tirsdag 30. november 2010

Hei Verden

Jeg er i Tromsø. Den siste dagen i Oslo gikk utrolig fort, var mye stress og jeg står igjen sliten, forvirret og med et aldri så lite hull i hjertet. Veit dere hva? Man lærer ikke så lenge man lever. Jeg lærer ihvertfall aldri noen ting som helst. Ikke når jeg drikker meg dritings og må gå gjennom natten i detalj for å huske hvordan jeg kom meg hjem. Ikke når jeg sklir bortover universitetsgata, bakfull og jævelig med fylleangsten pumpende i blodet. Ikke når marerittene jager etter meg fire om natta og jeg tråkker over hauger med klær for å rekke ut til badet. Ikke når jeg ligger under dyna og forsøker å dele av meg selv men det eneste jeg klarer å dele er en ufattelig kleinhet, fordi jeg spacer ut og har gitt opp for lenge siden. Ikke når jeg hangler nedover majorstua med altfor lite klær og pizzasaus på buksene, bakfull og med eksamen om tolv timer. Ikke når jeg står under en gatelykt og hører på Joy Division og tenker at dette går sikkert helt fint, hvorfor skal det være noe problem, for det går aldri helt fint og det er alltid et problem. Jeg lærer faen meg aldri.

Hei Verden.
Jeg er ufokusert. Oslo gjør meg syk. Jeg kunne sikkert lansert en teori om at alle spøkelsene spiser av sjela mi mens jeg er der, og derfor er jeg så tom når jeg reiser igjen. Alle Oslofolka har tydeligvis et forsvar mot det. De er immune. Jeg er bare sårbar, veldig liten og klar for å legge meg igjen.

søndag 28. november 2010

Jeg er tilbake i Oslo igjen og alt er som normalt. Det virker som om byen er den samme som den alltid har vært. De samme folka, de samme utestedene, de samme vanene og de samme spøkelsene. Jeg tar t-banen til skolen og glemmer meg nesten, det er rett før jeg sitter på helt til national, men jeg bor tross alt ikke på frogner lenger. I Oslo er de samme folkene og de samme spøkelsene fremdeles der og hilser på begge. Jeg går ned Karl Johan og vinden blåser surt i ansiktet mitt. Jeg går opp universitetsgata og lurer på hvor mange ganger jeg har gått akkurat her før. Jeg møter verdens beste folk, vi drikker cava og vi skåler, vi klemmer hverandre og forteller alt som har skjedd de siste månedene. Alle ler av at jeg kunne levere inn historieboken min på norli og få pengene tilbake fordi den så ubrukt ut, alle ler av at foten min er lilla fordi jeg alltid tryner på fylla. Jeg våkner opp i et kollektiv med gode folk. Jeg sover både på grønland og i torggata. Jeg går på KK-messa og før jeg vet ordet av det er jeg på jobb. Jeg jobber på messa, akkurat som jeg har gjort de siste fem årene. Jeg spiser sushi, drikker kaffe, og lever livet mitt. Jeg er her, tilbake igjen, jeg ler av meg selv mens jeg går gjennom gatene. Jeg hører på Coldplay mens jeg går gatelangs med en pappkopp full av kaffe. I denne byen bor verdens beste folk og spøkelsene. Jeg vet ikke om jeg er helt ferdig med Oslo enda, men jeg er veldig glad for at jeg ikke bor her lenger. Jada, jeg savner oslo-folk så mye at hjertet er en blodpøl klokka tre på natta når jeg er dritings og raver rundt i snøføyken i Tromsø. Men veit dere hva, når jeg teller spøkelser i Oslo er det faktisk verdt det.

Denne blogposten går ikke noe sted. Jeg er sliten og smått bakfull. Jeg var våken til klokken ti i dag tidlig. I går var en av de koseligste kveldene på lenge med brandy og Pineapple Express. I dag har jeg delt ut julegaver, spist suppe og selvfølgelig blødd neseblod på Bugges. Hva faen, liksom. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å le. Det er vel fordi jeg har vært en ball av stress i tre uker. I morgen reiser jeg tilbake til Tromsø. De siste dagene har gått ufattelig fort, svusj så var det på tide å reise hjem før jeg hadde fått satt meg ned. De siste dagene har jeg vært dritings, truffet et ufattelig antall venner og gått meg bort i torggata. Jeg har ravet hjem arm i arm med Sarah, fått knuseklemmer og kyss på kinnet, blitt kost i håret og ledd til jeg ikke har klart å stå oppreist. Oslo, din hore. Jeg elsker deg.

fredag 26. november 2010

Lykkeligheten

Lykkeligheten fungerer slik: det føles ufattelig bra å få fire på eksamen når du er så nervøs at du glemmer det tyske ordet for velferdsstat og roter bort avslutningen på foredraget ditt. Det føles bra når sensor sier at du har gjort en god jobb, selv om du så ut som du skulle besvime. Det føles godt å ta t-banen fra ensjø til grønland og først to timer senere komme på at det pleide å være hjemveien din, men du bryr deg ikke lenger. Det føles godt å gå av t-banen og se blå himmel for første gang på tre uker. Hjertet slår en gang ekstra når du hvert tiende sekund husker at du er ferdig med eksamen og at du sto med en firer, og en firer er faktisk jævelig bra når du ikke engang har lest boka. Det føles kjempegodt å sende en tekstmelding til kjæresten din hvor du bare skriver fire og hun blir glad på dine vegne og feirer med en solo. Kjæresten som sto opp tidlig bare for å ringe deg, i tilfelle du ikke hadde stått opp. Det er fint å kjenne på at du savner noen, men på en god måte. Ikke savn som gjør at du gråter deg i søvn, men savn som gjør at du gleder deg til mandag for da skal du knuseklemme luften ut av kjæresten din og se henne smile igjen. Det føles godt å få tekstmeldinger fra venner som sier gratulerer og "vi sees i kveld". Det er fint å glede seg til kvelden, fordi du vet at det kommer til å bli så himla bra. Øl, klemmer og de beste folka i verden.

torsdag 25. november 2010

I morgen tidlig skal jeg for første gang i hele mitt liv stryke på en eksamen. Om jeg ikke bare forsover meg, da. Dette her går aldri bra.

onsdag 24. november 2010

Hei Verden

Jeg er egentlig ufattelig opptatt med eksamen og alt det innebærer, jeg bare tar en halv pause for å fortelle dere noe dere har hørt før: jeg har verdens beste venner. Virkelig. Verdens beste venner.

tirsdag 23. november 2010

I Tromsø er det -11 og du veit det er kaldt når det snør inni bilen. Du veit det er kaldt når du må skrape av ansiktet ditt på samme måte som du skraper av bilrutene. Du veit det er kaldt når du ikke klarer å åpne vinduet fordi det har fryst fast i karmen. Du veit du er forelska når du gir faen i kulda og holder kjæresten din i hånda hele veien til skolen istedenfor å putte de frosne fingrene dine i jakkelomma.

søndag 21. november 2010

Nå har jeg lagt ut meningsmålingen på nytt, denne gangen med deres forslag. Dere kan stemme på flere alternativer, og dere kan fremdeles brøle ut i kommentarfeltet om det er noe annet dere mener jeg burde blogge om. Når det er sagt kan jeg ikke love hvordan resultatet blir. Det er morsomt for meg å se hva dere liker å lese og det er morsomt å kunne utfordre meg selv på nye temaer. Samtidig kommer nok Uforutsette Hendelser til å gå sin vante gang. Jeg skriver om det som skjer rundt meg, og om hva som skjer inne i meg samtidig.

I dagene fremover skal dere få lov til å stemme, og jeg skal drive med intensiv lesning til eksamen. Jeg kommer til å være totalt ødelagt de neste dagene og det er mulig det kommer noen innlegg som bare består av "drep meg nå, jeg hater livet mitt og nå går verden under". Dere er advart. Jeg fant forresten dette bildet liggende i en mappe. Stina har vært fotograf. Det er Roskilde, 2008 eller 2009. Bak de gigantisk store solbrillene sitter jeg og det eneste jeg husker fra bildet er at jeg er lykkelig. Jeg er så ufattelig lykkelig. Hjertet hamrer i brystkassa og det finnes ingen andre steder jeg vil være. Verden, og livet mitt, er perfekt. Værs'go, lykkelig Kit ser slik ut:

Videoblogging; Kit er lykkelig

Lyden ble kanskje litt høy, så skru ned alt før du trykker play.

Hei Verden

Jeg har sluttet å være kreativ. Hjernen min er tom. Det står helt stille. Jeg har en knute i magen og sommerfugler i brystet. Jeg har altfor mye jeg burde gjøre. Jeg har tusen spørsmål, men ingen svar. Bortsett fra an-svar. Jeg er så lite kreativ at jeg ikke engang orker å være morsom. Så dere får halvkleine vitser istedet. Det eneste som står igjen er ordene.

"Hvis jeg ble borte for alltid.. Ville du savnet meg?"

Ja. Alltid.

fredag 19. november 2010

Seksten år gamle Kit og musikken

Noen dager sitter musikken fast inne i hjertet og vil ikke ut i fingrene. Jeg klarer ikke skrive ordentlig om det, fordi alt bare blir banalt og klisjé. Setningene beskriver ikke hva som skjer i hjertet, eller i hodet, eller helt nede i magen og ryggraden. Der inne hvor alt er hemmelig og skjørt. Hvis man blåser for hardt på det vil det falle sammen som korthus eller knekke som fyrstikker. Det ligger begravet i en del av meg som er seksten år og usikker, men samtidig seksten år og ufattelig bestemt. Det ligger i den delen av meg jeg henter styrken fra. Der inne, i det hemmelige rommet, bor seksten år gamle Kit som har knekt nesen og fremdeles gjør motstand. Seksten år gamle Kit som tror på rettferdighet, men alltid blir skuffa. Seksten år gamle Kit som kaster en bærepose øl på havet, fordi hun mener de andre i båten har fått nok. Her inne bor seksten år gamle Kit som fremdeles roper og skriker og smeller med dørene. Hun deler rom med det vakreste og ekleste som finnes. Her inne bor det magiske i musikken. Her inne bor gåsehuden. Her inne bor krampgråten og de hjerteskjærende skrikene som en gang fikk tre sykepleiere og en overlege til å trykke på alarmknappen samtidig. Her inne er den delen av meg jeg er livredd for, men samtidig ikke vil at skal forsvinne. Noen dager er det så vidt merkbart, andre dager er det så overveldende at jeg ikke klarer å stå oppreist. Jeg tør ikke skrive mer om det. Det er for privat og eget.

torsdag 18. november 2010

Leserne bestemmer

Så langt har dere fått lov til å bestemme hva jeg skal ta bilder av og hvilken dialekt jeg skal vlogge på. Nå har dere muligheten til å bestemme hvilke temaer jeg skal blogge mer om. Jeg har samlet sammen noen muligheter og laget en ny meningsmåling på høyre siden. Alternativene dere kan velge mellom er gjerne ofte brukte tags i tidligere innlegg. Frøken Alkohol pleier å være en slager, og "Kit krangler med offentlige kontorer igjen" er et av de mest leste innleggene jeg har. Hvis dere har flere forslag til andre tema som burde være med, så si ifra.

EDIT: Jeg lar dere slenge ut noen forslag i kommentarfeltet før jeg lager ny meningsmåling, fordi jeg ikke kan endre den når dere har startet å stemme. Så med andre ord, jeg gir dere to dager på å slenge ut forslag, så setter jeg opp meningsmåling. Forslag som allerede er listet:


  • Anekdoter fra barnevernet
  • Bilder
  • Frøken Alkohol
  • Hvordan krangle med offentlige kontorer
  • Kit gjør ting hun ikke kan (da gjerne med forslag om hva jeg eventuelt skal gjøre)
  • Kjærligheten
  • Krig, fred, religion og politikk og sånt
  • Musikk
  • Tromsø 
  • Videoblogging

onsdag 17. november 2010

Videoblogging på Tromsø dialekt er fuck yeah, awesome.

All right, det ble ikke så kort som jeg trodde det skulle bli, og jeg sier prøveeksamen i historie når jeg mener ordentlig eksamen. Jaja. Jeg mister litt fokus når jeg videoblogger, mest fordi jeg har tre tusen små sommerfugler i magen son driver å roter rundt på ordene mine. Men hei, tromsø-dialekt!




tirsdag 16. november 2010

Radiohead - Nude/ Big Ideas (I don't get any)


Big Ideas (don't get any) from James Houston on Vimeo.


I tilfellet dere er like nerdete og Radiohead-fans som meg.
Kjære stalker. Jeg veit at du leser bloggen min. Det er helt greit. Jeg veit også at du snakker med andre om det. Det er helt greit, det også. Jeg vet at du sjekker den når ingen andre kan se det og jeg vet at du noen ganger hinter til at andre kan snakke om den, sånn at du kan late som om du ikke har lest den selv, for du skal ikke virke for ivrig i å vite noe som helst om livet mitt. Det er greit. Jeg vet at du smiler for deg selv når du ser at jeg har lagt på meg, og jeg vet at du surmuler når jeg blogger om at jeg er lykkelig. "Yeah right, jævla fitte" sier du til deg selv. Jeg vet at du sukker oppgitt til deg selv hver gang jeg har oppdatert om noe kjedelig. Jeg vet at du tar deg selv i sjekke om jeg har oppdatert oftere enn du selv liker å innrømme. Det er greit, det også. Men vet du hva? Jeg vet at du er her. Storebror ser deg, eventuelt google analytics, som storebror heter i dette tilfellet. Det bor ikke så jævla mange folk i indre gokk. Det er greit at du følger med på bloggen min, jeg kan jo ikke akkurat nekte deg det. Så hjertelig velkommen tilbake i livet mitt, din rumpebefengte kreftparasitt.

mandag 15. november 2010

Bilder siden sist

Jeg er skikkelig god på multitasking og det er Marie også. Forrige uke var vi ufattelig effektive midt på natten og slik ble det: 


Klokken  er elleve og jeg vil bake rundstykker/ brytebrød. Nå. Med en gang. 



Så søler vi litt mel på de nye buksene


Hm. Deigen må heves. Hva gjør vi da? Vi klipper håret mitt! Dette er da før-bildet:


Man kan ikke klippe seg hjemme uten en solid mengde rom. Skål!


Vi brukte faktisk ikke saksen på bildet, men en broderingssaks. Uten kam. Men med rom!

Ferdig klippet! Litt kortere enn før:


Så var brytebrødet ferdig! Nyklippt, nybakt og ny.. nei, vent a. 



På lørdag hadde vi vors og det var mye sprudlevin. Den flotte kvinnen på bildet er forøvrig Elisabeth. 


Fin stue, ja?


Elisabeth og Marie på badet. Mens jentene gjorde seg vakre drakk jeg sprudle og forgiftet meg selv med ufatttelige mengder nikotin. Jeg gjør meg dårlig på et bad med andre jenter. 


Straks klar til å ta Tromsøs uteliv med storm:


Jeg fant, jeg fant: Dette bildet er fra oktober tror jeg. Full var jeg ihvertfall, for jeg husket det ikke før jeg fant det på telefonen til Marie:


Sånn ellers spiller jeg en del piano hjemme hos Marie:


Lager mat:


Dette bildet la jeg ut på facebook med teksten: Kjære Oslo-folk som klager på to cm snø i november: Føkk off. 




It's still the same old story, a fight for love and glory

Jeg vil ha et skrivebord, en bokhylle, en blender/ stavmikser/ kjøkkenmaskin, flybilletter til hvor som helst bare ikke Alta, og kanskje helst til London eller Paris. Jeg vil at noen betaler regningene mine og jeg vil at noen tar eksamen for meg, for jeg kommer til å stryke, jeg er så nervøs og vet dere hva, jeg har ikke råd til boka engang. Jeg leser over emnene på nett, men det hjelper jo ikke så mye. Jeg friker ut også friker jeg ut litt til, og så legger jeg meg under dyna og hører på Frank Sinatra og spiser Firkløver og banner lavt til meg selv og sier fuck it. Det blir det det blir til.

søndag 14. november 2010

Jeg vet at jeg har blogget om det før, men jeg mener det. Gå hit og les.

That's all.

torsdag 11. november 2010

Pavlovs bjelle, eller mangelen på innleggelse høsten 2010

Det er to måleenheter jeg alltid har hatt vanskeligheter med. Den ene er tid. Den andre er frisk/psyk.

Sommeren er alltid for kort. Tiden flyr avgårde med oss. På den andre siden husker jeg de få sekundene det tok min farmor å fortelle meg at bestefaren min forlot oss. Han var borte og vi skulle aldri se ham igjen. Han var død. Tiden er merkelig, sånn. De øyeblikkene som betyr mest, er gjerne øyeblikk. Viktige beskjeder, små kyss, første gangen du forteller noen at du elsker dem. Hvordan måler vi tid?

Det er vanskelig for meg å si hvor psyk jeg er. Noen dager er hjertet det der forbanna meteorittkrateret og jeg har så mange flashbacks at jeg ikke vet hvor jeg er. I Oslo så jeg spøkelser. Det er ikke så lenge siden. Jeg har vært så nedbrutt at jeg har forsøkt å forsvinne, selv. Mer om det en annen gang. Jeg skulle ønske det fantes en enkel blodprøve som kunne fortelle hvor psyk jeg er, på samme måte som vi måler jernverdier. Det hadde gjort livet mitt veldig mye lettere. Livet til veldig mange andre, også. Pasienter, familier og helsevesenet. Hvor psyk er jeg nå? Jeg vet ikke. Som sagt hender det at hjertet er et meteorittkrater. Men noen dager går alt helt fint. Nei, det er ikke bare fordi jeg er forelsket. Jeg vet ikke hva jeg skal med resten av livet mitt. Jeg har ikke den fjerneste anelse. Men det jeg vet er at jeg lever det. Det jeg vet er at det er vinter.

Høsten 2003.
Jeg bærer plastikkposer og noen få esker inn på et utrolig lite grønt rom. På noen få skarve kvadratmeter har de presset inn en seng, et skrivebord og et klesskap. Døren svinger heldigvis utover, ellers hadde det ikke vært mulig å gå inn i selve rommet. Jeg ser meg rundt og tenker at nå skjer det. Dette er min første innleggelse. Her skal jeg bo og jeg hater det allerede. Det er meningen at jeg skal bo på Bjerketun i mange år, men sånn ble det jo ikke. Give 'em hell, kid, skrev jeg i notatblokka. Som sagt, så gjort.


Høsten 2004
Ingen innleggelse, selv om jeg kunne trengt en. Jeg skulle også vært noen runder på legevakta, men merkelig nok ble det ikke noe av det heller. Jeg har sett gjennom de gamle notatblokkene mine og det var ganske dyster lesning. Jeg vet at jeg startet på medisiner en eller annen gang rundt her, men jeg har visst ikke skrevet så mye om det.

Høsten 2005
Akutt innleggelse på Ullevål, lukket avdeling. Det siste jeg skriver om før jeg blir innlagt er at jeg trenger ro og hvile. Innleggelsen gikk i for seg greit, så vidt jeg husker. Jeg kjedet meg litt men slappet i det minste av.

Høsten 2006
Akutt innleggelse, voksenpsykiatrisk på Ahus, lukket avdeling. Mitt første møte med voksenavdelingen. Huhei, her var det mye artige folk, gitt. Dagene var stille og jeg spiste mye fine piller.

Høsten 2007
Flerfoldige runder på legevakta og en natt her og der. Ingen langvarige innleggelser.

Høsten 2008
En uke sykemeldt og intensivterapi. Legevakt og taxi hjem med sobril i lomma. Nesten-innleggelser, men jeg holdt fortet til januar påfølgende år.

Høsten 2009
En haug av runder på legevakta hvor den siste av dem endte i hysterisk latter fra min side. En uke på Åråsen to. Myke dager, fine farger på store lerret.

Høsten 2010
Ingen runder på legevakta. Ingen innleggelse. Ingen sykemeldinger. Ingen selvskading. Ingen sobril. Ingen valium.

For første gang på syv år.

Selv om jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg skal gjøre med livet mitt, selv om jeg ikke aner når jeg blir helt frisk, selv om jeg ikke vet om jeg blir innlagt til våren eller om jeg noen gang skader meg selv igjen så står ihvertfall en ting klart: jeg vet med sikkerhet at jeg ikke var innlagt høsten 2010.

onsdag 10. november 2010

Hemmeligheten som ikke er hemmelig lenger

Vil dere høre en hemmelighet? Jeg er forelska. Jeg er sånn passelig halvteit når jeg er forelska. Det er litt vanskelig å forklare hvordan dette henger sammen, men det begynner med at jeg glemmer meg selv helt bort og kjeften henger ihvertfall ikke på greip. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Alle setningene kommer baklengs, og det blir mye tull. Jeg ser litt ut som en gullfisk på land: store øyne og en munn som åpner og lukker seg uten at det kommer en lyd. I det minste en lyd som kunne vært en setning med mening. "Guh.. Wah-grøg-høhø", gaper jeg og tror jeg har spurt om hvordan det står til. 


Jeg danser på kjøkkenet mens jeg lager mat og hyler ut noe jeg tror er refrenget i en sang mens suppeøsa er mikrofon. I dag var det Toto med Africa. 


"It's gonna take a lot to take me away from you 
There's nothing that a hundred men or more could ever do 
I bless the rains down in Africa 
Gonna take some time to do the things we never have"



Pianosolo? Jada. Knestående. Det fløy kyllingsuppe over kjøleskapet før jeg var halvferdig. Det skal synges høyt, skingrende og med innlevelse. 


 Jeg går også rundt og smiler for meg selv. Jeg tenker på at det finnes noen i denne byen som gleder seg til å se meg senere. Det finnes noen i denne byen jeg gleder meg til å klemme på og holde rundt. Sånt smiler man av. Så jeg smiler på biblioteket, jeg smiler på butikken, jeg smiler mens jeg tryner ned bakken med knærne først og jeg fortsetter å smile mens jeg ruller rundt og sklir sidelengs på hofta ned mellomveien. Jeg smiler hjemme hos mamma, jeg smiler på bussen og jeg smiler når det piper i telefonen. 


Nå er det ikke hemmelig lenger. Noen av dere har vel allerede visst det en stund, men nå er det ingen tvil. Kit er forelska. Familien vet det, vennene vet det og den jeg er forelska i vet det også. 


Har jeg en kjæreste? Jeg tror det. Jeg trenger ikke noe navn på det. 


"We're just ordinary people, We don't know which way to go
Cus we're ordinary people, Maybe we should take it slow" 

tirsdag 9. november 2010

Noen dager er det viktigste i hele verden øl, Bjørneboe, wok til middag og noen som holder hånden din selv om det er minusgrader og det hadde vært varmere å ha hendene i jakkelomma.

mandag 8. november 2010

Bilder fra rommet

Jeg har tenkt en stund på å lage en post om leiligheten, rommet mitt og det nye kollektivet lenge men det blir liksom aldri noe av. Her har dere noen bilder av rommet mitt ihvertfall, de nyeste er fra i dag:


Ja, døren min. Veldig fin:




På døren min henger blant annet oversikten over visninger på verdensteateret:


Det henger også et bilde av meg med teksten "I am not what happened to me, I am what I choose to become"


På veggen ved siden av henger dette:




Slik så det ut for noen uker siden:



Dette henger over sengen min. Jada, dårlig bildekvalitet:


Dette er også noen uker siden, det ser mye bedre ut her nå:


Hils på Charles, han jeg bor sammen med:


Dette er også noen uker siden:


Sånn ser det ut i dag: 


Det finnes ingen god grunn til at dere ikke får se gulvet. Ikke i det hele tatt. Neida. Ikke rotete. Ihvertfall ikke på andre siden av rommet. Ladidaaaaa. 

søndag 7. november 2010

Et hjerte av sten

Jeg går gjennom kjærlighetslivet mitt enda en gang. Jeg skriver lister over år, kjærester og knuste hjerter. Jeg skriver rene handlings referat fra krangler på naschpiel, fra gåturer i Oslo sentrum, fra sex i en forlatt skolegård, fra alle gangene hjertet har knust og jeg har endt opp alene. Jeg skriver lister over alle forholdene jeg har vært i, alle forholdene som bare har vart i noen uker, alle flørtene som aldri ble noe, alle gangene hjertet har slått en gang ekstra selv om det bare slo den ene gangen, alle gangene hjertet har vært umulig å snakke til, alle gangene hjertet har slått seg vrangt, alle gangene hjertet har vært en blodpøl og alle gangene hjertet har vært skjørt som silkepapir med et navn skrevet i blekk over. Jeg teller dagene som har blitt borte, jeg teller på fingrene, jeg gjør opp regnskapet, jeg teller hvor mange ganger jeg har tenkt at nå dør jeg for det går ikke ann å ha så vondt uten å dø. Det er ikke fysisk mulig å ha så vondt i kroppen og så ikke dø av det. Jeg teller hvor mange ganger jeg ikke spiste på tre dager for så å kaste opp når jeg endelig tvang noe ned. Jeg teller hvor mange dager jeg lå helt stille i sengen min i tre timer mens jeg stirret ut av vinduet. Jeg teller alle de små kyssene jeg sendte over skolegården, men bare i mitt eget hode, for jeg turte aldri å fortelle deg at jeg var forelsket i deg. Jeg teller alle menneskene jeg har vært forelsket i men aldri turte å fortelle det til. Jeg teller alle forelskelsene jeg ikke kunne besvare. Jeg teller alle gangene jeg følte meg som et monster. Jeg fører opp sirlige tall i gammel notatblokk, lager rammer og bolker. Krysser av navn og datoer. Fordi jeg aldri vil glemme noen av dem. Fordi jeg må minne hjertet mitt på at vi skal alle gå videre. Fordi hjertet mitt er et blylodd på bunnen av havet.

Faen.

lørdag 6. november 2010

Frøken Alkohol på Hansnes

Jeg startet dagen i dag rundt klokken ni. Jeg våknet fordi hodet mitt holdt på å eksplodere. Massiv hodepine, kvalme og ukontrollerte skjelvinger. Jada. Bakfull. Tre ibux, en halv liter vann og rett i senga igjen. Jeg våknet på nytt rundt tolv, med en noe bedre følelse. Jeg digger at stefaren min er mer bakfull enn meg. Puben på Hansnes var like flott som vanlig. Kjentfolk, litt familie, folk jeg konfirmerte meg med og "næmmen, har du sett, det e jo ho lille-Mona!" Jeg er så lei av å ligne på moren min at jeg blir litt gal. Jeg drakk gin, øl, tyrker og antageligvis cider. Jeg husker ikke helt. Rundt halv to eller noe fant jeg ut at dette orker jeg ikke, jeg er peise dritings og kommer snart til å enten si et eller annet dumt jeg angrer på i morgen, eller tryne og ødelegge foten igjen. Jeg tror jeg forlot stedet en halvtime senere. Jeg aner ikke. Jeg håper ikke jeg har sagt eller gjort noe dumt, men det gjør jeg jo alltid. Såm om du er fra Hansnes og var på puben i går: Unnskyld! Jeg mente det ikke og det var ikke med vilje. Uansett, bilder fra i går, huhei!

Jeg har ikke lært meg å lukke kjeften på bilder, så da blir jeg stående som en gapende idiot.

Skal vi se, jeg tror jeg tok ett hvor jeg klarte å lukke kjeften. Her ja.


Sånn ja. Fjortiss med øl i hånda, fuck yeah. Legg forresten merke til at jeg har på meg lebestift. Jeg bruker vanligvis aldri sånt, mest fordi det er sånt "voksne" gjør. Jeg kjenner også ti-åringer som har mer peiling på sminke enn meg. Nok prating om lebestift. I dag tidlig var jeg ufattelig sexy:






Meget heit, ja. Nå skal jeg drikke mer kaffe og be fuglene slutte å skrike så jævelig høyt. 

fredag 5. november 2010

On the road again, eller hvordan i helvete fungerer egentlig DPS Troms og hvorfor ansetter de sjarlataner?

Jeg har et lite problem som har gnaget på meg noen dager nå. Jeg har jo endelig fått en psykolog, og jeg har endelig kommet igang med behandling. Eller, det som skulle ha vært behandling. Jeg har vært litt skeptisk, men fast bestemt på å gi det et skikkelig forsøk. Alle fortjener en sjanse. Den nye psykologen er ikke den game psykologen, men kan jo være like god, etc etc.

Det er tredje gangen jeg er der. Jeg har litt vanskelig for å komme ordentlig igang og er også litt usikker på hva hun har planlagt for timen vår. Hun spør litt om hvordan jeg føler at jeg har det og om hvordan det går på skolen. Jeg svarer litt her og litt der. Jeg smiler litt av meg selv og forteller at jeg er så utrolig distré om dagen. Jeg driver å legger igjen sigarettene mine overalt, jeg mister dem og blir stresset av det. Da skjer det. Psykologen retter seg litt opp og spør meg om jeg føler meg friskere etter at jeg har tatt en røyk. Jeg blir litt forvirret og svarer at det er da ingen som blir friske av å røyke, tvert imot. Det finnes vel ingen tvil om at røyking er helsefarlig. Du får ikke bedre helse av å røyke. Psykologen roter seg nå inn i en forklaring jeg ikke forstår, men ordene som blir gjentatt hyppig er energi, trykk, positiv, negativ og tidsperspektiv. Hun spør om jeg føler meg negativ etter at jeg har tatt en røyk. "Ikke mer negativ enn ellers" svarer jeg. Jeg kan ikke huske at jeg har blitt mer deprimert eller føler meg dårligere etter røyken. Hosting? Selvfølgelig. Suicidal? Hm. Nei. Hun fortsetter å dra inn "rene energier" i alle temaene den timen. Trykkforskjell, rensing, kosthold og selvfølelse. Jeg ser nøye på henne og prøver å ta inn helhetsinntrykket. Langt, svart skjørt, grønn strikket genser med mønster, øredobber av tre, ecco-sko, lite sminke og det lange håret tilsynelatende tilfeldig plassert i en spenne av tre, midt i bakhodet. Rundt i rommet står det noen stearinlys, økologisk te, og jaggu ligger det ikke litt røkelse i bokhyllen.

Psykologen min er en "alternativ" behandler. Jeg kan ta feil, men jeg har aldri tatt feil før. Ikke når det gjelder dette. Jeg vil seriøst ikke sitte i flere timer å snakke om energier og renselse. Jeg vil snakke kognitiv samtaleterapi. Jeg har til og med tatt med meg et jævla temahefte, fullt av epikriser, journalnotater og egne skriblerier. Her er alt klart og tilrettelagt. Psykologen er mest interessert i trykkforskjellen jeg føler når jeg griner fordi jeg er premenstruell.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fikse dette enda. Jeg vet bare at dette kommer ikke til å funke. Jeg tror nemlig ikke at energiene i meg trenger å luftes regelmessig, og jeg har heller ikke tenkt meg i psykososial gruppeterapi. Jeg tror ikke at jeg får det bedre med meg selv hvis vi står ti stykker og moser løs på en pute etter tur. Dette funker ikke for meg. Mens jeg gikk ut av kontoret nynnet jeg stille "On the road again". For det er litt slik det føles. Da starter vi jakten på en ny behandler. La oss håpe jeg får en før februar, selv om jeg tviler. Lykke til, Kit.

torsdag 4. november 2010

Jeg skrev egentlig en annen tekst, men den ble for sår og den handler ikke bare om meg. Jeg er så ufattelig skuffa, men veit dere hva? Det betyr ingenting. Fortiden min betyr ingenting lenger. Jeg har flyttet fra Oslo, og i denne byen er det ingen spøkelser. Når våren kommer skal alt dette være over, jeg skal gå i høye sko, jeg skal bruke den nye kjolen min, jeg skal ha langt hår og jeg skal være lykkelig.

Fordi fortiden min ikke betyr noe. Og du er ikke engang støv i hjertet mitt.

tirsdag 2. november 2010

TMI: Kit er premenstruell

Jeg vet at jeg har en del mannlige lesere, men dere får bare skippe dette innlegget om det blir for kleint: Jeg er nemlig premenstruell. Dette skjer jo ganske regelmessig og varer et par dager hver måned. Man skulle jo tro jeg var vant med det etter noen år. Men neida. Hver jævla gang. Jeg går fra å være et relativt oppegående rasjonelt tenkende menneske, til å bli en stor gelèklump av følelser og humørsvingninger. Ting som vanligvis går helt greit, er nå livstruende og altomfattende.Vennlig erting er nå grove fornærmelser som antageligvis aldri blir tilgitt. Ihvertfall ikke på tjuefire timer. Konsekvent? Nei. På en vanlig dag hadde jeg ikke brydd meg om at de var utsolgt for osten jeg vanligvis kjøper på Spar. I dag sto jeg og nærmest grein av sinne og frustrasjon. Hvordan våger de å være utsolgt for osten min? Ja, nettopp ja, min ost! Forstår de ingenting? Jeg skulle faktisk ha den osten i maten min i dag! Skal jeg liksom gå en halvtimes omvei for å kjøpe ost? Ikke faen! Kjøpe norvegia? Åh neida, du. Kom hit med osten min! Jeg er en livsfarlig, premenstruell, sint kvinne med et heftig innslag av eksamensangst! GI MEG OSTEN MIN! En av jentene som jobber der så rart på meg og jeg var klar til å glefse stygt etter henne, samt gi henne en skikkelig verbal omgang. Jeg sa heldigvis ingenting. Jeg reiv halve sjokoladehylla ned i handlekurven min istedenfor. En ting er at jeg blir gretten når jeg er premenstruell. Jeg blir også trist og smådeppa. Jeg griner av alt. Griner når jeg leser avisa. Griner fordi P4 spiller Brothers in Arms når jeg lager mat. Griner fordi jeg er sliten. Stortuter når jeg hører på Harry Potter på lydbok. Jeg sitter pakket inn i to dyner med et lite fjell Hobby sjokolade i fanget og kjenner tårene trille og snørret renne mens jeg hulker Dumbledooooooooooore. 


Jeg foreslår med andre ord at alle dårlige nyheter og absolutt all vennlig erting utsettes til minst fredag ettermiddag. Da er jeg ferdig med å være premenstruell, ferdig med å lese meg ihjel, ferdig med prøveeksamen og kan antageligvis sove godt for første gang på en ukes tid. 

Hull

Jeg skrev egentlig en tekst om hull. Om at det er hull i hjertet og all kjærligheten bare renner ut. Om at det er hull i hodet og alle tankene flyter av sted. Det er forøvrig hull i tankene, også. Det er hull i virkeligheten.

Jeg har hatt skriftlig prøveeksamen og jeg skrev om klassekampen, barnvernet og Audun Lysbakken. Jeg avsluttet med å si at Lysbakken skylder barnevernsbarna en helvetes stor unnskyldning. Jeg skulle ikke skrevet det. Faen.

Jeg har muntlig prøveeksamen på fredag. Jeg krysser fingrene for Nordlandstrompet som tema. Jeg får garantert Kvitebjørn Kong Valemon. Det er ganske faen, det også.

Det virker som om soundtracket denne høsten er Twenty One Pilots - Isle of Flightless Birds.

Your soul knows good and evil, your soul knows both sides. It's time you picked your battles, and I promise you this is mine. 

mandag 1. november 2010

Videoblogging


Beklager for eventuell bakgrunnsstøy, men det blåser som sagt utenfor vinduet mitt og hele huset knaker. Jeg vet at jeg mumler litt, jeg håper dere tilgir meg. Det er ikke så lett å snakke rent når du ikke har følelse i kjeften, fordi det er så kaldt ute. Pollen er som sagt åpen noen dager til, Tromsø-dialekten er på topp. Jeg vet ikke helt hvem jeg håper at vinner. Kanskje jeg kan ta en annenhver gang? Nå ja. Vi finner ut av det.