søndag 31. oktober 2010

Smaksløker

De siste dagene har jeg fått en ny hobby: hvordan brenne bort smaksløkene. Det hele startet med litt kreativitet, i mangel på annet krydder. Så tok chilien overhånd og nå klarer jeg ikke kontrollere meg. Jeg har alltid vært glad i å lage mat og pleier å eksperimentere en del på kjøkkenet. Som regel blir det ganske bra, et fåtall ganger blir det fantastisk (dette er selvfølgelig bare når jeg er alene), og ytterst få ganger blir det en total katastrofe som bare må kastes. Det som vanligvis skjer er at jeg henger meg opp på noe. Enten en grønnsak, et krydder eller en matrett. Så skal denne grønnsaken/ krydderet/ matretten forskes på. Jeg bruker det i og på alt. Dette har selvfølgelig ført til en del rare kombinasjoner. Kardemomme i fiskesuppen? Check. Ost og leverpostei? Check. Pesto og ørret? Check. Dere skulle sett meg når jeg endelig oppdaget sennep. Jeg har hatt et intenst hat til sennep hele livet. Jeg kunne ikke fatte eller begripe hvorfor i all verden noen ville ha dette på pølser. Eller den der gruelige dijon-sennepen alle pratet om. Æsj. Men så kom den store åpenbaringen en dag i kollektivet med det rare i: Sennep var jo kjempegodt! Så fulgte et halvt år med sennep på alt. Gulosten, rundstykkene, gryteretten, fisken og skinkesteken. Nå er det sterk mat jeg har fordypet meg i. Dette startet som sagt med litt kreativitet. Jeg var tom for pålegg og hva gjør man da? Man lager sitt eget, vel. Rundstykke med pesto? Ikke dumt. Men jeg trengte noe mer. Jeg fant et glass sambal oelek i kjøleskapet. Dette er en ganske heftig chilisaus, med hele frø. Ikke putt en spiseskje med dette i munnen med mindre du er vant med det. Uansett, det viste seg jo fort til å være kjempegodt. Problemet nå er at jeg er helt hekta på sterk mat. Jeg brukte nesten et kvart glass sambal i gårsdagens kålrotstuing, det er uante mengder chili i omeletten min og jalapeño på gulosten. Jeg har en plan om å overgå meg selv i morgen med en skikkelig chili con carne. Hel chili, hvitløk, sambal og jalapeño. Det eneste problemet med den nye hobbyen min er at all mat som ikke får meg til å svette for øyeblikket er kjedelig. Nå ja. Luksusproblemer, kaller vi det. 

lørdag 30. oktober 2010

Hvis du venter på et tegn, et hint, et signal, så er det dette. Det her. Akkurat nå. Gjør det. Du kommer ikke til å angre.

torsdag 28. oktober 2010

Siden sist

Hva gjør du når kvaliteten på mobilkameraet ditt er ufattelig dårlig? Du fortsetter å ta bilder, selvfølgelig! Så, siden sist har jeg:



Hatt besøk av Tor-Arne og fått en litt forsinket bursdagsgave (ja, jeg har gavebånd på hodet):


Storkost meg og jobbet skikkelig effektivt med oppgaver på skolen:


I dag våknet jeg og fant denne personen i sengen min. Bittelitt sjenert: 


Sånn. Nå skal jeg jobbe enda mer effektivt med noveller og tekster, for jeg er så ufattelig heldig at jeg har TO prøveeksamener neste uke. /Failface of joy (litt som det dere ser over). 

onsdag 27. oktober 2010

every now and then a dream comes true

"For det kan ikke være sånn at hjertet skal være et meteorittkrater for alltid"

Det skrev jeg i mai. Jeg hadde helt rett. Hjertet er ikke et meteorittkrater. Det er ikke laget av sten. Jeg er ikke heartless heller. Jeg er ferdig med å høre på 808s; heartbreak, jeg er ferdig med å høre på Heartbeat, jeg er ferdig med å høre på alt som kunne vært. Det har jeg egentlig vært ganske lenge.

Jeg tar motet til meg, jeg hører på mitt eget råd, jeg tar steget, jeg utfordrer meg selv og jeg gjennomfører. Etterpå går jeg gjennom byen og ser ikke helt hvor jeg går. Jeg holder på å ta feil i et kryss, det er rett før jeg må gå en omvei, men jeg våkner i siste liten. Jeg sender meldinger selv om fingrene er stive av kulde, og når mobilen dør roper jeg "nei! Faen!" høyt nok til at folk snur seg. Jeg fortsetter hjemveien med musikk i ørene. If we want it, it's right. 

tirsdag 26. oktober 2010

Midt i kaoset

Jeg hører på TwentyOne Trees igjen og kjenner at dette er virkeligheten. Jeg er midt i dette livet, dette fantastiske kaoset som sliter meg ut, dette kaoset som tidvis gjør meg så rasende at jeg eksploderer, dette kaoset som andre ganger er så ufattelig vakkert at jeg ikke kan slutte å undres over hva som har skapt oss, hvordan alt dette henger sammen. Jeg er midt i dette kaoset, midt mellom alt, det er snart eksamen, men også snart jul, det er snart midt i skoleåret, jeg står midt mellom i en konflikt jeg sluttet å følge med på 26.06.2010 klokken 19.10. Jeg står midt mellom lykkeligheten og høstdepresjonen, midt mellom medisinen og bivirkningene, midt mellom alt som bare fortsetter, men jeg er ikke midt i livet. Livet har nesten ikke begynt engang, og her sitter jeg og bekymrer meg for at jeg for gammel til å reise jorden rundt, livet har nesten ikke begynt engang og for fem og et halvt år siden var jeg klar til å avslutte det. Livet har nesten ikke begynt engang, men det er her. Og jeg skal aldri igjen tenke "når starter det? Når kommer det livet jeg drømmer om, det livet vi alle trodde vi skulle leve? Er det ikke her snart?"  Livet er nå. Det er så jævelig skummelt at jeg tidvis blir sittende i senga med dyna over hodet og hikster, men mesteparten av tiden er det verdt det. Jeg lover.

mandag 25. oktober 2010

Verdens beste søndag

Verdens beste søndag er slik: Våkner opp tidlig og tenker at det er litt trangt i sengen min. Ser meg rundt og innser at den fine drømmen jeg hadde i natt viste seg å være virkelighet. Ole Brumm lest av Thorbjørn Egner, kos og pjusking. Står opp sent og spiser frokost med en dypt savnet bror. Rundstykker, kaffe og hardkokt egg med tomat. Smil, latter og "herregud, husker noen av dere at vi spiste kebab?". Sløving i sofaen, kyllingwok til middag og mer latter. To timers gåtur i Tromsø. En hel haug av nesten-fall, Bobbo storkiosk, turistguiding og mimring. Smågodt, te og dårlige filmer.

Jeg håper dere hadde en like fin søndag.

lørdag 23. oktober 2010

Hei verden

Det er ikke alt man kan blogge om. Noe er for vondt, noe er for sårt, og noe er for hemmelig. Ikke vondt-hemmelig. Noen hemmeligheter er fine, men det er jo en grunn til at de er hemmeligheter.

Jeg smiler ned i skjerfet på vei hjem, jeg smiler mens jeg krysser gatene, jeg smiler mens jeg ser snøen falle og jeg ler litt for meg selv når jeg hører på John Legend - Ordinary People. Jeg kjenner hjertet hopper over et slag, men på den gode måten. Jeg kjenner bena flyte avgårde og veien hjem er plutselig så mye raskere å gå. Jeg smiler enda mer, og det er greit at det er høst, det er greit at det er vinter, alt er greit, så lenge jeg kan være her, midt i alt dette, midt i livet mitt som er et helsikes kaos, for i dag er jeg lykkelig.

torsdag 21. oktober 2010

Lydkrig med naboen

Jeg er vanligvis ikke særlig hevngjerrig. Jeg bryr meg vanligvis ikke om høy lyd fra naboen min. Folk har et liv og de må få lov til å leve det. Jeg trenger ikke total stillhet rundt meg hele tiden. Men til og med jeg har en grense på når det er nok. Naboen over meg har tydeligvis ikke noe som helst begrep om lyd og tykkelse på gulvet mellom oss. Det er lyd på alle døgnets tider og aller helst midt på natten. Jeg aner ikke hva han driver med der oppe, men det høres ut som om han ommøblerer flere ganger i uka, og alltid mellom ett og fire på natta. I dag satt jeg og skulle skrive ferdig den forbanna norskoppgaven jeg har slitt med i to uker. Bråket ovenpå kom med andre ord som bestilt. Jeg gikk fra fin stillhet og arbeidsro til "ntzntz dunkdunk ntzntz" på tre sekunder. Han spiller ikke akkurat stille heller. Vel. Kjære nabo: jeg har bodd på barnevernsinstitusjon og ungdomshjem i noen år. Nevnte jeg også mine år på Inferno festivalen? Hvis du vil ha lydkrig, så er det faen meg greit. 


Han spiller Snoop dog, jeg svarer med Kelly Clarkson. Han spiller crap house ntz ntz, jeg svarer med Foo Fighters. Han spiller Sean Paul, jeg skrur opp volumet enda litt mer før jeg setter på Slayer. Jeg venter fem sekunder etter hver sang for å sjekke om han skrur ned. Det gjør han ikke. Når han drar igang Black Eyed Peas er all tålmodighet borte. Det er faen meg siste kortet. Jeg går ut i stua og kobler ipoden min til forsterkeren.  Metallica med "Fight fire with fire" på motherfuckings full guffe, høyt nok til at snøen detter ned fra vinduet mitt. 


"Do unto others as they've done to you
But what the hell is this world coming to?

Blow the universe into nothingness
Nuclear warfare shall lay us to rest


Fight fire with fire"



Lydkrig, sa du? Bitch please. Jeg eier deg så jævelig hardt.

Lights will guide you home

Det er midt på natten, eller, klokken er ti over tre, så det er kanskje ikke akkurat midt på natten, men det er ihvertfall sent. Det er sent på natten og jeg vet at dette er en sånn natt. Jeg får ikke sove. Ikke faen. Jeg har tatt medisinen min. Jeg har hørt på lydbok. Jeg har hørt på Brian Eno. Jeg har holdt rundt en av putene mine, jeg har holdt rundt den andre dyna, jeg har holdt rundt alt det myke i sengen min som kroppen later som at er et annet menneske. Muskelminne, kalte vi det. Du vet når en bevegelse har blitt så vanlig at du gjennomfører den uten å tenke, du bare kan den utenat, det bare er sånn du gjør det, det er muskelminne. Når noe ligger i sengen min, mykt og stort, holder jeg rundt det. Jeg lurer kroppen min til å tro at det er et annet menneske. Det fungerer aldri i mer enn noen sekunder, men det er fint så lenge det varer. Etterpå er det mest trist.

Det er ikke høst lenger, det er vinter. Snøen laver ned og det blir vanskelig å komme seg ut døra. Jeg går oftest ut likevel, i denne byen som ikke er helt min enda. Jeg finner forskjellige ting jeg vil gjøre, ting jeg egentlig ikke trenger, men som er fint å ha, og forteller meg selv at derfor må jeg gå ut i dag. Jeg ser ansiktet mitt i speilet mens jeg forteller meg selv at i dag må du gå på butikken, for du er tom for tomater, og eggerøre er ikke noe godt uten tomater. I dag må du gå å se etter vintersko, for du skal kjøpe dem på torsdag og det jo veldig dumt å måtte vandre rundt i flere timer og bli helt lei, når du kan se i tre butikker i dag sånn at du vet om det er noen du bare kan utelukke når du faktisk skal kjøpe skoene. Noen butikker du ikke trenger å gå i når du får penger. I dag må du gå på besøk til bestemoren din, selv om det ser ut som om all snøen i hele verden er mellom dere, for hvis ikke blir hun lei seg og det skal ikke damer over søtti være. Jeg tvinger meg selv ut døra og går stort sett overalt, med mindre det er på fastlandet eller de få gangene jeg er på Hansnes. Jeg går hjemmefra til butikken, jeg går hjemmefra til skolen, jeg går hjemmefra til sentrum og jeg går hjemmefra og til bestemor. Jeg har bodd her i over en måned og fremdeles ikke kjøpt busskort.

Jeg går rundt i denne byen som ikke er helt min enda, men jeg tror snart jeg har taket på den. Jeg kan veien til de fleste steder, nesten ihvertfall, nok til at jeg ikke går meg bort. Det er vanskelig å gå seg bort i Tromsø, jeg har ikke prøvd enda, men det skal nok veldig mye til. Jeg går gjennom sentrum og ser på alle menneskene, jeg går til andre siden av øya og tilbake mens jeg hører på Ryan Adams og røyker en halv pakke sigaretter, jeg går til kirkegården mens jeg hører på Imogen Heap og kjenner vannflasken slå mot låret mitt, den ligger å dupper i veska. Jeg går på kryss og tvers, faller nesten fordi det er glatt, retter opp i siste liten og holder balansen. Jeg puster frostrøyk og kjenner kinnene mine bli iskalde. Jeg ser nordlyset bevege seg over himmelen og husker mitt eget løfte. Jeg ser nordlyset og mister pusten. Jeg ser nordlyset og husker hvorfor jeg bor på enden av verden, flere mil fra vennene jeg er så glad i, i denne byen som er bitteliten, i denne byen som er en stor snøkule hvor alt som betyr noe er det som skjer innenfor glasset, jeg husker hvorfor jeg bor i en by, som er et fjell på en øy, hvor det er meldt minus syv grader i morgen, jeg husker hvorfor jeg bor på toppen av en bakke hvor det ikke går buss og som kommer til å ta livet av ryggen min om jeg kjøper mer enn tre bæreposer på butikken. Jeg husker at nordlyset er det eneste som betyr noe, fordi det er det som skal gjøre meg frisk. Dette året er det som skal gjøre meg frisk. Denne byen skal gjøre meg frisk.

En av tingene jeg gleder meg mest til når jeg er frisk er å kunne sove. Jeg gleder meg til å kunne sove i mer enn fem timer hver natt. Jeg gleder meg til flere netter på rad med sammenhengende søvn. Jeg gleder meg til å kunne legge meg ned, lukke øynene og bare forsvinne innover i meg selv. Jeg gleder meg til å slippe 48 timersdøgn, hvor alt etterhvert bare er skurr, hvor du ser ting som ikke er der, men du kan aldri være helt sikker. Jeg gleder meg som et lite barn på julaften, for da er ikke disse tekstene nødvendige lenger. I mellomtiden gjør jeg det eneste jeg kan. Jeg snur meg rund på andre siden og prøver igjen.

Bilder siden sist

Som dere sikkert vet har jeg ikke noe ordentlig kamera, så alt foregår på mobilen eller når andre er kjempesnille og låner meg bildene sine. Hvis du trykker på bildene blir de større. Siden sist har jeg:


Tatt flyet og blitt mektig skuffet over den såkalte vindusplassen min:

Hvor mye vindu ser dere her? 


Jeg har blitt imponert over parkeringsskills i Hønefoss:


I Hønefoss er også min nye yndlingsbutikk: Fancy!


Jeg har gått tur i Hønefoss og vi hadde løv-krig. Da så jeg sånn ut:







Jeg har vært på smellfylla i Oslo:


Dette bildet ble tatt i dag. Dette er veien til skolen min, omtrent hundre meter fra huset mitt. 


Til middag i dag var det omelett. Når man lager omelett er det fint å steke den med lokk på. Det har vi ikke, så da måtte jeg være litt kreativ. Det dere ser er to stekepanner. 


Det var min verden gjennom kamera siden sist. Og dere, jeg har laget en poll på siden, så nå kan dere velge hvilken dialekt jeg skal bruke neste gang jeg video-blogger. Og NEI, jeg skal ikke video-blogge etter åtte doble champagne cosmo. Med mindre noen andre spanderer, da. Alt for leserne, liksom. 

tirsdag 19. oktober 2010

Kit Videoblogger!

video
Det finnes mange forskjellige måter å miste noen på. Mange måter å si farvel på. Mange måter å savne noen. Det er et helt hav av minner i meg, minner jeg ikke klarer å jage bort, minner av deg, og vi var så jævla lykkelige, vi var forelska i hver vår kompis, vi snakket om dobbel-date, vi snakket om festene vi skulle ha, fremtiden var vår, skolen var vår. Vi gjorde naturfagsoppgaver sammen, vi sto ved siden av kaffeautomaten sammen, vi hadde røykepauser sammen, vi spilte gitar sammen, vi gjorde alt dette sammen, oss to, du og jeg, vi, venninner, venner, vi skulle klare alt. Verden var vår.

Jeg vet ikke hva som skjedde med deg. Jeg vet ikke hvor du sporet av. Jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort noe for deg. Men kom hjem. Jeg savner deg. Bare reis deg opp, legg fra deg all den jævla dritten og kom hjem. For dette funker ikke for noen av oss.

Hei Verden

Jeg er tilbake i Tromsø. Det er seint. Jeg må seriøst slutte å drikke så mye. Jeg hater å fly når jeg er bakfull. Jeg har savna Oslo litt, men ikke nok til å flytte tilbake dit. Det var fint å møte folk igjen. Jeg kjenner at jeg er fryktelig bakfull og egentlig bare burde legge meg. Harry Potter på lydbok lest av Stephen Fry? Ja takk. Natta.

Note to self: Når du blør neseblod er det på tide å slutte å drikke tequila.

søndag 17. oktober 2010

Oslo, baby!

Jeg reiser straks til Oslo, og blir som tidligere sagt til mandag kveld. Jeg tipper det blir en øl eller tre i Oslo i kveld, men jeg er litt usikker på hvor. Kristiania stenger vel tidlig siden det er søndag. Kaffeglasset kommer som en god nummer to. Jeg gjetter på at jeg er der fra syvtiden og utover. Jeg håper på øl, og vet allerede at Geisha kommer til å prøve å helle i meg tequila. Urgh.

Note to self: Hei, frøken, du skal FLY på mandag, sist du var bakfull på et fly vurderte du seriøst å henge deg i skjerfet ditt på do. Med andre ord, skal ikke gjentas.

fredag 15. oktober 2010

Just a spark to shine

Dette bildet ble tatt av meg forrige helg. Dere husker kanskje at jeg skrev noe om max fylleangst og champagne? Vel. Jeg husker ikke at dette bildet ble tatt en gang. Nåja. Jeg likte det. Nå skal jeg prøve å få noen timer søvn, for i morgen blir en lang dag. Jeg skal først på skolen og deretter rekke et fly. Jeg er i Oslo fra søndag til mandag, og har allerede en haug av folk jeg vil møte. Men hei, jeg kan alltids prøve å presse inn flere kaffe/ øl/ store klemmer. 



Og ja, jeg veit det. Jeg må seriøst klippe meg snart. Jeg ser ut som huldra.

torsdag 14. oktober 2010

Hva jeg burde gjøre:


Rydde rommet mitt: 

Gjøre lekser:


Hva jeg gjør istedenfor:


Når hjertet knuser enda en gang, må du bare samle sammen bitene og bære dem med deg. Selv når du mister bussen, selv når du holder på å falle overende, selv når det snør så mye at verden bare er en hvit masse, selv når du mister pusten fordi du ikke vil gråte. Bare plukk opp bitene og gå videre. Det er det vi gjør her i verden. Vi samler oss sammen, også går vi videre. Så enkelt. Og så vanskelig.

onsdag 13. oktober 2010

Just dont want you to take the piss though

Klokken er snart seks om morningen. Jeg må snart gi opp prosjektet "søvn" og sette på kaffen. Jeg er vanligvis smart nok til å ta en fin dose apedop, det vil si sløvende legemidler en liten time før jeg skal legge meg slik at jeg faktisk får sove. I går kveld ble det ikke sånn. Jeg satt lenge og jobbet med en oppgave som holder på å ta knekken på meg, mest fordi jeg har utsatt den altfor lenge. Det er ikke det jeg skal frem til. Jeg skal frem til at jeg ble sittende en stund i en samtale på msn. Resultatet? Hvis det finnes et verdenmesterskap for knuste hjerter, så vil jeg gjerne melde meg på. Jeg vinner. Hvis det er noe hjerte igjen å måle det fra.

Jeg vet det. Jeg er negativ. Jeg skylder på at jeg er trøtt, sliten og stresset som faen. Øynene mine er røde og hovne, halsen er tett og jeg får ikke sove. Det er altfor sent å ta noe sløvende dop nå, da blir jeg liggende til langt utover ettermiddagen og jeg har en drøss ting å gjøre i morgen. Jeg får bare ikke sove. Jeg er lei meg, sint, såret, skuffet, trist og jeg så virkelig ikke dette komme. Jeg kjenner noen tårer presse seg frem og blir bare enda mer forbanna.

"Ikke gi bort hjertet ditt til noen. Det gjør så vondt når de tråkker på det." Jeg skal bli flinkere til å huske mine egne visdomsord, også i de situasjonene jeg minst forventer det. Forbanna briter.

tirsdag 12. oktober 2010

Historier fra barnevernet: Ahmed

Våren 2004.

Jeg er femten år gammel og bor på en institusjon i Ullensaker. Vi er fem eller seks ungdommer, litt avhengig av hvor mye trykk det er og hvor fort sakene blir behandlet. Dagene går tregt. Det er lite å ta seg til. "Biblioteket" har femten bøker, hvorav åtte er bibelen og tre er Donald Duck pocket. Det er ikke lov til å se på TV før klokken fem og da er vi fem eller seks ungdommer som skal bestemme oss for ett TV-program. Nå og da blir vi tatt med på utflukter som stort sett består av å drive rundt på storsenteret eller bowling. To ganger i uka får jeg dra på et ordentlig bibliotek og jeg hamstrer som en gal hver gang. Vi har en gitar som er sørgelig ustemt og et piano hvor en del av tangentene mangler. Hver gang det kommer en ny ungdom er alle spente. Vi er nysgjerrige og utålmodige. Hvem er det, hvilket kjønn, hvor gammel, og det viktigste: Hvorfor? 


Jeg står ute og røyker første gang jeg ser ham. Han ser litt forvirret ut, men han er hard i ansiktet. Jeg prøver å smile, for å vise at jeg ikke er farlig. Han kan snakke med meg. Jeg er ikke en av dem han trenger å gjemme seg for. Alle disse tingene prøver jeg å vise frem med et smil. "Kan jeg bomme en, eller?" Han ser nølende på meg mens han spør. Jeg strekker frem pakken og rister litt på hånda. "Klart. Har du lighter?" Han har ikke lighter. Den har noen tatt fra ham. Vi hilser på hverandre. Han heter Ahmed. "Åssen er det her, a?". Jeg forteller litt. Sier hvem som er strenge. Hvem du kan prate med. Hvem du kan bomme en sigg av når ingen andre ser på, hvis du bare spør pent. Ahmed sier ikke så mye, men han prøver å svare når jeg spør om det magiske hvorfor. Det har vært bråk hjemme en stund. Han mumler noe om asylsøknad, lillesøstre og en far som er veldig streng. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, så jeg smiler forsiktig. Kanskje det ordner seg? Bare ta det med ro noen dager, så kanskje det løser deg. "Det er ikke en jævla dritt som løser seg" sier Ahmed og knipser røyken mot askebegeret. Han bommer grovt og banner litt mer. Jeg knipser sneipen min og treffer. Ahmed ser på meg og gliser bredt. "Skills, jo". "Lang trening" svarer jeg.

De neste dagene blir Ahmed og jeg bedre kjent. Vi snakker en del om barnevernet, saksbehandlere og institusjoner vi har vært på. Vi sammenligner og flirer litt for oss selv. Ahmed vil lære seg å spille gitar. Jeg kan spille noen sanger på piano, så vi øver sammen. Vi blir etterhvert ganske samstemte og lager litt egne tekster og melodier. De voksne smiler av oss og kaller det "positivt konstruktiv samhandling". Etter to uker åpner Ahmed seg mer og mer. Han forteller om et liv før Norge. Han forteller om mobbing på skolen. Vi ligger på gresset utenfor institusjonen og ser på skyer når Ahmed snur seg mot meg og lener seg opp på albuen. Han ser nøye på meg. "Veit du, jeg liker deg. Du er bra, liksom". Jeg snur meg mot Ahmed og smiler. "Jeg liker deg også. Du er ganske bra, selv". Vi gir hverandre en rask klem og lener oss tilbake igjen. En morgen kommer Ahmed inn på rommet mitt før jeg har stått opp. Han gliser fra øre til øre mens han roper "hør nå! Hør da! Jeg får den til!" Ahmed setter seg på sengekanten og spiller Green Day med Basket Case. Han får den til. Ahmed har vært våken nesten hele natta og øvet stille for seg selv på rommet sitt. Jeg gnir søvnen ut av øynene og setter meg opp i senga. Jeg synger med og vi smiler til hverandre. Vi vil overraske de andre. Vi kler på oss det mest rocka vi har. Ahmed får låne et naglebelte og en svart t-skjorte. Jeg sminker oss begge to og vi ser like jævlige ut når vi braser inn på kjøkkenet, Ahmed med gitaren og jeg med en hårbørste som mikrofon. Vi synger hele Basket Case og Ahmed sklir ned på knærne og faker en gitarsolo som aldri har vært med i den låta, men det funker. Jeg hopper opp på kjøkkenbenken og gauler det siste verset mens Ahmed spinner rundt på gulvet, liggende på rygg og med gitaren på magen. Vi får applaus og alle ler av oss. Ahmed og jeg klemmer mens vi ler så mye at vi må legge oss ned på gulvet.

Jeg reiser bort fra institusjonen en helg og kommer hjem søndag kveld. Det står to politibiler i oppkjørselen. Jeg går sakte ned mot inngangen og hører avdelingslederen rope på meg. Jeg går bort mot henne, og en av bilene kjører forbi meg. At Ahmed sitter i baksetet får jeg først vite senere. Det er glasskår overalt. Ahmed har kastet en benk gjennom vinduet etter en telefon fra saksbehandleren sin. Jeg så ham aldri igjen. Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor.

Dere; en oversikt

Jeg tenkte dere kanskje ville vite litt om dere selv. Bare sånn for artig. Jeg bruker noe som heter google analytics for å se hvordan det står til med bloggen.

Bloggen får flest visninger i Norge. Rart, det der. Topp ti listen (fordi det er litt slit med topp femti) er som følger:


  • Oslo
  • Tromsø
  • Drammen
  • Stavanger
  • Bergen
  • Lørenskog
  • Hamar
  • Lysaker
  • Sørreisa
  • Kristiansand
Bloggen får også en del treff i England, Sverige, Tyskland og Nederland. 

Dere liker best å lese bloggen på mandager. Den tendensen har vart i omlag et halvt år. Tidligere likte dere onsdager best. Dere leser vanligvis i 02:54 minutter før dere finner noe annet morsomt. Noen ganger bruker dere hele 6:49 minutter. Jeg tipper det er når jeg har postet en vegg av tekst eller 20 bilder. 

Det blir søkt på litt forskjellig for å havne her inne. Topp ti listen ser slik ut:
  • Uforutsette Hendelser
  • Krykker
  • Flytte Oslo til Tromsø
  • Flytte Tromsø
  • Frøken Alkhol
  • Fabian Stang
  • Kvelertak Sonisphere
  • Uforutsett krise i barnevern
  • Hva gjør jeg med kjærlighetssorg?
  • Psykdom postraumatisk stresslidelse

Dere bruker en del forskjellig nettlesere:
  • Firefox 30, 83 %
  • Chrome 30, 08 %
  • Internet Explorer 15, 04 %
  • Safari 12, 41 %
  • Opera 11, 28 %
Sånn. I tilfelle dere var litt nysgjerrige på dere selv som lesere. For det er ihvertfall jeg. Jeg skulle ønske jeg visste hvem alle var. Hvem i helsike kjenner jeg i Haugesund, liksom? Eller Sørreisa, for den del. Hvem i alle dager er det som sitter her inne klokken fem om morningen natt til torsdag? Dere gir ikke så mye lyd fra dere, så jeg blir som oftest sittende og undre for meg selv. Men det er koselig at dere er her i det hele tatt. Ettersom at 78% av dere kommer tilbake flere ganger så må jeg gjøre noe riktig. Håper dere har et fortsatt godt besøk. 

mandag 11. oktober 2010

Velkommen til Tromsø

Når jeg skulle ut og ta en røyk i dag tidlig var dette hagen min:


Det snør fremdeles som faen. Nevnte jeg at "vinterskoene" mine er et par ultraslitte converse som egentlig bare er gummisåle og hyssing? 


Edit: Og hva gjør vi når det snør som faen? Sette på Waka Waka, hopper rundt i stua og tenker på sommer, sol og Sonisphere. Det er faen ikke vinter enda!

søndag 10. oktober 2010

Akkurat nå

If we want it, it's right. Fordi livet handler om å følge drømmene sine. Fordi livet handler om følge hjertet på nye eventyr, uansett hvor kaotisk det er og uansett hvor mye galskap som følger med. Fordi vi bare har ett liv og jeg er nødt til å komme meg ut døra. Livet foregår der ute, utenfor soverommet mitt, utenfor leiligheten min, utenfor byen min, utenfor landet mitt. Det skjer så mye og jeg har så ufattelig lyst til å være en del av det. Akkurat nå, i et annet land, ligger det noen å kliner i en soloppgang og de hvisker at de elsker hverandre, kanskje det varer for alltid, kanskje de slår opp neste uke, det er ikke så farlig for de tok ihvertfall den sjansen, de delte det øyeblikket og de delte den kjærligheten. Akkurat nå lærer et barn å skrive sitt eget navn. Akkurat nå er det noen som ser havet for første gang. Akkurat nå er det noen som trekker pusten og bestemmer seg for at det går bra. Bare gå bort til henne, len deg frem og kyss henne. Hun kommer ikke til å løpe sin vei, og hvis hun ikke vil ha deg, så går det fint, for du turte ihvertfall å kysse henne og alle kyss teller. Akkurat nå fremkaller noen bilder i et lite mørkerom og er helt fornøyd for første gang i sitt liv, og for alt vi vet ser vi bilde i et magasin om to år. Akkurat nå skal jeg ta meg sammen, jeg skal betale regninger, jeg skal spise frokost, jeg skal drikke kaffe, for det er det man gjør i dette livet som fortsetter å overraske meg, fortsetter å gå videre selv når jeg helst vil stå stille, dette livet som er så helsikes langt, men fremdeles altfor kort. Akkurat nå skal jeg trekke pusten og leve. 

lørdag 9. oktober 2010

Det kommer til å ordne seg

Jeg våkner i min egen seng. Det er lørdag og jeg sukker for meg selv. Klokka er ni. Jeg er bakfull og husker ikke at jeg la meg. Noen snur seg ved siden av meg. Glenn ligger i sengen min. Jeg har kjent Glenn siden jeg var veldig liten. Moren min og faren til Glenn bodde sammen, og så flyttet de til Oslo sammen. Glenn pleide å erte meg når jeg var liten, for jeg skjønte ikke alt som Glenn snakket om. Jeg var minst, han var eldst og derfor fikk Glenn bestemme alt. Glenn fikk bruke den store sykkelen. Glenn fikk dusje først. Glenn fikk forsyne seg først. Jeg var bare liten og teit, uansett. Nå har vi blitt store og nesten voksne. Vi drikker øl midt i uka og spiser hva vi vil til middag. Men Glenn er fremdeles størst. Nå er det ikke urettferdig lenger. Nå er det bare fint at jeg kan få lov til å være liten. Når Glenn sier at "det kommer til å ordne seg" så tror jeg på ham. Når Glenn sover i sengen min er vi seks og syv år. Jeg husker en hage i Skien. Bringebær og epler. Sommerferier sammen. Melketenner og latterkramper midt på natta. Jeg har mest lyst til å spørre Glenn om vi skal leke cowboy og indianer, eller politi og tyv, eller gjemsel. Hva som helst. Istedenfor ligger jeg helt stille og husker at jeg fortalte Glenn om hjertet som er et meteorittkrater kvelden før. "Det kommer til å ordne seg" sa Glenn. Glenn som trøstet meg når jeg var liten. Han blåste på skrubbsårene mine, smurte meg brødskiver og hentet ting jeg ikke nådde opp til selv. Jeg tror på Glenn og jeg tror det kommer til å ordne seg. Alt sammen.
Jeg aner ikke hva jeg gjorde i går. Jeg blir hjemme under dyna i dag. Noe annet tør jeg ikke. Frøken Alkohol på champagne-fylla, liksom. Hu hei. Harry Potter på lydbok, farris og dyna. Skål da, dere.

fredag 8. oktober 2010

Upubliserte Hendelser

Ting jeg har prøvd å skrive om men som blir usaklig/ for personlig/ rant/ sytete mens innlegget blir til:

  • Historier om psykiatri
  • Historier om barnevern
  • Selvskading
  • Den store kjærligheten
  • Mangelen på den store kjærligheten
  • Hvorfor musikk er så viktig
  • Bjarne Håkon Hansen
  • Hjertet er et meteorittkrater
  • Familien min
  • Da spesifikt faren min
Antall publiserte innlegg: 179
Antall upubliserte utkast: 24
Antall upubliserte notater: 58

Jeg har med andre ord en haug utkast liggende som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Det er rett før jeg lager en blogg som heter upubliserte hendelser. Men da er de jo ikke upubliserte lenger, og da fungerer ikke tittelen så godt. Oh well. 
"Dont be afraid" synger Twenty One Pilots. Jeg gjør mitt beste. Jeg blar gjennom bilder jeg har fått på mail og smiler for meg selv. Roskilde kommer faen ikke fort nok.



tirsdag 5. oktober 2010

Bilder

I det forrige innlegget sa jeg at jeg har printet ut bilder og at jeg skal henge dem opp. Jeg så meg rundt og fant fort ut at det er ikke mange nok. Jeg vil ha flere bilder. Jeg vil ha bilder av dere.

På 21årsdagen lagde jeg to plakater med bilder på. Det var bilder av venner, bilder av meg med venner, bilder som gjorde meg glad. Problemet er bare at plakatene ikke tålte så mye, så de ble igjen i Oslo. Nå skal jeg lage nye. Jeg håper, håper, håper at dere vil hjelpe til. Bildene blir ikke postet på bloggen. Du kan enten legge igjen en link i kommentarfeltet eller sende bilder til marthesadresse(at)gmail(dot)com.

Edit: Fuck yeah, dere er awesome! Keep em coming, både i kommentarer og mail.

Om å ta vare på seg selv

Noen dager er alt bare teit. Litt som i går. Det er de dagene jeg merker at "Kit er psyk". Det er de dagene verden blir kjempetung og uhåndterlig. Det er ikke noen god følelse i det hele tatt. Heldigvis har jeg lært meg å ta vare på meg selv. Jeg kan mye mer om meg selv nå enn jeg kunne for tre år siden. Jeg vet hva som fungerer og hva som bare er bortkastet tid. Når alt er tungt handler det om å unngå enda tyngre ting. Jeg kan ikke sette meg ned med budsjett og regninger når jeg er deprimert. Det blir bare verre. Når jeg er deprimert handler det om å gjøre enkle ting som gir meg mestringsfølelse eller gjør meg glad. Jeg legger bort faglitteratur og setter på Harry Potter på engelsk lydbok istedet. Jeg lager ikke kompliserte ting som krever mye konsentrasjon til middag. Jeg tar frem noe som er enkelt, men godt. Tomatsuppe og rundstykker, for eksempel. Kort sagt: enkle, kortvarige ting som omtrent ikke kan gå galt. I går gjorde jeg noe veldig fint. Jeg printet ut bilder jeg vil ha på veggen min. I dag, som jeg føler meg litt bedre, skal jeg henge dem opp. I dag flirer jeg hvis bildene henger litt skeivt. I går hadde jeg satt meg ned på gulvet med hammeren i hånda og gaula fordi "alt går galt og jeg klarer ikke få noenting riktig!".

Det er deilig å vite at jeg er istand til å ta vare på meg selv. Det er godt å vite at mestringsteknikkene jeg har printet inn sitter. Dette er det jeg trente på i fjor. Jeg skrev mye i notatboken min om det. Hva gjør jeg når alt går galt? Det startet med å bake rundstykker. Kollektivet med det rare i spiste mye rundstykker i vår. Nå printer jeg ut bilder, hører på Harry Potter og lager store, rare snirkler i notatboken. Det høres rart ut, men det fungerer for meg. Og det er jo tross alt det viktigste. Jeg får det til.

mandag 4. oktober 2010

Hei verden

Jeg skrev egentlig et kjempelangt innlegg. Det ble altfor personlig. Bare fortell meg at det er verdt det. Bare fortell meg at en dag i nær fremtid kommer jeg til å våkne opp og være føkkings lykkelig. En dag snart skal jeg være frisk, jeg skal fikse problemene mine, jeg skal ikke trenge å være "sterk" for jeg skal ikke ha noen grunn til det. Fortell meg at hjertet snart slutter å være et meteoritt krater, at brystkassa slutter å verke og at alt ordner seg til slutt. Fortell meg at det er mulig å være lykkelig. For akkurat nå er det litt håpløst. 


Hei, det er høst, jeg er litt lei meg, ignorer dette, jeg tror det går bedre etterhvert. 


Soundtrack: Twenty one pilots - Isle of flightless birds

søndag 3. oktober 2010

Musikkanbefaling: Twenty One Pilots

Jeg vet ingenting om dem. Jeg hadde aldri hørt om dem før i dag. Jeg har ikke ord. Fy faen gutta. Som vi sier i Tromsø: Fette bra!

Norgesturné

Så. Kit er frustrert igjen. Hvorfor det?

Kit sier: Jeg har så lyst til å reise bort rundt jul. Har ganske lang ferie.
*** sier: OSLO! JA!
Kit sier: Haha. Ja, kanskje det du.
*** sier: Lenge siden du har vært her nå
Kit sier: Er ikke så lenge siden. August, var det vel.
*** sier: Syns du skal ta deg en tur snart
Kit sier: Betaler du, eller?
*** sier: Hehe, hadde gjort hvis jeg var rik. Men du kan jo ta jula i Oslo?
Kit sier: Vil helst litt lenger bort. Trenger å komme meg ut av Norge
*** sier: Jammen, urettferdig. Savner deg jo! 
Kit sier: Kom hit da vel. Mer urettferdig at jeg skal legge bort ferien min når du kan komme hit når som helst.


Bergen, Oslo, Hedmark, Kristiansand og Stavanger. Jeg har veldig lyst til å reise disse stedene, jeg har veldig lyst til å besøke en drøss mennesker, men veit dere.. Noen dager kjennes det ut som om folk forventer at jeg skal legge bort alt jeg har for å reise å besøke dem. Jeg føler meg slem når jeg reiser til sted A, fordi folk på sted B blir furtne. Jeg skal til Oslo i slutten av november for å ha eksamen i historie. Jeg har ikke tenkt meg på femdagers flatfylla. "Jeg synes du skal sette av tid til å seg meg" sa hun. Nei. Hvis det er så viktig for deg å se meg, kan du komme hit. Du har ingen krav på meg, du skal ikke fortelle meg at du er mer verdt enn de andre vennene mine og ærlig talt er det dårlig gjort å prøve å guiltrippe meg til å bruke tiden min på deg.

Kom hit da vel. Jeg har sofa og gjesteseng. Det jeg ikke har er penger til å dra på Norgesturné.



Beklager, altså. Det er ikke meningen å være så negativ. Jeg føler meg bare slitt mellom krav, forventninger og folk. Det virker litt urettferdig. Jeg er litt lei av at alle andre vil ha meg til å besøke dem, når de ikke selv gidder å komme opp hit. Sånn. Ferdig med å være irritert for i dag.

lørdag 2. oktober 2010

What's the most mind-blowing fact you heard/read in your life?

Har dere vært på reddit.com før? Nei? Ta turen innom, kikk litt rundt, jeg er sikker på at dere finner noe morsomt/ interessant/ spennende/ lærerikt. Det jeg vil vise dere fra reddit i dag er noen morsomme fakta. En person postet til askreddit og spurte: What's the most mind-blowing fact you heard/read in your life?


Jeg har plukket ut noen favoritter jeg vil dele med dere:


"Cleopatra lived closer in time to the first Moon landing than to the building of the Great Pyramid."


"In 1903 the Wright brothers flew for 59 seconds.
38 years later the Japanese bombed Pearl Harbor.
28 years after that, we landed on the moon.
We went from gliding a few feet off the ground for less than a minute to launching rockets out of orbit, traveling for hundreds of thousands of miles, landing on the moon, and then returning, all within a single lifetime."

"That our concept of "reality" exists solely in our brain.
If I cut my finger, the pain exists in my brain, but my brain creates a reality where I believe the pain is in my finger. We go about our day creating a world which exists solely in our minds which is not based on reality, but an extremely limited experience based on data which, for the most part, is ignored.
We do not see all the colors, hear all the sounds, or experience anything beyond our immediate environment. And what we do get, we filter.
We feel that matter is solid, even though we know it is mostly empty -- and then that feeling of solidness is something happening in our brains, NOT in our hands. We do this with every sense. Even our eyes do not fully receive information (where the optic nerve attaches), so our brain just guesses what should go there. It filters out more than it accepts.
We talk about sunrise and sunset, even though we know the earth is not the center of our solar system -- and nobody ever thinks to correct it. Why have we not officially renamed "sunrise" to reflect the real dynamic, which is earth-turning-morning? We readily accept and live with ideas and experiences we know are false, and as a collective, we perpetuate this shared and realized ignorance.
And knowing all this, we institutionalize and medicate individuals who's brains experience the world different than our's without ever considering that both realities may be equally valid."

"In my body right now, biochemical reactions we call “life” are occurring. It's cool that they've been going my whole life, my heart has done well over a billion beats at this point. That's cool.
But my life processes date back longer than that. My cells grew out of a egg and sperm that came from my mom and dad, and that process was continuous. In other words, they were living before, they came together, rearranged themselves, and kept on going. So in a very real sense, my life is a continuation of my dad's life and my mom's — admittedly for only two very lucky cells of theirs. Likewise, their life was the continuation of their progenitors, and so on.
In that sense, as a living thing, I've been going strong for at least 3.5 billion years. Yes, I used to be simpler, and at various times I've narrowed down to just a couple of cells, but through thick and thin, I've managed."



"You replace every particle in your body every seven years. You are literally not the same person you were 7 years ago."

Hjernen min har fått nok påfyll for en stund, tror jeg. 

fredag 1. oktober 2010

Frøken Alkohol og den irske kystvakta

Dere husker det jeg sa med å si fra meg tittelen som Frøken Alkohol? Glem det. Dette bildet ble tatt en eller annen gang i natt og jeg er absolutt ikke så edru som jeg ser ut til:



Jeg har vært ute på rangel, og jeg har vært en veldig skitten pike. Nå skal Frøken Alkohol legge seg. Jeg er nemlig fremdeles brisen etter i går.