fredag 29. april 2011

God has left us anyway

Når telefonen ringer, orker jeg ikke svare den. 
Når brevene kommer, orker jeg ikke åpne dem. 
Når mailene kommer, sletter jeg de uten å åpne dem.
Når meldingene kommer, svarer jeg ikke på dem. 
Jeg bestiller ikke time hos tannlegen.
Jeg bestiller ikke time hos fastlegen.
Psykologen min avlyser annenhver time. 
Jeg henter ikke ut medisinen min. 
Jeg har sluttet å fungere. 


You cover your eyes, you cover your mouth, you cover your ears
Still you follow my trail
I'll do it all, I'll do whatever you say, God has left me anyway



I Tromsø regner det. Jeg har låst meg inne på rommet mitt. Jeg nekter å gå noe sted. Jeg orker ikke bry meg om noe som helst. Jeg har snudd døgnet. Restless nights in one night cheap hotels. Jeg har mistet gløden. Jeg sender ikke søknader. Jeg leser nesten ikke til eksamen. Jeg leser fire sider før jeg gir opp, jeg gjemmer meg i senga, under dyna og utsetter alt jeg vet at må gjøres, alt som må bli gjort, kom igjen, hvisker jeg, kom igjen, kom igjen, kom igjen. Jeg hvisker helt til ordene mister mening, snur meg rundt, stirrer i veggen og sakte men sikkert siger sannheten frem: vårgalskapen har igjen blitt en vårdepresjon. I år som i fjor, som årene før. Jeg har ikke tid til dette. I år som i fjor, som årene før. Jeg har ikke tid til dette. Jeg har virkelig ikke tid til dette. Derfor kaster jeg bort tiden jeg ikke har på å gjøre ingenting. Fornuften seirer aldri, ihvertfall ikke i dette livet.  
Jeg drikker meg full og synger gamle Cohen låter. Noen dager ligger jeg i senga i mange timer og stirrer i taket mens jeg hører på Sigur Ros. Dette er det som skjer når jeg stresser for mye. Jeg skrur av alt og slutter å fungere. Jeg drømmer meg tilbake til en annen tid. Oh, I'm only drifting to always come back. Jeg drømmer om en morgen, et smil, en periode i livet mitt som er over og aldri skal komme tilbake, og jeg godtar det, det er greit, det gjør bare litt vondt, det er alt, men det er visst dette som er livet mitt, og det nytter ikke å se bakover. We are ruins within ruinsOm jeg hadde hatt ordene skulle jeg fortalt dere om alt som skjer i hjertet. Hjertet er som havet; stort, dypt og ubarmhjertig. Hjertet banker for våren, hjertet banker for mulighetene, men hjertet har sluttet å være både spurvehjerte og kaninhjerte. Kanskje det kommer tilbake, selv om jeg ikke tror på det. Jeg tror ikke på kjærligheten lenger. Jeg vet ikke om jeg tror på noe som helst lenger. God has left us anyway.


Soundtrack: Susanne Sundfør - The Brothel

torsdag 28. april 2011

Hello, I'm in Delaware

And there goes my life
Passing by with every departing flight
And its been so hard
So much time so far apart
And she walks the night
How many hearts will die tonight
And will things have changed
I guess I'll find out in seventeen days



Dette er teksten i "Hello, I'm in Delaware". Jeg klarer ikke si noe annet enn hør den. Herregud. Hør den. Jeg kommer sterkere tilbake når stressnivået senker seg og hjertet slutter å tulle så fælt. Våren er her, selv om det snør. Hjertet banker selv om det slår feil rytme.

My body aches
And it hurts to say
That no one is moving
And I wish that I weren't here tonight
But this is my life

tirsdag 26. april 2011

Janis Joplin - Trouble in mind

De siste timene har jeg forsøkt å skrive noe vettugt. Jeg har forsøkt å skrive noe om hva som skjer, hvordan jeg har det og hvor stresset jeg er. Det handler mye om selvoppfyllende profeti, Pavlov's bjelle og litt om at det er vår og vårgalskapen holder på å forvandle seg til en vårdepresjon. Det har jeg ikke tid til. Men hver gang jeg prøver å skrive dette på en måte som ikke bare blir enten fjas eller ufattelig sytete, så bare.. nekter ordene å komme. Jeg klarer ikke å få ordene til å feste seg skikkelig. Jeg lar Janis synge ordene for meg. 





Trouble in mind,
Lord I'm blue now
But I won't be blue always
And that wind's gonna come
And blow all my blues away

søndag 24. april 2011

Hansnes, eksamen og stjernevær

Fredag ettermiddag reiste jeg fra Tromsø til Hansnes.  Jeg tok ikke med meg annet enn noen klær, telefonen min og bøkene. Jeg lot med andre ord laptopen ligge igjen i byen. Jeg trengte å komme meg litt bort for å få ro i kroppen og i sinnet. Det må ha fungert, for de siste dagene har jeg lest over firehundre sider. Det er fremdeles mye som gjennstår og jeg har slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å rekke å lese gjennom alt. Det går bare ikke. Det finnes ikke en sjanse her i verden for at jeg skal kunne klare å gjennomgå alt vi har i pensum. Eksamen nærmer seg med stormskritt og jeg tør nesten ikke telle dagene. Halvparten av tiden leser jeg. Den andre halvdelen består av livsnødvendige oppgaver som å dusje, spise, sove og hyperventilere. Jeg begynner å samle opp en drabelig mengde prestasjonsangst, men det er faktisk helt greit. Da er jeg skjerpet og fokusert. Akkurat nå er prestasjonsangsten en velsignelse. Om tre uker, når jeg står foran sensor, er nok saken en annen. Men det kan jeg ikke tenke på nå. Jeg må bare lese, lese, pugge og lese.

På Hansnes er alt det samme. Vi tusler om hverandre, leser litt, hører på radioen som alltid står på, spiser mat sammen, men ellers lever vi separate liv, sammen. Slik det alltid har vært. Hver kveld kler jeg godt på meg, skrur på ipoden og står ute på verandaen i tyve minutter. Røyker to eller tre sigaretter mens jeg stirrer utover vannet. Vi har ikke lenger totalt nattemørke og om tre uker er det lyst hele døgnet gjennom. Derfor sørger jeg for å få med meg mest mulig av stjernene mens jeg enda kan. Jeg vet at jeg kommer til å savne dem når midnattsola setter inn.

I morgen reiser jeg tilbake til Tromsø. Da er ferien over. Jeg må på jobb, jeg må klare å lese selv om jeg er hjemme, jeg må fokusere, regningene må betales, jeg må selv lage middag, jeg må rydde og vaske, jeg må sende flere søknader, jeg må gjøre alt som må til for at dette livet jeg har sett for meg skal bli en realitet. Første juni spretter jeg champagnen. Frem til da står livet på vent. Frem til da leser jeg nemlig til eksamen.

fredag 22. april 2011

Tøff i pyjamas

I dag sto jeg opp tidlig for å lese til eksamen. Jeg smurte en brødskive, åpnet boken og sovnet. Jeg sovnet sittende i senga, med brødskiven i hånda og boken i fanget. Jeg våknet to timer senere med krampe i leggene, vondt i nakken og leverpostei klint utover lakenet og overarmen. Boken hadde falt ned på gulvet og bokmerkene mine lå strødd utover. Takk og lov for at jeg noterer sidetall på dem. Jeg følte meg fremdeles ufattelig dum der jeg satt, med håret til alle kanter og sikkel på haka. Ufattelig, unektelig dum. Verdens dummeste menneske som aldri kommer til å stå på eksamen, for jeg klarer jo ikke engang å lese til den.

Sånn skal man ikke ha det. Det er en ekkel følelse som ikke fører til noe positivt. Jeg dro på meg pyjamasen, trampet ut på kjøkkenet og satte på kaffen. Jeg tok en alvorsprat med meg selv og den ekle følelsen av å ikke få til noe. Jeg bestemte meg for at her skal det leses, for faen. Jeg har ikke brukt snart ett år på å forberede meg for så å gi opp nå. Jeg er smart, jeg er sterk, jeg er faen meg tøff i pyjamas. Bare vent sensor, du aner ikke hva som treffer deg når jeg kommer inn den døra. Jeg skal rive deg i fillebiter mens du griner og ber om nåde. Jeg kan dette. Jeg er nemlig tøff hele året, ikke bare på eksamen. Hører du det? Tøff i pyjamas.

torsdag 21. april 2011

Besøk fra Oslo, med stigespill, cava og verdens styggeste fisker

De siste dagene har det vært lite blogging. Jeg har hatt besøk fra Oslo og lekt turistguide igjen. Vi har spist god mat, drukket mye øl, vært på kino og spilt brettspill. De siste fire dagene har med andre ord vært veldig fine. Jeg har tatt noen bilder jeg tenkte jeg kunne vise dere.

Her er vi på Bastard, et av de koseligste stedene i Tromsø



Stigespill på Verdensteateret. Jeg vant første runde, før jeg ble regelrett knust de neste fem. 


Luke er ikke så blid etter å ha tapt den første runden



Stigespill og cava. Bra kveld. 


Hei dere, det er vår!


Tromsø er en ekstra fin by i sola




Trivial Pursuit. Jeg er den rosa brikken. Dette er veldig viktig. 



Luke er fornøyd med å lede, noe han gjorde i en times tid.



Gleden ble dog ikke langvarig ettersom jeg vant hardt og brutalt litt senere på kvelden. 


Vi var innom Polaria


Der har de nemlig verdens styggeste fisker. 


Vi så også på mating og trening av selene, men de bildene ble mørke og lite brukbare. De siste dagene har vært rolige og fine og et velkomment avbrekk i intens lesing til eksamen. Det avbrekket er nå over, det er på tide å hive seg over bøkene igjen. Nå skjer det snart, dere. Eksamen. Jeg dør. 

tirsdag 19. april 2011

God morgen. Klokken er halv tre og jeg er bakfull. Jeg har besøk fra Oslo, men kroppen min er så ødelagt at jeg er nok en dårlig turistguide i dag. Jeg klarer nesten ikke skrive engang. Mandagsfylla i Tromsø slår ikke feil. Hverdagsfylla i Tromsø er fantastisk. Nå skal jeg legge meg ned igjen, for det var altfor slitsomt å sitte oppreist. God tirsdag, dere.

mandag 18. april 2011

Emiliana Torrini - Birds

Her har dere en passende rolig og myk start på uka. Gudene skal vite at en del av oss trenger det.

lørdag 16. april 2011

Rastløs

I dag er en farlig dag. Jeg har stort sett lest til eksamen og drukket te. Jeg blir rastløs av sånt. Det sitrer i blodårene. Hvert tiende minutt reiser jeg meg opp og går en runde i leiligheten. Spiser en brødskive. Lager mer te. Drikker vann. Kjederøyker. Jeg vurderte faktisk å gjøre noe så kjedelig som å støvsuge, men ga faen i det. Men jeg er altfor rastløs til å sitte stille resten av kvelden. Jeg vil klippe håret, eller farge det lilla. Jeg vil gå i den korte kjolen, i sko som ikke helt passer med været. Jeg vil drikke øl eller vodka. Jeg vil synge og danse. Jeg er så rastløs at jeg vurderte et kort øyeblikk å se om jeg kan stikke opp den gamle piercingen min. Da begynner det å bli ille. Enn så lenge har jeg begynt på en spotify-liste med musikk som passer til våren.

Det er offisielt vår, dere. På tross av snøen vet kroppen at det er vår. Det slår ikke feil, år etter år. Vårgalskapen har satt seg i kroppen og det er ingen vei tilbake. Herfra går det bare til helvete. Vårens vakreste eventyr har begynt.
Jeg vet at jeg bor i Norge. Jeg vet at jeg bor i Tromsø. Jeg var fremdeles skuffet i dag tidlig når jeg så ut av vinduet. Det snør. Igjen. Ikke bare litt heller. Jeg tok noen bilder, men de er ikke helt representative for akkurat hvor mye det laver ned akkurat nå. Dere skal få se, likevel. For det snør. Det snør i april. På facebook planlegger vennene mine grilling i parken og øl. Jeg ser bilder av jenter i kjoler uten strømpebukse, gutter i t-skjorte, iskrem i hånda og store smil. Alt dette skjer selvfølgelig i Oslo. I Tromsø? Nei, her snør det.





Det burde ikke være noen tvil om hvorfor jeg vil studere i Australia. 

fredag 15. april 2011

Snart får jeg besøk fra Oslo. Så har jeg eksamen. Så har jeg enda en eksamen. Etter det, ja nå kan dere lure små barn, hva kommer da? Jo, enda en eksamen! Men etter det skal jeg pakke sammen rommet mitt. Jeg skal gi bort det jeg ikke trenger lenger. Resten skal jeg sette et lurt sted. Hvis jeg har råd til det, så reiser jeg på Roskilde igjen. Så kommer en uke i Oslo, tror jeg. Etter det vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvor jeg kommer inn. Det er ikke alle skoler som godtar at du ikke har et fullstendig vitnemål, men et kompetansebevis. Jeg vet ikke hva som skjer med livet mitt om tre måneder. Jeg vet ikke om jeg bor i Tromsø lenger. Jeg vet ikke om jeg bor i Norge. Jeg vet ikke engang om jeg bor i Europa.

Akkurat nå burde jeg lese. Jeg burde skrive. Jeg burde forberede meg på eksamen. Snart er jeg ferdig. Snart er denne delen av livet mitt over. Det finnes ikke ord for hvor mye champagne jeg skal drikke i juli, om alt går som det skal. Snart starter eventyret.

torsdag 14. april 2011

Hei. Jeg har begynt å telle ned til eksamen. I dag hadde jeg migrene. Etterpå hadde jeg så vondt i ryggen at jeg begynte å grine. Så blødde jeg neseblod. Med andre ord: i dag suger.

Jeg kommer sterkere tilbake når verden ikke suger lenger. Dette kan dog ta en stund. Muligens resten av livet.

mandag 11. april 2011

Gjør noe aktivt, gi faen i Facebook

Vær så snill, kjære menneskeheten. Slutt å sette facebookstatusen deres til "I dag er dagen for /sett inn det som passer/ helst en dødelig sykdom/ dette er veldig trist/ jeg har dette som status i en time/ har du?". Jeg er så ufattelig lei av å lese spam du ikke har skrevet selv engang. Det hjelper svært lite at du kopierer bokstaver og limer dem inn i et felt på facebook. Det som faktisk hadde vært veldig fint er om du hadde gjort noe aktivt. Jeg forstår godt at ikke alle har tid til å "reise rundt og redde verden" som min far kaller det, men du kan jo for eksempel gi en hundrings til en sak du støtter? Det er ikke så mye, men det hjelper godt der det trengs. Hvilken sak du vil støtte er opp til deg, men her er en liste over de som florerer på facebook, som "alle" visstnok har som sin evige hjertesak, litt av og på, varierende, hver tredje dag, alt etter hva som passer humøret:


Du trenger ikke gi til noen av disse organisasjonene. Du trenger ikke gi penger til noen som helst. Men hvis du tror du hjelper noen med å skrive "jeg støtter verdens fattige/ krig er fælt/ stakkars mennesker" på facebook tar du skammelig feil. Den eneste du hjelper er samvittigheten din. 

Femten med store drømmer, kulørt glass og en brygge i Akershus

Soundtrack: I want to be someone else or I'll e.x.p.l.o.d.e. 

Jeg vil tilbake i tid. Jeg vil være femten år. Jeg vil ha sommer. Jeg vil ligge på bryggekanten og drikke iskaffe. Jeg vil høre stemmen din når du sier navnet mitt. Jeg vil være langt over skyskraperne høy. Jeg vil lene meg bakover og kjenne brystkassen din mot ryggen min. Jeg vil være her, i dette øyeblikket, for alltid. Jeg vil ha denne sommeren for alltid. Ingenting kunne stoppe oss, ingenting kunne knuse oss. Vi lå på brygga hele sommeren. Jeg leste høyt fra Fight Club, du røkte joint etter joint, kommenterte de partiene du likte, lo av meg når jeg leste for fort fordi jeg ble ivrig. Noen dager tok vi med gitaren ned. Du kunne spille alt av Bob Dylan, jeg kunne ikke engang spille Smoke on the water. Vi lå på rygg og så skyene gli forbi. Ingen visste hva som skulle skje med oss. Vi brydde oss ikke så mye, heller. Du hadde rømt fra en institusjon på vestlandet, jeg hadde rømt fra fosterfamilien min. Vi levde i et slags vakuum. Saksbehandlerne hadde sommerferie. Vi hadde all tid i hele verden til å gjøre ingenting som helst, hver eneste dag. Vi var så gudsforlatt deprimerte, men når jeg tenker tilbake, klarer jeg ikke gjøre noe annet enn å smile. Vi hadde jo hverandre. Hele sommeren. Vi trodde vil skulle kjenne hverandre resten av livet. Vi skulle stå mot makta. Vi skulle holde sammen, uansett hva. Vi skulle kjøpe et hus på landet. Et gammelt, slitt hus, som du skulle pusse opp. Jeg skulle male kjøkkenet gult. Kulørte glass i rutene. Du ville ha en hengekøye i hagen. Jeg skulle skrive bøker og bli berømt. Du skulle lage musikk. Vi skulle være så lykkelige. Det vi ikke visste, var at vi var lykkelig allerede. Kurt Vonnegut sa det så godt: Everything was beautiful. Nothing hurt. 

Alle disse drømmene. Alle disse drømmene som lå i hjertet. Alle disse drømmene jeg har forlatt. Er det dette som er å være voksen? Å gi slipp på alt du drømte om som tenåring? Nei. Det er jo ikke det, selv om det kjennes sånn ut noen dager. Man erstatter det man tidligere ønsket seg, med noe annet. Man ombestemmer seg. Drømmene blir litt mer realistiske. Du forstår at å bygge et hus på landet er dyrt. Du forstår at luft og kjærlighet ikke holder i lengden. Du må skrive søknader, selvangivelse og ta ansvar for at livet ditt skal gå rundt. Det er egentlig helt greit. Men jeg hadde gjort mye for å få oppleve den sommeren en gang til. Jeg hadde det helt jævelig, og jeg var ufattelig lykkelig.

Beklager sentimentaliteten. Det er nesten vår og midt på natten. Jeg blir litt rar av sånt.

lørdag 9. april 2011

En oversikt over dere som lesere

Denne bloggen er knyttet opp til Google Analytics. Det betyr at jeg kan følge med på trafikken her inne. Jeg kan se hvor mange som er innom på en dag, eller hvor mange som har besøkt bloggen i 2011. Jeg kan også se sånn ca hvor i landet besøket kommer fra, og hvor lang tid gjennomsnittsbesøket er på. Det jeg dog liker best, er å se hva dere har søkt på for å komme hit. Jeg har skrevet om det tidligere, med en liten oversikt. Det er et halvt år siden, så jeg tenkte vi kunne ta en titt på hvordan det ser ut i dag:

Bloggen får fremdeles flest visninger i Norge, som ikke er så rart. Topp ti listen over byer i Norge er:


  1. Oslo
  2. Tromsø
  3. Trondheim
  4. Kristiansand
  5. Bergen 
  6. Hamar
  7. Bærum
  8. Drammen
  9. Haugesund
  10. Stavanger

Bloggen får også noen treff i England, Sverige, Danmark og Spania. Dere har gått tilbake til å like onsdager best, fra mandager som var en trend i omlag fire måneder. Torsdager er også populære. Gjennomsnittsbesøket varer i 02:08 minutter. Mange er innom tidlig på dagen, rundt lunsjpauser tipper jeg. Høydepunktet på dagen er klokken seks. Så kommer den beste delen: hva søker dere på? 

Topp ti listen ser slik ut:
  1. Uforutsette Hendelser
  2. Flytte til Tromsø
  3. Tromsø dialekt
  4. "velter bakover"
  5. Abort hendelser
  6. Arr armer sykepleie
  7. Barnevernet bommer
  8. Begivenheter januar 2011
  9. Bryter meg selv ned
  10. Den stille våren
Det er ikke akkurat positive søkeord. Nå vel. Jeg tenkte vi kunne ta med de morsomme søkeordene. Eller, de er kanskje ikke så morsomme, men jeg ler ihvertfall. Jeg har plukket ut et par stykker til dere:
  • Fucking girl Tromsø (wtf)
  • Fortsetter å drikke i natt!
  • Kjerringhelvete flytte til Tromsø (knis)
  • Kleptoman i fylla
  • Pulings nå!!
  • Når jeg tesher deg så hardt, du blør
  • Haukene fra Hauketo
Fantastisk, er det ikke? Jeg er evig nysgjerrig på hvem dere som lesere er. Dere gir jo litt lyd fra dere i kommentarfeltet, men det gjelder de færreste av dere. Hvem i pokker kjenner jeg i Alstahaug, liksom. Sånn, det var nattens folkeopplysning, nå skal jeg drikke mer øl og se teite filmer med Sandra Bullock. 

fredag 8. april 2011

Mareritt igjen

Det er noe helt spesielt med mareritt. Kanskje det bare er meg? Jeg blir ihvertfall ødelagt av dem. I natt drømte jeg at jeg ble forgiftet. Giften fikk blodet mitt til å skifte farge, så jeg kunne se blodårene mine bli svarte. Ved håndleddene, bak knærne og i øyeeplet. Det gjorde ufattelig vondt og jeg fikk panikk. Jeg prøvde å kaste opp for å få giften ut, men selvfølgelig klarte jeg det ikke. Deretter prøvde jeg å komme meg til et sykehus, men hver gang jeg gikk rundt et hjørne forandret veien seg. Jeg visste at jeg hadde liten tid, så jeg begynte å gå fortere. Dårlig idé. Giften spredde seg fortere. Så hva gjør jeg? Årelating. Jeg orker ikke gå i detalj. Det verste med hele marerittet er menneskene. Jeg drømmer at mennesker jeg kjenner godt, folk jeg liker, vennene mine, står rundt meg og ler mens jeg blør ihjel. 


Jeg våknet av at jeg gråt. Ukontrollert og ristende, som et lite barn. Nå har jeg endelig roet meg ned. Jeg må minne meg selv på at det var bare en drøm. Bare et mareritt. Jeg vet det jo. Fremdeles; jeg har sagt det før og jeg tror det er greit å si det en gang til: "Følelsen sitter i kroppen resten av dagen. Jeg ser folk jeg kjenner og prøver å ikke la marerittet farge det jeg tenker om dem, men det hender det er litt vanskelig. Så om jeg er litt avvisende, så bær over med meg. Det er bare det at du prøvde å drepe meg mens i jeg sov i natt".

torsdag 7. april 2011

Hold hodet høyt

La meg fortelle dere noe viktig. La meg dele litt livsvisdom med dere. Jeg kaller det "å holde hodet høyt".

I dag er det torsdag. Det er ikke lørdag, eller søndag. Jeg vet at dette kanskje er åpenbart, men akkurat i dag er det litt viktig. Hvorfor? Fordi jeg var på fylla i natt. Fordi jeg ikke er hjemme. Fordi jeg er midt i Tromsø sentrum. Jeg har fremdeles på meg den lille svarte kjolen fra i går. Liten er en underdrivelse. Jeg må knipe sammen bena når jeg sitter. Jeg kan ikke lene meg for langt forover, for da faller antageligvis brystene mine ut av overdelen. Jeg har vasket ansiktet, men det er fremdeles litt mascara der det ikke skal være. Det stinker alkohol av meg. Håret mitt er en eneste floke. Jeg er bakfull. Ufattelig, ufornektelig bakfull. Og det synes på lang vei.

I følge en del samfunnsnormer burde jeg nå skamme meg. Jeg burde sitte hjemme. I det minste burde jeg stikke hjem og skifte til noe mer dekkende. Noe mer tekkelig. Jeg burde dusje, sminke meg, gjemme alle tegn på at i går i det hele tatt fantes. La meg si dere noe viktig: Fuck. That. Shit.

Ikke faen. Glem det. Jeg skammer meg ikke. Det skjer ikke. Jeg går gjennom byen i den lille svarte kjolen min. Jeg går gjennom byen med mascara under øynene. Jeg går gjennom byen, bakfull, skjelvende, hvert tiende sekund husker jeg et lite glimt av gårsdagen, jeg går midt i gata, jeg lukter nikotin og alkohol, jeg går gjennom byen, folk stirrer etter meg, og fuck that shit, jeg går gjennom byen og holder hodet høyt. Glem alt dere har lært om "walk of shame". Glem alle samfunnsnormer. Den eneste som kan gi deg skamfølelse, er deg selv. Det har jeg faen ikke tid til. Så her er jeg, på biblioteket, straks på jobb, bakfull, jeg stinker, jeg ser faen ikke ut, i den bittelille kjolen, dårlig ånde, et forbanna takras, og jeg skammer meg ikke. Ikke faen. Når folk stirrer holder jeg hodet høyt og fortsetter å gå. La dem stirre. Jeg vet nemlig at livet er for kort til å kun feste i helgene. Livet er for kort til å skamme seg. Livet er for kort til å bry seg om de små detaljene, og når alt kommer til alt er det jeg som kan le, for det er jeg som sitter igjen med alle de gode minnene, det er jeg som kan fortelle historiene, det er jeg som har levd dette livet. Så når folk stirrer etter deg, når folk sender deg sære blikk på bussen, når du er bakfull som faen og veit at det synes, gjør som meg: en fot etter den andre, og hold hodet høyt.

tirsdag 5. april 2011



Gåsehud. Over hele kroppen. Samtidig.

mandag 4. april 2011

Jeg hater mandager

Jeg vet ikke helt hvor tydelig bildet er, men slik ser uken min ut så langt.



Så det lite ut? Slapp helt av, det pleier å doble seg innen onsdagen. Om dere ser nøye helt øverst til høyre, kan dere nesten tyde at det står "Insane Leseuke". Det er ikke en spøk. Jeg tror jeg må lese rundt 670 sider iløpet av denne uken og neste. Omlag 130 av de sidene må være lest innen i morgen. Jeg kommer seriøst til å dø av stress innen jeg fyller femti år gammel.

søndag 3. april 2011

Hemmeligheter på en søndag

Hver eneste søndag starter omtrent likt. Jeg våkner en gang på formiddagen. Setter på musikken, snur meg rundt og sover en halvtime til. Når jeg våkner igjen skrur jeg opp lyden på musikken og drar dyna rundt meg. Så finner jeg frem joggebuksene og en t-skjorte, tusler ut på kjøkkenet og lager kaffe. Når kaffen er ferdig kommer den beste delen med hele dagen. Det absolutt beste med søndager. PostSecret. Jeg leser andre mennesker hemmeligheter. Noen ganger med et smil om munnen, andre ganger med tårer i øynene. Dette har vært en rutine i snart seks år. Jeg blir visst aldri lei.

Siden det er søndag, skal jeg dele en hemmelighet med dere selv. De siste ukene har jeg sendt mailer med en drøss forskjellige mennesker om studieplasser. Det ser ut som jeg havner i Australia. Problemet er at Australia har tidlig studiestart, typ 20 juli. Det er ikke så lenge til. Før den tid må jeg si opp leiligheten, begge jobbene, spare opp penger, helst reise til Roskilde, gjerne to uker i India og planlegge de neste tre årene av livet mitt. Det er et helsikes stress, men det går. Akkurat nå skjer det så mye rundt meg at jeg må ta én dag om gangen. Jeg klarer ikke se langt fremover. Men hva er hemmeligheten? Jeg søker ikke i Norge. Om jeg ikke kommer inn i Australia, så jobber jeg i hele sommer og reiser dit flyet tar meg til høsten.

Jeg søker ikke i Norge fordi jeg er redd å feige ut i siste sekund. På denne måten tvinger jeg meg selv til å reise. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet jeg kommer til å tvile noen uker før jeg skal reise. Jeg nekter å la den barnslige tvilen ødelegge for meg. Det virker jo litt rart. Jeg er ikke akkurat kjent for å være feig. Heller tvert imot. Jeg har reist på spontantur til Trondheim, jeg flyttet til Tromsø på omtrent seks ukers varsel, og fyll inn med resten av gangene jeg har vært alt annet enn feig. Alle gangene jeg har tatt valg som har forandret livet mitt. Hemmeligheten er at jeg tvinger meg selv til å flytte. Igjen. Jeg er livredd for å feige ut, studere noe jeg har sånn halvveis lyst til i Norge, råtne, og våkne opp om ti år og hate meg selv. Hemmeligheten er at jeg tvinger meg selv til å leve fordi jeg er redd for å kun eksistere.

fredag 1. april 2011

Ser du meg nå?

Skrevet i oktober 2010.

Og livet skal gå videre. Vi går alltid videre. Videre, videre, videre.

"Ser du meg nå?" tenker jeg. Ser du meg nå, jeg går gjennom gatene i Tromsø, jeg bruker det svarte skjørtet med hvite blomster, jeg bruker skinnjakka, ser du meg nå eller, jeg kjøper matchende grytekluter til den nye leiligheten min, jeg hører på Kanye West og tenker "nei for faen, vi skal ikke starte igjen", jeg går målbevisst,
jeg er på skolen, jeg svarer i timene, ser du meg nå, jeg har venner på skolen som jeg prater med,
jeg lager dritgod middag hver jævla dag, jeg smiler mens jeg ser på stjernene, jeg møter nye folk,
jeg drikker meg dritings med en søt jente som ler så det kjennes godt i magen, jeg drikker øl med folk fra skolen, ser du meg nå, ser du hvor glad jeg er, ser du meg på naschpiel, ser du han karen som glaner etter meg i storgata, jeg stikker på konsert med Glenn, vi synger, hele utestedet synger, hele utestedet skåler, jeg legger meg klokken ti neste morgen, utslitt, fremdeles småfull, men smilende, ser du meg nå, mens jeg lever dette fantastiske livet mitt, selvstendig, ansvarlig, jeg får ting til å skje, jeg har kontroll, jeg er i mitt ess, jeg fikser ting, jeg er harder better faster stronger, ser du meg nå, jeg har gått så jævelig langt videre at jeg er utenfor rekkevidde og du kommer aldri noensinne til å ta meg igjen.

Selvfølgelig ser du ikke det.