mandag 27. desember 2010

Åpen spørsmålsrunde

Har du sett, nå setter jeg meg på flyet og deretter bussen, vips i morgen tidlig er jeg i København. Det føles rart å skulle reise til København uten Roskilde-gjengen, men jeg skal jo tross alt reise ned med Madammen. Det jeg derimot ikke skal ta med meg er laptopen. Det betyr at det blir veldig lite aktivitet her de neste dagene fra min side, men kanskje dere kan stå for festen selv?

For første gang: åpen spørsmålsrunde. Spør meg om hva som helst, personlig eller sprøtt. Jeg kan ikke love at jeg kan svare på alt, men jeg skal ihvertfall prøve.

Jeg gleder meg til å se spørsmålene deres, så spør i vei. Det er ikke noe morsomt hvis det bare er to spørsmål så kjør på. Eller blir jeg litt sånn.

Edit: Seks spørsmål? Litt skuffa. Kom igjen a.

søndag 26. desember 2010

Thomas Dybdahl - If we want it, it's right

Tidligere i dag fikk jeg en tekstmelding av noen som beskrev meg som "The one that got away". Hva faen svarer man til det?

fredag 24. desember 2010

God Jul!


Her har dere et bilde av meg som nissejente og en skikkelig trashy sticker over. Håper dere har en fin jul!

torsdag 23. desember 2010

Bilder siden sist

Det er lille julaften og jeg har tusen ting jeg må gjøre, så i julegave skal dere få alle bildene jeg skulle ha lagt ut for lenge siden. Bildene fra eksamensfylla i Oslo, for eksempel:


Vakre Geisha 


Åh Runar. Dypt savnet og må derfor klemmes så flat at jeg kan putte ham i veska og ta han med meg hjem.





A friend in need is a friend indeed. "Kan du lage en sex on the beach, eller?"

Foto: Dan Michael Løvdahl
Marie og jeg har det som regel gøy når vi shopper: 



Kan du si "hipster-briller"?


Vi har det dog ikke så gøy når vi rydder i kjøleskapet til Marie. Philadelphia ost er ikke som vin: den blir ikke bedre med årene. 


Jeg ryddet i roteskuffen og fant et lite hav medisiner. På tide å skaffe seg en dosett kanskje?


Jeg er en skadet hvalross, goo goo g'joob:






onsdag 22. desember 2010

Goldfrapp - Utopia



There's no reason, there's no sense. I'm not supposed to feel. I forget who I am.

tirsdag 21. desember 2010

Resultatet av poll

Resultatet av pollen ble som følger:


Anekdoter fra barnevernet
  15 (50%)
 
Bilder
  14 (46%)
 
Frøken Alkohol
  15 (50%)
 
Hvordan krangle med offentlige kontorer
  12 (40%)
 
Kit gjør ting hun ikke kan
  21 (70%)
 
Kjærligheten
  13 (43%)
 
Krig, fred, religion og politikk og sånt
  9 (30%)
 
Musikk
  10 (33%)
 
Psykiatri & PTSD
  12 (40%)
 
Tromsø
  9 (30%)
 
Videoblogging
  11 (36%)
 


 Ja, det hadde vært råflott om jeg hadde satt opp resultatene i synkende rekkefølge i sånn fancy rammer men da må jeg knote med excel. Det er uaktuelt. Dere ser ut til å elske Kit gjør ting hun ikke kan. Nå må jeg finne ut hva i all verden det skal være. Jeg kan filme mens jeg lager mat? Jeg kan rosa-blogge en uke? Sminke? Jeg håper dere hiver dere med på lasset og kommer med forslag. Jeg hadde nemlig ikke trodd at forslaget skulle komme så høyt opp, langt mindre at det skulle være det mest populære. Frøken Alkohol er jo ikke noe problem. Nå har jeg jo ferie og skal antageligvis en del på puben på Hansnes i romjula. Voi voi, liksom. Party like a rockstar.

Jeg vet at jeg ikke er verdensmester i meningsfulle blogginnlegg om dagen. Enkelte ting kan man bare ikke blogge om, andre ting er bare ikke morsomt å lese. Det er litt begrenset hvor interessant det er for dere å lese om at jeg spiller WoW og er gretten fordi jeg har mensen. Igjen. Fordi jeg har sympati-mensen med kjæresten min. Er ikke menneskekroppen en flott innretning, dere? Flott altså. Jeg skal spare dere for detaljene. Voi voi.

mandag 20. desember 2010

Love will tear us apart.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive om deg. Jeg kunne skrevet en hel bok om håret ditt. Egentlig var det du som ga meg navnet jeg siden brukte på omtrent alle nettsider, og jeg gjør det faktisk fremdeles. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på deg. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har mimret tilbake til den ene dagen i skogen. I et annet liv hadde jeg elsket deg. Men ikke her. Ikke nå. Dette betyr ingenting og for alt jeg vet kommer jeg aldri til å se deg igjen. Jeg hører ikke på Joy Division lenger, uansett.

lørdag 18. desember 2010

Marching the hate machine into the sun

Jeg sov tre timer i dag tidlig. Det var alt jeg rakk, selv om det er lørdag. Når jeg sto opp løp jeg i dusjen, hev i meg en halv brødskive mens jeg klinte på noe mascara og deretter spurtet jeg til polet. Spurtet er kanskje en løgn, men jeg gikk så fort jeg turte ned bakkene. Tromsø er helt vanvittig glatt og jeg sklir omtrent hver tiende meter. "Houps" utbryter jeg mens jeg prøver å samle sammen balansen igjen. Jeg handlet siste rest av julegaver og rakk akkurat ikke postkontoret. Jeg var så heldig å bli kjørt hjem av en tidligere nevnt Glenn. Nå er jeg full av burde-burde. Jeg skal egentlig på fest i kveld så jeg burde skifte og sminke meg litt, kanskje spise noe før jeg drar, ordne håret og egentlig lakke neglene. Istedenfor har jeg brukt de siste tyve minuttene på å ligge flatt ut i senga med denne playlisten. God helg.

Insomnia

Jeg ligger i senga og vrir meg. Jeg har allerede hørt Harry Potter på lydbok, men jeg hører gjennom dem en gang til. Stemmen til Stephen Fry er avslappende og behagelig. Jeg puster rolig inn og ut. Jeg fokuserer på å lukke øynene forsiktig, å ligge stille, ligge behagelig, være ett med madrassen men ingenting hjelper. Det går en halvtime. En time. Halvannen. Etter to timer gir jeg opp og setter meg opp i senga igjen. Går ut på kjøkkenet og drikker et glass vann. Går på do. Ser meg rundt. Skal jeg gidde å prøve igjen med en gang? Er det vits? Det er vanskelig å beskrive hvor lei jeg er av søvnløsheten, men la meg bare si at hvis jeg kunne tatt tak i den, søvnløsheten altså, så hadde jeg først slått den med knyttneven, så sparket den gul og blå før jeg hadde holdt den fast og kastet opp på den. Så lei er jeg av søvnløsheten. Jeg vet at den gamle psykologen min hadde smilt av meg akkurat nå og sagt "men det er jo enda et symptom. Det er alvorlig, for man mister mye av seg selv ved å ikke sove skikkelig om nettene. Men hva er egentlig problemet? Hvorfor får du ikke sove?". Jeg vet litt av grunnen, tror jeg, men ikke alt. Så jeg blir liggende våken og ransake hjernen min til jeg ikke lenger vet forskjell på samvittighet, skyld eller verdenssammenheng. Kveld etter kveld, natt etter natt.

Klokken er snart syv. Jeg skal opp om fire timer. På tide å prøve igjen. God morgen eller god natt, alt ettersom hva du føler for.

fredag 17. desember 2010

Musikkanbefaling: Dionysos

Noen ganger er jeg veldig lei meg for at jeg ikke kan fransk. Det er oftest når jeg hører på denne sangen. Jada, jeg har jo oversatt den med google blant annet, men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne språket. Uansett. Dere burde høre låta. Fandenivoldsk, passelig kjapp og thank you satan.

torsdag 16. desember 2010

Gjør din borgerplikt, bruk stemmeretten!

Oi! Vet dere hva, nå er det faktisk bare ett døgn igjen å stemme! Så for de av dere som ikke har gjort det enda begynner det å bli på tide. For de av dere som jukser *kremt, Marie, kremt* så får dere få opp farta, dere også. Jeg gleder meg til å se hva dere bestemmer dere for.
I dag/ går (jeg har ikke lagt meg enda) gjorde jeg noe veldig morsomt men kanskje ikke helt smart: jeg kjøpte cataclysm. Det var så lett. Jeg trengte ikke gå i butikken engang. Trykk, tast inn nummer, her, nå kan du spille.

De siste timene har jeg løpt rundt i Mount Hyjal og ropt LOL HVA FAEN, drept stygge ting, hatt panikk en gang eller to, forsøkt å sette talents riktig og vært litt sint. Jeg har hatt det veldig morsomt, men man blir sint av å spille WoW. Ihvertfall når alle andre er veldig mye større enn deg. "Kom her da, apetryne, jeg skal krøste trynet ditt, hvem faen tror du at du kødder med hæ?! HÆ?!". Ja. Jeg synes nemlig det er kjedelig å bli meid ned av folk som er større enn meg. Men jeg prøver å ikke gi meg uten kamp. Jeg tar ikke igjen med dem akkurat nå, for da har vi det gående. Legg merke til "akkurat nå". Det er nemlig et eget sted i helvete reservert for folk som lager kvalme bare fordi de tror de er kule. Bare vent, jævla morraknuller, jeg skal gruse deg så jævelig om noen uker.

Så langt ser cataclysm ut som det er bra. Jeg har sett meg litt rundt, og jeg gleder meg til å prøve worgens. Menneh, jeg forsvinner litt jeg. Skal bare queste bittelitt til..

mandag 13. desember 2010

Strobe lights & Blown speakers, Fireworks & Hurricanes

I dag har jeg fått noen veldig fine tekstmeldinger, en hyggelig telefon og en koselig mail. Jeg ble rørt, glad og vet dere, jeg fikk litt mer livslyst. Og akkurat nå er det veldig viktig. Jeg har også spist middag med madammen og hennes familie. Vi ble sittende og prate i flere timer. Det var et veldig fint avbrekk.


Men hva i alle dager er det som foregår her? Jeg har jo blogget om hvor fint alt er. Jeg har en kjæreste, jeg har bestått eksamen, ikke vært innlagt, ikke skjært meg på lenge-lenge-lenge, jeg har stått opp, drukket kaffe, spist frokost og vært et normalt menneske. Lenge. Alt burde jo gå helt strålende. Det er gjerne slik det alltid er. Akkurat når alt går så bra, når alt har ordnet seg, når alt er helt perfekt, da kommer psyken og spenner bein på meg. Selvfølgelig er det når du minst venter det. Hvis ikke hadde det ikke gjort så vondt. Hjertet blir en isklump, nervene står i helspenn og en tur på butikken virker som Mount Everest. Det skal ikke mer til enn å miste bussen før jeg knekker sammen. Angsten river i meg hver gang jeg må gå på et kjøpesenter. Jeg svetter, blir kvalm og besvimer nesten i kø til kassa. Når jeg kommer hjem må jeg sette meg ned på gulvet og ta frem pusteøvelser. Jeg prøver å dra ut og møte folk. Drar på fester og drikker kaffe med venner. Det er vanskelig men jeg tvinger meg selv ut døra selv om det snør. Når vi sitter rundt bordet og alle ler smiler jeg bare tafatt. Det er som å sitte i en glasskule. Resten av verden er på andre siden av glasset og jeg vet ikke hvordan jeg skal nå ut til dem. Jeg spør meg selv om hvorfor jeg i det hele tatt gidder. Hvorfor sitter jeg her sammen med disse menneskene når jeg heller kan være hjemme og høre på musikken jeg vil høre på, lese bøkene jeg vil lese og spise maten jeg liker best? Hvorfor skal jeg late som om en historie er morsom og le sammen med de andre? Hvorfor skal jeg snakke med mennesker som jeg ikke er interessert i å kjenne? Jeg gir da vel faen i hva de spiste på julaften i fjor. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva familien deres skal få til jul.


Fordi jeg vanligvis ville vært interessert i å kjenne disse menneskene. Fordi historien faktisk er morsom, men jeg er for sliten til å følge ordentlig med. Fordi det er morsomt å diskutere tradisjoner og å vite hvordan andre er forskjellig fra deg selv og dine. Fordi dette er hva venner faktisk gjør.


Så hva gjør man da. Når alt er vondt, når andre siden av byen like godt kunne vært andre siden av verden, når man gråter til man kaster opp og den eneste løsningen ser ut til å være et veldig langt fall fra en bro over sundet. Hva gjør man når man våkner av mareritt som river sjela i fillebiter og hjertet til støv?


Man lager litervis med ingefær-te, skriver ut alt det vonde i notatblokker, bruker ullsokker og ser Twin Peaks. Spiser ordentlig og ikke bare first price nudler. Tar medisinen min selv om jeg må se stygt på dem i en halvtime først. Sørger for å gå ut av huset, selv om det bare er for å hente posten. Lager bittesmå prikker på verdenskartet over steder jeg vil reise til. Ser på bilder av de beste vennene i hele verden. Men kanskje viktigst av alt: jeg gir ikke opp. I am not what happened to me, I am what I choose to become. Det er ikke over før den feite dama synger, og jeg har faen ikke begynt å nynne engang.

Don't try to wake me in the morning, I will be gone

"Du er sterk, Marthe. Se på alt du har gått gjennom, alt du har opplevd, og se hvor langt du har kommet"
Hvis jeg må høre de ordene én gang til, kaster jeg opp. Det handler ikke om å være sterk. Det er ikke noe under at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Jeg har bare ikke gitt opp. Fordi å gi opp er fysisk umulig. Til slutt må du gå ut av senga og lage deg mat. Det krever jævla mye viljestyrke å sulte seg selv ihjel. Til slutt må du gå på skolen eller skaffe deg en jobb. Ellers får du ikke penger. Til slutt må du ringe skumle kontorer som har navn som gir deg en ekkel følelse på tunga. Og uansett hvor ekle de er å snakke med, så må du, ellers har du ikke strøm eller internett neste uke. Sånn er det bare. Slutt å si at jeg er sterk. Jeg er et menneske. Sånn som alle andre. Noen dager går alt kjempefint, andre dager gråter jeg på butikken. Jeg er fremdeles i ulage. Jeg trodde alt holdt på å ordne seg, men så gjorde det visst ikke det likevel. I mellomtiden får dere mer pausemusikk og enda et bilde. Jeg er søtten år, sammen med Sjur, leser Klassekampen og tror fremdeles at jeg kan forandre verden.

søndag 12. desember 2010

Nattens innlegg er dårlig skrevet. Det mangler flyt, det er usammenhengende og det er tydelig preget av at jeg var ufattelig lei meg når jeg skrev det. Derfor lar jeg det stå. For ærligere enn det blir det ikke.

I dag skal jeg drikke farris, se dårlige filmer og bo under dyna.

Soundtrack: Madrugada - Majesty
Tårene renner. Jeg visste ikke at noen var så uinformerte om selvskading. Jeg visste ikke at noen kunne virke så smart, og vite så lite. Tårene triller nedover kinnene. Dette skulle være en lykkelig kveld, før flashbacksene tok overhånd. Slik de alltid gjør. Faen, så vondt det gjør. Jeg hikster, spytter og kaster opp magesyre, faen i hælvete, det gjør satans vondt når folk ikke forstår. Når de dømmer, istedenfor. Så jeg sitter her med en kjempe-bandasje. Det er ikke så mye jeg får gjort med den. Det eneste jeg kan kontrollere er hva som skjer etterpå. Og det er akkurat det jeg gjør. Aldri mer skal jeg dømmes. Aldri mer skal jeg godta noen som ser ned på meg. Faen. Aldri igjen. Uansett hva. Jeg er ikke en sykdom. Det er et symptom. Så, hvis jeg tilfeldigvis kaster opp maten min etter gastroterapi,så er det greit, ikke sant? Fordi det er en kjemisk reaksjon. En føkkings jævla kjemisk reaksjon. Så når jeg skjærer underarmen min er det bare for å plage alle andre. Jah, der har du motivet mitt. Akkurat, ja. Det handler ikke om hva som foregår inne i meg, åh neida, ikke i det hele tatt. Det er ikke som om jeg har gått måneder og lengtet etter dette. Nei du, jeg gjorde dette for å plage andre. That's it. Jeg er skapt for å være i veien. Ikke sant?

lørdag 11. desember 2010

You live, you learn. You love, you burn. You win, you lose, becoming you.

Om nettene har jeg mareritt om Oslo. Jeg løper og løper, men kommer aldri frem. Jeg hamrer på låste dører, knuser vinduer, kaster meg selv foran det jeg vil beskytte, men det hjelper ikke. Det hjelper faen meg aldri for som dere vet kan jeg ikke redde noen. Jeg drømmer at tennene mine knuser i munnen når jeg prøver å snakke, jeg hoster opp blod, spytter tenner og klarer ikke si ordene. For ordene sitter fast. Som alltid. Jeg har skrevet det i alle notatblokkene mine i hele høst, i det som nå har blitt vinter: det eneste som står igjen er ordene. Det viktigste er alltid ordene. Så mens jeg drikker store kopper te og røyker sigaretter til fingrene er blåfrossne skal dere får mer pausemusikk og et bilde fra en kveld jeg tenkte at alt kom til å ordne seg. Jeg drakk martini asti og lo til jeg ikke kunne stå på beina. 



Men du. Hør den sangen. Jeg mener det.

fredag 10. desember 2010

Du har nå kommet til en blogger som ikke er i bruk

Kroppen er utslitt. Hjernen har tatt ferie. Flashbacks og tåke. Skyggebilder og det helvetes jævla drittforpulte satans mongoloide schtøgge meteorittkrateret av et inntørka hjerte jeg har. Jeg tar en liten pause. Plutselig tilbake. I mellomtiden kan dere kose dere med pausemusikk og et bilde fra den gangen jeg trodde livet handlet om å være lykkelig. Ikke om å utsette katastrofer.

onsdag 8. desember 2010

En alternativ ønskeliste

Jeg har allerede postet en ønskeliste med hva jeg ønsker meg til jul. Jeg har også finpusset og oppdatert den. De siste dagene har jeg tenkt en del over hva jeg egentlig ønsker meg til jul. Helt håpløse ting, men det er små saker som banker litt i hjertekammeret.

Jeg vil tilbake til Paris. Hjertet mitt grodde så fint sammen sist jeg var der. Dessuten fikk jeg aldri spist på den sjømat-baren vi gikk forbi.






Det hadde ikke gjort meg noe å reise tilbake hit, heller. Selv om Wales er kaldt. 


Jeg ønsker meg også Roskilde. Ikke bare en billett dit, men et jævelig bra år. 




Jeg ønsker meg muligheten til å snakke med noen som ikke er her lenger. 


Jeg ønsker meg flere kvelder som dette. 


Jeg ønsker meg flere dager som dette:


Og at hjertet kjennes ut som dette:


Jeg ønsker meg også masse hjelp til å lete etter universitet til neste år, noen som forstår seg på søknadsprosessen og noen som vil hjelpe meg å skrive en personal statement, for akkurat nå er hele prosjektet sånn: 


Jeg ønsker meg at noen fikser ferien min. Enten at jeg kan dra hvor som helst nå, med en gang, seriøst, jeg har fri fra fredag til januar. Eller at noen fikser nyttårsaften. I teorien skal jeg reise bort til et eller annet sted men jeg er ærlig talt drittlei av å være den eneste som gidder å se på billetter og hotell, og jeg aner ikke hva budsjettet vårt er engang. Det gjør at jeg blir veldig sånn: 


Men mest av alt, eller kanskje på lik linje med Paris, så ønsker jeg meg at livet skal bli litt mer sånn her igjen: 
Foto: Glenruben 
Ikke nødvendigvis Oslo, men vodka på kjøkkenet, champagne på en tirsdag, where's mah bucket, våkne opp med bra folk på sofaen, bunnpris i morgenkåpe og tøfler, og klokkeklar tro på at kjærligheten overvinner alt. Før hjertet ble et meteorittkrater. Mens jeg fremdeles trodde på føniks. 

Jeg vet at det er umulig. Eller, umulig er det ikke. Men dyrt og vanskelig. Syng med nå, all I want for christmas is impossible. God jul. 


tirsdag 7. desember 2010

O, jul med din glede

Jeg er ikke så flink med jul. Her om dagen skrev jeg et innlegg om hvor mye jeg hater jul og hvorfor, men det ble så ufattelig negativt at jeg klarte ikke publisere det. Jeg har vanskelig for å få den berømte julestemninga. Jeg bryr meg ikke så mye om gløgg og pepperkaker. Jeg prøver, dog. Jeg hører på julesanger og kjøper julegaver. På slutten av dagen legger jeg posen med julegaver under senga og setter på Radiohead igjen. Jeg blir ikke varm rundt hjertet når jeg hører ordet "jul". Sist jeg hadde skikkelig julestemning var jeg rundt seksten eller søtten. Jeg husker ikke helt. Det var det året det snødde så utrolig mye og jeg var i hedmark. Vi vasket og pyntet til jul, og noen hadde brent en ufattelig fin cd med masse julesanger. Barndomsvenninnen min og jeg hørte den på repeat mens vi drakk te av store kopper og spilte kort. Jeg spilte Glade Jul og Deilig er jorden på piano, surt og jævelig, men det var de eneste julesangene jeg kunne. Det var jul. Ordentlig jul. Sånn som det skal være. Når man sitter oppe til klokken tre og planlegger julegaver, koser seg med å pakke dem inn, gleder seg til å se ansiktene til de som skal pakke dem opp og spiser julemarsipan bare fordi det heter julemarsipan. Røde kinn, store votter og ullsokker. Unger som maser om mer julebrus, aking og snøball-krig.

Jeg hadde mer julestemning for to år siden. Da hadde jeg en hel leilighet å pynte og gjøre klar. Geisha og jeg drakk en flaske hvitvin og pyntet juletreet. Det så ut som en overglora transe på speed; glam, glitter og alle regnbuens farger. Jeg elsket det. I år har jeg ikke julestemning what so ever. Jeg lurer på om jeg skal stikke på nille og kjøpe noen nisser og se om det hjelper. Julekaffe, julemarsipan og julepølser. For jeg vil nemlig ha julestemning, jeg også. Jeg bare klarer ikke.

Soundtrack: Stina Nordenstam - Soon after christmas. 

mandag 6. desember 2010

For noen øyeblikk siden fant jeg ut at jeg tror det er journalistikk jeg vil studere. Jeg tok opp telefonen for å ringe deg og spørre om du synes det er en god idé. Så kom jeg på at vi ikke snakker sammen lenger.

Hjernen er alene og hvor skal jeg studere?

Det er desember, men jeg er stuck i november. Tiden flyr avgårde med meg, og jeg har godtatt det. Tidligere i dag lå jeg helt stille i sengen min og hørte på Miles Davis. Det eneste jeg konsentrerte meg om var å kjenne tiden gli forbi meg. Denne vinteren kommer til å gå ufattelig fort, og jeg har godtatt det. Det kjennes ut som om jeg har gått i dvale. Jeg går rundt som en zombie. Jeg sover lenge, har null kontroll på avtaler eller økonomi, utsetter skolearbeid, glemmer bursdager, skyver søknader til skoler langt ned i skuffen og rommet mitt er en katastrofe. Jeg kommer til å våkne fra denne dvalen en eller annen gang i februar. Jeg kommer til å våkne når solen viser seg igjen. Frem til da har hjernen min mørketid, sammen med resten av denne gudsforlatte byen som stadig overrasker meg. Denne gudsforlatte byen som er uten spøkelser, men full av usikkerhet.

Jeg prøver å samle sammen livet mitt. Jeg sitter våken til langt utpå morgenkvisten og ser på høyskoler og universitet. Jeg prøver å finne ut hva jeg vil studere og hvor jeg vil gjøre det. Creative writing? Social work? Media? England? Sverige? Australia? Hvordan skal jeg komme meg dit? Hvilket byrå burde jeg bruke? Er det verdt det? Det koster mye penger, men jeg lever bare én gang. Når jeg ikke får sove skrur jeg på den lille lampen fra Ikea og ser på kartet som henger over sengen min. Jeg vil studere et annet sted enn Norge, men jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke hva. Kartet henger der og frister meg med rare navn på land jeg ikke har noe forhold til, men det er sikkert fint der.

Dette ble usammenhengende. Veldig usammenhengende. Men hvis dere har tips, råd eller egne erfaringer så vil jeg veldig gjerne høre om det. Jeg vil så gjerne reise bort herfra og oppleve verden, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

søndag 5. desember 2010

Kit er bakfull og gretten

Det er søndag og jeg er bakfull. Jeg tryna på isen i går, vondt overalt. Jeg skrev egentlig en post om at verden så alt for liten, jeg blir sprø. Jeg blir tullete av at verden er så liten og at jeg møter kjentfolk eller venner av kjentfolk overalt. Oslo-folka har begynt å flytte til Tromsø, så nå kan jeg ikke gå på Artur uten å høre om løkka og hvem som henger på Blå for tiden. Jeg er også ufattelig gretten fordi jeg har mareritt om Oslo, mareritt om kjentfolk, mareritt om at alt er forgjeves. Jeg sover dårlig, spiser dårlig, er ufattelig blakk, har fjortentusen regninger, har gitt opp å betale dem og flyter avgårde med verdens største skylapper.

Jeg savner Le Meo sushi, jeg savner et ansikt, jeg savner noen som ikke finnes lenger og jeg savner å være seksten år og bekymringsløs. Jeg tror jeg skal legge meg og se på snøhvit. Dette funker ikke.

lørdag 4. desember 2010

Kit og madammen

Kjæresten min heter Marie. Jeg kaller henne ofte madammen. Vi går på ufattelig sære kunstutstillinger, drikker hvitvin og fjonger oss sammen. I dag gikk vi rundt juletreet på torget i Tromsø mens vi sang julesanger. Bare vi to. Alle andre så rart på oss og trodde sikkert vi var fulle, men vi hadde tross alt bare drukket ett glass. Når vi er alene gjør vi narr av hverandre, har stygg humor og ler til vi griner. Marie kan masse ting jeg ikke kan. Hun syr og hekler, og hun er veldig flink. Jeg sier det ikke bare fordi hun er kjæresten min, men hun er faktisk flink. Hun kan tegne, også. Hun topper kaka med å spille piano. Her om dagen hadde vi hvalross-konkurranse og dere kan jo se det for dere. Vi holder alltid hender, selv om det er kaldt. Hver morgen står Marie opp før meg og lager kaffe. Hun må vekke meg mange ganger, pjuske på meg og til slutt sier hun strengt "nå må du stå opp før kaffen blir kald og bussen din går om en halvtime!". Da må jeg klemme på henne fordi hun har laget kaffe og fordi hun har prøvd å vekke meg i en time allerede, uten å bli sint. Marie er bitteliten, hun er et hode lavere enn meg. Jeg blir konstant overrasket over hvor mye energi og lyd som bor i den lille kroppen. Når hun er glad klemmer hun på meg og når hun ler snur hele kino-salen seg. Vi danser mens vi lager mat og kysser alltid en gang ekstra, og bare en gang til, et lite kyss til før hun må gå på bussen. Marie er en sånn med masse følelser. Jeg føler meg ikke lenger teit når jeg gråter av disneyfilmer. Kjæresten min gråter av x-faktor. Tre sekunder senere sprudler hun igjen. Full av liv, smilende og dansende. Hun har den mykeste huden i hele verden. Den er skapt til å klemme og kysse på. Jeg tror det jeg prøver å si er at jeg er ganske forelska. I den beste dama i hele verden.

Dette ble veldig mye mer klissete enn jeg hadde tenkt. Dere får bære over med meg her jeg flyter på den lille rosa skyen min.

fredag 3. desember 2010

It's coming, it's coming now

Noen dager må man bare glemme at i går skjedde, glemme fylleangsten, sette på "We own the sky" og bli liggende. Det er det jeg har gjort i dag. Jeg må egentlig reise meg opp og kle på meg, jeg skulle vært på skolen, jeg skal på en kunstutstilling, jeg burde ta oppvasken og listen kan fortsette for alltid, det er alltid tusen ting jeg burde gjøre. Men akkurat nå er det bare å bli liggende. Because we own the sky. 

torsdag 2. desember 2010

Hvordan komme ut av skapet som ikke var noe skap

Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg har en kjæreste. Offisielt har vi vært sammen omlag to uker. Helt egentlig har dette pågått siden september. Det ikke alle har fått med seg er at kjæresten min ikke har en penis. Kjæresten min har en vagina. Jeg påpeker det nå, ikke fordi det er så viktig for meg, men fordi det er tydelig at det er viktig for andre. Etter helgen i Oslo, en del samtaler med folk rundt omkring og noen veldig seriøse samtaler dypt ned i rødvinsglassene er det tydelig at det er noen ubesvarte spørsmål her. Jeg tenkte det kanskje er greit med en liten oppsummering. Jeg kaller den "Hvordan komme ut av skapet når det aldri var noe skap".

For det var aldri noe skap. Hvis du skal komme ut av skapet, må du først ha vært i skapet. Jeg forstår at dette kan være kjempevanskelig for mange andre, og derfor føler jeg tidvis at jeg har kommet urettferdig godt ut av det. Jeg har hørt et trailerlass med "komme ut" historier gjennom årene. Noen av dem er triste, noen av dem er koselige, noen fine og noen av historiene er så jævelige at jeg får lyst til å grine. Min historie om å komme ut av skapet er veldig kort. Jeg var søtten år gammel og fikk meg en jentekjæreste. Stina Stokkefot. Hvis dere leser gjennom kommentarer vil dere finne henne her og der. Vi har fremdeles et kjempegodt forhold til hverandre. Jeg husker veldig godt den dagen vi ble sammen og jeg husker at jeg gruet meg til å fortelle det til moren min. Gruet meg, og gledet meg litt samtidig. Jeg følte at dette er så bra, så da må mamma like det også. Men hvis hun ikke liker det og gjør meg arveløs, så gjør det forbanna vondt, men da er det like så greit. La meg bryte dette litt ned: jeg trodde virkelig ikke at moren min skulle gjøre meg arveløs. Jeg tenkte at hun kom til å ta det helt greit. Det jeg mener med "hvis hun gjør meg arveløs er det like så greit" er veldig enkelt: hvis moren min ikke godtar at jeg har forhold med jenter vil jeg ikke ha henne som en omsorgsperson i livet mitt. Jeg tok motet til meg en dag, satte meg ned i stua og sa "mamma, jeg har fått en kjæreste. Hun heter Stina". Det ble først veldig stille og jeg kunne se hvordan hjernen til moren min kokte for å få denne informasjonen til å stemme. Noen sekunder senere svarte moren min "jammen, så fint da. Kan jeg møte henne?". Vi kan også kalle dette århundrets antiklimaks.

Stina og jeg varte ikke så lenge, og i de senere årene har jeg kun introdusert guttekjærester til familien min. Ikke fordi jeg har vært redd for at moren min skulle ombestemme seg, det bare har ikke vært noen lange jenteforhold de siste årene. Før nå. Enda en gang satt jeg i stua og sa at jeg hadde fått en kjæreste og det var en jente. Moren min svarte vel noe sånt som "jammen, så fint da kjære. Får vi møte henne?".

Så hva er greia? Hva mener jeg med at det aldri var noe skap?
Det var aldri noe skap. Jeg fortalte det til moren min, men jeg benektet det heller aldri. Det har jeg aldri gjort. Jeg tok aldri et aktivt valg om å skjule hvem jeg var eller hvem jeg var sammen med. Hvis det kom opp fortalte jeg om det, hvis ikke var det ikke noe jeg trengte å hyle til alle rundt meg. Jeg kom aldri ut av skapet, fordi jeg aldri gikk inn i det. Jeg tok det som den mest normale greia i hele verden og derfor gjorde alle rundt meg det også. Jeg har selvfølgelig fått en del teite spørsmål som jeg ikke engang gidder å svare på. Hvordan vi puler, for eksempel. Det har ikke andre folk noenting med. Det bryr dere ikke. Helt seriøst. Det er ikke det første jeg spør en heterofil dame om, så hvorfor spør dere meg? Hva faen ser dere for dere egentlig? Eller hvordan vi skal få barn. Vi har egentlig ikke tenkt på barn enda, vi. Det er faktisk ikke normalt å planlegge resten av familielivet etter bare noen måneder. Adoptere fra hvilket land, sa du? Vi burde vel kanskje flytte inn sammen først, eller?

Det virker som om jeg burde ha svar på en hel drøss av spørsmål nå som jeg har "kommet ut av skapet". Hvordan vil jeg få barn, hva mener jeg om likestilling, blir lesbiske diskriminert, hvem er min favorittlesbe, ser jeg på The L-Word, og svaret på det hele er "Hei, jeg er den jeg alltid har vært, jeg tar det som det kommer, jeg ser ikke på The L-Word, ferdig snakka".

Jeg har ikke kommet ut av skapet. Det er ikke mulig. En kvinne av min kaliber sprengte nemlig det skapet i en alder av femten år bare med å være seg selv. For det er det alt handler om. Jeg er fremdeles meg, jeg har en kjæreste som har en vagina og i morgen går livet videre. Helt, og akkurat, som normalt.

Dette virker kanskje litt drastisk og sint, og det er absolutt ikke med vilje. Jeg bare føler at jeg får unødvendig mye creds for å være tøff og komme ut av skapet, når jeg egentlig aldri var i et skap fra starten av. Hvis dere lurer på noe er dere hjertelig velkommen til å spørre om det og jeg skal svare etter beste evne.

onsdag 1. desember 2010

Ønskeliste!

Tradisjonen tro legger jeg ut ønskeliste. 


Ting ingen har råd til, men jeg har lyst på:

  • HTC desire. Akkurat nå sitter jeg med nokiaen til en venninne. Den skal kjøres over med en truck så snart jeg får muligheten. 
  • Ferietur til hvor som helst. På topp listen ligger Paris, Berlin og Roma. Bare en flybillett er også greit.
  • Flybilletter tur retur Oslo/ Tromsø
  • Ny maskin. Jeg trenger en stor og fin maskin med masse plass som jeg kan game på. Pliiiiis?
  • Kamera. Helst et fint ett, men jeg fant et lomokamera på ebay til typ 16$, og det funker vel også fint. 
Fra det store internettet:
  • Nesten hva som helst fra Think Geek. Det er ikke vits i å liste opp alt jeg liker, for det gjelder nok det meste du kan finne der inne. 
  • Jeg liker også det meste herfra. Husk å bestille størrelse liten hval. 
  • QC boka hadde heller ikke vært så dumt. 
  • Denne som hettegenser. Jeg liker egentlig hettegensere og jakker best, fordi t-skjorter ofte har dårlig passform og bare ser bra ut på gutta. 
  • Jeg er litt keen på en reddit t-skjorte, også.

Diverse stæsj:
  • Gavekort. På steder som H&M, billettservice, Bianco, Universalgavekort, hvor enn du tror jeg ville finne noe jeg liker.
  • Ting fra Eva Solo serien. Så langt har jeg karaffelen og ett sett lave glass. Jeg har aller mest lyst på den store te-kannen, men jeg samler på hele settet.
  •  Stavmikser(!!!!!)
  •  Smykker og armbånd. Det trenger ikke være dyrt for å være fint.
  • Lue, skjerf og hansker. Som alltid.
  • Fullt barskap. For tenk. 
  • For første gang evar: hudpleie produkter, helst fra dermologica. Jeg bor tross alt på enden av verden og ansiktet mitt begynner å merke det. 
  • Bøker. Jeg har satt opp en egen liste her
  • Jeg ønsker meg alltid parfyme. Jeg tror jeg må komme tilbake til dere med akkurat hvilken. Jeg har brukt Laura, by Laura Biagotti i ti år snart. På tide med noe nytt?
  • Potetskreller! Ikke sånn fancy som kan skrelle tre kilo potet i slengen, men en sånn liten en som også kan brukes på andre grønnsaker. Da blir jeg veldig glad. 
Ellers kan dere jo ta en titt på bursdagslisten, som ligger her. Der ligger også ikke-ønskelisten som det sikkert kan være vært å legge merke til. 


Jeg oppdaterer listen etterhvert som jeg husker hva mer som er kjekt å ha.