onsdag 28. desember 2011

Ferie

Julen er over, og jeg er overlykkelig over alle gavene jeg har fått. Kjærestens overraskelse som jeg hentet på julaften var et barskap. Han var også meget fornøyd og smilet satt løst hos oss begge hele kvelden.

Mellom julaften og nå har jeg flydd, kjørt tog, vært i Oslo, delt ut julegaver, drukket øl, sovet på sofa og flydd enda litt mer og kjørt enda litt mere tog. I dag kom vi frem til Brighton og her blir vi til neste år.

lørdag 24. desember 2011

God Jul

I dag tidlig våknet jeg til en tekstmelding fra posten hvor det sto at pakken min endelig hadde kommet til Hansnes. Med pakken min mener jeg selvfølgelig julegaven jeg har bestilt til kjæresten min, som jeg har gått og ventet på. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde gitt opp håpet på å få den før nyåret, men heldigvis. Heldigvis. Etter at jeg hadde lest meldingen, jublet høyt og sjekket åpningstidene på nett, løp jeg ned trappen og inn på kjøkkenet. Jeg forklarte moren min at pakken endelig hadde kommet, kan vi please hente den, vær-så-vær-så-vær så snill? Det er tross alt bare jul én gang i året, så stefaren min kjørte meg etter frokost, og både pakken og jeg var i hus rett før Tre nøtter til Askepott. Kjæresten, som er hos sin familie, på andre siden av fjellet, kom innom for å levere julegaven min. Jeg tok han i hånda og leide han ut i gangen, hvor pakken hans sto. Jeg kan jo ikke avsløre hva det er, for han har ikke åpnet den enda, men la meg bare si at den veier elleve kilo. Den er ganske stor, med andre ord. Kjæresten skjønte ikke at den var til han. Smilet hans når han forsto at den var hans, den store gaven, antageligvis den største gaven under treet i år, det smilet gjorde alt stresset verdt det.

Jeg skal straks løpe ned til familien min igjen, vi skal drikke litt kaffe, snart spise middag og deretter åpne gaver. Jeg var bare innom for å si at julen i år er veldig fin, at jeg trives, at jeg er lykkelig, jeg har kanskje ikke perfekt julestemning hele tiden, men det er faktisk ikke påkrevd heller. God jul.

fredag 23. desember 2011

Amor Fati

What if a demon were to creep after you one day or night, in your loneliest loneness, and say: "This life which you live and have lived, must be lived again by you, and innumerable times more. And there will be nothing new in it, but every pain and every joy and every thought and every sigh— everything unspeakably small and great in your life—must come again to you, and in the same sequence and series." Would you not throw your self down and curse the demon who spoke to you thus? Or have you once experienced a tremendous moment, in which you would answer him: "Thou art a god, and never have I heard anything more divine!"

- Nietzsche, The Gay Science (1882)

torsdag 22. desember 2011

I'm ready now, I'm ready now

I dag skal jeg pakke ned enda et rom. Enda en del av meg. Jeg har det travelt, jeg stresser, jeg har ikke nok bananesker, jeg har ikke avispapir, jeg har ikke teip. Det er bittelille julaften, og jeg tilbringer dagen i pappesker. Dette er livet mitt. Glenruben tok et bilde av meg når han var i Tromsø, og jeg tror det matcher sinnstemningen min i dag.


Det er så mye mer jeg vil si, men ordene har rømt fra meg. Hodet er totalt kaos. Jeg lar noen andre snakke for meg: Scala & Kolacny Brothers - Use Somebody.

tirsdag 20. desember 2011

Jeg har det bedre i dag enn jeg hadde det i går. Veldig mye bedre. Jeg pakker inn julegaver, hører på rolig musikk og husker å puste med magen. Jeg er fremdeles litt skjør, fremdeles litt sår, hodet er fremdeles litt kaos. Så enn så lenge får dere et bilde av meg fra veldig, veldig lenge siden: Jeg er 17 år gammel og på en telttur med gode venner, og forsøker så godt jeg kan å ikke slå meg selv i ansiktet:


Dere får også litt pausemusikk, i dag fra James Blake. Låta heter Measurements, og er helt utrolig fantastisk. Det var bare det jeg ville si.  

søndag 18. desember 2011

Kjæresten fikk kjøleskapsmagneter i adventsgave

Her kommer den delen hvor jeg sier noe viktig.
Her kommer den delen hvor jeg deler noe av meg selv.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe morsomt.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe med et poeng.
Her kommer den delen hvor jeg sier noe som får deg til å tenke.
Her kommer den delen hvor jeg gir opp, tar to ibux og legger meg på sofaen.

torsdag 15. desember 2011

Og her er litt reklame mellom sporten og været

Jeg er litt tom om dagen. Brannsåret er plagsomt, men veldig overlevbart. Jeg har bare fire dager med jobb igjen før jeg tar juleferie. Jeg burde søke om studentbolig i Australia, men jeg bare utsetter det dag etter dag. Egentlig burde jeg være overlykkelig fordi livet mitt endelig ser ut til å ordne seg, men det hele oppleves som et ekstremt antiklimaks og jeg lurer på hvor jævla bortskjemt jeg egentlig er som ikke klarer å sette pris på livet mitt.

Så mens jeg går gjennom nok en eksistensialistisk (si det fort fem ganger) krise, så får dere et bilde av meg og litt pausemusikk. Bildet er tatt på innflyttingsfesten min på holmen i Oslo. Jeg er nitten år gammel, håpløst deprimert, men livet er likevel fylt med lysglimt og små forelskelser. Jeg drikker mengder hvit te, spiser nudler til middag, gjør det strålende i samfunnsfag men stryker i tysk. Om et fire måneder skal livet mitt endre seg drastisk, men det vet jeg selvfølgelig ingenting om.


Dagens pausemusikk er Trees av Twenty One Pilots, en sang jeg har hørt på minst en gang om dagen i snart et år, av et band som fortsetter å overraske meg. Verken sangen eller bandet er for alle, og jeg skjønner det, men jeg elsker det. Den nyeste skiva er absolutt verdt å sjekke ut, den kan høre den på spotify blant annet. 

onsdag 14. desember 2011

Brannsåret på ville veier

Brannsåret mitt har nå begynt å utvikle seg i nye og lite morsomme retninger. Det har sprukket opp og huden flaker og faller av. Skikkelig delikate greier. Dette er jo kanskje ikke helt greit når jeg tross alt jobber på et kjøkken, så jeg tok telefonen fatt og ringte til fastlegen. Eller, jeg prøvde å ringe fastlegen.

Først satt jeg et kvarter i telefonkø før jeg faktisk fikk snakke med noe med puls. Jeg sier hei, og navnet mitt og sier at jeg gjerne vil snakke med fastlegen min. Beskjeden er at fastlegen er ute i permisjon. Jaha ja. Vel, hun har vel en vikar da? Fastlegen har en vikar, men denne vikaren er veldig opptatt. Jeg kan ikke få en legetime før jul. Det må nok vente til nyåret. Og med det var vel egentlig samtalen over, mente hun som satt på legekontoret. Jeg spør om de ikke har satt av noe tid til hastesaker? Njaaa. Njo. Men altså, om det haster så mye hadde vel jeg allerede dratt til legevakten? Trekk pusten dypt, og en og to og tre og fire... Jeg kjente jeg ble skikkelig irritert. Jeg svarer at jeg allerede har vært på legevakta og at all oppfølgning da tross alt skal skje med fastlegen. "Men hun har permisjon, og det er ingen ledige timer før på nyåret". Jeg fikk nok. "Jeg har et brannsår på hånda som flaker og blør, og jeg jobber på et kjøkken. Jeg vil helst ikke mate gjestene med min egen hud". Da ble det brått stille i andre enden. Jeg hørte at hun hamret på et tastatur, og fikk deretter beskjed om å ringe tilbake i morgen.

Så med andre ord har jeg den store gleden av å kunne tilbringe morgendagen i enda en telefonkø, men jeg satser på at vikaren er litt hyggeligere enn resepsjonisten. Akk, den store gleden ved å prøve å kontakte hvem som helst i det offentlige helsesystemet.

mandag 12. desember 2011

søndag 11. desember 2011

Ett døgn senere

Det er visst slik med brannsår at de får en dypere rødfarge etterhvert. Jeg tok to bilder av hånden min istad, og kjæresten mener han ser en markant forskjell. Jeg er litt usikker. Nå ja, her er de ihvertfall:



Jeg er bare glad for at det ikke gjør like vondt lenger og at jeg klarer å bevege hånda normalt. 

lørdag 10. desember 2011

Ting jeg gjør på jobb del 2

I dag tidlig presterte jeg å helle kokende vann over hånden min. Jeg skylte med kaldt vann og tenkte at det går seg til. Etter en halvtime gjorde det fremdeles noe inn i helsikes vondt, så jeg gikk i skapet og fant burn aid, som er en gelé, som skal virke lindrende og kjølende. Det gjorde den jo. I hele ti sekunder. Etter rundt en times tid fant jeg ut at dette her er ikke greit, jeg kan ikke gå sånn her, jeg klarer jo ikke dra av plasthanskene uten å nesten grine. Jeg ringte kjæresten og spurte pent om han kunne kjøre meg på legevakta, og han sa heldigvis ja. Tyve minutter senere sto jeg på utsiden av legevakta med en sykemelding i den ene hånda og en kremtube i den andre. So is das leben


Slik ser hånda ut, snart ti timer senere. Det svir og verker som faen. Vel vel. Jeg går i det minste ikke på krykker. 

fredag 9. desember 2011

Kjære julenissen (og Lindorff)

Det eneste jeg virkelig ønsker meg til jul er penger. Jeg lover at jeg ikke skal bruke dem på fyll og fanteri. Alle pengene skal gå til et fond som heter "Alle regningene som har blitt sendt til feil adresse og nå har blitt videresendt til Lindorrf". Dette er virkelig det absolutt eneste jeg ønsker meg til jul. Og verdensfred, da. Hallo. Er ikke bare egoistisk, heller.


Jeg begynte seriøst å grine på jobb i dag. Den stakkars mannen som jobber på Lindorff tok det hele med stoisk ro og sa med myk stemme at han kunne gi meg en liten betalingsutsettelse. Så sa vi god jul til hverandre og la på, og deretter la jeg hodet i armene mine og lot det stå til med snørr og tårer i fem minutter. Jeg ville aller helst ta heisen til åttende etasje og hoppe utfor et vindu, men vi har tross alt nesten tre hundre gjester i morgen og da passer det seg dårlig å tørke blod på fortauet. Dessuten hadde sikkert sjefen blitt sint, for hvem skulle da lagt opp mat til i morgen? 

onsdag 7. desember 2011

Jeg tenker at jeg vet ikke hvem jeg er lenger

Hva tenker du på?

Jeg står opp hver morgen, til lukten av kaffe med kanel, til en kjæreste som lager frokost og serverer den på senga til meg, så jeg skal slippe å gå ut av senga før jeg får i meg mat og varme. Både vennene og kollegene mine sier at jeg er heldig, og at jeg kanskje er litt bortskjemt. Ja, sier jeg, jeg er nok veldig bortskjemt. Jeg er veldig heldig, sier jeg og smiler. Det de ikke vet, men som kjæresten har forstått er at jeg hater å stå opp. Jeg hater følelsen av å våkne til en ny dag, våkne til vissheten om at jeg er stuck i den jævla dritten her, det forbanna livet mitt som faen meg aldri løser seg og som føles totalt verdiløst og bortkasta. Jeg hater det så mye at jeg tidvis griner ned i kaffekoppen mens jeg gruer meg til å gå ut av senga. Familien min har i alle år ledd av at jeg er så vanskelig å vekke. Men hvem faen er det som vil våkne og gå ut av senga når du aller helst bare vil ligge der og forsvinne? Hvem faen vil stå opp når du egentlig skulle ønske at du bare kunne legge deg ned og dø?

Jeg kaver rundt i snøen og regner i Tromsø etter jobb. Jeg kjøper julegaver jeg tror noen vil like, selv om jeg ikke alltid er helt sikker på hvem. Jeg trekker kortet og tenker at jeg pakker dem inn i morgen. I morgen, i morgen. Å pakke inn julegaver pleide å være noe jeg gledet meg til. Noe jeg kunne kose meg med en hel kveld mens jeg hørte på Frank Sinatra og nynnet med. Jeg brukte lang tid, lagde sløyfer og minst to forskjellige bånd, rundt et papir som skulle matche i farge. I år har jeg kjøpt gavepapir på nille til en krone stykket, maks fem per kunde. Det skal jo bare rives av, uansett. Jeg har kjøpt julepynt jeg ikke lenger husker hva er. Jeg har ingen interesse av det. Hva er poenget? Om fem uker skal det pakkes ned igjen.

Jeg vet ikke hva som skjer med meg lenger. Jeg har alltid funnet en slags barnslig glede i julen. Jeg har alltid likt å handle julegaver, selv om det er stressende og lange køer, selv om jeg blir svett mens jeg står i kø inne på altfor trange butikker på kjøpesenteret, jeg har alltid elsket å finne gaver som jeg vet at vennene mine kommer til å like, jeg har alltid brukt altfor mye penger på julepynt og juggel, jeg har alltid elsket å pynte hjemmet mitt. Selv i den svarteste jævla gjørma av en depresjon har jeg klart å finne et lyst sted i hjertet som fylles av ro, glede og julestemning. Eller noe lignende. Jeg vet ikke lenger.

Jeg tenker at jeg vet ikke hvem jeg er lenger.

tirsdag 6. desember 2011

Alt gjør ikke like vondt hele tiden

I dag har jeg drukket rødvin, bakt rundstykker og sett Poirot. Det er kanskje ikke hæla i taket og cava, men det er bra nok for meg.

mandag 5. desember 2011



The Butterfly Effect

søndag 4. desember 2011

Jeg klarer meg, det gjør jeg visst alltid.
Jeg er bare sliten.
Det går bra. Det må det gjøre. Til slutt.

lørdag 3. desember 2011


Thirteen

wisawall:

Girl, Interrupted
Girl Interrupted



Prozac Nation





Breakfast at Tiffany's

fredag 2. desember 2011

Jeg vet jeg ikke har blogget mye i det siste, men jeg står opp kvart over fem, jobber fra seks og klokken tre sovner jeg på sofaen. Det kommer snart mer, jeg lover. Jeg må bare få litt energi først.

mandag 28. november 2011

Brighton

Og når det snør som faen, og det sludder, det regner, det pisser ned, og du er så helt inn i helvetes drittlei absolutt alt sammen, så er det veldig greit å kunne plukke frem laptopen og si ok, nå drar vi til Brighton. Jeg har ikke verdt der før, jeg kjenner ingen som bor der, men de har karuseller hele året, en kjempestor strand vi uansett ikke får brukt (men det gjør ikke noe, for det er en strand uansett) og et museum med Salvador Dalì. Så i år feirer vi nyttårsaften i Brighton. Fordi alt er bedre enn det jævla drittlandet her, hvor det snør og regner, og du blir pissblaut bare du ser ut vinduet.

fredag 25. november 2011

Australia

, sier jeg til kollegaen min. Det er nå det skjer. Jeg har sendt inn svarbrevet. Jeg har sagt ja til plassen jeg har blitt tilbudt. Ja, jeg møter opp. Ja, jeg tar disse fagene. Ja, jeg kommer til Australia. I februar. I starten av februar. Om snart. Om veldig, veldig snart. Jeg vet ikke om jeg føler meg mer levende eller med død siden i fjor. Jeg vet ikke om jeg går fremover eller i sirkler. Men jeg vet at jeg er. Jeg vet at jeg skal legge alt dette bak meg. Jeg vet at om jeg ikke reiser så dør jeg. Om jeg ikke reiser er ingenting verdt det. Bare prøv å stoppe meg tenker jeg for meg selv. Og andre sier det alltid bedre enn meg. Denne gangen er det Lykke Li:



And I get weak, I get weary
I miss sleep, I get moody
I'm in thoughts, I write songs
I'm in love, I walk on

So, fingers crossed, my time is coming now
Don't you go, my baby begs me so
Time will fly, upon my baby's back
Time will fly, upon my baby's back

onsdag 23. november 2011

Hei hå, nå er det jul igjen

Hver bursdag, hver jul. Blir dere ikke lei av disse ønskelistene? I år har jeg prøvd å gjøre det enkelt.

Jeg ønsker meg at verden blir et bedre sted.
Jeg ønsker meg at alle tar seg bedre tid til hverandre.
Jeg ønsker meg at alle gjør en innsats for å hjelpe hverandre.

Oi. Skulle jeg bare ønske meg ting som faktisk er fysisk mulig? Greit. Her.

Jeg ønsker meg en HTC Desire. Eller en sensation.
Jeg ønsker meg alt, bortsett fra vannkaraffelen hos Eva Solo.
Jeg ønsker meg en flybillett til Australia.
Jeg ønsker meg en flybillett og hotell i Oslo.
Jeg ønsker meg jeg hjelp til å planlegge en eventuell avskjedsfest.
Ellers ønsker jeg meg ting fra denne listen og også herfra.

Det kan også være kjekt å se på tidligere ønskelister. De finner dere:
Her
Det ligger en til her
Og jaggu har jeg ikke enda en som kan leses her

Jeg har stort sett gitt opp å liste opp ting jeg ikke ønsker meg. Dere kjenner meg vel såpass godt innen nå? Ikke billig lotion fra nille, ingen nips, ingen pyntegjenstander, ikke t-skjorter med trang hals (jeg har for mye "former" til at det ser pent ut), og boken Endelig Ikke-røyker er et dødfødt prosjekt.

Hva vil dere ha til jul?

mandag 21. november 2011

Vi är inte såna som i slutet får varann

Om det hadde vært slik at du kunne sett hvor mange ganger jeg har trykket på navnet ditt på facebook hadde jeg aldri turt å se deg i øynene igjen. Ikke at jeg ser deg i øynene så ofte lenger. Ikke at jeg ser deg i det hele tatt. Det hender jeg drømmer om deg. De dagene er jeg alltid veldig stille. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt om jeg hadde møtt deg. Jeg vet ikke om vi noen gang møter hverandre igjen. Men om du leser dette, så vit at jeg alltid tenker på deg når jeg hører denne: 

søndag 20. november 2011

73 kilo ren sexmaskin

Se min kjole, den er altfor liten,
alt hva jeg eier, det er trangt som den.
Det er fordi jeg elsker sjokolade, 
og fordi at Freia er min venn!




Neida. Jeg er faktisk ikke så glad i sjokolade. Men jeg drikker mye øl og spiser mye pasta med fløtesaus, sopp i fløtesaus, fiskesuppe med fløte og rømme, og generelt så spiser jeg egentlig veldig mye mat. Bortsett fra at bunaden min ikke passer lenger gjør det meg ingenting å være en stor jente. Dette her er ikke overflødig fett. Dette her er faen meg 73 kilo rein sexmaskin, bitches. Om du mener jeg er for stor, er det fordi du ikke takler mengden awesome jeg utgjør. Om du mener jeg burde slanke meg burde du finne andre ting å mene noe om. Jeg vil ha kroppen min slik den er. Med former, fett, arr og blek hud. Fordi jeg er meg. Vi lever i et samfunn som setter uendelig mengde med krav til hvordan vi skal se ut, og spesielt til kvinner. Jeg er så lei av det. Det må gå ann å være seg selv, uansett hvordan man ser ut. Jeg orker ikke være med på jaget. Jeg orker ikke føle meg dårlig fordi jeg er en størrelse large eller extra large. Kroppen min har det veldig fint og jeg liker hvordan jeg ser ut. Det holder for meg, og det er det som er viktig.

fredag 18. november 2011

Ting jeg gjør på jobb

Jeg jobber på et hotellkjøkken. Jeg lager frokost til et varierende antall gjester, rydder etter dem og legger opp mat til neste dag. Ofte er vi to stykker på jobb, er det ekstremt mange gjester er vi tre, og noen ganger jobber jeg alene. Jeg starter på jobb klokken seks i ukedagene og syv i helgene. Når jeg kommer på jobb har jeg én time til å gjøre alt klart til gjestene kommer. Derfor foretrekker jeg å jobbe sammen med andre. Det blir mindre stress, jeg får bedre tid og hvis jeg mot formodning skulle gjøre noe galt, og da må gjøre det på nytt. For det er utrolig mye som kan gå galt klokken seks på morgenen, spesielt etter bare fire timer søvn og medisin-hangover.

Ettersom vi lager mat til rundt seksti-sytti mennesker i slengen sier det seg selv at vi ikke kan stå med en stekepanne og lage egg og bacon. Her må det kraftigere maskiner til. Vi har en ovn som er større en et vanlig kjøleskap. Denne ovnen er helt fantastisk. Den har tre funksjoner: kok, som egentlig betyr damp (egg, eggerøre, tomatbønner, kjøttboller),  kok/stek (tining av brød), og stek (bacon, speilegg, brød). Du trykker på funksjonen du vil ha og skrur på et hjul for å regulere minutter. Ovnen er så fantastisk at på slutten av dagen vasker den seg selv. Men så vet vi jo alle at det er ikke utstyret som teller, men hvordan du bruker det. Når du har litt over femti morgengretne mennesker ute i frokostsalen som alle vil ha bacon og kokt egg samtidig, og som klager høylytt over at vi ikke har Edamerost. Vi har Norwegia, Jarlsberg, vanlig brunost, Port Salut og brie. Men ikke Edamer. Uansett, så står det nå femti mennesker og vil ha kokt egg, de vil ha bacon, de vil ha hodet mitt på et sølvfat, og de vil ha det nå. Aller helst skulle de hatt det i går. Da hender det at det blir mye stress på kjøkkenet, vi løper frem og tilbake, rundt hverandre og i ring. Jeg spurter fra døra og bort til ovnen. Jeg slenger i fire brett bacon, trykker på start og begynner å knekke egg i de spesiallage brettene. Jeg har nesten fylt et helt brett med speilegg før jeg får tenkt meg om. Det forrige jeg satte i ovnen var egg til koking. Bacon skal stekes. Husket jeg å trykke på stek? Dagens første "satan i peishælvete" gjaller ut fra kjøkkenet.

Vi lager alltid eggerøre fra bunnen av. Her skal det ikke være noe feridigmiks eller halvfabrikat. Så hver formiddag knekker jeg tretti egg i en stor bolle. Jeg knekker dem først i en skål, gjerne tre i slengen, så heller jeg eggene over i bollen. Dere vet, i tilfelle eggeskall. Jeg kaster skallene rett i matsøpla. Her en dag var jeg usedvanlig sliten etter en lang dag med mye gjester. Jeg begynte på eggerøra. Ut med tretti egg, frem med bolle og skål. Jeg knekte egg etter egg, kastet skallet i søpla og egg i bollen. Trodde jeg. Jeg var litt borte i mine egne tanker da jeg så at det egentlig var litt lite egg i den der bollen. Så jeg så ned i skålen hvor det heller ikke var noen egg. Jeg sto faktisk og knakk egg rett i søpla. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å le høyt av meg selv og min egen idioti.

Ute i frokostsalen har vi en stor dispenser som har plass til både eple- og appelsinjuice. Se på bildet på dispenseren, press glasset mot bøylen under bildet, motta eple eller appelsinjuice. Med mindre jeg har hatt det travelt og satt feil pose i dispenseren. Da kan du ende med å få appelsinjuice når du ville ha eple, og omvendt.

Fra matsalen og inn til kjøkkenet er det en svingdør slik at vi skal kunne bruke begge hendene til å bære store fat, uten å fomle med dørhåndtaket. Når det plutselig kommer et megastort rush med folk rett før stengetid sier det litt pang og vi må få ut mye mat veldig fort. Kok noen egg, hent et brød og få ut mer ost og syltetøy.  Problemet mitt er at jeg er smått distré og det hender jeg glemmer en klut eller en grytevott i frokostsalen. Da er det bare å snu i døra og hente det. Problemet med svingdøra er at den svinger. Problemet med å jobbe på et hotell er at du kan ikke skrike "helsikes jævla forpulte dør-satan" når du løper rett på nevnte svingdør og tror du har knekt nesa igjen.

Når man jobber på et kjøkken må man selvfølgelig vaske mye. Vi har en stor vask ved siden av oppvaskmaskinen. Over vasken henger det en sånn fin slange som er en mini høytrykksspyler. Vi skyller alt mulig med den. Stålformene vi har mat i, fat, glass, skåler, you  name it. Problemet oppstår når jeg glemmer at mye vann med høyt trykk ned i en skål betyr vann i retur. Det betyr også at alt innholdet i skålen også kommer mot deg i firehundre kilometer i timen, brennhett og skåldende. Sild i håret? Check. Syltetøy i øyet? Check. Yoghurt i ansiktet? Check.

Ettersom vi vasker en del blir det jo litt vann på gulvet. Inne på kjøkkenet har vi skli-sikkert gulv. Det er veldig kjekt. Det er bare at jeg er jo som nevnt distré og glemmer at skoene mine er våte når jeg går ut i frokostsalen. For to uker siden var jeg på full fart ut i frokostsalen med en kurv full av brød. Jeg strener av gårde og merker selvfølgelig at det er glatt tre sekunder for sent. Jeg merker at jeg sklir, men jeg har ingenting å ta tak i for å holde meg på beina. Jeg hører selv at jeg utstøter et slags vræl som egentlig minner mest om en strandet sel med panikkangst, og mens jeg kjenner at beina forsvinner under meg og jeg er i fritt fall mister jeg selvfølgelig brødkurven i skikkelig Donald Duck stil. Jeg ser at det flyr brød og rundstykker i alle retninger før jeg kjenner en infernalsk smerte fra baken og opp til skuldrene. Jeg blir liggende og kave, fremdeles som en strandet sel, i noen sekunder mens jeg ønsker meg et stort svart hull og et snev av verdighet. Jeg prøver å rette på skjorta som nå selvfølgelig er over navlen min, jeg prøver å snu meg så jeg får reist meg opp, jeg prøver å ikke enten le eller grine veldig høyt. Jeg mumler noen banneord og reiser meg. Samtlige gjester i frokostsalen ser på meg som om jeg er spøkelse. Jeg ropte så høyt, ja? Ja. Jeg gjorde nok det. Jeg kremter, samler sammen brødene som ligger utover gulvet og forsvinner rødmende inn på kjøkkenet igjen mens jeg ramser opp alle stygge ordene jeg kan inni meg.

Er det rart jeg er sliten når jeg kommer hjem fra jobb?

onsdag 16. november 2011

To do liste for i morgen

  • Ringe Nav Utland i forhold til medisiner og helse i Australia
  • Ring psykologen og si at hei, du skulle fikse medisiner, hvorfor skjer det ingenting?
  • Send flere skjemaer til Australia
  • Tryll frem 3000 kroner til depositum i Australia
  • Ring Lånekassa og spør dem hvor faen de har sendt den der regningen hen
  • Ring Statens Innkrevingssentral og be veldig, veldig pent om betalingsutsettelse 
  • Tryll frem omlag 45.000 kroner
  • Sørg for å gjenta enda en gang at sjefen at du kan ta alle vakter fremover. Absolutt alle vaktene, om så gjelder julaften. 
  • Avlys jula
  • Få hysterisk angstanfall og gråt til du kaster opp

tirsdag 15. november 2011

Jeg vet ikke hva dere vil at jeg skal si. Vi lever og vi dør. Det som er mellom er opp til dere.

Hør her: jeg kan ikke fikse noe som helst for noen andre enn meg selv. Når jeg sier noe, eller svarer på et spørsmål så betyr ikke det at jeg har rett. Jeg har ikke nødvendigvis den beste løsningen. Jeg vet ikke hva som fungerer for noen andre enn meg selv. Noen ganger vet jeg ikke hva som er best for meg selv, engang. Jeg kan bare si hva jeg tenker og tror. Det betyr ikke at dere burde høre på det. Jeg har samlet en del av spørsmålene jeg har fått på mail og formspring i det siste. Jeg er ikke en lege, psykolog eller rådgiver. Jeg har ingen utdannelse. Jeg er bare tjuetre år gammel, med litt for mye fortid og altfor lang erfaring med spørsmål ingen kan svare på. Jeg har ikke noe særlig svar, jeg heller, men vi kjører på likevel:

Kommer livet til å være vondt for alltid? Kanskje. Jeg håper ikke det. Jeg tror det blir bedre, men noen ting kommer nok alltid til å være vondt.
Er det mulig å slutte med selvskading? Ja, men det tar lang tid og det kan hende du trenger hjelp til det.
Er det noe galt i å være forelsket i samme kjønn? Nei. Det har det heller aldri vært.
Er det vanskelig å komme ut av skapet? Ja. Og nei. Det spørs på hvordan du gjør det, og hvem du kommer ut til.
Er det mulig å hate og elske noen på samme tid? Ja. Jeg har gjort det lenge, og gjør det enda.
Hvordan takler man kjærlighetssorg? Jeg vet ikke. Jeg drikker meg dritings og gjør dumme ting. Jeg takler det med andre ord ikke i det hele tatt.
Trenger jeg en psykolog? Jeg vet ikke. Kanskje. Alle trenger å snakke med noen nå og da.
Er det skummelt å være innlagt? Nja. Den første gangen man er innlagt er det litt skummelt. Det spørs på hvor du er og hvor flinke de er. Det er også en ekstremt stor forskjell på lukket akuttpsykiatrisk og åpne langtidsavdelinger.
Hvordan takler man selvmordstanker? Med en god psykolog, te og Donald Duck kryssord. Det er ihvertfall sånn jeg gjør det.
Kommer jeg noengang til å forelske meg igjen? Jeg vet ikke. Er du under femti? Antageligvis, ja. Men hvis du leter etter noen å elske, blir det bare feil. Tro meg.
Er det verdt det? Jeg vet ikke. Men det er ikke noe vits i å legge seg ned og gi opp. Ingenting blir bedre av det.

Jeg vet ikke hva dere vil høre. Jeg vet ikke hva dere vil at jeg skal si. Alle må fikse livene sine selv, og ingenting skjer med mindre du gjør noe med det. Det er sikkert ingen trøst, men sånn er det bare. Når alt gjør vondt må man bare gjøre det man vet at funker. Ring en venn, ring en psykolog, legg kabal, hør på Norah Jones eller se en Harry Potter film. Og les Donald. Det funker nemlig alltid.

mandag 14. november 2011

Kong Vinter

I dag tidlig våknet jeg til dette:


Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

Jeg må opp tidlig i morgen. Jeg må fungere. Jeg har ting jeg skal gjøre. Jeg burde legge meg. Jeg må sove.



Klokka er halv fire og jeg blir sittende her foran laptopen og lese Dagbladet fire ganger etter hverandre, stalke ukjente på Facebook og google ting jeg ønsker meg til jul. Jeg kommer til å trenge mye kaffe i morgen.

fredag 11. november 2011

Om tekstene "Fra notatblokken"

I det siste har jeg skrevet litt under taggen "Fra notatblokken". Dette er tekster som jeg, merkverdig nok, tidligere har skrevet ned i notatblokkene jeg alltid drasser rundt på. Noen av dem er nye, andre er gamle. Veldig gamle. Noen kommer jeg til å datere, andre må nesten få stå fritt. Hvorfor skriver jeg dem inn på bloggen nå? Vel, hvorfor ikke? Dette er bare enda en side av meg, men som dere kanskje ikke har sett så mye til før. Jeg trenger bare å skrive det ut her, for nå flytter jeg snart. Jeg kan ikke ta med meg ti år med dagbøker til et annet land. Jeg har ikke plass i kofferten, og i mellomtiden skal alt lagres i en falleferdig låve. Det er ingen garanti for at bøkene i det hele tatt er lesbare når jeg kommer hjem.

Ting som er kjekt å vite når jeg legger ut tekster fra notatblokken:
Dette kan være gamle tekster. Vi snakker 2005 her.
Jeg kan ha vært veldig dårlig når jeg skrev disse tekstene. Antageligvis var jeg nok det, for det er da jeg skriver mest på papir. God periode? Tre sider i måneden. Dårlig periode? Tre hele bøker på tre uker. Det betyr ikke at jeg er like dårlig nå.
La meg nå understreke en gang til: Tekstene kan være gamle og gjelder ikke lenger. Disse tekstene er fulle av depresjoner, håpløshet, hjertesorg og rett og slett bunnløs sorg. Jeg svartmalte alt en periode. Ikke bruk mye energi og tid på å gjette dere frem til hvem de kanskje kan handle om, med mindre jeg skriver noe annet.

Sånn, da håper jeg det var oppklart. Jeg håper tekstene kanskje kan hjelpe noen andre enn meg, eller at de kanskje kan gi et nytt perspektiv på ting jeg har skrevet om tidligere.

Fra notatblokken

Er dette virkeligheten?

Hva gjør mest vondt? Kjærligheten eller spøkelsene? Nåtiden eller fortiden? Det viktigste er hva du fokuserer på. Samtidig er hjernen og hjertet et bunnløst hav av sorg, og livet er vinden som skaper storm. Og alle vet at været er det ingen mennesker som rår over.

"Vi stammer fra lange rekker av mennesker som er dømt til aldri å møtes"

Jeg venter på at du skal ringe meg. Jeg sitter her, på denne kafeen, med pennen i hånda og venter på deg. Jeg vet ikke hvor du er eller hva du gjør. Jeg vet at vi er i den samme byen, under det samme stjernetaket, men du ringer ikke til meg.

Noen dager spør jeg meg selv om det er verdt det. All denne ventingen på noe som  aldri skjer.

Klamme hender og varme kyss. Hva skjedde med oss?
Gikk det galt den kvelden vi lå sammen? Gikk det galt den morgenen jeg sølte varm kaffe på skjorten din? Eller var det den natten jeg fortalte deg alle hemmelighetene mine?
Og hvorfor er det alltid jeg som gjør noe galt?

torsdag 10. november 2011

Kaffe og avis

Problemet med å være ekstrahjelp er at man først jobber ræva av seg. Etterpå jobber man ingenting på en uke. Døgnrytmen min er ødelagt, jeg vet ikke hvilken dag det er eller om jeg burde ha gjort noe i går. Jeg tenker ofte at det ordner seg vel og bruker dagene mine til dette:


Uten sminke, med bustete hår, men med rød neglelakk. Verden ville vært et veldig trist sted om man ikke kunne lest lokalavisa og drukket kaffe. Verden ville også vært et veldig trist sted om man ikke kunne tjuvstartet julen med det nye albumet til She & Him på spotify

onsdag 9. november 2011

I got a little black book with my poems in

Fra notatblokken:

Virkeligheten er relativ. Perspektiv og begrep. Det som er rett for meg trenger ikke være riktig for andre. Vedtatte sannheter.

Hva er permanent?
Hva er midlertidig?

Vil jeg alltid rømme? Er det dette som er livet mitt? Jeg er redd for å ende opp ensom fordi jeg ikke klarer å stå i situasjoner. Jeg fucker opp og rømmer. Hver jævla gang. Jeg vet hvorfor det er sånn, men hva skal jeg gjøre for å fikse det? Tvinge meg selv til å bli? Tvinge meg selv til å bli værende i et ulykkelig forhold? Tvinge meg selv til å bli værende i en ulykkelig by? Det høres ikke ut som en løsning. Men hva er løsningen, da?

I don't know, I don't know. Damien Rice synger til meg mens jeg lener hodet mot bussruta. Why the fuck is this day taking so long? I don't know you anymore. 


Meningen med livet er å være lykkelig.

Havet kaller tapte sjeler hjem.

Jeg har overlevd tre bilulykker, en voldelig kjæreste, psykisk mishandling, tolv år i psykiatrien, tre år i barnevernet og tre overdoser. Overlever jeg meg selv?

Hssh, ikke skrem lykken!

Det ser ut som om ting ordner seg. Jeg skal til en ny psykolog på fredag, og universitet i Australia.. Vet dere, jeg har ikke peiling. Jeg kan nemlig gjøre dette og deretter fordype meg slik.  Jeg har sagt ja, men jeg aner ikke hva jeg driver med. Nå krysser jeg bare fingrene for at alt funker. Jeg feirer det lille steget fremover med en kopp kaffe og en røyk, for jeg vet at hvis jeg spretter champagnen faller hele dritten over om en uke, uansett.

mandag 7. november 2011

Høst, vinter, spillkveld og Spotify

Det er noe midt mellom høst og vinter. Snart er det visst til og med jul, selv om det fremdeles ikke snør skikkelig i Tromsø. Gresset er fremdeles grønt, men nordlyset er her og kinnene mine er blussende røde etter å ha gått hjemmefra og til jobb. I helgen hadde jeg besøk fra Oslo. Vi har drukket vin til middag og cava til frokost. Vi har lekt turister i Tromsø og vært bakfulle på hver vår sofa, sladret, ledd og snakket til klokken seks på morgenen. På lørdag spilte vi Trivial Pursuit og Besserwisser sammen med en hel gjeng hjemme hos oss. Kompisen fra Oslo klarte til og med å briljere med kunnskaper om alt fra litteratur til film. Jeg klarte derimot å miste oss tre poeng fordi jeg svarte feil på et spørsmål om fotball. Hvorfor er det alltid spørsmål om fotball? Nå ja. I anledningen ingenting som helst har jeg laget en spilleliste i Spotify med fine coversanger. Den heter "Everything is just a copy of a copy of a copy" og passer bra til rolige kvelder med te eller rødvin. Sjekk den ut, og anbefal meg gjerne andre fine sanger. God mandag, forresten.

fredag 4. november 2011

Har du prøvd å gå på matbutikken etter noen glass cava?

Ha gjerne med deg en smått vulgær kompis som du kan fnise med. Billig men god underholdning.

onsdag 2. november 2011

Mon Cherie, it was never to be

Aller helst skulle vi bodd i Paris, i fine leiligheter med fire meter under taket og en peis i annenhvert rom. Vi skulle hatt balkonger hvor vi kunne sitte hele natten og drikke rødvin som vi kjøpte for noen usle euro. Vi skulle spist blåskjell, pasta og baguetter. Vi kunne tatt metroen sammen til jobb, bakfulle og med rufsete hår. Vi skulle gått på nattklubber, på koselige restauranter, fine barer og bittesmå hull i veggen hvor de bare selger vin og muligens et glass oliven. Vi skulle eid hele jævla verden, du og jeg.

 Nå er vi på hver vår side av kloden. Jeg bare håper du er lykkelig og at du får Paris av noen andre enn meg.

tirsdag 1. november 2011

Teori og praksis: Om å skifte psykolog

Teori: Det er egentlig veldig lett å skifte psykolog. Helt egentlig. Alt du trenger å gjøre er å ringe til poliklinikken og si at du vil snakke med teamlederen til psykologen din. Når du får snakke med teamlederen forteller du at du vil skifte og hvorfor. Vær forberedt på noen spørsmål om hvor lenge du har gått der, hva som er grunnen til at du vil skifte og hva du ser for deg at kan være annerledes med en annen psykolog. Så skriver psykologen din et refordelingsnotat og saken din, altså deg, blir tatt opp på neste inntaksmøte som vanligvis er en gang i uken.

Praksis: Det er klin umulig å få en ny psykolog. Jeg ringte teamlederen i slutten av august og fortalte at jeg ville skifte psykolog. Jeg fortalte om manglende oppfølgning, at psykologen min så vidt visste hvem jeg var, at hun tydeligvis ikke har peiling på traumebehandling og at alt vi har snakket om så langt er meningsløst svada som ikke har gitt meg utbytte i det hele tatt. Teamlederen sier ja og ha, og at han skal ta dette videre, men det er noe ventetid. Fire til seks uker. Minst. Er det en hastesak? Jeg sier at jeg kan vente litt, men ikke så altfor lenge. Han ber meg si hvorfor han skal prioritere meg. Jeg blir helt stille. Dette er ikke det jeg trenger. Jeg vil ikke "stjele" plassen til noen som trenger den mer enn meg. Ikke press meg til dette. Jeg hater å ta plass. Jeg hater å være i veien. Hvorfor er jeg alltid i veien? Til slutt kremter jeg og sier at jeg sliter med selvmordsproblematikk, om det har noe å si. Han sier ok, og at han skal ringe tilbake snart.

Det går fire uker. Jeg ringer og spør om de har funnet noen ny enda. Det har de ikke, men han ringer når de har funnet noen.

Det går seks uker. Jeg ringer og sier at tiden er ute. Hvorfor har ingen tatt kontakt enda? Han sier at han ikke vet, men at han skal undersøke nærmere.

Det går åtte uker. Så ringer telefonen. Det er ikke teamlederen som ringer, men den gamle psykologen! Hun starter med å si at det er lenge siden sist og hun vil at jeg skal komme inn til ny time. Jeg kjenner at jeg blir smått irritert og vurderer å legge på. Jeg svarer at jeg ikke er interessert i en ny time, ettersom saken er oppe til refordeling. Hun sier at hun ikke skjønner hva hun har gjort galt og at jeg må komme inn så vi kan snakke om det. Jeg svarer kort at jeg ikke har lyst til å ta det med henne, men hun kan snakke med teamlederen som jeg har hatt kontakt med. Jeg sier rett ut at dette her er jævelig kleint. Hun blir barnslig og starter en slags "tyve spørsmål" og en halvveis utspørring/ delvis utskjelling. Jeg blir sint og sier hardt at jeg kommer ikke til en ny time hos henne, bare skriv det forbanna refordelingsnotatet. Så kommer delen som sjokkerer meg mest: "refordeling av saken? Det har jeg aldri hørt om"! Unnskyld meg, men what? Jeg tror jeg har møtt sauer med bedre hukommelse. Jeg kan ikke tro at dette skjer. Jeg avslutter samtalen med å si at hun burde snakke med teamlederen sin, og så legger jeg på.

To uker senere ringer jeg teamlederen og forteller om episoden. Han sier at dette er ikke bra. Jeg spør hvorfor jeg ikke har fått noen ny psykolog enda. Han trekker litt på det og sier til slutt at den gamle ikke har skrevet noe refordelingsnotat. Og han har ikke fått fulgt det opp. Jeg begynner nesten å grine. Men han sier at han skal ta det opp på møtet. I dag. Jeg skal få en ny psykolog. I morgen. I morgen.

Det går en uke. Jeg ringer. Det går to uker. Jeg ringer. Det går tre uker. Jeg ringer. Teamlederen er opptatt. Teamlederen er i møte. Teamlederen driver med gruppeterapi. Teamlederen kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Kan jeg ta imot en beskjed? Så jeg legger igjen beskjed etter beskjed. Og gjerne enda en beskjed.

I dag sa det stopp. Jeg er sliten. Jeg er lei. Jeg har mareritt etter mareritt, jeg gråter på jobb, og hver kveld ligger jeg som et slakt i sofaen fordi jeg ikke orker noe annet. I dag fikk jeg et angstanfall på jobb, foran omtrent alle kollegene mine, midt i lunsjen. Etterpå prøvde jeg frustrert å ringe denne teamlederen for å forklare at nå, nå, må det faen meg skje noe. Dere kan jo gjette på hva svaret var. Teamlederen var opptatt, kan jeg legge igjen en beskjed?

Jeg har brukt store deler av kvelden på å google privatpraktiserende psykologer i Tromsø. Jeg har ikke rett til det, det vil si kommunen betaler ikke for det, for vi kan jo lage et veddemål om når det forbanna refordelingsnotatet ble skrevet, om det har blitt det i det hele tatt. Ventetiden min starter nemlig når det er stemplet. Så jeg må betale for det selv, men jeg gir faen. Jeg gir faen i hva det koster. Jeg får ta meg en ekstra jobb, for alternativet til ikke å få behandling kan dere lese om i "Om å være suicidal". Jeg driter i hva det koster, fordi alternativet er snart å kaste meg fra Tromsbrua.

Pst: Om du havnet her fordi du føler deg nedbrutt, kan du finne hjelp hos en av disse hjelpetelefonene. Jeg har ringt flere av dem, flere ganger og jeg har aldri angret. Du trenger ikke si mer enn du vil, du kan snakke om været og du kan også si ha det bra om du ikke vil snakke med dem mer.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS: 815 33 300
Røde Kors-telefonen for barn og ungdom: 800 33 321

mandag 31. oktober 2011

fredag 28. oktober 2011

Lykken i livet er å være ti år gammel og lese hestebøker.

På onsdag var jeg innom en bruktbutikk her i Tromsø. Nede i kjelleren var det mangfoldige meter med bøker. Jeg kikket gjennom og lette som vanlig etter de bøkene jeg vil ha, men som er utsolgt fra forlaget og som ingen trykker lenger. Jeg fant ingen av dem, men i en litt skeiv bokhylle som kunne trengt et strøk maling lyste barndommen min mot meg: Pennyklubben. Nesten alle bøkene i Whitebrook serien. Jeg hvinte høyt og rødmet deretter kraftig. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke løpe ned to gamle damer på vei til hylla. Jeg plukket med meg "En hjemløs på Whitebrook" og var ti år gammel og lykkelig hele veien hjem. Jeg har startet å lese, og jeg må innrømme at boken  kanskje ikke fenger like mye nå som for tretten år siden, men sjarmen er der. Så dere får ha god helg, jeg har installert meg i sofakroken med rødvin, rolig jazz og Cindy's kamp for å få bo på Whitebrook.

tirsdag 25. oktober 2011

Wintergirls

"Jeg bare fatter ikke poenget med selvskading. Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe sånt mot sin egen kropp?"
Andre sier det alltid bedre enn meg.


"Why? You want to know why? Step into a tanning booth and fry yourself for two or three days. After your skin bubbles and peels off, roll in coarse salt, then pull on long underwear woven from spun glass and razor wire. Over that goes your regular clothes, as long as they are tight. Smoke gunpowder and go to school to jump through the hoops, sit up and beg, and roll over on command. Listen to the whispers that curl into your head at night, calling you ugly and fat and stupid and bitch and whore and the worst of all: 'a disappointment.' Puke and starve and cut and drink because you need an anesthetic and it works. For a while. But then the anesthetic turns into poison and by then it's too late because you are mainlining it now, straight into your soul. It is rotting you and you can't stop. Look in a mirror and find a ghost. Hear every heartbeat, scream that everysinglething is wrong with you. 'Why?' is the wrong question. Ask 'Why not?'"
~Wintergirls, Laurie Halse Anderson

mandag 24. oktober 2011

Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine

Dette, mine damer og herrer, er en French 75:


Dette er min nye favorittdrink. Mitt nye kildevann, livseliksir, som spinaten til Skipper'n, som peanøttene til Superlangbein, som den magiske drikken til Getafix, og ikke minst, til syvende og sist, mitt kryptonitt. Det er noe helt eget med en French 75. Den smaker så godt, den bobler så fint og morgenen etter våkner du og aner ikke hvor du er, hvordan du kom deg hjem, eller hvorfor i all verden du har skrevet telefonnummeret til Kongehuset på underarmen din, eller hvorfor du har vesken full av lakrissnører og julemarsipan. Jeg liker ikke lakris, engang.

Du trenger:
Gin
Champagne/ Cava (billigere enn du tror, en helt grei flaske cava koster rundt hundrelappen)
Sitronjuice (her er det lov til å jukse litt med de gule sitronflaskene folk bruker i te, så lenge du blander det med neste ingrediens, men bruk aller helst sitron. Det smaker mye bedre)
Sukkerlake ( typisk sukkerlake er dobbelt så mye sukker som vann, altså 6 dl sukker på 3dl vann. Varm i en kasserolle til sukkeret løser seg opp. Det tar ca to minutter. Sukkerlaken holder seg fint på en flaske i kjøleskapet i to måneder)

Slik gjør du:
Optimalt sett har alle en shaker hjemme. I virkeligheten er det ikke slik. Det er egentlig ikke så himla farlig, og vi kommer til det snart. Finn deg et glass og fyll på med noen isbiter. Du starter med 3 cl gin, og fyller deretter opp med 3 cl sitronjuice. Det der med cl er egentlig ikke så farlig, så lenge du har like mye gin som sitron. Kjekt, ikke sant? Så tar du ca 1,5 cl sukkerlake, litt mer om du liker søte drinker men pass på å ikke overdrive her. Om du har en shaker, do the  boogie, om ikke så rører du litt kraftig. Det er ikke verre enn det. Til slutt topper du med champagne/ cava.

Du står fritt fram til å mikse og trikse litt til du finner ut av det. Noen liker mer gin, andre liker mer cava.

Tada, verdens beste drink. Men la meg advare dere; dette her smeller, og det smeller hardt. Det holder gjerne med en i timen, og du trenger ikke drikke særlig annet ved siden av. Den smaker søtt, fruktig og bittelitt syrlig og virker så uskyldig. Alcohol hath no fury like gin and champagne.

(pst: en liten takk til barndomsvenninne og bartender Eir som alltid vet hva jeg trenger, og hvordan man skal lage det)

søndag 23. oktober 2011

Universitet i Australia ombestemte seg

De godtar ikke kompetansebevis. Bare vitnemål. Kunne de ikke sagt det tidsnok så jeg kunne meldt meg opp til matteeksamen? Nå går jeg og henger meg i dusjen.

lørdag 22. oktober 2011

Jeg hater bacon

Dette er meg mens jeg utsetter å legge meg, selv om jeg er stuptrøtt fordi jeg sto opp før seks i dag tidlig:


Jeg gjesper hvert tiende sekund og ser snart dobbelt. Men jeg må faktisk legge meg snart. For det første skal jeg opp før seks i morgen også, for det andre må jeg ta medisinen min for å sove. Når jeg først har tatt medisinen min er jeg totalt hjernedød i omlag syv timer. Det kan hende jeg våkner om du snakker til meg, men jeg klarer ikke reise meg opp om det så gjaldt en Radioheadkonsert, og det sier vel sitt. Jeg skal forresten lage mat til hundre mennesker i morgen. Åtti av dem skal på død og liv spise en halvtime før vi stenger. Av disse vil antageligvis tyve bruke en evighet og enda fem igjen vil skjelle meg ut fordi det er tomt for bacon ti minutter etter at frokosten faktisk har stengt. Jeg sluttet å jobbe i bar fordi jeg fikk lyst til å slå ned mennesker. Jeg sluttet med renhold fordi jeg ble sliten av tunge løft og hardt kroppsarbeid generelt. Nå gjør jeg begge deler. En vakker dag kommer jeg til å kombinere dem. Jeg kommer til å slå til noen med en stekepanne. Antageligvis han jævla idioten som klager over at det er tomt for bacon, samtidig som han søler en halv kilo eggerøre på gulvet fordi han glaner på puppene mine. Nevnte jeg at jeg nå hater bacon?

torsdag 20. oktober 2011

It's a cold and it's a broken Hallelujah

Jeg går på jobb, jeg stresser, jeg løper, jeg jobber hardt, i pausene tenker jeg at jeg får faen ikke godt nok betalt for dette, men jeg gjør vel antageligvis det, hvis ikke hadde jo fått bedre betalt, non?

Når jeg kommer hjem er jeg utslitt. Jeg legger fra meg matvarene jeg har kjøpt på butikken. Stabler i kjøkkenskapet, setter på plass i kjøleskapet, prøver å sortere i fryseren. Så ser jeg en episode eller to med House. Som regel drikker jeg et glass rødvin. I femtiden logger jeg meg på nett, for vi har bare gratis nett etter fem. Hurra for telenor. Vi venter fremdeles på ordentlig nett. Et sånt som ikke detter ut hele tiden. Mens jeg leser epost og vurderer smått å skrive et eller annet, drikker jeg et halvt glass rødvin. Så starter jeg på middagen. Thai, pizza, risotto eller bare en gryte. Vi spiser middag og snakker om dagen, håp, drømmer, bekymringer og alt midt mellom. Så spiller guttene et eller annet, mens jeg ser enda en episode House og kaster bort tid på nett. Mens jeg drikker enda et lite glass rødvin. Så legger vi oss.Vinen sløver sansene og lar meg sove. Kjæresten holder rundt meg og etterhvert sovner jeg, bare for å våkne annenhver time av mareritt som etterlater meg til et skjelvende klump midt i madrassen. Noen kvelder vurderer jeg en vodka. Noen netter vurderer jeg rom. Jeg lar som regel være, men tanken ligger i bakhodet. Kombinasjonen medisiner og alkohol pleier som regel å slå meg ut nok til å sove hele natten gjennom. Så lenge jeg bare drikker nok.

Kompisen min så litt usikkert på meg her en dag.

"Marthe.. Har du et alkoholproblem?"
"Is it a bird? Is it a plane? Oh no, it's the obviousmobile!!"

Velkommen til mitt nye standardsvar. Velkommen til mitt liv.

(jeg vet at det ikke er smart. Jeg vet at dette er snarveien inn i en avhengighet. Jeg vet at ingenting blir bedre. Baby, I've been here before, I've seen this room and I've walked this floor. Men alle trenger søvn. Så holdt kjeft)
Hei verden, livet mitt er kaos, alt er kaos, skatteetaten er kaos, strøm, internett, post, regninger, nettbank, kontoer, alt er kaos.

Pust inn. Pust ut. Det er det jeg gjør mens jeg legger meg på minnet at det blir lite jul i år.

Livet mitt består fremdeles av House og rødvin.

tirsdag 18. oktober 2011

Dette er livet mitt

Noen har stjålet lommeboken min. Jeg har et nødpass i veska for å kunne kjøpe røyk og alt annet du må være over atten for. Jeg har pengene mine i en vott. Alt er borte. Ja, jeg har sperret kortet. Ja, jeg har politianmeldt. Ja, jeg fikk beskjed om at jeg like så greit bare kunne kjøpe en ny lommebok med en gang. Ja, jeg er sint. Så dette er livet mitt. Rødvin og House:

lørdag 15. oktober 2011

Who's gonna ride your wild horses?

Jeg vet at vi ikke er sammen lenger. Jeg vet at vi er over. Men jeg vet ikke om du har glemt meg enda. Jeg vet ikke om du tenker på meg lenger.

Tenker du på meg når du er alene midt på natten? Tenker du på meg når du står på en fest i leiligheten til kompisen din og alle synger med til den sangen jeg liker så godt. Savner du meg da? Savner du meg når du sitter på toget og hører på ipoden din, og de sangene jeg har vist deg kommer opp, savner du meg da? Når du ligger alene og våken i sengen din og ikke får sove, savner du meg da? Savner du armene mine rundt deg? Husker du at jeg alltid ville ligge ytterst, men at jeg sakte beveget meg over til din side av sengen, helt til jeg til slutt lå over deg? Når du leser i avisen om en sak jeg pleide å irritere meg over, tenker du på meg da? Når du husker hvordan jeg pleide å reagere når jeg leste avisene hver søndag morgen, smiler du da? Om du husker meg i det hele tatt. Om du savner meg i det hele tatt. Om du i det hele tatt tenker på meg. Gjør du det?

Nothing to win & Nothing left to lose

Jeg er i Oslo, jeg puster inn høstluft, jeg smiler i sola, jeg drikker øl og kaffe, jeg klemmer på verdens beste mennesker, jeg er lykkelig, vi er her, det er her vi skal være, det er dette som er livet mitt, det er her jeg hører hjemme.

Jeg er i Oslo, byen med alle spøkelsene, jeg smiler i sola, men når mørket kommer er spøkelsene på plass, hvorfor dro jeg hit, hvorfor fortsetter jeg å dra hit, hjertet gjør vondt, jeg savner Tromsø, jeg går gatelangs og kjenner på de vonde minnene, jeg er aldri redd når jeg går alene i Tromsø, men i Oslo kaster jeg et blikk bakover mellom hvert gatehjørne, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg gjør, jeg kommer til å dø i denne byen.

Can't live, with or without you.



torsdag 13. oktober 2011

Hei Oslo

Jeg har savna deg.

tirsdag 11. oktober 2011

Jeg stresser meg halvt ihjel. Jeg jobber, jeg prøver å lære, jeg prøver å lære bort, jeg prøver å fungere. Jeg prøver å være der for alle, alle menneskene mine, alle i familien min, alle vennene mine, jeg prøver å støtte, hjelpe, pleie, forsikre, jeg vet at de trenger det, jeg vet at jeg burde stille opp, andre har vært der for meg, det er min tur å være der for andre. Det er bare det at jeg er så sliten.

Jeg har mareritt. Grusomme, horrible mareritt som vekker meg hver natt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kunne jo snakket med psykologen min. Om jeg hadde en. Jeg har gått uten behandling siden mai. Jeg tar medisinene mine. Jeg kjenner at hjertet størkner. Jeg går på jobb, jeg lager mat, jeg rydder, jeg vasker bord, jeg sjekker vaktlista, og midt mellom eggerøren som står i ovnen og en fat med ost jeg må fylle på tenker jeg at kanskje jeg dør i en bilulykke i morgen, kanskje det blir fint, jeg burde ta inn posten, herregud, kommer det flere gjester nå, har jeg nok kaffe, kanskje jeg skal gi faen i Australia, kanskje jeg skal gi faen i Oslo, kanskje jeg skal sulte meg i hjel under dyna, jeg har en telefonregning jeg må betale, jeg fikk ikke lønn denne måneden, faen det er tomt for kjøttpålegg, jeg håper alt ikke er forgjeves, jeg håper jeg har nok tøymykner, jeg vet ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvor jeg er, herregud, hva er det som skjer med meg, jeg har ikke tid til et angstanfall nå, jeg har ansvar for maten i dag, satans jævla flashback, ok jeg kan gjøre dette, hvor satte jeg formfettet, jeg må få ryddet de bordene, en to tre, pust inn, pust ut, jeg klarer dette, opp på beina, du ble født med dem av en grunn, bruk dem til å gå med.

Og mens hjertet størkner og fryser, går verden videre, det viktigste av alt er at vi lever, selv om vi kun eksisterer for en periode.

torsdag 6. oktober 2011

Jeg er midlertidig litt uten internett. Det betyr at jeg er innom omtrent en halvtime om dagen, litt av og på. Jeg tror det bedrer seg snart.

I mellomtiden puster jeg inn høstluft, hører på Sigur Rós, leser bøker og drikker te. Fordi det er det høsten handler om for meg.

Jeg håper dere har det bra, og hvis ikke, håper jeg dere får det bedre. Fordi det er det livet handler om. Å gjøre ting bedre.

mandag 3. oktober 2011

Hvis du bare skal høre en sang fra Jónsi, la det bli denne

Når jeg hører denne sangen er jeg femten år, har kjærlighetssorg, gråter og kjemper noe som føles som tusen forskjellige kriger samtidig.

Når jeg hører denne sangen er jeg tjueen år gammel, på randen av alt, på bar bakke med kofferten i hånda og klar til å forlate alt jeg kjenner.

Når jeg hører denne sangen er jeg tjuetre år gammel og usikker på om det jeg gjør er rett, eller om jeg bare ødelegger igjen.









You grow, you grow like tornado
You grow from the inside
Destroy everything through
Destroy from the inside
Erupt like volcano
You flow through the inside
You kill everything through
You kill from the inside

You'll...
You'll learn to know

I wonder if I'm allowed ever to see
I wonder if I'm allowed to ever be free

søndag 2. oktober 2011

Om å være suicidal

Advarsel: Det er ikke sikkert du vil lese dette. Det er ikke sikkert du vil vite disse tingene om meg. Jeg tror dette innlegget kan virke triggende for mange med psykiske problemer. Du er hjertelig velkommen tilbake en annen dag, når jeg skriver om blomster og kjærlighet, men her og nå skriver jeg om å være ødelagt, med håndledd fulle av kutt og et ønske om å sovne og aldri våkne igjen. Dette blogginnlegget hører sammen med denne spillelisten i spotify. 


Hvordan føles det å være suicidal?

Det føles som livet mitt. Jeg vet ikke hvordan man er noe annet. Jeg kan ikke huske et liv uten å være deprimert. Jeg kan ikke huske et liv uten psykiske problemer. Jeg vet ikke hvordan det er. Det er ikke slik at jeg må holde igjen meg selv hver eneste dag. Det er bare at det starter så forsiktig. Så veldig, veldig forsiktig.

Det starter med at du ikke ler like høyt lenger. Ting er liksom litt kjedeligere. Du lar oppvasken stå lengre enn du pleier. Du ignorerer regningene dine. Du slutter å å ta initiativet til å møte vennene dine, og når dere først møtes drikker du alltid for mye og ender gråtende på asfalten, eller så drikker du ingenting i det hele tatt og går hjem tidlig mens du lurer på hva faen vitsen egentlig er. Jeg hater alt ved dette. Jeg hater at jeg kjenner følelsen så godt. Jeg hater at jeg ikke vet hvordan det er å være et menneske uten selvmordstanker.

Når jeg ser bakover er det slik:

Jeg er elleve år og jeg hater alt. Jeg hater faren min som aldri er der, selv om han alltid lover "neste gang, neste gang". Jeg hater moren min som ikke skjønner noe som helst. Jeg hater skolen, antageligvis mest av alt klassen jeg går i, som gjør at jeg gråter på do i friminuttene, som gjør at alt jeg orker når jeg kommer hjem er å drømme meg bort i Penny-klubben bøker om Cindy og Glory, jeg hater psykologen som jeg bare lyver til uansett, det er ikke så vanskelig å leke lykkelig. Over sengen min, rett under taket, er det et ventilasjonsrør man kan skru av enden på. Der inne ligger alle hemmelighetene mine. Dagboken min, en liten tøypose med penger i tilfelle jeg vil rømme, og en eske med tabletter jeg har samlet opp. En kveld tømmer jeg esken med tabletter utover skrivebordet mitt og spiser dem, én etter én. Dagen etter våkner jeg sent og er i dårlig form. Moren min tror jeg har omgangssyke. Jeg gråter i dagesvis. Ikke fordi jeg har forsøkt å begå selvmord, men fordi jeg ikke klarte det.


Jeg vet at det er noe galt med meg, for barn skal ikke ha det slik. Alt jeg vil er å forsvinne.

Jeg har akkurat fylt tretten år og noen kjører to store fly inn i to tårn i Amerika. Moren min følger situasjonen på tv hjemme, og på skolen har vi ett minutts stillhet. Jeg har to tanker i hodet; stakkars, stakkars mennesker, ingen fortjener å dø på den måten. Og jeg skulle ønske det var meg.

Jeg vet at det er galt å føle det slik. Jeg skulle ønske jeg kunne dø før dagen gryr.


Jeg har akkurat fylt femten år og bor på et psykiatrisk behandlingshjem i Tanum. Jeg klarer ikke noen ting som helst. Jeg klarer ikke stå opp, jeg klarer ikke legge meg, jeg klarer ikke lese bøker, jeg orker ikke se filmer, det finnes ikke mening med noen ting i verden, fra jord har du kommet, til jord skal du bli, hvorfor vente? Hvorfor utsette det uunngåelige? Om nettene sitter jeg i vinduskarmen med en flaske tequila og en tyvepakning, ferske kutt på armene, tårene renner stille nedover kinnene og Pink Floyd eller Radiohead spiller i bakgrunnen. Jeg holder meg fast i musikken.

I'm not here, this isn't happening. I'm not here, I'm not here. 
In a little while, I'll be gone. 

Is there anybody out there?


Jeg er femten år gammel og bor på en institusjon. Jeg har fått tildelt en fosterfamilie jeg ikke tåler trynet på. Miljøterapeutene sier at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, saksbehandleren min ignorerer meg, psykologene sier at jeg har adhd, og selv sier jeg ingenting, jeg bare skriver. Jeg fyller notatblokkene mine med rop om hjelp, tegninger og håpløse skriblerier som alle omhandler angst, depresjoner, selvmordstanker og kaos. Jeg forteller avdelingslederen at jeg har veldig vondt i ryggen og vil til legen. Til legen sier jeg at jeg har vondt i ryggen, men også at jeg sliter med å sove fordi jeg har mareritt. Jeg forteller ingenting om psykiske problemer eller barnevern. Han skriver ut resepter for både ryggen og søvnen. Jeg henter dem selv på apoteket. Jeg gir de smertestillende tablettene til miljøterapeuten og beholder sovemedisinen for meg selv. En måned senere har jeg samlet opp all smertestillende med å late som jeg tar dem når jeg får dem og spytte dem ut igjen. Jeg har oppbevart dem i en hul bamse på rommet mitt. En helt normal, overskyet dag våren 2004 setter jeg meg på sengekanten og spiser enda en gang alle tablettene jeg har og skyller ned med en flaske vodka. Dagen etter blir jeg kjørt i ambulanse til Ahus. Jeg husker ingenting av de neste tre dagene. Jeg blir ikke innlagt på psykiatrisk avdeling, jeg blir ikke tilbudt en psykolog, men blir holdt under nøye oppsyn der jeg ligger på gangen på Ahus, full av slanger og ledninger, og tårer og snørr renner, men jeg gir så faen og det eneste jeg tenker er at i det sekundet jeg kommer ut herfra skal jeg hoppe foran flytoget, for da er det ingen som kan sy meg sammen etterpå. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så ufattelig ensom.

Jeg vet at jeg ikke burde ha det sånn, men kjære gud, om du er der, om du hører meg, jeg ber deg, la meg få slippe. Vær så snill, alt jeg vil er å slippe. Kjære gud, hva må jeg gjør for at du skal la meg dø?


Jeg er sytten år gammel og bor for meg selv. Jeg våkner av mareritt hver natt. Jeg blør neseblod på skolen og besvimer på do mens jeg kaster opp og griner av utmattelse. Jeg har spurt om å få flere psykologtimer, men det er uaktuelt. Man kan bare få én time i uka, uansett hvor syk man er. Det er reglene. En morgen våkner jeg opp og sier høyt nå klarer jeg ikke mer. Jeg tenker ikke engang. Jeg kan dette mønsteret innen nå. Jeg setter meg på sengekanten og heller i meg tabletter. Barnevernet finner meg. Denne gangen blir det Aker sykehus. Jeg legges ikke inn på psykiatrisk. Jeg får ikke tilbud om en psykolog. Jeg bare er der i tre dager. Så reiser jeg hjem igjen. Det var det.


Don't feel bad for me, I want you to know
Deep in the cell of my heart I will feel so glad to go. 


Det er ikke nødvendigvis det at jeg vil dø. Jeg bare orker ikke leve lenger. 


Jeg er nitten år gammel og bor i Oslo. Hver uke reiser jeg med toget til Lillestrøm, fordi psykologen min holder til der. Vi snakker om alt som gjør vondt, alle minnene som skriker mot meg i marerittene, alle minnene som manifesterer seg i flashbacksene jeg hater, vi snakker om depresjonen som gjør meg hul innvendig om som får meg til å gi faen i alt. Jeg er nitten år gammel og mørkeredd. Jeg er ikke redd for monstrene som gjemmer seg under senga. Jeg er redd for monstrene som gjemmer seg inne i hjertet og bare kommer ut når jeg er alene under dyna. Jeg tar tre forskjellige medisiner hver dag for å holde meg selv gående, for å holde depresjonen i sjakk, for å kunne sove, for å slippe flashbacks og for å kunne gjøre noe annet enn å skrike ned i putene hver eneste natt. Jeg går ned ti kilo på tre uker og vennene mine forteller meg hvor godt jeg ser ut. Jeg får spørsmål om hva superdietten min er. Som regel svarer jeg vagt at jeg har byttet ut vanlig pasta med fullkorn og at jeg går mer. Sannheten er at jeg har sluttet å spise, fordi alt smaker bare sand uansett. Jeg går rundt i en tåke. Jeg sover to timer om natten, og tre timer på dagtid. Jeg venter med å sove til jeg er så utslitt at jeg ikke drømmer lenger. Til slutt glir drøm og virkelighet over i hverandre. Det kalles utmattelse. En kveld går jeg fra kontoret til psykologen og ned til tog stasjonen igjen. Jeg venter på perrongen. En metallisk stemme gjaller over høyttaleren. Vennligst hold avstand til spor én, passerende tog. Flytoget, tenker jeg. Verdens raskeste tog. Metall i stor fart. Menneskekroppen er en skjør innretning. Muskler og fett. Jeg går sakte mot sporet. Jeg hører toget allerede. Jeg er halvveis bevist over at kroppen min beveger seg nærmere kanten. Blodet mitt bruser i ørene. Jeg kan gå videre, eller jeg kan stå stille. Jeg kan satse på at jeg dør, eller jeg kan bare la alt være. Hva om jeg overlever? Men jeg kan ikke overleve. Ikke et tog. Jeg blir dratt ut av tankene mine av en mann som står og skriker til meg. Jeg hører ikke hva han sier, men han ser sint ut. Det tar noen sekunder før adrenalinet mitt legger seg nok til at jeg forstår hva som foregår. Han holder meg fast i albuen og spør meg om jeg er riktig klok. Unnskyld, sier jeg. Jeg tenkte ikke. Han slipper til slutt taket i albuen min. Det svir og jeg er sikker på at jeg kommer til å få blåmerker. Jeg skjønner plutselig hva jeg har gjort. Hvor nær jeg har vært. Jeg mumler et stille takk til mannen som tok tak i meg, før jeg snur meg og går ned trappen, og løper ut av stasjonen. Jeg kaster opp bak et sykkelstativ. Så setter jeg meg ned og griner mens jeg både forbanner min egen feighet og lurer på hva faen det er som er galt med meg.

Her kommer følelsen du trodde du hadde glemt. Jeg har overlevd tre bilulykker, fire år med barnevern, tolv år i psykiatrien, en voldelig ekskjæreste og et liv som tydeligvis ikke heger på grep. Overlever jeg meg selv?


Jeg er tjueen år gammel. Jeg lever i et vakuum. Jeg har sluttet å bry meg. Maten smaker sand. Vennene mine snakker til meg, men jeg hører ikke hva de sier. Telefonen min ringer men jeg orker ikke svare den. Jeg finner på unnskyldninger for å slippe å møte folk. Jeg låser meg inne på rommet mitt. Jeg lever i en glasskule. Jeg har stengt av hele verden. Ute er det vår. Gresset gror seg tykt og saftig, det spirer og gror overalt rundt meg. På bussen ser jeg nyforelskede jenter som smiler ned i jakkene sine, og gutter som sjenert stryker dem over armen. Små, lette kyss. Jeg snur meg bort, og tenker at all tid er forbi. Jeg er alt og jeg er ingenting. Jeg er et monster og jeg håper for guds skyld verden går under i 2012. Jeg ser livet mitt forsvinne. Jeg slutter å bry meg. Jeg møter ikke opp på skolen. Jeg leser ikke til eksamen. Jeg drikker vodka, øl og røyker sigaretter mens jeg blir bitter, og ensom. Redningen denne gangen var både forventet og en overraskelse. Jeg ligger i senga med håndledd fulle av sår, og et håndkle for å dekke over så jeg ikke ødelegger lakenet. Jeg ligger helt stille mens jeg ser ut vinduet. Halsen min er sår og luften rasper i lungene. Jeg vet at musikken er på i bakgrunnen, men jeg har ikke hørt etter på en stund. Jeg kjenner igjen melodien. Coldplay. Jeg tenker på hvor lenge det er siden Roskilde, siden den konserten hvor jeg trodde at alt skulle ordne seg, at alt hadde ordnet seg, og jeg tenker at jeg trenger nye minner til denne sangen som betyr så jævla mye for meg, og Chris Martin synger Lights will guide you home, og kanskje jeg er psykotisk, kanskje jeg er religiøs, kanskje alt dette bare er galskap, but if you never try, you'll never know, jeg innser hva jeg må gjøre, og jeg reiser meg igjen, etter fire måneder fanget i min egen hjerne og mitt eget råtne hjerte forstår jeg hva som må skje, det er som om jeg våkner skikkelig for første gang på flere måneder, jeg tar frem telefonen og ringer moren min.
Mamma? Hei. Ka du trur om æ fløtte heim?


Tears stream down on your face
I promise you I will learn from my mistakes
Tears stream down on your face
And I...

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you



Jeg har fremdels disse dagene. Dager hvor jeg må holde igjen. Dager hvor jeg må ringe kjæresten og sier at du må komme hit, til meg, nå med en eneste gang. Det kommer til å være sånn en stund fremover, men ikke for alltid. Veit dere hvorfor? Fordi ingenting er for alltid, og fordi jeg er bedre enn dette. Jeg vet at jeg kan få dette til. Jeg vet hvem jeg er, og jeg er faen meg sterkere enn dette. Jeg må bare huske å fortelle det til meg selv på de dårlige dagene.

torsdag 29. september 2011

Åja, du er en sånn "blogger" du!

På jobb, med familien, på fest, med venner og ute på byen; samtaleemnet "blogg" dukker opp nå og da. Tidligere pleide jeg å si at jeg har en blogg selv. Nå holder jeg oftest kjeft. Hvorfor? Fordi spørsmålene jeg får ofte bare går meg på nervene. 

"Har du mange lesere, eller?" Nei, ikke sånn ekstremt mange. Det spørs jo litt på hvordan du teller. 
"Hvorfor gidder du å blogge da?" .......

"Får du mye gratis produkter eller?" Nei. Ingen. 
"Hvorfor gidder du å blogge da?" ....

"Tar du mange bilder til sånn der today's outfit og sånn da?" ..... 

"Jeg skjønner ikke poenget med å blogge. Jeg vil mye heller fortelle vennene mine om hva jeg har gjort i dag enn å måtte skrive om det". 
Det er mulig å skrive noe annet enn "i dag var jeg på butikken og kjøpte fem grandiosa og masse øl, natta bloooggeeeeeeen".

"Alle bloggere må jo ha et sinnsykt eksponeringsbehov". Ikke nødvendigvis. Dessuten er det ikke jeg som har omlag femti bilder av meg selv i utfordrende posisjoner og minimalt med klær på Facebook.  

Dette gjelder heldigvis ikke alle jeg snakker med, men det skjer ofte nok til at jeg ikke orker å ta diskusjonen hver gang. Dum som jeg er tror jeg jo at vi i 2011 har lært at en blogg ikke nødvendigvis bare handler om mat, silikonpupper, klær og gratis produkter. Jeg tar feil, gang på gang.

onsdag 28. september 2011

Alt gjør ikke like vondt hele tiden

Det er veldig, veldig viktig å huske at selv om jeg skriver mye om å være deprimert, om å krangle med offentlige kontorer og om snørr og tårer, så er ikke alt vondt absolutt hele tiden.

Jeg har forlatt Tromsø for noen dager. Jeg bor i huset til mamma mens hun og stefar er på ferie. Det er strålende høstvær og jeg ligger på gulvteppet i stua og drikker kaffe mens jeg fniser høyt av twitter, blogger og annet morsomt på internett. Siden jeg er i så godt humør vurderer jeg å bake noe, bare fordi jeg har overskuddet.

tirsdag 27. september 2011

Når man ikke klarer mer og bare vil gråte i regnet, drikke seg full på rødvin og sovne under dyna

Jeg har ikke ord, og derfor mangler dette innlegget struktur. Det er lite mening. Jeg er bare sliten.

Jeg er sliten av jobb. Jeg er sliten av kaos jeg ikke får gjort noe med. Jeg er sliten av skyldfølelse.

Jeg er sliten av at DPS ikke fungerer. Jeg er sliten av at psykologen min, som jeg fortvilt prøver å skifte, oppfører seg som en barnslig, liten jente på fire år i trassalderen. Legg merke til; barnslig selv for å være i trassalder. Jeg er sliten og lei av å sitte i telefonkø, sliten av å måtte true med selvmord for å få den hjelpen jeg trenger, sliten av brutte løfter, sliten av å være psyk. La meg bare få sagt det og jeg gir helvete i personvern for offentlig ansatte som behandler mennesker som dritt, at kjære Thomas Lind og Greta Siv Gabrielsen, almenpsykiatrisk poliklinikk Tromsø, om jeg går hen og skyter meg i helgen er det faen meg deres skyld. 


Om jeg klarer, skal jeg skrive en offentlig klage. Om jeg klarer, skal jeg i det minste blogge om det. Om jeg klarer skal jeg ikke skrike og gråte neste gang jeg ringer dem, i fire dager, seks til ti ganger om dagen, fordi jeg trenger en ny resept. Om jeg klarer skal jeg heller ikke kalle dem unevnelige ting for å lyve til meg, gi meg skamfølelse for å være krevende eller prøve å guilttrippe meg til å gå uten medisin i tre uker. Husker dere hva som skjedde sist jeg gikk uten medisin? Det gjør jeg. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vet ikke om jeg vil noe som  helst, annet enn å drikke meg full på rødvin, gråte i regnet og sovne under dyna.

mandag 26. september 2011

Før og etter

Som jeg nevnte her en dag har jeg klipt håret. Jeg mener jeg har klipt av meg halvparten, minst. Andre er ikke helt enig i det, så dere får dømme selv:

Dette bildet ble tatt i sommer august en gang:





Etter frisøren forrige uke er jeg nå slik ut:


Ok da. Så ser det ikke ut som om det er så veldig mye kortere, men det er minst ti centimeter kortere, jeg lover!

lørdag 24. september 2011

Refleks

Kjæresten og jeg sitter ute. Jeg tar kveldens siste røyk og han holder meg med selskap. Det kommer en bil mot oss og jeg trekker til beina, selv om jeg vet at bilen ikke kommer til å være i nærheten av dem engang.

"Nå må vi få kjøpt oss reflekser snart, det begynner å bli skikkelig mørkt" sier jeg.
"Ja, jeg vet det. Jeg kan plukke med noe hjemmefra" svarer kjæresten.
"Faen, når ble vi voksne nok til å tenke på reflekser?" jeg ler litt mens jeg sier det.
"Det er ikke voksent, det handler om sikkerhet" sier kjæresten alvorlig.
Jeg ser opp på han, og klarer ikke holde meg. Først smiler jeg bredt og så kommer latteren fra et sted nede i magen. Kjæresten begynner å le, han også.

"Okei da. Så er det voksent. Vi er voksne".

Så stumper jeg røyken og vi går inn igjen, hånd i hånd, mens jeg tenker at jeg har blitt voksen nok til å bry meg refleks og det er helt greit.

torsdag 22. september 2011

Noen ganger må man gjemme seg i senga og gråte litt

og vet dere hva? Det er helt greit.

onsdag 21. september 2011

Livet er tøft, men vi lever det.

Jeg står opp før sola. Mobilen min begynner å pipe kvart på fem. Tallene lyser 04:45, de blinker mot meg, jeg trykker på slumre-knappen, søvnen drar meg under igjen, men ti minutter senere jeg faktisk stå opp. Jeg drar meg selv ut av senga og krymper meg når bena treffer det iskalde gulvet. Jeg drar på meg klær og snubler nedover trappa. Noen dager klarer jeg å spise frokost, andre dager blir jeg kvalm av tanken. Jeg drikker tre glass vann. Noen ganger lager jeg kaffe, men jeg rekker sjeldent å drikke den. Jeg sminker meg og setter opp håret. Litt over halv seks er det på tide å komme seg ut døra. Vinden vekker meg mer enn noe annet. På vei til jobb forsvinner dagens første sigarett ned i lungene og asken blåser bort. Noen meter før jeg er fremme henter jeg opp et smil jeg skal bære på ansiktet resten av dagen. Uansett hva.

Jeg jobber på kjøkkenet på et hotell. Jeg setter ut mat, vasker, rydder, løper, stresser, jeg har gnagsår på beina og anklene mine blør, store deler av dagen har jeg vann oppover albuen og matrester i håret, men det er greit, alle må ha en jobb, alle må tjene penger og selv om dette kanskje ikke er drømmejobben min, men jeg vet at jeg kan gjøre den. Jeg kan bli flink til dette.

Det er bare at jeg blir sliten. Jeg er sliten. Jeg orker ikke møte folk dagene etter jobb. Hele tilværelsen min er fylt til randen med burde, skulle, må, for sent, for tidlig, rekker ikke og faen heller, jeg orker ikke, la meg bare ligge her og vente til i morgen, selv om det betyr at jeg må gjøre alt dette om igjen.

Alle må gjennom dette. Dette er livene våre. Alternativet er å ikke eksistere. Alternativet er ikke et alternativ.

tirsdag 20. september 2011

En sånn dag

I dag er en sånn dag, hvor jeg egentlig ikke har lyst til å ta stilling til noe som helst, jeg vil bare ligge under dyna, jeg vil bare forsvinne. Jeg vil ikke ta del i virkeligheten. Jeg har klipt håret mitt ti centimeter kortere, da. Så nå kan jeg ligge på sofaen, gufle i meg pizza og se på Oprah med god samvittighet.

mandag 19. september 2011

Har jeg noen gang fortalt dere hvor mye jeg hater mandager? Ingenting godt skjer på mandager. Alle er gretne, alle er sure, vi tuter på hverandre i trafikken, alle savner helgen og kundeservice er et fy ord. Jeg hater virkelig mandager. 

fredag 16. september 2011

Bursdagen i bilder | NSFW | Med andre ord, ikke les dette på jobb!

Forrige helg feiret jeg bursdagen min, med cava, kake, gode venner og alt annet som hører til når jeg har fest. Jeg tenkte jeg kunne vise dere bildene som ble tatt. Som alltid, om du trykker på bildene blir de større. Alle bildene er tatt av Glenruben. 

Jeg hadde bestemt at alle måtte kle seg ut som noe fra en tegneserie, eller en tegnefilm. Jeg hadde en ganske travel uke, og endte derfor opp med å sy kostymet mitt en time før gjestene ankom. Heldigvis hadde jeg både kjæreste og kompis som kunne hjelpe meg, ellers hadde jeg aldri blitt ferdig.



Deretter hadde jeg det gøy med å leke med gummihøna til Glenruben og blande velkomstpunsj etter en oppskrift fra Twitter. Punsjen ble kanskje en smule sterk, ettersom noen sjanglet etter fire glass





Vi hadde hauger med mat. Heldig som både jeg og gjestene var, lagde noen andre enn meg maten. Etterhvert kom de første gjestene og kvelden begynte å innta formen "noget kontrollert kaos"


Jeg danset rundt i leiligheten og storkoste meg




Men så ville Glenruben ha tilbake høna! Da ble jeg ganske furten....


Så jeg måtte misbruke den litt ekstra først


Så kom kveldens overraskelse! I form av en fuckings sjokoladefontene!





Jeg var smått imponert


Jeg fikk også en kake hvor det sto "Frøken Alkohol 11 år". Da ble jeg glad, da!



Gjestene fortsatte å komme etterhvert, alle sammen utkledd







Når alle var på plass ble det tid til quiz! Jeg hadde visst laget en veldig vanskelig quiz, ettersom vinnerlaget fikk 13 av 30 mulige poeng. Jaja. Etter quizen leste jeg opp resultatet og var faktisk farlig nær å gi et lag ekstrapoenget for svaret "In sovjet Russia, Everest mounts you!"


Så var det på tide med min overraskelse til gjestene. Her kommer også not safe for work delen av bildene. Jeg var nemlig heldig nok til å få tilbud om et litt spesielt show noen dager før, og slo til med det samme. Vi var ganske imponerte over guttene, og her kan dere se hvorfor!















En liten stund etter dette dro vi ut på byen, hvor jeg var heldig nok til å få reservert et bord på Compagniet. Det ble cava i høye glass, gin tonic, jeg gikk med krone og fikk hundre gratulasjoner, gratis drinker, og en stund senere blir ting litt uklart, men det er ingen tvil om at vi hadde det gøy!













Når klokka ble mye var det på tide å dra hjem igjen. Jeg endte kvelden med jordbær og sjokolade, og et stort smil om munnen:



Alt i alt en veldig bra bursdag. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne toppe dette, noensinne. Kostymer, quiz, venner, show, bytur, cava, kake, sjokoladefontene og krone på hodet. Faen heller. Det blir ikke bedre.