove har dog glemt at han har vokst litt siden sist han hadde på seg denne genseren:


Her skal det ikke fryses:


Jeg tror kanskje det beste var å gå opp i naustet. Vi ble ti år igjen og brukte blåsene som husker. Akkurat som den gangen for mange, mange år siden.


Hvis dere har gode øyne ser dere elgen på dette bildet. Jeg var litt for treig med kameraet, og den løp når den hørte båten. Dette er forøvrig fra lørdag når vi gikk med båt rundt hele Helgøy, og en tur til nordkvaløya. 


Ok folkens. Ser dere hvor liten båten er? Ser dere at den er i fart? Kan dere gjette hvor Ove står for å ta bilde? Nettopp ja. Derav ansiktsuttrykket. Jeg trodde faktisk vi skulle gå rundt når han klatret ned derfra. Da var det en del skjellsord og nesten så han fikk seg en ørefik.


Kosekveld med ost og rødvin


Det var meldt regn stort sett hele helgen. Yr tok skammelig feil.





Det du kan kalle Helgøy "sentrum":


Vi fikk fisk, men denne stakkaren må komme tilbake neste år. Altfor liten:


Vi fikk også sjøanemone. 


Obligatorisk fjærepils på vei hjem:



Alt i alt var det en kjempefin helg. Men nå er helgen over og det er mandag. Snart skal jeg på jobb, i morgen er det eksamenforberedelse, og på torsdag har jeg faktisk enda en eksamen. Ja, og så enda en neste onsdag. Jeg satser på at de skriftlige går bedre enn den muntlige. Det er vel ikke verdens undergang, uansett. 

søndag 22. mai 2011

Det er sommer. Sola steiker og svir gresset så det blir brunt, istedenfor grønt. Jeg ligger rett ut på plenen, med armene langs kroppen og øynene lukket. Jeg hører skritt som nærmer seg og merker at noen skygger for sola.

"Hvorfor ligger du bare her? Blir du med inn?"
"Jeg dør"
"Det gjør du da ikke. Du bare ligger her i sola"
"Nei. Jeg dør. Hvert eneste sekund er ett sekund nærmere døden. Vi dør egentlig hele tiden, vi bare skjønner det ikke selv. Eller kanskje vi skjønner det, vi bare orker ikke tenke på det hele tiden. For det er for deprimerende og konstant tenke på at man skal dø. Men det er det vi gjør, hver eneste dag. Vi dør litt mer"
"Kom igjen a. Vi har iskrem inne"
"Jordbær eller sjokolade?"
"Pistasje"
"Ok. Men jeg vil ha sjokolade også"
"Ok"

Vi går inn og forsyner oss med is, og når dagen er over og natten har begynt er klokka enda nærmere døden, selv om vi ikke tenker på det lenger.

fredag 20. mai 2011

Fine ting på en fredag

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er litt deppa etter eksamen. Men jeg kommer ingen vei med å være deprimert eller sint, så hva gjør man da? Fokuserer på det gode i livet. Jeg har samlet sammen noen av de tingene jeg synes er bra, så håper jeg at dere forteller meg litt om hva dere synes er bra i kommentarfeltet.

  • Når du ser bussen langt unna, løper som faen og akkurat rekker den.
  • Følelsen du får når du har trent hardt og er fornøyd med deg selv.
  • Når favorittsangen din spilles på radio
  • Når noen lar deg gå først i køen i butikken, fordi du bare skal ha en avis
  • Klær som akkurat har kommet ut av tørketrommelen
  • Når barn spør om du vil være bestevennen deres
  • Katter som bare vil ha mer kos
  • Gå på epleslang midt på natta med gode venner, og spise eplene i soloppgangen
  •  Reise til en ny og spennende by
  • Lukten av ny bil
  • Når du ler så mye at du blir støl i magen
  • Første gangen du klarer å spille en hel sang på et instrument
  • Asparges og spekeskinke
  • Gratis champagne
  • Bål og kaffe/ øl i fjæra
  • Regnbuer
  • Første gangen du går gjennom inngangen til Roskilde Festival
  • Bestemors nybakte brød
  • Ullsokker
  • Når du vinner i biljard, selv om det bare var flaks
Her var min liste. Hvordan ser din ut?

torsdag 19. mai 2011

Kit krangler med offentlige kontorer (igjen)

I dag sto jeg opp tidlig. Jeg tenkte jeg skulle få en rolig og avslappende morgen med litt musikk og kaffe. Slik ble det, selvfølgelig, ikke. La Trobe er et universitet i Melbourne. Jeg har veldig lyst til å studere på dette universitetet. Problemet er bare at La Trobe, som en del andre universitet, sleit litt med forskjellen og likheten på kompetansebevis og vitnemål. Jeg tenkte at dette burde gå greit, men det gjør det selvfølgelig ikke. Så startet ringerunden. Hvor kan jeg få skrevet ut vitnemålet mitt? Utdanningsetaten hadde visst "mye pågang for øyeblikket, vennligst vent" etterfulgt av tyve minutter Elton John. Utdanningsdirektoratet var veldig usikre etter fire runder gjennom huset, med forskjellige mennesker, med forskjellige meninger. Internett fortalte meg at om jeg er en tømrer med etterutdannelse kan jeg søke om real kompetanse. Så fikk jeg vite at den første  videregående skolen jeg gikk på er den som skal skrive ut vitnemålet. Men om det gjelder den første skolen jeg var skrevet inn på, altså Jessheim VGS, eller om det gjelder den første skolen jeg faktisk gikk på, her Vestby VGS, kunne ingen svare meg på. Selvfølgelig. Etter en times tid med kaffe, sigaretter, telefoner og mye styr satt jeg sånn her:


Enden på visa er at jeg ringte Kongsskogen, der jeg gikk i fjor, og de sa seg villige til å skrive ut vitnemålet mitt etter bestått eksamen. Vanskeligere enn det var det altså ikke, selv om det tok helsikes lang tid å finne ut av. For det er ikke slik at de som jobber med utdannelse vet hvordan du skal få skrevet ut vitnemålet ditt. Selvfølgelig vet de ikke det. 

onsdag 18. mai 2011

Hei internett. Jeg er sliten. Feiringen av nasjonaldagen var veldig fin. Familiemiddagen gikk veldig bra. Jeg er fremdeles veldig forelska, med århundrets dårligste timing. Studiet jeg ville begynne på i Australia fant ut at hei, vi starter ikke før i februar. Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med livet mitt. Hodet er litt kaos om dagen, med bekymringer, jobb, eksamen, fremtiden, kjæreste og hva i pokker skal jeg gjør i sommer, eller, hva faen skal jeg gjøre med resten av livet mitt? Kan noen andre bare bestemme for meg?

Jeg har det bra, altså. Jeg er bare veldig, veldig sliten.

mandag 16. mai 2011

Gårdagens bloggpost ble publisert med skjelvende fingre og hjertet i halsen. I dag er jeg rolig, men jeg vet at det er stille før stormen. I morgen skal kjæresten og jeg i familiemiddag til min farmor. Faren min kommer selvfølgelig til å være der. Jeg kunne skrevet mer om det, men det blir en annen dag. Jeg orker ikke grave meg ned i dag. Ikke når jeg allerede er sliten. Ikke når Tromsø venter på meg og de høye skoene mine. Ikke når alt jeg tenker på er følelsen av å stå midt ute i ingenting med solnedgangen. Ikke når gårsdagens soloppgang fremdeles er friskt i minne.

Fordi det er dette livet mitt skal handle om. Tur langs fjæra i soloppgangen. Plukke skjell og kaste fiskesprett. Bål midt på natta, hvitvin og mimring til en sommer langt tilbake. Heftige kyss på parkeringsplasser. Venner som ringer deg halv fire bare for å si at de savner deg, kom hjem, kom til Oslo snart a, jeg savner deg.

Jeg savner Oslo, også. Jeg kommer før dere vet ordet av det.

søndag 15. mai 2011

Frøken Alkohol

La meg bare si dette med en gang: jeg er et helvete på fylla. Virkelig. Et vandrende inferno. Jeg var, ihvertfall. Jeg er ikke like ille nå som jeg pleide å være og jeg vet hvorfor. Denne bloggposten er et forsøk på å forklare det.

Medisiner kombinert med alkohol er for meg en rasende festlig opplevelse som veldig mange av vennene mine uheldigvis har fått erfare. Det skjer ikke hver gang og man skulle jo tro at øvelse gjør mester? Uheldigvis er det ikke sånn. Oftest går det helt greit, men noen ganger sier det bare pang og jeg står der og er mongo dritings etter fire pils. Jeg mister kontroll og den delen av psykdommen jeg hater tar over. Det hele blir til en selvdestruktiv opplevelse som er utenfor all fatteevne. Det eneste som er viktig, er å drikke mer. Mer alkohol, mindre bevissthet. Jo mer jeg drikker, jo lengre unna meg selv kan jeg komme. For meg ble alkohol et nytt aspekt ved selvskading. Selvdestruktivitet. Det var jo til og med sosialt akseptert! Alle andre drakk jo, alle andre ble fulle, kjør på. Virkeligheten var ikke helt slik. Alle andre drakk, mange andre ble fulle, men absolutt ytterst få ble like dritings som meg. Jeg drakk meg selv psykotisk og endte opp på legevakta med store sår på armen og til slutt et knekt halebein. Venner prøvde å snakke til meg. De tok tak i meg og sa med dyp stemme at "nå kan du ikke drikke mer, Marthe. Dette her kommer ikke til å gå bra". Jeg ble sint og rev meg løs. Hvem faen var de til å bestemme? Jeg var voksen og kunne bestemme helt selv, takk. Så jeg fortsatte. Jeg gjorde ufattelig mye dumt. Jeg våknet opp i Dønnski, jeg våknet opp i Tønsberg, jeg våknet i alle Oslos bydeler etter tur. Jeg våknet i senger, sofaer, badekar og på noen gulv. Med raknede strømpebukser og såre ankler, sminke i hele fjeset og minus på kontoen. Jeg måtte gå hjem fra røa til frogner, blåfrossen og uten jakke. Jeg stakk av med to vesker, kastet opp i en taxi og ble funnet i en snøhaug langs E18. Det er mer. Det er så uendelig mye mer jeg skulle ønske aldri skjedde, men jeg kan ikke forandre på det nå. Man skulle jo tro jeg lærte etterhvert. Etter alle disse tingene burde jeg jo til slutt lære at det holder nå, jeg drikker vann resten av kvelden, en kopp kaffe hadde heller ikke vært dumt, jeg tror jeg skal hjem, jeg, blir noen med til bussen?
Min beste sammenligning må være Æsops fabler. Skorpionen som får sitte på ryggen til frosken over vannet. Skorpionen har lovet å ikke stikke frosken, men halvveis over vannet gjør han det likevel. Hvorfor gjør du dette spør frosken, nå dør vi jo begge to? Fordi det er i min natur, svarer skorpionen. Jeg drakk fordi jeg var syk. Jeg drakk fordi jeg ville ødelegge for meg selv. Det høres jo helt på trynet ut, og jeg skammer meg over å si det, men slik var det altså. Depresjoner kan gjøre mye med et menneske. Alt jeg ville var å viske ut dagene. Jeg drakk til jeg ikke kunne stå oppreist, jeg drakk til jeg kastet opp, jeg drakk til jeg ikke lenger trengte å være en del av den gudsforlatte virkeligheten jeg hatet med alt jeg kunne makte.

Jeg fortalte det etterhvert til psykologen min. Jeg skammet meg og så ned mens jeg hulket at jeg ikke hadde kontroll lenger. Jeg måtte hviske de ekle ordene mens tårene rant i strie strømmer nedover kinnene. Hun så strengt på meg og spurte om jeg visste hvorfor jeg drakk. "Fordi jeg vil bort fra dette" sa jeg. Hun ristet på hodet og sa "nei, Marthe. Du drikker fordi du er syk. Dette har vi gått gjennom før. Rusmisbruk er et klart og tydelig tegn på posttraumatisk stresslidelse, og det vet du. Men du må fremdeles prøve å roe ned. Hvis vennene dine ikke forstår hva som foregår kan du jo prøve å forklare det?" Jeg vet ikke om jeg prøvde å forklare noen hvorfor jeg drakk. Jeg husker ikke. Det jeg husker er at det helvete jeg skapte rundt meg var faktisk bedre enn å være i mitt eget hode. Selv om folk ble borte etterhvert, selv om jeg drakk opp husleia, selv om jeg lå naken i badekaret hver søndag og gråt til jeg trodde sjela skulle revne, var det bedre enn å takle alt det virkeligheten hadde å by på. Jeg drakk så jeg kunne slippe selvmordstankene og flashbacks. Jeg drakk bort alt det farlige, for å gi den stakkars hjernen min en pause fra å ha mareritt i våken tilstand.

Når jeg ser tilbake er det lett å se hva som skjedde. Den gangen jeg sto midt i det klarte jeg ikke se ut vinduet engang. Jeg vet hvorfor jeg drakk og jeg vet hvorfor jeg gjorde alle de dumme tingene. Det unnskylder fremdeles ikke oppførselen min. Jeg kan ikke ta tilbake det jeg har gjort. Det kan ingen, dessverre. Når jeg ser tilbake på en del av det jeg har gjort og sagt i fylla vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. På et tidspunkt vurderte jeg å forsvinne fra jordens overflate. Men det hadde jo ikke gjort det noe bedre. Jeg kan ikke forandre fortiden, men jeg kan ta grep om fremtiden. Det er det jeg forsøker å gjøre nå.

Jeg drikker fremdeles, men nå er det på en annen måte. Jeg har mer kontroll. Jeg kan ta tre øl og gå hjem. Jeg kan få tilbudet om en øl og si nei takk. Det kunne jeg ikke før. Det handler ikke om at jeg har blitt eldre. Jeg har det bedre med meg selv. Jeg trenger ikke å drikke lenger, og derfor klarer jeg å ha et sunt forhold til det.
Jeg vet ikke om denne teksten forklarer noe. Jeg vet ikke om det gjør de siste fem årene av livet mitt mer forståelig for noen av dere. Jeg vet bare at jeg trengte å skrive den.

lørdag 14. mai 2011

I natt kjørte kjæresten og jeg tur innover i Dåfjord, der han og familien min er fra. Vi kjørte til asfalten tok slutt, så kjørte vi til grusveien tok slutt, og så kjørte vi enda litt lenger bare fordi vi kunne. Vi gikk ut av bilen og opp på en haug. Vi sto der, midt ute i ingenmannsland, mens månen gikk ned bak oss og solen foran oss.

Hjertet vokser seg sterkt og svakt samtidig. Jeg har ingen hemmeligheter lenger. Jeg begynner å forstå at det kan bli vanskeligere å reise fra Tromsø til Australia, enn det var å reise fra Oslo til Tromsø.

fredag 13. mai 2011

En litt tilfeldig oppdatering om nesten ingenting

Blogspot har ikke vært helt grei de siste dagene, og jeg ser at gårsdagens innlegg er borte. Det er også en del utkast jeg har hatt liggende en stund. Fanken. Jeg vet ikke om de plutselig dukker opp igjen, men jeg tør ikke håpe. Det er tross alt fredag trettende i dag, selv om jeg ikke tror på sånt tull.

Tidligere i dag prøvde jeg kjoler på  forskjellige butikker i Tromsø. Jeg skal aldri mer spise iskrem eller kake. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og grine etter den tredje butikken. Jeg følte meg virkelig som en elefant i barneklær.
Forøvrig har kjæresten og jeg reist ut til Hansnes for helgen. Det er konfirmasjon og familiemiddager i vente. Jeg løper rundt som en galning og lurer på hva i alle dager jeg skal ha på meg. Jeg bekymrer meg altfor mye, sover litt for lite og er fremdeles gretten over eksamenskarakteren. Kjæresten prøver å muntre meg opp så godt han kan, og jeg må innrømme at han er ganske flink til det. Han lager kaffe, stryker meg på ryggen og lar meg hører på min musikk i bilen. Det kommer mer om det en annen dag, ettersom at blogger har slettet utkastet mitt. Det kommer forøvrig mer om Australia også, så snart jeg slutter å hyperventilere.

onsdag 11. mai 2011

Eksamen

I dag hadde jeg eksamen. Jeg trakk en oppgave fra helvete. Jeg prøvde å redde meg inn med det jeg kunne. Det foregikk omtrent slik:

Jeg kommer inn. Jeg starter med å oppsummere oppgaven. Jeg peker på ting jeg mener er vesentlig. Så sier sensor med høy stemme: kan du nå peke på hunkjønnsord i bestemt flertall?!
Jeg friker ut litt, men ser ned på arket og begynner å plukke dem ut. Så skal jeg bøye dem. Det går fint.
Jeg fortsetter å snakke om språkreformer og årstall. Jeg sier litt om situasjonen i Norge som førte til språkreformen. Sensor avbryter og sier at det er uvesentlig. Ja vel. Jeg fortsetter å analysere teksten jeg har foran meg. Sensor avbryter og per meg om å peke på hankjønnsord. Jeg blir totalt satt ut av det jeg driver med. Jeg kjenner at jeg begynner å bli nervøs. Så jeg fortsetter å plukke. Sensor kremter høylydt gjennom hele fremføringen. Jeg har lyst til å be henne om å enten holde kjeft eller ta seg en halspastill, men jeg holder det inne. Jeg faller helt ut av det jeg driver med hver gang hun snur seg eller ser på meg. Tårene sprenger i halsen og jeg hikster.

Jeg går videre på særemnet. Nå renner tårene fritt nedover kinnene, men jeg knytter nevene og fortsetter. Jeg snakker høyt og tydelig gjennom tårene og sørger for å bruke alt jeg har av faktakunnskaper. I det jeg holder på med avslutningen og konklusjonen avbryter sensor og sier enda høyere enn før at "nå har du bare ett minutt igjen!". Jeg stirrer uhemmet på henne mens jeg fortsetter å fremføre konklusjonen min. Jeg sørger for å se henne rett i øynene mens jeg snakker om rettferdighet, kvinneundertrykkelse og samfunnsnormer. Jeg avslutter tre sekunder før tiden er ute.

Vi går videre. Jeg skal snakke om nasjonsbyggingen. Nå er jeg så sliten av tårer, sensor og kaos at jeg omtrent ikke klarer å snakke. Jeg snakker om unionsopplysning, litteratur, og trekker frem det jeg tror er relevant litteratur. Hun spør meg om hva en typisk bonde har på seg. Jeg stirrer blankt rett frem og hodet er stille. Totalt stillhet. Det kommer ingenting. Så snakker jeg om mer spesifikt om nasjonalfølelse og om å samle Norge. Sensor avbryter og spør meg om hvem Harald Hårfagre var.

Og her, kjære internet, her gir jeg opp. De siste tre minuttene stammer jeg meg gjennom det jeg vet av faktakunnskaper, prøver å trekke noen linjer mens jeg må holde igjen gråten, kvalmen og det intense hatet jeg har mot verden akkurat der og da.

Jeg sier ikke at alt dette er sensor sin feil. Jeg kunne vært bedre forberedt. Men hun gjorde ikke akkurat saken noe bedre.

Karakter på særemne: 5. Kunne vært en sekser om jeg ikke hadde hikstet meg gjennom de første minuttene.
Karakter totalt: 3.
Hvor lyst jeg har til å kaste meg utfor brua, på en skala fra 1-10: 7.
Hvor full jeg har tenkt til å bli når jeg får lønn, på en skala fra 1-10: 13.
Fosterstilling & hyperventilering & valium & eksamen om fem timer.

Nå dør jeg.

And give me peace

Klokken er sent. Jeg er misfornøyd med eksamensresultatet mitt. Jeg drikker vodka fra en imsdalsflaske. Jeg prøver å ikke være selvdestruktiv. Jeg tvinger meg selv i søvn, fordi jeg vet at alt annet blir en katastrofe. Jeg ser slik ut, mens jeg hører på dette:

tirsdag 10. mai 2011

Because we own the sky

Skrevet i desember 2010


Jeg skal fortelle dere en liten hemmelighet. For noen uker siden fant jeg M83. Jeg har hørt intenst på We own the sky siden. Jeg sto på t-banen i Oslo, midt i rushtrafikken og kjente hjertet mitt hamre i brystkassa. Alle disse menneskene rundt meg som lever livene sine slik de alltid har gjort, disse menneskene som ikke drømmer om mer enn en "trygg og sikker fremtid", jeg får så lyst til å rive tak i dem og brøle at de må reise, de må utforske verden, dra på eventyr, ikke bare bli stuck i denne jævla drittbyen for alltid. Reis for faen, kom dere ut herfra før det er for sent! Istedenfor lukker jeg øynene og holder meg fast i den gule stangen som står ved utgangen, jeg holder fast for harde livet og puster gjennom skjerfet og når jeg åpner øynene igjen er jeg på majorstua. Et folkehav går av, et folkehav går på. Jeg streifer gjennom byen og puster inn eksosen. Luften lukter brente mandler og kakao. I Tromsø lukter den saltvann og snø. Jeg grubler over de store og små forskjellene på Oslo og Tromsø, uten å komme nærmere noen konklusjon. I Oslo lever en annen del av meg. I Oslo kommer Kit den evig falne til sin rett. I Oslo skriker lungene etter mer, i Oslo er menneskene jeg elsket, elsker, hater og forakter. Jeg går forbi dem med M83 i ørene, jeg nikker til dørvakta som husker meg, jeg smiler stivt til en tidligere nabo men vi sier ingenting til hverandre, jeg møter kjentfolk på annenhvert gatehjørne, jeg vinker til noen jeg kjenner på People's, jeg klemmer hardt på jentene jeg bare ser to ganger i året nå, jeg er i Oslo midt på vinteren og himmelen er svartere enn tjære, svartere enn olje, svartere enn hjertet, men i denne byen er jeg likevel hjemme på en sær måte. Because we own the sky. Så husker jeg at selv om jeg er hjemme her, så reis for faen. Kom deg til helvete ut herfra før det er for sent. I dag er du ung og levende med hele livet foran deg, men før du vet ordet av det ligger du seks fot under jorda, full av meitemark, råtten, og det eneste som er igjen etter deg er en gravstein og noen papirer som etterhvert forsvinner i det evige byråkratiet vi kaller personregisteret. Reis før det er for sent.

mandag 9. mai 2011

Følelsen av livet

Det er den der følelsen jeg ikke helt klarer å sette ord på. Jeg har eksamen om to dager og frem til da både leser og skriver jeg på spreng. Jeg er både spent og nervøs. Hodet er fullt av "tenk hvis, hva om" skrekkscenarioer, litteraturhistorie og magisk realisme. Jeg vet ikke lenger hva jeg tror om noe som helst, jamstillingsvedtaket, språkdebatten, heltekvad og poetisk realisme, og om jeg må tolke og forklare dialekter har jeg et stort problem. Noen ganger tenker jeg at "nå dør jeg, for dette kommer aldri til å gå bra". Samtidig banker hjertet taktfast i brystkassa, under ribbeina, helt inn til det innerste rommet. Jeg puster inn sol, vår og nyslått gress. Jeg blir blendet av meg selv og må spørre de rundt meg om jeg drømmer eller om dette faktisk er virkeligheten. Om nettene kryper jeg inn i en armkrok og puster jevnt, endelig fri fra marerittene som har hjemsøkt meg hele vinteren. Jeg stresser gjennom byen, løper gjennom biblioteket, og noen dager bor jeg på skolen og lovpriser både pulverkaffen og toroposene med rett i koppen. På kveldene sitter jeg med en øl i hånda og ser sola farge fjellene lilla og tenker at dette er livet mitt og herregud så fantastisk det er. Det er visst det vi kaller den følelsen som jeg aldri klarer å beskrive; livet.

Jeg vet at bloggen har vært full av rosenrødt og sukkerspinn den siste uka. Slapp helt av, det går nok snart tilbake til normalen. Jeg har et ganske kraftig innlegg om Frøken Alkohol jeg skal få skrevet ferdig og deretter skal jeg få svart på de forbanna spørsmålene som har ligget og godgjort seg siden desember. Jeg må bare få lov til å ha eksamen og være litt nyforelska først.

søndag 8. mai 2011

Home is when I'm alone with you

Husker dere jeg sa jeg hadde en hemmelighet? Siden det er søndag og jeg har lest andre sine hemmeligheter tenkte jeg det var rettferdig at jeg delte en selv:

En sommer for ti-tolv år siden:
Moren min og jeg reiser fra Oslo til Dåfjord, slik vi gjør i nesten alle ferier. Dåfjord er et lite sted i på Ringvassøya, med omtrent nitti innbyggere. Vi bor hos bestemor. Dagene sleper seg avgårde. Det er lite å ta seg til og jeg kjenner nesten ingen. Vi bor jo i Oslo resten av året, dessuten bor det ikke så mange her ute. Etter en ukes tid har jeg dog funnet noen på min egen alder. To gutter som begge er året yngre enn meg, og Line, som jeg har kjent siden jeg ble født. Vi fire er høyt og lavt. Noen ganger leker vi alle sammen, andre ganger er det bare guttene og jeg, eller bare Line og jeg. Gjennom sommeren bader vi, hopper i høyet, plukker blomster og leker gjemsel. Livet er bekymringsfritt. En dag er det bare guttene og meg. Vi har plukket gule blomster som jeg i ettertid fant ut at heter ballblomer. Den ene av guttene, Ove, gir sine til meg. Jeg tar imot og smiler. Den dagen fikk jeg mitt første kyss, med tørre lepper og svette håndflater.


 Sommer, ti-tolv år senere:
Jeg flytter til Tromsø igjen. De fleste helgene er jeg i byen, men det hender jeg reiser til Hansnes, Ringvassøya, hvor moren min bor. En helg er jeg på fest på Hansnes. Jeg kjenner igjen noen få ansikter men de fleste er nye for meg. Mens jeg står på kjøkkenet og blander meg en drink legger jeg merke til en høy gutt med mørkt hår. Jeg vet jeg har sett ansiktet før, jeg husker bare ikke hvor. Jeg spør kompisen min hvem han er. "Kjenner du ikke igjen Ove? Dere pleide jo å leke sammen som barn!". Så klart er det Ove. Men Ove har blitt eldre. Han har fått mørkere hår og skjegg. Han har også vokst omtrent en meter i høyden. Han tar seg godt ut. I løpet av kvelden prater vi litt og mimrer tilbake. Vi ler begge av ballblomene og alt vi fant på som barn.


Året går. Jeg er hjemme på Hansnes noen helger her og der, og både i julen og påsken. I påskehelgen ender jeg med å sitte på fanget hans over halve kvelden. Så reiser jeg tilbake til Tromsø med hodet fullt av eksamen, og en del forundring. Jeg bestemmer meg for at jeg tar feil, jeg har ikke tid til dette, det var bare innbildning uansett. På dagtid leser jeg til eksamen, men om nettene blir jeg liggende og gruble. Hjernen kjører i høygir og hjertet truer meg å slå seg løs inne i brystkassa. Jeg legger lokk på det så godt jeg kan, eksamen er om bare noen dager og jeg har søkt universitet i Australia. Jeg har virkelig ikke tid til dette. Men hjertet finner veier der fornuften har gitt opp. Ove og jeg snakket mer og mer sammen, traff hverandre oftere og oftere. Jeg fortsatte å fortelle meg selv at dette er galskap, dette har du ikke tid til. Det nyttet ikke. Det nytter fremdeles ikke. Hei verden, jeg er forelska og det med århundrets dårligste timing. Men det er nå engang sånn og jeg får ikke gjort noe med det, så istedet prøver jeg å nyte det til det fulle. Heldigvis for meg er forelskelsen gjensidig. 


Vi kjører turer rundt i Tromsø, bare for å se på utsikten. Vi spiser iskrem selv om det fremdeles er snø ute. Vi går turer i sola. Vi danser, ler og synger. Jeg vet ikke hvem av oss som er sprøest på fylla, men vi kommer til å ende på glattcelle sammen, og det gjør ingenting så lenge vi er der sammen. 


We laugh until we think we’ll die, barefoot on a summer night
Nothin’ new is sweeter than with you

And in the sticks we’re running free like it’s only you and me
Geez, you’re something to see.
Home
Let me come Home
Home is wherever I’m with you

lørdag 7. mai 2011

Home is wherever I'm with you

Alle vet at jeg stjeler som en ravn på fylla. I natt stjal jeg med meg han  her:




Men for noen uker siden stjal han hjertet mitt. Jeg vet ikke hvem av oss som er verst.

onsdag 4. mai 2011

Hemmelige smil

Hei verden. Jeg har en hemmelighet jeg ikke kan fortelle dere. Ikke helt enda. Men det er en veldig fin hemmelighet, som gjør at jeg ikke får sove og som gjør at jeg smiler hver gang jeg ser ned. Jeg holder på å sprekke fordi jeg ikke kan si så mye om det, men kanskje snart. Frem til da synger jeg på denne sangen og dør litt av at jeg snart har eksamen. Og smiler.
I dag sto jeg opp klokken halv syv. Jeg klarer ikke forstå hvordan enkelte mennesker gjør dette hver eneste dag. Dette er tortur. Dette er galskap. Dere er klin, hakke gale hele gjengen som står opp så tidlig hver dag. Dere kan late som om det bare dreier seg om vaner, men det er en løgn. Jeg vil aldri stå opp så tidlig, noen gang igjen. Ikke faen. Spesielt etter bare fem timer søvn. Da blir jeg nemlig litt sånn her:



Nå skal jeg drikke mer kaffe, scanne passet mitt og straks tusle til skolen. I dag blir en veldig, veldig lang dag.  Skole, jobb og mer skole. 11 mai kommer altfor fort, og aldri fort nok. Nå smeller det snart, dere. Eksamen.

tirsdag 3. mai 2011

Hjertet mitt er fullt av lykke og galskap. Det er sol i Tromsø, jeg går i skjørt, hjertet mitt banker hardt, hardt, hardt i brystkassa, jeg får lyst til å fylle lungene med luft og skrike høyt, jeg har lyst til å skrike ut alle følelsene av lykke, for snart får de ikke plass i brystkassa lenger, herregud tenker jeg, dette er virkeligheten og jeg står her, dette er livet mitt, jeg lever det til det fulle. Jeg lever.

Gjør du?

mandag 2. mai 2011

Galskap, medisiner og vår

Vinterdvalen er over, jeg begynner å våkne, vårgalskapen er her, sammen med sola, jeg sover for mye, jeg leser litt til eksamen, jeg puster igjen, jeg gråter ikke, hjertet banker taktfast sammen med lyden av støvletter mot asfalt, jeg går fremover, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt, men jeg tror jeg skal trappe ned medisinen min, for selv om jeg fremdeles ikke er frisk, selv om jeg fremdeles er psyk, så får jeg for mye medisin, og vet dere hva, jeg trenger ikke like mye som jeg engang fikk, kroppen sier at dette blir for mye for meg, jeg blir for sløv, så nå skal jeg trappe ned, det er ufattelig skummelt, ufattelig fint, og kanskje er dette for første gang, starten på eventyret og slutten på galskapen.



Jeg tar alle forbehold om at nedtrappingen kan gå rett til helvete, og beklager derfor på forhånd for alle episoder, situasjoner og hendelser hvor jeg ikke er helt rett i hodet og gjør ting jeg ikke burde ha gjort. Men jeg må bare ta sjansen på at dette kan gå bra. Jeg vil heller prøve, enn å aldri tørre. Kryss fingrene for meg.

søndag 1. mai 2011

Noen dager er alt vondt og jævelig. Noen dager er jeg sikker på at jeg kommer til å dø ensom og ulykkelig. Heldigvis kan alt snu seg fortere enn man tror. Heldigvis gjør det ikke vondt for alltid.

I dag hører jeg på Robyn, bruker store solbriller og smiler. Jeg smiler fordi jeg har det bra. Jeg smiler fordi livet kjennes godt. Jeg smiler fordi jeg ikke klarer å slutte. Nå er det faktisk vår, dere.