mandag 28. februar 2011

I hope you die

Jeg sitter fremdeles å hører gjennom spotifylisten jeg lagde. Det er en del godbiter der altså. En av dem var favorittsangen min når jeg var skikkelig sint. Som sekstenåring bodde jeg på et ungdomshjem i utkanten av Akershus. Jeg tror ikke det gikk en eneste dag uten at jeg kranglet med noen. Enten saksbehandleren min, de som jobbet der eller en av de jeg bodde sammen med. Jeg kan fremdeles kjenne blodsmaken i munnen og kjenne adrenalinet i kroppen når jeg hører en del musikk. Denne låta er et godt eksempel:

Way back when machine

De som kjenner meg vet dette; jeg er en samler. Jeg tar vare på alskens rot og skrot som jeg ikke trenger. Før jeg flyttet hadde jeg en boks hvor jeg samlet alt jeg ikke trengte/ ville ha lenger og lot folk forsyne seg. Det lettet litt på flyttelasset, men ikke mye. Mye av rotet blir sakte men sikkert forlagt eller kastet. Noe av det følger meg videre. Jeg har blant annet tatt vare på alle notatblokkene og dagbøkene mine siden jeg var fjorten. Nå og da tar jeg opp en tilfeldig bok og blar i den. Det er mye .. interessant lesning. Jeg har også noe jeg kaller for "minne-bokser". I disse boksene har jeg samlet gamle konsertbilletter, kjærlighetsbrev, skolekataloger, bilder, tørkede blomster, avtalebøker og alt annet som har vært viktig for meg. For noen uker siden flyttet jeg rundt på dem for å lage bedre plass. Jeg klarte selvfølgelig ikke å dy meg. Før jeg visste ordet av det satt jeg på gulvet med innholdet strødd rundt meg. I den ene boksen lå det en cd som det ikke sto noe på. Hukommelsen min er ikke den beste, så jeg satte den på for å finne ut hva slags musikk det var på den. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet at det kanskje er greit jeg ikke hører på den samme musikken nå som jeg gjorde som femtenåring. Jeg ble uansett inspirert til å lage en liste på spotify som jeg kalte "Way back when machine". Jeg har fylt den med alt jeg hørte på fra jeg var fjorten til rundt atten år gammel. Den er pinlig ærlig, og jeg rødmet og fniste litt mens jeg satt å søkte opp artister som Avril Lavigne, Bloodhound Gang og (drumroll) David Pedersen. Han fra Idol, ja. Enjoy!

søndag 27. februar 2011




Nå må det bli vår snart. Jeg gikk ut for å røyke for noen timer siden. Jeg tror kanskje jeg knakk halebeinet igjen. Det så sikkert skikkelig bra ut. Jeg falt mens jeg skulle sette fra meg askebegeret. Svusj, hyl, dunk, stønn. Så kom den lengste rekken med banneord jeg har hørt på lenge. Jeg overrasket meg selv med akkurat hvor mange gloser jeg kan.

Bildet er forøvrig tatt i det gudsforlatte hølet Blaker. Jeg vet ikke hvor jeg blir glad av å se på det, men det føles godt å vite at snøen ikke er for alltid. Bare til i mai.

fredag 25. februar 2011

Kit på fylla

Det noe magisk med kaffe. Den blir liksom om til øl en eller annen gang i løpet av kvelden, og før du vet ordet av det drikker du gin med sugerør mens du prøver å fokusere på bartenderen, så han ikke skal tro at du er dritings. For du er jo for guds skyld ikke dritings. Bare litt småbrisen, liksom. Før du vet ordet av det er klokka to og du står utenfor Verdensteateret og aner ikke hvor du skal, men noen sier noe om film og du er med. Nå virker det også som en jævelig god idé å drikke en flaske rødvin. Du skal jo tross alt ikke tidlig opp i morgen.

Fy faen i det svarteste ramsalte hælvete. Jeg lærer faen meg aldri. Så resultatet av i går er at jeg har byttet skjerf med noen, og i dag tidlig fant jeg denne i vesken min.


 Jeg blir så sinnsykt kleptoman i fylla. Kjekt med såpe, da. Helsikes forbanna gærne klepto-kvinne, må faen meg lære meg å drikke snart..

torsdag 24. februar 2011

Kjære verden. Jeg vil helst bytte ut dette:


Med dager som dette: 


onsdag 23. februar 2011

Den svarte smijernssenga

Dette er starten av januar for noen år siden. Jeg skal flytte fra Blaker til et kollektiv i Oslo. Dette er kanskje den største ikke-løgnen jeg har fortalt moren min.

"Mamma.. Æ treng ei ny seng"
"Ka som e galt med den du har?"
"Den e så lita. Også e den så kald. Smijern, veit du. Kaldt om natta"

Jeg lyver samtidig som jeg forteller sannheten. For sengen er liten og den blir kald om natten. Men det er ikke det som er galt med den. Det er ikke derfor jeg trenger en ny seng.

Jeg husker fremdeles den dagen jeg kjøpte senga. Jeg var femten år gammel. Jeg skulle flytte fra en institusjon til fosterfamilien på Minnesund. Jeg eide omtrent ingenting her i verden. Jeg hadde to sekker med klær, noen bilder,  fire bøker, en cd-spiller og selvfølgelig en drøss cd-er. Så når jeg skal flytte til fosterfamilien min får jeg lov til å kjøpe nye møbler på barnevernets regning. Jeg trenger en bokhylle, en kontorstol, et skrivebord og en seng. Vi kjører til Møbelringen og jeg får gå rundt alene. Jeg stryker hendene over møbler og prøver å se for meg at jeg bruker dem. Jeg forestiller meg selv sitte ved et skrivebord uten skuffer. Det går ikke. Jeg ser for meg at jeg setter bøkene mine inn i en lav bokhylle. Det går heller ikke. Jeg liker bokhyllene mine høye. Men når jeg ser den svarte smijernssengen nøler jeg ikke. Jeg ser den fra andre siden av butikken. "Se der" sier jeg til fostermoren min. Jeg peker bort mot andre siden av rommet og begynner å gå. Målbestemt og med faste skritt. Jeg vet at dette er sengen min. Den troner majestetisk mot meg. Rundt rammen av smijernet er det intrikate mønstre. Jeg lar hendene gli over jernet og kjenner at det er kaldt. Denne sengen er ment for meg. Dette er min seng.

Vi kjøper smijernsenga og resten av møblene. Fosterfaren min skrur den sammen inne på rommet mitt. Jeg er stolt over den. Jeg slutter å bruke skrivebordet mitt. Jeg gjør leksene mine sittende i senga. Jeg sitter i senga og hører på musikk. Jeg sitter i senga og leser avisen mens jeg drikker te. Jeg er femten år og blir gravid i smijernsenga. Jeg ligger våken til klokken fem om natten og gråter mens jeg forbanner meg selv og verden rundt meg. Jeg hater den jævla smijernsenga.

Jeg bor på en institusjon i akershus. Jeg har det største rommet og mye plass. Senga har jeg satt innerst i hjørnet, slik man som regel gjør. Det er sent på kvelden og jeg skal snart legge meg. I morgen har jeg bursdag. Jeg gleder meg allerede. Jeg kryper opp i senga og setter på alarmen. Lener meg bakover mot veggen og tar opp boken jeg leser. Telefonen ringer, og jeg lurer på hvem i all verden som ringer så sent. Det knyter seg i magen. Jeg ser på displayet før jeg svarer. Det er farmoren min. Jeg svarer med skjelven stemme. Hun gråter. Bestefaren min er død. Jeg drar dyna over hodet og strigråter natten gjennom i den svarte smijernsenga.

Litt over et år senere bor jeg for meg selv. Jeg har vært på en fest hos en i klassen og tar siste toget hjem. En av vennene mine skal sove over hos meg. Jeg kommer hjem og legger fra meg tingene mine. Går inn på soverommet mitt og kler av meg. Jeg sparker av meg strømpebuksene mens jeg drar dyna over meg. Jeg holder på å sovne når jeg hører at døren åpnes og lukkes. Jeg blir voldtatt i den svarte smijernsenga.

Jeg flytter fra leiligheten. En vår og en halv sommer bor jeg i Oslo. Jeg har båret alle møblene mine opp til femte etasje i en gammel bygård. Jeg skrur sammen den svarte smijernsenga mens jeg svetter. Jeg prøver å ikke tenke så mye på den. Stort sett sover jeg alle andre steder enn hjemme, uansett. En morgen står jeg opp som vanlig. Jeg snubler ut av senga og leter etter klær. I det jeg strekker ut hånda etter en genser velter jeg gitaren. Hvorfor det trigger femten flashbacks vet jeg ikke. Virkelighetsbildet mitt blir til en smørje. Luften smaker annerledes. Alle lyder er pakket inn i bomull, bortsett fra lyden i hodet. Bildene flimrer både foran og bak øyelokkene. Jeg velter bakover mens jeg hyperventilerer. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange flashbacks og angstanfall jeg har hatt i den forbanna svarte smijernsenga.

Neste gang jeg flytter setter jeg smijernsenga i boden i Blaker. Jeg overtaler moren min til å kjøpe en ny seng. Jeg bruker en halvtime på Ikea for å plukke den ut. Valget er egentlig veldig enkelt. Jeg kjøper en rammemadrass, som ligner minst mulig på alt som ha med svart og smijern å gjøre. Jeg flytter igjen og selger rammemadrassen. André hadde størst seng, så når vi flyttet sammen var det mest naturlig at det var hans vi tok med oss. Så flyttet jeg til Frogner, hvor det allerede sto en seng. Fra Frogner til Hansnes, hvor moren min hadde en gjesteseng. Fra Hansnes til Tromsø. Jeg pakker sammen alle tingene mine på nytt. Jeg har en bokhylle i boden og har kjøpt en liten kommode på Fretex. Rommet jeg skal flytte til har allerede klesskap og varmeovn. Det eneste jeg mangler er et skrivebord og en seng. Jeg spør moren min om hun tok med noen av de ekstra sengene når hun flyttet fra Blaker til Hansnes. Hun sier at hun tok med én av dem, som uansett bare står og støver ned. Perfekt, tenker jeg. Så slipper jeg å bruke penger på det når jeg uansett må kjøpe inn et halvt kjøkken og et skrivebord. Det var kanskje ikke så perfekt som jeg skulle ønske.

Jeg sitter i skrivende øyeblikk i den svarte smijernsenga.
I Tromsø er det strålende sol. Jeg sitter inne med et rundstykke og venter på at kaffen skal koke. De helt vanlige, dagligdagse tingene i livet. Det føles på en måte litt trygt å gjøre sånne vanlige ting som andre mennesker gjør. Det føles noen ganger trygt å bare være et menneske. Være en av mengden. Ingenting spesielt, bare en av mengden.

På dager som dette er ingenting tungt. Svimlende. Kvalmende. Noen dager er det faktisk godt å bare være menneske. Om du skjønner hva jeg mener.

tirsdag 22. februar 2011

Jeg må lese minst seksti sider til fredag. Jeg må lese fem hele bøker innen mai. Jeg må skrive en helvetes oppgave om tre av disse bøkene innen april. Jeg må søke på universitet. Jeg må gå på butikken. Jeg må vaske leiligheten. Jeg må ringe huseieren og spørre om vi snart får en vaskemaskin. Jeg må skrive ferdig mailen til venninnen min. Jeg må hente posten. Jeg må dusje. Men likevel finner jeg det mer givende å sitte sånn her mens jeg leser de samme nettavisene fem ganger på en halvtime og håper på at noen andre oppdaterer bloggen sin snart:


mandag 21. februar 2011

I wear rubberbands round my soul

Jeg trodde ikke jeg likte Ane Brun. Jeg trodde feil. Det er noe med denne sangen som bare føles riktig. Den er ikke spesielt komplisert. Jeg har hørt mange musikere lage mer avanserte sanger. Jeg har hørt sangere som synger bedre. Jeg har hørt låter som teknisk sett er bedre. Men noen ganger, som denne sangen så perfekt viser oss, så er det enkle faktisk det beste. Teitur gjør det hele enda bedre. De siste dagene har jeg forelsket meg i denne sangen. Jeg ligger flatt ut i senga og hører den om igjen og om igjen. Drømmer meg bort og er enig med Ane Brun. And these rubberbands around my soul, they keep me from falling. 


Rødvin og yatzi

"Jeg husker fremdeles den gangen jeg kjørte til leiligheten din klokken tre på natten. Du sang og danset med en flaske rødvin i hånda mens du lagde mat til oss. Vi drakk rødvin og spilte yatzi hele natten, så du ikke skulle sovne og ha flere mareritt. Jeg har aldri sett noen takle en depresjon på en så vakker måte som du gjorde den vinteren. Jeg har heller aldri sett noen bli så lykkelig av de små tingene i livet. Jeg skulle ønske du kunne være søtten og jeg kunne være nitten for alltid. Husker du oss?"

Enkelte ting glemmer man aldri. Jeg liker fremdeles å spille yatzi og drikke rødvin natten gjennom. Men jeg tror ikke på eventyr lenger.

søndag 20. februar 2011

Hårruller og frustrasjon

Problemet med å ha fridager er at man kjeder seg. Jeg har tre tusen ting jeg burde gjøre, et hav av å bøker å lese, en leilighet som må vaskes, papirer som må sorteres og en drøss andre kjedelige ting jeg selvfølgelig ikke gidder å gjøre. Så i går fant jeg ut at jeg skulle prøve ut de nye hårrullene jeg kjøpte tidligere i uka. Jeg har alltid hatt lyst til å gå rundt med hårruller. Jeg tror jeg føler meg veldig feminin med dem, men på en god måte. Jeg er jo ikke akkurat verdensmester i feminin til vanlig. Så når jeg kan surre rundt i hårruller med et stort skjerf over er jeg liksom en husmor på femtitallet. Hvorfor jeg synes det er så positivt er det ingen som vet. Ihvertfall ikke jeg.
Så disse hårrullene da. Jeg kjøpte et sett ganske store og et sett mindre. Årets beste beskrivelse, jeg vet det. Jeg har som sagt aldri brukt slike før, så jeg lot internet hjelpe meg. Jeg skummet kjapt gjennom tre videoer på youtube med søte jenter som viste meg hvordan dette burde gå til. Da var det jo bare å la det stå til, da. Jeg satte på radioen, helte gin i glasset og vant en stirrekonkurranse med meg selv i speilet som forberedelse på det som skulle skje. Det å styre med hårruller er nemlig litt mer krevende enn man skulle tro. De skal ikke bare rulles inn, men i riktig retning, med riktig mengde hår og riktig vei. Etter en halvtime med banning og frustrasjon hadde jeg håret fullt av turkise hårruller og en ganske heftig puls. Jeg ble bare sint og frustrert av det helvetes styret det var, rulle dem riktig, feste med hårnåler, for guds skyld ikke feil vei, mer gin, takk. Jeg lo ganske høyt når jeg var ferdig og så meg selv i speilet.


Etter to timer fikk jeg nok og tok dem ut igjen


Si at jeg er heit, a. 


Neste gang skal jeg la rullene være i lenger, om jeg orker det. Jeg ble ganske sprø av å ha dem dinglende rundt foran øynene, og det er ikke like flott å være husmor fra femti-tallet som jeg hadde innbilt meg. Nå ja. Håret ble stort og det var jo poenget. 

lørdag 19. februar 2011

fredag 18. februar 2011

Radiohead - The King of Limbs

I dag kom det nye Radiohead albumet, The King of Limbs. Jeg har hørt gjennom seks eller syv ganger allerede. Jeg tror det kommer til å vokse på meg. Jeg liker det jeg hører, men jeg er liksom ikke blåst helt bort enda. In Rainbows slo meg i trynet fra første sekund. The King of Limbs vil jeg heller sette på sengekanten og ha en fortrolig samtale med. Jeg er glad for at sangen The Ghost ble med. Nå er det faktisk et år siden første gang jeg hørte den. Jeg skrev om det her på bloggen, når jeg tenker meg om. En annen låt som antageligvis kommer til å følge meg videre er Codex. Jeg vet ikke helt hva det er med den enda, men den driver å brøyter seg plass inn til hjertet mitt. Jeg hører hjemme her inne, sier den.

Jeg kommer sikkert tilbake med mer om en stund. Nå skal jeg legge meg bakover i senga og høre gjennom albumet for åttende gang i dag. God helg.

Noen dager kjennes livet ut som dette

torsdag 17. februar 2011

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det tar på å åpne minnekammeret. Når jeg skrev teksten "Den store kjærligheten" måtte jeg se bakover i tid. Jeg måtte hente frem en del minner som er fine, og en del minner som er ubehagelige. De to siste nettene har jeg våknet opp av mareritt. Jeg har ikke ord. Hjernen min lager bedre skrekkfilmer enn alle filmene jeg har sett på kino, noensinne. Tenk dere en blanding av Saw, Villmark, Battle Royale, ispedd litt Hitchcock og en del David Lynch. Bland dette sammen med en del barndomstraumer og la det koke sammen med menneskene du har elsket på godt og vondt. Resultatet er en utslitt Kit som har prøveeksamen i morgen, og mer enn nok å tenke på fra før av.

Akkurat nå savner jeg Oslo litt. I kollektivet med det rare i kunne jeg gå til Glenruben når jeg hadde mareritt. I kollektivet på Holmen hadde jeg Marius. Ofte kunne jeg bite tennene sammen til klokken halv fem og møte Are etter jobb. Eller smelte inn i armene til Runar på skolen. Trygge, barske mannfolk som strøk meg over håret og sa at alt går bra. Bare pust rolig, så går dette helt fint.

I Tromsø knytter jeg nevene, gråter litt på kjøkkenet mens jeg lager kaffe og så sier jeg høyt at "nå må du være stor jente og ta deg sammen. Kom igjen, kle på deg og så går du på skolen".

Så om de neste bloggpostene blir litt overfladiske, eller bare handler om nøytrale ting, så er jeg lei meg for det, men jeg klarer ikke skrive ut sjela hele tiden. Det gjør for vondt etterpå.

onsdag 16. februar 2011

Den største kjærligheten

I desember ba jeg dere om å stille meg spørsmål, siden jeg skulle reise bort og ikke kunne oppdatere på noen dager. Anonym spurte om "største kjærlighet?". Det står ikke noe mer. Ikke noe hvem, når eller hvordan. Bare "største kjærlighet". Det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg antar at anonym har ment "hvem var din største kjærlighet" men det er umulig å svare på. Det fungerer liksom ikke sånn for meg, fordi når jeg elsker er det med hele hjertet. Når jeg føler kjærlighet for noen, er det like vakkert og skummelt hver eneste gang. Jeg kan ikke peke på en person og si "det var min største kjærlighet". Men jeg kan fortelle dere litt om de gangene jeg har følt det. At dette er hjertet som slår. Dette er livet mitt, og dette er øyeblikkene som teller for alltid. Det er vi lever.

Den største kjærligheten er den som tar fra deg pusten. Bokstavelig talt. Når du er fjorten år og ser han gå inn i klasserommet foran deg. Hjertet ditt er en fanget spurv i brystkassa og det føles som om du snart skal besvime. All lyden rundt deg forsvinner i et sluk og i et tiendedels sekund forsvinner virkeligheten foran øynene dine. Du dagdrømmer i alle skoletimene, skriver navnet hans i kursiv i flere notatblokker, ofte i koder i tilfelle noen andre skal se det. Du må for guds skyld ikke bli oppdaget. Når venninnen din spør om du er forelska svarer du "æsj, nei, er du teit eller?!". Selvfølgelig er du det.

Den største kjærligheten er den som gjør deg blind. Du har hørt rykter om ham før, men du velger å ikke tro på dem. Dere fortsetter å treffes. Alt han gjør er magisk og snart får du sommerfugler i magen hver gang du tar opp telefonen og ser at det er en melding fra ham. Du begynner å sjekke telefonen din oftere. Du er avhengig av ham. Når noen spør om du venter på en melding svarer du bare at du skulle sjekke hva klokka var. Hvert femte minutt, hele døgnet. Når du tar motet til deg og spør hva ryktene egentlig handlet om får du høre en historie som er helt annerledes enn den ryktene sa. Du svelger det hele rått og er lykkelig. Absolutt fanatisk, fantastisk, utrolig, langt over skyene lykkelig. Du ligger i gresset en hel sommer og spiser jordbær mens du fantaserer om at han skal fri til deg og at dere skal være det lykkeligste, mest perfekte paret noensinne. Så kommer høsten og dagdrømmen er over. Den første gangen det skjer, forstår du ikke hva som foregår. Du blir for sjokkert. Han lover at han aldri skal gjøre det igjen. Du tror på det. Lykkeligheten kan jo ikke ta slutt nå. Dere har hatt det så fint. Mens tiden går spinnes nettet rundt deg. Du går fra å være lykkelig, utadvendt og sosial til å bli innesluttet, stille og uten humor. Du skvetter hver gang du hører høye lyder. Du blir i forholdet, fordi du tenker at livet uten ham er vondere enn livet med ham. Du lyver til vennene dine om hvorfor du ikke kan treffe dem lenger. Etter en stund forstår du at dette fungerer ikke lenger. Kroppen din kommer aldri til å bli den samme. Du prøver å gjøre det slutt, og mens knyttnevene faller sverger du ovenfor ditt ufødte barn at du aldri, aldri, aldri noensinne skal elske noen, noengang igjen.

Den største kjærligheten er den som treffer deg når du minst venter det. Det ligger i et hemmelig smil som kun er ment for deg. Den første gangen du ser det vet du ikke helt hva det betyr, men du vet at du vil gjøre alt for å se det igjen. Du synger for deg selv på kjøkkenet mens du lager mat, og smiler for deg selv når du tenker på et hår med bølger i, små fregner og glitrende øyne. Du blir ruset av å tenke på det. Du vet ikke hva som skjer hvis noen finner ut av det, for det er litt hemmelig at man er forelsket i noen av samme kjønn, og for meg har det alltid vært hemmelig å være forelsket i det hele tatt. Til slutt sprekker hemmeligheten og noen ganger er det den beste følelsen i hele verden.

Den største kjærligheten er den du gjør alt for. Det starter med små ting, som å være ekstra hyggelig. Hver gang du gjør noe bra for den du er forelsket i slår hjertet en gang ekstra. En gang hardere. Du legger flere intrikate planer, du dagdrømmer om hvordan du skal overraske, hvordan du skal glede, hvordan du skal være den beste kjæresten i hele verden, for det er jo det du vil være for den du elsker. Selvfølgelig er det det. Du står med overraskende glede opp før sola for å bake brød. Du venter ute i kulda i to timer for å få signert en CD. Du ofrer sparepengene dine på flybilletter og spiser heller havregrøt en uke enn å miste sjansen til å se ham igjen. Det materielle plager deg ikke nevneverdig, men etterhvert går det utover dine egne prinsipper. Du tøyer grensene på hva du vanligvis ville tolerert i et forhold. Alle mennesker forandrer seg jo etterhvert? Kanskje du bare har blitt voksen. Man kan ikke være ung og vill for alltid. Du ser fremtidsplanene dine legges på is, og lurer på hvor drømmene dine tok veien. Til slutt sitter du våken til klokken fem om natten, ensom, i en park og forstår at du har ofret alt for kjærligheten. Inkludert deg selv.

Den største kjærligheten sitter fast i musikksamlingen min. Det finnes et hav av sanger som for evig og alltid kommer til å sitte fast i mennesker. Sanger som gjør at jeg griner på trikken, sanger som gjør at jeg må gå fra utesteder, sanger som gjør at spøkelsene stiller seg på rekke rad. Noen ganger er det fint, andre ganger er det et helvete. "Kan du skru av den låta eller, jeg er allergisk mot den". Det går ikke ann å være allergisk mot en sang! "Jo, det gjør det. Øynene renner og jeg blir tett i halsen hver gang jeg hører den. Klassisk allergisk reaksjon". Det hender det er fint, også, det der med sangene. Men det er først etter en stund. I mellomtiden får man slette album og unngå radioen som pesten. De slutter nemlig aldri å spille Oasis, uansett hvilken kanal du hører på.

Den største kjærligheten er den som ødelegger deg. Du kaster asjetter i veggen, vinflasker i asfalten og deg selv ned en steintrapp. Du drikker deg sanseløst full for å slippe unna den, ligger med folk du ikke liker bare for å presse minnene ut av hodet i bare noen minutter. Den største kjærligheten gjør at du ikke spiser på tre dager, gråter til du kaster opp og du vurderer å ta livet av deg selv du kan slippe å elske noen som ikke elsker deg tilbake. Det kan hende at du prøver det, også. Den største kjærligheten får deg til å gå fire mil i bitende kulde langs E18 i tynne strømpebukser og sommerjakke. Du bryr deg ikke lenger om hva som skjer med deg, så lenge du kan slippe å føle deg så jævla tom og ubrukelig. Der hjertet skulle vært er det nå et hul på størrelsen med solsystemet vårt og det føles som om det aldri skal vokse sammen igjen.

Den største kjærligheten er den som gjør deg lykkelig. Hemmelige signaler gjennom rommet, å snakke i koder som ingen andre forstår, blikk som betyr mer enn hva andre tror, forbudte kyss og et hjerte som banker så hardt at du tror det skal slite seg løs. Når du teller dager, timer, minutter og sekunder til du kan kjenne et par myke lepper møte dine egne. Den største kjærligheten gjør at du skjelver som et aspeløv av ren glede over å være i live. Ingenting kan stoppe deg. Du har ikke øyne for noen andre. Så lenge det kan være dere to, for alltid, alltid og enda litt til. Den største kjærligheten er den beste følelsen i absolutt hele verden, selv om den gjør så ufattelig vondt når den tar slutt.

Den største kjærligheten er den du husker selv ti år senere, om som du kan se tilbake på med et smil og tenke fy faen så bra det var. Er det et greit svar?

tirsdag 15. februar 2011

Soverommet mitt: le grand tour

Jeg har tidligere vist noen bilder fra soverommet mitt, men da har det som regel vært veldig rotete. Nå har jeg ryddet det, og også fått litt mer på veggene. Jeg tenkte vi kunne ta en liten titt på hvordan jeg bor.

Ok. Når du går inn døra er dette det første du ser: 
Her har vi sengen min, "skrivebordet" som er to bananesker, kommode, gitar, halve cd-hyllen og halve klesskapet. 



Jeg har ikke ordentlige gardiner, så det sorte pleddet må gjøre nytten. I hjørnet ligger det litt rot jeg ikke helt vet hvor jeg ellers skal gjøre av. Esken til printeren min, en minneboks og noen permer. 



 Bokhyllen min kommer nok snart til å ramle sammen, for den skrangler faretruende hver gang jeg prøver å bruke cd'spilleren på toppen. Jeg har absolutt ikke plass til alle bøkene mine i den hyllen. Mange av dem står derfor i stuen vår, og en del er faktisk i de bananeskene jeg bruker som skrivebord. Bokhyllen er ikke bare lagringsplass for bøker, men som dere ser er det bilder, sysaker, en hammer og på toppen står det en dame i brudekjole som passer på alle smykkene mine. 



Jeg har knagger ved døren. Det står "nøkler" men det er jo bare tull og vas. Her henger vesker, en jakke jeg må levere tilbake og ofte poser jeg ikke har pakket ut av enda når jeg har kjøpt enda flere brukte bøker jeg ikke har penger eller plass til. Over lysbryteren er det en blå boks. Den skal dere straks få se hva brukes til.


I den blå boksen er det batterier. De batteriene er der så jeg kan ha blått lys på veggen min når jeg sover. Tingene nærmest døren er det som ble hengt opp først. Kudos til de som kjenner igjen hvor alt er fra:


Her ser dere fortsettelsen av det blå lyset, og mer av hva jeg har på veggen:



 

Sengen er også brukt som lagringsplass. Under den ligger en gjesteseng, laptop-vesken, to minnebokser og en drøss håstrikker. På enden henger det belter og skjer. Den blå og hvite vesken har jeg luer, hansker og skjerf i. Den sorte vesken som det står Paris på inneholder strømpebukser og ullsokker.


Ved siden av senga er cd-hyllen, gitaren og klesskapet. Akkurat nå er klesskapet veldig tomt, fordi alt er til vask. Vanligvis sprenger klærne seg ut og jeg klarer oftest ikke lukke dørene engang. Hvis dere ser veldig nøye, skimter dere krykkene bak skjortene og kjolene


Videre fra klesskapet er veggen med vennene på. Den er bare halvferdig, men jeg gleder meg til å fortsette på den:



I vinduskarmen ligger det mange skatter


Skjellene jeg plukket i sommer


Smykker jeg ikke bruker så ofte, men som jeg aldri i livet kan kaste


Sommerfuglen min passer selvfølgelig på skattene



Når jeg ligger langflat i senga ser rommet mitt slik ut


Det er kanskje ikke all verden, men for meg er det hjemme. Hva synes dere?

Bestått prøveeksamen, del 1

I dag hadde jeg prøveeksamen i norsk, denne gangen muntlig. Jeg satt oppe ganske sent i natt med Welhaven, Wergeland, norrønt språk og dialekter. Jeg har skrevet analyser, diagrammer og tidslinjer til fingrene skjelver av krampe, drukket kaffe til jeg ble kvalm og bare spist drittmat hele uka. Når jeg møtte opp i dag klokken ti trodde jeg hjertet skulle hoppe ut av halsen. Jeg prøvde å roe meg ned med at det er bare prøveeksamen, så om jeg så stryker så betyr det faktisk ingenting. Dette er bare for å bli vant med å prate foran en sensor og for å se litt ann hvor mye du kan. Mhm. Ja liksom. Morsom, du. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. Litt over elleve er det min tur og jeg husker ærlig talt ikke at jeg går inn i klasserommet. Jeg setter meg ned ved et skrivebord og tar etter arket som ligger der til meg. Nervene er i helspenn og jeg ber til en  gud jeg ikke tror på om at jeg ikke skal få Populærmusikk fra Vittula, som jeg faen ikke har lest enda. Jeg løfter arket med skjelvende hender og sier høyt "Karens Jul av Amalie Skram". Jeg er på nippet til å kaste hodet bakover og hånflire mens jeg klapper i hendene, men jeg forstår fort at sånt passer seg litt dårlig på eksamen. Istedenfor ber jeg om to sekunder til å samle meg før jeg begynner å prate. Læreren ser på meg og nikker. Jeg trekker pusten dypt og starter med å si at jeg gjerne vil gi et kort handlingsreferat før jeg starter med tema og periode. Eksamen har begynt.

Et kvarter senere nikker jeg energisk på hodet mens jeg smiler av meg selv. Jeg er enig med læreren om karakteren og ser hvilke feil han peker på. Så reiser jeg meg og takker for tiden. Ute på gangen kommer en fra klassen bort til meg og spør hvordan det gikk. Jeg lener meg inntil ham og sier "Fem til seks. Jeg fikk Karens Jul". Fem til seks. Trekk for å ikke huske å si "dannet dagligtale" istedenfor "pent språk", trekk for ikke å bruke begrepet "fotografisk" og trekk for ikke huske å si når naturalismen sluttet. Læreren sa at dette var småpirk, fordi han vet at jeg sikter høyt. Fem til seks. Jeg er så glad at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre med meg selv, så jeg hører på denne playlisten mens jeg danser på rommet mitt i ekstase.

Forøvrig måtte jeg ta et webcam bilde av meg selv fordi jeg er så glad:



Nå er det bare å sette seg ned og lese til skriftlig eksamen som er på fredag. Ønsk meg gjerne lykke til, men ikke si "break a leg" for kroppen min tar dere alvorlig.

søndag 13. februar 2011

Frøken Alkohol

Tromsø er fremdeles kaldt, men nå har vi i det minste dagslys. Jeg har vært ute på byen to dager på rad, med røde negler, svarte strømpebukser og en liten hvit kjole. Den lille hvite kjolen får meg til å føle meg både voksen og sofistikert, men det er jo selvfølgelig bare tull. Det finnes ingenting sofistikert med å sjangle rundt i storgata mens du av alle ting skriker supporterlåtene til Brann. 

"Herregud Marthe, du er sprø. Du kan ikke oppføre deg sånn! Hva hvis noen ser deg?"

Jeg er hun som alle snakker om. Jeg er hun som sjangler gjennom gatene en søndag morgen, på vei hjem fra naschpiel med revnet strømpebukse og mascara under øynene. Jeg er hun som ble så jævelig dritings den gangen, du vet. Jeg er hun som stjal en sykkel og to vesker i fylla. Jeg er hun som kastet opp i Slottsparken, midt på lyse dagen. Jeg er hun som danset på bordene på Blitz som sekstenåring. Listen kan fortsette i det uendelige. Det er greit. Jeg er henne. Folk slenger en del dritt om alt det rare jeg gjør i fylla. Det er greit det også. For den som sitter igjen med de beste minnene er meg. Jeg kan se tilbake på fire år med Roskilde og smile. Jeg kan se tilbake på et lite sted i Torggata og le. Alle kveldene i Frognerparken. Jeg ser tilbake og tenker at det er mye jeg kan være skamfull for, men jeg angrer ikke. Det har jeg ikke tid til. 

lørdag 12. februar 2011

Tinashé: Mbira version of "Zambezi"

Jeg tror kanskje jeg har forelsket meg i en sang. Vakkert og sårt.

torsdag 10. februar 2011

Pantera - Planet Caravan




Dette var favorittsangen min som femtenåring. Jeg er fremdeles veldig glad i den. Den passer veldig godt når jeg bare trenger å lene meg bakover, lukke øynene og koble av.

Om å drikke gin, være et monster og lengte etter våren.

Jeg sender en melding til kompisen min og sier at jeg er singel igjen. Jeg spør om hva jeg skal gjøre nå? Drikk deg full, sier han. Greit, tenker jeg. Jeg starter med to drinker på verdensteateret. Når jeg kommer hjem  drikker jeg en cider. Så starter jeg på ginflaska.

Jeg drikker gin for meg selv til langt på natt mens jeg hører på Kanye West og griner. Jeg forbanner kjærligheten og alt den medfører seg. Jeg snakker med broren min på telefonen og han forsikrer meg om at alt skal gå bra. Jeg snakker med Geisha og vi snakker om sommeren og operataket. Jeg drikker mer gin og solo mens jeg skriver lange tekster som gjør vondt i sjela. Jeg skriver om å slutte å tro på kjærligheten. Følelser er bare luft, uansett. Du kan jo ikke ta på dem. Hvordan skal du måle noe du ikke kan veie? Jeg blander gin og solo med stadig drøyere smak. Jeg sjangler fra soverommet til kjøkkenet. Banner når jeg mister isbitene på gulvet og må hente ut en ny pose. Mens jeg heller gin i glasset husker jeg hovmesteren, fra Grevinnen og Hovmesteren. Han som alltid sjangler, snubler og må drikke alle glassene alene. Jeg ler høyt og hjerterått når jeg ser likheten mellom oss. Så kommer jeg på at jeg er alene, og slutter å le. Jeg blir litt flau over meg selv og føler meg enda mer ensom, men jeg velger å dytte det unna. Jeg prøver, i det minste. Jeg skrur igjen korken på solo flasken igjen og går tilbake til rommet mitt. Jeg fortsetter å drikke gin natten gjennom. Jeg tyller i meg hele flasken mens jeg nynner "into oblivion" for meg selv. Jeg vet utmerket godt hvor patetisk jeg er, så jeg drikker enda mer og kjenner tårene svi i kinnene. Man spytter ikke i glasset her til gårds. Man griner.

Jeg vet ikke når jeg sovnet. Neste morgen våkner jeg i fosterstilling i senga, med alle klærne på, men uten dyne. Fire tusen gnomer har brutt seg inn i hjernen min og nå leker de Kaizers konsert der inne. Jeg kan høre lungene mine surkle, jeg er kvalm og snart eksploderer hodet mitt. Jeg skreller av meg klærne og drar dyna over meg. Jeg trenger mer søvn. Noen timer senere våkner jeg og ser på klokka. Den er nesten to, men det gjør ingenting for jeg har ikke skole uansett. Jeg fisker telefonen ut fra skuffen i nattbordet og ser at jeg har fått en melding. Jeg leser gjennom den og hører meg selv banne høyt. Jo, jeg har skole i dag. Vi har ekstraundervisning og jeg begynner om fire minutter. Jeg skriker "faen" så høyt at alle fuglene i nabolaget letter og starter en desperat jakt på rene klær og selvrespekt. Jeg river til meg en strømpebukse som henger over stolen. Drar på meg et skjørt samtidig som jeg hinker inn på badet. Jeg stirrer olmt på meg selv i speilet. Mens jeg smører et nytt lag mascara over det forrige legger jeg merke til at jeg har skrevet på meg selv i natt. På det venstre håndleddet, rett over den arrete pulsåren har jeg skrevet Monster i små, snirklete bokstaver. Jeg senker hendene. Så setter jeg meg rett ned på gulvet og spør meg selv om det er verdt det lenger. Monsterhjertet og fønikshalene. Er det i det hele tatt vits i drømme om New York, London, Paris og Perth? Hva er poenget når du veksler mellom å være brennsikker på at du aldri kommer til å klare det, og på å være brennsikker på at du kommer til å ta livet av deg innen du er tjuefem, uansett? Er det noen poeng i drømme? Er det i det hele tatt noen vits med å leve? Is there anything I can do about anything at all? Vi blir født og vi dør. Hva du fyller resten med er valgfritt. Men hva er poenget? Det skjer ingenting, uansett. Vi har bare ett liv. Du kan like så greit bare dø med en gang. Spar deg selv bryet. Er det verdt det? Ja, sier jeg, og reiser meg igjen. Det er klart det er verdt det. Kom igjen nå. Du har faktisk bare ett liv og det er ikke vits i å kaste det bort på å dø, når du heller kan fylle det med alt du elsker og alle du er glad i. Så jeg smører enda et lag mascara på øyevippene, legger litt farge i kinnene og er til og med våken nok til å bruke lipgloss. Håret samler jeg bestemt og raskt i en flette nedover skulderen. Jeg røsker til meg vesken på vei ut og småsprinter til skolen.

Resten av dagen forsvinner i avtaler jeg skulle dukket opp til, notater jeg ikke tok, skoletimer jeg ikke fulgte med i, meldinger jeg ikke svarte på og tankerekker jeg nekter å fullføre. Jeg er ikke helt i vater enda. Det kommer vel snart. Jeg må bare sette fra meg ginflaska, svare på mailene mine og slutte å drømme meg bort. Våren kommer ikke helt enda, uansett. Snart, men ikke helt enda.

tirsdag 8. februar 2011

Jeg er singel. Igjen. Det var mitt valg. Igjen.

Hva gjør du når følelsene ikke strekker til? Hva gjør du når verden går deg imot? Hva gjør du når virkeligheten knuser mot deg i 800km i sekundet? Hva gjør du når det helvetes jævla monsterhjertet snur seg mot deg og ler deg rett i trynet? Disse spørsmålene har jeg ikke svar på. Enn så lenge drikker jeg gin, forgifter meg selv med nikotin, hører på Madrugada og ødelegger putetrekket med mascara striper. Vinteren er kald. Hjertet mitt er Antarktis. Langt unna, fullt av is og ensomt.

Hei Verden

Noen dager må faktisk startes med en kanne kaffe, fire sigaretter og Marilyn Manson på full guffe.
Jeg har ufattelig ustabilt nett om dagen, så det er vanskelig å få oppdatert. I mellomtiden skriver jeg mye i notepads. Jeg har visst mye galskap på lager. Det handler om syndere, svikere, taperne og syndefallet. Jeg kverner rundt temaet skam og tilgivelse igjen, og denne gudsforlatte eksistensielle krisen som både forsikrer meg og svikter meg.

Når er det greit å dø? Hva må vi oppleve før vi føler oss ferdige? Noen dager vet jeg ikke hva som gjør mest vondt; hjertet eller hjernen. Monsteret i brystkassa eller tankevirksomheten som river istykker de fineste illusjonene.

Spørsmålet er: hva gjør deg lykkelig?
Svaret er: å ta riktige avgjørelser til rett tidspunkt.

Jeg kverner også rundt begrepet "den absolutte sannhet", som ikke eksisterer. Selvfølgelig gjør den ikke det. Fordi alt baserer seg på virkelighetsforståelse og perspektiver. Vi kan aldri ha en absolutt sannhet, som gjelder alle mennesker, og alle situasjoner, fordi hva jeg ser er ikke det sammen som hva du ser. Perspektiv og virkelighetsforståelse.

Kjærligheten har jeg sluttet å prøve å beskrive. Perspektiv og virkelighetsforståelse der også.

Dette gir jo selvfølgelig ingen mening, men det er helt greit. Jeg trengte bare å skrive det ned et sted. Hvis dere lurer på hvorfor jeg sier og gjør så mye rart, så kan dere jo bare se hit. Slik ser det ut i hjernen min. Rot, begreper, ingen absolutte sannheter og et evig mas om rett og galt. Er det rart jeg drikker.

mandag 7. februar 2011

Det har vært litt stille her noen dager. Jeg har hatt besøk fra Oslo, som var ufattelig kjempekoselig. Vi har feiret bursdagen til madammen med adjektivhistorie, pølser i lompe, kroner, ballonger og selvfølgelig en litt forstuet ankel fra min side. Helgen som var føyer seg inn i en rekke fine Tromsø-helger. Monsteret mitt har også fått en kraftig trengt oppdatering, og jeg sitter nå og lurer på hvor i all verden alle filene mine er. Windows 7 Ultimate er noe litt annet enn Windows Vista/waste. Om Canal Digital nå klarer å holde internet litt mer stabilt er jo livet mitt nesten fullkomment.

torsdag 3. februar 2011

The White Stripes

Du kan godt si at Jack er et arrogant rasshøl. Du kan godt si at Meg ikke er verdensmester på trommer. Du har antageligvis rett. Men The White Stripes var fremdeles et jævelig bra band. Jeg fikk aldri sett dem live, og om de spiller igjen etter dette blir det sikkert en latterlig dårlig smør-på-skiva-tour. Alt jeg har er youtube:

onsdag 2. februar 2011

Insomnia

Søvn. Smak på ordet. Sove. Hvile. Uthvilt. Motsetningen til utslitt. Søvn er mangelvare om dagen. Livet er med andre ord som vanlig.

Jeg har alltid hatt problemer med å sove. Dette skyldes naturlig nok flere ting. Som barn gruet jeg meg til å sove, fordi å sove betydde at jeg snart måtte stå opp og møte en ny dag. En ny dag betydde en ny skoledag. Jeg trivdes ikke så veldig godt på barneskolen, men det kan vi ta en annen gang. Søvnen uteble. I tenårene er det ingen tvil om hva som holdt meg våken. Det er vanskelig å sove når hodet er fullt av paragrafer, bekymringer,  angst og usikkerhet. Hvem kommer må jeg krangle med i morgen? Skal jeg flytte neste uke? Våren 2004 sov jeg gjennomsnittlig tre timer hver natt. Sånt blir man ganske gretten av. Er det rart barnevernskids har aggresjonsproblemer. 

Jeg får ikke sove nå heller. Døgnrytmen min er blåst over alle hauger. Om jeg først sovner, våkner jeg bestandig etter to timer. Sære drømmer, mareritt eller helt uforklarlig. For å få dette til å fungere sover jeg vanligvis to timer på natta og tre timer på dagen. Jeg ser ingen annen utvei akkurat nå. Etter å ha sovnet klokken ett om natten, våkner jeg klokken tre. Så får jeg ikke sove igjen. Jeg ligger og vrir meg til klokken syv. Da gir jeg opp og starter dagen. Jeg prøver alltid å holde meg våken helt til kvelden, men jeg må gi opp i fem-seks tiden. Sover to eller tre timer. Opp igjen. Legger meg klokken elleve. Sovner klokken ett. Rinse. Repeat. Jeg blir gal av dette. Jeg går rundt i Tromsø som et jævla heroinvrak. Snøvler, snubler og mumler. Ufokusert og ukonsentrert. At jeg har fått med meg noe som helst av pensum så langt i år er et mirakel. Det ødelegger all form for sosialt liv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg forstår veldig godt hvorfor mangel på søvn er brukt som et torturmiddel.

Bortgjemte skatter eller hva jeg gjør på internett

Hvis dere ser til høyre, litt ned på siden der, så ser dere bloggrollen min. Der har jeg listet opp de bloggene jeg besøker oftest. Jeg legger til litt nytt der nå og da. Men dette er jo ikke de eneste sidene jeg er inne på. Jeg tenkte jeg skulle tipse om de sidene jeg ikke nødvendigvis har på bloggrollen. Noen av dem har jeg også planlagt å legge til der, jeg har bare ikke kommet så langt enda. Egentlig burde jeg nok gjøre det rett etter at jeg legger ut dette, nå som jeg uansett tenker på det. Uansett, here goes:


  • Amor Fati. Jeg fant denne bloggen for et nesten et år siden og ble totalt avhengig. Jeg aner ikke hvem som driver den, men det betyr ingenting. Vakkert og sårt. 
  • Marry me young. Mye det samme som over. 
  • Dear old love. Hjelpe meg, så vondt og sårt. Jeg kjenner meg alt for mye igjen. 
  • I wrote this for you. Denne har jeg tipset dere om før, men jeg må bare gjøre det igjen. Og igjen og igjen.
  • Hysj. Fine ord om vanskelige dager. 
  • Danarki. Dan Michael har nok litt gull i hjertet sitt. Fine bilder tar han, også. 
  • Kval & Actionfilm. Heidi og Caroline bor sammen i Oslo, er kreative, pene og lever det livet vi andre drømmer om. Sånn virker det, ihvertfall. 

Har dere noen tips om blogger jeg ikke har oppdaget enda? 

tirsdag 1. februar 2011

Monster

I går leverte jeg Monster til service. Monster er den store laptopen min. Hele livet mitt bor inne i Monster. Han tar vare på alle hemmelighetene og minnene mine. Han underholder meg med film, musikk og spill. Han har alltid noe i bakhånd når jeg er trist.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg på være uten monsteret mitt, men jeg kommer nok til å være rastløs og litt deprimert mens han er borte. Enn så lenge tar jeg til takke med Mini. Mini er veldig liten og søt. Han har dessverre ikke plass til så mye morsomt i seg, og ikke kan han spille av dvd, heller. Det blir nok mye spotify og bøker på meg fremover. Jeg vet ikke hva som er verst: å ikke ha tilgang til all musikken og filmene, eller å ikke kunne spille WoW. Jeg vet det. Jeg er en nerd.