tirsdag 11. januar 2011

Om å rømme fra institusjon (today we escape)

Hør gjerne på denne sangen når du leser.

Vinter 2004 

Sandra. Vi er unge. Vi har livslyst. Vi er drittlei av å bo på institusjon. Vi har bestemt oss for å rømme. De siste ukene har vi planlagt alt nøye. Vi kunne ha stukket av midt på dagen. Bare løpt fra de ansatte når de tok oss med til biblioteket eller kjøpesenteret. Vi vurderte det, også. Bare gi det hemmelige signalet og løpe. Vi hadde klart å løpe i ti minutter før de tok oss igjen, men de hadde visst hvor vi skulle. Det er ingen hemmelighet at togstasjonen er det ultimate målet. Vi kunne ha gjemt oss i området i noen timer og deretter tatt toget. Men sjansen er for stor å ta. Ekstravakter hadde blitt kalt inn og noen hadde fått oppgaven med å overvåke stasjonen. Vi må rømme på kvelden, når de ikke venter det. Aller helst må vi rømme midt i vaktskiftet, men det gir oss dårlig tid til å rekke det siste toget. Vi har gått gjennom planen i to uker. Lurt de ansatte til å gå turer med oss i området, så vi kan måle tid og avstand. Hvor lang tid bruker vi til sentrum? Hva er den raskeste veien som også unngår hovedveien? Etter noen runder både med ansatte og på egenhånd har vi en mer eller mindre fastlagt rute, med mulighet til avstikkere om vi tror det blir nødvendig.

Den dagen vi skal rømme prøver vi å oppføre oss normalt. Vi pakker sekkene i smug, mellom middag og kveldsmat når alle skal være på rommene sine uansett. Vi spiser kveldsmat, ser litt på tv og klager når vi som vanlig må legge oss tidlig. Vi går til hver vårt rom. Idet jeg lukker døra bak meg kjenner jeg adrenalinet begynne å bruse. Jeg ser meg rundt og dobbeltsjekker at jeg har husket alt. Klær, dagboka, sigarettene, telefonen, discman og penger til toget. Jeg ser på klokka. Det er ti minutter til vaktskiftet. Det er en halvtime til toget går. Jeg gjemmer sekken i klesskapet, bak en jakke og to gensere. Det er ingen som kommer til å sjekke, men det skader ikke å være på den sikre siden. Jeg skrur av lyset. Går i sirkler inne på rommet. Teller minutter. Jeg hører skritt på andre siden av døra og hopper opp i senga. Drar dyna fort over meg, sørger for at den dekker skoene mine, dekker overkroppen min. Det banker på og døra åpnes. Det er noen fra kveldsskiftet som vil si god natt. Jeg får et hint av dårlig samvittighet der jeg ligger, med skoene på og klar til å rømme. Jeg anstrenger meg for å puste helt rolig og smiler litt når jeg sier god natt tilbake. Når hun fra kveldskiftet går ut igjen kjenner jeg lettelsen bre seg utover kroppen min. De har ikke funnet det ut. Ingen vet at vi skal rømme. Jeg ser på klokka igjen. Vaktskiftet burde begynne nå. Jeg går ut av senga igjen. Finner frem sekken. Ser ut av døren min. Gangen er tom, alle er på kontoret. Jeg ringer til Sandra. Tre ganger summetonen, som avtalt. Kysten er klar.. Alle rommene har vinduer, men det er ikke mulig å åpne dem mer enn ti centimeter. Det eneste vinduet som kan åpnes på vidt gap er på vaskerommet.  Jeg har den letteste veien, vaskerommet er bare to rom nedenfor mitt. Sandra må komme seg fra andre siden av bygget og gjennom yttergangen. Jeg smetter ut fra rommet mitt, når vaskerommet med fire steg, går lydløst inn og synker ned inntil veggen. Jeg lar døren stå minimalt på gløtt så ingen skal høre om den åpner eller lukker seg. To minutter senere kjennes ut som to timer, og Sandra står endelig der. Jeg reiser meg opp og tar tak i henne. "Er du klar?" hvisker jeg. "Klar!" hvisker hun tilbake og lener seg frem. Hun kysser meg hardt på munnen. Jeg trykker hånda hennes hardt i min egen. Så åpner vi vinduet. Jeg går først. Hopper ned, og lister meg rundt hjørnet. Venter til jeg hører henne bak meg før jeg løper mot skogholtet. Vi stopper opp noen sekunder i skogholtet og er helt stille. Prøver å høre om noen roper etter oss. Om noen har skjønt at vi er borte. Sandra dulter meg i armen og rister på hodet. Ingen har sett oss. Vi går raskt gjennom skogholtet og ut på gangstien. Småløper over veien. Vi sier ingenting. Ser oss ofte over skulderen. Paranoide og nervøse løper vi gjennom Jessheim sentrum. Vi kommer frem til togstasjonen noen minutter før toget skal gå. Adrenalinet pumper fremdeles i blodårene og jeg er både gira og sliten samtidig. "Tror du noen vet at vi er borte?" spør jeg. Hun ser litt på meg før hun svarer. "Er du redd, eller?". Jeg blir sint. Selvfølgelig er jeg ikke redd. Hva faen er det hun tror? Det er ikke første gangen jeg rømmer. "Jeg bare lurte" sier jeg tamt. Vi deler en røyk. Toget kommer og vi setter oss i den midterste vognen, på setene lengst vekk fra plattformen. "Kjør da for faen" hvisker hun lavt. Jeg er enig med henne. Om noen fra institusjonen har skjønt at vi er borte er dette det første stedet de kjører til. De kan fremdeles stoppe toget fra å kjøre og dra oss ut herfra. Konduktøren kommer og vi betaler. "Dørene lukkes" drønner det over høytalerannlegget. Så kjører toget endelig. Vi har klart det. Vi sender en tekstmelding til han vi skal sove hos fra min telefon, siden Sandra ikke har noen lenger. Den ble konfiskert etter en mislykket rømming for lenge siden. Med godt humør, latterkramper og høylydt fnising tar vi toget hele veien til Oslo. Til friheten, lykken og fremtiden.

We hope your rules and wisdom choke you
Now we are one
In everlasting peace
We hope that you choke, that you choke

Omtrent en uke senere slutter denne historien å være lykkelig. Jeg hadde ikke planlagt å rømme for alltid. Jeg visste at jeg en dag måtte tilbake. Når du er femten år er det veldig vanskelig å starte på totalt bar bakke. Sandra reiste videre. Sist jeg så henne var på en lukket avdeling med håndledd full av kutt og armer fulle av umiskjennelige sår. Hun var en av de mange som forsvant i mengden jeg kuttet kontakten med, enten frivillig eller fordi jeg ikke fikk lov til å se dem lenger. Jeg vet ikke hvordan det går med henne. Jeg vet ikke hvor hun er lenger. Hun heter forresten ikke Sandra, heller.

Soundtrack: Radiohead - Exit Music (for a film)

8 kommentarer:

  1. Du skriver så fint at jeg får gåsehud!

    SvarSlett
  2. jeg levde meg sånn inn i det at jeg nesten kniste litt på toget også

    SvarSlett
  3. Ååååå ååå jeg og! Jeg mener det Kitty, du hadde skrevet geniale bøker. Å gud så spennende det var å lese om dere klarte å rømme eller ikke! :O

    ~ Geisha

    SvarSlett
  4. Oi, takk skal dere ha! Så bra at dere likte det.

    SvarSlett
  5. Oi. Skriv bok, er du grei?

    SvarSlett
  6. Du er jævlig god til å skrive, det skal du ha. Forøvrig så kan jeg skrive at det er jævlig trist å få bånd med andre ungdommer på institusjon, for å få dem revet vekk av diverse årsaker, som oftest barneverns-relatert slik du skrev.

    Bor på institusjon selv, 16 år. Lykke til videre, glad du endte opp som et bra resultat! Er ikke alltid slik i disse parter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for en fin kommentar!
      Lykke til, du også. Husk at det blir bedre.

      Slett
  7. "Vi sender en tekstmelding til han vi skal sove hos fra min telefon, siden Sandra ikke har noen lenger. Den ble konfiskert etter en mislykket rømming for lenge siden"

    "Jeg ringer til sandra. 3 ganger summetonen"


    Først har hun tlf ogaå har hun plutselig ikke tlf lenger?

    SvarSlett