mandag 31. januar 2011

En lang tekst om selvskading, reaksjoner, barnevern, arr og mye annet som gjør vondt

Advarsel: Hent deg en kopp kaffe og len deg tilbake. Dette ble lenger enn jeg trodde.

"Hva har skjedd med armen din?"

Ord kan ikke beskrive hvor lei jeg er av det spørsmålet. Jeg vet ikke lenger hvor mange ganger jeg har svart på det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ikke har svart på det. Men jeg tror det er på tide å ta et oppgjør med det.

Jeg husker fremdeles hvordan det var å være femten år med langermet genser hele sommeren. Jeg ville ikke prate om det, ikke med noen. Det å skjære seg var veldig personlig. Det var den ene tingen jeg hadde kontroll over selv og som ingen kunne ta fra meg. Ikke barnevernet, ikke bup, ikke familien min og ikke de gudsforlatte miljøterapeutene som stort sett bare gjorde ting verre. For en gangs skyld var det jeg som hadde kontroll. Ingen skulle vite om det, og derfor visste selvfølgelig alle det. Det ble ikke snakket så mye om, for ved å vise en selvskader oppmerksomhet oppfordrer du personen indirekte til å fortsette. Visstnok. Jeg ble gående taus om selvskadingen lenge. Jeg stelte stort sett sårene mine selv og gjemte dem bort. Jeg unngikk temaet i samtaler og svarte surt at "det kan du faen meg drite i" hvis noen spurte om det. Det hendte jeg måtte spørre noen på institusjonene om plaster eller bandasjer, men reaksjonene deres fikk meg til å slutte med det. Jeg orket ikke få mer kjeft, så jeg kjøpte min egen pyrisept, gasbind, sårteip og plaster. Jeg kvier meg fremdeles for å få hjelp med sårene mine. Skammen sitter så altfor dypt. En del av reaksjonene jeg har fått er bare utrolige. På Ullevål lukket akutt avdeling sa det forbanna kvinnemennesket av en sykepleier at jeg burde slutte å skjære meg, for jeg vil vel ikke være stygg når jeg gifter meg? Ja, for det er akkurat det jeg bekymrer meg for. På den samme avdelingen, et halvt år senere skjedde det samme. Jeg hadde klart å smugle med meg en blyantspisser inn. Jeg var frustrert og lei meg. Vi gjør en lang historie kort, en av de ansatte kom inn og så hva som hadde skjedd. Jeg satt i sengen med et håndkle rundt armen, dype sår og ansiktet fullt av tårer og mascara. Vi renset sårene med pyrisept og de forsøkte å plastre det sammen best mulig. Det gikk ikke. Sårene var for dype og for brede, blodet rant og plasteret ville ikke sitte. "Jeg tror kanskje de må bli sydd sammen" hvisket jeg. Sykepleieren så på meg som om jeg spurte etter en milliard på konto og hodet hennes på et sølvfat; sjokk, vanntro og en anelse avsky. For det er ikke mulig å få sårene sine sydd på Ullevål sykehus. Det har ikke legene tid til. Smak på setningen; legene har ikke tid til å sy pasientene på Ullevål sykehus. Det ble første og siste gangen jeg spurte om få sårene mine sydd. Jeg satt igjen med maktesløshet og en brennende skamfølelse. Hvem var jeg til å tro at noen skulle ha tid til mine problemer? Jeg fortsatte å gjemme sårene og ble kvalm hver gang noen nevnte "selvskading" eller om noen oppdaget at jeg var "en sånn en".

Den vanligste reaksjonen var blikket. Det som sier "hvorfor plager du meg med de ubetydelige problemene dine? Dette er ikke et ordentlig problem, du vil bare ha oppmerksomhet". Hvis jeg vil ha oppmerksomhet kan jeg løpe ned Karl Johan i en rosa tutu mens jeg skriker dødshylet mitt. Akkurat nå vil jeg bare at du hjelper meg å legge plasteret riktig, jeg har bare én fungerende hånd. Sammen med blikket kom det ofte noen spørsmål som ble fremført med matthet og kun fordi de var obligatoriske. "Hvorfor gjorde du dette da, Marthe? Var dette noe smart?". Jeg orket ikke svare. Jeg visste jo at det ikke var smart. Jeg følte meg som et lite barn. Skam og nedverdigelse. "Hvorfor prøvde du ikke å snakke med noen om det? Du må komme hit og spørre oss om hjelp, vet du. Vi er her for deg". Ordene klang hult og jeg trodde ikke på dem. En kveld bestemte jeg meg likevel for å prøve. Jeg bodde på en institusjon i Son. Det var sent, muligens etter midnatt. Jeg brukte en halvtime på å overtale meg selv til å spørre om den hjelpen de så gjerne vil gi. Jeg dro på meg en genser, joggebukse og tøfler. Gikk ut fra soverommet, opp trappen og bort til kontoret. Jeg hyperventilerte allerede og kjente tårene sprenge. Jeg banket forsiktig på døren til kontoret. Jeg antok at sosialarbeideren sov, for hun svarte ikke. Jeg banket litt hardere og hvisket navnet hennes. Jeg hørte mumling fra den andre siden. Jeg banket en tredje gang og endelig svarte hun. Hun spurte om hva som foregikk. Jeg hvisket at jeg trengte noen å snakke med. Jeg trenger hjelp, hvisket jeg, for ikke å vekke noen andre. "Marthe, det er midt på natten og du skal sove nå. Gå ned og legg deg". Jeg sa en gang til at jeg trenger hjelp. Jeg må ha noen å snakke med. Vær så snill. Vær så snill, jeg er redd. "Det må vente til i morgen. Jeg sover nå. Gå ned og legg deg igjen". Jeg snudde meg igjen, gikk ned trappen og inn på rommet mitt. I hodet hørte jeg tusen hyl og angsten rev gjennom hjertet. Det er så enkelt å få det til å slutte. Det er så enkelt å stoppe det. Jeg gjorde det jeg måtte. Åpnet skuffen og løftet ut en liten tøypose. Jeg følte meg bedre bare av å holde barberbladene i hånda. Jeg skal spare dere for detaljene.

En uke senere legger en av de andre merke til at jeg har nye sår på armen. Hun ser oppgitt på meg og sukker høylydt. Hun spør meg om hvorfor jeg ikke har sagt noe. Hvorfor jeg ikke spurte om hjelp. Jeg sier ingenting. Ser hardt ut vinduet og klyper meg selv for å ikke gråte. Det nytter ikke å spørre noen om hjelp før det skjer, og de harde ordene jeg må høre etterpå gjør bare alt verre.

Så hvorfor? Hva er det som får et menneske til å skade seg selv? Hvorfor sitter det unge mennesker på soverommene sine og kutter seg (jeg vet at en del fagfolk sier "rispe seg i armen", føkk off, det er ikke et lite overflatesår vi snakker om her)? Hvorfor velger noen å brenne seg, klype seg selv, eller å dunke hodet i veggen fremfor å snakke med noen? Jeg kan ikke snakke på vegne av noen andre enn meg selv. Jeg trengte å straffe meg selv. Jeg trengte også å føle meg levende. Ettersom at det ikke ble snakket om før jeg spurte om hjelp, antok jeg også at det var greit. Det var ingen som brydde seg, uansett. Jeg visste ikke hvor alvorlig det kom til å bli. Jeg visste ikke hvor avhengig jeg skulle bli. Jeg fikk et kick av selvskadingen. Endorfinene strømmet gjennom kroppen. Jeg hadde straffet meg selv, jeg følte meg levende, jeg flyttet fokuset vekk fra angsten og jeg hadde kontrollen.

En vanlig oppfatning er at man skader seg selv for å få oppmerksomhet. "Jævla emo, liksom. Se på meg, jeg skader meg selv fordi det er så synd på meg! Forbanna tapere". Jeg hater denne påstanden av to grunner:

For det første er det utrolig sjeldent at det faktisk er sant. Jeg har møtt ytterst få som skader seg selv for oppmerksomhetens skyld.
For det andre så er det forferdelig ting å si om de som faktisk gjør det. Om noen faktisk er nødt til å skade seg selv for å få den hjelpen de trenger, kan de umulig ha det noe godt. Jeg vil anta at det ikke er det første de har prøvd: "hm, ingen hører meg, det første jeg tenker er at jeg burde ta en kniv og skjære dype kutt i armen min". Når ble det greit å generalisere en stor gruppe mennesker på den måten? Når ble det greit å gjøre narr av og henge ut en gruppe mennesker som umulig kan ha det godt med seg selv? Hvor mye tenker du deg egentlig om når du slenger ut det du tror er en morsom kommentar om selvskadere? Å si at "jammen, jeg visste ikke, jeg tenkte meg ikke om" er ikke et godt argument. Det betyr ikke noe at du ikke visste at noen rundt bordet sliter med selvskading. Du tror likevel at det er greit å vitse om det så lenge ingen selvskadere hører det. Vitser som viser andre at det er greit å gjøre narr av problemet. Det er det ikke, og det har det heller aldri vært.

Etter nesten ti år med selvskading sitter jeg igjen med mange arr. Både på armene, brystet og bena. Folk stirrer ofte på dem. Det hender folk kommer bort ute på byen og vil prate om det. Det er plagsomt, og en del av tingene jeg blir spurt om og som blir sagt er sårende. De siste årene har jeg lært meg å se bort fra det. Om jeg skal ta til meg alt som blir sagt om selvskadere kommer jeg meg aldri ut av dette. Aldri over det. Jeg har blitt tilbudt å fjerne arrene. Jeg takket ja til det, også. Så gikk det lite lys opp for meg; hvorfor vil jeg fjerne arrene? Fordi folk stirrer på dem og fordi jeg føler meg unormal med dem. Derfor valgte jeg å la dem være. Grunnen til at jeg vil fjerne dem, er den samme grunnen som at jeg lar dem bli. Fordi jeg håper og satser på at om flere er ærlig om arr og selvskading, slutter det å være tabu. Hvis flere er åpne og ærlige om det, så kanskje det blir lettere for andre å be om hjelp. Om flere er åpne og ærlige om det så kanskje vi kan få mer kunnskap om det. Kanskje fremtidige selvskadere slipper å sitte på legevakta og høre ordene "hun har gjort det selv, det er ikke noe vits i sy sårene. Neste uke er hun sikkert tilbake med nye". For de ordene spikret fast skyldfølelsen, skammen og maktesløsheten. Jeg har aldri sydd sårene mine, fordi ingen tok seg bryet. Det var ikke verdt det. Selvskadere var ikke verdt det. Jeg har brede, tykke arr istedenfor.

Dette ble veldig langt, men det er en samling av alt jeg har hatt lyst til å si om selvskading i noen år. Jeg kunne skrevet i flere timer. Dette holder for nå. Jeg har forresten ikke skadet meg siden før jul, og kun skadet meg fire eller fem ganger i løpet av 2010. Jeg krysser fingrene og satser på at det aldri skjer igjen. Tiden leger tross alt alle sår. Bortsett fra de det gror betennelse i.

Pst: Om du havnet her fordi du føler deg nedbrutt, kan du finne hjelp hos en av disse hjelpetelefonene. Jeg har ringt flere av dem, flere ganger og jeg har aldri angret. Du trenger ikke si mer enn du vil, du kan snakke om været og du kan også si ha det bra om du ikke vil snakke med dem mer.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 815 33 300
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

10 kommentarer:

  1. Så fint skrevet, Marthe. :)

    Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg ofte gjør narr av selvskading, til mitt forsvar er det fordi jeg stort sett gjør narr av alt. Dessuten gjør jeg jo til en viss grad narr av meg selv, og litt selvironi skader ingen. Tenker jeg da. Jeg tror det kommer ann på hvordan man gjør det. For hvis man ikke kan tulle med det, så forblir et jo enda mer tabu.

    Og ja, folk som tror at man gjør det for oppmerksomhet. Akk. Hva skal jeg si? Nei, jeg tror ikke jeg skal gå inn på det jeg.

    SvarSlett
  2. Word! Jeg er så lei av spørsmål om arrene mine, og mine arr er tross alt laserbehandla for fem år siden, de synes knapt nok, og allikevel har jeg til tider lyst til å gå med langerma genser selv om det er for varmt til det. Jeg er drittlei av å måtte forklare, og jeg er drittlei av at underarmen min liksom skal si så mye om hvem jeg er, for jeg er tross alt ganske mye mer enn hun som har kutta seg selv i armen.

    Og ja, jeg kan tulle med selvskading, men da er det kun sammen med folk jeg kjenner godt nok til at jeg vet det er greit, både for meg selv og for dem. Men så er jo jeg litt som Karina, jeg tuller med alt, det er min måte å blåse ut frustrasjon på. ;)

    Men uansett, det jeg skulle fram til: Godt skrevet, jeg kjenner meg utrolig godt igjen, og jeg kjenner jeg får lyst til å gå ut og denge sykepleiere og legepersonale. Det er jo tross alt mer konstruktivt enn å skjære seg selv i armen. :p

    SvarSlett
  3. Takk for at du skrev dette Marthe... :)

    SvarSlett
  4. Jeg fikk litt lyst til å bli sosialabreider nå. For å vise folk som trenger det at det finnes noen som bryr seg. Kontra de mange sosialarbeiderne som ikke gjør det, mener jeg...

    (Ikke det det at jeg er verdens navle av godhet, men du kjenner meg, Marthe)

    SvarSlett
  5. Det er en stor forskjell på å ha selvironi og på å direkte henge ut en hel gruppe mennesker, totalt uten grunn. Man trenger ikke drite ut folk for at et emne skal slutte å være tabu.

    Når det er sagt: takk for de fine kommentarene :)

    SvarSlett
  6. Tusen takk for at du skrev dette.
    Jeg er ikke sterk nok selv.

    SvarSlett
  7. Utrolig bra skrevet. Jeg kjenner så godt igjen skamfølelsen. Jeg har visstnok aldri dratt på legevakta, kanskje nettopp pga den følelsen... Og som Knut Roger skrev, jeg får så lyst til å bli sosialarbeider når jeg leser slikt som dette, men jeg vet jeg hadde blitt FOR følelsesmessig innvolvert...

    Uansett.. Takk for at du skrev dette. Det satte ord på så utrolig mange følelser som jeg selv har, men ikke har klart å sette fingeren på.

    SvarSlett
  8. Fantastisk bra skrevet! Jeg har selv en del arr som snart er 10år gammel,og sliter fortsatt m å vise dem..går heller og svetter i langarma enn å måtte vise arrene mine. Er utrolig slitsomt. Jeg ønsker å få arrene mine fjernet,men dine tanker om hvorfor du har valgt å ikke fjerne dine,stakk meg litt..på en bra måte:) Kjæresten min sier alltid når jeg er redd for å gå i kortarma,at arrene ikke forteller hvilken dårlig person jeg er,men heller hvilken sterk person jeg er siden jeg har kommet meg ut av dette. Jeg synes d er veldig trist at du har opplevd så mye negativt både fra helsepersonell,men også fra utenomstående som må kommentere arrene dine. Men du virker for meg som en sterk person som klarer å heve deg over sånt. Så flink du er som nesten har klart å slutte m selvskadinga! D er en tøff jobb,men jeg vet at d går an for man klarer alt man bestemmer seg for! Man er alltid sterkere enn man tror. Så lenge man ikke gir opp og fortsetter å prøve så vil man seire tilslutt:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det første året jeg gikk med t-skjorte og singlet var vanskelig, men på en eller annen måte gikk det seg liksom til. Nå tenker jeg ikke over det engang. Arrene er nå der, på samme måte som føflekken jeg har på kinnet eller fødselmerket jeg har på leggen.

      Du har rett i at man er sterkere enn man tror, og om du leser din egen kommentar så kan du kanskje hente mer ut av den enn du først mente :) Om du vil fjerne arrene dine har jeg full forståelse for det. Bare fordi jeg valgte å la være betyr ikke det at jeg ser ned på de som velger å fjerne dem. Alle må få være komfortable i sin egen kropp. Å slutt med selvskading er ufattelig vanskelig, men det er så utrolig verdt det. Det er så godt å kunne krysse av enda en dag på kalenderen og se kryssene vokse. Plutselig har det gått et år uten at du vet det engang.

      Tusen takk for en fin kommentar. Og lykke til, ikke gi opp du heller! :)

      Slett
    2. Tenkte du på at jeg skrev at man er sterkere enn man tror,og klarer alt man bestemmer seg for, men selv tør jeg ikke gå i kortarma?? Jeg så det nå da jeg leste d igjen. Uansett om d var d du tenkte på så fikk hvertfall jeg opp øynene! Takk:)

      Slett