torsdag 31. mars 2011

Som dere sikkert skjønte av det forrige innlegget er jeg ikke så fan av psykologen min. Det er litt dumt, noen ganger. Som i dag. Når jeg trenger henne. Når jeg trenger hjelp.

Veit dere hva jeg savner mest med Oslo? Åråsen to.

Noen dager kollapser hjertet. Noen dager er virkeligheten for mye. Noen dager våkner du og vet at du har vært for sterk, for lenge, du trenger en pause. Noen dager våkner du med skrubbsår på knærne og kutt på armene. Noen dager er det best å bare spole over. 

tirsdag 29. mars 2011

Du skal høre mye før øra detter av. Send meg superlimet.

Det er det ordtaket sier; Du skal høre mye før øra detter av. Som pasient i norsk psykiatri får du høre ganske mye som ikke egner seg for offentligheten, og som tidvis får deg til å slepe haka langs linoleumsgulvet på kontoret.

La meg presentere "Topp ti sitater fra psykologen min":

10. "Så du vet hva "PTSD" står for?"

9. "Føler du deg mer deprimert etter at du har tatt en røyk?"

8. "Får du kanalisert all energien din i positive retninger?"
Jeg har ikke ord. Jeg vil ikke vite hva psykologen mener med dette. Da mister jeg troen på norsk helsevesen for alltid.

7. "Spiser du nok fisk?"

6. "Så når du gikk på barneskolen i Tromsø... "
Jeg har aldri gått på skole i Tromsø før høsten 2010. Dette står i journalen og jeg har også nevnt det selv. Mange ganger.

5. "Når sluttet du å ruse deg?"
Da var jeg tre sekunder fra å gå ut av kontoret for alltid. Hun mente ikke "drikker du litt mye", hun lurte på når jeg sluttet med harde rusmidler. Seriøst. Om jeg noensinne har drevet med droger burde dette vært nevnt, og lagt vekt på i journalen.

4. "Det kan jo hende depresjonen din er på grunn av noe fysisk"
Jeg sier ikke at et sunt kosthold og mosjon skal undervurderes her, men kompleks posttraumatisk stresslidelse handler neppe om mangel på B-vitaminer

3. "Hva var det du het igjen?"
Kjekt å vite hva pasienten din heter etter seks uker i behandling.

2. "Du må øve deg på å være syk innenfor de tidene kontoret vårt er åpent".
Her vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. Det er umulig å kontrollere når på døgnet man er suicidal. Om det var mulig, skulle jeg selvfølgelig kun hatt det vanskelig mellom 09.00 og 15.00, men dog ikke mellom 12.00 og 12.30, for da har folk flest lunsjpause. Man kan faktisk ikke bestemme når man er syk. Når du får beskjed om at det kun passer å være syk i et gitt tidsrom åpnes det for at du føler skam når du faktisk er syk etter kontortid. Psykologen burde faen meg vite bedre.

1. "Her står det at du har ADHD. Skal vi medisinere det, kanskje?"
Den diagnosen gikk vi bort fra i 2007. Det er fire år siden. Det er greit at journalen min snart trenger en trillebår for å fraktes rundt, men dere kan da i det minste sjekke hvilken diagnose som er aktuell per dags dato? Dette blir som å medisinere en halsbetennelse du hadde for seks år siden, istedenfor å gipse foten du knakk i dag.

Kjære helsevesenet. Skaff dere folk med peiling. Dette fungerer ikke lenger.

mandag 28. mars 2011

Paris, Paris, Paris

Hver gang hjertet banker hvisker det Paris, Paris, Paris. Hver gang jeg snører støvlettene knirker de, som de vil si snart trenger du oss ikke lenger, snart er det vår. Hver gang jeg åpner klesskapet ser jeg kjolene som henger på rekke og rad. Jeg lar fingrene stryke over det myke stoffet. Trekker ut den røde kjolen og begraver ansiktet i silke. Lar øynene gli over rekken med sko. Høye, upraktiske, fargerike sko som jeg ikke kan bruke når det er over halvannen meter snø i Tromsø. Så jeg beveger meg til neste hylle og trekker ut to gensere. En tynn og en tykkere, som er av ull. Roter i den store vesken hvor jeg har strømpebukser. Jeg trenger ikke se ned, jeg kan kjenne forskjellen med fingrene. Jeg lar de tynne strømpebuksene ligge igjen på bunnen og trekker opp to par tykke. Nå mangler jeg bare et par tykke ullsokker. Lue må jeg jo selvfølgelig også ha. Hansker. Skjerf. Når jeg endelig har kledd på meg alle fem lagene med klær, ser jeg lengselsfullt på rekken med kjoler. Jeg ser tynne jakker som snart lukter støv. En bunke med shorts ligger på bunnen av skapet, gjemt og fortrengt. Snart, hvisker jeg lavt. Så smeller jeg bestemt skapdørene igjen og tramper ut av soverommet mens jeg tvinger meg selv til å tenke på praktiske ting som jobb og eksamen. Jeg har ikke tid til å dagdrømme. Våren kommer ikke fortere selv om jeg er lei av snø. Snøen smelter ikke selv om hjertet hungrer etter nye impulser, bar asfalt, rødvin i parken, chevre og Jardin des Plantes.

Men om nettene kan jeg ikke tvingene tankene mine til å gjøre noe som helst. Så når jeg drømmer banker hjertet Paris, Paris, Paris. 

søndag 27. mars 2011

Lower Your Eyelids To Die With The Sun

I dag har vi strålende sol i Tromsø. Været er virkelig fantastisk. Vi har også en hel bråte med snø. Snart skal jeg gå meg en tur mens jeg hører på denne sangen.

Bare sånn at dere skal forstå hvor mye snø vi har, så tok jeg noen bilder for omtrent fem minutter siden. Tada:





fredag 25. mars 2011

A good day

I dag er det fredag, som antageligvis er den beste dagen i uka. Bare spør Rebecca Black. Fra spøk til alvor, det er helg. Jeg hadde fri i dag, og jeg har fri helt frem til mandag. Jeg har besøk fra Oslo igjen, som er veldig koselig. I dag startet vi dagen med å høre på dette:



Sånt som får meg i godt humør. Nå må jeg nesten bevege meg bort fra tastaturet igjen og leke turistguide. Jeg begynner å få teken på det nå. God helg da, dere.

Pst: tusen, tusen, tusen takk for de fine ordene. Dere gjør livet lettere å leve.

torsdag 24. mars 2011

Fortell meg noe fint

Jeg er visst ikke helt i vater om dagen. Jeg ser at de siste innleggene mine har vært ganske negative. Det er ikke meningen å bombardere dere med sutrete depressivitet, jeg har bare ikke fulgt helt med på hva jeg har postet. Grunnen til at jeg er litt nedfor er at jeg er stresset. Jeg har skolearbeid til oppover ørene, jobb to dager i uka, og jaggu har jeg ikke skaffet meg enda en jobb. Jeg kan fortelle dere mer om den en annen dag. Akkurat nå er jeg bare sliten. Noen kvelder kollapser jeg i senga. Jeg prøver å gjøre fornuftige ting med tiden min, men det ender med at jeg bare sitter i senga og stirrer på skjermen. Jeg trenger vår. Jeg trenger blomster i grøftekanten, blå himmel, bar asfalt, gress mellom tærne og friske jordbær. Nå har jeg snø, mørke og null inspirasjon.

Gjør meg en tjeneste. Fortell meg noe fint.

onsdag 23. mars 2011

Make it faster, baby go faster

Jeg har ikke ord. Virkelig. Kan vi bare gå tilbake i tid? Jeg trenger sommer 2008. Jeg trenger Roskilde. Jeg trenger at hjertet ikke gjør vondt. Det jeg ikke trenger er mer stress. Jeg trenger heller ikke mer snø. Jeg trenger virkelig ikke flere mareritt. Jeg har ikke ord for hva jeg drømte i natt. Jeg har mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli i senga i dag, men jeg må på jobb. I snøstormen. 

Jeg forteller meg selv at det ordner seg snart. Snart er det vår. Snart skal jeg studere noe jeg faktisk har lyst til å bruke tiden min på. Snart flytter jeg igjen. Bare hold ut, litt til. Alltid litt til.


tirsdag 22. mars 2011

God morgen

I dag tvang jeg meg opp halv ti. Hvorfor? Jeg prøver å få en fungerende døgnrytme igjen. Jeg startet dagen sittende i senga, med bena i kryss og et olmt blikk på klokka som henger på veggen. Jeg er ikke blid som en sol etter fem timer søvn. Nå drikker jeg kaffe for harde livet og utsetter å gjøre meg klar til veiledning. Jeg utsetter viktige avgjørelser i livet mitt fordi jeg tidvis er redd for forandring. Jeg vet at det er sånn, jeg vet hvorfor det er sånn, og jeg vet at det ikke burde være sånn. Det er virkelig en vane jeg må forandre. Men det hjelper ikke så mye akkurat nå. Uansett. Jeg innså at jeg ikke har en liste med "morgen-musikk", så jeg har begynt å lage en. Nå skal jeg drikke enda mer kaffe og stirre mer på skjermen mens jeg forbanner meg selv litt til for å utsette alt som er viktig til siste liten. Det ser som regel sånn ut:


mandag 21. mars 2011

Mandag

Det er mandag i dag. Jeg hater mandager. Nå må jeg kle på meg fire strømpebukser, en ullgenser og tre skjerf. Jeg skal ikke på polferd, men på jobb. Etter at jeg har vært på jobb må jeg rett hjem og lese 237 sider. Fordi jeg skal ha veiledning i morgen. Jeg er ikke klar til veiledning. Det jeg faktisk har veldig lyst til er å vaske klær, men vi har ingen vaskemaskin. Jeg har prøvd å mase i over en måned nå, men det skjer ingenting. Jeg kan snart ikke gå fra døren til senga, fordi det er klær over alt. Jeg kunne også tenke meg å skrive enda mer, men jeg har ikke tid, fordi jeg må på jobb. Nevnte jeg at jeg hater mandager? 


søndag 20. mars 2011

Kjære Radiohead. Dere må dra på turné igjen snart. Vær så snill. Jeg håper aller helst dere kommer tilbake til Roskilde i sommer, så jeg kan se dere en gang til, sammen med gode folk, med øl i hånda og håp i hjertet, på et jorde i Danmark. Men denne gangen kan dere la være å spille The Gloaming. Spill How to disapear completely, istedet.

Vær så snill. Jeg trenger dere.

Bildedryss fra game dager

Jeg er litt nostalgisk om sentimental om dagen. Alt jeg skriver handler om ting som skjedde for mange år siden, om kjærlighet, og om den personen jeg pleide å være. Det kjennes ut som en evighet siden. Det er en evighet siden. Sentimental og nostalgisk. Jeg tror jeg har blitt gammel. Her får dere et bildedryss fra gamle dager.










lørdag 19. mars 2011

Om å være ung, forelska og levende

For mange år siden var jeg hodestups forelsket i en gutt. Jeg kunne ikke puste. Jeg kunne ikke spise. Jeg skrev navnet hans om igjen og om igjen på det gule papiret i notatblokken min. Jeg var sikker på at meningen med livet var å ligge i armene hans. Meningen med livet var å stryke hånden min gjennom det rufsete håret hans. Meningen med livet var å være sammen med ham. Jeg elsket å kjenne armene hans rundt meg.

Det er sommer og midt på natten. Jeg kjenner en kjølig vind i ansiktet, men det er akkurat så varmt at jeg ikke trenger en jakke. Heldigvis, for den la jeg igjen på festen vi var på.


"Hei, vent da! Ikke gå! Jeg mente ikke noe med det.."
"Det gjør du aldri. Du mener aldri noe med noenting som helst og jeg gidder ikke mer"


Jeg knytter hendene sammen mens jeg går og han følger etter. Jeg prøver å ikke gråte. Jeg hater å gråte når andre kan se det. Det blir bare verre av å holde det igjen og etterhvert begynner jeg å hikste og hikke om hverandre mens jeg forbanner meg selv for å være så svak. Så full av følelser. Så gudsforlatt forelsket. Dette er oss. Det eneste vi gjør er å krangle. Så blir vi venner igjen. Så har vi sex. Så drikker vi oss fulle. Og krangler igjen. En av oss ber om unnskyldning og den andre tilgir. Forholdet vårt er både intenst og magisk. Når vi er lykkelige er det ingenting som kan stoppe oss. Han får meg til å le så jeg får vondt i magen. Han plukker blomster til meg og synger mens han danderer dem i håret mitt. Han hjelper meg å rømme fra institusjonen, bare så vi kan være sammen. En gang ringer han og utgir seg for å være kjæresten til moren min, og skal liksom hente meg. Det verste er at vi får det til å fungere lenge nok til at jeg kommer meg unna. Enda en gang ler jeg hele veien til Oslo. Når vi er lykkelige flyter vi på skyene. Høyere enn himmelen. 
Men vi er unge. Vi krangler. Det blir mye dramatikk for ingenting. Hele verden går i tusen knas av ett feil ord. Vi er sjalu for alt, og istedenfor å snakke åpent med hverandre blir vi gående og gruble. Vi leser begge langt mer i en situasjon en det som egentlig er der. Vi er så usikre. På oss selv, på hverandre, på kjærligheten og på framtiden. Men til syvende og sist er vi ufattelig hodestups forelsket i hverandre. 


"Ikke gå fra meg! Vær så snill da.."
"Hvorfor ikke? Hvorfor i helvete skal jeg ikke gå min vei? Jeg orker ikke mer! Vi bare krangler og du flørter med alle de andre.."
"Ja, for det gjør ikke du eller? Tror du ikke jeg så det? Hvordan du smilte og lente deg over han med den grå capsen?"
"Du er så jævla dum! Du er så ufattelig dum og jeg orker ikke være sammen med deg lenger! Du kan få tilbake det falske juggelet ditt!"


Jeg lar hånda få et godt grep rundt smykket jeg har på meg. Smykket han har kjøpt til meg. Det er ikke dyrt. Det er ikke diamanter. Men det trengte det ikke være, heller. Det er et lite hjerte av stål, med en blå sten på siden. Det henger i en svart snor rundt halsen min, som det har gjort de siste ukene. Jeg har nektet å ta det av meg, uansett hva. Jeg kjenner fingrene mot stålet. Presser tommelen mot kanten så det gjør vondt. Han står lamslått og ser på meg. Jeg vet at hvis jeg tar av meg smykket nå, så er det over. Dette er det siste stikket. Jeg begynner å trekke smykket ut fra kroppen. Jeg kjenner at snoren strammer seg mot nakken min. Jeg vet at jeg må rykke hardt for å slite den. Jeg presser hardere mot stålet og kjenner at det snart kommer til å bøyes av. Pulsen min river gjennom kroppen. Jeg ser ham hardt i øynene. Gjør det, hvisker en del av meg. Ikke gjør det! hvisker den andre. Jeg lukker øynene og lar de to sidene kjempe i hodet mitt. Jeg vet ikke hva jeg burde gjøre. Jeg vet at følelsene mine er ekte, men orker jeg dette for alltid? Tror jeg virkelig at det vil være oss for alltid? Vi er så unge. 


"Jeg elsker deg"


Jeg åpner øyene og ser på ham. Han ser på meg og gjentar ordene: "jeg elsker deg". Jeg lar hendene falle ned til hoftene. Tårene renner og jeg vet ikke lenger hvilken planet vi er på. Jeg går mot ham og stuper inn i armene hans. Det eneste som betyr noe er følelsen av håret hans under hendene mine, følelsen av det ikke finnes avstand mellom oss, følelsen av å kjenne hjertet hans slå mot mitt eget. Det eneste som betyr noe er at jeg vil ikke leve uten ham. Krangler eller ikke krangler. Han klemmer meg så hardt at jeg tror ribbeina mine skal knekke. Jeg skyver armene mine inn under t-skjorten hans. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må ta på huden hans. Må kjenne at han er her, at han er levende, at han er min. "Kom igjen, vi drar til meg". Han hvisker ordene i øret mitt og jeg nikker og smiler gjennom tårene. Vi bruker ufattelig langt tid på hjemveien, med noe som føles som tusen omveier. Vi går gjennom bygårder og parker, drikke tuborg på en benk mens vi ser på stjernene, har sex i et portrom, forteller hverandre alle de små hemmelighetene som ligger under huden, og utsetter i morgen så lenge som mulig. Når sola begynner å stå opp for alvor sitter vi på en benk med jakken hans over oss. Jeg lener hodet mitt på skulderen hans og røyker enda en sigarett. "Jeg elsker deg" hvisker jeg lavt. Han kysser håret mitt. Jeg tenker at dette er for alltid. Vi sovner i sengen hans, totalt utslitt, klokken halv ni om morgenen. Når jeg våkner er det på tide å reise tilbake til institusjonen. Jeg går rundt i en liten sky av lykke. Jeg fikler meg smykket jeg har rundt halsen. Synger for meg selv. Plukker blomster i veikanten. De ansatte smiler av meg og spør om jeg er forelska. Jeg svarer bare vagt og fniser litt. Teller dager til vi kan sees igjen. 


Jeg flyttet to uker senere. Vi falt fra hverandre. Jeg slutta å rømme så mye, han begynte å jobbe mer. For to år siden så jeg ham tilfeldigvis på t-banen. Jeg snudde meg rundt og så en annen vei. Jeg vet ikke hvorfor.

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros - Home




Jeg hadde gjort veldig mye for å ha denne følelsen igjen. 


Home is wherever I'm with you. 

fredag 18. mars 2011

Fosterstilling og dyna

I går kledde jeg meg i grønt til ære for dagen, og drakk øl. I natt så jeg filmer og fikk faen ikke sove. Ikke et eneste jævla sekund. Beklager språket. Så klokken ti i dag sto jeg opp og lagde skikkelig kruttkaffe. Så leste jeg ut Fuglane av Tarjei Vesaas. Boken anbefales på det varmeste, men gjør dere selv en tjeneste: slutten fortjener nok mer enn å bli skummet gjennom i panikkangst med kaffen i halsen. Så bar det avgårde til skolen hvor vi brukte tre timer på å gå gjennom, hvilken bok mon tro? Kan det være tidligere nevnte Fuglane? Oh yes. Tre timer. Boken er på 220 sider. I pausene hørte jeg på Radiohead på full guffe for å tvinge meg selv våken og for å få fart på tankegangen. Det hjalp litt. Men jeg merker så altfor godt at jeg blir ødelagt av ikke sove skikkelig om nettene. Det starter med at jeg veksler mellom å være glovarm og iskald. Så kommer krampen i leggene. Etter noen timer til begynner angsten å murre. Jeg skvetter av ingenting. Mister fokus på hva jeg driver med. Det verste er når jeg blir smått psykotisk og ser skygger som ikke skal være der, hører lyder jeg vet at kun eksisterer i mitt eget hode og blir mega paranoid. Jeg tror alle ser på meg. Jeg er brennsikker på at absolutt alle snakker om meg bak ryggen min. Jeg vet at med en gang jeg går ut av klasserommet ler de av meg. Alle sammen. Til og med de jeg aldri har pratet med.


...jeg vet. Makes no sense. Men det er nå en gang sånn. Derfor velger jeg å forbli under dyna, i fosterstilling, resten av dagen. Jeg sier også herved unnskyld til alle jeg har vært utrivelig mot i dag. Jeg er virkelig veldig lei meg for det, men over 24 timer uten søvn og smått bakfull er en veldig dårlig kombinasjon. Ikke tok jeg medisinen min i går, heller. Jeg lærer faen meg aldri.

torsdag 17. mars 2011

Jeg våkner av at telefonen ringer. Jeg stønner og ser på klokka. Det er sent, jeg burde ha stått opp for lenge siden. Telefonen fortsetter å ringe. Jeg vurderer å dra dyna over hodet og late som ingenting. Så setter jeg meg opp og famler etter telefonen. Jeg velter en imsdal-flaske og river ned to notablokker i forsøket på å nå den forbanna telefonen som bare er et evig mas. Jeg når den til slutt og trykker på den grønne knappen før jeg i det hele tatt ser hvem det er. "Hallo" grynter jeg med en tydelig søvnig og irritert stemme. Det er stille i andre enden. "Hallo?" sier jeg en gang til, enda mer irritert. Hvem i all verden er det som ringer bare for å være stille? Jeg begynner å bli mektig irritert. Så hører jeg en lav surkling. Jeg presser telefonen hardere inntil øret. Det er noen som gråter. Jeg gnir søvnen ut av øyet og kjenner hjernecellene knase i panikkangst. Hvem er det om ringer meg og gråter på telefonen? "Uh. Hvem er det jeg prater med?". Jeg prøver å spørre litt mer forsiktig. Jeg skjønner at dette ikke er tidspunktet til å være sint. Jeg tar telefonen bort fra øret i to sekunder for å se hvem det er. "Skjult ID" lyser mot meg. Noen hikster på andre enden. Gråter hardere. Jeg hører en lav mumling. Jeg klarer ikke skille ordene fra hverandre. Jeg vet ikke engang hvilket språk det mumles på. Nå gråter personen ukontrollert. Så slår stemmen hardt og metallisk mot ørene. "Please insert more coins into the slot". Hikstingen går over til halvkvalte hyl. Navnet mitt blir gjentatt flere ganger. Hjertet mitt hamrer i brystkassa. Jeg skjønner ingenting. Jeg forstår ikke hva som skjer. Så brytes samtalen. Tre korte pip og samtalen er over. Telefonen min lyser blått i fem sekunder før den slukker igjen.

Den eneste som pleide å ringe meg og gråte døde for to år siden. Hvis dette er en morbid spøk, er den jævelig dårlig og ufattelig kvalm.

tirsdag 15. mars 2011

The whole world is moving and I'm standing still

De siste dagene har nettet hjemme vært så ustabilt at jeg har ikke ord. Jeg skal i teorien ha sendt fire mailer til universitet i Australia. I går. Hodet mellom knærne, husk å puste. Eksamen er om fem uker. Pust inn. Pust ut. Litteraturhistorie. Dette går bra. Kan ikke søke ekstra informasjon på nett? Jeg kommer ingen vei med å hyperventilere, men jeg gjør det likevel.

Dagene tilbringes på skolen, på jobb og litt rundt i Tromsø. Artur, Verdensteateret, litt på kino og en god del på biblioteket.
Om nettene prøver jeg forgjeves å sove. Jeg drømmer om en park i Paris, om å være innestengt i et hus med døde mennesker, om å hoppe fra stupetårnet og om å finne meg selv. Som regel våkner jeg rundt klokken fem, med svetten silende fra ryggen og klump i halsen. Jeg blir liggende våken til klokken åtte. Da gir jeg opp. Skifter på senga og går i dusjen. Når jeg kommer tilbake legger jeg meg ned og ser rett ut i luften, mens jeg hører på denne listen i spotify. Jeg nekter å starte dagen ordentlig før klokken ti. Det er ikke verdt det, for jeg slapper aldri så godt av som alene tidlig på morgenen. Alene, med musikken og lyset.

søndag 13. mars 2011

Noen dager er det påkrevd å ligge i sengen til klokken syv, og kun konsentrere seg om Flying Lotus. Perfekt søndag. Nå skal jeg spise frokost og late som jeg gjør nyttige ting.

lørdag 12. mars 2011

Familiemiddagen gikk greit. Var var fem stykker som spiste på Emmas Drømmekjøkken, som muligens er Tromsø's fineste resturant. Høydepunktet var når vi diskuterte urinveisinfeksjonen jeg hadde som fireåring. Etter middagen fulgte jeg farmoren min til en drosje og stakk en hundrings i hånda til sjåføren for å forsikre meg om at han fulgte henne helt inn. Deretter gjorde jeg det som føltes mest naturlig etter tre timer med familien; jeg drakk meg full. Øl, gin og irish coffee. I dag våknet jeg på andre siden av byen og tryna selvfølgelig tre ganger på vei hjem. Jeg har skrubbsår på kneet og hoften min er gul, rød og lilla. Frøken Alkohol på glattisen. Jeg lærer faen meg aldri.

fredag 11. mars 2011

I dag skal jeg i en familiebursdag. Min farmor fyller år, og dette skal selvfølgelig feires. Jeg har en anelse om hvordan denne kvelden ender, men jeg velger å late som om alt går bra. Har jeg nevnt at at det hele feiringen består av min farmor, min far og jeg? Valium er løsningen på alle mine problemer i kveld.

Men siden jeg er så opptatt med å hyperventiliere at jeg ikke klarer å skrive noe skikkelig, syntes jeg dere skal lese innlegget til Stokkefot om hennes helg i Tromsø, da frk. Stokkefot besøkte frk. Alkohol. 

Nå skal jeg løpe i dusjen og prøve å regne ut akkurat hvor mye beroligende jeg kan kombinere med betablokkere, ganget med alkoholenheter. Kjære Tromsø; jeg beklager på forhånd. I kveld kommer jeg til å være jævelig mot deg.

torsdag 10. mars 2011

Straight to hell, boys

Jeg husker fremdeles den første The Clash skiva jeg holdt i hånda. Jeg var søtten år og fikk den i gave av kjæresten min. Jeg hørte gjennom cd'en og likte det. Noen av sangene ble sittende ekstra hardt, og spilt ekstra høyt. I fought the law er glimrende når du bor på institusjon. Så kom vinteren og The Clash ble byttet ut med Tori Amos. Cd'en ble liggende i en skuff og støve ned. Tre år senere fant jeg den midt i et flyttelass. Jeg satte den på og ble bergtatt. Hva i all verden hadde jeg gått glipp av? Hvorfor likte jeg ikke dette bedre for tre år siden? Musikk er mitt dop. Jeg så i lommeboka og bestemte meg for at jeg jeg kan fint å leve på euroshopper-pizza i tre dager. Jeg kunne derimot ikke gå et sekund til uten å høre mer av The Clash. Jeg røsket til meg en jakke, snørte conversene og kjente sommerfuglene i magen hele veien til Platekompaniet. Jeg hørte gjennom tre av albumene, og visste at det ville bli et hardt valg. Jeg hadde ikke råd til alle. Jeg endte med Combat Rock. Jeg hørte ikke på noe annet i flere uker. Jeg danset til Car Jamming, nynnet Sean Flynn på t-banen, og kanskje viktigst; jeg kjente blodet mitt bruse av glede hver eneste gang jeg hørte på Straight to hell. Den enkle genialiteten fortsetter å slå meg. Et eller annet bare fortsetter å gjøre meg lykkelig. Det kiler så godt i magen. Klirrer så fint i ørene. Det er ikke den samme eksplosive lykken jeg kan få av MGMT, eller The White Stripes. Det er forskjellen mellom en shot tequila og et glass whiskey. The Clash er en whiskey som skal nytes over lengre tid. Noen ganger må man ta en liten pause og sette fra seg glasset, men det murrer godt i magen og smaker fantastisk. Nå har jeg fått totalt hang up på Straight to hell igjen, og den står stort sett på repeat om dagen.

Psst: hvis du hører låta og tenker "har ikke jeg hørt en annen versjon av den på radio i det siste?" så er det M.I.A - Paper Planes du tenker på.

onsdag 9. mars 2011

Kit er bakfull

Alt handler om ingenting. Ingenting handler om alt.

tirsdag 8. mars 2011

Om å være ung og tøff med rødt hår

Lykken i livet er å være ung, med rødt hår, gode venner og ufattelige drømmer for fremtiden. Selv om du ikke aner hva du skal gjøre med livet ditt, selv om kjærligheten er en helsikes plage og selv om du gråter på toget. Jeg vet ikke hvorfor, men det røde håret gjorde meg tøffere. Ikke nødvendigvis utsendemessing, men jeg følte meg bedre. Jeg sluttet å være redd for alt mulig. Jeg ga jevnt over faen i hva alle andre mente, og gjorde det jeg tenkte var riktig. Jeg reiste på spontan-tur til Trondheim, satset de siste pengene mine på et umulig veddemål, men vant, sloss i København, snek på trikken og gikk fra Kolbotn til Ski i regnet mens jeg sang Iron Maiden låter for meg selv for å holde varmen. Klin hakke gal, tøff i trynet og alltid klar for nye eventyr. Jeg vet at jeg var sånn en gang, for noen år siden.


Jeg bare vet ikke om jeg er sånn fremdeles. 

Leonard Cohen - In my secret life

mandag 7. mars 2011

Jeg har ikke oppdatert bloggen min på tre dager. Jeg har litt dårlig samvittighet. Samtidig har jeg hatt ustabilt nett, besøk og generelt vært opptatt. Slik er livet. Jeg kommer sterkere tilbake denne uka. Når jeg bare slutter å være sliten. Håper dere hadde en fin helg. Det hadde ihvertfall jeg.

fredag 4. mars 2011

God morgen, det er helg.

I dager det fredag, som kanskje er den beste dagen i hele uka. Jeg sitter i senga med en kaffekopp og ser på snøen som leker seg utenfor. Jeg kommer til å være gjennomvåt og iskald innen jeg kommer meg til skolen. Men etter skolen, da er det helg. Etter skolen er det studieuke. Etter skolen skal jeg hive på meg jakka og løpe gjennom sentrum, for etter skolen er Stina i Tromsø. Hun sitter antageligvis på flyet akkurat nå. Jeg har gledet meg så mye at jeg har litt vondt i magen.

Siden det tross alt er fredag, som kanskje er den fineste dagen i uka, skal dere få et musikktips av meg. Denne mannen kommer snart til å bli skikkelig, ordentlig berømt. Tro meg, jeg har et øre for dette. Jeg spådde Robyns storhet i 2006, selv om ingen trodde på meg. Jeg snakket om Moddi før han vant Aha-stipendet. Nå gir jeg dere The Tallest Man on Earth. Jeg fant han når jeg søkte etter lignende musikk som Teitur. Håper dere liker det:

torsdag 3. mars 2011

Ingrid Espelid i mitt hjerte

For noe timer siden sa jeg til facebook at jeg hadde hvetemel, gjær og egg. Jeg spurte så om hva jeg kan lage med dette. Det kom forslag om både brød og tidsmaskin. Jeg har jo ikke brødform, så det var litt utelukket. Trodde jeg. En venninne linket meg en fantastisk video med Ingrid Espelid. Jeg er forelska.



Jeg blir varm inni meg av å høre henne snakke. Jeg får lyst til å lage kakao og spise varme hveteboller. Jeg tror det er fordi hun minner meg om bestemoren min. Sukk. Jeg endte forresten med å bake rundstykker, i tilfelle dere lurte.

onsdag 2. mars 2011

Hei internet.

Jeg har fått meg en jobb. Den går ut på å vaske kontorer. Det betyr at jeg har skole to dager i uka, jobb to dager i uka, lesedag to dager i uka og en fridag. Hei internet. Jeg er litt sliten om dagen. Jeg trodde også at jeg hadde sluttet å røyke for noen uker siden. Det hadde jeg ikke. Jeg trodde nesten jeg hadde begynt å trene også, men det har jeg ihvertfall ikke. Vi kan samtidig avlyse myten om at jeg spiser sunt, og at jeg har kontroll på pensum er en eneste stor spøk.

I Tromsø regner det. Det betyr at det nesten er vår. Akkurat nå er det bare is og glatt, men om noen uker, da er det vår. Om noen uker er det også eksamen. Jeg har mest lyst til å krølle meg sammen i en stor ball og gråte litt, men det har jeg ikke tid til. Ikke hjelper det noe, heller.

Jeg har det egentlig fint. Jeg bare syter og klager litt. Hei internet. Har dere det bra?

tirsdag 1. mars 2011

I keep thinking someday I will make this all up to you and maybe someday I will

200-


"Jeg sverger til gud Kit, noen ganger.. Jeg bare.. Jeg vet ikke hvem du er lenger. Jeg vet ikke hva som har skjedd med deg, men dette er ikke den Kit jeg kjenner. Eller kjente. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem du er i det hele tatt". 


Han ser på meg mens en tåre renner nedover det ene kinnet. Jeg stirrer hardt tilbake. Jeg skrur av tankene. Skrur av følelsene. Jeg gjør meg selv kald og fjern. Hvis jeg begynner å gråte nå klarer jeg aldri å slutte. Hvis jeg innrømmer at han har rett mister jeg alt jeg har jobbet for. Det finnes mage tidspunkter her i livet hvor det er greit å vise svakhet. Dette er ikke et av dem. Så jeg stirrer enda hardere mens jeg sier med kald stemme at jeg er den jeg alltid har vært. Det er bare han som har vært blind. "Du elsker meg ikke. Du elsker illusjonen av den du vil at jeg skal være". Så snur jeg ryggen til, knytter nevene og går min vei. I den svarte singleten,  det hvite skjørtet og de lave svarte skoene går jeg nedover bakken mens jeg slår enda en strek over fortiden min, alle jeg kjente og alt jeg aldri vil se igjen. Toget kjører inn på stasjonen etter en halv røyk og jeg går på. Jeg setter meg ved vinduet og ser utover. Tar opp mp3-spilleren og trykker play. Ani DiFranco synger om hvor lei seg hun er, og jeg gråter stille hele veien til Oslo. 

I guess I never loved you quite as well
as the way you loved me
I guess I'll never really be able to tell you how sorry
I am

Minner & Notatblokker

Midt på natten og tidlig på morgenkvisten. Det er da jeg tenker mest. Jeg drikker store kopper te og kjederøyker. Kludrer litt i notatblokka. Det hender jeg prøver å lese pensum, men som regel lar jeg permen skli tilbake ned på gulvet etter noen minutter. Jeg lar meg selv synke bakover i tid. Jeg går igjennom historier og minner. Ofte skriver jeg en halv tekst som bare blir liggende og aldri publisert. Ordene er ikke sterke nok lenger. Jeg klarer ikke fortelle dere alle historiene, fordi ordene ikke strekker til. Fine historier om en hund som følgte etter meg hjem. Vonde historier om en gutt med stritt hår og harde øyne. Kjærlighetshistorier som slutter brått, fordi sånn er livet når du er femten og barnevernet sier at du har tjufire timer på å pakke alt du eier, for etter det skal du flytte til et sted du aldri har hørt om før.

Noen ganger får jeg lyst til å scanne alle notatblokkene og legge dem ut, én etter én. Problemet er jo bare at det nytter ikke helt, for det er ingen andre enn meg som forstår hva halvparten betyr. Men det er der de beste historiene ligger.