mandag 31. januar 2011

En lang tekst om selvskading, reaksjoner, barnevern, arr og mye annet som gjør vondt

Advarsel: Hent deg en kopp kaffe og len deg tilbake. Dette ble lenger enn jeg trodde.

"Hva har skjedd med armen din?"

Ord kan ikke beskrive hvor lei jeg er av det spørsmålet. Jeg vet ikke lenger hvor mange ganger jeg har svart på det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ikke har svart på det. Men jeg tror det er på tide å ta et oppgjør med det.

Jeg husker fremdeles hvordan det var å være femten år med langermet genser hele sommeren. Jeg ville ikke prate om det, ikke med noen. Det å skjære seg var veldig personlig. Det var den ene tingen jeg hadde kontroll over selv og som ingen kunne ta fra meg. Ikke barnevernet, ikke bup, ikke familien min og ikke de gudsforlatte miljøterapeutene som stort sett bare gjorde ting verre. For en gangs skyld var det jeg som hadde kontroll. Ingen skulle vite om det, og derfor visste selvfølgelig alle det. Det ble ikke snakket så mye om, for ved å vise en selvskader oppmerksomhet oppfordrer du personen indirekte til å fortsette. Visstnok. Jeg ble gående taus om selvskadingen lenge. Jeg stelte stort sett sårene mine selv og gjemte dem bort. Jeg unngikk temaet i samtaler og svarte surt at "det kan du faen meg drite i" hvis noen spurte om det. Det hendte jeg måtte spørre noen på institusjonene om plaster eller bandasjer, men reaksjonene deres fikk meg til å slutte med det. Jeg orket ikke få mer kjeft, så jeg kjøpte min egen pyrisept, gasbind, sårteip og plaster. Jeg kvier meg fremdeles for å få hjelp med sårene mine. Skammen sitter så altfor dypt. En del av reaksjonene jeg har fått er bare utrolige. På Ullevål lukket akutt avdeling sa det forbanna kvinnemennesket av en sykepleier at jeg burde slutte å skjære meg, for jeg vil vel ikke være stygg når jeg gifter meg? Ja, for det er akkurat det jeg bekymrer meg for. På den samme avdelingen, et halvt år senere skjedde det samme. Jeg hadde klart å smugle med meg en blyantspisser inn. Jeg var frustrert og lei meg. Vi gjør en lang historie kort, en av de ansatte kom inn og så hva som hadde skjedd. Jeg satt i sengen med et håndkle rundt armen, dype sår og ansiktet fullt av tårer og mascara. Vi renset sårene med pyrisept og de forsøkte å plastre det sammen best mulig. Det gikk ikke. Sårene var for dype og for brede, blodet rant og plasteret ville ikke sitte. "Jeg tror kanskje de må bli sydd sammen" hvisket jeg. Sykepleieren så på meg som om jeg spurte etter en milliard på konto og hodet hennes på et sølvfat; sjokk, vanntro og en anelse avsky. For det er ikke mulig å få sårene sine sydd på Ullevål sykehus. Det har ikke legene tid til. Smak på setningen; legene har ikke tid til å sy pasientene på Ullevål sykehus. Det ble første og siste gangen jeg spurte om få sårene mine sydd. Jeg satt igjen med maktesløshet og en brennende skamfølelse. Hvem var jeg til å tro at noen skulle ha tid til mine problemer? Jeg fortsatte å gjemme sårene og ble kvalm hver gang noen nevnte "selvskading" eller om noen oppdaget at jeg var "en sånn en".

Den vanligste reaksjonen var blikket. Det som sier "hvorfor plager du meg med de ubetydelige problemene dine? Dette er ikke et ordentlig problem, du vil bare ha oppmerksomhet". Hvis jeg vil ha oppmerksomhet kan jeg løpe ned Karl Johan i en rosa tutu mens jeg skriker dødshylet mitt. Akkurat nå vil jeg bare at du hjelper meg å legge plasteret riktig, jeg har bare én fungerende hånd. Sammen med blikket kom det ofte noen spørsmål som ble fremført med matthet og kun fordi de var obligatoriske. "Hvorfor gjorde du dette da, Marthe? Var dette noe smart?". Jeg orket ikke svare. Jeg visste jo at det ikke var smart. Jeg følte meg som et lite barn. Skam og nedverdigelse. "Hvorfor prøvde du ikke å snakke med noen om det? Du må komme hit og spørre oss om hjelp, vet du. Vi er her for deg". Ordene klang hult og jeg trodde ikke på dem. En kveld bestemte jeg meg likevel for å prøve. Jeg bodde på en institusjon i Son. Det var sent, muligens etter midnatt. Jeg brukte en halvtime på å overtale meg selv til å spørre om den hjelpen de så gjerne vil gi. Jeg dro på meg en genser, joggebukse og tøfler. Gikk ut fra soverommet, opp trappen og bort til kontoret. Jeg hyperventilerte allerede og kjente tårene sprenge. Jeg banket forsiktig på døren til kontoret. Jeg antok at sosialarbeideren sov, for hun svarte ikke. Jeg banket litt hardere og hvisket navnet hennes. Jeg hørte mumling fra den andre siden. Jeg banket en tredje gang og endelig svarte hun. Hun spurte om hva som foregikk. Jeg hvisket at jeg trengte noen å snakke med. Jeg trenger hjelp, hvisket jeg, for ikke å vekke noen andre. "Marthe, det er midt på natten og du skal sove nå. Gå ned og legg deg". Jeg sa en gang til at jeg trenger hjelp. Jeg må ha noen å snakke med. Vær så snill. Vær så snill, jeg er redd. "Det må vente til i morgen. Jeg sover nå. Gå ned og legg deg igjen". Jeg snudde meg igjen, gikk ned trappen og inn på rommet mitt. I hodet hørte jeg tusen hyl og angsten rev gjennom hjertet. Det er så enkelt å få det til å slutte. Det er så enkelt å stoppe det. Jeg gjorde det jeg måtte. Åpnet skuffen og løftet ut en liten tøypose. Jeg følte meg bedre bare av å holde barberbladene i hånda. Jeg skal spare dere for detaljene.

En uke senere legger en av de andre merke til at jeg har nye sår på armen. Hun ser oppgitt på meg og sukker høylydt. Hun spør meg om hvorfor jeg ikke har sagt noe. Hvorfor jeg ikke spurte om hjelp. Jeg sier ingenting. Ser hardt ut vinduet og klyper meg selv for å ikke gråte. Det nytter ikke å spørre noen om hjelp før det skjer, og de harde ordene jeg må høre etterpå gjør bare alt verre.

Så hvorfor? Hva er det som får et menneske til å skade seg selv? Hvorfor sitter det unge mennesker på soverommene sine og kutter seg (jeg vet at en del fagfolk sier "rispe seg i armen", føkk off, det er ikke et lite overflatesår vi snakker om her)? Hvorfor velger noen å brenne seg, klype seg selv, eller å dunke hodet i veggen fremfor å snakke med noen? Jeg kan ikke snakke på vegne av noen andre enn meg selv. Jeg trengte å straffe meg selv. Jeg trengte også å føle meg levende. Ettersom at det ikke ble snakket om før jeg spurte om hjelp, antok jeg også at det var greit. Det var ingen som brydde seg, uansett. Jeg visste ikke hvor alvorlig det kom til å bli. Jeg visste ikke hvor avhengig jeg skulle bli. Jeg fikk et kick av selvskadingen. Endorfinene strømmet gjennom kroppen. Jeg hadde straffet meg selv, jeg følte meg levende, jeg flyttet fokuset vekk fra angsten og jeg hadde kontrollen.

En vanlig oppfatning er at man skader seg selv for å få oppmerksomhet. "Jævla emo, liksom. Se på meg, jeg skader meg selv fordi det er så synd på meg! Forbanna tapere". Jeg hater denne påstanden av to grunner:

For det første er det utrolig sjeldent at det faktisk er sant. Jeg har møtt ytterst få som skader seg selv for oppmerksomhetens skyld.
For det andre så er det forferdelig ting å si om de som faktisk gjør det. Om noen faktisk er nødt til å skade seg selv for å få den hjelpen de trenger, kan de umulig ha det noe godt. Jeg vil anta at det ikke er det første de har prøvd: "hm, ingen hører meg, det første jeg tenker er at jeg burde ta en kniv og skjære dype kutt i armen min". Når ble det greit å generalisere en stor gruppe mennesker på den måten? Når ble det greit å gjøre narr av og henge ut en gruppe mennesker som umulig kan ha det godt med seg selv? Hvor mye tenker du deg egentlig om når du slenger ut det du tror er en morsom kommentar om selvskadere? Å si at "jammen, jeg visste ikke, jeg tenkte meg ikke om" er ikke et godt argument. Det betyr ikke noe at du ikke visste at noen rundt bordet sliter med selvskading. Du tror likevel at det er greit å vitse om det så lenge ingen selvskadere hører det. Vitser som viser andre at det er greit å gjøre narr av problemet. Det er det ikke, og det har det heller aldri vært.

Etter nesten ti år med selvskading sitter jeg igjen med mange arr. Både på armene, brystet og bena. Folk stirrer ofte på dem. Det hender folk kommer bort ute på byen og vil prate om det. Det er plagsomt, og en del av tingene jeg blir spurt om og som blir sagt er sårende. De siste årene har jeg lært meg å se bort fra det. Om jeg skal ta til meg alt som blir sagt om selvskadere kommer jeg meg aldri ut av dette. Aldri over det. Jeg har blitt tilbudt å fjerne arrene. Jeg takket ja til det, også. Så gikk det lite lys opp for meg; hvorfor vil jeg fjerne arrene? Fordi folk stirrer på dem og fordi jeg føler meg unormal med dem. Derfor valgte jeg å la dem være. Grunnen til at jeg vil fjerne dem, er den samme grunnen som at jeg lar dem bli. Fordi jeg håper og satser på at om flere er ærlig om arr og selvskading, slutter det å være tabu. Hvis flere er åpne og ærlige om det, så kanskje det blir lettere for andre å be om hjelp. Om flere er åpne og ærlige om det så kanskje vi kan få mer kunnskap om det. Kanskje fremtidige selvskadere slipper å sitte på legevakta og høre ordene "hun har gjort det selv, det er ikke noe vits i sy sårene. Neste uke er hun sikkert tilbake med nye". For de ordene spikret fast skyldfølelsen, skammen og maktesløsheten. Jeg har aldri sydd sårene mine, fordi ingen tok seg bryet. Det var ikke verdt det. Selvskadere var ikke verdt det. Jeg har brede, tykke arr istedenfor.

Dette ble veldig langt, men det er en samling av alt jeg har hatt lyst til å si om selvskading i noen år. Jeg kunne skrevet i flere timer. Dette holder for nå. Jeg har forresten ikke skadet meg siden før jul, og kun skadet meg fire eller fem ganger i løpet av 2010. Jeg krysser fingrene og satser på at det aldri skjer igjen. Tiden leger tross alt alle sår. Bortsett fra de det gror betennelse i.

Pst: Om du havnet her fordi du føler deg nedbrutt, kan du finne hjelp hos en av disse hjelpetelefonene. Jeg har ringt flere av dem, flere ganger og jeg har aldri angret. Du trenger ikke si mer enn du vil, du kan snakke om været og du kan også si ha det bra om du ikke vil snakke med dem mer.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 815 33 300
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

fredag 28. januar 2011

Hei, jeg heter Marthe, jeg har null oversikt over livet mitt what so ever. Jeg aner ikke hva som skjer, når det skjer, eller hvordan jeg skal skrape sammen til mat neste uke. Jeg aner ikke hva jeg burde ha lest, jeg vet ikke hvor mye jeg har lest, jeg vet ikke når jeg skal ha muntlig eksamen. Jeg har i det minste meldt meg opp til den. Jeg vil gjerne ha besøk, men det ser ut som alle har speidet seg ut den samme helgen med billige flybilletter. Jeg trenger en større leilighet. Jeg bor på et rotete rom, jeg har klær over alt og kaffekoppene i vinduet har sitt eget økosystem. Jeg blir hentet om ti minutter, men jeg vet ikke hva jeg skal ta med meg, jeg vet ikke om jeg skal sove hjemme, jeg er tom for klær som ser OK ut sammen og jeg finner ikke lighteren min. Jeg burde lese tre bøker på to uker, men jeg vet ikke helt hvilke bøker jeg skal lese, så jeg leser Shantaram igjen, istedet. Det er ikke så veldig smart, men jeg har aldri påstått at jeg er et geni, uansett. I kjøleskapet har jeg fire forskjellige kremoster, men jeg er tom for brød. Jeg prøver å planlegge måltidene mine, men det fungerer liksom aldri helt. Nå har jeg en halv salat, muligens en suppe og en boks tomater jeg ikke helt vet hva jeg skal bruke til. Jeg vet at jeg har lovet meg bort til det ene og det andre, men jeg husker ikke når eller hvor det er. Laptopen burde til elkjøp, headsettet til spaceworld og snart må jeg virkelig farge håret. Jeg regninger jeg må betale, men jeg vet ikke hvilke, og jeg har ikke penger til dem uansett. Jeg må virkelig forbedre døgnrytmen min, for slik som det er nå er jeg utslitt hver eneste fredag og må ha en to timers powernap på ettermiddagen eller kvelden før jeg føler meg som et normalt menneske.

Jeg må få oversikt snart. Dette er bare kaos. I morgen, kanskje. Det er tross alt fredag, og helgen er ikke bare burde-burde.

Note to self

Hør her, frøken. Det er greit å gå i dvale, men du skal fortsette å skrive. Uansett hvor lite sammenheng det blir, uansett hvor sårt det blir og uansett om du bare skriver om det innerste rommet og meteorittkrateret så fortsetter du å skrive. Dette kan du fra før av. Det finnes to former for terapi som alltid hjelper: først skriver du alt det vonde ut, deretter drikker du deg full med gode venner og slenger vinflasker i asfalten.

Det ligger en hel haug uferdige tekster som venter på deg. Du trenger bare å fullføre dem. Du skal også svare på spørsmålene du fikk. Du har ikke skrevet ferdig årskavalkaden engang! Kom igjen nå. Legg ned alt annet, sett på musikken og skriv. Vinflaskene får du ikke knust før til våren, uansett.

torsdag 27. januar 2011

Vinterdvale

Change your heart. Look around you. Jeg har ikke døgnrytme. Jeg vaser rundt i halvsøvne. Sovner på morgenkvisten. Våkner når det er lyst ute. Strekker ut hånda, trykker på krysset som tar bort hvem enn film jeg sovnet til for noen timer siden. Åpner winamp og setter på soundtracket til Eternal sunshine of the spotless mind. Noen ganger kjennes det ut som at jeg ikke får puste før jeg hører Beck synge everybody's gotta learn sometime. Jeg snur meg rundt. Jeg har viklet meg inn i enten dynetrekket eller lakenet. Jeg vet ikke. Jeg har to dyner og et ekstra laken i sengen, fordi jeg ikke får sove om jeg fryser. Jeg skreller av meg hva enn jeg har viklet meg fast i. Så tar jeg opp et laken eller et pledd og drar det rundt meg, som en liten kjole eller en tepperull. Det er nå dagen begynner, sier jeg. Nå skal du stå opp. Jeg prøver å huske om jeg har drømt noe. Noen ganger smiler jeg litt for meg selv når jeg husker hva jeg har drømt. Halvparten av tiden er drømmene mine bare surr. Noen ganger, som i dag, husker jeg hva jeg har drømt, og prøver å dytte det fra meg. Jeg vil ikke huske mer. Det er ikke helt mareritt. Det er bare ubehagelig å tenke på det. Jeg blir totalt satt ut og handlingslammet. Dette må slutte snart, hvisker jeg. Change your heart. Look around you.

Etterhvert setter jeg meg opp i senga. Sjekker mailen min. Leser litt i avisene. Drikker kanskje en kopp te, som jeg må stable over alle glassene, koppene og asjettene på rommet mitt. Hvis det er tirsdag eller fredag går jeg på skolen. De andre dagene legger jeg meg oftest ned igjen. Trekker lakenet tettere rundt meg. Vikler bena fast i dynetrekket. Begraver meg selv under dyner og puter. Hvis jeg bare ligger helt stille, akkurat her, så kanskje jeg sovner og ikke våkner igjen før april. Før våren kommer.

Jeg er ikke deprimert. Jeg har bare gått i dvale. Det er mange dyr som gjør det, og det er absolutt livsnødvendig. Det er vi som ikke har nok reserver. Huden vår er ikke tykk nok. Vi har ikke nok energi. Jeg kommer nok sterkere tilbake til våren. Frem til da er jeg skjør og skriver bare i metaforer, skyggebilder og om meteorittkrateret, det innerste rommet hvor alt er hellig og piggtrådhjertet.

Tiden går så fort

Jeg har bodd i Tromsø siden juni. Vi er snart i februar. Tiden går så fort. Jeg har hatt et halvt år på å lese pensum. Nå har jeg over tretti tekster jeg må gjennom. Tre hele bøker. En drøss notater. Jeg trodde jeg hadde god tid. Tiden går så fort. I november sa jeg at nå orker jeg ikke mer, jeg bare legger meg ned i senga og blir her til våren kommer. Det virket som en evighet til jul, en evighet til våren og en evighet til sommeren. Snart må jeg melde meg opp til eksamen. Snart må jeg skrive fordypningsoppgave. Snart må jeg sende den søknaden som ligger i skuffen min. Tiden går så fort. Jeg snakker med de herlige folka jeg ser så sjeldent og prøver å planlegge besøk. Det blir som med alle de folka du skulle besøke på folkehøgskolen; det skjer aldri. Tiden går så fort, og nå er det snart for sent.

"Jeg kommer før jul!"
"Så bra!"
...
"Jeg kommer rett etter jul!"
"Så bra!"
...
"Jeg kommer etter påske!"
"Så bra!"
...
"Jeg kommer til sommeren!"
"Så bra! Jeg flytter til høsten!"
"...hva?"

Planen var aldri å bo i Tromsø for alltid. Jeg vil ikke gå på universitet her oppe. Jeg vil se en ny by, et nytt land. Jeg vil bort fra Norge. Jeg vet ikke hvor mange steder jeg skal søke eller hvor jeg ender opp, men jeg kan fortelle dere en liten hemmelighet: det kiler i magen hver gang jeg hører på Alicia Keys. Ingenting er bestemt enda, men jeg må ut herfra. Jeg må leve livet mitt. Før du vet ordet av det står her hvor jeg er nå, sa bestefar en gang for mange år siden. Nå ligger han i jorda. Vi har bare ett liv. Jeg er livredd for å våkne en dag, se meg rundt og tenke "hvorfor dro jeg aldri? Hvorfor utnyttet jeg aldri de muligheten jeg fikk?". Tiden går så fort. Snart er det for sent.

tirsdag 25. januar 2011

Lux Aeterna

Jeg har skrevet mye om spøkelser her inne. Om spøkelsene som hjemsøker meg og gjør meg hul. De livnærer seg av sjelen min. De river opp hjertet mitt slik at all kjærligheten renner ut. Spøkelsene som venter på meg i Oslo. De smyger seg rundt gatehjørnet og hvisker intime ord i øret mitt. Krever oppmerksomheten min. Jeg prøver å dytte dem unna, med vekslende hell. Se på meg da, hvisker de. Jeg vet at du kan høre meg. Jeg vet at du kan se meg. Jeg vet at du føler det når jeg sliter i hjerterota. Jeg vet at du føler det når jeg rister i døra til det innerste rommet.

Jeg trodde jeg kunne flytte fra spøkelsene, slik som jeg trodde jeg kunne flytte fra hjertesorgen. Noen uker før jeg reiste lå jeg i Frognerparken med notatblokken min. Dette er hva jeg skrev:

Jeg tror ikke det blir bedre av å flytte til Tromsø. Men det blir ikke noe bedre av å bo i Oslo, heller.
Har jeg egentlig et fønikshjerte? Kan jeg virkelig reise meg gang etter gang? Når slutter denne sinnsvake overlevelsesevnen? Når kommer kroppen min til å si at nok er nok?
Meteorittkrater. Det er det hjertet mitt er. We're just waisting time, where's the finish line.
Som et gjenferd går du gjennom sjelen min. Jeg hører det knirke i plankene til det innerste rommet. Du skal ikke være der inne. Du skal ikke være der inne hvor alt er hellig. Du får ikke lov til å rive arkene av silkepapir fra hverandre. The world is so pale next to you. Men det er ikke sånn det skal være. Det er du som skal være blek i forhold til resten av verden. Slutt å hjemsøke meg. Du får ikke noe ut av det uansett. Jeg elsker ingen. Jeg elsker ingenting. Så hvem er alle spøkelsene? The people you love become ghosts inside of you and like this you keep them alive.

søndag 23. januar 2011

Skrivesperre og usikkerhet

Når jeg går gjennom byen maser ordene i hodet mitt. Jeg går gjennom setninger, hva høres best ut, hvordan kan jeg få frem akkurat hva jeg mener, hvordan skal jeg skrive det slik at det komme best frem? Jeg går gjennom historier jeg vil fortelle dere. Vonde historier fra barnevernet. Morsomme historier fra Roskilde. Noen setninger har jeg gjentatt så ofte for meg selv at jeg sier dem høyt uten å tenke over det. Jeg vil fortelle dere om den gangen vi kjørte til Sverige og jeg fikk bestemme musikken hele veien, og at det var en de beste dagene jeg hadde det året. Jeg vil fortelle dere om et hopptårn i Blaker og hvorfor jeg savner det. Jeg vil fortelle dere om å være femten år, klassifisert som en håpløst tilfelle og gi totalt faen i det. Jeg vil fortelle dere om å kaste vinflasker i asfalten fordi det er den beste terapien som finnes.

Det er bare det at jeg ikke helt får til. Jeg starter å skrive. Jeg ser bokstavene flyte bortover skjermen. Jeg leser gjennom, retter litt og skriver videre. Den første og midterste delen pleier å gå bra. Jeg bare klarer ikke avslutte. Nå klarer jeg visst ikke skrive noe nytt, heller. Jeg er litt tom for kreativitet. Det har vært litt mangel på feedback den siste tiden. Nå er det en gang sånn at folk kommenterer om de vil, og lar være hvis de ikke har noe å si. Jeg vet det. Jeg bare føler meg usikker på om det jeg skriver er bra nok eller fenger. Jeg må jo egentlig bare komme meg over denne usikkerheten og fortsette å skrive. Det er den eneste måten å forbedre seg på.

Jeg klarer ikke skrive en vettug avslutning på dette heller. Her. Dere kan få et bilde av meg og mannen i mitt liv; broren min:

fredag 21. januar 2011

Insomnia

Jeg tror jeg la meg rundt ett. Sovnet nærmere to. Våknet av mareritt klokken halv fire. Jeg tenkte for meg selv at det er ikke så farlig, jeg bare snur meg rundt og sover videre. Bare ligg stille og kjenn hvor avslappet du er. Etter noe som kjennes ut som en evighet ser jeg på klokken. Teller hvor mange timer det er til jeg skal stå opp. Dette går fint. Bare snu deg rundt og sov videre. Selvfølgelig går det ikke fint. Selvfølgelig får jeg ikke sove. Nå har jeg gitt opp. Jeg skal ikke opp før om en time, men nå har jeg sett rett ut i lufta i fire og en halv time. Jeg er lei. Jeg regnet litt på hvor mye jeg har sovet denne uken og jeg sluttet veldig fort, rett og slett fordi jeg ikke vil vite det. Jeg vil ikke vite akkurat hvor mye kroppen min hater meg akkurat nå. Jeg vil ikke vite hvor ødelagt jeg kommer til å være på slutten av dagen i dag. Det eneste jeg skriver om for tiden er visst hvor lite jeg sover. Her får dere et bilde som beviser at jeg burde vært arrestert som zombie for lenge siden:


Kit etter omlag to timer søvn, med visshet om at det blir ikke søvn igjen før om minst sytten timer. Ja, jeg holder manisk fast i dyna. Nei, jeg er ikke klar til å slippe den. Men jeg må bare stå opp for om jeg sovner nå kommer jeg meg ikke på skolen om to timer. Følg med på kveldsnytt for å se om jeg har drept noen grunnet koffein- og søvnmangel. 

torsdag 20. januar 2011

De siste dagene har jeg sovet umenneskelig lite. Dette skyldes den flotte kombinasjonen av ødelagt døgnrytme, mareritt og naboens nattevaner. Jeg har prøvd å si ifra til nevnte nabo, men han mener jeg burde tåle det. Selv om vi er midt i uka og klokken er halv seks om morningen. Jeg kjenner at jeg orker ikke bli ordentlig sint engang. Jeg er for sliten. For utmattet. Han er broren til huseieren. Jeg gidder ikke lage dårlig stemning. På den ene siden må folk få lov til å leve livet sitt og skeie ut en gang iblant. På den andre siden har jeg en bankende hodepine grunnet søvnmangel.

Døgnrytmen hadde jeg jo klart å rette opp igjen. Bortsett fra at jeg ble vekket rundt halvt ett.
Marerittene er det ikke noe vits i å prøve å ordne engang. Enten så er de der, eller så er de der ikke. Det er ikke noe jeg får gjort noe med. Jeg har fått noen ny versjoner på en gammel klassiker, alltid like morsomt. Nå er det ikke lenger nok at jeg skal løpe utfor et stup som er omlag fire mil høyt, neida dere, jeg må jo faktisk brenne samtidig. I marerittene vet jeg ikke hva jeg håper mest på; at jeg skal dø av flammene før jeg treffer bakken, eller at jeg skal treffe bakken fortest mulig så jeg kan slippe flammene.

Dette ble veldig deprimerende. Beklager. Jeg fungerer ikke som et ordentlig menneske etter omlag tre timer søvn på førtiåtte timer. Kommer tilbake sterkere en annen dag. Jeg lover.

onsdag 19. januar 2011

Livet står stille mens vi venter på våren

Livet mitt går ikke bakover, men det går ikke fremover, heller. Tiden går jo, selvfølgelig. Det bare kjennes ut som om jeg står stille. Jeg er ikke lei enda. Jeg blir det snart. Rastløs. Jeg kjenner det i kroppen. Det sitrer i blodårene. Jeg har vårfeber, men det er jo ikke vår enda. Det er bare januar. Jeg gleder meg til snøen smelter og jeg kan se asfalten igjen. Blader på trærne, blomster i veikanten og den lukten ingen kan beskrive men som kiler i både nesebor og mage. Enn så lenge hører jeg på Damien Rice og ser på bilder fra både vår og sommer, flere år på Roskilde, Paris og Frognerparken. Natt til første mai, jenter i russebukse, gutter med rufsete hår, en eller annen med kassegitar, noen griner men vi synger latterlig falskt til Green Day.












 I hope you had the time of your life. 


tirsdag 18. januar 2011

Jeg er litt ubrukelig om dagen. Ødelagt døgnrytme, mye skole og i dag fikk jeg beskjed om at det skal være visning i leiligheten vår i morgen. Flott. Det betyr at kvelden min går med på å rydde, vaske og rydde litt mer. I mellomtiden kan dere få en veldig fin sang:

mandag 17. januar 2011

Oppusning og slikt

Den siste tiden har jeg prøvd å pusse opp litt her inne. Ryddet litt i bloggrollen, flyttet litt rundt på linker og skrevet en "om meg" side. Jeg blir veldig glad hvis dere gidder å se over den "hvem er jeg" siden, for det viste seg at jeg klarer ikke skrive om meg selv. Jeg trenger med andre ord deres tanker og meninger. Har jeg glemt noe?

fredag 14. januar 2011

Årskavalkade 2010, del 3

August:
Den første dagen i august var jeg på Sonisphere, med en ny piercing i øret og ukjent promille. Jeg tok flyet til Oslo og reiste rett til Hedmark. Lykken i livet er nemlig The Smiths, katter som liker å bli kost på, Hedmark og familien jeg kommer tilbake til år etter år. Jeg lå rett ut i gresset og leste Shantaram, drakk kaffe og slappet ordentlig av. Så tok jeg toget til Oslo igjen og bodde hos broren min noen dager. Det var første gang jeg var ordentlig i Oslo siden jeg hadde flyttet nordover, og det føltes sært å være tilbake. Jeg fikk knuseklemmer, dro på fylla og prøvde desperat å få tid til alle. Are og jeg gikk en lang tur sammen, forbi barndomshjemmet mitt og barneskolen. Så vinket jeg farvel til Oslo igjen og reiste hjem til Tromsø. Jeg fikk så vidt snudd meg rundt hjemme før jeg pakket kofferten og reiste til Trondheim og Pstereo festivalen. Kim og jeg så Robyn, Moddi og DumDum Boys. Etterpå dro vi på en sinnsyk fyllekule på Samfundet og jeg ramlet mer eller mindre i seng klokken halv ni dagen etterpå. Jeg reiste hjem igjen, dro på fylla og havnet på krykker for andre gang den sommeren. Det er først nå jeg ser hvor mye jeg var på fylla. Nå ja. Det er en grunn til at jeg har en tagg som heter Frøken Alkohol, er det ikke?





September: 
Første september var også første skoledag, denne gangen på Frisvold privatgymnas. Så pakket jeg enda en gang tingene mine og gjorde meg klar til flyttelass nummer 21. Jeg hadde bursdag og feiret med familien. Så fikk jeg besøk fra England og lekte turistguide en uke. Jeg var på klassefest, besøkte farmoren min og ble kjent med Tromsø by på nytt. Den helvetes lange forbanna depresjonen begynte å slippe taket. Jeg kunne puste ordentlig igjen. Jeg sto opp hver morgen. Jeg lagde kaffe. Jeg bakte rundstykker Jeg sang på kjøkkenet. Jeg var meg selv igjen. 

Før klassefesten

Oktober:
Jeg startet med å havne på smellfylla. Akkurat denne fyllekula kunne vært en morsom historie, men den egner seg virkelig ikke i offentlighet. La oss bare si at du veit det var en bra fyllekule når du søler rødvin på teppet på et av de dyreste rommene til Radison hotellet og den irske kystvakta tar regninga. Jeg prøvde å fokusere mye på skolearbeid og klarte det vel delvis også. Marie og jeg begynte å treffes ganske ofte. Så kom den første snøen og jeg lurte på hva faen jeg hadde begitt meg ut på. Jeg reiste en helg til Hønefoss og var tjuefire timer i Oslo etterpå. Jeg videoblogget for første gang, med høy puls og svette håndflater. Jeg har et elsk/hat forhold til videoblogging. Så kom verdens beste bror på besøk og jeg var så lykkelig! Vi gikk tur, møtte mamma, var sammen med Marie og lagde mat sammen. Jeg var så glad den helgen. I oktober startet også prosjektet "brenn bort dine smaksløker" og jeg brukte chili som pålegg. Jeg totalt ignorerte det faktum at jeg snart skulle ha eksamen i nyere historie og leste Nietzsche istedet. 










Dope, guns, fucking in the streets



Selve videoen er ikke all verden. Sangen er derimot fantastisk. Jeg blir fjorten år, sint og trassig igjen. Nå skal jeg snart svare på spørsmålene deres, selv om jeg er litt usikker på hvor rettferdig det blir. Vi får nå se.

torsdag 13. januar 2011

Hollow and Bold

Jeg spør meg selv om hvordan vi måler kjærlighet. Hvordan vi måler galskap. Rettferdighet. Det eneste jeg kommer frem til er at det er galskap å elske og rettferdigheten vil aldri seire. Ikke i dette landet. Ikke i dette livet.

Jeg går tur i mørket. Kler på meg fire lag med klær, ullsokker, stor lue og varme hansker. Jeg trenger å tenke, hvisker jeg. Jeg trenger noen å snakke med. Jeg rusler av gårde uten mål og mening. Gjennom gater jeg aldri kan huske at jeg har gått i før, forbi boligfelt jeg aldri har sett, jeg aner ikke hvor jeg er og det gjør ingenting så lenge jeg bare fortsetter å gå. Jeg kommer til noe som ser ut som en park og går inn. Jeg går ti meter før hjernen kobler sanseinntrykk og hukommelse. Det var da som helvete sier jeg og ser meg rundt. Kjenner igjen det skuret. Kjenner igjen det treet. Elverhøy kirkegård. Jeg går videre og stanser ikke før jeg ser graven til farfar. Børster av snøen på gravsteinen hans. Hei far, sier jeg lavt. Så begynner jeg å snakke. Jeg klarer ikke stoppe det. Alt jeg har latt ligge de siste ukene, alle bekymringene, alt jeg er lei meg for, alt jeg er sint for, det bare renner ut av meg sammen med snørr og tårer, jeg setter meg på huk og hulker høylydt mens jeg forteller gravsteinen til farfar at det er urettferdig, du kan ikke være død og det er på tide at du kommer hjem nå. Slutt å late som at du er død. Kom hjem og snakk til faren min. Han har bare blitt verre etter at du døde. Kom hjem og snakk ham til fornuft igjen.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der. Det kan ha vært fem minutter og det kan ha vært tyve. Til slutt tørket jeg tårene, dro lua hardere over ørene og reiste meg opp igjen. Kirkegårder er laget for de døde, men det er de levende som trenger dem. Jeg bestemte meg veldig tidlig for at jeg ikke trenger noe som helst, hvis det må et annet menneske til for at jeg skal få det. Min lykke er ikke avhengig av noen andre enn meg selv og det nytter ikke å savne døde mennesker.

tirsdag 11. januar 2011

Om å rømme fra institusjon (today we escape)

Hør gjerne på denne sangen når du leser.

Vinter 2004 

Sandra. Vi er unge. Vi har livslyst. Vi er drittlei av å bo på institusjon. Vi har bestemt oss for å rømme. De siste ukene har vi planlagt alt nøye. Vi kunne ha stukket av midt på dagen. Bare løpt fra de ansatte når de tok oss med til biblioteket eller kjøpesenteret. Vi vurderte det, også. Bare gi det hemmelige signalet og løpe. Vi hadde klart å løpe i ti minutter før de tok oss igjen, men de hadde visst hvor vi skulle. Det er ingen hemmelighet at togstasjonen er det ultimate målet. Vi kunne ha gjemt oss i området i noen timer og deretter tatt toget. Men sjansen er for stor å ta. Ekstravakter hadde blitt kalt inn og noen hadde fått oppgaven med å overvåke stasjonen. Vi må rømme på kvelden, når de ikke venter det. Aller helst må vi rømme midt i vaktskiftet, men det gir oss dårlig tid til å rekke det siste toget. Vi har gått gjennom planen i to uker. Lurt de ansatte til å gå turer med oss i området, så vi kan måle tid og avstand. Hvor lang tid bruker vi til sentrum? Hva er den raskeste veien som også unngår hovedveien? Etter noen runder både med ansatte og på egenhånd har vi en mer eller mindre fastlagt rute, med mulighet til avstikkere om vi tror det blir nødvendig.

Den dagen vi skal rømme prøver vi å oppføre oss normalt. Vi pakker sekkene i smug, mellom middag og kveldsmat når alle skal være på rommene sine uansett. Vi spiser kveldsmat, ser litt på tv og klager når vi som vanlig må legge oss tidlig. Vi går til hver vårt rom. Idet jeg lukker døra bak meg kjenner jeg adrenalinet begynne å bruse. Jeg ser meg rundt og dobbeltsjekker at jeg har husket alt. Klær, dagboka, sigarettene, telefonen, discman og penger til toget. Jeg ser på klokka. Det er ti minutter til vaktskiftet. Det er en halvtime til toget går. Jeg gjemmer sekken i klesskapet, bak en jakke og to gensere. Det er ingen som kommer til å sjekke, men det skader ikke å være på den sikre siden. Jeg skrur av lyset. Går i sirkler inne på rommet. Teller minutter. Jeg hører skritt på andre siden av døra og hopper opp i senga. Drar dyna fort over meg, sørger for at den dekker skoene mine, dekker overkroppen min. Det banker på og døra åpnes. Det er noen fra kveldsskiftet som vil si god natt. Jeg får et hint av dårlig samvittighet der jeg ligger, med skoene på og klar til å rømme. Jeg anstrenger meg for å puste helt rolig og smiler litt når jeg sier god natt tilbake. Når hun fra kveldskiftet går ut igjen kjenner jeg lettelsen bre seg utover kroppen min. De har ikke funnet det ut. Ingen vet at vi skal rømme. Jeg ser på klokka igjen. Vaktskiftet burde begynne nå. Jeg går ut av senga igjen. Finner frem sekken. Ser ut av døren min. Gangen er tom, alle er på kontoret. Jeg ringer til Sandra. Tre ganger summetonen, som avtalt. Kysten er klar.. Alle rommene har vinduer, men det er ikke mulig å åpne dem mer enn ti centimeter. Det eneste vinduet som kan åpnes på vidt gap er på vaskerommet.  Jeg har den letteste veien, vaskerommet er bare to rom nedenfor mitt. Sandra må komme seg fra andre siden av bygget og gjennom yttergangen. Jeg smetter ut fra rommet mitt, når vaskerommet med fire steg, går lydløst inn og synker ned inntil veggen. Jeg lar døren stå minimalt på gløtt så ingen skal høre om den åpner eller lukker seg. To minutter senere kjennes ut som to timer, og Sandra står endelig der. Jeg reiser meg opp og tar tak i henne. "Er du klar?" hvisker jeg. "Klar!" hvisker hun tilbake og lener seg frem. Hun kysser meg hardt på munnen. Jeg trykker hånda hennes hardt i min egen. Så åpner vi vinduet. Jeg går først. Hopper ned, og lister meg rundt hjørnet. Venter til jeg hører henne bak meg før jeg løper mot skogholtet. Vi stopper opp noen sekunder i skogholtet og er helt stille. Prøver å høre om noen roper etter oss. Om noen har skjønt at vi er borte. Sandra dulter meg i armen og rister på hodet. Ingen har sett oss. Vi går raskt gjennom skogholtet og ut på gangstien. Småløper over veien. Vi sier ingenting. Ser oss ofte over skulderen. Paranoide og nervøse løper vi gjennom Jessheim sentrum. Vi kommer frem til togstasjonen noen minutter før toget skal gå. Adrenalinet pumper fremdeles i blodårene og jeg er både gira og sliten samtidig. "Tror du noen vet at vi er borte?" spør jeg. Hun ser litt på meg før hun svarer. "Er du redd, eller?". Jeg blir sint. Selvfølgelig er jeg ikke redd. Hva faen er det hun tror? Det er ikke første gangen jeg rømmer. "Jeg bare lurte" sier jeg tamt. Vi deler en røyk. Toget kommer og vi setter oss i den midterste vognen, på setene lengst vekk fra plattformen. "Kjør da for faen" hvisker hun lavt. Jeg er enig med henne. Om noen fra institusjonen har skjønt at vi er borte er dette det første stedet de kjører til. De kan fremdeles stoppe toget fra å kjøre og dra oss ut herfra. Konduktøren kommer og vi betaler. "Dørene lukkes" drønner det over høytalerannlegget. Så kjører toget endelig. Vi har klart det. Vi sender en tekstmelding til han vi skal sove hos fra min telefon, siden Sandra ikke har noen lenger. Den ble konfiskert etter en mislykket rømming for lenge siden. Med godt humør, latterkramper og høylydt fnising tar vi toget hele veien til Oslo. Til friheten, lykken og fremtiden.

We hope your rules and wisdom choke you
Now we are one
In everlasting peace
We hope that you choke, that you choke

Omtrent en uke senere slutter denne historien å være lykkelig. Jeg hadde ikke planlagt å rømme for alltid. Jeg visste at jeg en dag måtte tilbake. Når du er femten år er det veldig vanskelig å starte på totalt bar bakke. Sandra reiste videre. Sist jeg så henne var på en lukket avdeling med håndledd full av kutt og armer fulle av umiskjennelige sår. Hun var en av de mange som forsvant i mengden jeg kuttet kontakten med, enten frivillig eller fordi jeg ikke fikk lov til å se dem lenger. Jeg vet ikke hvordan det går med henne. Jeg vet ikke hvor hun er lenger. Hun heter forresten ikke Sandra, heller.

Soundtrack: Radiohead - Exit Music (for a film)
"Det er ren galskap av deg å blogge så åpent"
"Moren min leser bloggen din"
"Hva hvis noen ser det?"
"Hva hvis en fremtidig kjæreste leser om alt du har gjort med den gamle og blir sjalu?"
"Sjefen din kan google deg å finne bloggen din"
"Jeg kan ikke tro at du blogget om å ønske deg sexleketøy"
"Er du ikke redd for å få hatmail?"
"Er du ikke redd for å bli stigmatisert?"'
XKCD: Dreams 
http://xkcd.com/137/

mandag 10. januar 2011

Jeg er ikke i godt humør om dagen. Livet mitt er litt clusterfuck. Jeg orker ikke legge ut lange og breie, så her har dere en liste:

Ti grunner til at livet til Kit suger: 

  1. Jeg må finne ut hva og hvor jeg skal studere jævelig fort. Det betyr at jeg må finne ut hvordan stipendordninger her og der fungerer. Frankrike kan ta seg en bolle.
  2. Nav liker ikke å ta telefonen. 
  3. Lånekassa liker ikke å ta telefonen
  4. Fastlegen liker ikke å ta telefonen
  5. Jeg er syk. Jeg hoster og snørrer. Jeg er for utmattet til å stå oppreist over lengre tid. Derfor har jeg ikke spist siden i går. 
  6. Jeg er blakk. Hafslund hater meg, Onecall hater meg, Ahus hater meg. 
  7. Leiligheten min er sinnsykt kald, fordi det ikke er særlig godt isolert her.
  8. Jeg har ikke råd til å skru opp varmen. 
  9. Jeg vet jeg burde spise, men jeg er blakk. Valget står mellom pasta eller tomatbønner. Ingenting frister. 
  10. Jeg er tom for honning. Jeg vet at dette høres ut som en veldig liten ting, men jeg er avhengig av honning i teen min. Jeg har ikke penger til honning. Jeg er for syk til å gå på butikken uansett. 

søndag 9. januar 2011

I'm a monster, I'm a killer, I know I'm wrong. I'm a problem that'll never ever be solved. I'm the only thing I'm afraid of.

Det er så sant at det nesten gjør litt vondt. I dag er uten sammenheng. Jeg er uten sammenheng. Jeg har sovet for lenge, og nå klarer jeg nesten ikke røre på meg. Jeg vet at om jeg går meg en tur og får litt frisk luft er mye løst, men da må jeg faktisk gå ut. Jeg tror jeg trenger en kaffekopp og litt mat. Enn så lenge ser jeg sånn ut:

lørdag 8. januar 2011

Aimee Mann - Little Tornado






Jeg har elsket Aimee Mann siden jeg var seksten. Hun er ufattelig undervurdert. Jeg kjenner én annen som har hørt om henne, sånn før jeg har vist det til dem, altså. Little Tornado er akkurat det jeg trenger i dag. Akkurat meg i dag. 


Make it go faster 
Baby go faster 
Make it go twice the speed of you and me 

Oh, no, no we don't 
No we don't know 

Little tornado blew out the window pane 
Left the inside to the rain

fredag 7. januar 2011

Tromsø er mørkt og kaldt. Hver morgen kler jeg på meg under dyna. To strømpebukser, ullsokker og tre gensere. Jeg drikker solbær-te og spiser ristet brød med ost. Jeg lager alltid noe med chili eller hvitløk til middag, aller helst begge. Jeg burde egentlig lese Welhaven eller gjøre nynorskoppgaver. Istedet leser jeg No og jeg enda en gang og spiller WoW. Henger på facebook og twitter. Eller tenker over spørsmålene jeg har fått og om latskap egentlig finnes. Jeg vet så utmerket godt at jeg egentlig burde gjøre alt mulig annet. For en gangs skyld er jeg ikke for deprimert for å gjøre noe, så jeg kan ikke skylde på det heller. Jeg bare gidder ikke. Jeg bare utsetter alt, helt uten grunn. Jeg lever i et rotete liv, legger meg i en rotete seng, med klær på gulvet, kopper og asjetter på nattbordet, en tom øl-boks, glass og gafler, de står overalt, det ligger minst ti bøker på gulvet, det står en bunke cd'er på bokhyllen, usortert, uten hjem. Kom igjen, sier jeg til meg selv. Stå opp. Gå ut av senga. Hent klærne dine på tørkesnora. Send mail til Across the pond. Skriv i det minste en start på essayet. Kom igjen, kom igjen, kom igjen.

torsdag 6. januar 2011

Årskavalkade 2010, del 2

Juni:
Juni var den desidert mest fullpakkede måneden i 2010. Jeg hadde en drøss avtaler både på skolen og privat. Jeg skrev og leverte inn oppgaver, hadde heldagsprøver, eksamen og sto med gode karakterer. Jeg hadde en avskjedsfest som overgikk alle forventninger. Vi telte over femti mennesker innom iløpet av kvelden og jeg fikk knuseklemmer, vi drakk champagne, vi pakket inn jentene i bobleplast, jeg gikk i høye sko og vi sang, danset, gråt og sang litt mer. Alt var veldig overveldende. Oslo og jeg skulle skilles. Jeg skulle reise fra byen som har vært i hjertet mitt i alle disse årene, reise til Tromsø, reise hjem for første gang på søtten år. Jeg bestilte flybilletten med hjertet i halsen og sa høyt at dette er galskap. Når alt ble for mye tok jeg med meg notatblokken min, fruktjuicen som smaker bringebær og la meg i frognerparken noen timer. Jeg slo av telefonen og skrev ut all angsten jeg hadde. Det var visst mer enn jeg trodde, for jeg kom hjem med blekkflekker på fingrene og sola hadde gått ned for lengst. Jeg sa farvel til Blaker på en fest hos broren min, samme dagen som han ble truffet av lynet. Vi sang Celine Dion, hang i armene til hverandre og spilte piano. Dagen etter reiste vi tilbake til Oslo igjen og jeg tenkte at dette er farvel. Blaker var en drittbygd, uansett, men det gjorde fremdeles litt vondt. Flyttingen nærmet seg med stormskritt og jeg fikk panikk hver gang jeg så i kalenderen. Jeg telte dagene og gjorde mitt beste for å se alle før jeg flyttet. Så kom den store dagen. Jeg dro til flyplassen med sekk på ryggen og trillekoffert å hånda. Nå skjer det, tenkte jeg. På flyet nordover hørte jeg på Kanye West, drakk en ringnes og gråt faen ikke en tåre, i motsetning til hva mange trodde. Kris hentet meg på flyplassen i Tromsø og med det var jeg Hansnes-væring.






Juli:
Jeg gikk en del fjellturer i juli. Det var slitsomt, sosialt og absolutt herlig. Jeg fikk et kick av å kjenne melkesyra i lårene. Dagene etter var dog ikke så morsomme. Jeg var tydelig utrent og hadde seriøse problemer med å reise meg fra senga. I starten av juli begynte jeg å ta tak i livet mitt. Jeg besøkte skoler, dro til Nav, prøvde å få en ny psykolog og kranglet med tre offentlige kontorer om dagen. Det var mye kaffe, farris og sigaretter i juli, med andre ord. Jeg prøvde også å ta tak i den helsikes depresjonen som ikke ville slippe taket på meg. Jeg hadde konstant en notepad liggende åpen og skrev ned alt jeg tenkte på, alt jeg følte og alt som måtte ut fra sjela. Noe av det ble publisert her, mesteparten ble liggende igjen på den lille laptopen.

I am all the days you choose to ignore. Vi er ikke engang støv. Du sitter i nikotinflekkene på fingrene mine. Du er nederst i melkekartongen jeg tømmer ut etter frokost. Du er sugemerkene til hun bak kassa på Spar. Du er løken som svir i øynene når jeg skjærer og parterer deg. Jeg har funnet meg selv. Det var ikke noe pent syn."

Juli startet kanskje litt sakte, men så fikk jeg nok av å være bygdekone. Trygve og jeg hev oss rundt og bestilte både flybilletter og festivalpass til Sonisphere. I tillegg ville jeg se Robyn, så jeg ringte Kim og spurte om han ville ha besøk i august. Så dro jeg på fylla på lokalpuben og endte atter engang på krykker. Le sigh. Kusinen min og jeg kjørte en god del bil og var både på puben og ute i Tromsø. Vi så Twilight på kino og jeg måtte holde hardt igjen for å ikke le høyt. Hun påstår fremdeles at jeg ødela filmen for henne. Jeg svarer med at hun burde sett det komme. Jeg var på venners venner fest, ble like full som vanlig og drømte om hester, flyvende bøker og vannkanoner. De siste dagene i juli dro jeg først til Oslo, og så til England for å reise til tidligere nevnte Sonisphere. 







  

onsdag 5. januar 2011

Oh! You pretty things!

Jeg er tilbake fra København. Jeg er tilbake fra ferien. Jeg skal lese omtrent tusen sider på to uker. Det går akkurat, tror jeg. Men det betyr at det blir lite nyttig fra meg fremover. Eller, hver gang jeg sier det setter hjernen seg i høygir og jeg poster tre ganger om dagen. Vi får nå se på det. Dere er i allefall advart uansett hva utfallet blir. Fortsett å spørre i spørsmålsrunden, jeg føler meg ultralame som har fått seks spørsmål. Jeg hadde omtrent tre hundre unike lesere den uken innlegget ble postet, så noen der ute er tydeligvis litt sjenerte.  Men hei, jeg har tydeligvis klart å styre unna perverse griser i denne runden, det er jo fint.

Jeg skal selvfølgelig skrive mer om nyttårsaften, men her har dere en teaser:



mandag 3. januar 2011

Årskavalkade 2010, del 1

Januar:
Jeg startet 2010 i Cardiff, med fyrverkeri og strongbow. Januar var litt merkelig det året, av veldig mange grunner. Jeg skiftet fra Livejournal og hit. Jeg angrer ikke et sekund. Veldig mye av januar gikk med på å skrive alle oppgavene jeg skulle ha skrevet i juleferien, og jeg satte kollektivet-rekord i kaffedrikking med fire poser kaffe på tjuefire timer. Det tok omtrent en dobbel dose sovetabletter og en god del hyperventilering før jeg kom ned fra den koffeinrusen. Kollektivet med det rare i hadde også champagne-vors og vi var flotte:



Februar: 
Jeg skrev særemne for harde livet og frøs av meg fingrene i Oslo. Dagene gikk sakte, Norah Jones sang meg i søvn og jeg leste så mye om Dina av Herbjørg Wassmo at jeg drømte om det. Jeg så Romeo og Juliet på teater og var dypt indignert og ufattelig skuffet i tre dager etterpå. Så kom vinterferien og jeg reiste tilbake til Wales, landet som etterhvert bare ble kalt "Den Store Fuktskaden". Stian og jeg fikk endelig se hverandre igjen, snakket sammen, drukket sammen og ledd sammen. Vi drakk øl på kinoen i Cardiff og gikk på pub etterpå. Vi snek på toget i Wales og jeg lo så mye at jeg tror jeg bristet et ribbein. Så var det tid for å reise hjem igjen og jeg skjelte ut et annet menneske i boardingkøen. Jeg blir fremdeles forbanna av å tenke på det. Han var virkelig et rasshøl og jeg sa noe om å dra nevnte rasshøl over hans eget hode så han kunne få lukte på all den dritten han spredde rundt seg. Uansett. The Pick and Shovel, fire i promille:


Mars: 
Psykologen min ble sykemeldt og jeg gikk på en hard smell som skulle fortsette å følge meg lenge. Mars var starten på den lengste depresjonen jeg noensinne har hatt. Kollektivet med det rare i stilte opp og Glenruben måtte bære meg i seng flerfoldige ganger. Jeg leste To the lighthouse, hørte på Sigur Ros og presset meg selv til å jobbe hardere med skolearbeidet. Været ble litt mildere og jeg fant frem skjørtene mine igjen. Det var ikke varmt nok til å bruke dem, men jeg hengte dem på utsiden av klesskapet for å minne meg selv på at snart er det vår og når våren kommer er alt så mye lettere. Enn så lenge hadde jeg på meg høye sko, drakk meg full og smalt i asfalten utenfor gabels gate. Jeg klarte å stå på beina hele veien hjem, men en halv meter utenfor gikk jeg selvfølgelig på trynet. Det førte til leggskinne og krykker. Jeg fikk også besøk fra Cardiff og når han reiste hjem begynte årets store sannhet å jage meg i marerittene. Jeg forsto at jeg trengte mer her i livet og jakten begynte.


April: 
Jeg så på universiteter, høyskoler og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. "Hvor vil du helst bo da?" spurte kompisen min. "Alle andre steder enn her. Alle andre steder enn den jævla drittbyen Oslo hvor jeg faen ikke kan tørke meg i ræva uten at noen veit om det". Jeg hørte på Nine Inch Nails til jeg trodde hjertet skulle eksplodere. Så slettet jeg And all that could have been, lovte meg selv at denne kjærlighetssorgen ikke skulle være evig og kjøpte meg en rød leppestift. Solen begynte å varme ordentlig og det hvite og svarte skjørtet var favorittplagget. Vi hadde fransk frokost og var dritings før tolv. Antageligvis den beste dagen i april det året. Når alt var teit bakte jeg rundstykker og hørte på P4. Jeg totalt ignorerte den lille stemmen i bakhodet som sa at dette er farlig, du er på vei inn i en depresjon, holdt fast. Psykologen var fremdeles sykemeldt og jeg forsøkte desperat å få en ny. Jeg hadde et ufattelig antall mareritt i både sovende og våken tilstand. Psyken gikk på sparebluss og jeg forsøkte å holde meg selv samlet. 
Fransk frokost
Foto: Glenruben Engen
Mai: 
Jeg bestemte meg for at jeg var ferdig med Oslo og ringte moren min. Jeg tok avgjørelsen på noen få minutter, men slik ble det altså. Mye av mai gikk ut på å forklare folk at ja, jeg skal flytte til Tromsø, nei jeg vet ikke hvor lenge. Så var jeg en runde hos tannlegen og ble lutfattig. Mai var vanskelig. Jeg hadde det virkelig ikke bra med meg selv. Jeg gråt på butikken, jeg gråt i badekaret, jeg gråt over kjelene, jeg gråt meg selv i søvn og jeg gråt når jeg våknet. Jeg hadde mareritt som fikk meg til å kaste opp. Det eneste som hjalp var å drikke meg selv halvt ihjel og knuse vinflasker i asfalten. Jeg endte på Åråsen to, den mest overdramatiserte innleggelsen i historien. Jeg hadde det kjempefint og fikk male på lerret, strikke skjerf, gå tur og klappe på hester i en hel uke. Nasjonaldagen ble feiret i Lillestrøm med Are som også var snill nok til å invitere meg med til familien sin. Så ble jeg skrevet ut og måtte starte å pakke ned livet mitt. Igjen. Jeg satt våken til morgenkvisten og la livet mitt i små esker. Noen kvelder gråt jeg litt. Andre kvelder smilte jeg for meg selv. Mai var fremdeles vanskelig og hjertet verket. Trygve forsto akkurat hva jeg trengte. Han ringte meg en formiddag og inviterte meg med til Paris. Jeg har virkelig de beste vennene i hele verden.